Hvor mange ganger har du sittet i sofaen, og tenkt at du må få rompa ut av den, og bli mer aktiv? Hvor mange tusen tanker har vi ikke tenkt når vi sitter der godt, og behagelig, og kanskje koser oss med noe ekstra godt? I hodene våre, så legges mye planer, og i hodene våre, så høres alt så enkelt, og lett ut. Vi er ikke et sekund i tvil om at planene våre er gjennomførbare, og vi er heller ikke ett eneste sekund i tvil om at vi vil lykkes… men så er det noe med disse flotte planene da…de blir altfor sjeldent slik vi egentlig ønsker at det skal bli. Sofaen er så altfor god, og så var det alle disse unnskyldningene da som så altfor ofte vinner over viljen til og virkelig gjennomføre. Ikke det at vi ikke har tatt oss selv hardt i nakken utallige ganger, men disse hersens unnskyldningene vinner så altfor ofte. Jeg kunne ha skrevet en ganske tykk bok om alle unnskyldningene jeg har brukt opp igjennom for at jeg ikke kommer meg på trening, eller ut på tur. Jeg fatter egentlig ikke hvor alle unnskyldningene kommer fra – de kommer på løpende bånd, og de kommer ut av munnen nesten før jeg har klart å åpne den. Helt utrolig! Jeg har tidligere referert til ei jeg kjenner som sa det så utrolig fint ” Nå har jeg ingen unnskyldninger igjen – alle er brukt opp ” – hun tegnet abonnement, og startet å trene på Spring

I morgen skriver vi 1.oktober, og jeg har lyst at oktober skal bli måneden hvor vi sammen blir mer aktive. Om vi ikke kan trene sammen, eller gå turer sammen, så kan vi alle ha det samme målet, og bruke måneden til å gjøre det vi har tenkt, og snakket om så lenge. La oktober bli måneden med det røde krysset i taket – la 1.oktober bli starten på en positiv endring Jeg snakker ikke de store målene, og jeg snakker ikke om at vi igjen skal tenke så stort at vi faktisk ikke klarer det, men jeg snakker om å starte en positiv utvikling – en positiv endring. Det å starte i det små, det å komme seg ut når man helst vil sitte i sofaen – det å bevise for seg selv at man faktisk kan Jeg vil at oktober skal være måneden da du, og jeg gjør noe godt for oss selv, og da tenker jeg på hodet, og kroppen. Jeg har kalt oktoberutfordringen ” enstørrelseforstor30 “, og håper du blir med!

” enstørrelseforstor30″ innebærer at vi alle skal være aktive minst 30 minutter hver dag i oktober. All aktivitet er en god aktivitet, men vi dropper å regne med husarbeidet som en av aktivitetene Utover det, så er det du selv som bestemmer hva du velger. Kanskje vil du gå en tur – naturen er jo helt fantastisk nå på denne tiden, kanskje vil du sykle deg en tur, mange synes svømming er en fin aktivitet, gå trapper, gå til butikken istedenfor å kjøre – mulighetene er så utrolig mange! Finn noe du liker å gjøre – du har ingen konkurrenter – den eneste du skal konkurrere mot er deg selv. Folkehelseinstituttet  anbefaler oss å være minst 30 minutter aktive hver dag, og er man det, så vil man oppnå en helseeffekt. Fysisk aktivitet 30 minutter hver dag får oss raskt i bedre form samt at man også forebygger en rekke folkesykdommer som overvekt og fedme, hjerte og kar sykdommer, diabetes type 2 og også en rekke muskel, og ledd plager. Jeg vil tro at mange kjenner på mye av dette allerede, og nå kan vi sammen gjøre noe med det Tiden, den har du, så den unnskyldningen holder ikke! 30 minutter hver dag når døgnet har 24 timer – du finner plass til disse 30 minuttene

Er du klar for å bli med på ” enstørrelseforstor30 ” ? Tar du utfordringen? For alle som blir med, og som legger ut bilder av aktivitetene sine, eller gir en liten rapport, så er det en flott gulrot som venter på en av dere Egentlig er det jo to gulrøtter hvor den aller største definitivt er mestringsfølelsen, og en kropp som blir mye mer glad, og samarbeidsvillig – den gevinsten vil vi alle sammen få. De andre gulroten er en fantastisk flott jakke fra Stormberg. Stormbergs visjon er turglede for alle, og Stormberg sier det så fint ” Små turer er også store .” I ” enstørrelseforstor30 ” så er det nettopp dette vi snakker om…de små turene, de små skrittene som også er så store. Det å komme seg ut å kjenne gleden, kjenne at man kan, og at man både orker, og mestrer – den følelsen er så god å kjenne på! Stormberg gir bort en fantastisk flott Sirdal jakke til en av dere som blir med på utfordringen nå i oktober. Jakken kommer selvsagt i valgfri størrelse – jakken får man helt opp i str. 5 XL, den er i en farge som heter Potent Purple, og jakken har en verdi på 999 kr . Jakken finner du her : http://www.stormberg.com/no/sirdal-jakke-dame.html?nosto=nosto-page-search1#10075750022 . Sirdal jakken fra Stormberg er definitivt en av mine jakkefavoritter

Ingen kan sjekke at vi er aktive, og ingen kan sjekke at vi fullfører utfordringen om å være aktiv minst 30 minutter hver dag. Her er det kun deg, og din samvittighet – du er sjefen, og styrer dette selv. Kanskje kan dere gå flere sammen om å være med på utfordringen, eller kanskje ønsker du å klare dette på egenhånd. For å være med i trekningen om den flotte Sirdal jakken, så må du fortelle litt om dine aktiviteter. Dette kan du gjøre ved å legge igjen en kommentar på bloggen hvor du forteller hva du har gjort av aktiviteter. Du må ikke gjøre det hver dag – alt dette bestemmer du selv. Du kan også bruke bloggens Facebook side for å fortelle hvordan det går, og hva du har gjort, og der kan du også veldig gjerne laste opp bilder  Bilder er jo utrolig moro å se Ellers kan du gjerne legge ut bilder på Instagram. Da bruker du #enstørrelseforstor30 . Jeg kommer til å bruke Instagram mye under mine 30 aktive dager nå i oktober, og jeg håper du også tar bilder, masse bilder, og legger ut enten på instagram,eller bloggens Facebook side Dette kan bli sååå moro om mange blir med! Vi trekker ut en vinner av Sirdal jakken 1.november – så her er det bare å sette i gang med dine daglige 30 minutter fra i morgen Hvem blir med?

Jeg hadde i dag også tenkt å skrive litt om slankemyter, men gjemmer det til en annen dag I dag er det ” enstørrelseforstor30 ” som skal stå i fokus. I morgen starter vi, og jeg gleder meg masse til å være aktiv sammen med deg gjennom hele oktober måned. Oktober skal bli starten på noe veldig bra! Nå har du en unik mulighet til å droppe alt av unnskyldninger, og starte der du har startet så mange ganger før, men forskjellen blir at denne gangen vil du oppleve å mestre fordi du tar de små skrittene. Du skal ikke verken slutte å spise, eller slutte å leve – det er nå du skal kjenne at du lever, og at du kan! Trenger du drahjelp, og har lyst til å være aktiv i en gruppe, så ta kontakt om du bor i Kristiansands området. Treningsgruppen for overvektige trener 4 ganger i uken, og kan være ett godt alternativ for endel av dere som ønsker å være sammen med andre. Sett deg små mål, tenk over hvilke aktiviteter du kan mestre, så starter vi i morgen med blanke ark, og en haug av motivasjon. Den største gulroten er en bedre fysisk form, og en bedre helse – i tillegg kan du vinne denne flotte jakken fra Stormberg fordi du tok utfordringen. Jeg gleder meg til morgendagen, og jeg gleder meg til å følge deg på veien – dette klarer vi!!

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre…så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt, mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom…hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Fordi jeg er tjukk?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” skriver Carina – hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle. Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor….og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min…det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig…” Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre – og hvem har sagt at å være slank betyr lykkelig, og tjukk betyr ulykkelig? Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte…Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer. Noe å tenke på i starten av en helt ny uke….

Vi er snart over i oktober måned, og i oktober, så har jeg tenkt å gi oss alle en utfordring. Når jeg sier oss, så gjelder dette i høy grad også meg selv Overvektig, eller normalvektig, dette er noe alle kan være med på, og som jeg håper mange blir med på. Mer om utfordringen kommer i blogginnlegget til onsdag. Da skal du også få vite litt mer om aktiviteter som vi kanskje har trodd var skikkelige kaloriforbrennere, men som kanskje mer er en myte enn en sannhet Nyt det deilige høstværet som vi i alle fall har her i sør. Høsten er en flott tid om værgudene sender mer enn kun regn – høsten er en fin tid å komme seg ut på tur, og nyte de fantastiske fargene som vi har ute nå Kos deg, og ta godt vare på deg selv!

22.september hadde min flotte pappa blitt 74 år. Pappa gikk bort året han hadde fylt 65 år. Det er 9 år siden vi mistet han, og om det ikke føles som det er 9 år siden, så savner jeg han hver eneste dag. Pappa betydde så utrolig mye for meg. I dag vil jeg skrive om å savne, og om hvor viktig det er og ikke ta ting som en selvfølge. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, og det er vi nok ikke flinke nok til å se i hverdagens stress, og jag. Ikke at vi skal gå rundt å tenke på at morgendagen kanskje ikke kommer, men kanskje må vi stoppe opp litt, og tenke på at ingenting er en selvfølge, og sette mer pris på det som er, og det vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som du setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er mye jeg skulle ha sagt til pappa som jeg kanskje ikke hadde fått sagt, men samtidig så visste han hvor mye han betydde for meg, og hvor glad jeg var i han, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet.

Jeg har alltid vært nært knyttet til begge mine foreldre, og opp igjennom årene, så har man jo nesten trodd at man har de til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange av oss har. Pappa slet med sine helseutfordringer, men ingen trodde at det var så alvorlig som det faktisk var. Han hadde hatt et hjerteinfarkt, og han hadde byttet årer, men alt skulle jo bli bra etter dette.Pappa skulle jo bli frisk igjen, og det følte vi han ble inntil februar for 9  år siden. Jeg husker ennå jeg ble våknet av ambulansen som kjørte inn i gata, jeg trodde aldri den skulle til vårt hus, men det var utenfor her den parkerte. Jeg husker jeg grep etter noen klær, løp ned trappene fra 2.etasjen, og rundt hjørnet hvor mamma, og pappa bodde. Jeg husker pappa satt på en kjøkkenstol med oksygenmaske, jeg husker de tok han med seg, og det var siste gangen pappa fikk være i leiligheten han var så utrolig glad i.

Det ble en del dager på sykehuset. De hadde håpet, og troen, og det klamret vi oss til. Jeg måtte være sterk for pappa, og jeg måtte være sterk for mamma, og ikke minst datteren vår. Pappa kom ut fra intensiven, og inn på ordinært rom, og alt så lyst ut, men det varte ikke lenge før han igjen havnet på intensiven, og legene mistet mye av både håpet, og troen. Jeg husker pappa sa til meg at han ikke trodde han ville komme hjem igjen, og jeg husker hele hjertet mitt revnet i det han sa det. Jeg husker jeg sa at han var sterk, og at han snart ville komme hjem igjen … han kom aldri hjem. 9.mars 2006 døde pappa, og den 22.september samme året hadde han fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Pappa var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider Det var pappa jeg drøftet ting med, og det var han som ga de gode rådene. Han stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om han ikke alltid var så flink til å si hva han følte, så visste jeg hvor glad han var i oss alle, og han viste det på sin måte. Jeg var aldri i tvil

Det å miste er så innmari vondt, og man tror aldri man skal klare å leve det vanlige livet igjen. Man faller helt ned i mørket, alt er bare vondt, og savnet er så sterkt. Det er så vondt å savne noen som ikke lengre er blant oss. Jeg tror jeg gikk i ett slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig en styrke man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Ikke husker jeg hvordan jeg klarte det, men det er denne indre styrken som kommer når man virkelig trenger den. Man kommer seg igjennom uten at man helt skjønner hvordan, og selv om det tar tid, så er det nok noe rett i at tiden leger alle sår. Alle sår blir ikke leget, i alle fall ikke for min del, men man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen… men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til pappa der han er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe han igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss. Ei god venninne av meg som også mistet sin far tidlig synes det er så fint å besøke graven, og hun synes det å gå på kirkegården gir henne ro. Der er ikke jeg. Jeg finner ingen ro der, og jeg synes fortsatt det er tøft, og vondt å besøke graven til pappa. Det hender når savnet har vært veldig intenst at jeg har dratt dit for å prate, og gråte, men roen, den finner jeg ikke.

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Hektiske morraer, unger skal kjøres hit, og dit, det er møter her, og der, og man er i denne evige sirkelen hvor man ikke får den gode tiden verken til seg selv, eller de rundt en. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også….men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Morgenturene med Dean hvor man ikke hører andre enn fuglene som ønsker oss en god morgen, solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet – alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit. Hverdagen er hektisk for de fleste, men jeg er veldig sikker på at det er mulig å bremse ned litt. Ungene må ikke være på aktiviteter hele uken fordi ” alle ” andre er det… kanskje er det andre ting som hadde betydd mer for ungene som også man selv kunne tatt del i. Kanskje må man ikke reise jorda rundt, og ha de store feriene når man faktisk finner like store opplevelser rett rundt hjørnet. Kanskje er det ikke alltid ungene som vil alt, men kanskje er det vi som legger opp til det fordi man føler man må i dagens samfunn.

Å ha tid til seg selv, og ha tid til de rundt en, det er utrolig viktig. Det å tilbringe viktig tid sammen, og oppleve gode ting sammen. For meg er det viktig å ta vare på de rundt meg så godt jeg kan. Moren min bor heldigvis i samme huset, og det har vært utrolig godt både for meg, og henne i årene etter at pappa gikk bort. Jeg synes det er viktig å ta meg av henne… ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, og fordi det gir meg så masse. Jeg er ikke alltid like flink med de store ordene, men jeg vet at de rundt meg vet hvor mye de betyr for meg. Før kavet jeg etter så mye, nå har jeg nok mer funnet roen. Jeg har skjønt hvor viktig det er å tenke på meg selv, og ta vare på meg selv. Det å sette av tid til de tingene man setter pris på. For meg er dette trening, det kan være velvære, men det er også samvær med gode venner. Det kan være en god film, og en bolle popcorn, det kan være en kosestund med pelsdotten – det er ting hvor jeg kjenner på den gode følelsen. Når det er sagt, så må dagene inneholde en god balanse av egentid, og tid til de rundt en. Min beste venn er uten tvil min følgesvenn gjennom 23 år, og vi stortrives så utrolig godt i hverandres selskap. Det er en utrolig god følelse. En bekjent av meg kunne ikke fatte hvordan vi kunne være så mye sammen, hun hadde blitt gal kunne hun fortelle… for meg sier det mye om styrken i vårt ekteskap, og kanskje er det et varsko om man ikke klarer å  tilbringe mye tid sammen med den man deler livet sammen med. 

Ta vare på dagen, og ta vare på øyeblikkene. Brems ned litt, og kjenn at du puster.Gjør de tingene som du føler er gode, og ta godt vare på de rundt en. Gi en god klem, vær raus med gode ord, og komplimenter – gjør dagen god for deg selv, og de du er sammen med. Ikke glem å si hva andre betyr for deg – ikke glem å leve… ingen vet om morgendagen kommer…..

En ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve…det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordab resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i dag skal starte en ny diett, eller at dere i dag skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med noen, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Jeg kjenner spesielt på det etter en søndag hvor noen har forsynt seg vel mye av posen med smågodt som ble handlet inn på fredag. Jeg kunne jo godt ha skyldt på min bedre halvdel, eller pelsballen, men jeg har nok bidratt veldig godt til at posen har minsket så mye som den har på så kort tid. Det skulle ikke være lov å selge smågodt til 9.90, og det skulle ikke vært mulig å få kjøpe hobby, og lakrispinner i løsvekt… eller handler det kanskje om å gå forbi smågodt disken, eller kanskje ikke fylle den så mye neste gang. Det er jo viktig å kose seg, men…..akkurat i dag føler jeg veldig på at det ble noe for mye, og at jeg veldig gjerne kunne ha vært fornøyd med en noe bedre samvittighet enn den jeg føler på akkurat nå…. men gjort er gjort, og jeg ser enda bedre behovet for nå å jobbe fokusert med kosthold fremover. Det er den siste, og kanskje viktigste biten som må på plass for min del.

Nå er altså mitt neste mål å gjøre noe med kostholdet. Jeg vet at mye vil bli annerledes om jeg også klarer å endre på matvanene, men jeg vet også at for meg, så nytter det ikke å starte en diett, og det nytter ikke å ha ett strengt regime. Jeg har innsett at små endringer er veien for meg å gå, og jeg innser at spisemønsteret mitt trenger endringer. Jeg vet at frokost er viktig, men likevel, så er jeg flink til å droppe den, og spiser ofte frokost når det egentlig kanskje heller er tid for lunsj. Jeg har hørt utallige ganger hvor viktig det er å spise ofte, og ordet mellommåltid er et ord jeg registrerer at eksisterer, men ofte ikke så mye mer enn det. Jeg har i løpet av det siste året lært meg å kjenne på sult-mett følelsen….når skal man spise, og når skal man slutte? Det at man ikke skal spise når man hører tarmene skrike, eller stoppe å spise når man er så mett at man har vanskelig for å bevege seg. Jeg har lært at selv de minste endringer i kostholdet kan gi resultater, og at man også her har mye å vinne ved at man ikke endrer alt med en gang. Jeg har også lært noe annet som er veldig viktig, og det er at man ikke er mislykket selv om man ikke klarer det man har planlagt. Man skal aldri se seg tilbake, og dvele ved det man ikke klarte, men man skal se fremover, og alltid gi seg selv en ny sjanse. Kanskje bør jeg få litt hjelp, og råd, men samtidig, så er jeg redd for å få en plan som inneholder sult, og mat jeg egentlig ikke liker.

Jeg er 45 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en helt fantastisk coach, og Kai har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg prøver å bruke i endringsprosessen jeg er inne i. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på. 

Hva er din plan når mandagen nå er kommet ? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør man prøve de tingene man med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt

Mandager er fine dager nå. Jeg gruer meg aldri til mandagene, men vet at når mandagen kommer, så er det klart for en ny treningsuke, og den gleder jeg meg alltid til Kanskje vil du slå følge med meg på veien, kanskje trene sammen med meg, og resten av den flotte treningsgruppen min…finn det som passer for deg – for at du klarer å være 30 minutter aktiv hver dag – det klarer du… at du kan begynne å like mandager, det skjer før du vet ordet av det

I dag skal to heldige følgere av bloggen få hver sin premie. En av dere skal få gavekort på Fish Spa fra BiMi Fish Spa, og en av dere skal få ett flott smykke. Jeg har trukket ut to stykker fra bollen med masse navnelapper. Alle som har lagt igjen en kommentar på bloggen de to siste ukene har vært med i trekningen. Den heldige vinneren av gavekortet på Fish Spa ble : Liv Anna Robstad!! Gratulerer så masse, og gled deg til Fish Spa Vinneren av det flotte smykke fra Next2 ble Unni Gratulerer så masse til deg også!!! Jeg kontakter dere begge Nyt mandagen, og la denne uken bli en flott uke!!

Dette har vært ei god treningsuke, og hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg faktisk opplever treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening, eller i hvert fall ikke at jeg skulle føle på glede når jeg svetter som en gris, og puster som en hvalross. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene man får om at nå skal det trenes, hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig så flink en periode, men så plutselig skjønner man ikke helt hva som skjer når man bare ikke kommer seg av gårde på trening slik man hadde planlagt. Så er den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg :-). Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil så smiler jeg når jeg forlater huset  Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem før nå

Det å trene alene er heller ikke bare optimalt. Det er utrolig godt å ha gruppetimer å gå til hvor man vet at vi er flere som skal trene sammen. Det å ha disse faste tidene å forholde seg til, det har betydd enormt mye for meg. Etter at treningsgruppen for overvektige ble dannet, så har trening fått en helt ny betydning for meg, og det å ha denne gruppen å trene sammen med betyr mer enn jeg kan forklare. Slike treningsgrupper er gull verdt, og jeg tror ikke alle helt ser betydningen av slike grupper. Det er slike grupper det burde være over hele landet. Treningsgrupper hvor overvektige kan føle seg trygge, hvor man møter mennesker som sliter med akkurat det samme som man selv gjør, og grupper hvor man kan være akkurat den man er uten å føle seg verken skamfull, eller flau. På timene våre er ingen opptatt av andre enn seg selv, ingen verken gidder, eller orker å kikke på sidemannen, ingen konkurrerer med andre enn seg selv, og må man ta en pause, så er det helt ok Treningstimene er ikke overvektstimer i den forstand at alt er på helt lavterskelnivå, men man har tatt en ordinær treningstime, og tatt hensyn til at man bærer på en del ekstra kilo. Det betyr bla at man ikke hopper så mye, eller gjør øvelser hvor vekta ikke belaster kroppen på en måte som kan være skadelig.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Treningsglede er deilig å føle på! Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, tenk at jeg skulle få oppleve nettopp treningsglede! Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at man mestrer! Den kan jeg nyte lenge Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve på – de klarer jeg. En hel time trening før kunne fort bli redusert til det halve – nå er det aldri i tankene mine en gang, heller ikke når instruktøren skriker som om vi skulle være på boothcamp Før ville jeg aldri verken ha løpt, eller hoppet foran andre – foran denne fantastiske treningsgruppen, så enser jeg det ikke en tanke. Om det disser litt her, og der når vi hopper, så klarer vi å se humoren i det, og klarer å få til ei latterkule gjennom svette, og pusting

Trening for meg er blitt uhyre viktig, og når det nå er blitt mer glede enn ork, da er det en stor seier! Jeg trener sammen med den flotteste gjengen, og hadde jeg ikke hatt denne flotte treningsgruppen, så hadde jeg heller ikke vært så underveis som jeg føler at jeg er nå. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Legen skryter av meg nå, og det gjorde han nok ikke før. Han ser endringene, folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har noen rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før – og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge…..

De flotte menneskene jeg trener sammen med betyr masse for meg. Denne gjengen skulle vært på blå resept For en gjeng, og for noen mennesker! Alltid blir man møtt varmt, og med et smil. Vi samles alltid ei lita stund før timene starter for å slå av en prat, vi smiler, og vi ler – hjelp som vi ler I går var jeg sliten etter en god treningstime, og var enda mer sliten når man forlot treningen etter ei latterkule som aldri tok slutt. Vi har ett fantastisk humør, og jeg tror vi blir lagt merke til av andre på treningsstudioet for andre ting enn vekta Vi spøker med egen vekt, og det er lov, så lenge det er oss selv som gjør det – sammen med fantastiske instruktører på Spring, så burde dette være en trening på blå resept Vi har ulik overvekt, men om man har 10, eller 50 kg for mye, så har vi alle det til felles at vi ønsker en lettere kropp, og en bedre helse, og da betyr antall kilo for mye ingenting. Likevel så er det en ting som alltid vil forundre meg, og det er hvorfor ikke flere overvektige i Kristiansand, og omegn trener sammen med oss? Her har vi fått til en egen treningsgruppe for overvektige, et tilbud som mange har etterlyst, og savnet, og når tilbudet er her, og etterspørselen burde vært enormt stor, så uteblir veldig mange av de som både ønsket ett slikt tilbud, og som trenger ett slikt tilbud. Hva er det som skal til for å få overvektige ut av huset, og få dem mer aktive? I utgangspunktet, så skulle det vært en kø av henvendelser fra overvektige som ville bli aktive. Overvektsproblematikken er like stor her som andre steder i landet, og når det nå er et tilbud skreddersydd for oss, så er jeg så utrolig overrasket over at ikke flere blir med. Jeg klarer ikke å fatte dette helt. Jeg vet at jeg hadde tatt i mot tilbudet om man går tilbake til tiden hvor jeg nesten ikke ante hva trening var. Jeg vet at jeg hadde sett på dette som min sjanse til endelig og kunne komme i gang, og i tillegg sammen med andre i samme situasjon som meg selv. Jeg vet at en terskel inn til et treningsstudio kan være vanskelig for mange, men har du først tråkket over den, så skal jeg love deg at du vil bli glad for at du gjorde det. Kanskje er du som leser dette overvektig, og full av unnskyldninger for ikke å trene – kanskje det er på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål dersom du virkelig ønsker å gjøre noe med situasjonen. Treningsgruppen vår vil gjerne ha deg med på laget, og du kan få mer info ved å kontakte meg. Jeg hadde en hyggelig prat med Lillian Muller i går, og hun sa noe viktig, og veldig riktig : Det er aldri for sent å gjøre en endring….

Denne uken har jeg også opplevd shoppingglede Jeg er nok ikke så shoppinggal som jeg kanskje var tidligere, men av og til får jeg ånden Denne uken har det blitt både tunika, skjorte og ytterjakke til litt kaldere dager. Tunikaen jeg valgte hadde en ganske så spenstig farge som dere ser – jeg kaller den Orange, datteren min sier rød, så da sier vi orange   Det er svært sjeldent jeg finner klær jeg liker på kjedebutikker som fører store størrelser fordi jeg synes de er elendige på passform, men denne flotte, fargerike tunikaen fant jeg sannelig på Kappahl Når man i tillegg kan gå en størrelse med fra sist jeg handlet der ( som er evigheter siden ), så blir det ett ekstra pluss Den flotte lyseblå skjorten kjøpte jeg på ZIZZI her på Sørlandssenteret, og jeg er veldig fornøyd med både bluse, og farge.Prisen var også svært hyggelig. Da valget stod mellom sort, og lyse blå, så var valget faktisk lett, og jeg valgte bort den sorte. Ytterjakken kjøpte jeg også på ZIZZI, og jeg synes både fargen, og detaljene gjorde jakken veldig fin. Jeg har jo bare to slike tynne dunjakker fra Stormberg fra før av i skapet, så behovet var veldig stort hehe, men jeg bare måtte… for jeg hadde jo ikke akkurat denne, og ikke en sånn farge

Husk gavene jeg deler ut på bloggen, og som trekkes til lørdag. Jeg gir bort et gavekort på Fish Spa fra BiMi Fish Spa samt at jeg også deler ut et smykke til en annen heldig vinner. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du legger igjen epost adressen din også, og den er det kun jeg som ser.

Nyt torsdag!!

Mens regnet høljer ned utenfor vinduet mitt i loftstuen, så sitter jeg og tenker på et møte jeg hadde forrige uke. Jeg møtte ei jeg før hadde mye kontakt med, men av ulike grunner, så skled vi litt fra hverandre. I en verden med sosiale medier, og ikke minst Facebook, så holder man kontakten såpass at man i alle fall vet litt om noe av det som skjer i livene, iallefall det man ønsker at Facebook skal få vite, og det er ikke alltid kun sannheten som fortelles der. Noe er nok mer lykke, og mer rosa enn hva som er tilfelle…det var ett hyggelig gjensyn, og praten gikk som i gamle dager. Jeg visste at vedkommende hadde gjennomført en slankeoperasjon, og jeg hadde et inntrykk av at livet smilte… vedkommende virkelig litt flau når hun traff meg…. Vi gjør våre egne valg sier jeg til henne. Vi velger det vi mener er best for oss selv… det som er riktig for deg, var ikke riktig for meg, og omvendt… jeg så hun pustet lettet ut. Så begynte hun å fortelle hvor fantastisk livet nå hadde blitt. Slankeoperasjonen hadde endret alt, og endelig, etter å ha mistet 45 kg, så var hun lykkelig. Jeg gledet meg virkelig på hennes vegne, hun fortjente virkelig at livet smilte. Vi gikk hvert til vårt, og jeg tenkte mye på henne etter det. Jeg var glad for at hun endelig hadde følt på lykke, og at valget hun tok føltes riktig for henne. Da jeg kom hjem, fant jeg melding fra henne : ” Jeg løy til deg…livet er ikke som jeg ga uttrykk for. Jeg har ikke funnet lykken. Livet mitt er ikke blitt som forventet selv etter å ha mistet 45 kg. Jeg trodde en slankere kropp skulle gi meg lykke, og det perfekte liv…. det ble ikke slik. Istedenfor sitter jeg er like ensom som før, og med en kropp som har fått den ene komplikasjonen etter den andre….jeg vet nå at en slank kropp ikke betyr lykke. Jeg er høy på meg selv, men jeg føler ingen lykke… “

Jeg har selv i mange år jaget etter å bli slank, og i minst like mange år  har jeg opplevd at jakten ikke har vært vellykket, noe som igjen har gitt meg en følelse av å være mislykket. Jeg er sikker på at du også har jaget etter akkurat det samme mange ganger. Minst 6 av 10 kvinner er misfornøyde med egen kropp. Speilet er blitt en fiende fordi vi ikke ser vår egen skjønnhet. Det er tungt å jage etter noe man ikke klarer å oppnå, og det er tungt å føle at man aldri når målene man setter seg. Målet med å få en slankere kropp overskygger alt annet. Ofte så ser en ikke alle de andre målene man faktisk når fordi det store fokuset kun er rettet mot en ting. Jeg har vært ekspert i å la kampen mot vekten overskygge det meste, og ikke se alt jeg har oppnådd, og jeg har også slitt med å ta i mot ros, og komplimenter fordi jeg kun ser den ene tingen jeg ikke var flink på.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg trodde i mange år at lykken var å bli slank, og ble jeg bare slank, så ville alle stjerner skinne. Jeg jaget etter den store lykkefølelsen jeg trodde jeg ville få bare vekta viste det tallet samfunnet mente at vekten min burde vise. Jeg slet lenge med å se at min vekt ikke hadde noen med min lykke å gjøre. Klart vekten min hadde sine utfordringer, og klart en tung kropp sliter mer, og er mer utsatt for helseutfordringer, men lykke har ingenting med en slank kropp å gjøre. Det tok meg mange år å innse dette, år jeg kunne fylt med helt andre ting enn negative tanker, og nedsnakk av meg selv. Tenk etter hvor mange dager, måneder, og år vi bruker på å tenke negative ting om oss selv. Vi blir aldri fornøyde, og kroppen blir aldri den perfekte kroppen som de fleste av oss jager etter. Når man ikke oppnår det man ønsker, så begynner hodet med den evige kranglingen, og propper oss fulle av alle disse løgnene som vi tror 100% på. Løgn som forteller oss hvor mislykket vi er, løgnen som forteller at vi aldri vil lykkes, og som stadig forteller oss hvor stygge vi er. I en lang periode så husker jeg at det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen var hvor stygg, og feit jeg var. Disse følelsene slapp heller ikke taket, jeg gikk dagene igjennom og  følte på det samme. Jeg  tør ikke en gang å tenke på hvor mye tid jeg har brukt på å føle så mye vondt om meg selv. Utad var det nok ingen som så hvor mye vekten min preget meg. Jeg var alltid glad, og fornøyd. Jeg hadde en jobb jeg elsket, en flott familie, jeg var aktiv og engasjert – hvem trodde at jeg hadde denne mørke siden? Hvem trodde jeg tenkte sånn? Mange har sagt at de har satt så pris på at jeg har fortalt om hvordan jeg har hatt det, for nettopp sånn har de også hatt det, eller har det.  

Det er ikke rart at vi jager etter den slanke kroppen, og at vi tror at lykken ligger i det å bli slank. Det settes jo likhetstegn mellom kropp, og lykke hele tiden, hver eneste dag. Er det da rart man tror at det er sånn det skal være? Hver dag blir man servert overskrifter som forteller om hvordan man skal få den perfekte kroppen, vi blir fortalt hvor enkelt det er, og alt er fokusert rundt mat, og trening – det er så lett atte! Vi kjenner jo alle til at det er bare å spise mindre, og trene mer, så er det gjort… og sånn tror vi jo at det er, det er jo det som står i alt av aviser, og ukeblader… tenk om sannheten hadde vært så lett, og tenk om vi hadde gjennomskuet alle disse usannheten så mye tidligere. Det er jo mye sannhet i at man må ha ett godt, og sunt kosthold om man skal klare å gå ned i vekt, og man må være mye mer aktiv, men lett er det ikke! Det man ikke leser så mye om er hvor mange som virkelig sliter både for å komme dit man tror lykken er på vektskålen, og hvor mange som også sliter når de kanskje er kommet dit man ønsker….for mange så er dette med vekten ett slit hele livet fordi man aldri blir fornøyde, og fordi man stadig ser alle overskriftene om den perfekte kroppen lyser mot oss overalt.

Å være overvektig er forbundet med utrolig mye skam. Man skammer seg over kroppen som er større enn normalen, og man skammer seg fordi man ikke klarer å gjøre noe med det. Det å føle at man aldri klarer, det er en vond følelse å kjenne på, og spesielt når man kjenner på dette igjen, og igjen. Det at jeg stadig gitt på med friskt mot, men like fort mislyktes, det var så utrolig skamfullt… for man tror jo hver gang at dette er gangen man skal klare det, og hver gang man mislykkes, så blir man bare mer, og mer skamfull… hva tror andre om at jeg aldri klarer det… man ser ikke at andre føler det på akkurat samme måte. Når man av og til opplevde at man faktisk klarer, så er man høyt oppe en periode, så skjer det et feiltrinn, og man er tilbake på den negative runddansen. Det er i disse periodene det er så lett å finne alt som kan trøste en, og denne trøsten er aldri sunn for verken selvfølelsen, eller skammen. Man finner stadig flere unnskyldninger for at ting er som de er, og man vikler seg inn i et nett som ikke er lett å komme seg ut av igjen.

Lykken er ikke en slank kropp, og jeg har lært meg til og ikke lengre sette likhetstegn mellom dette. Det har vært en lang, og vanskelig vei å gå, men jeg tror det er utrolig viktig at man slutter å se på slanke kropper som lykken. Lykken er alt annet man har rundt seg, det er de små, og store tingene i hverdagen. Det er følelsen av å være til, det er følelsen av å ha ett godt liv som fylles med gode ting, det er familien, eller mennesker  rundt deg som bryr seg om DEG, og ikke hvordan du ser ut. Lykke er å få lov til å holde på med de tingene som gir deg noe, det er å smile uten at man helt vet hvorfor , og det er å kjenne på den gode følelsen som plutselig bare dukker opp. Lykke for meg er også at jeg endelig ser at lykke ikke er en slank kropp. Lykke for meg er at jeg endelig har sluttet å jage etter noe jeg ikke vil klare å finne. Jeg har funnet meg selv mer, og mer, og jeg har funnet ut hva som er viktig for meg. Lykken for meg er å sette meg selv mer i fokus, og sette av egentid. Lykke for meg er å oppleve at jobben jeg gjør nytter, og fungerer. Kiloene går sakte av, men de går av  . Det er så deilig å slippe alle disse negative tankene som hele tiden fortalte meg stygge ting om meg selv. Lykke  for meg er også å vite at jeg er på en vei hvor jeg er glad, fornøyd og med masse gode mennesker rundt meg. Det å få kjenne på alle disse gode følelsene som jeg ikke tillot meg å kjenne på før – det er også endel av min lykke.

Tillat deg selv å føle godt om deg selv. Kroppen sier ingenting om verken deg, eller din lykke. Det er en stor jobb å rydde i topplokket for å innse masse av dette. Det er en lang reise, og det kan være en skummel reise. Man får kanskje svar man ikke helt ønsker seg, og man blir kjent med seg selv på en helt ny måte. Om vi skal føle mer på lykken, og få en mer avslappet forhold til alle overskriftene som forteller oss hvordan vi skal se ut, så er vi nødt til å få orden på hodet, og tankene våre. Det er mange tanker som må kastes på båten, og nye tanker som må få en like viktig pass som de vi kaster. Ut med gamle bøker, og inn med nye…. jeg har lært mye om dette i ulike steg de siste årene, og dette har jeg skrevet endel om tidligere. Ved hjelp av coach, og kognetiv terapi, så har jeg fått masse verktøy som jeg jobber med hver eneste dag, og jeg har fått masse svar. Det er mye sant i at det er en årsak til det meste, og hvordan vi tenker om oss selv, alt dette har en årsak, og den,eller de årsakene oppfordrer jeg deg til å finne. Dette kan være nøkkelen til en mye bedre hverdag. Livet er for kort til å kaste det bort på unødvendige ting. Ikke tenk om du skal rydde i topplokket – bare gjør det! Jo, mer man tenker – jo, større er sjansen for at man aldri får gjort noe med det. Den finnes aldri en riktig tid….

Jeg har en ny, flott giveaway på bloggen min nå, og her kan alle delta Jeg deler ut et gavekort på Fish Spa til en heldig  vinner. Nydelig behandling av føttene dine, og fisker som gjør føttene dine så myke, og finne!  Jeg var nok litt skeptisk til å la fisker gyve løs på føttene mine, men det var bare helt nydelig!! En av dere skal få en slik herlig fish spa fra BiMi Fishspa – og den som vinner kan virkelig glede seg!! Jeg deler også ut en liten hyggelig hilsen ved siden av gavekortet på fish spa til en annen av dere lesere,et smykke fra Next2…. så det trekkes ut to heldige vinnere For å vinne, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Du kan kommentere på det jeg skrev om i dag, eller du kan skrive noe du selv har på hjertet, eller du kan rett og slett sende avgårde et smilefjes – du bestemmer Jeg blir jo veldig glad når mange legger igjen en kommentar, og en kommentar fra deg kan gjøre en god dag enda bedre Husk at du kan være anonym, men skal du være med i trekningen, så må du huske å legge igjen epost adressen din, og den er det bare jeg som ser

Nyt mandagen selv om kanskje regnet høljer ned slik det til tider gjør her i Kristiansand i dag. På slike regnværsdager, så er det godt å i alle fall ha en god regnkåpe fra Stormberg som holder meg tørr. Den nydelige pelsdotten vår bryr seg lite om regnet høljer ned, så det er ut på tur i alt slags vær Skulle gjerne hatt både regnbukse, og støvler, men det sliter jeg med å finne Sånn er det å ha bein utenfor normalen……Håper også alle bruker stemmeretten sin i dag. Jeg har tatt mitt valg, og skal gi min stemme til det partiet som jeg føler vil jobbe for de sakene som er viktige for meg. Vi er heldige som bor i et demokrati, og vi er heldige som får lov til å være med å si hva vi mener. Vær med på å påvirke hvordan kommunen, og fylket du bor i vil bli ledet de neste 4 årene – bruk stemmeretten!  Vi blogges igjen til onsdag – Godt Valg!

Fy søren, så fornøyd jeg er med uken som er lagt bak meg! Kroppen samarbeidet, og jeg fikk trent hele 4 ganger. Jeg er stolt, og det føles så innmari godt! Det å være på toppen av denne berg, og dalbanen som jeg har skrevet en del om, det er en følelse jeg håper jeg kan ha lenge. Det at timene i treningsgruppen for overvektige startet opp igjen forrige uke, det var uendelig godt. Disse faste gruppetimene betyr så enormt mye for meg, og det er så mye lettere å komme meg på trening når jeg har disse faste holdepunktene. Så forrige uke fikk jeg trent veldig forskjellig, og veldig godt. Jeg fikk trent tabata, puls intervall, spinning, og jeg gjennomførte en yoga time. Jeg må innrømme min skepsis til yoga. Jeg har prøvd det før, og klarte aldri å finne meg til rette. Jeg så liksom aldri poengene, og jeg følte ikke at timene ga meg noe. Jeg følte at jeg så på klokken hele tiden,. og at timen var ett stort gjesp. Jeg vet at mange sa timene ville være veldig bra for meg, men jeg oppdaget aldri hvorfor. Timen vi hadde med overvektsgruppen på tirsdag var derimot en helt annen opplevelse. Jeg klarte å slappe av, jeg klarte å puste som jeg skulle, og jeg oppdaget at jeg i løpet av timen kunne bøye, og bevege meg noe mer enn da vi startet. Jeg kjente at timen gjorde meg godt, så det var en innmari fin opplevelse denne gangen, og jeg skal på flere yoga timer En merker jo at man ikke er den mest bevegelige personen, samtidig så ble jeg også overrasket ett par ganger på at jeg klarte ting jeg ikke trodde på forhånd.

Gruppen fikk flere nye forrige uke. Noen meldte seg inn som medlem med en gang, og bare hoppet i det, mens andre ønsket å ha noen prøvetimer for å føle seg litt frem. Jeg håper de nye fortsetter, og finner den store verdien en slik gruppe har. Det kan kanskje virke skremmende, og skummelt å komme ny inn i en gruppe, og kanskje føler man at treningstimene omtrent har tatt livet av en når man er ferdig, men trening skal være tungt, og trening skal kjennes. Man vil oppdage at man bruker kroppen, og man vil kjenne det gjør vondt både her, og der fordi man nå bruker muskler man ikke har brukt på evigheter. Det er så lett å gi opp når man føler litt på at det er tungt, og slitsomt, eller når man puster som en hvalross, og svetten renner i strie strømmer. Man hater når instruktøren skriker at man kan klare mer når man føler man egentlig kan ramle om når som helst, men tro meg, det er ikke mange treningene du skal gjennomføre før du oppdager at treningen gir resultater, og du orker stadig mer, og mer. Fremskrittene kommer sakte, men sikkert. Det du slet med på den aller første treningen, det opplever du som lettere, du mestrer på en helt annen måte. Du kan ta mer i, du kan øke vekten på manualene, du klarer å hoppe i et strekk. Samtidig er det så viktig å understreke at det er helt ok å gjøre det i akkurat det tempoet du selv klarer. Du har ingen du konkurrerer med, det er kun deg selv du skal ta hensyn til. Må du ta en pause, så er det helt ålreit, er det en øvelse du ikke klarer, så får du en annen – ditt beste er mer enn godt nok! Blant de nye som prøvde seg forrige uke, så hadde vi bla ei på 67 år med revmatisme, vi hadde ei med astma, så selv med utfordringer utover overvekten, så er det fullt mulig å være med, og det er fullt mulig å oppnå gode resultater.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det er en ting jeg har tenkt mye på de siste dagene, og dette vet jeg det er  mange meninger om. Jeg vet temaet engasjerer, og jeg vil tro at dere som leser også har deres klare meninger om dette. Kanskje er det en liten brannfakkel, men jeg håper at dere som leser også vil være med i diskusjonen, og si deres meninger. Jeg har aldri hevdet at mine meninger er de riktige, men temaet engasjerer meg veldig. I en diskusjon som bla dette, så merker jeg at man fort kan gå på person i stedet for sak, og at man ender opp med en krangel istedenfor en god diskusjon. Jeg synes det er viktig at man kan ha ulike meninger, og akseptere at sånn er det bare, samtidig som det er godt å ha en god diskusjon rundt emner som engasjerer. Jeg er spent på hva dere tenker om emnet jeg har diskutert en del forrige uke, nemlig : Hva er overvekt?

Jeg som har slitt med stor overvekt hele livet mitt er nok av den oppfatning at overvekt ikke kun er en følelse, men den skal være reell, eller synlig. Jeg vet at overvekt bæres veldig forskjellig, og jeg vet at man kan føle seg uvel om man sliter med 2-3 kg for mye. Jeg vet at det ikke er moro når man ikke får kneppet buksene, eller når blusen spriker fordi man har lagt på seg. Jeg vet alt om den følelsen man har når man kjenner på kroppen at noe har skjedd den gale veien. Jeg vet også at pr.definasjon, så er man overvektig når der er et overskudd av fett på kroppen i forhold til det som er ønskelig, og jeg vet at BMI kan fortelle oss litt, men ikke alt om vi er overvektige, eller ikke. Jeg vet at overvekt begynner på 25 om man regner ut i fra BMI’en. Jeg vet også at BMI ikke tar hensyn til kroppsbygning, og aktivitetsnivå, og at mange som er topptrente kan ha en BMI som slår ut på overvekt pga mye muskler. Likevel gir BMI’en en pekepinn, og jeg er innmari klar over at min BMI bør være mye lavere, og at jeg ligger ett godt stykke over det man karakteriserer som innenfor normalen. Det er jo heller ingen tvil om at jeg er overvektig, så det er liksom ikke det diskusjonen omhandler. Diskusjonen går på hvordan man definerer overvekt ,og når er man overvektig? Skal man gå etter definisjonen, så er man altså overvektig om man har mer fett på kroppen enn ønskelig, og om man veier mer enn BMI’en  for normalvekt, men jeg klarer ikke helt å kalle en person med 5 kg for mye overvektig….når man ikke ser noe ekstra verken på mage, lår, eller rompe, når man må lete med lupe for å finne noe ekstra, eller når der ikke er den minste ringen rundt magen som kan dras ut, så er ikke vedkommende overvektig i mine øyne. Igjen, så er det viktig for meg å få frem at jeg har full forståelse for at man føler det ugreit med disse 2-3 kiloene som er kommet ekstra på, og jeg skjønner at det er frustrerende når klær ikke passer fordi man har lagt på seg litt, men man er ikke automatisk overvektig selv om man bærer noen få kilo for mye.

Jeg har ikke noe tall på når man er overvektig i mine øyne, men man ser jo fort om man har litt ekstra. Jeg sier ikke at man må veie 30, 40 eller 50 kg for mye for å være overvektige, absolutt ikke, men jeg blir både fornærmet, provosert, og såret når noen med 3-5 kg for mye skriker om overvekt, og slankekurer. Når de er dypt fortvilet over hvor tjukke de er blitt, da tenker jeg mitt. Man er da ikke tjukk om man sliter med disse få kiloene! Man er heller ikke overvektig selv om man har en følelse av at man ønsker de bort.Jeg har i mange sammenhenger sittet og hørt venninner, og bekjente klage over disse 2-5 kiloene de sliter med, og at de nå må starte den store slankekuren… og der sitter jeg med mine x antall kilo for mye, og jeg tilbyr hvem som helst å kjenne på den følelsen jeg føler da. Igjen, så er jeg fullstendig klar over at de få kiloene kan være et problem for vedkommende som har de, men man er ikke tjukk likevel, eller overvektig, og man trenger ikke bli nazi for å bli kvitt de. Overvekt skal ikke bare være en følelse…jeg synes det blir helt feil å definere seg som overvektig om man føler seg stor, men ikke er det. Da tenker jeg at man kanskje må ta tak i det virkelige problemet, nemlig tankene våre. Dersom man har et bilde av seg selv som overvektig, og stor, og vekta kanskje viser max 5 kilo for mye, da tenker jeg at det er på tide å rydde i topplokket, for da er det her det store problemet ligger. Der ligger selvfølelsen, og selvtilliten, og der ligger svarene på hvorfor man føler sånn om seg selv. Det er en grunn til at man føler seg tjukk når man ikke er det, så da er det viktig å finne svarene tenker jeg. I alle sammenhenger som har med vekt, og overvekt å gjøre, så er det hodet man bør behandle først. Jeg blir både oppgitt, og provosert når slanke mennesker klager over vekt, og kropp – hva er det som gjør at man sliter med disse negative følelsene når vekta ikke rister oppgitt på vekttallene sine ? Hva er det med samfunnet som gjør at man aldri blir fornøyd? Hvorfor jager man hele tiden etter det perfekte ? Hvorfor settes det likhetstegn mellom vekt, og lykke? Hvorfor måles lykke i antall kilo, og skal man livet igjennom miste dager fordi man jager på noe som egentlig ikke er lykke? Ei på treningsgruppen sa det så fint forleden dag da jeg kommenterte at det virkelig var synlig at hun hadde mistet vekt, og at hun strålte : ” Jeg har sluttet å jage etter å bli tynn, Heidi – nå er det en god helse, og ett godt liv som står i fokus, og det føles så utrolig godt.” Denne setningen sier så utrolig mye

Pr.definisjon, og pr. BMI, så er selv den minste kilo en kilo for mye, men overvekt i ordets rette forstand???  Jeg vet at også de med få kilo for mye kan slite med å få de av seg, og de kan også slite med å komme seg i gang med trening, men overvektige, og da i samme kategori som meg? Nei, den er jeg ikke med på. Ikke at jeg er stolt av å være i kategorien overvektig, og ikke at jeg verner om kategorien, men det er forskjell! Jeg vil absolutt hevde at det er ganske så mye mer enkelt å ta av seg 5 kg, og bli der enn det er å ta av seg 20, 30 eller kanskje 50 kg. Jeg synes ikke vi skal klage og syte i samme bås. Jeg har etter hvert sett hva en god porsjon trening, og fysisk aktivitet gjør for både kroppen, og vekten, og legger man i tillegg til noen ekstra tak i det som heter kosthold, så vil man oppnå veldig gode resultater. Kosten kommer absolutt først, og er viktigst for å gå ned i vekt, treningen er viktig for helsen, og en kropp som fungerer som den skal. Jeg vil hevde at de som sliter med disse få kiloene har ett mye både lettere, og bedre utgangspunkt for å nå målet sitt slik at man kan få kneppet buksene igjen. Jeg vil kanskje banne litt i kirken når jeg mener at det er enkelt å gå ned disse få kiloene, men der er jeg…..og det er ikke den årelange kampen som overvektige kjemper for å klare det, om man har riktig fokus.

Utgangspunktet for at jeg har tenkt, og diskutert litt forrige uke er fordi jeg fikk spørsmålet, og jeg ble spurt hvem som kan trene sammen med treningsgruppen for overvektige. Skulle man kunne trene på overvektsgruppen fordi man FØLER seg overvektig, eller skal man VÆRE overvektig? Skal følelsen være nok om sannheten ikke er der? Skal man kunne kalle seg overvektig når man må lete etter lupe for å se om der er noe ekstra, og skal 5 kilo være nok for å kalle seg overvektig? Det er ett vanskelig spørsmål, men jeg synes ikke man er overvektig om vekten forteller deg at man veier 5 kg for mye. Da tenker jeg at rammen for den trygge gruppen overvektige som sliter med litt, eller mye for mye blir borte. Skal man gå etter følelsen, så kunne jo flere enn vi aner ha vært med i en slik gruppe… sannheten er jo den at det er mange som sliter med kroppsbildet sitt. Samfunnets galskap når det kommer til kropp har resultert i mange mennesker sliter med å føle seg slank nok… man føler seg tjukk selv om speilbildet sier noe annet… tankene våre forteller oss en sannheten som ikke stemmer, og gruppemessig, så tenker jeg at det blir feil begge veier. En som er godt overvektig vil ikke føle seg komfortabel i en gruppe hvor plutselig ” alle ” kan trene fordi følelsen sier at man er stor. Usikkerheten vil komme, tryggheten forsvinne, og man kan likevel ikke være den man er fordi man igjen er tilbake til et utgangspunkt… redselen for å bli sett på, snakket om, og ledd av…. en redsel som nok ikke er reell, men følelsen vil likevel være der, den følelsen man har hatt store deler av livet, og som har gjort at man ikke har våget seg inn på et treningssenter. Man kan ikke veie folk, eller måle BMI, men jeg tror man kan se hvem som har overvekt, eller ikke. Jeg tror også hver enkelt vet hva som er tilfelle for en selv. Jeg møtte en bekjent av meg forleden dag. Vedkommende hadde slankeoperert seg, og gått ned 55 kg. Hun ønsket å være med i treningsgruppen vår selv om vekten nå fortalte at vedkommende veide 62 kg. Jeg spurte hvorfor vedkommende ønsket det, og da fikk jeg til svar at det var fordi vedkommende skulle ned ytterligere 10 kg, og følte seg stor…. det fikk meg til å tenke både på at her lyser en varsellampe, og hvor skremmende det er at mennesker føler seg store selv etter ett så stort vekttap. Slankeopererte må tilbys psykologhjelp når hodet ikke vil følge med kiloene nedover. Jeg følte jeg gjorde det rette når jeg svarte nei på spørsmålet om å bli med på gruppen, og heller prøvde å få henne inn på ordinære timer, og trening. Hva tenker dere ? Det hadde vært spennende med innspill, og kommentarer

Denne uken skal jeg gi bort en ny gave til mine flotte lesere! Denne uken er det to gaver. Den ene er nok mest beregnet for de av mine lesere som bor i, eller rundt Kristiansand. Derfor er det to gaver denne uken slik at alle kan være med i en trekning   Det er jo fint å kunne favne alle uansett hvor dere bor Denne uken så skal jeg gi bort et gavekort på Fish Spa hos BiMi Fish Spa på Vennesla. Jeg prøvde Fish Spa i sommer, og det var en fantastisk opplevelse! Jeg var veldig skeptisk til at små fisker skulle spise av min hud på føttene, og jeg var redd de sugde seg fast, og at de beit, men det var helt nydelig! Litt små kiling på begynnelsen, og det var virkelig velvære. Føttene mine ble så myke, og fine, og det meste av den tørre huden ble borte ( jeg hadde MYE tørr hud ). Etter fiske spaet, så fikk jeg nydelig massasje av Birte Lill Hayes som driver BiMi Fishspa Gavekortet gis til en av dere som kommenterer på bloggen, og den som vinner kan bare glede seg!! Legg igjen en kommentar, og du er med i trekningen. Foruten gavekortet, så skal jeg også trekke ut en som vil få en hyggelig hilsen fra meg slik at alle kan være med å vinne

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene?

På mandag skrev jeg om å være god nok, og det å fortjene bedre. Jeg skrev om barna våre som fanger opp all misnøyen vi har over egen kropp, og som da ofte tenker som oss, og blir som oss. Tanker går i arv om man ikke er bevisst på å skåne barna våre for misnøyen man kanskje kjenner over egen kropp. Innlegget ga mange tilbakemeldinger. Mange fikk en skikkelig tankevekker, inkludert meg selv. Mange skrev om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men hvem har ikke opplevd det, men jeg ble aldri mobbet, eller sett ned på fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skalgodta meg for de ekstra kiloene man har….

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

I dag vil jeg dele et dikt med dere som Nannah har skrevet. Nannah følger bloggen min, og skriver flotte dikt med et innhold som sier alt om hvordan hun føler at samfunnet ser på henne som overvektig, og hun deler sine tanker rundt det å leve i en stor kropp….

Ingen.

Det er jeg som er jenta på «før» bildene

Jeg er henne du ser på med forakt

Jeg er skammen din.

Jeg er den utgaven av deg du ikke vil være

Den du flykter fra.

Den som gjemmer seg i skyggen,

men som aldri blir usynlig.

 Det er jeg som hånler i dine drømmer om natten

Og som får deg til å skjelve ved høylys dag.

Det er jeg som er den stygge jenta i ditt indre speil

Hun ingen liker

Hun som alltid er der

Inne i det speilet bare du ser deg i

Det er jeg som forteller deg om og om igjen

At du ikke duger

At du ikke er pen nok, flink nok,

sterk nok, tynn nok.

Att du ikke er nok

Helt til du tror det selv.

 Det er jeg som er jenta på «før» bildene

Henne som prøver alt hun kan å smile

det falske smilet sitt.

Som bor i en kropp hun prøver å gjemme.

En kropp som føles alt for trang,

men som er flere nummer for stor

for den plassen verden har tiltenkt henne.

Det er meg..

og jeg blir aldri borte

du kan stole på meg

jeg sviker deg aldri

men hvisker i ditt øre

hver bidige  dag

at du er

ingen.

Nannah 2014