Jeg blir frustrert, sur og lei. Snart et år har gått siden jeg startet på Ozempic, og reisen har vært fantastisk til nå. 31 kg ned, og min mor håper jeg er fornøyd med det. Jeg er utrolig fornøyd, men jeg ønsker ikke at det skal stoppe der.

31 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om  jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har gått ned de siste ukene. Vekta har gått opp en uke. Neste uke har jeg gått ned dette pluss litt til. Så er det opp igjen, og ned igjen. Sånn har det vært 4-5 uker nå. Er det rart jeg blir frustrert? Denne uken gikk jeg endelig ned igjen. 0,7 kg ned.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Jeg har en liten følelse av at Ozempic har nådd max virkning. Aner ikke om det er sånn det er, men jeg føler at jeg nok blir noe senere mett nå enn for få uker siden. Samtidig så varierer det veldig. Det er ikke lett å spise like lite som jeg gjorde når jeg ble stappmett veldig kjapt. I hodet så er det enkelt, men ikke i praksis. Heldigvis så føler jeg absolutt at jeg har kontroll, og jeg spiser ennå lite i forhold til hva jeg gjorde før, men i hodet mitt så føler jeg at noe har skjedd med virkningen. Kanskje er det bare sånn i perioder. Jeg aner ikke fordi jeg aldri har tatt medisinen før, og jeg ikke har mer erfaring enn disse månedene. Er dette bare det berømte platå? Er det kroppen som nå kjemper en vill kamp for at jeg ikke skal gå ned mer? Hvordan oppleve dere andre dette som går på Ozempic eller Wegovy?

Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har flere kilo som bør av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Litt oppgitt fordi jeg fortsatt jobber like hardt for å komme ytterligere ned. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, opp igjen, ned igjen, og så for å stå helt stille.

Jeg vet at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 5- 6 ganger i uken. Den siste tiden med smertefulle hæler, så har jeg måtte endre noe på treningen. Jeg trener fortsatt styrke og sykler, men går ikke på tredemølle og går ikke turer i løypa. Men aktiviteten bør absolutt ikke være en årsak til at vekta er en berg og dalbane. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt lite sammenlignet med før. Jeg unner meg ikke ofte noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Popcorn om søndagene. Noe flak med chips i ny og ne. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Noen dager kan jeg ligge på vedlikehold. Ødemet påvirker, og beina har vært rare i det siste. Aner ikke hvorfor, men jeg føler mye rart i beina for tiden. vanskelig å beskrive hva, men jeg kjenner ødemet, og i tillegg til smertene under hælene, så føler jeg at noen tær, og den ene foten dovner bort en del. Litt ekkelt. Lymfebeina mine krangler når de vil. Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og beina kan være et frustrerende punkt i blant, men jeg er jo vant til det. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen.

Men, jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg har ikke vært komfortabel med mine ekstra kilo. Jeg har ikke vært glad i kroppen min. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile enda mer.

Mye har endret seg på dette året om man ser bort i fra tallene på vekten. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Det første jeg tenkte på da jeg våknet var den store, stygge kroppen min. Og de samme tankene fulgte meg når jeg skulle sove. Etter å ha mistet 31 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men min mentale helse, den er blitt så mye bedre, og det er så godt å kjenne på. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.

Denne helgen er prinsene her, og straks skal vi en tur i Dyreparken. I dag blir det å få med oss litt dyrepresentasjoner, og besøke en del dyr.

Kos deg der du er. Vi blogges i morgen.

For et par uker siden så var jeg kanskje litt kjepphøy her på bloggen, og derfor føler jeg et stort behov for å si at jeg trekker alt tilbake. Ikke bare noe, men alt.

Da jeg blogget for et par uker siden, så hadde jeg hatt min første trykkbølgebehandling under hælene. En del av dere hadde skrevet at det å få trykkbølgebehandling kunne være svært smertefullt, så jeg husker at jeg var veldig forberedt på nettopp det. På bloggen etter første behandling, så skrev jeg : ” Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.”  Etter at jeg nå har hatt to behandlinger, så trekker jeg alt dette tilbake! Trykkbølgebehandling er smertefullt! Veldig smertefullt!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg tror nok ikke at ” pistolen ” traff de mest betente plassene under første behandling. Den berørte litt, og det kjente jeg, men jeg skjønte vel ikke helt at det kunne oppleves smertefullt. Når jeg nå har hatt behandling nr.2, så skjønner jeg veldig godt alle dere som snakket om hvor smertefullt en slik behandling kan være. Oi, oi, oi, så vondt det var. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så vondt var det. Fysioterapeuten traff de betente områdene så det sang, og jeg er evig glad for at behandlingen ikke varer så lenge.

Jeg hadde veldig troa på trykkbølgebehandlingen. Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Men…så begynte jeg å få vondt igjen. Forrige torsdag hadde jeg behandling nr.2, og jeg føler ikke at jeg merker mye bedring ennå. Jeg vet ikke hvordan det var med dere som har tatt denne type behandling? Man sier vel 3-4 behandlinger, så jeg har fortsatt troa om den ikke er like sterk nå som da jeg hadde hatt første runde.

Jeg hadde veldig troa på at behandlingen virket. Jeg var liksom veldig sikker. Jeg er ikke like sikker nå, men det er jo ikke magi heller, så jeg må nok ei gang eller to til før jeg vet sikkert om det hjelper, eller ikke. Jeg har et sååå stort ønske om at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som er smertefrie. Nå kan jeg nesten ikke huske hvordan det er å være smertefri.

Å ha sånne smerter, det er så altoppslukende. Det er så hemmende. Jeg blir sur og irritert, så det er nok godt at jeg bor alene. Treningene får jeg ikke gjennomført som jeg pleier. Jeg kan ikke bruke tredemølla som jeg pleier, og jeg kan ikke gå turene mine. Alt dette må stå på vent til jeg forhåpentligvis blir bra. Paracet er som luft i forhold til disse smertene. Det hjelper absolutt ingenting. Av og til tar jeg en Paralgin. Akkurat det sitter langt inne, men av og til bare må jeg. Ikke at det helelr hjelper noe særlig. Det tar kanskje bittelitt av toppene. Jeg skulle gitt så mye for å bli kvitt denne dritten. Nå har jeg bare lyst til å kjøre kortison rett inn i begge hæler selv om både legen ikke hadde likt det pga blodsukkeret, og fysioterapeuten min mener det kan skade senene. Men jeg, jeg begynner å bli passe desperat.

Ny behandling i morgen. Det skal visst helst gå en uke mellom hver. Jeg gruer meg til smertene, men er det dette som skal til, så er det sånn det er. Om dette ikke hjelper, så vet jeg som sagt ikke hva jeg da gjør. Kortison er jo gjerne kun en kortvarig hjelp, og en hjelp fastlegen ikke er fan av. Men valget er mitt. Mulig må jeg sjekke senen i leggen som går under hælen. Kanskje er den for stram, noe som kan gi disse smertene. Det er ikke utenkelig at den er for stram, for jeg har virkelig stramme legger, mye grunnet lymfødemet jeg har nettopp i leggene. Det er visst et enkelt inngrep om det er et inngrep som må til, men alt dette hadde jo eventuelt tatt lang tid å gå gjennomført, og smertene gjør meg lettere desperat.

Jeg har prøvd mye av både såler som legges bak i skoene, gelesokker, jeg har rullet en ball under føttene, men jeg er fortsatt på samme sted. Jeg har begynt å strekke ut legger etter trening, og jeg går på gode sko. Jeg har spesialsåler fra Ortopedi, såler som er grusomme. Jeg ser på nettet at det finnes mange såler man kan kjøpe til hele skoen som skal være gode for plantar fascitt, men det er jo så mye som høres bra ut, og som ikke nødvendigvis er det. Tips tas i mot med stor takk! Når man leser på nettet at smerter som dette kan ta opptil 9 mnd før de trekker seg tilbake, da blir man oppgitt og fortvilet. Jeg trenger jo ikke være blant de som går lengst, men jeg har nå gått siden mai måned….

Jeg håper på mandagen uansett hvor smertefullt en slik behandling er. Det er bare å stålsette seg…smertene som kun var under hver hæl, de har nå også trukket seg ut på yttersiden av den ene foten. Det ble en skikkelig klageblogg i dag, men smerte gjør meg så hemmet, sur og lei.

Dagen i dag er treningsfri, men jeg kjenner at jeg nok skulle hatt meg en tur på trening. Det er liksom der jeg starter morgen min, og det gir meg mye påfyll å starte dagen med trening. Jeg prøver å ha 1 eller 2 treningsfri dager. Kanskje går jeg en god tur de dagene jeg ikke er på treningssenteret, men jeg har visst lovet at jeg ikke skal belaste føttene for mye mens jeg er under behandling, så da prøver jeg på det. Nå har jeg to store ønsker : smertefrie hæler, og ei vekt som vil bevege seg godt nedover igjen.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Det dukker stadig opp små kriser hos meg, og det er sikkert ikke bare hos meg. Så kan man jo definere ordet krise selvsagt, men jeg definerer dette som en krise. Liten, men krise.

Jeg har skrevet om flere små kriser på bloggen. Jeg har hatt ” kriser ” i forhold til undertøy, treningsoverdeler, bukser, sko…ja, jeg kunne sikkert ha fylt på med noe mer. Enten den evige jakten på noe man ønsker seg, eller har behov for. Eller det kan være favoritter man ikke lengre får tak i. Favoritter som man er blitt både glad i og ” avhengig ” av. Begge deler er like kjipt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Ting har som regel ordnet seg underveis. Rett før Stormberg trenings t-skjortene mine tok kvelden, så dukket det opp flotte treningsgensere som jeg har blitt så fornøyd med. Sko i min størrelse som ikke ser ut som herresko fant jeg i store mengder på Zalando og etter jeg oppdaget Miss Mary for mange år siden, så har jeg funnet bh’er og bh topper som sitter helt perfekt. Men man har hatt noen år hvor fortvilelsen har rådet, og da er det helt nydelig når man faktisk finner det man søker, og det i tillegg er slik man ønsker at det skal være.

Dere som har fulgt bloggen min en stund, dere vet at jeg flere ganger har skrevet om både trusegleder og trusesorger. Det å ha gode truser som man føler akkurat slik man ønsker, det betyr veldig mye. Ei truse som man ikke er fornøyd med kan ødelegge mye, og man bruker mer energi på trusa enn andre ting. Trusen sklir ned og legger seg kanskje under magen, den sitter for løst, bakdelen av trusen sklir inn i rompa – ja, du kjenner sikkert til hvor mye som kan irritere om trusen ikke sitter som man ønsker. Så har man selvsagt ulike kriterier, men for min del, så ønsker jeg truser som går høyt opp i livet, den skal dekke magen godt, og jeg skal ikke føle at magen er et sted, og trusen et annet sted. Trusen skal ligge over magen hele tiden. Jeg liker ikke så godt Sloggi truser pga stoffet. Jeg liker truser som er litt mer silkeaktige, og de kan gjerne være pene med litt blonder feks. For meg er det viktig å føle meg vel under også.

Favorittene mine, de fant jeg på Føtex/ Bilka og jeg hamstret truser når jeg var i Danmark, eller fikk min gode venn Torben til å kjøpe til meg og sende de fra Danmark til Norge. Jeg digget Stinna trusene type boxer, men så måtte de selvsagt endre de. Jeg trodde Torben hadde kjøpt feil til meg, men det var nok ikke hans feil. Trusemodellen min het fortsatt boxer, men nå var de rett og slett blitt kortere, og ikke lengre en favoritt hos meg. Jeg følte at stoffet og hadde endret seg litt. Jeg burde ha sjekket med Føtex/Bilka, men det gjorde jeg ikke.

Etter at trusefavoritten min var borte, så måtte jeg jo starte å jakte på ny favoritt, noe som ikke var lett. Men jeg måtte bare sjekke hva jeg kunne få her hjemme som jeg kunne like. Jeg måtte ha god komfort, høye i livet og gjerne pene. Jeg fikk flere tips fra dere lesere av bloggen, bla en  XLNT truse fra Kappahl, og high waist trusene til Careless. Jeg kjøpte begge. Trusene fra Careless var veldig fine, men ble ingen favoritt fordi de ikke sitter slik jeg ønsker. For mykt stoff og for løst stoff bak. Trusemodellen fra Kappahl derimot, den ble en ny favoritt. Utrolig god, satt fint både foran og bak, og den var fin i tillegg. Jeg fikk kjøpt noen av disse trusemodellene, men truser er overraskende dyrt, mye dyrere enn de danske Stinna trusene, så man kjøper ikke en haug av gangen.

Her om dagen fant jeg ut at jeg skulle ta en tur på Sørlandssenteret for å kjøpe noen flere av den nye favoritt trusen min, men uansett hvor mye jeg lette, så kunne jeg ikke finne de. Der er flere modeller i XLNT avdelingen, men den jeg var på desperat leting etter, den var ikke å finne. På kundeservice kunne de fortelle at modellen hadde gått ut. Hvorfor? Nei, sånn var det bare fikk jeg til svar.

Er det mulig! Nok en trusemodell er borte fra markedet. Jeg er sikkert ikke alene om å oppleve at favoritter av ulike slag forsvinner. Det er vel sånn at de stadig må ha noe nytt å by på, men trenger de alltid å ta ut noe for å komme med noe nytt? Kanskje var modellen ikke en favoritt hos flertallet, og jeg skjønner jo at man tar bort noe som ikke selger. Men modellen har visst nok vært lenge, så da må den ha solgt. På kundeservice skulle de ta det videre til avdelingen som bestemte utvalget. Ikke at jeg tror det vil hjelpe på at den kommer tilbake, men det er jo lov å ha et ørlite håp. Det skal nok mange flere enn meg som etterlyser den for at den skal komme tilbake.

Så da blir det å jakte på en ny trusefavoritt igjen. Noe så kjedelig! Det å lete etter gode truser, det er ikke gøy. Like kjedelig som å lete etter gode bh/bh topper. For jeg har litt krav der også som må oppfylles for at jeg skal bruke de. Jeg har jo ikke noe trusekrise. Ikke akkurat nå. Det ligger mange truser i kommodeskuffen, men jeg liker å ha et godt lager nettopp for å være sikker på at jeg har godt med gode truser. Men når jeg gikk for å kjøpe nye, så hadde jeg tenkt å kjøpe nye i en størrelse mindre. Jeg kjenner at jeg nok kan gå ned en størrelse nå samtidig som de jeg har fortsatt sitter greit. Så jakten, den fortsetter…..

Lørdagen startet på treningssenteret. Jeg fikk ei god styrkeøkt i dag. Jeg sliter fortsatt med intense smerter under hælene, så det er mye trening jeg ikke kan gjøre pr.nå, så da blir det sykkel og styrke. Det skal bli en regntung dag her i Kristiansand i dag, så kanskje jeg skal kose meg med å se litt reality tv i dag, men jeg må nok også gjøre litt hjemme som å rydde litt i skuffer og skap.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Wegovy på blå resept. Jeg gleder meg til og kunne skrive akkurat det. Vi er ikke der riktig ennå, men nå åpnes det også politisk for at slankemedisinen Wegovy bør komme på blå resept. At også politikere ser dette behovet, det er en veldig god nyhet, for jeg synes altfor mange politikere har vært tause i denne viktige saken.

Fredag kunne NRK melde om at FRP og MDG nå åpner for statlig finansiert slankemedisin. Bård Hoksrud fra Frp og Kristoffer Robin Haug fra MDG ønsker nå å endre vurderingsgrunnlaget for hvilke legemidler man kan på blå resept. Det kan gi omkamp om slankemedisinen Wegovy. Jeg er utrolig glad for at sentrale politikere nå kommer på banen, og faktisk ser behovet for å få Wegovy over på blå resept. ” Makta ” har vært altfor stille i en så viktig sak, og jeg føler de har snakket med to tunger. Norge må slankes, men man skal ikke gjøre noe for å hjelpe.

Fedme er et økende problem også i Norge, og man ser på fedme som en folkesykdom. Man har i en årrekke håpet på medisiner som kan hjelpe fedmerammede, og nå er det endelig medisiner på markedet som gjør nettopp det. Det er ingen fornuft i at man skal betale dette selv. Det er helt ulogisk at gruppen fedmerammede ikke skal kunne få hjelp på lik linje med andre som har medisinske utfordringer. Både forskere, fagfolk og pasienter har stått på for å få Wegovy på blå resept, men til nå har Direktoratet for medisinske produkt vært avvisende til dette. Grunnen til dette er fordi de mener kostnadene er større enn effekten. FRP og MDG mener regnestykket fra direktoratet er for snevert, og at samfunnet vil spare penger ved at det offentlige finansiere slankemedisiner.

Medisiner gis på blå resept når man har en kronisk sykdom som trenger behandling minst 3 måneder i året. Begge politikerne er klare på at samfunnsøkonomiske utregninger viser at det er betydelig større kostnader man kan unngå ved å hindre at folk blir værende i kronisk overvekt i lang tid. Jeg tenker det regnestykket er veldig enkelt slik begge partiene nå går ut med. Store kostnader i starten, men på sikt er dette noe staten vil tjene på. Det er ikke bare på helsebudsjettet at staten vil spare mye penger. At fedmerammende kan gå ned i vekt betyr også mindre trygdeutgifter til folk som faller ut av arbeidslivet.

Novo Nordisk som produserer Wegovy har nå ettersendt ny dokumentasjon på den dokumenterte effekten av behandlingen nettopp i håp om å få Wegovy over på blå resept. Selskapet ønsker at personer som har sykelig overvekt og vektrelaterte tilleggslidelser skal få dekket medisinen. Sykelig overvekt er definert ved en kroppsmasseindeks (BMI) på 40 og over. Direktoratet for medisinske produkt har nå en frist på 180 dagers behandlingstid. Dersom direktoratet nå gir medhold til å innføre Wegovy på blå resept, så kommer saken trolig til Stortinget. Alle vedtak om legemiddel på blå resept med en prislapp på over 100 millioner kroner skal opp i Stortinget. VI må bare krysse fingrene for at direktoratet snur, og at politikerne er sitt ansvar bevisst om saken havner i Stortinget.

Sett på befolkningsnivå så begynner pasienter å belaste helsevesenet når BMI er over 25, altså overvektig. I en rapport fra 2023 så estimerer Menon Economics at de totale samfunnskostnadene pga fedme og overvekt er 238 milliarder kroner årlig. Seksjonsoverlege Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold er en av mange fagfolk som ønsker Wegovy på blå resept, og viser til at Wegovy har en vektreduserende effekt på mellom 12 og 13 prosent. Et av Hjelmesæths argumenter er at Wegovy er så effektivt at det blir ulogisk at samfunnet betaler for vektreduserende operasjoner og ikke for Wegovy. Og jeg er hjertens enig! Det er totalt ulogisk at man får dekket slankeoperasjoner på statens regning, men ikke medisiner.

Det blir utrolig spennende å se hva som skjer med Wegovy fremover. Jeg håper og tror at Wegovy vil komme på blå resept. Det er faktisk på tide at overvekt og fedme blir tatt på alvor. Det er på tide at ansvarlige fagfolk og politikere slutter å snakke, og starter med å handle. Mounjaro skal også være ” rett rundt hjørnet.” Den skal være godkjent i Norge, så spørsmålet er vel nå bare når den kommer på markedet. Mounjaro vil visst ikke bli mye rimeligere enn Wegovy, men den skal ha en enda større vektreduserende effekt.

Søndagen min skal tilbringes med masse familie før prinsene drar tilbake til Arendal. Grått vær over Kristiansand i dag, så den planlagte grillingen kan nok resultere i at vi griller ute og spiser inne.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

I dag har jeg lyst til å si takk! Takk til alle dere flotte mennesker der ute.

Jeg har den siste tiden møtt så mange flotte mennesker som følger bloggen min, og som følger reisen jeg er ute på. Mennesker som kommer bort til meg, og gir uttrykk for at de heier på meg, som gir komplimenter og på den måten er med på å motivere meg til å stå på videre. Jeg blir så rørt, og så glad! Vit at alle ord blir tatt godt vare på, og betyr mer enn dere aner.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg er nok en person som nok ikke er så god til å ta i mot komplimenter. Sånn har jeg alltid vært. Men jeg setter utrolig stor pris på alle gode ord, og komplimenter. Jeg håper at jeg klarer å takke alle dere som jeg møter, og som kommer bort til meg.

Ord og komplimenter kan bety så ufattelig mye. Små ord kan få dagen din til å gå fra grå til skinnende fin. Plutselig kjenner du at du smiler, noe man kanskje ikke har gjort så mye av tidligere den dagen. Det å få noen gode ord, og fine komplimenter, det gjør så utrolig godt. Jeg er ikke alltid like flink med de små ordene. Det har liksom vært ett av målene mine – at jeg skal bli flinkere til å rose, til å skryte, og til å oppmuntre. Jeg vet hvor mye slike ord, og slike tilbakemeldinger betyr for meg, og alle setter vi jo stor pris på å få ros og komplimenter. Vi trenger det. Vi trenger å høre at vi betyr noe, at man er fin, at man gjør en god jobb, at man motiverer og inspirerer. Vi trenger å høre at vi er en god venn og en god partner – vi trenger bekreftelser.

Den siste tiden har jeg virkelig opplevd hvor flinke mange er til å gi komplimenter, og ros, også mennesker jeg ikke kjenner. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på selv, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg blir jo så glad, hele meg smiler, og komplimenter gir meg også så masse ekstra motivasjon, og energi. Bare på handleturen min i går, så treffer jeg tre flotte kvinner som følger bloggen min. Alle kom med de fineste komplimenter. Jeg håper jeg fikk sagt til alle hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Jeg er kanskje en typisk sørlending. Litt sånn småsjenert i noen situasjoner. Men at det betyr uendelig mye, helt klart. Takk for at det finnes slike mennesker som tar seg tid til å gi komplimenter selv om man ikke kjenner hverandre.

Jeg må også bli flinkere til å gi meg selv komplimenter. For meg er det liksom litt skrytete å være stolt av meg selv – jeg føler kanskje at jeg prøver å fremheve meg selv. Men det er faktisk lov å være stolt. Visst vi går noen år tilbake, så trodde jeg at alle som ga meg komplimenter ga meg disse fordi de syntes synd på meg. At jeg trengte det fordi jeg var en størrelse eller flere for stor. Jeg tolket alt i verste mening fordi hodet mitt trodde det var slik. Jeg stilte alltid spørsmålstegn i hodet mitt om de mente det de sa. Svaret var som regel alltid nei.. i mitt hode. Nå klarer jeg heldigvis å tenke annerledes. Mennesker sier positive ting fordi de mener det. Visst ikke lar de nok heller være.

Komplimenter er positivt. En positiv bemerkning, ros eller skryt. Komplimenter kan omhandle alt. Man kan få komplimenter for materielle ting, om hvordan man ser ut, klær man har på seg, eller nye ting man har kjøpt. Man kan få komplimenter for prestasjoner. Man kan få komplimenter for personligheten sin. Fordi man har fine egenskaper. Fordi man betyr noe for andre. Uansett er det utrolig fint å få. Jeg synes det er utrolig fint å høre at også andre synes den nye jakken min er fin, og at jeg kler den. Jeg synes det er fint når andre legger merke til hvor mye mer jeg stråler, og virkelig ser at jeg har det bra. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg synes det er utrolig godt å høre når andre legger merke til at jeg prøver å gjøre noe med helse, og vekt. Fordi det er en kamp hver eneste dag.

Av mennesker jeg møter, så får jeg så ofte høre at jeg er et forbilde, og en motivasjon. At man kjenner seg igjen i det jeg skriver. At jeg er en stemme for så mange. Hvor fantastisk er det ikke å få høre slikt?  Det er nok noen av de fineste tilbakemeldingene jeg kan få. At jeg kan bety noe for andre, at det jeg gjør, og det jeg skriver om kan motivere og inspirere, det er helt fantastisk!

Jeg får mange fine komplimenter rundt vektnedgangen min, og jeg setter helt klart stor pris på det. At andre kan se endringene, og klappe meg på skulderen for jobben jeg har gjort, klart jeg blir glad da. At mennesker heier på meg, og ønsker meg det beste, det varmer virkelig masse. At jeg får høre at jeg stråler og ser så godt ut, klart jeg blir rørt og glad.

Det er lørdag, og denne helgen er prinsene mine her sammen med mammaen. Nå er det 4 uker siden sist jeg traff dem, og det er lenge. Det pleier aldri gå så lang tid, men det har vært sommer og ferie, og de har hatt masse å gjøre. Eldsteprinsen min, Henry startet i 1.klasse denne uken, og en stor dag for både Henry, foreldrene og oss andre. Skolestart er en milepæl, og starten på en spennende reise. I dag blir det en tur i Dyreparken, og her koser vi oss alle sammen. Vi har årskort, og har brukt det masse.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen!

Og helt til slutt: i nettbutikken er det masse salg, så ta gjerne en tur innom. Nå kan du virkelig gjøre mange gode kjøp : https://enstorrelseforstor.no/

Vi er i august måned, og det er snart 1 år siden jeg startet på Ozempic for å bedre blodsukkeret mitt. Det er snart et år siden vekten min begynte å gå ned som en bieffekt av Ozempic. Siden september i fjor, så har jeg nå gått ned 30,7 kg.

Vekttapet er nok mer enn 30,7 kg, men fra jeg begynte å veie meg, så er det dette tallet jeg må forholde meg til. Jeg veide meg ikke helt i starten, men i forbindelse med en reportasje i VG, så var det viktig å vite hvor mange kg man egentlig snakket om. Så da gikk jeg på vekta, og det er dette tallet jeg forholder meg til. Hvor mye mer det dreier seg om, det aner jeg ikke, så derfor er det 30.7 kg.

Hvert gram teller på denne reisen jeg er ute på nå. Jeg kunne ha skrevet minus 30 kg, men de 700 grammene mer, de er viktige for meg og hodet mitt. Jeg er utrolig stolt over hva som har skjedd disse månedene, og selv om det har vært en berg og dalbane, så har det heldigvis vært mest oppturer. Men det er en utfordrende reise, og frustrerende til tider.

De siste fire ukene har vært utfordrende synes jeg, og frustrerende. Det har vært opp og ned, og det utfordrer helt klart hodet mitt. Selv om jeg er helt klar over at det er sånn det er, og at det er sånn det vil være, så er det likevel utfordrende. Man vil jo helst at det skal gå en vei. Man vil jo så gjerne at det skal gå nedover uke etter uke når man går på vekta, men sånn er det neppe for noen. Jeg gikk opp over 1.5 kg for 4 uker siden, og etter det så har jeg gått ned litt og litt, og denne uken hadde jeg gått ned alt og 200 gram til. Da kommer det smilet frem, og da kommer også håpet om at det kanskje vil løsne litt fremover. Ukene blir så mye lettere når man ser at vekta beveger seg nedover. Det har vært en svært liten nedgang disse ukene, og det er skikkelig kjipt.

Jeg har de siste ukene også følt litt på at jeg kanskje kan spise noe mer før jeg kjenner på metthetsfølelsen. Metthetsfølelsen som har ” reddet ” meg gjennom disse månedene. Jeg føler kanskje også på at jeg er litt mer sugen på gummigodteri og salte ting. Ikke at jeg faller for fristelsen og hiver innpå, men får jeg skikkelig sug, så kan jeg ta noe og være fornøyd. Men følelsen at noe kanskje har endret seg, den liker jeg ikke. Jeg vet ikke om den er reell, jeg vet ikke om den er vanlig, men det har blitt et fokus. Jeg har pratet med andre som også opplever det jeg føler på, så jeg er tydeligvis ikke alene. Jeg håper virkelig at dette er vanlig, og at det bare er sånn det kan være i perioder. Jeg kjenner jo noen ganger på frykten for at effekten skal utebli, men effekten av en medisin forsvinner vel ikke bare…jeg har mer tro på disse platåene, for de vet vi jo at er reelle.

Jeg har alltid vært veldig i mot å være med i ulike grupper på feks Facebook hvor man deler erfaringer. Ikke at det å dele erfaringer er negativt, heller det motsatte, men jeg føler altfor mange er leger, og vet svaret. En ting er erfaringer, en annen ting er fakta. Etter at jeg begynte å føle på det jeg føler på i forhold til metthetsfølelsen, så meldte jeg meg inn i ei slik gruppe for å se om andre opplevde det samme som meg, så det skal bli spennende å følge med. Jeg vet at en del deler opp dosen sånn at de tar halve dosen en dag, og resten kanskje et par dager senere. Det har visst  hjulpet en del. Hvor man stikker seg mener noen har litt å si. Der velger jeg å stikke meg i magen slik jeg alltid har gjort. Der er det fortsatt litt kamuflasje, og føles som det beste stikkstedet for meg.

Man leser jo om manges erfaringer på ulike steder, og jeg skjønner at jeg er en av de heldige som har hatt god bieffekt av Ozempic. Langt i fra alle opplever det samme. Så er det jo også mange som opplever vektnedgang, mange større enn meg, og jeg blir så glad på alles vegne. Dette sier meg også at man nå snart må åpne opp for at Wegovy kan skrives ut på blå resept. Det er så mange fedmerammende som fortjener å få den hjelpen som nå finnes. Det skal virkelig ikke komme an på tykkelsen på lommeboken. Og nei, det handler ikke om å prioritere riktig. Man kan ikke sette Wegovy foran hus, hjem og familie.

Jeg går ikke på Ozempic for å gå ned i vekt, men jeg går på Ozempic for å få kontroll på blodsukkeret mitt. Jeg har prøvd ulike medisiner før jeg startet med Ozempic, og det var først når jeg tok Ozempic sammen med Metformin at vi fikk bedre kontroll på blodsukkeret. At jeg går såpass ned i vekt, det er jo en fantastisk bieffekt som jeg er evig takknemlig for at jeg opplever. Det er mange som opplever denne bieffekten av sprøyten, og da burde alle være glade på våre vegne synes jeg. At vi får kontroll på en diabetes sykdom, og i tillegg går ned i vekt, det betyr at vi kan bli en friskere utgave av oss selv Vi får en bedre helse både fysisk og psykisk, og vi blir en mindre belastning for samfunnet i forhold til helserelaterte utfordringer. For mange vil det å gå ned i vekt også bety at man kan komme tilbake til arbeidslivet fullt eller delvis. Det er samfunnsøkonomisk positivt at alle med fedme får denne hjelpen på blå resept. Dyrt på kort sikt, lønnsomt på lengre sikt.

Neste uke skal jeg til oppfølging hos fastlegen min, og jeg har notert ned det jeg lurer på slik at jeg skal huske alt. 30,7 kg er et fantastisk resultat, men vekten forteller meg også at jeg har en del mer jeg bør gå ned før man er i det berømte målet.

Mange spør om bivirkninger, og det eneste jeg kjenner på er hard mage. Frustrerende i blant, men en liten bagatell i det store bildet. Jeg har fått tips om ” Frukt og fiber ” tabletter, så jeg tenker å lufte disse med fastlegen når jeg treffer han til uken. Ut over det så har jeg ikke noen plager, og er så takknemlig for det.

Minus 30,7 kg. Det er mange halv kilos smørpakker det. Jeg har begynt å tenke i halv kilos smørpakker for å klare å se bildet av hvor mye dette faktisk er.

Søndagen min startet på treningssenteret, og siden jeg må tenke litt bevisst på hælene mine, så ble det i dag ei god styrkeøkt. Resten av dagen tror jeg at jeg skal bruke i hagen. Rydde og ordne litt. Fjerne noen blomster som har tatt kvelden.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til søndag!

Jeg har fortalt dere om de intense smertene som jeg har hatt under hælene mine de siste ukene. Det har ikke kun vært i den ene. Nei da, smertene har like godt vært i begge to. En del verre i høyre enn venstre, men det har til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden også, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. I følge fysioterapeuten min, så er jeg disponert for plantar fascitt : Jeg er overvektig, jeg er himla plattfot og jeg trener mye.

Jeg har trent hele tiden selv om en del har vært smertefullt. Kanskje dumt å trene som vanlig. Kanskje burde jeg ha tenkt litt alternativt, men jeg har også merket at sko med god hældropp og demping har hjulpet meg en del. Jeg har feks et par Okaki joggesko med god hældropp som jeg har brukt når jeg har vært ute på tur i løypa. Disse skoene har vært utrolig gode, og smertene har ikke vært så intense med de på. Hældropp, det var det en leser som tipset meg om, så tusen takk! Hældropp er høydeforskjellen mellom hælen og forfoten. Jo større dropp, desto brattere blir vinkelen mellom hælen og forfoten. Når du for eksempel går barbeint, berører hælen og forfoten bakken på samme nivå: droppen er 0. I den andre enden av skalaen, med høye hæler, er droppen mye større. En dropp som ikke er tilpasset ditt naturlige steg, tvinger deg til å endre steg og plutselig øke belastningen på muskler og sener på en unormal måte. Er man plaget med plantar fascitt, så skal man ha høydeforskjell mellom hæl og forfot på sko, og da spesielt joggesko.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg fikk mange anbefalinger om trykkbølgebehandling av dere som leser bloggen min. Tusen takk til alle som delte sine erfaringer. Det setter jeg så stor pris på!

Valget mitt ble trykkbølgebehandling, men pga ferie, så ble første behandling på tirsdag. Fysioterapeuten som jeg får lymfedrenasje hos driver også med trykkbølgebehandling, så jeg dro til Marianne på Nodeland Fysioterapi. Kjente jeg grugledet meg. Gledet meg til forhåpentligvis å få hjelp, for dette har virkelig vært smertefullt. Gruet meg litt fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til, og dere som delte erfaringene med meg både på bloggen og i privat melding, dere har alle opplevd behandlingen forskjellig. Fra ubehagelig til veldig smertefullt har vært dommen fra dere. Alt avhenger selvsagt av smerteterskel. Vi reagerer ulikt på smerte. Det er jo også grunnen til at smerte ikke legges til grunn av leger når de skal vurdere ulike utfordringer. Smerte oppleves så forskjellig. Jeg tror jeg har ganske høy smerteterskel. Jeg kan klage, men jeg tror jeg tåler en del.

Etter en grundig samtale om hvordan jeg opplevde smertene, og hvor smertene var verst, så kom apparatet inn i rommet. Lignet en slags pistol. Jeg var klar og pistolen var klar, og da var det bare å sette i gang. Hun startet forsiktig, men justerte styrken tre ganger før vi var der hun mente var passelig. Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.

Etter en runde på hver hæl, så var jeg ferdig med første behandling. Så fikk jeg en del ting jeg måtte endre, eller starte å gjøre. Det første var ingen turer i løypa under behandlingen, og helst gå ned noe på antall skritt pr.dag. Ingen tredemølle under behandlingen. Når behandlingen er over, så vil hun at jeg skal gå i bakke på mølla. Det gjør jeg sånn sett i dag, men gå i noe brattere bakke enn i dag. Jeg må strekke ut føtter og legger etter trening. Der er jeg elendig i dag. Jeg er ikke flink til å strekke ut i det hele tatt, så nå må jeg bli flink pike der. Jeg må bruke spesialsålene mine i alle sko. Vel, ikke i sandaler. Der blir det utfordrende å få til å ha såler, men jeg har jo sandaler med veldig god demping. Alt dette skal jeg nok få til. Liker ikke spesialsålene fra ortopedisk, men jeg må jo bare bruke de. Jeg føler ikke at de er gode, men må bare prøve å venne meg til de.

Det siste punktet fra fysioterapeuten, det blir nok mest vanskelig: å gå med gode sko inne. Jeg går aldri med sko inne. Tøfler kan jeg selvsagt gå med, men ellers så er sko noe jeg kun går med ute. Nå må jeg altså prøve å venne meg til å gå med sko inne. Jeg har heldigvis et helt par nye Gaitline sandaler, så de har jeg nå begynt å ha på meg inne. Klart at jeg skjønner hvorfor hun vil jeg skal gå med sko inne. Jeg kjenner jo hvor mye bedre hælene mine har det, men jeg elsker å gå barbeint eller på sokker, og sko er i mitt hode til utebruk. Men nå prøver jeg, og foreløpig fungerer det. Om noen har tips om noen lette, gode sko jeg kan bruke inne, så tar jeg gjerne i mot tips. Det må være gode sko med god demping, men sandalene jeg bruker nå er jo ikke verken nette eller lette, og det skulle jeg gjerne hatt. En lett joggesko eller aller helst en annen type sandal enn jeg bruker nå. Kanskje jeg må kjøpe meg en ny Fitflop sandal, for det er en mye lettere og nettere sandal enn den fra Gaitline.

Jeg har veldig troa på trykkbølgebehandlingen! Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Torsdag kveld så kjente jeg litt igjen. Absolutt ikke så ille som det var, men jeg kjente ubehag, og litt smerte. Jeg føler nå at det er venstre hæl som jeg kjenner dette best i, og det var den hælen jeg hadde minst smerter i. Der har ikke behandlingen vært like effektiv som i høyre, og det tror jeg er fordi fysioterapeuten ikke var like mye i det betente området på venstre som på den høyre. Hun traff mer rett på det vonde området med trykkbølgen på høyre enn på venstre. Så neste behandling så skal jeg være mer nøye med å vise nøyaktig hvor det er mest vondt.

At behandlingen virker, det er jeg veldig sikker på at den gjør. Jeg har troa på at dette skal bli mye bedre, og forhåpentligvis at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som ikke har smerter. Jeg har jo kun hatt en behandling, og kan ikke forvente magi, men jeg kjenner allerede bedring. Mange av dere har fortalt at dere var gode etter 2-4 behandlinger, så jeg håper på det samme. Til torsdag er det klart for ny behandling, og jeg ser frem til kanskje å være et skritt nærmere friske hæler.

I dag har jeg treningsfri…tror jeg. Jeg var på rægekveld med modelljentene mine i går, og jeg fant sengen en del senere enn jeg pleier, så da ble det ikke til at jeg stod opp 06.15 i dag. Jeg har hatt 4 treningsøkter denne uken, og med en i morgen, så er jeg innafor at jeg skal trene minimum 5 dager i uken.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges  morgen.

Jeg vet ikke hvor mange som trodde at jeg ville klare det. Jeg var usikker selv. Mange mente nok at dette ble for mye for meg. Jeg var spent og nervøs, men jeg har virkelig kjent på mestringsfølelsen. Det å kjenne på at ” dette mestrer jeg “, hjelp for en herlig følelsen det er. Jeg tror jeg har imponert mange, inkludert meg selv.

Denne måneden er det faktisk 6 år siden jeg tok ut separasjon. Det er helt utrolig hvor fort årene flyr av sted. At det har gått seks år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært seks år som startet som en skikkelig storm med orkan i kastene. Seks år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Seks år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Seks år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Seks år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift. Seks år hvor jeg føler at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke. Jeg klarte det!

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Det å bli alene, det byr helt klart på en del utfordringer, og for meg så var nok de største utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 47 m gjerde, med stor garasje. I huset er det også en utleiedel som jeg da også har ansvar for alene. Jeg tror de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare jo bare å brette opp armene. Jeg måtte utfordre meg selv på mange ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, ikke malt huset, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. Jeg måtte bli kjent med alt av verktøy, og maskiner som stod i uteboden. Jeg kan nok fortsatt ikke alt fra A til Å, men det begynner å komme seg. Jeg ser også nå behovet for en oppgradering i skrujern, bits og diverse. Ikke verst at jeg ser slike ting synes jeg. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg hadde liksom aldri hatt behov for å bruke den.

Jeg har alltid sett på meg selv som lite handy, og jeg ser meg fortsatt ikke som veldig handy, men samtidig, jeg har lært så mye, og gjort så mye på disse årene. Jeg skryter sjeldent av meg selv, men i forhold til å sitte som huseier alene, så er jeg ganske stolt. Mye av utearbeidet, det har jeg som nevnt ikke gjort så mye av før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men noe hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for. Montering, det får jeg vondt av å tenke på. Jeg har liksom ikke lyst til å prøve en gang. Det å finne riktige skruer som skal på riktig plass, der sliter tålmodigheten min. Men her har et par venner utfordret meg veldig på å prøve, og jeg har faktisk montert bittelitt. Enkle ting, men jeg har gjort det

I fjor vasket jeg hus og garasje. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Etter husvask, så malte jeg hele huset. Det er mestring å ta fatt på en slik malejobb, og også gjennomføre. I år måtte gjerdet tas. Jeg har 47 m gjerde med smale spiler som har blitt vasket, skrapt, pusset og som har fått Visir. Så var det å starte med å male, og det har gått overraskende bra. Jeg fikk tips om å bruke en liten rulle, og det gjorde jo jobben så mye enklere. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt, og jeg er ennå ikke i mål, men jeg skal definitivt bli ferdig, forhåpentligvis med to strøk også. Jeg skulle nok også ha malt garasjen i år, men det blir kanskje neste vårs prosjekt. Det er ingen tegn på at den trenger maling, men tenker man på år, så er det nok på tide.

Hagen er ikke så stor, men den skal holdes, og jeg har aldri hatt grønne fingre egentlig. Hage har vært moro på starten av sesongen, og så har jeg dabbet mer og mer av. Etter vektnedgangen min, så er hage blitt veldig ålreit. For nå kan jeg ligge på alle fire og luke, jeg kan bøye meg hit og dit, noe jeg ikke orket så mye av før.

Jeg klapper meg selv på skulderen i blant. Jeg er veldig fornøyd med at jeg mestrer dette. Jeg er stolt over at jeg mestrer å være huseier alene. Fint blir det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Når høsten kommer, så er det en del prosjekter inne som skal gjøres. Jeg har en del malearbeid både her hos meg selv og i utleiedelen hvor min kjære mor bor. Å male er moro bare jeg får maskert godt før jeg starter.

Mestring altså…..

De siste ukene har vært frustrerende. Litt sånn drittuker. Alt har jo ikke vært dritt, men når negative ting blir så intense, så føles alt litt dritt. Kanskje er jeg glad at jeg bor alene akkurat nå, for jeg har ikke akkurat vært i strålende humør. Det kan fort bli som å bevege seg inn i løvens hule om man våger seg inn til meg.

Så ille er det nok ikke. Føler meg ikke så en løve som kvesser klørne hele tiden, men humøret svinger veldig. Jeg merker at humøret ikke alltid er på topp. Jeg blir nok litt fort sur, eller gretten. Hovedgrunnen er de intense smertene under føttene, og smerter gjør vel noe med humøret til mange av oss. Jeg har hatt skikkelige smerter to ganger, og det var ved fødsel og når jeg hadde nyrestein, og jeg skal IKKE sammenligne dette med smertene jeg har nå, men etter de to nevnte tingene, så har jeg ikke hatt sånne intense smerter som dette tidligere. En skjærende, stikkende smerte. Bare skokanten så vidt berører de vonde områdene, så spretter tårene, og når jeg går inne, så går jeg på en merkelig måte for å unngå å få for mye trykk på hælene. Dere som har vært, eller er plaget av plantar fascitt, dere vet alt om disse smertene. Jeg har hatt det tidligere også, men da var det absolutt ikke så vondt som det er nå. Jeg fikk mange tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen da jeg skrev om dette for en uke siden, og det setter jeg så stor pris på. Det blir å prøve trykkbølgebehandling som mange av dere har gode erfaringer med. Jeg hadde håpet å få behandling denne uken, men til tirsdag, da har jeg fått time, og håpet er at kanskje den første behandlingen vil gi noe bedring. Sko med god demping som Gaitline sandalene, og Fitflop’ene gir noe avlastning. Og takk for tips om å tenke på hældrop på skoene. Okaki skoene som jeg bruker ute på tur redder meg godt der.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vekta, det er jo en annen grunn til at humøret svinger litt. Hele endringsreisen er en berg og dalbane føler jeg. Heldige er dere som kun opplever nedgang. Som regel har vekten min gått ned uke etter uke siden september, men noen ganger på stedet hvil, og noen få ganger har den gått opp. For to uker siden gikk vekten opp 1,5 kg. Det er mye, og det stresser meg. Da begynner jeg med en gang å lete etter årsaken. Jeg vet at det er sånn denne reisen vil være med sine oppturer og nedturer, men når vekta går opp, og jeg vet at jeg har vært flink jente, da blir jeg sur og frustrert. Jeg er heldigvis ikke så lenge i kjelleren, men jeg må liksom ned der en tur.

Sprøyta gir meg veldig hard mage, og jeg er definitivt ikke vant til å ha det. Så vet man jo at hard mage, ja, det kan gjøre utslag på vekta i negativ retning. Så der er nok en årsak. Det har vært en god varme her den siste tiden, og sol, sommer og gode temperaturer, det er ikke noe lymfødemet mitt er særlig glad i. Så jeg merker veldig godt hvor mye mer hoven jeg har vært. Jeg har vært mer hoven i hele sommer, men spesielt de siste ukene. Jeg både merker det, og ser det. Det er stor forskjell på beina mine om sommeren, og når vi feks snart går over til høst. Sommer og lymfødem, det er ingen god kombinasjon. Man vet også at ødem, ja, det kan gi økt vekt. Så her er nok mye av årsaken til at vekta har gikk opp for to uker siden. Selv om jeg har tatt av meg mye på beina også, så vil lymfødemet alltid være der. Det er kronisk.

Jeg har veiedag på onsdager, og når jeg gikk på vekta på onsdag, så hadde jeg tatt av meg 1.1 kg av de jeg hadde lagt på meg. Jeg hadde jo selvsagt håpet på at jeg hadde tatt av meg alt, og kanskje litt til, men så heldig var jeg ikke. Men for all del, jeg skal være strålende fornøyd med å ha gått ned 1.1 kg.Da føler man at man er på rett spor igjen.

Jeg vet at det er mange av dere som følger bloggen min som bruker Ozempic eller Wegovy, noen bruker sikkert også Saxenda. Hva slags bivirkninger har dere av å bruke sprøytene? Jeg vet at en del har blitt såpass dårlige at de har sluttet, men dere som går fast på disse, opplever dere små eller store bivirkninger? Jeg har pr. nå ingen andre bivirkninger enn denne harde magen, og det er jo en bagatell sånn sett, og som jeg lever fint med.

Jeg føler også at jeg de to siste ukene ikke har blitt like fort mett som jeg ellers i denne perioden har blitt. Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg føler også at jeg i perioder kan bli mer sugen på godsaker som jeg bør holde meg unna. Jeg klarer som regel å styre unna, og er det for ille, så tar jeg bittelitt og jeg blir fornøyd med det, men jeg liker ikke følelsen, og jeg lurer jo på hvorfor det er sånn? Jeg skal til oppfølging hos legen min om to uker, så dette er noe jeg skal ta opp med han. Jeg har lest at noen går ned på dose når de føler på dette, jeg fikk tips om å dele opp dosen over et par dager. Jeg kjenner jo litt på panikken for at effekten skal avta, men kanskje er det bare sånn innimellom, for at effekten skal avta er jo sånn sett rart i og med at det er medisin. Jeg kjenner at jeg er spent på Mounjaro når den kommer. Kanskje bør man prøve noe nytt ved siden av Ozempic.

Smertene under føttene gjør at det har blitt sykkel på meg på treningen både i går og i dag. Sykkel er nok mest skånsomt for hælene. Jeg håper jeg i morgen tidlig kan komme meg ut å gå en god tur. Nå er det dusjen, og så ut å male gjerdet mitt. Gjerdet er 47 m, men jeg har allerede kommet ganske så langt, så dette går fint. På med maletøy, og god musikk på ørene, så er jeg klar.

Nyt dagen der du er. Vi blogges i morgen!