Takk! Takk for 6 utrolig flotte måneder. Det har vært en fantastisk fin reise.

Det er ikke så ofte jeg feirer halvt års bursdager selv om jeg er glad i å markere og feire. Men når nettbutikken på torsdag var et halvt år, da kjente jeg at det var lov å feire litt. Jeg feiret 6 flotte måneder, jeg feiret at jeg faktisk har realisert en drøm, jeg feiret at jeg våget, og at nettbutikken har hatt en flott vekst disse 6 månedene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

27.oktober 2022 så realiserte jeg en drøm jeg har hatt lenge, men ofte blir det sånn at vi drømmer og tenker, men det er ikke alltid vi kommer lengre enn det. Det å ta steget fullt ut, det er et steg som kan være litt skummelt. Det er tryggere å drømme, og ofte er det ikke alt som ligger til rette for at man kan realisere alle drømmer heller. For meg var det sikkert ulike årsaker til at det tok lang tid før jeg fikk realisert drømmen, men det handlet vel om at tiden passet, og at alle brikker falt på plass. Jeg er en tenker, og ofte tenker jeg for mye, og for lenge. Ofte tenker man så lenge at toget passerer, men dette toget stoppet opp på en holdeplass, og kjørte ikke fra meg.

Det er mange som har oppfordret meg til å starte nettbutikken, og som har hjulpet meg masse. Jeg har fått noen spark bak, og det har tatt tid, men det er sånn jeg er som person. Jeg tenker som sagt mye…og lenge før jeg bestemmer meg. Jeg har mange flotte mennesker rundt meg som hjelper meg, og som vil jeg skal lykkes. Helge og Petter er nok de to som jeg må takke aller mest for at jeg faktisk fikk realisert drømmen. De har lagt ned masse av sin tid for at jeg skal få til dette. Helge som har satt opp nettbutikken for meg, og hjulpet med meg datatekniske ting. Uten hans hjelp hadde jeg nok ikke vært her jeg er nå. Helge har jeg kjent siden vi lagde radio på Radio Ung i ungdomstiden….Og jeg vet at Helge hadde vært ærlig om han ikke hadde hatt troa…..og Petter som jeg har sparret med, fått gode råd av. Petter har sparket meg bak mange ganger, og jeg vet at han er 100% ærlig, og til å stole på. Jeg vet at han ønsker en eneste ting : At jeg skal lykkes. Jeg har fått også bruke hans kontaktnett, noe som har betydd mye. Jeg er evig takknemlig. Jeg har hatt behov for å bli pushet, og jeg har også hatt folk som har trodd på meg, og på nettbutikken min.

Jeg har en stor lidenskap for klær. Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe med klær på en eller annen måte, og den store drømmen har uten tvil vært en nettbutikk. For å få til en nettbutikk, så er det mange brikker som skal på plass, og en periode, så ble det mye tanker, og lite handling. Ingen tvil om at jeg er en tenker, og at jeg sikkert kan overtenke i blant. Men det å starte en nettbutikk, det krever at man tenker det nøye gjennom, og nå følte lå alt til rette for at jeg kunne følge drømmen min.

Takk til alle dere flotte kunder som handler i nettbutikken min. Takk for at dere støtter opp om min lille bedrift. Viktigst av alt er at dere i nettbutikken min finner klær som dere virkelig liker, og føler dere vel i. For meg er det og kunne tilby formfulle kvinner stilige, elegante, og flotte klær grunnen til at jeg startet opp. At formfulle kvinner skal kunne finne sin passform, og sin stil. At de skal kunne føle seg så vakre som de er. Jeg vil tilby farger, men også det trygge og klassiske. Bukser, og overdeler med god passform. Bukser med vidde har vært viktig. Strømpebukser som man endelig kjenner at sitter som de skal. En god og personlig kundeservice. Dere kunder skal stå i fokus. Jeg tror jeg har oppnådd det jeg ønsket, og skal fortsette å jobbe med disse tingene. Som en størrelse for stor selv, så vet jeg hvor skoen trykker, og jeg har opplevd mange utfordringer som er viktige for meg å ta tak i når det kommer til nettbutikken min. Det at man har kjent utfordringer på kroppen, det tror jeg er så viktig.

Takk også for alle de flotte tilbakemeldingene jeg får fra dere kunder. Jeg blir så rørt, og så glad. Det at dere er så fornøyde med produktene, og kundeservicen, det betyr så enormt mye. Det sier meg at det jeg har gjort til nå er riktig, og jeg vet at det er disse fokusene jeg også skal ha fremover.

Jeg føler at en nettbutikk er midt i blinken for meg, og klær, det er jo utvilsomt min store lidenskap. Jeg føler jeg har kompetansen som trengs. Jeg føler jeg har kunnskap om både passform, og farger, og jeg har et stort ønske om å kunne hjelpe de som trenger hjelp, og jeg har et stort ønske om å kunne tilby flotte klær til flotte kvinner.

Et halvt år har gått, og jeg er så utrolig takknemlig. Nå skal jeg jobbe målrettet for å vokse enda mer. Jeg vet at det er plass til meg der jeg ønsker å være, og jeg føler selv at jeg er en viktig aktør på markedet. Jeg gleder meg så til å ta fatt på de neste 6 månedene, og lengre enn det 🙂

Nå har jeg nettopp fått inn første sending av sommervarer i nettbutikken. Sjekk gjerne ut alle de flotte plaggene jeg har tatt inn. Trykk på produkter, og så ” summer.” https://enstorrelseforstor.no/

Denne helgen har prinsene mine vært her. Det er alltid så fint og verdifullt det og kunne tilbringe tid med dem. I går var vi 6 timer i Dyreparken i flott sol. Fantastiske timer og opplevelser. Vi fikk også tatt toget i Hakkebakkeskogen for første gang – Dyreparken kan virkelig opplevelser. Klatremusturen var flott for både små og store. Utrolig flott og bli tatt med inn i Egners Hakkebakkeskogverden. Jeg kjenner i lymfebeina at det ble mange timer på beina i går, men det er så verdt det, uten tvil. I dag skal prinsene hjem til Arendal, og da blir det nok god stolen på meg i kveld. Ei helg med masse aktivitet, masse moro og kos,det kjennes, og man merker at man ikke er 20 lengre 🙂

Nyt søndagen!

Svaret der er nei. Absolutt ikke. Så skal man selvsagt ikke ta alle under en kamp, men jeg våger å påstå at det er langt flere i helsevesenet som ikke respekterer overvektige enn motsatt. Mange overvektige vegrer seg for å dra til lege, eller sykehus med et problem fordi man vet at uansett hva problemet er, så er det overvekten som får skylda. Har man vondt i et tå, så vær sikker på at legen finner vekten som årsak. Er det et sted man bør føle seg sett og ivaretatt som overvektig, så er det i helsevesenet, men dessverre, sånn er det ikke, og jeg tror det er en lang vei å gå for å komme dit.

Jeg har opplevd mye diskriminering i helsevesenet, og jeg har gruet meg mye til å gå til spesialister, og det gjelder uansett hva jeg er der for. Leger som omtrent har henvist meg til slankeoperasjon selv om problemet jeg var der for ikke handlet om vekt. Jeg har grått i strie strømmer over dårlig behandling, jeg har vært fly forbanna og jeg har klaget en lege ved sykehuset i Arendal inn til sykehusledelsen pga dårlig behandling. Går man noen år tilbake i tid, så hadde jeg ikke våget å åpne munnen. Det handler vel om denne respekten mange av oss har for leger…vi glemmer ofte at leger også skal ha respekt for oss pasienter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

På nettsiden til NRK Sørlandet så kunne man denne uken lese at tillitsvalgt for fastlegene i Arendal, Martin Runde uttale at det er synd dersom overvektige føler seg uthengt av leger pga vekten. Runde kjenner seg ikke igjen i kritikken leger og helsevesen får på dette området, men selv om han ikke kjenner seg igjen i dette, så tviler jeg sterkt på at dette er nytt for han. Dette har han garantert hørt mange ganger før. Som tillitsvalgt for leger, så burde Runde se at dette kanskje er noe han burde ta tak i….Runde tror overvektige føler det støtende om vekten blir tatt opp. Klart det er et sårt tema, veldig sårt, men jeg tror ikke de fleste overvektige føler det støtende i en samtale om vekt. Det som er støtende, det er når alle utfordringer vi kommer til legen med blir relatert til vekten vår. Vi vet vi er tjukke, men hvorfor skal leger alltid skylde på vekta – uansett? Vi kan faktisk ha andre plager. Og det handler om å prate med oss på en ordentlig og saklig måte.

Leger og norsk helsevesen stigmatiserer overvektige, og det må tas tak i. Jeg vil føle meg respektert og ivaretatt i helsevesenet. Ikke grue meg til hvordan opplevelsen vil bli denne gangen. Det er som Carina Karlsen uttalte i et intervju : ” Man kommer til legen med øreinfeksjon, og kommer ut med henvisning til slankeoperasjon.” Så galt er det faktisk. Jeg hørte nylig også om ei ung jente som hadde tråkket over, og fikk høre av legen om hva som var årsaken til overtråkket, det var vekten. Hun kom gråtende ut fra legekontoret med kostholdsplan.

Overvekt er ikke alltid lett å snakke om, og det er sikkert mange fastleger som vegrer seg for å snakke om temaet med pasientene sine. For de fleste av oss overvektige, så er det sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt.

I artikkelen til NRK Sørlandet, så kan vi også lese at leder i Norsk forening for allmennmedisin, Marte Kvittum Tangen utfordrer pasientene til å si hva de ønsker seg fra legene. De ønsker å lytte til gode innspill om hvordan overvektige ønsker å bli møtt, og hva som bør endres. Hva om Norsk forening for allmennmedisin selv tok initiativ til å møte oss pasienter for å lytte til våre erfaringer med helsevesenet, og hva som bør endres? Visst de virkelig ønsker å endre legers holdning, så bør ballen ligge hos dem.

Hvordan er det å være overvektige i Norge i dag? Opplever vi mye stigmatisering og diskriminering? Hvor trykker skoen, og hva bør endres? Dette er viktige fokus som nå må settes, og her i Kristiansand er jeg stolt over at kommunen nå skal være med å sette dette fokuset. Vi er to privatpersoner som brenner for dette, og som har tatt samtalen med kommunen. Nå skal det settes viktig fokus, og det skal jeg komme tilbake til på bloggen neste helg. Her skal også leder for fastlegene både i byer, og landsdelen bli invitert til å delta, så får vi se om det er viktig nok til at de stiller.

Leder for fastlegen i Arendal tar et viktig poeng også sine uttalelser, nemlig at legene nå er blitt fratatt et viktig verktøy i kampen mot fedme, nemlig medisinene som kan hjelpe med vektnedgang. At det bør være et stort fokus på aktivitet, det er også et veldig viktig poeng. Mer fokus på dette enn BMI.

Jeg er veldig uenig i at det finnes gode tilbud hos frisklivsentralen for oss overvektige. Joda, det finnes tilbud, men hvorfor er det ikke egne tilbud til oss overvektige slik at vi kan trene og være aktive sammen? Hjertesyke, lungesyke, revmatikere med flere er pasientgrupper som har egne tilbud, men den gruppen som man er mest bekymret for, nemlig oss overvektige, vi har ikke et lignende tilbud. Det at frisklivsentralen bare plasserer oss sammen med andre pasientgrupper, det er det tilbudet vi har i dag. Vi trenger egne grupper som andre pasienter har. Det vi trenger er egne aktivitetsgrupper samt at vi trenger hjelp til å rydde i hodene våre. I dag må vi vente i evigheter for å få en time hos en psykolog, eller betale i dyre dommer for en privat psykolog. Om Helse Norge ønsker endringer, dersom de ønsker at vi skal bli lettere, så får de sannelig hjelpe oss på lik linje med andre.

Jeg føler ting er i ferd med å skje fra oss overvektiges side. Jeg føler vi  er lei av å bli diskriminert og stigmatisert, og det er nok på tide at vi hever stemmene våre enda høyere….

Det er mye man ikke vet når det kommer til hva man kan søke på, og kanskje ha krav på. At det finnes løsninger der ute for de av oss som har utfordringer, det er det ikke alle som vet. Denne informasjonen er det få som opplyser oss om. Mange ganger må man rett og slett finne det ut selv.

Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene mine trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg så over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg litt alene, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 39, 40, og 41. Noen har dukkeføtter, og bruker str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid ut. De er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er både større, og bredere, og jeg har jo herreføtter i forhold til dem. Ikke bare i forhold til dem. Jeg har like store føtter som veldig mange menn. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Jeg kan få flotte sko, gode sko, praktiske sko. Egentlig kan jeg få det meste utenom støvler. Støvler, det kan jeg ikke få mine svære føtter inni, men da løser jeg det med Goretex sko. Ikke som støvler, men ett veldig godt alternativ.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har man sykdom som gjør at man sliter med å få tak i gode sko i butikkene, så kan man søke støtte til ortopediske sko gjennom NAV. Man må ta dette med fastlegen først, og fastlegen henviser deg til sykehuset der du bor, og ortopedisk avdeling der. Her får man en vurdering av en lege, og mener legen at det er grunnlag for ortopediske sko, så sender han dette videre til NAV som da fatter et vedtak. Jeg har fått et vedtak som må fornyes en gang i blant, og i løpet av dette året, så skal jeg på sykehuset igjen for en ny vurdering. Dette er noe NAV krever så og så ofte.

Får man vedtak på ortopediske sko, så kan man ta ut fire par det året man får vedtaket. Årene etter så kan man ta ut to par sko. Egenandelen er på 665 kr pr. skopar. På NAV sine sider, så står det at ortopediske sko kan hjelpe deg som har en feilstilling i foten eller ankelen, har problemer med føttene på grunn av diabetes eller revmatisme, eller har en annen funksjonsnedsettelse i føttene.

Jeg fant ut dette selv da jeg var så fortvilet over at det var så vanskelig å finne sko til mine lymfebein. Da sitter man ofte på nettet og googler, og da dukket ortopediske sko opp. Legen min var helt enig i at dette var noe vi burde søke på, og heldigvis så var både ortopeden på sykehuset, og NAV enige i dette.

Første gangen jeg skulle besøke ortopediklinikken, så grudde jeg meg nesten litt. Jeg hadde et bilde i hodet av hvordan ortopediske sko så ut, og det bildet var ikke særlig pent. Men du verden så feil jeg tok. Joda, det var absolutt slike sko også som jeg hadde dette bildet av i hodet mitt, men det var også masse fine sko man kunne velge blant. Sko som også vi kvinner som liker å være feminine kunne gå med. Det eneste man vel ikke får på en ortopedisk klinikk er vel høye hæler. Skoene skal være gode, og riktige for føttene. Sko med høye hæler er vel ikke akkurat det. Jeg lever godt uten høye hæler jeg. Jeg har fått tilpasset pene hverdagssko, fjellsko, og nå nylig fikk jeg sandaler. Sandalene var ikke spesialtilpasset, men de hadde de i butikken sin. Og siden mine føtter er forskjellige i tillegg til store, så kan man her få en sandal i hver størrelse slik jeg måtte ha på denne modellen. Akkurat nå holder de på å tilpasse en pensko til meg. En modell jeg hadde sett i butikken deres som ikke gikk opp i min størrelse, så da prøver de å spesiallage denne modellen til meg. Denne penskoen er det faktisk hæl på, men ikke en slik høy, og tynn hæl. Den har litt høyde, men gjør likevel skoen solid og god på føttene. I går prøvde jeg en prøvemodell som var blitt laget. En plastsko faktisk hvor de justerer og tilpasser slik at den ordentlige skoen skal bli riktig. I høst skal jeg også få tilpassede skoletter. Vi har prøvd et par ganger før uten og lykkes, men da er det fint at vedkommende på ortopediklinikken ikke gir opp.

Så sliter du med sko pga sykdom, så ta dette videre ned fastlegen din. Kanskje kan du også på hjelp slik at du kan få ortopediske sko til dine føtter.

Så skal du også tenke litt på at det er støtteordninger dersom du sliter med andre utfordringer, feks i forhold til klær. Dersom du sliter med å få klær grunnet sykdom, så kan du også her søke NAV om støtte til spesialsydde plagg, altså økonomisk støtte slik at en sydame kan sy plagg slik du trenger at plaggene skal være. Dette er det heller ingen som opplyser deg om, men nå vet du at der er muligheter der også, og her også går du gjennom fastlegen først, og deretter er det NAV som avgjør søknaden.

Dagen i dag skal brukes til å jobbe i nettbutikken min. Denne uken fikk jeg 4 esker med sommerklær levert på døren. Dette er første av flere leveringer. Nå ligger alle sommerklærne jeg har fått ute i nettbutikken, så i dag er det å pakke de opp, og rydde slik at jeg får plass til alt. Jeg er heldig som har stort hus, for det blir mye esker. Jeg var så heldig at jeg kunne ta det ene soverommet til å ha klesstativer og esker.

Sjekk ut de flotte sommervarene som har kommet her :https://enstorrelseforstor.no/

Nyt søndagen!

“Det er så godt som umulig å finne bukser i større størrelser i fysiske butikker.” Påstanden skapte stort engasjement på KK sin Facebook side denne uken. Jeg pleier ikke engasjerer meg når jeg leser innlegg her eller der, men akkurat den saken, den måtte jeg kommentere.

Det på finne bukser i store størrelser, det er slettes ikke umulig. Og hvorfor fokuseres det på kjedebutikker når vi har mange flotte nisjebutikker som spesialiserer seg på klær til oss kvinner med kurver og former. Kanskje er det ikke så lett å finne bukser som passer en stor kropp på HM, Lindex, eller Cubus. Kjedene sier selv at de er inkluderende, og jeg kan forstå at det er både irriterende og frustrerende når man finner ut at kjedene ikke er det de selv mener at de er, men rundt om i hele landet, så er det så mange butikker som har satset på det å selge klær for oss som trenger større klær. Klær som er spesialdesignet for våre kropper. Klær som tar hensyn til at vi har både lår, legger, hofte, rompe, bryster og mage. Hvorfor ikke handle bukser i disse butikkene? Hvorfor ikke bare droppe kjedebutikkene? De kan jo ikke stormote uansett.

Det blir så feil å klage på at man ikke får bukser i store størrelser når det er så mange butikker rundt om i landet. Fysiske butikker snakker jeg da om, for fokuset i artikkelen gikk på fysiske butikker, og det at enkelte blir henvist til å handle på nettet. Det er nok av butikker som ønsker oss som kunder.Det finnes nok av butikker som kan tilby bukser og klær som har en passform som kjedebutikkene aldri kan tilby. Produsentene av stormote har egne designere som kan dette, og som vet hvordan passformen skal være for at vi skal bli fornøyd, og nisjebutikkene sitter med kunnskapen om hvilke merker som har klær som passer din kroppsform. Hvorfor ikke bruke de som kan dette, og la kjedebutikkene leve sitt eget liv.

Jeg kan forstå at enkelte ønsker å dra til en fysisk butikk for å prøve bukser og andre klær, men som sagt, butikkene er der, og bukser kan man få i bøtter og spann i ulike modeller med ulike beinlengder. De fleste nisjebutikker innen stormote starter på str. 42 og går opp til både 56 og 60, så det å gå så hardt ut med at man ikke får bukser, det blir så feil som det kan bli.

Pris. En del vil nok kaste seg inn her og mene at nisjebutikker innen stormote har langt høyere priser enn kjedebutikkene. Har de det? Stemmer det? Nei, det stemmer ikke. Klart man kan få dyre bukser i stormotebutikker også slik man kan i mange andre butikker også, men stormotebutikkene kan absolutt konkurrere på pris. Jeg vet ikke hva man må betale for en bukse på feks HM og Lindex, men sikkert fra 400 kr og oppover. Mange ligger sikkert et stykke over 400 kr vil jeg tro. Visst jeg tar utgangspunkt i nettbutikken min, og buksene jeg har der, så koster mine bestselgere 399 og 499 kr. I tillegg til en god pris, så får du en veldig god kvalitet, og passform. Den dyreste buksen jeg har pr i dag, den koster 999 kr, så det er en del høyere, men man har mange bukser mellom 399 som er den billigste og 999 kr som er den dyreste, og slik er det også i fysiske stormotebutikker. Man har ulike prisklasser.

Nå vet jeg at en del av dere bor slik til i landet at det kanskje ikke er en fysisk stormotebutikk rett rundt hjørnet, og at det da kanskje er lettere å finne en kjedebutikk, den frustrasjonen, den har jeg 100% forståelse for, men jeg vet også at mange av de som bor noe unna en fysisk butikk bruker nettbutikker mye. Man får ikke prøvd buksene, eller klærne før de kommer hjem i posten, men da kan man også prøve i ro og fred. Det er ingen tvil om at veldig mange er blitt glad i å bestille på nett, men for de som ikke er komfortabel med nettshopping, så er det et godt utvalg av fysiske butikker veldig mange steder i landet. Men at handlemønsteret vårt har endret seg spesielt etter pandemien, det er det ingen tvil om. Det er også en av årsakene HM oppgir som grunn til at de har flyttet deres utvalg av klær i store størrelser over på nett.

Servicen man får i en nisjebutikk, den er stort sett også en hel annen. Ofte kan man treffe på butikkmedarbeidere som selv er formfull, og som kan snakke ut i fra egen erfaring. Kompetansen, den er uten tvil mye større i en nisjebutikk. Kunnskapen som etterlyses i artikkelen, den finnes ikke i kjedebutikkene, den finnes i nisjebutikkene. Sånn vil det nok alltid være uansett hvor mye kjedebutikkene hadde satset på store størrelser.

Jeg har få gode erfaringer med kjedebutikkene, og det har ingenting med det at jeg driver nettbutikk å gjøre. Jeg har opp igjennom årene hatt mange runder i de ulike kjedene, og jeg synes ingen av de har vært veldig gode på store størrelser selv ikke da kjedene hadde egne avdelinger, eller et lite hjørne av butikken. Jeg har alltid følt at kjedene ikke har tatt store størrelser på alvor. Da tenker jeg mest på passform. Enten følte jeg at plaggene var telt, eller så var de pølseskinn. Enten hadde de brukt for lite stoff, eller så hadde de brukt for mye. Jeg kler verken telt, eller pølseskinn. Kunnskapen om passform, og kvalitet, den føler jeg manglet da, og nå.

Så bukser i store størrelser, de finnes absolutt, og utvalget er også veldig bra…man må bare rette øynene mot nisjebutikkene, og ikke kjedene.

Er du på utkikk etter gode bukser, og liker å handle på nett, så besøk gjerne nettbutikken min her : https://enstorrelseforstor.no/ eller send meg en mail på [email protected]

Solen skinner her i sør, og det er en nydelig temperatur allerede nå kl.09. Jeg startet dagen med en time på tredemølla. Jeg kjenner at lymfebeina mine har utrolig godt av å trene…nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Er det vanskeligere å date når man er overvektig? Jeg mener at det absolutt er det. Menn skal ikke date store kvinner, ikke flertallet av dem.

For mange er dette et sårt tema. Det hadde det nok også vært for meg om vi går en del år tilbake i tid. men på den tiden når jeg var på det mest sårbare, så var jeg lykkelig gift, og som alle andre som inngår ekteskap, så regnet også jeg med at jeg ville forbli gift til det bitter end. Sånn ble det ikke. Vi gikk hver vår vei etter 25 års ekteskap.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Plutselig skulle jeg date igjen, noe jeg ikke hadde gjort på evigheter av år. Det ble som å starte helt på nytt igjen. Nå skal jeg også legge til at jeg ikke tenkte på å date før jeg hadde det vært både 2 og 3 år alene. Jeg nøt tiden alene, og jeg brukte tiden til å tenke og få livet slik jeg ønsket det. Men etter hvert kom savnet etter en å dele hverdagen med, og hvor møter man en mann i dag? Ikke går jeg på byen, ikke er jeg med i organisasjonslivet lengre, og jeg har hørt rykter om at prinsen på den hvite hesten visstnok kun eksisterer i eventyrene. Så da var det datingsidene igjen….ikke meg en plass, men det var der ” alle ” var, så etter frem og tilbake, så ble jeg med på en av disse datingsidene. Det satt langt inne. Det var skummelt på en måte. Hva skulle jeg skrive i profilen? Skulle jeg skrive at jeg var formfull, eller viste bildene dette godt nok? For meg var det kropp og usikkerheten rundt det som ble et stort fokus.

Det er vanskeligere å date når man ikke er innenfor ” normalen.” Og det var nettopp det å date som overvektig at Dagbladet ønsket å snakke med meg om denne uken. Det er nok mange overvektige som ikke ønsker å snakke om dette, men for meg er det viktig å sette fokus. Det er viktig å fortelle hvordan det er, for dersom vi gjemmer bort alt, og tier om alt, så vil vi heller ikke komme videre. Så jeg sa ja til å snakke om det i en artikkel om å date som overvektig, og artikkelen stod på trykk på Dagbladet på nett på fredag. Dagbladet skal være litt tabloid når det gjelder å fange lesernes interesse, så ser man bort i fra overskriftene, så er jeg veldig fornøyd med artikkelen som journalisten skrev. Saken var dessverre en + sak, så jeg får ikke lagt den ut her slik at dere kan få lest den.

I artikkelen uttalte også sexolog, Siv Gamnes seg, og leder i Landsforeningen for overvektige, Mette – Mari Graff. Sexologen er veldig klar på at vi lever i et samfunn som er veldig bevisst på, og har et stort fokus på kropp. Både i media og på sosiale medier så fremstilles det et bilde av hvordan den perfekte kroppen skal være sier hun.

Det som nok frustrerer meg mest er at så mange menn ikke våger å innrømme at de liker formfulle kvinner. Voksne menn som er redd for hva venner, familie og omverdenen vil si dersom han velger det han liker, nemlig en stor kvinne. Mange menn er faktisk feige. Jeg har møtt noen av disse. Eller menn jeg vokste opp sammen med som forteller at de likte meg så godt i oppveksten, men så var jeg jo stor…kompliment at de likte meg kanskje, men jeg blir mer frustrert.

Den korte perioden jeg var på ei datingside, så kom jeg i kontakt med flere menn. Noen av dem møtte jeg, og flere av dem var flotte menn, men så er det mye som skal klaffe, og det ble aldri den store kjemien. Så er det mange som virkelig liker formfulle kvinner, men som ønsker og treffes i hemmelighet. Jeg skal da ikke gjemmes bort! Jeg skal ha en mann som er stolt av meg. Så har man også de menn med en fetisj for store kvinner, og som skal ha et one night stand, eller et sexforhold. Eller alle de gifte mennene som ønsker en formfull kvinne på si. Enten fordi sexlivet ikke er tilstede i ekteskapet, eller fordi man ønsker ei på si. Som om jeg skal være ei elskerinne? Jeg har høyere tanker om meg selv enn at man skal ta til takke med å være ei elskerinne.

Det å ta til takke med det man kan få, da blir jeg skikkelig lei meg. Noen kvinner er nok der at man ikke tror man er verdt mer, og at man ikke kan få en mann som elsker en for den man er, så da er det nok mange som havner i et forhold hvor det kun er sex som står i fokus.

Jeg får mye meldinger fra dere som leser bloggen min, også om det å date som overvektig. Flere har skrevet at de får beskjed fra folk rundt seg om å senke kravene om de vil finne seg en mann, eller at de må gå ned i vekt om de skal finne en mann som blir glad i de. Hva slags uttalelser er dette? Skal vi som er overvektige bare ta det vi kan få? Hvem andre med utfordringer får slike beskjeder? Selv har jeg aldri hørt noe sånt heldigvis, men tenk noe så sårende. Vi er da mye mer enn vekta vår! Vi skal aldri gå på kompromiss med verdiene våre. Vi skal ikke endre oss for andre, og vi skal ikke unnskylde oss for størrelsen vår. Jeg ønsker en mann som er glad i meg for akkurat den jeg er, og som har de verdiene jeg setter pris på. Finner jeg ikke denne mannen, så er jeg heller alene.

Det er nok også mye mer akseptert at en kvinne er i forhold med en overvektig mann enn motsatt. Kvinner er nok også mye mer der at man er i forhold med den man faller for overvektig, eller ikke. Kvinner våger nok mer, men det skal jo heller ikke komme til å våge når det handler om dating og kjærlighet.

Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke skjærer alle menn under en kam. Der er heldigvis mange flotte menn som overhode ikke har problemer med å være i forhold med akkurat den kvinnen de liker, men jeg skulle ønske at flere menn hadde våget å gå for det de ønsker og liker. Det er heller ikke alle kvinner som sliter med å date som overvektig. Flere kvinner oser av selvtillit, og det er helt fantastisk, men jeg tror dessverre at det er mindretallet. Det er dessverre så mange som setter likhetstegn mellom vekt og verdi. Jo høyere vekt, jo lavere verdi og motsatt. I verste fall så blir det slik at overvektige finner seg i ting de ellers aldri ville ha akseptert.

En del menn bruker også argumenter om at de ønsker seg en kvinne de kan være aktiv sammen med. Det er da mange overvektige kvinner som er i
god form. Det er mange som trener, går turer, og som liker å ha en aktiv hverdag. En overvektig kvinne er ikke det samme som en sofagris som puster og peser for hvert skritt hun tar. En stor kropp er ikke et likhetstegn med dårlig fysisk form.

Å date som overvektig er vanskelig. Man har jo også et hode som ikke alltid spiller på lag med oss. Et hode som har et utfordrende forhold til egen kropp. Man føler seg ikke alltid attraktiv nok. Men jeg skulle ønske at flere menn gikk for det de liker, og at det ikke skal være en skam over det å være i forhold med en formfull kvinne. Jeg får vondt langt inne i hjerterota når en del menn skal føle en skam over å date en stor kvinne. Selvsagt liker man det man liker, det kan og skal man ikke endre på, men her snakker jeg om det å like, men ikke våge.

Unnskyld aldri størrelsen din. Husk at du er verdt så mye mer enn å bli gjemt bort av en mann som ikke våger, eller en som kun ønsker deg for det seksuelle. Stå opp for verdiene dine, og endringer er det du selv som skal ønske, ikke en mann.

Jeg har vel fortsatt troen på at en flott mann krysser min vei etter hvert. Det er alltid fint å ha en spesiell en i livet som man kan dele hverdagen med, og dele opplevelser med. I tillegg til at man er formfull, så er det også en del menn som ” skremmes ” av en sterk kvinne. En kvinne med mål og ambisjoner for årene fremover. Heldigvis er det også menn som ser på dette som store pluss.

På min neste datingprofil, så må det nok stå : Curvy and Proud….det er liksom meg….så må jeg nok gå noen runder på om det i det hele tatt blir en ny datingprofil. I mellomtiden så leter jeg videre jeg, og fortsetter å drømme om prinsen på den hvite hesten, eller kanskje bare en innmari ålreit kar.

Jeg blir så rasende! Noen skulle hatt gaffateip over munnen slik at de ikke fikk mulighet til å uttale seg offentlig! Når man i tillegg er såkalt voksen, så lurer jeg på om enkeltes hjerneceller har tatt ferie.

Debatten raser i forhold til om det er riktig at sykelig overvektige ikke lengre skal få muligheten til å få slankesprøyten Saxenda på blå resept. Inntil nylig har feks Saxenda vært et nyttig hjelpemiddel i kampen mot overvekt. Mange har fått et nytt liv ved å bruke medisinen som et av flere hjelpemidler for å gå ned i vekt, og mange har for første gang i sitt liv opplevd et vekttap etter å ha kjempet en kamp i evigheter. Nå som Saxenda ikke lengre er å få på blå resept, så blir det utfordrende økonomisk for mange å betale denne medisinen selv. Man må regne med at man må ut med rundt 3000 kr i mnd av egen lomme. Det er mye penger for veldig mange. Avgjørelsen fra legemiddeltilsynet vil ramme mange, men her vil man se klare forskjeller. Har man en veldig god økonomi, så vil man fortsatt ha anledning til å bruke medisinen. Blir dette riktig? Skal man forskjellsbehandle mennesker som sliter med fedme.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ozempic er også en sprøyte som har blitt brukt i fedmebehandling. Ozempic er egentlig en diabetesmedisin som man ved en tilfeldighet, gjennom tett oppfølging av diabetespasienter oppdaget at en av bivirkningene ved medisinen var vekttap. En del norske pasienter har også fått Ozempic mot overvekt selv om disse ikke har hatt diabetes. Nå er leger blitt bedt om at denne kun skrives ut til personer som også har diabetes.

Etter nyttår, så kom også et nytt slankemiddel på markedet, Wegovy. Wegovy har samme virkestoff som Ozempic, men Wegovy er sterkere. Wegovy blir av leger kalt for en revolusjon i fedmebehandlingen. Den er kun på hvit resept, og igjen er det kun de som har god økonomi som kan bruke den nye medisinen. Salget av Wegovy tar fullstendig av. Salget startet i USA, så kom Danmark og Norge etter. I januar solgte apotekene 3222 pakninger med Wegovy. I mars var tallet 13183 pakninger. En økning på 309 %. I Danmark er er interessen enda villere enn da Viagra kom på markedet.

Så midt oppi denne debatten hvor sykelig overvektige ikke lengre skal få slankemedisinen på blå respet, så kan vi se at den tidligere realityprofilen, Christian Brennhovd fronter bruken av Ozempic. Litt senere rettet han på dette ved å si at det er Saxenda han bruker, og at han har kjøpt dette reseptfritt i Thailand. Hva i alle dager er det som skjer? Og i tillegg forteller man om bruken til sine 105000 instagramfølgere! Brennhovd forteller at han bruker Saxenda for å minske kroppsfett. Er verden blitt fullstendig gal? Her kjemper sykelig overvektige en kamp mot staten for og kunne bruke medisinen for å få et nytt liv, og så leser man dette! Er det rart jeg blir forbanna og provosert?? Brennhovd kan neppe ha et gram for mye fett på kroppen, og jeg synes dette er en hån mot overvektige rett og slett. Ikke at Brennhovd hadde brydd seg katta om det. Han er jo kjent for sine delikate uttalelser mot ” stygge jenter” som bør reise til Tyrkia, antagelig for å fikse på det han selv mener er stygt.

TV-profilen mener at den økte bruken av Ozempic er en bra ting – «for da slipper folk å drive med fettsuging og operasjoner». Brennhovd forsvarer det med at mange andre bruker dop på byen, noe han synes er mye verre. Han har også vært veldig klar på at han ikke trenger en slik medisin. Det var bare for å bli litt ekstra ” shredda “, hva nå enn det betyr. Hvor er hjernecellene? De må definitivt være totalt fraværende. Brennhovd har som nevnt 105000 følgere på Instagram. Mange av disse er garantert under 18 år, men til det svarer realitydeltakeren følgende : ” – Jeg skrev jo på Instagram at ingen under 18 burde bruke det, samme som alkohol. Det er jo som alt annet her i verden, at man må være myndig for å få lov. Er du myndig, har du lov, mener Brennhovd.” Her burde gaffateipen brukes!

Går man til USA så vet man at kjendiser har brukt disse slankemedisinene. Kjendiser som absolutt ikke har hatt behov, men slankesprøytene har blitt en trend blant mange. Brennhovd er vel den første kjente personen her i Norge som har gått ut med at han bruker slankemedisin. Jeg krysser fingrene for at INGEN leger skriver ut medisinen til Brennhovd, eller andre som ikke har behov, og som bare skal følge en trend, og kanskje bli kvitt et mikrogram med fett.

Jeg hadde store forhåpninger til sprøytene, og det gikk fint en liten stund, men så kom bivirkningene. Jeg ble så dårlig! Jeg sa vel aldri mer sprøyter, men kanskje jeg skal forsøke halvparten av minste dose. rett og slett fordi blodsukkeret mitt ligger i gråsonen. Men jeg prøver da med verdens beste samvittighet fordi jeg har behov for et hjelpemiddel på veien. Det er også viktig å understreke at medisinen kun er et verktøy, og vi trenger flere verktøy, og mer hjelp på veien til et lettere liv. Vi trenger også å finne ut hva som er årsaken til at vi er overvektige. Mange har feks dpplevd traumer, mishandling, mobbing, og seksuelle overgrep. Får man ikke jobbet med dette, så vil man ikke lykkes 100% med overvekten. Jeg har ikke opplevd noe av dette, men jeg trenger absolutt å rydde i hodet, og finne ut av ting, men det å vente på å få hjelp, det tar jo en evighet av tid det også….

Nå skal Saxenda og Wegovy opp til ny vurdering etter hvert hos Legemiddeltilsynet. De ønsker mer dokumentasjon på at medisinen også har god helseeffekt på andre ting som feks hjerte/kar. Slankesprøytene vil koste staten rundt 4 milliarder kroner om dette gis til de som har sykelig overvekt. Store summer, men så må man også tenke på hva man kan spare på at mange går ned i vekt. Man kan spare på helseutgifter, på andre medisiner som man kan slutte på om man får en vektnedgang, og man kan spare penger på utgifter i forhold til sykepenger og uføretrygd. Så her må man se også på dette regnestykket.

” Det er på grensen til katastrofe ” uttalte Jøran Hjelmeseth under Debatten på NRK på torsdag. Han siktet til nettopp Legemiddeltilsynet vedtak om å ta bort disse medisinene på blå resept. Hjelmeseth vet hva han snakker om. Han jobber med overvekt ved overvektsklinikken i Tønsberg.

Legemiddeltilsynet må snu i saken. Medisinene må tilbake på blå resept. Endelig kan mange få et nytt liv. Når fagfolk snakker om Wegovy som en revolusjon, da bør dette vektlegges sterkt.

Og Brennhovd, lukk munnen!

Joggesko som sitter utrolig godt på føttene, det er ikke alltid lett å finne. Jeg må ha joggesko som er gode å gå på, og som er gode å trene på. Jeg trenger joggesko som ikke lar føttene mine blir vonde når jeg sykler, og når jeg går på tredemølle. Jeg har alltid stresset mye med å finne nettopp slike joggesko når behovet for nye joggesko har meldt seg.

Jeg har prøvd ulike merker i joggesko. Jeg er veldig glad i en spesiell type fra Asics, men når jeg ønsket samme modell, så var den gått ut. Jeg fant en annen Asics modell som også hadde forsvunnet fra markedet når jeg skulle ha nye. New Balance har jeg vært fornøyd med. Det er de jeg trener på nå, og de har jeg fått fra ortopedispesialisten som jeg går til. Nike går opp i størrelse også til dame, men de går jeg mest på til vei på trening, og litt på gåturer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg trenger joggesko som er for oss som har overpronasjon. Ved overpronasjon så faller innsiden av foten inn når foten belastes. Overpronasjon er vanlig blant de av oss med lav fotbue, og kan medføre redusert støtdemping og følgeplager i føtter, ankler, knær, hofte og korsrygg. Derfor er det viktig at de av oss som har dette, at vi velger joggesko som tar hensyn til disse utfordringene. Det med riktige sko, det er alfa og omega. Viktig er det også å bytte sko med jevne mellomrom, og kanskje ha sko man kan bytte på.

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er nesten helt umulig. Da tenker jeg sko generelt.  Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var ” normale”. Jeg har i utgangspunktet store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Det finnes få butikker som satser på store størrelser, dessverre. Her jeg bor så hadde vi en slik butikk, men det er nå nedlagt. Når jeg endelig finner sko, så koster det, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjipt.

Om man går noen år tilbake i tid, så slet jeg enda mer med å finne sko, og da ble det til at jeg måtte ta det jeg fant som passet føttene mine. Da var det jo ” ingen ” produsenter som ville se at også kvinner kunne ha store føtter. Da kunne man jo bare vandre rundt i sko som lignet herresko. Hvor festlig er det når man var velkledd? Da var det sjeldent at sko og klær matchet. Heldigvis ser skoprodusentene nå at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke. Dessuten skal man slippe å få rare blikk fra betjeningen på en del butikker fordi man spør etter sko høyere enn str. 42.

Man skulle jo tro at det å finne gode joggesko har vært en enkel jobb med tanke på hvor mye merker, og modeller som finnes der ute, men det har ikke vært så lett. Det å finne noen som sitter som støpt, som sitter virkelig godt, og hvor det føles godt når jeg går, og trener, det har vært vanskelig. Joggesko har vært, og kan ennå være en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne.

Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel, men også her har det skjedd en del. Også her kan jeg være heldig å finne spreke farger.

Nike har kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, og jeg var jo overlykkelig når jeg for en god tid tilbake fant joggesko til damer MED FARGE. Gjett om jeg ble lykkelig over at jeg hadde fått meg orange Nike sko. Så stolt. Farger gjør meg så glad, og det er jo også viktig når man trener. De fargerike Nike skoene er også veldig gode på føttene, men er ikke for overpronasjon, og har ikke den gode dempingen. Så disse har jeg ofte på når jeg trener styrke. Når jeg kjøper nye joggesko, og sko generelt, så prøver jeg å lete etter de skoene som gir meg følelsen av at man ikke har sko på seg.

Forleden var det tid for å lete etter nye joggesko igjen. Denne gangen lette jeg på nett. Søkte og søkte. Leste og leste. Denne gangen ble det et par Hoka sko. Jeg har alltid vært nysgjerrig på Hoka da det er så mange som skryter av de. Det finnes jo mange ulike modeller her også, men jeg valgte da en modell for meg med overpronasjon. Så nå håper jeg rådet jeg fikk fra butikken stemmer med virkeligheten. Testen inne er absolutt godkjent. Utrolig gode på føttene, utrolig gode å gå på inne, så nå gjenstår det å se hvordan de er på trening. Fargerike er de også, så det er et ekstra pluss.

I dag fikk jeg testet skolene litt da jeg var på trening på morrakvisten. Deilig å være på trening rundt kl.07. Det var ikke mange på plass så tidlig en 1.påskedag, men alene var jeg ikke. Hoka skoene var utrolig gode på beina, og utrolig gode å gå på det lille jeg gikk, men så dukket samme problem opp på sykkelen som jeg ofte opplever, nemlig at jeg får ubehag under føttene etter å ha syklet en godt stykke. Dette er nok mer føttene mine enn det er skoene, men det er så frustrerende! Er det noen av dere som har det på samme måte? At dere får ubehag under føttene, spesielt under fremste del , mot yttersiden. Kanskje er det fordi jeg har overpronasjon ( plattfot ), kanskje er det ødemet…jeg tviler på at det er skoene når det skjer uansett sko egentlig. Jeg må høre med fysioterapeuten, og de på Blatchford om de kan ha noen råd. Jeg hadde et håp om at jeg ikke fikk dette med nye sko, men det kom etter at jeg hadde syklet ca en halv mil. Holdt ut mila, men det var bare så vidt…beina er heller ikke gode akkurat nå, så er kanskje en kombinasjon av mye…men hadde ønsket meg et par sko hvor dette ikke skjedde, men det er kanskje å ønske for mye…tips mottas med takk.

Ha en nydelig 1.påskedag. Jeg hadde planlagt en tur ut i dag, men her i sør er det meldt regn, så da blir det nok å finne på noe her hjemme.

Vi blogges til lørdag! Besøk gjerne nettbutikken min : https://enstorrelseforstor.no/

Påskeaften, og vi er midtveis i påsken. Påsken er ikke som den var når jeg var liten. Jeg husker godt hvordan påsken kunne være da. Da snek påskedagene seg avgårde, og den ene dagen var lengre enn den andre. Langfredag var en grusom lang dag husker jeg! Den tok jo aldri slutt. I barndommen husker jeg skrekkopplevelsene fra da jeg måtte være med på ski i påsken. Ikke at vi var en skielskende familie som gikk mye på ski, men noe var vi på ski, og skulle vi ut, så skulle alle ut, også jeg som ikke på noe tidspunkt drømte om verken ski som hobby, eller karriere. Jeg tror nok foreldrene mine hver gang tenkte at dette var siste gangen de skulle ha meg med, men foreldre glemmer fort. To skitak, og jeg falt paddeflat på flatmark, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var når jeg kom til en bakke. Fall, grining, skriking…opp igjen…fall, grining, skriking, og sånn gikk nå skiturene. Ingen glede for meg, og ingen glede for mine foreldre. Traumatisk husker jeg skituren hvor jeg hadde falt, og furtet så mye at alle ble møkklei, og lot meg bli liggende alene i en stor snøhaug. Jeg følte jeg lå der i evigheter helt alene, helt forlatt. Nå var ingen i familien langt unna, men selv følte jeg meg helt forlatt i verden. Stakkars mamma, tålmodigheten selv. Tålmodigheten når det gjaldt meg og ski, den ble ganske så tynnslitt, så det var ikke rart hun bare lot meg ligge der i snøhaugen skrikende. Jeg la skiene på hylla ganske tidlig kan man si, og har ikke hatt de på meg siden.

Onsdag kom prinsene til mommo. At barnebarn er livets dessert, det er så sant som det kan bli. Prinsene mine bor i Arendal, og jeg vet jeg er heldig som sånn sett har de såpass nærme, men for meg føles det som verdens ende. Jeg skulle gjerne vært mer sammen med de i hverdagen også. Hatt de en time, eller tre etter barnehagen. Fulgt de i barnehagen, hentet de i barnehagen, funnet på masse ting i hverdagen. Nå er det en time frem og tilbake i kjøring, og i hverdagen etter barnehagen, så er det ikke mye tid igjen før det er kvelden for to gutter som har hatt en lang dag. Det og kunne stille opp mye mer også om avstanden hadde vært kortere, det hadde jeg satt pris på. Jeg har jo håpet om at vi en dag bor enda nærmere hverandre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det å få være mommo for disse to flotte guttene, det er ubeskrivelig flott. Det å få tilbringe tid sammen med dem. Se dem smile, le og kose seg, men også av og til være lei seg, det gjør masse med meg. Det og ha fått knyttet et så sterkt bånd med prinsene mine, det er så utrolig flott. Det å dele hemmeligheter, leke, lese, tegne og oppdage verden sammen – jeg er så utrolig heldig. Jeg kjenner jeg savner dem hver dag, og tenker på hvordan dagen deres har vært. Å se to smilende, små gutter kommer springende mot meg i rakettfart når vi sees igjen, den følelsen er helt ubeskrivelig. Hjertet smelter. Eller når de kommer krypende opp i mommos fang og forteller at de har savnet meg, og elsker meg så høyt – er det rart man smelter totalt. Guttene beriker livet mitt så utrolig mye.

Onsdag feiret vi bursdagen min, og torsdag var vi noen timer i Dyreparken hvor vi har årskort. Dyreparken er et eldorado for guttene. Det er nesten så de oppdager nye ting hver gang. Eggejakt ble det når vi kom hjem, og påskeharen hadde gjemt hemmelige lapper både ute og inne, men til slutt så fant guttene et svært påskeegg som påskeharen hadde fylt med godteri, men også litt andre ting. I går etter familieselskap så dro guttene hjem igjen til Arendal, og mommo kjenner på at vi har hatt så fine dager sammen, men også på savnet….

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ alle de årene tilbake. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed til påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg.. Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg heldigvis lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg mener det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg selv alt, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. Har du forresten smakt Firkløver med kaffe? Himmelsk god! Litt sånn mokkabønne aktig.

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Har man klart og være noe aktiv i påsken, så har kanskje den dårlige samvittigheten fått mindre plass. Jeg skal gjøre plass til både trening og turer resten av påsken, men i dag hoppet jeg over treningen. Jeg kjenner veldig godt at jeg har vært veldig mye på beina siden prinsene kom. Lymfebeina mine er utrolig slitne, og tunge i dag.

Påskeharen kom til meg i år. Tirsdag fikk jeg overraskende et påskeegg fylt med masse godsaker av en kjekkas. Sånt blir man jo utrolig glad for. Utvilsomt en gledelig overraskelse i hverdagen. Men egget er foreløpig urørt, men kanskje i kveld….

Nyt dagen. Vi blogges i morgen.

Varig endring. Disse to ordene er viktige, men også vanskelige. Det er viktig å endre når man føler at kroppen trenger det, men å få til en varig endring som man klarer å holde, det er utfordrende. Vi har sikkert alle hatt ønske om å få det til, og vi får det til over en kortere eller lengre periode. Men det å la dette bli en del av hverdagen uke ut og uke inn, år etter år, det er vanskelig.

Foto: Fædrelandsvennen

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har kjent på og lykkes, men jeg har også kjent på hvor lite som skal til før hele lasset kan velte. Og akkurat i det øyeblikket, så føler man seg om verdens største taper. Og når ens eget lass raser, så føler man at ” alle ” rundt en lykkes, og man sitter igjen med det store spørsmålet: Hvorfor lykkes ikke jeg?

Jeg klarer meg utrolig fint når det kommer til trening. Jeg trener målbevisst uke etter uke, styrke og kondisjon, men vektnedgangen, den er og blir utfordrende. Ikke at jeg veier meg akkurat nå. Jeg er ikke venn med vekta så lenge jeg føler at det ikke har skjedd noe. Det er jo denne flodhestfølelsen som til stadighet dukker opp, og dem er kjip å føle på. Hvor er jernviljen???

Jeg blir likevel inspirert og motivert når jeg leser om mennesker som virkelig har endret, og de har klart å holde endringen over tid. Jeg vil og! Det er den første følelsen jeg får, og så leser jeg og blir imponert. Av og til kan det hjelpe å få små tips. Tips som kan føles som et spark bak, for et spark bak, det trenger vi alle i blant. Jeg må nok ha en hardt et, et veldig hardt et. Og jeg vet jeg kan om jeg gir jernet på alle plan 100%.

For litt siden, så leste jeg om Thomas i Fædrelandsvennen, en stor mann på 140 kg, en mann som hatet å løpe. Etter en fest står han og ser seg selv i speilet, og ser et speilbilde han ikke liker. Han har mest lyst til å hoppe så ille føler han seg, men istedenfor så bestemmer han seg for å bruke hver dag resten av livet på å bli den beste versjonen av deg selv. Det som kunne ha blitt slutten, det ble en ny start.

Nå valgte Thomas å starte med løping, noe som sikkert ikke er aktuelt for så mange av oss. Maraton etter maraton. Mil etter mil løp han, og kiloene, de raste av. Men så var det denne løpingen da. Løping som mange av oss . ikke ser på som særlig aktuelt. Men det vi kan ta med oss, vi som ikke nødvendigvis knytter på oss løpeskoene, det er rådene han gir. Det viktigste rådene er tålmodighet og balanse. Tålmodighet fordi endring tar tid. Balanse fordi hele livet ikke skal dreie seg om kun trening og kosthold.

I artikkelen i Fædrelandsvennen, så gir Thomas konkrete råd for og lykkes med en varig endring. Kanskje kan disse motivere de av oss som trenger en ny start. Kanskje kan vi klare å få det til å bli en endring over tid. For vi kan utvilsomt klare det alle som en. Den endringen jeg trenger dreier seg om kostholdet, for andre kan det være aktiviteten.

1. Start NÅ: Det er mane av oss som ønsker en varig endring, men så var det å komme i gang da….

2. Små skritt: Babysteps. Vi har hørt masse om babysteps. Disse små skritt i starten som er så viktige.

3. Sett mål: Det er så viktig å sette seg mål. Ikke kun de store målene, men de små også. Hva er målet denne dagen eller denne uken? Ikke sett deg de hårete målene. Sett deg mål som er overkommelige, og som kan gi deg mestringsfølelsen..

4. Belønningssystem: Hver gang du når mål du har satt deg, så må du kunne unne deg noe. Det må ikke være godteri, men kanskje trenger du nye joggesko, eller kanskje vil du ut å spise et godt måltid mat….

5. Ekstern hjelp: Det må ikke være en PT selv om en PT er verd hver krone om man har økonomisk mulighet til å investere i en. For de som er mindre sære enn meg, for jeg elsker å trene alene, så kan du bruke venner og kjente. Kanskje kan du også starte et treningsprosjekt sammen med en god venninne. Mitt største ønske akkurat nå er PT. Jeg har hatt det før, og det var så verdt det. Men PT koster…..

6. Du kommer til å gå på trynet : Gjort er gjort. Økten man mistet i går, den får du ikke endret på. Da må man fokusere på dagen i dag.

Jeg synes rådene var veldig gode, men vanskelig å få dette inn i rammer, det er det. Det er alltid mange flere som ikke klarer dette enn de som klarer det. Men vi har jo alle en jernvilje, eller en vilje av stål, så hvorfor det er så vanskelig å finne denne til tider, det er et stort mysterium.

Gro Rugseth som er førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, sier i samme artikkel at det ikke er noe revolusjonerende med rådene fra Thomas, men at rådene ofte går igjen hos de som lykkes. Det finnes en database i USA som samler tilbakemeldinger fra personer som har fått til en varig livsstilsendring. De rapporterer om mange av de samme elementene som Thomas. Likevel, det er et fåtall som faktisk lykkes, presiserer hun. Steget fra at rådene funker for ham, til at de funker for alle, er stort. Men vi kan ikke gi opp på det grunnlaget. Du og jeg kan være blant de som lykkes.

Jeg var på trening 0650 i dag, og hadde ei knallgod styrkeøkt. Jeg var nesten helt alene på treningssenteret i dag da jeg kom, og jeg utfordret meg selv til øvelser jeg helst gjør når det ikke er for mange som trener samtidig. Så treningen er der, men så var det dette kostholdet da…mengder, begrensninger….

Krigen er definitivt i gang. Og diskusjonen er i gang. Dette skjer hver påske.

Krigen vi snakker om, det er selvsagt godtekrigen. Godteriet som blir dumpet i pris rett før påske. Det er jo alltid sånn rett før jul også når marsipanen og smågodtet får svenskepriser. Og akkurat nå så er det svenskepriser, og folk går bananas i smågodt, Kvikklunsj og marsipanpølser. Butikkene kriger om kundene, og ernæringseksperter fortviler over at vi nordmenn nå blir enda tjukkere. Spesielt er det ille for oss svake overvektige som ikke kan gå forbi billig godteri.

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har protestert høylytt når butikkene har solgt billige kalorier. Stakkars de tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene. Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, Kvikklunsj og marsipanpølser, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg synes det er fantastisk bra at man kommer til frukt og grønt aller først når man går inn for å handle. Jeg kjøper ofte frukt i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. Kostholdet mitt er ikke så galt som sikkert mange tror. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige, men sliter nok litt i forhold til feks størrelse på porsjonene. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med smågodt, Kvikklunsj, cola og chips.

Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal fylle kurvene våre med gulerøtter, og salater.

Påsken er her, og jeg skal kose meg med påskegodt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har kjøpt smågodt til 7.90 kr på Europris. Jeg kjøpt billig Kvikklunsj og sjokoladeharer på Kiwi. Jeg har også kjøpt masse Solo Super, men den er jo uten sukker hehe. Mye av godteriet er til prinsenes påskeegg. De eggene er store, men fylles med mye mer enn godteri. Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Det handler om helt andre ting. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper dessverre ingenting.

Planen var trening i dag, men i går hadde jeg besøk, og det ble veldig sent. Er ikke vant til å natterangle lengre, så søvn ble prioritert. Det kommer en dag i morgen, og da er jeg på plass på trening innen kl.07. Dermed får jeg fire økter denne uken, selv om jeg hadde håpet på fem.

Ha en nydelig lørdag. Vi blogges i morgen.