Tenk at jeg skal bli mommo igjen!

I neste måned blir jeg mommo til ei lita prinsesse, og de to nydelige prinsene mine skal få ei lillesøster. Guttene er i ekstase, og synes de må vente veldig lenge på denne lillesøsteren sin. De koser magen, prater og synger til lillesøster, og kan snart ikke vente lengre. Nå er det bare ca 5 uker til termin, men for de så er det en evighet. Både Henry og Alfred kom før termin, så kanskje skjer det samme denne gangen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ble mommo for første gang 24.oktober i 2018. 17.oktober året etter, så kom mitt andre barnebarn. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle få flere barnebarn, og var veldig fornøyd med de to nydelige prinsene mine, men sannelig, så blir det et barnebarn til, og jeg gleder meg masse. Denne gangen så kommer jenta, og jeg skal være ærlig på at jeg synes det er veldig stor stas at nr.3 blir ei jente. Guttene synes også det er stor stas med ei lita søster.

Tenk så heldig jeg er som snart er mommo til 3 stykker. Et barn og tre barnebarn, det er sannelig ikke verst. Jeg som vel ikke helt trodde at jeg skulle få barnebarn i det hele tatt da datteren min nok var litt lunken til tanken på å få barn, men når man møter den rette, og livet endrer seg, så er barn plutselig et stort ønske.

Celina er mitt eneste barn. Jeg har nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre vet at det er helt fantastisk. For en gave vi får vi som er så heldige å bli besteforeldre.

Jeg har et nært og tett bånd til prinsene mine, og det er jeg så evig takknemlig for.  Jeg skulle selvsagt ønsket at de bodde nærmere meg selv om Arendal ikke er verdens ende. Av og til føles det som om det er verdens ende fordi jeg ofte ikke kan ta del i hverdagene deres på samme måte som om vi hadde bodd nærmere hverandre. Det å hente i barnehage og skole, ta en sporadisk tur på kino eller noe annet gøy en ettermiddag, ha de på middag midt i uken, bare hente de når jeg vil…sånne ting blir det ikke så mye av. De går på skole og i barnehage, de går på 2 fritidsaktiviteter hver, så det blir ikke så mye tid igjen i hverdagen ofte. Men så fort det åpner seg en mulighet, så er vi sammen. Helgene er jo gull. Da er vi mye sammen, og de overnatter mye hos meg. Kan du tenke deg noe som varmer hjertet mer enn når vi møtes igjen, og begge guttene kommer løpende mot meg med åpne armer, roper ” mommo ” og gir meg verdens beste bamseklem. Eller når de forteller at de elsker meg, og at jeg er den beste mommo’en i hele verden. Da smelter hjertet, og jeg skjønner at jeg betyr masse for de to guttene mine. Og gjett om det også går andre veien.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har masse å gi til begge prinsene mine, og også den lille prinsessa som nå snart kommer inn i livene våre. Jeg ønsker å være der for de alle. Det er utrolig viktig for meg. Jeg stiller opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe tid med guttene og nå snart også den lille jenta,  det gir meg så mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry og Alfred sitt liv, og etter hvert også prinsessa som kommer til verden. Oppleve sammen, trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry og Alfred vil sitte på fanget for å lese, eller bare kose…eller når de legger kinnet sitt tett inntil mitt for å fortelle at jeg er verdens beste. Jeg nyter hvert sekund. Guttene blir nok litt bortskjemt her hos mommo, men sånn skal det være…det samme blir nok også den lille prinsessa. Det er besteforeldres privilegier å skjemme bort på en fin måte. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarna mine litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg er den bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og Alfred, og også til prinsessa som kommer i juli.

Det er tusen følelser inni meg. To små gutter beriker livet mitt. Snart har jeg også ei jente som skal berike livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Alfred er oppkalt etter sin olderfar på farssiden. Den lille jenta som snart kommer vil også få et familienavn, navnet til min olderfars søster ( på min mors side)….et helt nydelig navn.

Jeg er mormor til to vakre gutter. Snart er jeg mormor til ei vakker prinsesse. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi alle tre oppmerksomhet og masse kjærlighet.

Jeg gleder meg så til juli!

Jeg fylte 55 år i april. Jeg synes det er innmari rart å tenke på at jeg har blitt så voksen. Jeg vil ikke si gammel, for å være 55 år, det er for de fleste ingen alder. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg føler meg heller ikke som 55 år. Jeg aner ikke hvordan det føles å være 55 år, men jeg føler meg nok langt yngre enn de harde fakta i fødselsattesten min.

Jeg tror de fleste har det sånn som meg, at vi ikke føler alderen vi faktisk er. Og jeg skal være dønn ærlig å si at jeg føler meg yngre nå etter å ha gått ned så mye enn jeg følte meg på det tyngste, men jeg har aldri følt den faktiske alderen min. I hodet er jeg yngre. Usikker hvor mye yngre jeg føler meg, men jeg kunne nok glatt å trukket fra 10 år ihvertfall. Også min mamma på 84 år føler seg mye yngre i hodet, men merker alderen på kroppen. Jeg føler meg altså yngre enn jeg er, og samtidig så føler jeg meg på en innmari god plass i livet. Fra jeg passerte 40 år, så har jeg følt det sånn. Tryggere på meg selv, og trygg på livet. Sånn har det vært i årene frem til nå. Dagene er gode, og livet er innmari godt. Jeg har det veldig godt med meg selv. Det er liksom bare mannen i mitt liv som mangler, men han er det vanskelig å finne gitt….

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg sier at jeg nok føler meg ti år yngre, så er det faktisk der de fleste ligger. Vi føler oss 10 år yngre enn alderen vår. Undersøkelser viser det. Og vi ønsker oss ytterligere 10-20 år yngre. I to ulike undersøkelser har aldersforsker Svein Olav Daat­land spurt 3.500 nordmenn mellom 49 og 79 år om deres oppfatning av egen og andres alder. 70 prosent av de spurte opplevde seg yngre enn de var. Andelen med denne oppfatningen økte svakt med alderen skriver Vi over 60. Allerede sent i 20-årene begynner svært mange å føle seg yngre enn de faktisk er. Internasjonale studier viser at selv på steder og til tider der eldre har status og prestisje, vegrer folk seg mot å bli eldre. Aldersforskeren mener vi kan se på dette som en indikator for helse og trivsel.Han mener at det å gi seg selv noen færre år på baken, ikke behøver å bety at du ser ned på eldre mennesker, bare at vi yter motstand mot prematur aldring.

Hva er du mest redd for når det gjelder aldring? For min del er jeg mest redd for en dårlig helse. Jeg tenker mye på hvordan kroppen vil fungere etter hvert som man blir eldre. Et stort pluss er selvsagt at jeg trener masse, og dermed styrker kroppen min. Med mye trening, spesielt styrketrening, så vil jeg jo være mye bedre rustet når alderdommen virkelig kommer. Så styrketrening dere, det er så viktig for oss, og det er heller aldri for sent. Deretter er jeg redd for rynker, og jeg er nok redd for hvordan kroppen vil endre seg. Nå har jeg jo ganske mye løshud/overflødig hud etter stort vekttap, så det spiller kanskje ingen rolle i forhold til hvordan kroppen vil bli hehe.

Undersøkelser viser at også mange er veldig redde for å legge på seg. Det er jo jeg allerede som snart 55 åring. Livredd for å legge på meg det jeg har tatt av meg, og den redselen vil nok følge meg også fremover, og antageligvis for alltid. Det at huden i ansiktet vil endre seg, og se mer gammel ut, det er også en stor frykt jeg har, og jeg er helt seriøs på det. Så kan mange bare le og synes dette er helt idiotisk, men sånn føler jeg det. Jeg synes rynker er vakkert på innmari mange. Det at livet har satt spor etter levde år, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det hadde vært vakkert på meg, og vakkert for mitt hode. Men jeg vet jo at det kommer. Så rynker, ja, det er noe jeg ” frykter.”

Rynkene jeg har ved siden av øynene, de liker jeg faktisk. De kommer spesielt godt frem når jeg smiler, og nei, dette er ikke bare smilerynker. Utover disse, så har jeg jo mistet elastikk i området rundt munnen, og der er jeg sikkert ikke alene. Utover det, så har jeg pr nå veldig lite rynker, og jeg har en ganske pen og god hud. Jeg tror jeg får tilbakebetalt for at jeg fra veldig ung alder har passet på huden min. Jeg tror ikke at man kan gjøre så mye når utfordringene plutselig er der, men at man kan forebygge, det tror jeg på.

Posene jeg har under øynene, det handler ikke så mye om alder, men kanskje mer om at jeg feks drikker altfor lite vann, kanskje får jeg lite søvn…disse tingene er nok de største årsakene…og jeg hater virkelig posene jeg har, og tenker iherdig på hvordan jeg skal få de mindre. Tips tas i mot med takk, men utover å drikke mer vann, så vet jeg ikke om noe kan gjøres….men om posene blir større, og kanskje begynner å henge, det er en tanke jeg ikke liker. Så tenker sikkert andre helt annerledes, men for meg er poser og rynker noe jeg ikke ser frem til.

Undersøkelser viser at over 70 prosent i alle aldersklasser opplever seg som yngre enn de er. Hvor mye yngre du føler deg i forhold til kronologisk alder, øker noe med alderen: En gjennomsnittlig 45-åring opplever seg som 39, mens 74-åring typisk opplever seg selv som 65. Menn i alderen 40–79 år ønsket seg i snitt 20 år yngre, mens kvinner i samme aldersspenn nøyde seg med å ville trekke 15 år fra alderen. Jo eldre du er, desto lavere i forhold til din egen alder setter du «den ideelle alder». En 45-åring synes 35 er den ideelle alder, mens en 75-åring peker på 45 som en perfekt alder. De fleste mener vi er «voksen» når vi er 20 år, «middelaldrende» ved fylte 50, «eldre» ved 65 eller 70 og «gammel» når vi er 80. Så da er jeg en middelaldrende kvinne med en gammel mamma. Ifølge gerontolog Becca Levy på Yale University risikerer de som har et negativt syn på aldring, en tung alderdom selv. De som har et mer positivt bilde av eldre mennesker, har større sjanse for selv å få et bedre og til og med lengre liv skriver Vi over 60.

Å føle seg yngre enn man faktisk er, det handler ikke om å fornekte alder for min del. Jeg tror det handler om å se positivt på egen situasjon, og at det dermed øker sjansen for å føle seg lykkelig. Vi er den alderen vi er, og jeg er jo evig takknemlig for å få lov til å bli eldre…men jeg føler meg likevel mye yngre, og den følelsen, den vil jeg beholde.

I dag startet jeg dagen på treningssenteret. Styrkeøkt i dag, men startet på mølla, og avsluttet på sykkelen. Ellers skinner sola i Kristiansand i dag, så da blir det å vaske ferdig huset og starte med å skrape ei tverrplanke i front av gjerdet som må males i år. Liker meg ute.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

For kort tid siden, så kjente jeg mye på en veldig vond korsrygg samt at jeg opplevde at beina var litt slitne. Korsryggen var mest vond om nettene, og når jeg skulle stå opp om morgenen, og når det gjelder beina, så kjente jeg på at det var tyngre å gå opp bakker når jeg var ute på tur. Jeg tenkte umiddelbart at det er lymfødemet mitt som har vært årsaken, men samtidig, så belaster jeg beina mye med tanke på hvor mye jeg trener for tiden.

Når jeg er ute og går tur, så går jeg mye på grus, noe som er hardt, og som gjør at jeg helt klart får mye belastning på beina. Kroppen min bærer fortsatt høy vekt, og det merker jo beina når jeg er ute og går. Akkurat det har jeg aldri tenkt på når jeg kjenner på slitne bein, men i følge fysioterapeuten min, så vil også korsryggen min få ekstra belastning når jeg er ute og går.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fikk flere råd fra fysioterapeuten. Det ene har jeg skrevet litt om tidligere, nemlig gåstaver. Jeg tok rådet til meg, og kjøpte staver. Stavene har jeg brukt hver eneste gang jeg har vært ute på tur. Veldig rart de to første gangene. Man må bli vant til å bruke de. Bare det å feste båndet rundt håndleddene brukte jeg lang tid på. Det ble hele tiden feil, men nå tror jeg at det sitter. Fysioterapeuten hjelp meg også til å stille stavene inn i riktig høyde, noe som også er viktig

Jeg har som nevnt aldri brukt staver. Jeg kjøpte staver for mange år siden. Denne uken havnet de på søpla. Jeg går heller ikke på ski, så det å bruke staver er helt nytt for meg.

Rart og ukjent de to første gangene. Nå går alt så mye bedre, og jeg kjenner hvor mye bedre det er for kroppen å bruke staver ute på tur. Jeg merker veldig godt at stavene fordeler belastningen fra bein og korsrygg over til overkroppen og armene, noe som kan redusere trykket på ryggraden. Jeg var litt støl i armene, spesielt etter de to første gangene med staver. Jeg merker også veldig godt at jeg får en mer oppreist gange og en forbedret kroppsholdning. Dette kan igjen minske belastning på korsryggen min. Stavene gjør at jeg får ekstra kraft i stegene og jeg får en rytme over gangen min. I motbakker så gir staver ekstra skyv, og i nedoverbakker fungerer de som en veldig god støtte. Dette reduserer også belastningen på knærne mine. Jeg er veldig fornøyd med stavene, og de kommer alltid til å være med meg på tur. Jeg er så glad for det gode rådet fra fysioterapeuten, for stavene gir effekt.

Fysioterapeuten ga meg også et annet råd som jeg har tatt til meg, nemlig å kjøpe et par ekstra sko som jeg kan bruke når jeg går tur. Jeg kjøpte nylig et par nye Salomon sko som jeg bare elsker. De er så gode på beina mine. Fysioterapeuten mente nok at Salomon skoene var aller best i terreng, og kanskje ikke like gode på grus. Jeg kommer nok til fortsatt å bruke de på grus fordi de er så gode, og jeg føler at beina går på skyer. Men jeg har kjøpt meg et par sko til som jeg bruker ute på tur. Jeg skjønner nå viktigheten av å bytte på sko, og ikke alltid bruke de samme. Egentlig burde jeg nok hatt enda flere som jeg kunne ha byttet på, men gode sko koster, så pr nå blir det disse to parene.

Jeg dro til Løplabbet for å finne gode sko til beina mine. Jeg har overpronasjon, og i tillegg måtte skoene ha veldig god demping, og en god støtte. På Løplabbet kan de sko, og de scanner jo også føttene. Den ene foten min var klart lengre enn den andre, noe jeg feks ikke visste. Etter scanningen ble jeg presentert for tre ulike sko. Den ene kunne jeg bare sette bort med en gang etter prøving, men de to andre, der slet jeg. Begge var utrolig gode på beina. Jeg måtte ta meg en bytur for så å komme tilbake for å prøve på nytt før jeg klarte å bestemme meg.

Valget falt på Brooks Adrenaline GTS. En helt fantastisk sko! Så gode på beina, så lette, og med både god demping og støtte. Kjempegode når jeg går på grus. Jeg tenkte at de ville være mye dyrere på Løplabbet enn på nett, men der tok jeg feil. Det å finne sko som er så gode på beina, det er en god følelse, og det å kjøpe de et sted hvor de har kompetansen, det gir en veldig trygghet. Så nå bytter jeg på Salomon skoene, og Brooks skoene. Jeg vil etter hvert kjøpe et par til i et annet merke, for det er også viktig at man ikke bytter på den samme skoen.

Hvordan er så ryggen, og beina for tiden med både staver og nye sko? Korsryggen er betydelig bedre. Jeg kan fortsatt kjenne at jeg har litt vondt noen netter, og etter en dag med mye bøying, men ikke som før jeg tok grep. Beina, de er ikke vonde en plass. Ikke slitne, og ikke vonde. Tilfeldig? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror rådene jeg fikk fra fysioterapeuten har gjort meg veldig godt.

Denne helgen er jeg på tur med deler av familien. Vi ga min mor en tur med familien når hun hadde bursdag. Så denne helgen er jeg på tur med min mor, min søster, nevø, niese og « tantebarn .» Vi storkoser oss. I går var vi bla i badeland. I dag avslutter vi turen med en skikkelig harryhandel i Strømstad.

Nyt dagen der du er. Vi blogges til lørdag.