Tren mer – spis mindre

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke? 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 


 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

 

Den gode hverdagen, hylekor og dietter

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

I morgen er det trening igjen etter en liten påskeferie, og jegs er så frem til å komme inn i de gode rutinene igjen. Hverdagen er den beste plassen å være! Fortsatt kjenner jeg mye på frustrasjon, og masse spørsmål når det kommer til hvorfor ikke enda flere overvektige ønsker å være med i treningsgruppen vår. Jeg får masse henvendelser både privat, og på bloggen fra personer som er veldig interessert, men det stopper nesten før det har begynt.. Hvorfor vil ikke enda flere overvektige trene sammen med oss? Hvorfor vil ikke enda flere fokusere på helsen sin? Treningsgruppen er en unik mulighet til å starte den endringen du har ønsket deg så lenge, og det sammen med andre som vet akkurat hvordan du har det. Vi vil så gjerne ha deg med på laget!

Det er SÅ deilig når hverdagen er på plass igjen! Tilbake til de vanlige rutinene, og de vanlige dagene – hverdagen er en utrolig god plass å være. Jeg elsker hverdagen med sine oppturer, og nedturer. For all del, jeg liker ferier, og jeg liker avbrekkene, men etter sånne dager, så kjennes det utrolig godt når hverdagen er her igjen. Det er hverdager det er mest av, og her liker jeg meg. Det er god med ferie, og det er godt med avbrekk, men du verden så godt det er når hverdagen er tilbake, og man er tilbake i rutiner, og det daglige livet. Selv om fri, og ferie er herlig, så er det ingenting som hverdagen! Hverdagen med sine faste ting, med jobb og aktiviteter, og en hverdag som man kan fylle slik en vil om man plutselig skulle synes at hverdagen blir kjedelig 🙂 Jeg elsker hverdagen, og jeg liker å fylle dagene med gode ting både for meg selv, og de rundt meg. Hverdagen er blitt litt mer Heidi dager som jeg kan fylle med ting som er viktige for meg uten å være en stor egoist. Jeg tror det er problemet med oss kvinner, vi får altfor lett dårlig samvittighet om man skulle bruke tid på oss selv. Det å sette av egentid føler man fort blir egotid, og at en kun tenker på seg selv. Ofte blir det til at man da ikke setter av tid til seg selv, men bruker all tid, og energi på alle andre.

Jeg elsker hverdagen, og hverdagen er min!!

 

Kos deg – det er påske!

Påsken banker snart på døren. Mange har nok startet påskeferien allerede. Noen er skal ha fjellpåske, andre har dratt til sydligere strøk, og mange skal som oss ha bypåske. Skulle det bli en helt fantastisk påske sånn værmessig, så er det klart at jeg godt kunne hatt fjellpåske på en hytte, men samtidig, så er der så mange muligheter her hjemme også. Jeg krysser fingrene for flott påskevær sånn at det kan bli en aktiv påske med fine turer, utelunsjer, fisketurer, og mange skritt på skritt telleren min. Helt sånn plutselig så oppdaget jeg nemlig at der ligger en skritt teller på Iphonen min. Vel, det er mange andre funksjoner også, men det er først og fremst denne skritt telleren som vekker min interesse, og som jeg daglig kikker både, en og to ganger på 🙂 Målet er å øke antall skritt sånn dag, for dag, og det skal ikke mer enn dette til for å vekke min interesse. Skulle ikke påskedagene bli så fine som vi håper på, så får jeg nok benytte meg av å gå løypa endel likevel. Den fungerer i dårlig vær også, og jeg har bestemt meg for at jeg skal være aktiv på en, eller annen måte hver dag i påsken.

Turer nå sammenlignet med ett par år tilbake i tid, det er som natt og dag. Det og faktisk kjenne på alle fremskrittene, og merke forskjellene som har skjedd, det føles innmari godt. Det å kjenne på en stolthet, det er også en utrolig god følelse som jeg tidligere kjente lite på. Før jeg klarte å snu om på tanketang, og levesett, så var jeg vel alt annet enn stolt. Da var det vel mest skammen man kjente på. At livet faktisk kan endre seg så mye ved å ta tak, ved å starte med de små skrittene, det hadde jeg vel ikke trodd da vi stod en liten gjeng overvektige i gymsalen på Dvergsnes Skole for snart 2 år siden, og skulle begynne med trening for overvektige..men det var her reisen startet. Reisen som har endret livet mitt . Ikke at jeg har rast ned i vekt, og blitt en sylfide, men en reise hvor hovedfokuset har vært på å ta vare på meg selv, og helsen min. En reise hvor jeg selv var viktigst, en reise hvor jeg har lært meg å akseptere at jeg er en størrelse for stor, en reise hvor jeg sluttet å jage etter det uoppnålige, en reise med relle mål hvor jeg stadig får kjenne på følelsen av å mestre…en reise som begynte i en gymsal, og en reise som begynte med de små skrittene som etterhvert har gitt store resultater. Jeg er endelig på en god plass i livet! Ikke at jeg verken er fornøyd, eller i mål, men jeg er fornøyd med å være på vei, og jeg vet at veien tar meg dit jeg ønsker.

Fra å mislike turer hvor det var annet enn flate partier, så går jeg nå bakker uten å grue meg. Med musikk på ørene, og alene på tur, så puster jeg og peser jeg opp bakkene uten at verken jeg selv, eller andre hører det. Uten musikk er jeg ganske fortapt der jeg vandrer avgårde, men med musikk, så eier jeg løypa 🙂 En annen viktig ting som jeg har kjent mye på både ute på turer, men også på trening, det er viktigheten av gode klær. Før måtte jeg jo bare ta på meg det jeg hadde, og det var aldri typiske turklær. Ingen lagde turklær i størrelse endel for stor tidligere, og da ble det å bruke det man hadde, og se andre i såkalte ” ordinære ” størrelser gå rundt i komfortable, og flotte turklær…mens jeg gikk i hverdagsklær, og merket at turene ikke helt ble det samme. Skulle det attpåtil starte å regne, så ble jo turen helt optimal, for regntøy hadde jeg jo heller ikke, så jeg ble jo søkkvåt før turen hadde startet, og humøret ble deretter. Da var det ikke bare bakker som plaget meg for å si det sånn, og det er ikke få tordenskyer som har vært over mitt hode.


 

Å føle seg vel er så viktig også for oss som bruker store størrelser i klæ ! Det at vi kan få klær som er komfortable, som er bevegelige og som sitter som de skal det betyr så enormt mye!

Vi store ønsker også å trene, og vi liker å være ute på tur, og har vi da ikke tur- eller treningsklær som passer godt, begrenser dette lysten til aktivitet. Bukser som sklir ned, som ikke er høye nok, eller store nok, topper som er for korte, som er for tettsittende, mangler armer eller som sklir opp under bevegelse. Jakker som verken tåler vind, eller regn…..Energien vår brukes fort opp på helt andre ting enn aktiviteten man egentlig skulle gjennomføre. Denne frustrasjonen kjenner nok mange seg igjen i…Klær i riktige størrelser og fasonger gir turglede, og treningsglede! Heldigvis skjer det positive ting, men det er helt klart fortsett ett stykke igjen å gå. Vi som er store trenger tur, og treningsklær litt annerledes enn normalvektige. Man kan ikke bare gjøre plagget noen cm lengre, og større slik enkelte produsenter tror. De kan ikke bare plassere oss inn i en sekk, og tro at dette er bra! Alt må liksom stå litt i forhold. Vi som er noen størrelser for store, vi ønsker bukser med høyt liv, vi vil ikke vise for mye av overarmene, både jakker, og overdeler må ha litt lengde, vi liker når vi får ting nedenfor rompa, buksene kan gjerne ha litt vidde, eller i alle fall være lagd til en som er større enn ” normalen”…når noen produsenter sier at markedet ikke er tilstede for dene type klær i store størrelser, så tror jeg bare de kan se seg rundt. Jeg tror de fort vil oppdage at mange trenger klær i kategorien store størrelser!

Jeg trekker ofte frem Stormberg når det kommer til tur, og treningsklær til oss som bruker store størrelser. Ikke fordi jeg er så heldig å få jobbe litt sammen med dem når de har nye klær i store størrelser som skal vises, men fordi de i det minste ser behovet, og produserer klær til oss. De hører også på innspill, noe som er viktig når de som designer klærne ikke selv er overvektige. Jeg skulle gjerne ønsket meg ett mye større sortiment, ett større fargeutvalg, og jeg skulle gjerne ønske at det ble produsert mer av hvert plagg, men her har jeg fått gode klær til både turene ute, og treningene inne. Stormberg er en produsent som ønsker å være for alle, og de har sett at vi store også har et behov for riktige klær for å være aktive. Et utvalg av deres klær går opptil 5XL til både dame, og herre. Jeg er veldig fornøyd med mine tur, og treningsklær fra Stormberg sin kolleksjon. Markedet er stort, behovet er stort, og jeg håper at Stormberg, og andre produsenter ser dette nå fremover. Gode klær til gode priser, for det er klart at prisen også er en avgjørende faktor for mange. Jeg bor feks i min Danne trenings t-skjorte. Noen på treningsgruppen tror sikkert at jeg kun har denne ene t-skjorten, men det er vel heller sånn at jeg har tre av samme fordi den er akkurat sånn jeg vil ha en t-skjorte når jeg trener. God lengde, og gode armer, og veldig god å ha på seg. Jeg har fått meg gode treningsjakker, gode fleecejakker, og gode ytterjakker, men når det ikke produseres det store antallet av hvert plagg, så må man være flink til og stadig gå innom nettbutikken for å se hva der er 🙂 Jeg håper jo at det skjer mye på denne fronten også i tiden fremover. Utvalget at klær til oss store var ikke noe å skryte av når det ble startet stormote produksjon, men her har det skjedd masse gitt 🙂 Kanskje vil det samme skje med tur, og treningsklær. Jeg vet endel postordre firmaer lager denne type klær, men de glemmer viktige ting som god passform, og kvalitet.


Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg håper på en aktiv påske, og jeg håper på mange fine turer. Påskegodt blir det også, men det skal bli mer enn påskegodter, og god mat. Likevel er det viktig at man kjenner på det å kose seg, og at man ikke sitter med den dårlige samvittigheten når påskeharen har avlevert påskegodtet. Det å kose seg er en viktig del av livet, og man lever bare en gang! Man må ikke tømme godteskålen, og man må ikke spise hele tiden, det handler om å begrense seg, men man skal sitte med verdens beste samvittighet når påskegodtet kommer på bordet, og man forsyner seg både en, og flere ganger 🙂 Jeg skal absolutt kose meg med både påskegodt, og gode middager. Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så er smågodt til 2,90 kr hg kjøpt inn, og ligger godt i en av kjøkkenskuffene..men jeg velger å kombinere kos, og aktivitet denne påsken, og synes det er en fortreffelig kombinasjon!

GOD PÅSKE!!!

 

Er det sånn at vi overvektige ikke vil ……

En gang hadde jeg svart belte i unnskyldninger, og dette har jeg vært innom flere ganger på bloggen min. At jeg kunne ha skrevet en bok om alle unnskyldingene jeg har brukt, det er jeg helt sikker på. Jeg er også 100% sikker på at jeg ikke er alene om å ha brukt alle unnskyldningene i denne boken for å unnslippe både trening, og aktivitet…for det er her størsteparten av mine unnskyldninger har ligget. Nå som jeg og unnskyldningene ikke lengre er bestevenner, så blir jeg nesten flau når jeg tenker på hvor mye som har kommet ut av munnen min. Mange må jo ha blitt både oppgitte, og frustrerte over meg, men ingen sa noe, iallefall ikke direkte til meg.

SONY DSC

” Jeg er så sliten ” , ” det har vært en lang dag på jobb “, ” jeg må gjøre husarbeid ” , jeg har ingen barnevakt ” …jeg kunne bare ha fortsatt, for listen kunne ha blitt uendelig lang. Alt disse idiotiske unnskyldningene bare fordi jeg verken ville være trene, eller være i aktivitet. Det var jo mest overfor meg selv at jeg kom med alle disse unnskyldningene, men også personer rundt meg fikk høre de både titt, og ofte…..Kjenner du deg igjen? Liten vits i å nekte egentlig, for er det noe vi er flinke til vi overvektige, så er det å komme med unnskyldninger. Vi vil, og vi gir uttrykk for at vi vil, men unnskyldningene vinner mer enn de taper. Jeg har vært der, og det utallige ganger, og selvsagt kjenner jeg fortsatt at unnskyldningene kan ligge der å luske bak i hodet mitt, de bare venter på å kunne komme fram og ta over. Det er sjeldent jeg lar de vinne. Ofte har jeg også kjent på at jeg har syntes synd på meg selv, “stakkars meg liksom, jeg sliter med overvekt”. Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare noen ekstra kilo for mye.

Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og altfor ofte lar vi dem vinne.

For en stund tilbake tok jeg ansvar, jeg tok ett godt tak i nakken og tenkte at nå var det nok. Det er ikke synd på meg, for jeg hadde faktisk mulighet til å gjøre en endring. Jeg fikk startet opp treningsgruppen for overvektige, en egen treningsgruppe kun for oss som sliter med overvekt. For meg hadde det lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg husker jeg syntes synd på meg selv, men jeg følte aller mest på skammen.
Men jeg tok tak i problemet. Treningsgruppen for oss som sliter med noen ekstra kilo ble en realitet. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått et unikt tilbud hvor vi 4 ganger i uken får en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?

Men så kommer unnskyldningene. Jeg har fått så utrolig mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og “at dette ville være perfekt for dem”. Men tar de skrittet over dørstokken? Unnskyldningene vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige til å bli aktive, og for å gjøre den endringen de så sårt ønsker ? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan kan man ikke gripe den?
Jeg blir frustrert, og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir planene våre ikke realisert, men overskygget av den ene unnskyldningen etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.

SONY DSC

Ingenting er umulig. Jeg har selv mistet 40 kilo. Det har tatt lang tid, og  jeg er absolutt ikke i mål enda. Hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, en kamp jeg vil vinne. Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke om bare vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.

Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv med de riktige verktøyene. Disse verktøyene har ennå ikke Helse Norge tenkt å bruke kan det virke som. Selvsagt skal man, om man er “sykelig overvektig”, få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres idag. En slankeoperasjon er et inngrep som fjerner deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men for hvilken pris. Psykisk er det mange som sliter med depresjoner fordi ingenting har skjedd i hodet, og fordi kampen mot kiloene fortsatt vil være til stede i form av at man ikke skal opp igjen i vekt. Fysisk sliter mange med store, og mindre komplikasjoner. En slankeoperasjon er ikke en “quick fix”. Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank. Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunn kropp, en kropp som fungerer?

Trening alene vil ikke være nok, et sunt kosthold er selvsagt også veldig viktig. Men det ene funker ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange av dere sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, trening vil gjøre dere sterkere, mer smidige, noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil disse forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg mer energi. 

Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Ikke la oss gjøre den samme feilen. Vi må selv ta tak i egne problemer, og vi har hele tiden et valg. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Vi må vinne vår egen kamp. Noen lett kamp er det ikke, men den er mulig å vinne, man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare “en størrelse for stor”.

Her i Kristiansand har vi ett helt unikt tilbud med egen trening for overvektige, og jeg må innrømme at jeg nok hadde trodd at tilbudet ville blitt tatt i mot med åpne armer fra veldig mange av de som sliter med overvekt.Jeg hadde trodd at timene ville bli mer en fulle. En rask titt rundt en, så ser man jo fort at overvekt er ett stort problem, og man vet at der finnes utallige personer som ønsker en bedre helse. Hvorfor er det da ikke enda flere som benytter seg av et tilbud når det er rett foran dem? Klart det er mange overvektige som trener alene, eller som er med på ordinære treningstimer, men hva med alle andre? Jeg blir oppriktig lei meg når jeg faktisk nå innser hvor vanskelig det er å få overvektige med på et tilbud som er skreddersydd for oss, og som ikke vil gi annet enn store helsegevinster. Jeg sliter med å skjønne hvorfor…..Mange innen helsesektoren sier at vi overvektige er den vanskeligste gruppen å jobbe med. Det er vanskelig å få motivert oss. Leger vet ikke hva de skal tilby sine overvektige pasienter fordi der ikke er noe tilbud. Her i Kristiansand er det nå et tilbud, og alle leger, og legesentre har fått informasjon om det, men jeg har liten tro på at legene bruker dette til sine overvektige pasienter. Viktig informasjon tror jeg er blitt lagt i en skuff, og glemt bort.

Onsdag 30.mars starter treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten påskeferie. Kanskje skal du bruke påsken til å kaste alt av unnskyldninger på båten, og at den nest siste dagen i mars blir dagen hvor din nye reise starter?

Våren, rosa, og løypa

For noen dager vi har hatt i det siste her i sør! Det er så utrolig deilig å kjenne at våren er i anmarsj! Selv om jeg egentlig aldri lar årstider påvirke humøret mitt ved at jeg blir høst, eller vinterdeprimert, så er det jo ingen tvil om at våren gjør en hel haug med humøret, og hele meg! Våren bringer frem enda mer smil, og den bringer frem de gode følelsene i hele kroppen. Lysten til å være så mye mer ute, den er definitvt tilstede – jeg elsker våren, og jeg tror våren er den årstiden jeg liker aller best. Jeg er i tillegg vårbarn, født i april, så kanskje det gjør at jeg elsker våren aller mest 🙂 Kjenne naturen endre seg, se det begynner å spire, og gro, plenen som begynner å bli grønn, kjenne solen varme, sitte på terrassen og la solen gi farge til ansiktet – våren er herlig! Nå er det bare å håpe på like fine dager når påsken snart banker på døren – det hadde vel vært optimal lykke! Vi skal ha hjemmepåske, men med fint vær, så betyr det ut på fine turer med sekk, fiskestenger og engangsgrill.

SONY DSC

I mitt forrige blogginnlegg, så skrev jeg litt om at våren nå er kommet til butikkene. Jeg blir så utrolig glad når jeg kommer inn i butikker, og vårens farger bare lyser mot meg. Jeg har fylt garderobeskapet med masse fine vårklær, og jeg blir ekstra glad når jeg kan bruke rosa, lyseblått, eller en herlig lilla farge. Da smiler jeg om kapp med solen. Jeg elsker farger, og har sånn sett aldri vært redd for å bruke farger, og heller ikke ulike mønstre. Jeg får også mange hyggelige tilbakemeldinger på at jeg er flink til å bruke farger. Jeg blir også veldig glad når jeg ser andre som bruker farger. Jeg blir nok litt lei meg når overvektige føler at den sorte fargen gir en følelse av at man kan gjemme seg bort, og at man da ikke blir sett like mye som om man bruker farger. Jeg kan sånn sett forstå tanken, men sånne tanker skulle jeg ønske at vi kunne klare å gi slipp på! Vi som er en størrelse, eller flere for store, vi skal da ikke måtte gjemme oss bort! Vi må prøve å finne den gode følelsen av stolthet. Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Der er vi mange som har endel å jobbe med.

Jeg har fått endel henvendelser etter forrige blogginnlegg hvor endel lurer på hvor jeg har kjøpt den rosa ytterjakken som jeg hadde på meg på ett av bildene. Jeg elsker den jakken, og akkurat nå, så bor jeg i den. Den er tynn, så den passer til temperaturen her sør. Den er i tillegg superlett å ha på seg, så lett at man nesten ikke føler at man har jakke på seg. Den er også veldig lett å legge sammen, og legge i vesken om det skulle bli såpass varmt at man vil ha den av seg. Fargen på jakken er jo bare helt nydelig, iallefall for oss som elsker farger, og som elsker rosa 🙂 Jeg blir jo så glad når jeg tar den på meg – så at farger påvirker humøret, det er det ingen tvil om! Den herlige rosa jakken er kjøpt i nettbutikken til Alexis Mote. Jeg vet at jakken har vært utsolgt, men Daniel på Alexis har fått tak i noen flere av disse jakkene, så nå er det mulig å gå inn i nettbutikken og bestille den. Den ble tatt inn i alle størrelser, men her kan det nok lønne seg å være litt rask med å bestille. Jeg varierer litt mellom størrelse 48, og 50, så i denne jakken, som forøvrig er fra danske Ciso, så bestilte jeg 52/54. Den er ganske normal i størrelsen. Jakken starter på 38/42, så denne er ikke kun for oss som bruker store størrelser. Ciso er en leverandør av stormote som jeg liker veldig godt. God på passform, og design. Så til dere som har henvendt dere om jakken fra Ciso, og alle dere andre, nå kan du bestille den her :  http://www.alexismote.no/products/ciso-ytterjakke-rosa-1937-90-7477-col-430  Veldig hyggelig om du i kommentarfeltet i nettbutikken forteller at du har sett jakken på bloggen min 🙂

Det er så utrolig godt å føle på at kroppen er tilbake der den skal være, og det er så godt å føle på at lysten til å trene, og lysten til å komme meg ut på tur er tilbake. Til uken er det treningsfri med treningsgruppen pga påsken, så da er det ekstra viktig at jeg er på hugget og kommer meg ut masse. Snøen er vel borte de fleste steder her i Kristiansand, og jeg skal til uken ut på årets første tur i Sukkevannsløypa, rett her jeg bor. Løypa med det jeg kaller monsterbakker, men som også forteller meg om fremgangen jeg har hatt fra jeg slet meg gjennom løypen den aller første gangen. Fremgangen er veldig stor, og selv om jeg puster som en hvalross opp de verste bakkene, så er det ikke like ille som det var, og det beste av alt er jo at selv om jeg puster, og peser, så går pulsen raskt ned igjen – det er ett godt tegn på en forbedret kondis 🙂 Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang med turene i løypa. Glede vet jeg ikke om er det riktige ordet, eller kanskje det faktisk er en liten glede som kommer frem når jeg tenker på det…WOW! Det er fremgang det!!

GO’ LØRDAG!!

Klesskapene stålsetter seg – det er vår !

Jeg blir så innmari glad av å gå rundt i klesbutikker for tiden! Man blir litt lei av en mørk høst, og vinter, og gleden er stor når butikkene nå fylles med vårlige, flotte farger! Farger gjør noe med en, og jeg elsker farger! Jeg har absolutt mest sort i mitt klesskap, men jeg har også mye farger, og har aldri vært redd for å bruke farger dersom plagget er min stil. Ikke fordi jeg vil skille meg ut, men farger gjør meg så innmari glad. Mange overvektige velger nok sort, og grått, og alle disse mørke fargene fordi de vil gjemme seg litt vekk. De ønsker ikke oppmerksomhet, de ønsker ikke at alle skal se dem. Dessuten er jo spesielt sort en veldig kamuflerende farge. Mange er heller ikke der jeg er når det kommer til farger. For veldig mange så blir farger altfor mye, men for dere som faktisk liker farger : Ikke gjem dere bort i de mørke fargene! Kle deg i alle de flotte, herlige fargene som kommer nå i vår – butikkene fylles nå opp med så utrolig mye fint. Liker du det, så bruk det!

Jeg er sikkert ikke alene om å ha klesskap som er så fulle at dørene nærmest nekter å lukke seg. Klær er så utrolig moro, og det er en interesse jeg vel alltid har hatt…. eller jeg var vel aldri som barn den jenta som alltid skulle ha prinsessekjoler, men fra ungdomstiden, så ble klær en stor interesse. Min mor ser ikke helt hvem jeg har arvet denne klesinteressen fra, men jeg liker å kle meg pent, liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle seg feminin. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at store kvinner også kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser. Hvorfor skal ikke vi store kvinner kunne føle oss flotte, og velkledde når det er så masse flotte klær vi kan kle oss i? Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Dersom man sliter med følelsen av at klær er stress, og at man aldri finner noe man føler seg vel i, så skjønner jeg at klær ikke gir den store gleden, men sliter man med å finne noe man kler, så er der masse hjelp å få i butikkene, spesielt om man oppsøker spesialbutikkene på stormote. Stormotebutikkene er flinke på passform, og farger, det er her kunnskapen på stormote er. Her blir man ikke fortalt at man kler alt man tar på seg. Her får man de ærlige tilbakemeldingene, og den gode hjelpen man ønsker. 

Jeg kjenner på kroppen at det blir en ” slitsom ” vår 🙂 Jeg har allerede handlet endel vårklær, og jeg har denne uken tatt i bruk den lekre, tynne og rosa ytterjakken fra Ciso. Humøret stiger mange hakk når jeg tar den på meg, og jeg får så mange fine tilbakemeldinger på den herlige rosa fargen. I tillegg til denne ytterjakken, så har det også blitt endel tunikaer i herlige farger som jeg gleder meg til å ta i bruk. Jeg er jo veldig glad i rosa, og jeg er veldig glad i lilla…blått er en farge jeg har veldig lite av. Har ett par plagg i marine, men ellers lite i blått. Ikke fordi jeg ikke liker blått, men jeg har kanskje aldri helt sett det som min farge, eller så har jeg gått for sort istedenfor. I forrige uke derimot så fant jeg min lyseblå drøm av en jakke! Den bare lyste mot meg, og det var kjærlighet ved første blikk! Når man opplever en slik kjærlighet, så sliter man med å løsrive seg…tro meg, jeg prøvde, men tankene gikk hele tiden tilbake til den fantastiske lyseblå jakken jeg hadde både sett, og prøvd hos Siri på PIP Stormote her i Kristiansand. Det er sjeldent jeg faller så pladask for noe som jeg gjorde i dette tilfellet. Når jakken i tillegg sitter som et skudd, så hjalp det lite å si til Siri at jeg skulle tenke på det…Jakken ble med meg hjem dagen etter, og jeg gleder meg sååå til å bruke den!! Jakken sier også kvalitet ved første øyekast. En fin jakke til de spesielle anledningene sa moren min, men nei, jeg har sluttet med å spare klær til de spesielle anledningene. Der er flest hverdager, så denne jakken skal brukes. Ikke at jeg skal jobbe i hagen med den, eller gå på tur med den, men ellers er den ikke i avdelingen for penklær til de helt spesielel anledningene 🙂

Min nye, lyseblå jakkedrøm er norsk design, og det er ekstra moro. Jakken er fra L’evolution, og jeg kjente ikke så mye til L’ evolution fra før, men det er ingen tvil om at dette er design av høy kvalitet, og hvor passform er en ting som står i fokus. Ett svært hyggelig bekjentskap som jeg definitivt skal bli mer kjent med etterhvert. Jakken kjøpte jeg på PIP Stormote her i Kristiansand, og her vet jeg at jeg får den beste servicen, og de ærlige tilbakemeldingene jeg ønsker. Siri har vært i denne bransjen i mange år, så dette kan hun! Jeg vet at når jeg går ut av døren der med et smil, eller to om munnen, så vet jeg at jeg vil bli like førnøyd når jeg kommer hjem. Det er den gode følelsen man skal ha når man går ut av butikken. Alle andre følelser tyder nok i mange tilfeller på nok et bomkjøp, og nok et plagg som bare henger til pynt…slik skal det ikke være!

SONY DSC

Ta en tur innom din stormote butikk for å få en følelse av våren som er i anmarsj – butikkene fylles opp dag for dag. Går man mange år tilbake i tid, så var stormotebutikkene fylt med klær for kjerringer, og som ung jente var det ikke mye moro å gå kledd i slike klær, men man måtte fordi utvalget var som det var. Mye ga en følelsen av å gå kledd i telt, eller pølseskinn, men sånn er det heldigvis ikke lengre! Stormote butikkene er fylt med klær for alle aldre, og alle lommebøker. Teltene, og pølseskinnene er byttet ut med god passform, og lekker design. Jeg har fått handlet endel vårplagg nå, og jeg har nok brukt litt tid på å få presset det inn blant alle klærne mine. Noe er tatt bort, men det sees virkelig ikke…jeg er nok ikke helt ferdig med vårshoppingen ennå, men jeg ser at jeg må spare litt plass til sommerklær, for det trenger jeg virkelig. Lange sommertopper med god armlengde, la oss håpe at det kommer endel slike plagg til sommeren 🙂 Og så trenger jeg typiske turklær…t-skjorter, og topper som kan kan være på fjellet i uten å føle seg pyntet…det blir mange fjellturer i sommer, så da er det mye i mitt klesskap som ikke kan bli med på tur 🙂

Den nydelige, lyseblå sommerdrømmen av en jakke fra L’evolution finner du hos PIP Stormote både i Kristiansand, og Stavanger : http://www.pipstormote.no/  https://www.facebook.com/pipstormote/?fref=ts

Lykken er 7 cm!

Etter noen utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og det ble det bredeste smilet på lenge! Når man blir syk, så ødelegger det så utrolig mye, og for meg å sette det meste på vent, det føles nesten son en stor krise. Det at jeg ikke kommer meg på trening, det at jeg ikke får de gode treningsturene, det at ting ikke gått som planlagt, det er utfordrende. Jeg har hatt noen tøffe kamper med meg selv, men når alt blir tungt mentalt, så må jeg bare tenke at lymfeproblematikken er en del av livet, og utfallet den gang tilbake i 2002 kunne vært en helt annen, så egentlig er jeg heldig…men det er til tider vanskelig å tenke slik.


 

Når ting har vært som det har vært, så har heller ikke fokuset på kostholdet vært slik det burde. Jeg har egentlig ingenting å skryte av her, for det har ikke vært bra. Jeg har ikke vært så flink som jeg burde, og selv om jeg ikke stapper i meg usunne varer hele dagen, så kunne jeg vært mye mer fokusert på at kostholdet skulle ha vært bra når jeg ikke har kunnet ha fokuset på treningen…men jeg har ikke vært flink 🙁 Vekt har jeg ikke, så jeg aner ikke hva den viser, men jeg har en annen god venn som jeg bruker endel, og det er målebåndet. I går fikk jeg den beste beskjeden fra målebåndet : 7 cm har jeg mistet siden sist jeg målte meg! Nå skal jeg være ærlig å si at det er en stund siden målebåndet og jeg har hatt en date, men likevel : 7 cm!! Til og med mitt hodet skjønner at 7 cm er mye, og jeg kunne jo ikke noe annet enn å smile det bredeste smilet 🙂 Jeg vet resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en helt annen måte, men akkurat nå, så skal ikke det ta gleden fra meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er kommet et steg videre også når det gjelder spisemønsteret, og det som puttes inn i munnen. Jeg er blitt mer bevisst, noe som er en stor seier. 7 cm – Hurra!! Bildene fra Stormberg viser også at jobben jeg har gjort har gitt resultater, men ofte må jeg ha slike bevis.


Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn er nødt til å sette beina mine oppå. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skrikes mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når den sikkert viser helt feil tall…..sannheten gjør vondt, så da man går heller rundt grøten istedenfor å innse at frykten for å gå på vekten er jo fordi jeg tror at jeg blir deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Jeg er ikke klar for å se at realiteten kanskje er en helt annen enn den jeg har i hodet mitt.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta, og da hadde det hadde gått ca 4 år. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ytterligere 10 kg ned. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke hva dette utgjør i kg. Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje skaffer meg en vekt. Jeg har egentlig aldri noe svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus… er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Målebåndet er en trofast venn som jeg liker mye bedre enn vekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater , og et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan også gi meg mange skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta geiper tunge til meg… jeg tror jo vekta geiper tunge også når den viser positive tall…. ingen skal si at ikke mitt hodet inneholder mye rart 🙂 Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til! Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble!


 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg mange ganger skulle ha ønsket at jeg hadde mistet både vekt, og cm enda kjappere enn jeg gjør. Av og til så ” misunner ” jeg de som opplever en rask vektnedgang etter en slankeoperasjon…bare det å kjenne på følelsen av og miste så mye så kjapt, men jeg angrer fortsatt ikke på valget jeg har tatt om og ikke la meg slankeoperere. Jeg vet hvilke grep jeg kan ta for å oppleve en raskere vektnedgang enn det jeg opplever nå, så alt er opp til meg selv.

I tillegg til å ha en god venn i målebåndet, en venn som er ærlig, og til tider veldig brutal, så har jeg en annen ting jeg gjør når jeg føler at ingenting skjer, og når jeg føler at jeg er like tjukk som jeg alltid har vært. Det hender nemlig mange ganger at jeg overhodet ikke kan se endringene som har skjedd. Jeg vet at ting har skjedd, men jeg klarer ikke å se det. Det er da min aller beste tar frem gamle bilder, og ber meg ta en titt. Det er veldig god terapi. Da har jeg beviset på hvordan jeg så ut på det største, og sammenligner jeg med dagens bilder, så ser jeg at ting har skjedd, og jeg ser at jeg har gjort en innmari god jobb. Det klappet på skulderen, det trenger jeg virkelig i blant. Så det kan være ett godt tips til deg også når du føler at ingenting skjer – ta frem gamle bilder, for meg er det en veldig god hjelp, en veldig god terapi, og ikke minst en stor motivasjon! Bildene på bloggen i dag som begge er tatt når jeg har vært modell for Stormberg er vel tatt med ca 4 års mellomrom, så i dag jubler jeg for den gode jobben jeg har gjort, og jeg jubler for at 7 cm med gamle Heidi har forsvunnet fra kroppen!!

Den store kalorikrigen

Så er krigen i gang igjen! Krigen er kanskje ennå verre i år enn i fjor, iallefall om man ser på prisen det koster å delta. I fjor var prisen på 4,80 kr for en hg med skikkelig kalorikrutt – i år kan man få både sukkersjokk, og kalorisjokk for bare 2,90 kr for en hg. Klart man går mann av huse for å kjøpe en hel kilo med godteri for bare 29 kr! Mens dagligvarebutikkene kriger om å selge det billigste godteriet, og selger hundrevis av kilo med smågodt til sukkerelskende nordmenn, så skriker fagfolk mot oss i media – for det billige goderiet har en farlig pris mener ekseprtene. Nå skriker ekspertene om det farlige sukkeret, om riskikoen for overvekt, om de farlige E stoffene, og om hull i tennene. De skriker om alle overvektige som vil slite med å gå forbi hyllene med det billige godteriet, og de skriker om at vi nå vil kjøpe mye mer godteri enn vi ville ha gjort om prisene lå på det normale. Vi får pekefingeren både her, og der, og kanskje er det på tide å la ansvaret ligge der det bør, nemlig hos oss selv?

Diskusjonen om prisdumping på smågodt gjør meg både frustrert, og irritert! Om kjedene velger å selge billig smågodt, så er det vårt eget ansvar om vi benytter oss av tilbudet, eller ikke!
Mitt liv – mitt ansvar! Om jeg velger å la meg friste, så vet jeg alt om kalorier, og E stoffer…jeg vet at jeg ikke akkurat tar av meg om jeg velger å stappe i meg mer godteri enn jeg kanskje vanligvis ville ha gjort!
Hvorfor skal hele Norge ” lide ” fordi ikke alle klarer å gå forbi stablene med billig godteri? Vi får heller ikke en større fedme epidemi om vi får kjøpe billig smågodt i 14 dager….
Jeg har ansvar for mitt liv, og da har jeg også ansvar for alt av usunne ting som jeg spiser. Vi har hele tiden et valg, også her… det handler om selvkontroll.
Jørgen Foss er selvfølgelig på banen igjen og skriker om sukkeravgift, og mer regulering av usunne varer….nå er det på tide at herr Foss slutter å syte, og klage! Klart at de fleste overvektige blir dradd mot det billige godteriet, men her handler det om å jobbe med å få kontroll over hodet, og tankene. I det vi har kjøpt en kilo smågodt, eller to, så vet vi hvilket valg vi har tatt, og vi vet hva konsekvensene kan være. Vi vet alt om hvor mye kalorier det er i den mengden vi har kjøpt, men det er en selv som har tatt valget, og som har valgt å se bort i fra konsekvensene. Klarer ikke Jørgen Foss å gå forbi godtehyllene, så er det faktisk hans problem, ikke hele Norges…..
Dessuten er det vel også sånn at vil man ha noe, så kjøper man det uansett pris…selv om vi nok kjøper noe mer når det er så billig som nå…men det er vårt eget valg!

Jeg har faktisk ikke kjøpt noe av det billige godteriet. Ikke fordi jeg er så flink og sier nei takk, men fordi hyllene var helt tomme da jeg gjorde helgehandelen på fredag. Ikke en sjokoladebit var å oppdrive, ikke en krokodille, ikke en eneste skumbit – helt tomt! Ikke at jeg hadde tenkt å kjøpe ett par kilo for egen gane, men påsken nærmer seg, og selv med en voksen datter, så er påskeegget en tradisjon. Påskeegget har ingen alder 🙂 Butikkene hadde dumpet prisene på endel annet godteri også, så jeg fikk endel til egget selv om smågodthyllene var tomme. 

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed ti påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt stort egg slite litt på samvittigheten. I tillegg har jeg vært ute fra trening noen dager grunnet infeksjonen i det ene beinet. Påskeegg, og null aktivitet = full krise!  Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose denne gangen, men klarte å puste med magen, så kommer endelig fornuften seilende inn, og man begynner å tenke noe mer klart. Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man oppdager det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut og bare overse samvittigheten, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg tror også det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg alt, og aldri kunne kose seg, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Da tror jeg lysten på noe usunt vil være der nesten konstant, og en sprekk vil ta oss rett ned i kjelleren. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. 

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Klarer man og være noe aktiv i påsken, så vil den dårlige samvittigheten kanskje få enda mindre plass 🙂 Været skal visstnok bli bra i påsken, og da kan man komme seg ut på tur i finværet. Pakke sekken med pølser, engangsgrill, og drikke. Fiskestengene blir med, og så er det bare å legge ut på en god tur.

Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så blir nok påskegodt kjøpt inn. Påskekos må man ha. Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv 🙂 Kjenner nok noe på en dårlig samvittighet langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer. Appelsinen skal ligge klar i kjøleskapet ,klar til å spises, og også den koster 29 kr kiloen 🙂 Jeg er selvsagt veldig for prisdumping på frukt, og grønt – om noen skulle være i tvil 🙂

 

Det vonde savnet

I dag er det 10 år siden min flotte pappa gikk bort. Pappa gikk bort året han hadde fylt 65 år. Det er 10 år siden vi mistet han, og om det ikke føles som det er 10 år siden, så savner jeg han hver eneste dag. Pappa betydde så utrolig mye for meg. I dag vil jeg skrive om å savne, og om hvor viktig det er og ikke ta ting som en selvfølge. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, og det er vi nok ikke flinke nok til å se i hverdagens stress, og jag. Ikke at vi skal gå rundt å tenke på at morgendagen kanskje ikke kommer, men kanskje må vi stoppe opp litt, og tenke på at ingenting er en selvfølge, og sette mer pris på det som er, og det vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som du setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er mye jeg skulle ha sagt til pappa som jeg kanskje ikke hadde fått sagt, men samtidig så visste han hvor mye han betydde for meg, og hvor glad jeg var i han, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet.

Jeg har alltid vært nært knyttet til begge mine foreldre, og opp igjennom årene, så har man jo nesten trodd at man har de til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange av oss har. Pappa slet med sine helseutfordringer de siste årene, men ingen trodde at det var så alvorlig som det faktisk var. Han hadde hatt et hjerteinfarkt, og han hadde byttet årer, men alt skulle jo bli bra etter dette.Pappa skulle jo bli frisk igjen, og det følte vi han ble inntil februar for 10  år siden. Jeg husker ennå jeg ble våknet av ambulansen som kjørte inn i gata, jeg trodde aldri den skulle til vårt hus, men det var utenfor her den parkerte. Jeg husker jeg grep etter noen klær, løp ned trappene fra 2.etasjen, og rundt hjørnet hvor mamma, og pappa bodde. Jeg husker pappa satt på en kjøkkenstol med oksygenmaske, jeg husker de tok han med seg, og det var siste gangen pappa fikk være i leiligheten han var så utrolig glad i.

Det ble en del dager på sykehuset. De hadde håpet, og troen, og det klamret vi oss til. Jeg måtte være sterk for pappa, og jeg måtte være sterk for mamma, og ikke minst datteren vår. Pappa kom ut fra intensiven, og inn på ordinært rom, og alt så lyst ut, men det varte ikke lenge før han igjen havnet på intensiven, og legene mistet mye av både håpet, og troen. Jeg husker pappa sa til meg at han ikke trodde han ville komme hjem igjen, og jeg husker hele hjertet mitt revnet i det han sa det. Jeg husker jeg sa at han var sterk, og at han snart ville komme hjem igjen … han kom aldri hjem. 9.mars 2006 døde pappa, og den 22.september samme året hadde han fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Pappa var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider 🙂 Det var pappa jeg drøftet ting med, og det var han som ga de gode rådene. Han stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om han ikke alltid var så flink til å si hva han følte, så visste jeg hvor glad han var i oss alle, og han viste det på sin måte. Jeg var aldri i tvil 🙂

Det å miste er så innmari vondt, og man tror aldri man skal klare å leve det vanlige livet igjen. Man faller helt ned i mørket, alt er bare vondt, og savnet er så sterkt. Det er så vondt å savne noen som ikke lengre er blant oss. Jeg tror jeg gikk i ett slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig en styrke man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Ikke husker jeg hvordan jeg klarte det, men det er denne indre styrken som kommer når man virkelig trenger den. Man kommer seg igjennom uten at man helt skjønner hvordan, og selv om det tar tid, så er det nok noe rett i at tiden leger alle sår. Alle sår blir ikke leget, i alle fall ikke for min del, men man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen… men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til pappa der han er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe han igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss. Ei god venninne av meg som også mistet sin far tidlig synes det er så fint å besøke graven, og hun synes det å gå på kirkegården gir henne ro. Der er ikke jeg. Jeg finner ingen ro der, og jeg synes fortsatt det er tøft, og vondt å besøke graven til pappa. Det hender når savnet har vært veldig intenst at jeg har dratt dit for å prate, og gråte, men roen, den finner jeg ikke…

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Hektiske morraer, unger skal kjøres hit, og dit, det er møter her, og der, og man er i denne evige sirkelen hvor man ikke får den gode tiden verken til seg selv, eller de rundt en. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også….men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Morgenturene med Dean hvor man ikke hører andre enn fuglene som ønsker oss en god morgen, solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet – alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit. Hverdagen er hektisk for de fleste, men jeg er veldig sikker på at det er mulig å bremse ned litt. Ungene må ikke være på aktiviteter hele uken fordi ” alle ” andre er det… kanskje er det andre ting som hadde betydd mer for ungene som også man selv kunne tatt del i. Kanskje må man ikke reise jorda rundt, og ha de store feriene når man faktisk finner like store opplevelser rett rundt hjørnet. Kanskje er det ikke alltid ungene som vil alt, men kanskje er det vi som legger opp til det fordi man føler man må i dagens samfunn.

Å ha tid til seg selv, og ha tid til de rundt en, det er utrolig viktig. Det å tilbringe viktig tid sammen, og oppleve gode ting sammen. For meg er det viktig å ta vare på de rundt meg så godt jeg kan. Mamma bor heldigvis i samme huset, og det har vært utrolig godt både for meg, og henne i årene etter at pappa gikk bort. Jeg synes det er viktig å ta meg av henne… ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, og fordi det gir meg så masse. Jeg er ikke alltid like flink med de store ordene, men jeg vet at de rundt meg vet hvor mye de betyr for meg. Før kavet jeg etter så mye, nå har jeg nok mer funnet roen. Jeg har skjønt hvor viktig det er å tenke på meg selv, og ta vare på meg selv. Det å sette av tid til de tingene man setter pris på. For meg er dette trening, det kan være velvære, men det er også samvær med gode venner. Det kan være en god film, og en bolle popcorn, det kan være en kosestund med pelsdotten – det er ting hvor jeg kjenner på den gode følelsen. Når det er sagt, så må dagene inneholde en god balanse av egentid, og tid til de rundt en. Min beste venn er uten tvil min følgesvenn gjennom 24 år, og vi stortrives i hverandres selskap. Det er en utrolig god følelse. En bekjent av meg kunne ikke fatte hvordan vi kunne være så mye sammen, hun hadde blitt gal kunne hun fortelle… for meg sier det mye om styrken i vårt ekteskap, og kanskje er det et varsko om man ikke klarer å  tilbringe mye tid sammen med den man deler livet sammen med. 

I dag skal jeg besøke graven til pappa…i dag skal jeg sette ned roser, og tenne lys, og jeg skal sende masse gode tanker til pappa som jeg er så inderlig glad i. Ta vare på dagen, og ta vare på øyeblikkene. Brems ned litt, og kjenn at du puster.Gjør de tingene som du føler er gode, og ta godt vare på de rundt en. Gi en god klem, vær raus med gode ord, og komplimenter – gjør dagen god for deg selv, og de du er sammen med. Ikke glem å si hva andre betyr for deg – ikke glem å leve… ingen vet om morgendagen kommer…..

 

Det føltes som en seier

I går var jeg endelig tilbake på trening! Jeg kan ikke beskrive hvilken herlig følelse det var å komme inn døren til treningsstudioet, og kjenne på gleden av å være tilbake på riktig spor, og kjenne gleden av og igjen skulle svette seg igjennom 55 minutter med hard trening. Når man i tillegg treffer igjen den flotte gjengen med treningsvenner, og får gode klemmer som forteller meg at de er glade for å ha meg tilbake, den følelsen er det godt å kjenne på. Jeg som tidligere kjempet en kamp for i det hele tatt og komme meg inn gjennom en dør på et treningsstudio, jeg nærmest danset meg gjennom døren i går, og kjente at jeg smilte fra øre til øre.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle mine kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme meg ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt meg gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og man kan falle ned, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for endel år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk er fordi vi er så tjukke, og at smil er fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Jeg tror mye har skjedd på mange treningsstudioer den siste tiden. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Som oftest finner man fort ut hvilke treningsstudioer som passer for en selv. Man kjenner alle noen som kjenner noen som trener ulike steder, og der er prøvetimer de fleste steder, så det er egentlig bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bryte grenser – den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 3, og 4 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet stort sett så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på. Jeg som feks alltid har hatet å sykle på vanlig sykkel, jeg synes spinning er blitt moro…jeg vet noen unnskylder seg med at de frykter vekten sin på en spinningsykkel, kast unnskyldningen på båten – sykkelen holder deg 🙂

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet som alltid var fullt av unnskyldninger ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad…Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde…man kan bli flau av mindre.

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire.Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen.Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila ennå i forhold til treningsstudio, så begynne med de berømte 30 minuttene hver dag. Tren treningsprogrammet som er laget til bloggens lesere. For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærene er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene….skjerp dere! Jeg vet også at flere av bloggens lesere som bor andre steder i landet har blitt inspirert av treningsruppen vår her i Kristiansand, og kontaktet treningsstudioene hvor de bor for å høre om det kan være aktuelt med ett lignende tilbud…da er det trist at treningsstudioene ikke en gang gidder å svare på henvendelsene de får. Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand – vi er heldige!

SONY DSC

Det var godt å være tilbake på trening i går. Det var herlig å svette, og kjenne at jeg kunne bruke kroppen igjen. Kroppen fungerte som den skulle selv om man merker at man har hatt en pause på tre uker. Nå ser jeg frem til en ny treningstime i morgen, og håper virkelig at kroppen nå kan samarbeide lenge…disse ufrivillige pausene er utfordrende, og det koster masse mentalt når det meste blir satt på pause. Kryss fingrene for meg 🙂