Det tøffe valget

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for 4 1/2 år siden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå?

Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg…

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. En uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes.

Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

Jeg kritiserer INGEN som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening, og kostholdshjelp over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Jeg valgte endring over tid, og håper det vil gi varige resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper….Jeg er på en plass i livet hvor jeg har det så innmari godt…jeg slapper av, godtar meg selv for den jeg er, jeg aksepterer valgene jeg gjør, og jobber med de tingene jeg vet at jeg kan endre. Med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det så mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂

Lykke! Skolykke!

Lykke!!

Endelig har jeg funnet gode sko!!

 

Det å være en størrelse, eller flere for stor, og i tillegg ha lymfeødem, det er jo helt klart en utfordring i blant. En av de utfordringene jeg har kjent mest på opp igjennom er utvilsomt det å finne gode sko.

Med lymfeødem i begge bein som igjen gjør at beina er hovne, og væskefylte, da er det ikke alltid like lett å finne gode sko. Gode sko som man nesten ikke kjenner når man går. Sko som tåler litt, og sko som ser bra ut. Jeg vil jo gjerne at det jeg har på føttene også skal se bra ut. Jeg som liker å kle meg pent, jeg som er så glad i klær, jeg synes ikke det er noen god følelse når man  bare må ta på seg noen sko  fordi beina er så store, og hovne at de ikke har noen sjanse til å passe inn i de fine skoene som lyser så fint mot deg fra butikkvinduene.

Nå er det sånn at jeg aldri går inn i ordinære skobutikker fordi jeg vet at de max går til str. 42. Det er ingen vits i å passe sko som man vet er for små, og for trange .Jeg kan jo selvsagt gå i herreavdelingen, men hvor moro er det å være kvinne, og må kjøpe sko i herreavdelingen?

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er nesten helt umulig! Det føles som en fulltidsjobb, og jeg har hatt mange nedturer før jeg har funnet en sko som passer føttene mine, og som ser bra ut. Ofte er det ikke den gode følelsen det bør være når man kjøper sko, ofte må man nøye seg med sko som er ok. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var ” normale”. Jeg har nok i utgangspunktet  store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større.

Jeg blir alltid veldig glad når jeg får tips om sko som kan passe de store føttene mine, og forleden fikk jeg et tips fra ei jeg trener sammen med. Hun har ikke like store utfordringer som meg, men hun har store føtter, og er også avhengig av gode sko. Hun tipset meg om å prøve SKECHERS.  Jeg har både hørt om Skechers og sett skoene i butikkene, men har aldri før tenkt på å prøve de. Skechers har jo utrolig  mange flotte fritidssko,  der er så mange fine modeller, så mange fine farger og design.

Nå har jeg fått meg Skechers sko. Jeg må opp i størrelse, så jeg valgte et par marineblå Skechers i en modell som er utrolig god på føttene. Modellen heter Memory Foam – Air Cooled. Skoene er fantastisk gode!! De sitter utrolig godt på føttene mine, og det føles nesten som om jeg går på skyer.

Jeg blir så utrolig glad når jeg finner sko som faktisk passer mine bein, og som i tillegg føles sååå gode på føttene! Den lykkefølelsen kan egentlig ikke beskrives. At en sko kan gi lykkefølelse er sikkert rart for mange, men hadde dere hatt mine bein,  så hadde dere fort forstått hvorfor det betyr så mye for meg å finne gode sko. Skoene fra Skechers er slike sko jeg har savnet og lett etter.

Jeg vet at der er mange der ute som sliter med å finne gode sko. Ikke bare vi som har lymfeødem, men det er mange med ulike utfordringer som sliter like mye som meg med å finne sko. Derfor blir jeg så glad når jeg kan gi gode tips videre til dere som  leser bloggen min. Men for all del, skoene fra Skechers er jo absolutt sko for alle. Skechers har jo så mange flotte modeller til hele familien. Sortimentet består av mange ulike modeller, og her finner man mer enn fritidssko.  Du kan se utvalget her : https://www.skechers.no/

Skoene fra Skechers er fantastisk gode! I tillegg er de veldig fine synes jeg. Skoene er vel en av de beste skomodellene jeg har hatt. I tillegg til at de er gode, og fine, så er de også utrolig lette på beina. Man kjenner omtrent ikke at man har sko på seg, og det er virkelig en god ting. Skoene sitter perfekt på føttene mine. Selv om det er vinter, så har jeg brukt de endel allerede, og er strålende fornøyd. En veldig fin hverdagssko. Skechers er amerikansk design, og det er mange butikker rundt om i Norge som selger skoene.

I dag føler jeg lykke – skolykke!

 

 

 

 

 

Den slanke drømmen

Jeg drømte en gang om å bli tynn. Er det fortsatt drømmen min ? Higer jeg fortsatt etter å bli tynn? Er det realistisk? Svaret er nei. Jeg drømmer ikke om en slankest mulig kropp, for jeg synes former er fint. Når jeg tenker former, så tenker jeg mer enn store pupper. For meg er former så mye mer enn puppene, og jeg synes kvinner med former er flotte! Så mine mål er å miste så mye vekt at jeg er fornøyd. I mitt innerste inne, så har jeg et ca tall, men blir jeg fornøyd før det tallet vises på vekta, så betyr tallene ingenting. Det er jeg som skal være fornøyd, ingen andre. Jeg skal ikke være nødt til å oppnå noe som helst for andre enn meg selv.

 

Den slanke drømmen har jeg ikke. Jeg har innsett at jeg har visse begrensninger som også gjør at jeg heller aldri vil komme dit. Beina mine. Tømmerstokkene. Dette har jeg akseptert, endelig. Jeg har innsett at jeg nok alltid vil være en størrelse for stor på en, eller annen måte, men jeg ønsker likevel å bli flere størrelser mindre enn jeg er i dag. Jeg vil aldri bli verken tynn, eller veldig slank, men lettere.  Livet er altfor kort til å gå rundt å drømme om å bli tynn. Det viktigste for meg er en god helse, og en god helse kan jeg ha selv med en del kilo for mye. Det å ha en kropp som samarbeider, og en kropp som er frisk, det betyr så mye mer enn innpakningen.

Det har tatt meg lang tid det å klare og tenke slik, men helsen er det aller viktigste. Jeg vil ha en frisk kropp som lever lenge. Jeg skal ha en kropp, og en helse som gjør at jeg kan ha masse mormor tid med Henry. Lek og moro er viktige ting fremover med prinsen min. Det er slutt på å starte det nye livet hver mandag, for allerede onsdagen har gjerne chipsposen, og sjokoladen vunnet…igjen. Det er slutt på å gå ned i den mørkeste kjelleren hver gang man mislykkes, for så å gå på an igjen neste mandag. Det er så utrolig godt det å ha ett helt annet fokus, og en annen tenkemåte.

Klart det er kjipt når man går på en stor smell, men istedenfor å bli deprimert, og hate meg selv som pesten, så godtar jeg det dumme valget jeg gjorde, og tar ansvar for det, og jeg gjør sjeldent samme feil igjen neste dag. Lett? Ikke en plass! Jeg er 48 år, og du kan tenke deg hvor mange år jeg har brukt på å endre dette hodet som aldri før spilte på samme lag som meg…men det er mulig..og at det er mulig, det er så utrolig viktig for meg å få frem til alle dere der ute som er akkurat der jeg var.

Jeg har stor tro på at jeg skal nå målet mitt selv om jeg før gikk på trynet gang på gang. Man er så opptatt av å fokusere på alle gangene man ikke har klart målene sine, man fokuserer på det negative istedenfor å trekke frem det som faktisk har vært positivt. Man skal ikke se seg tilbake, og la gamle ting ødelegge for det som ligger der fremme. Ved å fokusere på alt man ikke klarer, så vil man aldri klare det!

Det har kostet meg mye å komme dit jeg er i dag, spesielt mentalt, og jeg vet at det vil koste meg minst like mye i tiden fremover…. for jeg har en lang vei igjen å gå. Det koster å få ett lettere liv. Man svetter, man banner, man er sint, og sur der man higer etter pusten på trening, eller puster som en hvalross når man sliter opp bakkene når man er ute på tur. Jeg ” hatet ” alle instruktørene på trening som pushet meg når jeg allerede var søkkvåt av svette, og tror kroppen vil kollapse hvert øyeblikk. Man kan føle seg som et vrak, og man kan kjenner seg stiv, og støl – men for en gevinst! Gevinsten blir ikke utbetalt med en gang, men etter en tid vil man merke at innsatsen gir mye tilbake : Form, energi, glede – en følelse som ikke kan beskrives med ord!

Når man ser mennesker som har tapt masse vekt, så blir jeg jo litt sånn misunnelig. Ikke på den måten at jeg ikke unner de gleden av det de har oppnådd, for det gjør jeg virkelig… Det er da jeg må snakke hardt til meg selv, fordi jeg glemmer min egen innsats. Jeg glemmer hva jeg selv har oppnådd på disse årene som jeg har holdt på med endring..Hallo! Jeg har tatt av meg 50 kg. Beina er fortsatt tømmerstokker, men 50 kg, Heidi!

På livsstilsendringskurset på sykehuset, så jobbet de masse med å få oss til å forstå nettopp dette, og det har hjulpet meg masse. Drømmen om å bli tynn, den har jeg lagt bak meg, og jeg vet at den tynne drømmen ikke er min. Jeg ønsker å leve ett godt liv som jeg gjør i dag, i en lettere kropp. Jeg ønsker en kropp som spiller på lag med meg. Jeg tror det er uhyre viktig at drømmen er din, og ikke alle andres. Man tror så mye, og man tror at ” alle ” andre ønsker at vi skal bli tynne…. det er nok ikke helt sånn.  Den slanke drømmen er ikke min, og det er mine drømmer som betyr noe. Jeg vil ha det gode livet jeg har nå, og treningen, og endringene er en viktig del av det gode livet.Tenk over hva din drøm er, tenk etter hva som er dine mål – lag en realistisk plan, og etter masse svette, og tårer, og ikke minst mange motbakker, så vil du komme dit.

 

Så havnet jeg sannelig i Norsk Ukeblad

For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra journalist Camilla Høy som bla skriver for Norsk Ukeblad. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min.

 

I det siste nummeret av Norsk Ukeblad som er til salgs i butikkhyllene utover i neste uke, så står artikkelen på trykk. Jeg fikk bladet i går, og jeg fikk lest artikkelen, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

” Heidi inspirerer frodige damer ” er overskriften på artikkelen. Journalisten har satt fokus på mitt forhold til klær, og mitt ønske om å inspirerer frodige kvinner til å kle seg opp, og ikke ned. Journalisten skriver også om min endringsreise, og om bloggen min. Om alle rundene jeg gikk med meg selv før jeg bestemte meg for å kaste meg ut i bloggverdenen. Artikkelen forteller på en fin måte om mitt liv på godt og vondt som en størrelse for stor, om hvordan jeg har klart å snu negative tanker til positive.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss.

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange leser, og som kanskje kan både inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

For en en reise det har vært! En reise fylt med så utrolig mange oppturer, og seire, men også en reise med mange nedturer. Nedturene har heldigvis blitt færre enn oppturene, og de positive tankene står heldigvis i fokus. Når styggen på ryggen i blant dukker opp, så får han ikke bli værende så lenge som han gjorde før. Skritt for skritt så har livet mitt endret seg  i en veldig positiv retning. Jeg har også mye å takke dere lesere for. Dere som følger meg gjennom  de fine oppturene, men også nedturene. Dere som heier på meg, støtter  meg og oppmuntrer meg. Dere betyr uendelig mye for meg.

Jeg er stolt over artikkelen i Norsk Ukeblad, en av flere artikler som vil fylle bladet deres som står i hyllene utover i neste uke. Les den gjerne, og kan jeg inspirere og motivere nettopp deg som leser den, så har jeg oppnådd utrolig mye.

Dette gidder jeg ikke mer!

Akkurat sånn følte jeg det denne uken! Dette gidder jeg ikke!

Denne uken følte jeg nesten for å gi opp. For en kjip beskjed å få!

Det var sikkert flere enn meg som gikk i kjelleren når man denne uken hørte ny forskning fortelle at man egentlig bare kan slutte å trene om man tror det hjelper for å gå ned i vekt. Jeg trodde nesten jeg hørte feil. Jeg vet man sier at kost er kilo, og trening er gram, men likevel, trening må da ha en effekt på vektnedgang? Hvordan har jeg klart å gå ned så mye om det ikke hadde vært for trening?

Skal vi nå slutte å trene? Skal vi nå kun konsentrere oss om streng diett for å miste kilo? Overlegen fra St. Olav som denne uken uttalte seg om dette mente faktisk at det var uetisk av leger og myndigheter å si at man går ned i vekt om man trener.  Hun mener det er feil å hevde at man må trene for å oppnå vektnedgang.

Hovedgrunnen til at trening ikke virker i følge forskning er bla fordi det er vanskelig å øke aktiviteten så mye at du forbrenner nok kalorier til at det faktisk monner for å gå ned i vekt. Dessuten får mange økt appetitt og spiser mer etter trening. I tillegg belønner vi oss selv i form av mat eller noe annet å spise etter trening.

Dette kan ikke være helt svart/hvitt tenker jeg. Og uansett, så vet man jo at aktivitet og trening er bra for helsen vår, så måten denne forskningen ble presentert på, ble litt feil synes jeg. Det var som om alle bare kunne  gi søren i trening, og kun legge om kosten. Ingen kan anbefale noen å slutte å være psykisk aktiv, og det var nok heller ikke meningen. Det bare føltes sånn.

Trening alene er absolutt ikke nok. Det vet jeg, og det vet du, men for min del, så har trening betydd enormt mye. Hva skal ellers være årsaken til at jeg har klart ett så stort vekttap? Jeg har ikke gjort store endringer i kosten. Joda, noen endringer har jeg selvsagt gjort, men ikke så store at de alene utgjør minus 50 kg. Jeg spiser mindre i løpet av en dag, og jeg spiser mindre søtt og salt, men jeg spiser stort sett det samme. Ingen diett. Så visst treningen ikke har betydd noe for min vektnedgang, så kan jeg ikke fatte hva som er årsaken…maten kan det ikke være.

Denne uken hadde jeg lyst til å kaste joggesko i søpla, og si opp treningsabonnementer. Gikk litt i kjelleren, men kom meg fort opp igjen. Jeg må se hva jeg selv har oppnådd, og hva som fungerer for meg. Jeg skal fortsette å trene, og målene mine er de samme. Kanskje ble jeg enda mer motivert til å vise at for meg så er trening viktig, ikke bare for helsen, men også for vekten. At jeg gjør gode ting for helsen, det betyr selvsagt også enormt mye. Helsen er jo sånn sett viktigere enn alt annet, og når man opplever en så stor endring i helsebildet, og en stor vektnedgang som jeg har, så vet man at man har gjort det riktig, uansett om det er resultat av det ene eller det andre.

Jeg kjøper meg nok heller nye joggesko, fortsetter å jobbe for målene jeg har satt meg, og som jeg skrev, kanskje ble jeg enda mer motivert, mer gira på å vise at jeg skal  klare å gå enda mer ned i vekt ved å fortsette akkurat slik jeg har gjort disse årene.

Ikke slutt med trening om du også var en av de som gikk i kjelleren etter å hørt den nye forskningen. Trening er viktig. Tenk på fordelene  visst man ser bort i fra vektnedgangen : I forhold til fysisk og psykisk helse, overskudd, man føler seg bedre og reduserer faren for livsstilssykdommer. Det er veldig mange gode grunner for å holde på med fysisk aktivitet. Jeg tar en tur på trening jeg 🙂

 

 

Det kribler i magen

2.januar startet jeg opp i ny jobb. Da kom jeg tilbake til den jobben som programleder i radio.  Det som begynte som en hobby tilbake i 1984, og som ble jobb fra 1989. Det er i radiojobben jeg virkelig føler meg hjemme.

Fra 2.januar begynte jeg som programleder i Metro Sør som har sin base her i Kristiansand. Metro Sør eies av Radio Metro som har sitt hovedkontor i Oslo, og Radio Metro kan i 2019 feire 10 års jubileum. Nå er jeg endel av Metro staben, og det er jeg utrolig stolt av. Det å få komme tilbake til radioen igjen, og til den jobben jeg elsker, det betyr mer enn ord kan forklare.

Radio har alltid vært en veldig viktig del av livet mitt. Jeg hadde vel aldri trodd at radio skulle bli jobben min da jeg for første gang tråkket mine bein på Ekserserhuset her i Kristiansand. Det var der Radio Ung holdt til, og det var der ungdommen fikk lagde radio. Jeg var 14 år gammel, og   interessen for radioarbeid ble tent. Jeg var en av flere som nærmest bodde på Ekserserhuset. Radio var det jeg fylte fritiden min med. Rett etter skolen var det ned å lage radio, helger ble tilbragt her, jeg kunne nesten ha flyttet inn.

Radio Sør var den store radiokanalen på Sørlandet på den tiden da jeg begynte som frivillig. De var store, og det var der ” proffene ” var, og da jeg fikk spørsmål om å starte som frivillig i Radio Sør, så var det jo nesten som å vinne i lotto hehe. Det var virkelig stort. Ettermiddager, helger, og netter sendte jeg radio, og i tillegg til å lage radio, så har jeg jo også hele veien blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som alle på sin måte har vært med og beriket livet mitt. Noen av disse er fortsatt i livet mitt. Noen treffer jeg en gang i blant, noen mye oftere, men det er mange fine vennskap som ble skapt i radiolokalene til både Radio Ung og Radio Sør. Noen småforelskelser ble vel også skapt.

Etter gymnaset i 1989 som ble avsluttet med ei russetid som revysjef her i Kristiansand, så fikk jeg tilbud om fast jobb i Radio Sør. Jeg hadde ikke kommet inn på Gimlekollen Mediasenter, og ikke på Danvik, men den skuffelsen varte ikke lenge når jeg faktisk fikk tilbud om å jobbe fast med radio. Jeg skulle faktisk tjene penger på jobben jeg elsket! Så fra 1989 har jeg jobbet med radio fast, men også litt til og fra. Det har likevel blitt mange yrkesaktive år, og jeg har elsket hvert minutt jeg har fått lov å lage radio.

Bildet er fra 2015 da jeg jobbet i Radio Sør og hadde Hanne Sørvaag på besøk i studio.

Nå er det vel 3 år siden jeg jobbet i Radio Sør, og det var tungt når det ble nedbemanninger, og jeg mistet jobben. Endel helseutfordringer har det også vært underveis. Jeg hadde kanskje ikke trodd jeg skulle få muligheten til å jobbe med radio igjen, men der tok jeg veldig feil. I starten av desember fikk jeg tlf fra Radio Metro sentralt som ønsket meg med på laget. De ønsket en sørlandsstemme, de ønsket en voksen dame, og de hadde fått veldig gode referanser fra personer som jeg har jobbet med tidligere. I tillegg hadde de også hørt på endel av det jeg tidligere hadde laget på radioen. To uker etter telefonsamtalen, så hadde jeg møte med Radio Metro, og uken etter ble kontrakten underskrevet.

2.januar var jeg på plass på Metro Sør, og jeg kribler virkelig etter å komme skikkelig i gang. Jeg gleder meg masse til å lage radio igjen. Jeg gleder meg til å være på lufta igjen, og jeg håper sørlendingene setter pris på at jeg nå er tilbake. Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger som tyder på at mange setter pris på at jeg igjen blir å høre på radioen. De to ukene nå har jeg lært rutiner og sendeplan, og i dag starter jeg endelig med sendinger. Nå skal jeg jobbe med ettermiddagsendinger  i to uker fra kl.15-17.00, og fra mandag 28.januar blir jeg Radio Metros faste morgenvertinne mellom kl.06-09.00.

Det er en fantastisk følelse å få jobbe med radio igjen, og det er fantastisk å være tilbake i arbeidslivet igjen.

For deg som ikke bor på Sørlandet, og som ikke får inn Metro Sør enten på FM, eller på DAB, dere kan følge sendingene våre på nettradio: https://metrosor.no/

Stormen har lagt seg

Så er vi 12 dager ut i det nye året, og det er mye tanker som sviver rundt i hodet. Man ser seg litt tilbake.Litt  for å kjenne på både oppturene, og nedturene som 2018 hadde med seg, men mest av alt så ser jeg fremover. Ett nytt år har banket på døren, ett nytt år med sine blanke ark, og sine muligheter. Mye av det året vil bringe, det er vi ikke herre over, men mye er likevel opp til oss selv. Vi kan være med å farge året i de fargene vi ønsker, og det er ene, og alene en selv som er ansvarlig for den veien man ønsker å gå. Uansett hvordan vi ser på ting, så er det vi som er ansvarlig for eget liv, og egne valg.

Jeg er spent på det nye året. Jeg vet 2019 blir ett mye bedre år enn 2018  – 2019 skal bli veldig bra! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av stormfulle ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året kun vil gå en vei – oppover. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken ringte midnatt nyttårsaften, og de største rakettene ble skutt opp, så stod det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Jeg hadde mine ønsker og drømmer.

Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før det nye året har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting.

2018 var stormfullt, og livet viste seg fra en brutal side, en side jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. At jeg skulle stå midt i en storm med orkan i kastene, det hadde jeg aldri trodd, men det skjedde, og jeg har stått sterk som fy gjennom alt, og jeg har kommet seirende ut. De som sviktet meg har sett at jeg ikke lar meg knekke. De som hevder de kun vil mitt beste, men som ikke tror på noe av det jeg sier, de vil om kort tid se hvem som snakket sant. At noen tror slike usannheter om meg etter å ha kjent meg i evigheter, det handler mer om å redde sin perfekte fasade enn noen annet. Svik er det verste jeg vet. Det samme er usannheter. Jeg har lukket døren. 21.desember vant jeg min største ” seier ” og jeg åpnet den nye, spennende døren.

Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, mål jeg vet at det er mulig å nå . Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene.

Det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes.

Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder. Alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter.  I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, jeg skal bli flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2019 er målet å kjenne på følelsen av å være mer enn bra nok .

I det nye året skal jeg være god mot meg selv. Jeg vet at jeg er god mot meg selv når jeg tenker på helsen min. Hver trening jeg utfører er en positiv ting i forhold til å få en kropp som er samarbeidsvillig. Jeg skal være flink til å ha egentid, til å pleie Heidi med alt det måtte innebære. Jeg skal tenke mer positivt, og selv om jeg har virkelig har kommet langt, så er det fortsatt en stor jobb å gjøre for å få feid bort en del negative tanker som jeg egentlig ikke vil ha i hodet mitt. Alt er mulig, og jeg vet at det ligger en spennende reise foran meg om jeg spiller kortene mine riktig. I 2019 vil jeg fortsette å jobbe mot å realisere drømmer, og jeg vil fortsette å jobbe med det jeg brenner for, og det jeg tror på. Jeg vet at jeg har mine begrensinger, og jeg vet at det alltid vil være noe i veien, men jeg har akseptert at dette er ting jeg ikke er sjef over, og som jeg ikke kan gjøre noe med. Disse utfordringene vil være der om jeg vil, eller ikke, de er en del av meg.

2018 var ikke bare stormfull. 2018 var også året jeg opplevde det største jeg kunne drømme om ved siden av da jeg fødte datteren min, Celina. Jeg ble mormor – den største lykken jeg kunne ha drømt om. Jeg gleder meg til all tid jeg får sammen med prinsen min. Nå smiler han så nydelig, og hjertet smelter ennå mer.

I 2018 ble jeg også leder for Norsk Lymfødem og Lipødemforbund. Et verv jeg håper jeg får fortsette å ha også etter landsmøtet i april. Jeg brenner for arbeidet vi gjør, mye arbeid er nettopp startet, og mye vil skje.

I 2018 fikk jeg også ny jobb, og 2.januar var jeg tilbake i jobb som programmedarbeider i radio. Metro Sør er min nye arbeidsplass, og til uken starter jeg med sendinger. Jeg kjenner det kribler i hender og munn etter å komme i gang med jobben.

Selv om mye trist har skjedd i året som vi har lagt bak oss, så føler jeg meg så innmari heldig for alt det fine og positive jeg har i livet mitt og alt som ligger der fremme. Heldig og takknemlig.

Har du svart belte i unnskyldninger?

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren, deprimert og lei seg.

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene er det vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de fire siste årene funnet både motivasjonen, og treningsglede, og jeg klarer meg veldig godt alene. Samtidig savner jeg også gruppetimene vi hadde med treningsgruppen for overvektige. Uansett hvor godt jeg trener alene, så gir gruppetrening meg masse. En kombinasjon av egentrening og gruppetrening, det er det helt perfekte for meg. Det at man en gang eller to i uken er sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye.

Her i Kristiansand hadde vi en egen treningsgruppe for overvektige. Det var for få som benyttet seg av tilbudet, så vi  mistet treningstilbudet, men savnet etter en slik treningsgruppe, det har vært stort hos mange av oss som trente sammen. Ikke alle klarer seg like godt alene. Det å ha egne treningsgrupper for overvektige, det burde være et tilbud i alle kommuner. Det er ikke det samme å sette overvektige sammen med for eksempel hjertepasienter, astmapasienter, og kronikere. Man trenger å være en egen gruppe. Med økende fedme, så er det rart at kommunene kun tilbyr trening på grønn resept, et opplegg som gjerne kun går over noen få uker. VI trenger noe mer langvarig og fast.

Jeg  jobbet litt i kulissene for å få til ei ny treningsgruppe for overvektige, og i november, så fikk jeg det til, og jeg var stolt over og nok en gang kunne tilby overvektige ett eget treningsopplegg. Nå kunne overvektige trene sammen, og igjen var jeg spent på hvor mange overvektige som kom til å bli med. Behovet er utvilsomt stort, så listen over overvektige som ønsket å bli med, den burde ha vært veldig lang….men man vet jo at det dessverre ikke blir sånn. Det er en kamp å få overvektige med. Man vil gjøre noe med helsesituasjonen, men man vil ikke gjøre noe for det. Sånn er det dessverre ofte for veldig mange. Jeg hadde svart belte i unnskyldninger, så unnskyldninger, det kan jeg alt om, men de fleste er så dårlige at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg klarte å få de ut av munnen 🙂

Vi ble en flott gjeng tilslutt, Ca 20 stk var vi på det meste. Noen falt fra av ulike grunner underveis, men alle som var med den måneden vi prøvde var alle enige om at crossfit er en super treningsform! Jeg har aldri vært med på bedre trening enn dette. Her tilpasser vi selv intensiteten ut i fra vår egen form. Ingen treninger er like. Vi vet aldri hva vi skal gjøre før treningene er i gang. En så stor variasjon er utrolig positivt. På crossfit så bruker vi egen kroppsvekt mye, og vi får trent hele kroppen. Jeg har aldri svettet så mye som på disse treningene, og her svetter man omtrent fra første øvelse, og det er jo akkurat sånn treninger skal være.

Noen får sikkert bakoversveis når man hører at overvektige skal trene crossfit. Noen har sikkert sett diverse videoer av knallhard og utfordrende trening. Glem det du har sett. Crossfit er en treningstype hvor man trener hele kroppen, og det er jo noe vi absolutt trenger. Styrketrening, sirkeltrening og kondisjonstrening er det vi trener. To instruktører trener oss, de har en dag hver. Vi prøvde en måned før jul, og nå har mange av oss bestemt oss for å fortsette ut mai måned. En så lang treningsperiode vil garantert gi resultater om man går inn for det.

En av instruktørene, Charlotte Nevland sier dette om crossfit treningene for oss overvektige : ” CrossFit er en veldig allsidig treningsform, hvor vi trener hele kroppen. Vi bruker funksjonelle bevegelser som skal være med på å gi en enklere hverdag med mer overskudd. Treningsopplegget er konstant variert, både i antall repetisjoner, øvelser, tid og intensitet.
Opplegget tilrettelegges for alle avhengig av form.Treningsopplegget vil alltid bli tilpasset hver enkelt. Både med å gjøre øvelser enklere eller vanskeligere, og ved å tilpasse vektene på de ulike øvelsene vi gjør. Dersom noen har noen plager eller skader vil vi finne alternative øvelser som kan gjøres istedenfor. ”

Vi ønsker flere med i treningsgruppen vår! Vi er en flott gjeng bestående av kvinner i alle aldre og kroppsformer, og vi har også med en hane i troppen. Crossfit treningene er absolutt perfekte treninger for menn, så vi tar gjerne med flere menn også i gruppen vår. De som blir med må forplikte seg til å være med ut mai måned.

Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, omrokkere på ukesplanen din om det trengs, og bli med! Mange savner et tilbud kun for overvektige, så nå er det på tide å vise at det er mer enn tomme ord. Nå har du muligheten til å starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten du bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er nå rett foran nesen på deg. Vi kan også åpne for personer med andre utfordringer enn overvekt, så sliter du med dine ting, og gruppetimer på treningsstudio er utfordrende, så ta kontakt med meg.

Et sted må man starte. Jeg blir utrolig frustrert over unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av ei treningsgruppe.  Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i.  Vil du, så får du det til! Jeg blir veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og istedenfor å tro at noe skal falle ned i fanget på oss, så kan man nå ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.

Du vil svette, du vil tro at hjertet stopper, du vil bli så sliten at du nesten griner, kroppen vil verke…men det går helt fint. Du vil overleve hver gang 🙂 Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Husk hvilken gevinst det vil gi deg! Treningstilbudet er også supert for alle gutter og menn. Sist gang vi hadde treningsgruppe, så hadde vi kun noen få haner i flokken, denne type trening er nok mer noe menn vil like. Treningene er for menn og kvinner, og i alle aldre, Har du vondter og utfordringer, så vil det bli tilrettelagt for deg.

Det er ikke farlig å trene. Spør legen din, og du vil få svar. Det er svært få som får treningsforbud, eller som blir rådet til ikke å trene.  Det handler om å ta hensyn til kroppen, og gjøre det du kan. Neste gang vil du kanskje klare enda litt mer. Et skritt av gangen, og nå kan du ta skrittene sammen med oss.

Blir du med i treningsgruppen vår? Jeg vet det er mange overvektige rundt forbi i landet som skulle ønske de var så heldige som os sher i sør som faktisk har et treningstilbud for overvektige.  Ta kontakt med meg i innboksen på bloggens Facebook side, eller på min private Facebook side, så kan vi snakke sammen, og du få mer informasjon. Håper at vi denne gangen for motivert flere Kristiansandere til å bli med, men også du som bor i områder som Søgne, Songdalen, Vennesla, Lillesand – det er ikke langt til Kristiansand sentrum 🙂

Marerittet er over

Reklame | Atelier Alexandra

Strømpebukser for meg har alltid vært et mareritt. Jeg har aldri funnet strømpebukser som sitter som de skal. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, og som stadig kjemper kampen om å finne strømpebukser som faktisk sitter som de skal. Strømpebukse marerittet, det er det mange av oss som har opplevd mange ganger.

Jeg hadde vel mer, eller mindre gitt opp å finne strømpebukser som passer mine bein. Jeg hadde vel innsett at å finne strømpebukser til tømmerstokker, det er ikke lett en plass. Jeg har funnet stay ups som sitter perfekt, så da har jeg egentlig slått meg til ro med det, og ikke tenkt så mye på strømpebukser før jeg rett før jul fikk strømpebukser i posten fra Alexandra Boekhout som driver Alexandra Undertøy i Lillesand. Alexandra hadde da fått inn strømpebukser i store størrelser som hun ville jeg skulle prøve.

Jeg er egentlig ikke glad i nylonstrømper, eller strømpebukser generellt. Ikke fordi det er nylonstrømper, men nettopp fordi jeg sliter med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser er et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene. Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt.

Så har du strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerer dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerer ikke de heller. Jeg har ennå til gode å finne den perfekte strømpebuksen. Jeg forventer den ikke 100% perfekt med mine tømmerstokker, men ialle fall ei som sitter sånn tålig.

Jeg var nok litt skeptisk til strømpebuksene Alexandra sendte til meg. Jeg regnet med at de var som alle andre strømpebukser. Jeg regnet med at de enten stoppet på lårene etter å ha kjempet de over leggene, eller at jeg ikke ville få de opp i skrittet, men der tok jeg skammelig feil! Strømpebuksene er perfekte! Store ord, men det er sannhet i hvert eneste ett. Helt perfekte!

Jeg som aldri har funnet ei strømpebukse som sitter verken her, eller der, jeg opplevde nå ei strømpebuske som skle opp over leggene uten kamp, den passerte lårene uten problemer, den satt som den skulle i skrittet, og den gikk høyt og godt opp i livet! For en fantastisk følelse når man faktisk opplever noe man aldri har opplevd før!

Det å finne ei strømpebukse som sitter så perfekt, det er en lykkefølelse det! Noen synes sikkert jeg er litt rar,men det som er en selvfølge for veldig mange, det er ikke en selvfølge for meg, og det er ingen selvfølge for veldig mange andre. Vi er mange som har slitt med å finne gode strømpebukser, og det ødelegger så mye når man må bruke energien på å dra strømpebuksene opp hele kvelden, eller kjenner at den ligger på lårene. Det gjør så mye med selvfølelsen, og ikke minst det å føle seg vel når plagg sitter som de skal.

Strømpebuksene fra Alexandra Undertøy kommer fra Pamela Mann. Dette er strømpebukser for ” Curvy Figure.” Strømpebuksen jeg prøvde var i 90 Denier, så den er noe tykkere enn de tynneste strømpebuksene, men jeg elsket tykkelsen på de! Denne strømpebuksen finnes også i 50 denier. Jeg prøvde sort strømpebukse, og det er jo den fargen vi som oftest bruker. Alexandra kan fortelle at strømpebuksen også finnes i fargene mørk grå, burgunder og sennepsgul. Alexandra har sort på lager, men kan bestille de andre fargene. Strømpebuksene går fra str. XL som tilsvarer 44/46 og opp til str. 5 XL som tilsvarer 60/62. Jeg prøvde den største størrelsen i strømpebuksene, og for meg, så var den størrelsen helt perfekt. Jeg kunne sikkert også ha passet størrelsen mindre, men når denne satt så perfekt, så skal jeg ikke bruke energi på å prøve en som er mindre.

Jeg er overlykkelig! Det betyr så mye at mine store bein også kan finne strømpebukser som faktisk ikke bare sitter godt, men som sitter perfekt! Jeg gikk rundt i strømpebuksen lenge og bare kjente på den gode følelsen. Nå slipper jeg strømpebukser som ligger på lårene, eller som ligger under magen. Det er så befriende å slippe strømpebukser som kun skaper trøbbel. At jeg fant strømper i en størrelse som faktisk passer beina mine, det føles så utrolig godt. Det at den sitter som den skal i skrittet, og at den går så høyt og godt opp i livet, det er en utrolig god følelse.

Alexandra Undertøy holder som jeg nevnte til i Lillesand. Det er ingen lang kjøretur om du bor i Kristiansand og omegn. Dersom du bor et stykke unna Lillesand, men ønsker å prøve de fantastiske strømpebuksene, så ta en tlf til Alexandra, eller send henne en melding på Facebook. Jeg er sikker på at hun hjelper deg. Butikken til Alexandra er forøvrig verdt et besøk. Alexandra er den eneste i Norge som spesialsyr undertøy og badetøy. Hun selger også undertøy i butikken, undertøy som går høyt opp i størrelse, og i tillegg får du den hjelpen du trenger til å finne den riktige størrelsen, for størrelser på undertøy, det er ikke alltid lett. Alexandra har også sports bh’er, nattøy og badetøy. Du finner Atelier Alexandra her :  https://www.facebook.com/Atelier.Alexandra/