Matstøy. er et ord mange kanskje ikke har hørt før, men som veldig mange overvektige kjenner altfor godt. Matstøy handler ikke om viljestyrke. Det handler ikke om mangel på disiplin. Og det handler definitivt ikke bare om sult.

Matstøy , det er de konstante tankene rundt mat. Den indre dialogen som aldri helt skrur seg av:

Hva skal jeg spise?

Når kan jeg spise igjen?

Burde jeg egentlig spise dette?

Hva har jeg lyst på nå?

For noen er det en svak summing i bakgrunnen. For andre er det høylytt, intenst – og utmattende. Mange leger er i dag tydelige på én viktig ting:

Matstøy er ikke et tegn på svakhet. Det handler om biologi.

Hos mange med overvekt fungerer ikke signalene mellom mage, tarm og hjerne optimalt. Hormoner som regulerer sult, metthet og belønning – blant annet GLP-1 – kan enten produseres i lavere grad, eller hjernen kan være mindre mottakelig for signalene. Samtidig kan belønningssenteret i hjernen reagere sterkere på mat, særlig energitett mat med sukker, fett og salt. Resultatet er at hjernen fortsetter å “tenke mat”, selv når kroppen egentlig ikke trenger energi. Flere leger beskriver dette som en form for konstant mental sult – der tankene er like aktive som om man faktisk var fysisk sulten.

Jeg har egentlig ikke kjent så mye på matstøy tidligere. Ikke før jeg forstår det nå i ettertid. Da jeg startet på Wegovy opplevde jeg noe jeg knapt hadde kjent før: ro rundt mat. Tankene stilnet. Cravingsene ble dempet. Det ble rett og slett stille i hodet.

Wegovy virker nettopp ved å påvirke disse signalene mellom tarm og hjerne. Appetitten dempes, metthetsfølelsen øker, og belønningsresponsen rundt mat blir svakere. For meg fungerte det veldig godt – lenge.

Men etter hvert som virkningen av Wegovy ble kraftig redusert, kom matstøyen tilbake.

Og den kom ikke forsiktig.

Den kom snikende, og så intenst.

Påtrengende.

Krevende.

Cravingsene ble sterkere, og selv om jeg stort sett klarte å holde det nogenlunde under kontroll, var det tøft. Det krevde konstant viljestyrke – og det er ekstremt slitsomt å leve i over tid.

Noe var likevel interessant: Wegovy tok fullstendig bort lysten min på sjokolade. Den forsvant helt. Jeg har ikke spist sjokolade, eller hatt lyst på sjokolade på 2 år nå. Men jeg hadde fortsatt lyst på gummigodteri. Og jeg hadde fortsatt lyst på salt, og det lå som en bakgrunnsstøy i hodet.

Faktaboks: Matstøy – kort forklart

Hva er matstøy?

Vedvarende tanker, sug og fokus rundt mat – uavhengig av fysisk sult.

Hvorfor oppstår det?

Ifølge leger og forskning kan matstøy skyldes:

• Ubalanse i appetitt- og metthetshormoner
• Overaktivt belønningssenter i hjernen
• Kroppens forsøk på å forsvare høyere vekt
• Tidligere slanking og jojo-slanking
• Genetikk og individuell biologi

Hva sier leger?

Fedme beskrives i dag som en kronisk, biologisk tilstand – ikke et spørsmål om moral eller vilje. Medisiner som Wegovy og Mounjaro brukes blant annet fordi de kan redusere matstøy ved å påvirke signalene mellom tarm og hjerne.

Hva kan matstøy føre til?

Overspising, dårlig samvittighet, skam, mental utmattelse – og følelsen av å mislykkes, selv når man gjør “alt riktig”.

Da jeg byttet til Mounjaro, merket jeg etter hvert en tydelig forskjell. Mounjaro virker på flere hormoner enn Wegovy, blant annet både GLP-1 og GIP. For mange gir dette en sterkere effekt – ikke bare på appetitten, men også på belønningssenteret i hjernen. Etter de første ukene kjente jeg det klart og tydelig:

Matstøyen ble mye mindre. Cravingsene også. Tankene rundt mat fikk lavere volum. Jeg mistet lysten på godteri, og også de salte tingene mistet grepet i hodet. De sluttet å rope på meg. Jeg koser meg fortsatt hver søndag. Litt popcorn. Kanskje litt chips eller ostepop. Men forskjellen er enorm:

Jeg må det ikke.

Jeg klarer meg helt fint uten.

Og den følelsen er helt utrolig.

Det er en frihet i å kunne ha mat i huset uten at den tar all mental plass. I å kjenne at valgene faktisk er valg – ikke tvang. At kroppen og hodet jobber med meg, ikke mot meg.

Jeg vet at det fortsatt finnes sterke meninger om bruk av medisiner. Noen mener at man “burde klare det selv”. Men når leger i dag beskriver fedme som en kronisk, biologisk sykdom, gir det også mening at behandlingen for noen er medisinsk. For meg handler dette ikke om en enkel løsning. Det handler om å få ro i hodet. Om å kunne leve et liv der mat ikke styrer tankene fra morgen til kveld. Og her vil jeg også rette en tydelig, men rolig appell til politikerne våre:

Gi overvektige mennesker ro.

Å gi disse medisinene på blå resept handler ikke bare om kilo og statistikk. Det handler om livskvalitet. Om mental helse. Om å gi mennesker mulighet til å fungere i hverdagen uten konstant indre kamp. For mange av oss betyr tilgang til riktig behandling ikke luksus – det betyr stillhet. Og stillhet er ikke for mye å be om.

Jeg er likevel helt ærlig på én ting:

Jeg har fortsatt én svakhet.

Bixit kjeks 😄

Hvorfor aner jeg ikke. Jeg har aldri spist Bixit kjeks før. Kjøpte jeg Bixit kjeks, så var det for å bruke de i bunnen på ostekake. Kjøpte en pose mini Bixit for kort tid tilbake for å smake, og da var det gjort. Personen i kassen på butikken kommenterte at disse var så gode, og sunne. Joda, gode er de, men ikke spesielt sunne nei hehe.

Jeg kan ta noen hver dag, uten dårlig samvittighet. Det tar aldri helt av. Og om du setter hva som helst foran meg – sjokolade, kaker, smågodt, potetgull?

Jeg hadde valgt Bixit. Og vet du hva? Det er helt greit. For dette handler ikke om perfeksjon. Det handler om balanse. Om ro. Om et liv der mat ikke styrer tankene dine.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg bare si én ting:

Du er ikke svak.

Du er ikke alene.💛

Fortsatt gir Mounjaro meg effekt. Jeg spiser betydelig mindre. Vekten denne uken hadde ikke gått ned mer enn 300 g, så det betyr vel egentlig bare at jeg er stabil. men av erfaring, så vet jeg at sånn kan det være en uke, eller to før vekten slipper litt igjen. Så jeg krysser fingrene, og håper Mounjaro er med meg på veien videre en stund til.

Dårlig vær her i sør de siste dagene har gjort at pysa Heidi har trent hjemme. Jeg er ikke veldig glad i å kjøre når snøen daler ned, men en god aerobic økt på 30 minutter og styrke på 20-30 minutter er en veldig god økt. Trening er trening uansett hvor man trener. Så har det jo vært litt måking da, og måking blir det nok også de neste dagene.

Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc’en. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange gjør en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Jeg har absolutt vært en av de på mange områder. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene. Og tanker, de går ofte i arv.

De tanker man har om seg selv, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Jeg vet med sikkerhet av at mine tanker ikke har gått i arv fra min mor, men tankene de har vært der i massevis. Dersom man føler seg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så er jeg ganske trygg på at den ikke har gjort det i noen stor grad. Jeg snakket sjeldent, eller aldri med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er. Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som har latt dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag!

Påske uten sjokolade. Mens mange har hamstret billig påskesjokolade, og smågodt til 10 kr hg, så har ikke jeg handlet en eneste sjokolade før påske. Det har aldri skjedd før. Ikke som jeg kan huske, for også når vi var barn, så fikk vi påskeegg som sikkert også inneholdt sjokolade. Denne påsken har jeg ikke handlet noe søtt til meg selv. Jeg har handlet en pose Sørlandschips med havsalt og mild paprika. Thats it.

Før noen rekker å arrestere meg, og fortelle at de har sett meg i smågodtavdelingen på Europris hvor jeg handlet nettopp sjokolade, det stemmer. Jeg har handlet smågodt, men ikke noe ble kjøpt til meg selv. Jeg har kjøpt både sjokolade og andre søte ting til både prinsene mine, og datteren min. Påskeegg er jo en tradisjon. Vi måtte jo også i år ha jakten på påskeeggene. Så klart eggene jeg laget til mine, de inneholdt både søtt og salt så klart. Men det å hamstre påskesjokolade til meg selv, fristet ikke, så da lar man være. Det at jeg ikke har lyst på sjokolade, det er helt rart. Jeg går ikke rundt og savner sjokolade heller. Jeg tenker ikke på sjokolade. Lysten er helt borte. Hvor rart er ikke det? Jeg har jo alltid elsket sjokolade, og etter jeg startet på Ozempic, så forsvant både lysten og suget på sjokolade. Det rare er at dette kun gjelder sjokolade. Gummigodteri som jeg elsker, det har jeg fortsatt lyst på. Salt også. Det er kun lysten på sjokolade som har forsvunnet. Men selv om lysten er tilstede på en del usunne ting, så kan jeg fint gå forbi det i butikken, og jeg kan la være å handle det. Men når jeg spiser noe usunt, så er det gummigodteri eller chips.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Påsken har alltid vært utfordrende for meg i forhold til at det alltid har vært mye inntak av usunne ting, og med slike inntak, så kommer også den dårlige samvittigheten. Den dårlige samvittigheten, den er slitsom den. Påskeegg, og lite aktivitet = full krise!  Man begynte å tenke på hvor mye man måtte trene for å få bort alle kaloriene disse velsmakende påskegodtene inneholdt, og begynte man først å tenke på det, så var det på grensen til at man hyperventilerte. Masse negative tanker begynte å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose fordi man bare nesten hyperventilerte, så prøvde noen fornuftige tanker å trenge gjennom, og man begynte å tenke noe mer klart. Påskeegg og påskegodt vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at bør være helt greit å kose seg litt  i påsken. Det handler om å prøve å ha litt kontroll over seg selv. Det å fortelle seg selv at litt påskegodt ikke betyr at det er sånn det vil bli også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor selv om jeg koser meg litt.  Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten. Litt smågodt kan i mitt hode føles som at alt jeg har tatt av meg har kommet på igjen. Fornuftig tankegang? Ikke i det hele tatt, men…hodet mitt er veldig rart til tider.

Skjærtorsdag var prinsene på jakt etter påskeeggene sine. To supergira gutter løste rebus etter rebus, og fant til slutt hvert sitt påskeegg med innhold de var svært fornøyd med. Også jeg fikk påskeegg. Et påskeegg med gummigodteri og proteinbarene som jeg elsker. På kvelden måtte jeg spise en del biter av gummigodteriet pluss at jeg hadde hatt litt popcorn også. Resultatet var 1. dårlig samvittighet 2. en mage som var vondt. Jeg hadde skikkelig mageknip, noe jeg ikke har hatt på evigheter. Hele natta var magen vond. I går kveld tok jeg noen biter av gummigodteriet igjen. Litt fordi jeg hadde lyst, men mest for å teste ut om jeg faktisk fikk vondt av godteriet. Det er jo evigheter siden jeg har spist såpass med godteri. Jeg har gjerne tatt noen få biter, men det ble en del flere biter på torsdag, og i går. I går fikk jeg på nytt vondt i magen, og igjen var det skikkelig mageknip. Ergo konkluderer jeg med at det rett og slett er godteriet som gir meg mageknip. Kanskje er det Ozempic som gjør at jeg reagerer med magesmerter når jeg spiser godteri, eller kanskje er det fordi dette er en type ” mat ” som magen min ikke lengre er vant til. Når dette skjer for andre gang, samme type smerter, da tenker jeg grunnen er dette usunne jeg har puttet i munnen. Så da blir det ikke godteri av denne typen igjen. Ikke mer enn max et par, tre biter om lysten skulle bli helt ellevill. Jeg vil ikke ha så vondt i magen pga noe godteri, og sånn sett så er det jo bare positivt at magen ikke orker dette lengre. Da slipper jeg både usunne ting, og dårlig samvittighet. Er det andre som går på Ozempic, eller Wegovy som reagerer når dere spiser godteri?

Jeg er sikker på at mange overvektige kjenner, og har kjent mye på den dårlig samvittigheten i påsken. Dårlig samvittighet har liksom blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men det å gi deg selv lov til å nyte litt, og prøve å gi blaffen i den dårlige samvittigheten, det tror jeg er viktig. Så lett å si, men så vanskelig å gjennomføre….

Det blir lite trening i påsken når prinsene er her. De kom onsdag kveld, og blir til søndag formiddag. Men med to gutter på besøk, så blir jo aktiviteten høy likevel. I går var vi noen timer i dyreparken, og mange skritt ble tilbakelagt. Mandag er det tilbake på trening, og påskeegget skal legges bort. Jeg ser frem til hverdagen igjen med gode treningsøkter og turer.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Huset er ferdig julepyntet. Det var jeg ferdig med på torsdag. Nå er det bare å finne frem adventsstaken, og de lilla lysene, så er jeg der. Og juletreet da. Juletreet ble alltid pyntet lille julaften når jeg bodde hjemme, men hos meg, da pyntes det i starten av desember, så det nærmer seg.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man bør heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg jobber med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Jeg tenker annerledes nå selv om den dårlige samvittigheten fort fortsatt kan komme. Nå begrenser jo også Ozempic mengden jeg kan spise, og jeg er blitt utrolig mer bevisst på de ukene jeg har tatt Ozempic.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått mange svar, jeg tenker på en annen måte, og pr nå, så ser det ut som om Ozempic gir meg en god drahjelp samtidig som den gir en viktig hjelp for diabetesen. Så var det denne koden som man selvsagt skulle ønske at man hadde løst for lenge siden. Men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme.

Dagene er fine, og livet er utrolig godt for tiden. Det skjer mye, og jeg er så takknemlig. Som vi alle opplever i blant, så møter man på en skuffelse her og der, og sånn er jo livet. Noen skuffelser er nok verre å takle enn andre, og man må jobbe hardt for at det ikke skal på ta mer energi enn nødvendig. Det eneste jeg mangler er vel en flott mann i livet mitt. Men datingverdenen er en  verden jeg absolutt ikke er vant til å vandre i. Jeg har datet litt, og truffet flotte menn, men så er det mye som skal stemme for at man skal gå videre. Jeg tror aldri jeg vil bli helt komfortabel med det og skulle date. Redd for at det skal bli kleint, jeg er ikke verdens beste på smalltalk og så er jeg jo ikke akkurat Barbie, og det ligger i bakhodet kan man si. Når man også er blitt voksen, og har et langt ekteskap bak seg, så er man nok også veldig bevisst på hva man ønsker, og hva man ikke ønsker. Dating, det kan bli et eget blogginnlegg en annen dag.

Vektproblematikken følger meg jo også som en “bestevenn” , men når det skjer mye positivt, så klarer man å skyve det litt lengre bak i hodet heldigvis, men jeg er nok der jeg ikke vil være, at vekten får for mye fokus. Jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med utfordringene, det er meg. Det er utfordrende når ikke alt spiller på lag med meg. Det er utfordrende når både lipødemet og lymfødemet ikke akkurat er bestevennene mine slik bestevenner faktisk skal være. Det er mye smerter, det sprenger masse, huden er hard og vond. Sommeren er den verste tiden for meg når det kommer til lipolymfødemet. Lite kan gjøres med akkurat dette annet enn å akseptere, og gjøre gode ting for beina mine. Gode ting for mine bein er jo bla trening, og der er jeg veldig flink. Jeg er og flink til å være i aktivitet generelt. Nå som sommeren snart er over, og jeg er ferdig med det meste av vedlikehold ute, så må treningen intensiveres. I sommer har det vært 2-3 treningsdager, men jeg skal opp i 5. Det hadde jeg før sommeren. Treningen gir meg så masse, og jeg kjenner hvor mye den betyr for kroppen når øktene er ferdige. For ikke å snakke om samvittigheten, og de gode følelsene for å ha gjennomført.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen mener at man ikke skal drive den type trening som jeg gjør når man har lioplymfødem, men det er ikke en regel for alle. Mine bein blir utrolig glade når jeg har fått gode treningsøkter. Jeg kjenner på hele kroppen hva trening betyr, så hva andre måtte si, det bryr jeg meg lite om. Det er hva treningen gjør for min kropp som betyr noe.

Jeg er fornøyd. Jeg er det. Etter en sommer hvor treningen en del dager ble byttet ut med maling og vedlikehold, så er jeg tilbake i et godt treningsmønster, og jeg er ikke redd for at jeg kommer på feil spor. Trening er blitt en rutine i livet mitt, og en viktig ting, så det vil ikke endre seg, heldigvis. Jeg er så trygg på at trening alltid vil være en viktig del av hverdagen min…men det må flere grep til for at vekten skal gå ned og ikke andre veien, og disse grepene, de er så uendelig vanskelige. Hvor er viljen av stål? For jeg har den…et sted.

Jeg har et par ting jeg må bli flinkere til, og det ene er at jeg må slutte å fokusere på de tingene jeg ikke får gjennomført. Jeg er verdensmester der istedenfor og være fornøyd med det jeg faktisk gjennomfører. Rare hodet mitt. Skulle det av ulike grunner bli en treningsuke på 3 dager, så er jeg liksom ikke fornøyd fordi det ikke var de fire som målet mitt er. Jeg burde jo være veldig fornøyd med de 3 dagene jeg faktisk fikk gjennomført gode treningsøkter. Den andre tingen er at jeg må pushe meg selv mer, være mer streng og utfordre meg selv mer. Så lett å si, men ikke alltid så enkelt å gjennomføre. Jeg har funnet frem et par treningskort med treningsprogram jeg hadde for en god stund tilbake. Disse skal jeg nå trene litt fremover. Godt å variere litt. Man har lett for å havne i det gode, gamle. Så være fornøyd, og pushe meg selv, det er blir fokus fremover.

Denne uken har jeg hatt snekkere her som har lagt nytt gulv i hovedstuen min. Gulvet fikk en skade, og da er det utrolig godt at de gode forsikringene man tegnet er så gode at det også fungerer når man trenger de. Så nå har jeg lagt et fint, lys grått høytrykkslaminat i stua. Jeg er så fornøyd. Men etter 4 dager med snekkere, så trengs det rengjøring. Startet i går, men ble ikke ferdig. Når jeg først skal gjøre skikkelig rent, så tar jeg hele 1.etasje grundig. Så nå er det bare å brette opp armene og vaske videre. En fordel med at jeg måtte rydde hele stuen og tømme alt av skap og skjenker, det er at man ser skikkelig godt hva man har, og man får ryddet godt, og kvittet seg med ganske mye.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Jeg liker egentlig ikke å se programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, men hovedgrunnen er nok at jeg føler at overvektige blir latterliggjort så fort man har en anledning. Til tross for en liten vegring mot sånne programmer, så blir jeg som oftest sittende å se allikevel, noe jeg også gjorde forleden dag. Dette var en reprise som jeg husker at jeg har sett før, men også denne gangen ble jeg sittende å se….

Programmet omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for store. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg ikke igjen i utfordringene, men kanskje heller noen tanker og følelser. Så forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg er nok kun redd for å oppleve dem. Samtidig som jeg så programmet, så kjente jeg også på hvor mye jeg begrenser meg selv. Hvor mye hodet stopper meg fordi man tror, men ikke vet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fly var et fokus under programmet. Jeg kjente på at jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er ikke får på seg  beltet, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med forlengeren slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre? Da jeg var på det største, så måtte jeg ha belteforlenger. Det slipper jeg heldigvis nå.

Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Når man er inne på fly. Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En god venn av meg som driver med flyskrekk kurs gjennom Flight Clinic , han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre da ? Vil ikke det påvirke flyet…. I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres. Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette. Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? Og jeg satt og lurte på om det faktisk var tilfelle at man fikk en slik beskjed, men paret var med i programmet….

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg er bare føre var. Jeg orker ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg er for stor, eller at jeg skal havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia… I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem.

Tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogen lunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, nå tenker jeg ikke så mye på det…men før, da var radaren på når man skulle velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje.

At det følger utfordringer med når man er stor, det er det ingen tvil om. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag 🙂

Jeg sliter litt for tiden. Jeg sliter i hodet. Mange tanker. Mye som skal landes. Avgjørelser som skal tas. Jeg sliter nok aller mest i forhold til vekten, og vektnedgangen som ikke helt er til stede. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skru hodet opp, og legge alle brikkene på riktig plass.

Når hovedfokuset er negativt for tiden, så blir det tøft. Tanker jeg hadde for lenge siden som er kommet tilbake. Det negative kroppsfokuset. Tankene om at jeg ikke er fornøyd med verken kropp, eller resultater. Jeg føler mye har endret seg fordi jeg har ” mistet ” viktig tid. Fra januar til 29.april, så slet jeg med magesmerter. Til tider så enormt intense smerter. Smerter som etter hvert viste seg å være nyrestein. Når smertene var på det mest intense, så orket jeg ingenting. Jeg hadde nok med å sitte stille i go’stolen. De dagene jeg var noe bedre, så kom jeg meg på trening og fikk gjennomført gode økter. Men det ble lite trening i forhold til hva jeg var vant til. Jeg sluttet på Saxenda fordi når jeg hadde så mye smerter i magen, så orket jeg ikke tanken på å stikke meg i magen. Jeg var også redd for at Saxenda skulle gjøre ting verre. Når ting var som det var, så kom alle disse negative tankene. Flodhestfølelsen som jeg kaller følelsen jeg har. Jeg føler meg som verdens største flodhest. Ikke fornøyd med noe som helst når det kommer til kropp. Alt jeg ser er denne flodhesten, og hvor ødeleggende er det ikke når sånne tanker kverner og kverner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

The flodhestfeeling ja. Jeg har kjent følelsen før, faktisk har jeg kjent den utallige ganger. I disse dager kjenner jeg godt på denne følelsen igjen. Følelsen av å være denne store, tunge, vandrende flodhesten. Følelsen av at ingen andre er så stor, og tung som meg. Klærne sitter ikke som de skal, følelsen sier faktisk at det ikke er noe i hele skapet som egentlig passer. Det tyter her, og der, og plutselig har man lagt på seg en haug av kilo – i alle fall i hodet. Alle kroppsdeler er tjukke. Verst av alt er dobbelthaken, eller kanskje vi skal si dobbelthakene, for det føles som om de er i flertall. Som du skjønner, de siste ukene har jeg følt skikkelig på denne flodhestfølelsen.

Nå må jeg ta tilbake kontrollen, og vise hvem som er sjef. Jeg må legge en plan slik jeg har gjort før. Jeg vet jeg kan. Nyresteinen er fjernet. Smertene er borte. Nå ligger alt til rette for å ta grep igjen. Gode treningsøkter, godt kosthold og positive tanker. Det siste er ikke lett når man vet at det ligger en stor jobb foran deg. Jeg føler liksom at jeg har holdt på så lenge uten å få de resultatene jeg virkelig ønsker. Og når tankekjøret er på det verste, så kommer også tankene om slankeoperasjon opp. Jeg har ikke endret syn på slankeoperasjoner, men hvor lenge skal man kjempe mot den hersens vekta? Jeg har en fantastisk fastlege, og vi har en god dialog rundt vektproblematikken. Avtalen vår er at vi skal ha en god samtale om dette etter sommeren. Min jobb i perioden frem til dette, det er å jobbe godt, og gjør en god innsats. Forhåpentligvis så god at vekten vil bevege seg nedover. Planen min er også å få meg PT etter sommeren. Jeg trenger nok å komme meg videre treningsmessig, og utfordre meg selv enda mer.

I morgen starter jeg opp igjen med Saxenda. Jeg hadde jo veldig gode resultater i starten. Jeg kjente kjapt på metthetsfølelelsen, og vekta gikk ned. Etter en periode, så forsvant denne metthetsfølelsen, og det er det mange som bruker Saxenda som opplever. Det handler vel om at det er et platå man må over. At man må jobbe alene en periode, og så kommer nok effekten tilbake. Jeg er iallefall klar for å gi sprøyta en ny sjanse, og så håper jeg at den vil jobbe sammen med meg. Jeg trenger virkelig noe positivt i forhold til kropp og vekt nå.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke flere dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som for meg sa mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som nok ikke alltid er som tankene våre sier.

Jeg følte meg ferdig med tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke ferdig. Jeg vet at jeg ennå vil bry meg. Jeg vil fortsatt ha dager hvor jeg føler meg som en flodhest, men jeg må prøve å ha fokus på Heidi, på hele meg. Jeg traff en bekjent for en tid tilbake, og vi snakket sammen om akkurat disse tingene. Om overvekt, og negative tanker. Plutselig ønsket hun å vise meg noe, og dro meg med til et rom med et speil. Jeg skjønte egentlig ingenting. Hun plasserte meg foran speilet, og spurte om jeg kjente den flotte kvinnen i speilet? Om jeg innså hvilken flott kvinne som stod der. Jeg tok noen skritt unna speilet, men ble befalt tilbake.” Det er denne flotte kvinnen vi ser når vi møter deg. Vi ser en sterk, flott kvinne som stråler. Så smilende, så positiv, så målrettet. Slik vi ser deg, slik må du også begynne å se deg selv.” Jeg husker at tårene trillet. Det var en så utrolig sterk opplevelse. Jeg fikk i hjemmelekse å stå foran speilet hver dag. Hver dag skulle jeg se på meg selv i speilet, og fortelle meg selv hvor flott jeg er. Jeg skal glatt innrømme at den hjemmeleksen er vanskelig å få til. Jeg er ikke akkurat en person som står for mye i speilet og sier fine ord til meg selv.

En sterk opplevelse var det, og den gjorde inntrykk. Den sier mye om mine tanker, at mine tanker ikke alltid er riktige. Opplevelsen sa meg også at jeg ikke vet hva andre tenker.  Måten jeg ser på meg selv på, det er heldigvis ikke slik andre ser meg. Vi har alle en historie som jeg også skrev i går, og vi sliter alle med våre utfordringer. Men tankenes kraft, den er stor, og den kan være utrolig skummel. Og for min del, så klarer jeg ikke bare å skru om for å tenke på noe helt annet. Tankene er der, og vil ikke slippe. Når også tankene om slankeoperasjon har begynt å blande seg inn i alt det andre, så kan det fort bli et stort, negativt kaos. Helsen min er god, men jeg vil også ha en lettere kropp, og for meg er det også så utrolig viktig og være i god form til å følge prinsene mine fremover. Det at de har en mommo som sier ja i tiden fremover og ikke nei, det er utrolig viktig for meg.

Jeg har en stor jobb foran meg, men tankene må snus…igjen. Men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen.

De siste dagene har vært tøffe og utfordrende. Jeg må virkelig lete etter motivasjonen, og det er det evigheter siden jeg har måtte gjøre. Jeg kjenner panikken sniker seg så smått inn. Dette liker jeg ikke. Men jeg vet at den eneste som kan snu negative tanker, det er meg selv. Jeg må ned i kjelleren og rote frem det jeg vet at jeg har, viljestyrke, og evnen til å snu tankene.

Det er stengte treningssentre som gjør dagene ekstra tøffe for tiden . Tirsdag vedtok Kristiansand Kommune å stenge bla treningssentrene. I første omgang frem til torsdag, men smitten øker, og det ser ut som om enda strengere krav innføres fra neste uke. Da snakker vi om en nedstengning av byen. Så at treningssentrene åpner til torsdag, det har jeg ingen som helst tro på. Vi må nok se for oss en enda lengre periode hvor man må tenke alternativ trening.

Noen oppfatter det som om jeg klager. Jeg har full forståelse for at kommunen måtte gå til det skrittet de gjorde. Smitten må ned. Så enkelt. Da må man ta nødvendige grep, og stenge plasser hvor mye folk er samlet. Likevel har jeg lov til å uttrykke at et nedstengt treningssenter er utfordrende for meg. Noen har ikke problemer med å snu rundt, og trene hjemme, eller ute. Jeg sliter nok litt der. Jeg har utstyr hjemme så jeg kan trene gode økter. Jeg har verktøyene som jeg trenger for å trene god økter hjemme, men jeg må ut for å trene de gode øktene. Jeg må på treningssenteret. Så enkelt. Hjemme får jeg ikke de samme gode øktene. Hjemme er det lett å utsette økten, og jeg føler heller ikke at jeg gir like mye. Jeg er ikke like strukturert hjemme.

Jeg har aldri følt på faren for smitte når jeg har vært på trening. En av grunnene til det er jo at jeg trener veldig tidlig, og da er det ikke så mange andre som er på trening. Man holder veldig god avstand, og alle er utrolig flinke til å vaske av apparater man har brukt med antibac. Men jeg vet jo også at det ikke alltid er like lite folk på trening. Det er jo tider på døgnet hvor det er langt flere mennesker enn tidlig morgener. Så jeg ser jo at smittefaren er til stede.

Jeg har manualer, vektstang, strikk, kettlebell og stepkasse. Jeg kjøpte alt dette da jeg hadde som mål å ha mitt eget treningsrom hjemme. Det gikk jo like dårlig som da man tidligere har anskaffet seg både trimsykkel, og stepmaskin. Det blir ikke brukt til annet enn å samle støv. Ivrig i starten, men det fungerer rett og slett ikke. Dette er sikkert noe mange kjenner seg igjen i. Trimsykler som fort blir både støvsamler, og tørkestativ.

Jeg vet at det handler om å snu tankene, og at det er noe jeg bare må gjøre. Fra å trene 5-6 ganger i uken på treningsstudio, så må jeg nå fordele dette på hjemmetrening, og turgåing. Jeg har kommet meg ut på tur et par dager. Jeg liker å gå tur, og målet var jo at når snøen forsvant, så skulle jeg gå turer i tillegg til treningen på studio. Likevel sitter den en på ryggen og prøver å få meg til å se problemer istedenfor løsninger.

Det handler jo også om hva slags trening man er vant til, og hva slags trening man liker. Jeg kan ikke bare ta på meg løpeskoene, og løpe meg en tur. Ikke har jeg løpesko, og ikke skal jeg løpe. Å løpe litt på tredemølla, det er noe helt annet enn å løpe en lengre tur ute. Det skjer ikke. Jeg kan ikke bare begynne med noe jeg ikke liker. Da vinner iallefall styggen på ryggen. Noen koser seg også fordi jeg nå ikke får trent på treningssenteret, er det mulig å være der altså?

Jeg har jobbet med hodet før, og jeg vet hva utfordringer er. Nå er det bare å bruke det jeg har lært. Jeg må ikke miste motivasjonen, og det skal jeg heller ikke gjøre. Jeg har kommet så langt at jeg vet at dette ikke skal få ødelegge noe for meg. At treningen faktisk er blitt så viktig for meg, det sier jo også veldig mye, og det er en utrolig god følelse å kjenne på. Å trene gode økter 5-6 dager i uken er noe jeg gjør som rutine, og det er blitt en viktig del av hverdagen min. Bare det i seg selv er en utrolig stor seier. Jeg fikk verdens fineste melding fra en bekjent her om dagen hvor hun ville skryte av meg for innsatsen jeg har gjort. Hun hadde tenkt på den utrolige forskjellen på meg fra vi ble kjent til nå. Jeg ble så utrolig glad! For en fantastisk melding å få! Den motiverte meg veldig. Samtidig så tenkte jeg på hvor mye det betyr å få en slik melding. Jeg tenker mange av oss har en vei å gå når det gjelder å gi positive tilbakemeldinger, og det å heie på hverandre. Når jeg vet hvor mye det betyr for meg å motta slike fine tilbakemeldinger, og hvor mye det betyr å bli heiet på, så vil jeg også bli flinkere på det området.

Hvor lenge treningssentrene vil holde stengt, det vet ingen. Men at det blir lengre enn denne uken som kommunen først sa, det er jeg helt sikker på. At jeg må snu tanker og hodet, det er jeg også helt sikker på. At jeg ikke kan miste motivasjon, og motet, det er jeg og sikker på. En annen ting jeg er sikker på, det er at jeg nå skal ta på meg treningsklær, og finne frem treningsutstyret mitt. Nå skal det bli ei god treningsøkt hjemme. Jeg vet jeg kan, så nå skal jeg også vise meg selv at jeg vil.

God lørdag! Vi blogges i morgen.