Fy søren så smertefullt!

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Fy søren så smertefullt!

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Jeg har en drøm…..

Mestringsfølelse. Den følelsen er gull verdt, og den følelsen har jeg kjent mye på den siste tiden. Jeg håper det fortsetter.

Jeg har skrevet mye om vektnedgangen, og oppturer og nedturer med Ozempic. Vi er mange i samme båt, og det jeg skriver om berører så veldig mange. Vi reagerer alle ulikt både på Ozempic og Wegovy. Noen får bivirkninger, andre ikke. Mange går ned i vekt, andre ikke. Noen har søtsug, andre ikke. Samme medisiner, men så mange ulike måter som vi reagerer på medisinen på. Det som fungerer for mange, det fungerer ikke for andre. Sånn er det med alt av medisiner. Så ulike er vi mennesker.

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle gå ned 20 kg på snart 6 måneder ved å bruke diabetesmedisinen Ozempic. Jeg håpet, og trodde at blodsukkeret ville stabilisere seg, men troen på at vekten skulle gå ned noe særlig, den var ikke stor. Jeg leste og hørte om alle som opplevde vektnedgang som en bivirkning, og drømte om at jeg skulle være en av dem. Men så mye jeg har opplevd gjennom livet med kreft, lymfødem og lipødem, så har jeg alltid sett på vektnedgang som kun en drøm. Man må jo alltid håpe. Mister man håpet, så mister man alt. Men håpet var lite. Det skal jeg innrømme.

Minus 20 kg, det merkes på kropp og sjel. Jeg unner alle å kjenne på det samme som meg. Det å bevege seg er så mye lettere. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. På trening så merker jeg vektnedgangen veldig. Jeg har trent 4-5 ganger i uken lenge. Nå trener jeg 5-6 ganger, og skulle det passe, så kan jeg nok ta på den 7.treningsøkten også. Lysten til å trene og utfordre meg selv har blitt mye større. Jeg våger å prøve mer, og jeg våger å gjøre øvelser uten å tenke på de andre som er der. Det er også en fremgang. Jeg går utenfor komfortsonen, og det kjennes godt og riktig.

Nå pusher jeg slede, noe jeg svært sjeldent har gjort med unntak av perioden jeg hadde PT. Jeg har startet å ta markløft med stang. Jeg står i planken, og kjenner på hvor mye lettere det er nå, og hvor mye lengre jeg kan stå. Jeg velter dekk. Jeg løper små intervaller på tredemølla. Slede er en skikkelig svetteøvelse. Det samme er velting av dekk. Jeg har startet med det minste dekket, så vi snakker ikke om mer enn 40 kg, men for meg er dette mestring. Både at jeg våger, og at jeg gjør det. Planken tok jeg også i perioden jeg hadde PT. Dette er en øvelse jeg liker godt, og jeg kjenner hvor herlig det er at her kan jeg stå ganske lenge, og mye lettere enn før. At jeg også nå har startet å løpe bittelitt, det er også stort for meg. Ikke at jeg har tenkt å bli noen løpedronning, men det å kjenne på at jeg kan løpe, den følelsen er god. Men her snakker vi babysteps. Virkelig babysteps. Jeg løper 10 sekunder, og går 50 sekunder. Slik fortsetter jeg i 40 minutter.

I nærområdet mitt, så har vi ei veldig fin løype som jeg har gått mye. Men nå er det sikkert halvannet år siden sist. Det var Bjørn Dæhlie som åpnet denne løypen i sin tid, og han var klar på at dette var en av de tøffere lysløypene. Jeg har pustet og pest meg gjennom her utallige ganger, og jeg har sagt stygge ting opp bakkene i denne løypen mange ganger. Noen av bakkene er svært krevende. Jeg har sjeldent gått løypa glad og fornøyd, men her om dagen, så kjente jeg på lysten etter å gå her igjen. Litt fordi det er godt å variere når man kan, og også for å kjenne på om minus 20 kg gjorde at det å gå her var lettere for meg. Det var så deilig å komme seg ut i naturen igjen. En flott morra var det også. Jeg kjente at jeg gledet meg til turen, og så frem til å gå. Bare det er jo en ganske så ny følelse. Etter å ha gått løypa, så kjente jeg så på mestring, på glede og håp. Det gikk så mye lettere å komme seg gjennom løypa nå enn tidligere. Bakkene, de var tunge, som før, men også her merket jeg en stor fremgang. Jeg grudde meg ikke til å gå de, og jeg gikk de opp uten å stoppe. Tidligere kunne jeg stoppe både en og flere ganger før jeg var på toppen. Jeg kjente det i beina, og i pusten. Jeg skal ikke få deg til å tro at jeg nesten løp bakkene opp, for det gjorde jeg absolutt ikke. Men det å gå uten stopp, kjenne at pusten gikk kjapt ned når jeg var på toppen – helt herlig.

Jeg vil fortsette å utfordre meg selv, og planen min er å komme meg mer ut på tur i tiden fremover. Det å kombinere treningssenteret med naturen, det vil være bra for meg. Jeg kjenner også på en slags redsel for at vekten ikke skal fortsette å gå ned. Denne uken gikk jeg ” bare ” ned 300 gram, og da kjenner jeg på skuffelse istedenfor glede over at det fortsatt går riktig vei. Jeg kjenner på at fornøyd, det er jeg først når jeg nærmer meg kiloen hver uke. Jeg synes også det er litt skummelt at jeg tenker mye på mat. Jeg er redd for at effekten plutselig skal stoppe. Dårlig samvittighet om jeg spiser noe jeg ikke skal, som i går da jeg tok en is når vi var på Lekeland med prinsene. Jeg er redd for å unne meg noe i redsel for å gå opp. Disse tankene liker jeg ikke, men det er kanskje noe som følger med for flere av oss. Jeg har et mål som jeg vet er mulig å nå, men jeg er utålmodig kjenner jeg. Jeg har brukt lang tid på å få en stor kropp, og kan ikke forvente at det å gå ned så mye som jeg ønsker er gjort på et knips. Men å få hodet mitt til å skjønne dette, det er ikke lett. Jeg har en drøm – jeg har et mål. Måtte drømmen gå i oppfyllelse, og målet nådd.

Ha en nydelig søndag der du er. Her var vi på lekeland i går, og i dag skal vi på ” Baldrian og Musa ” før prinsene og datter drar tilbake til Arendal. ” Baldrian og Musa ” er dukketeater, og har gledet barn i landsdelen i så mange år. Jeg hadde datteren min med meg på dette da hun var liten, så nå er det nye barn som får glede av forestillingene.

Nyt dagen! Vi blogges til lørdag.

 

 

Jeg koker!

Jeg blir så sint! Det koker innvendig, og blodtrykket går til værs. Hva i all verden er galt med folk?

Hvorfor jeg koker? Det er fordi man nok en gang opplever at nettet koker fordi en formfull modell har fått modellkontrakt. Jeg koker fordi altfor mange mener at en overvektig modell glorifiserer det å være stor. Som om det er derfor man bruker en overvektig modell! Hvorfor kan ikke disse negative personene skjønne at man ikke glorifiserer overvekt ved å bruke en stor modell, men at det faktisk dreier seg om mangfold. At det faktisk dreier seg om at kroppene våre kommer i alle fasonger. Det handler om å vise klær og undertøy også for oss som har ekstra kilo på kroppen, for vi trenger jo overraskende nok også både klær og undertøy. Det handler om å gjenkjenne seg i modellene. Skal en slank modell kunne vise hvordan klær og undertøy i min størrelse vil se ut på meg? Får jeg et riktig inntrykk da? Jeg blir så sint på alle disse uvitende bedreviterne som er fulle av dritt hver gang overvekt kommer i fokus på en, eller annen måte!  Ærligtalt, det handler da ikke om at en stor modell vil fortelle verden hvor fantastisk det er å være stor, og at alle bør bli som henne. Det handler heller ikke om at hele verden tror de vet alt om hennes livsstil. Jeg har vært stor hele mitt liv, og ønsker ikke at noen skal ha den samme kroppen som meg, MEN jeg vil likevel ha lov til å vise de flotte klærne fra nettbutikken min. Jeg vil vise hvor mye flotte klær det er til kvinner med kurver. Vi liker også å føle oss vel, kle oss fint og føle oss fine på lik linje med alle andre. Skal vi sette vektgrense på viktigheten av å føle seg vel i egen kropp?

Grunnen til at det koker innvendig, det er fordi den norsk- somaliske modellen Ceval Omar nå har blitt en av undertøysgiganten Victoria Secrets engler. Omar er en kvinne med kurver, og du verden så mye dritt det har kommet etter at dette ble kjent. Ikke overraskende, så er det menn som skriker høyest, og som synes dette er mest forferdelig. Her kommer en haug av bedrevitere med klare uttalelser som at Omar nå vil bli et forbilde som vil fortelle unge jenter at det er helt fint å være formfull, og et slikt forbilde er ikke annet enn skadelig. Jeg blir så oppgitt. Ærligtalt, har vi ikke kommet lengre?

Ceval Omar er en flott kvinne med former, og det er ikke uten grunn at Victoria Secret har valgt henne. Undertøysgiganten har fått mye kritikk for manglende mangfold, og de tar nå grep for å vise nettopp dette. De vil vise at de tenker mangfold og inkludering, nettopp fordi vi alle har ulike kropper, ikke fordi de ønsker å hylle overvekt. Jeg er stor, men selv om jeg er stor, så vil jeg gjerne føle meg vel både innerst og ytterst. Jeg vil gjerne kunne kjøpe flott undertøy, og da er det fint å kunne se undertøyet på andre enn de veldig slanke modellene som Victoria Secret tidligere har hatt. Det å se det på en modell som har litt former, det gir jo et bedre inntrykk for oss som trenger større størrelser.

Det som også er typisk, det er at hver gang det settes fokus på en overvektig modell, så kommer bedreviterne på banen med at modellen er usunn. Hvem søren har rett til å uttale seg om en person er usunn eller ikke? Hva vet vi om andre? Jeg er møkklei av at det alltid settes likhetstegn mellom overvekt, og det å være usunn og lat. Det er for det første mange grunner til at en person er overvektig, men en stor kropp er ikke ensbetydende med en usunn kropp. Jeg er sikker på at mange store kropper er langt mer trent og sunne enn mange slanke kropper. Innsiden er ikke alltid lik utsiden.

Jeg sier hurra for modeller som Ceval Omar. Jeg sier hurra for Victoria Secret som satser på mangfold. Og til dere bedrevitere: Verden hadde blitt et mye bedre sted dersom dere kunne lært dere å akseptere. Akseptere mangfoldet og heiet mer på kroppspositivitet. Lukk glidelåsen dersom dere ikke har noe positivt å si. Det er ikke rart at mobbing er et så stort problem som det er, og vi voksne, vi er blant de værste. Tenk hva dere fører videre til deres barn når dere holder på som dere gjør. Jeg blir direkte flau, og sint når jeg ser alt voksne mennesker kan få seg til å skrive i kommentarfeltene på nettet. Er dere like tøffe ansikt til ansikt?  Neppe, men jeg tar gjerne diskusjonen….

 

1.juni skjer det

Endelig skjer det noe, og jeg er så utrolig stolt over å få være med på dette. Dette er noe jeg har jobbet for lenge. Kanskje er dette starten på noe veldig bra, og det er sannelig også på tide at det settes fokus. 1.juni skjer det, og det er forhåpentligvis bare begynnelsen.

Dere som følger bloggen min, dere vet at jeg brenner for å gjøre noe med stigmatiseringen, og diskrimineringen som er mot oss overvektige. Vi er den gruppen i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er liksom akseptert at så mange snakker så negativt om oss, og at vi blir sett på som dumme, late og uten mål i livet. At vi er overvektige, det er vår skyld, og vi er idioter som ikke skjønner hvor lett det er å gjøre noe med vektproblemet. ” Det er bare å spise mindre, og trene mer.” Den oppskriften, den får vi stadig slengt i trynet. Hadde det faktisk vært så enkelt, så hadde det ikke vært overvektige i samfunnet.

Kjenner du min historie? Vet du hvorfor jeg bærer så mange kilo for mye? Selv om du ikke kjenner meg, så er det helt greit å ha meninger om hvorfor jeg er tjukk. Det er helt greit å snakke stygt om kroppen min. Det er helt greit å fortelle hvor dum jeg er. For du vet jo selvfølgelig alt om mitt liv, min hverdag, og min helse. Du tror selvsagt at jeg sitter i sofaen hele dagen, og spiser en kilo med smågodt, krydret med chips og som blir svelget ned med masse cola…med sukker. Men sannheten, kanskje du skulle ha visst mer om den før du uttalte deg negativt om jeg, eller forteller meg hvor stygg og feit jeg er. Kanskje du skulle ha latt være den stygge kommentaren når jeg passerte deg, eller når du leser en artikkel om overvekt på nettet, og heller hørt min historie.

Du som er lege, eller jobber i helsevesenet som jeg tydelig ser de negative holdningene til når jeg møter dere. Det er nettopp i helsevesenet jeg skal føle meg trygg og ivaretatt uansett hvorfor jeg kommer til deg. Du skal ikke gi meg en henvisning til en slankeoperasjon når jeg ikke er hos deg for å snakke om de tingene i det hele tatt. Du skal ikke skylde på vekten når jeg har vondt i øret, eller øynene renner. Hvorfor relaterer du alt til vekten?

Hvorfor skriker myndighetene, og helse Norge om den økende fedmen, men gjør svært lite med det foruten å gi oss kostholdsråd, råd til aktivitet, slankeoperasjoner eller et opphold på en fedmeklinikk. Hvorfor finnes det ikke et tilbud til oss i nærmiljøet vårt? Hvorfor satser dere ikke på å gi oss det vi trenger? Vi kunne ha unngått så mange slankeoperasjoner dersom myndighetene hadde hørt på oss ,og spurt oss hva vi trenger for å kunne gå ned i vekt. Vi trenger ikke slankeoperasjoner så lenge det er kroppen som blir operert. Hodet vårt opereres ikke, og det er her problemet ligger. Vi må rydde i hodet for og lykkes med en vektnedgang. Hvorfor får ikke vi denne hjelpen når dere vet at dette må til for og lykkes? Hvorfor får ikke overvektige egne grupper med trening tilrettelagt for oss når mange andre pasientgrupper får det? Hvorfor blir vi bare plassert der feks Frisklivsentralen føler at vi passer inn. Overvektige bør trene sammen. Vi bør få et opplegge basert på trening og mental hjelp. Ikke et opplegg på 3 mnd. Hva oppnår man på 3 mnd? Hvor langt kommer man på så kort tid. Vi trenger hjelp over tid. Over lang tid

Mye av dette kjenner mange seg igjen i. Holdninger til overvektige som ikke holder mål. Leger, sykepleiere, arbeidsplasser, og mannen i gata, der er så mye stigmatisering der ute, og det er på tide at vi overvektige setter fokus på dette, og forteller hvordan vi opplever alt dette. Vi må fortelle hvordan vi faktisk opplever andres holdninger til våre store kropper. Og akkurat det skal nå skje, og jeg håper du som føler på stigmatiseringen, og diskrimineringen vil være med å sette fokus, og dele av dine erfaringer. Dine erfaringer, og meninger er så viktig!

Christel Olaisen og jeg har jobbet med dette på hver vår kant, og nå har vi gått sammen om dette. Vi var i kontakt med varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft for å prøve å fortelle hva overvektige i kommunen trenger. Rostoft satte oss i kontakt med Hanne Kro Sørborg som bla jobber med En by for alle i kommunen, og sammen har vi jobbet frem arrangmentet ” Tjukk på Sørlandet ” den 1.juni på Kristiansand Bibliotek.

Hvordan er det å være tjukk på Sørlandet? Kjenner man som tjukk på stigmatisering og diskriminering? Hvorfor skjer dette, og hvor møter man på utfordringer ved det å ha en stor kropp?Vi ønsker å sette fokus på det å være tjukk på Sørlandet, og ønsker å få vite mer om hva tjukke opplever av nettopp stigmatisering og diskriminering på alle områder i landsdelen. Dette er viktig for og kunne jobbe videre med nettopp disse tingene. Det er så viktig for å bli hørt.

1.juni kl.18.00 håper vi å se mange på Kristiansand Bibliotek. Arrangementet finner sted i kjelleren der, og i tillegg til En By for alle/Kristiansand Kommune, så er også Kristiansand Sanitetsforening med på dette. Vi får besøk av kroppsaktivist Carina Carlsen denne kvelden, og Carina har sine klare meninger om alt dette, og skal snakke om det i sitt innlegg. Carina er et fyrverkeri av ei dame, og verdt å lytte til.

Jeg håper å se mange denne kvelden, også dere som i ulike sammenhenger jobber med overvektige. Det kan være så verdifullt for dere å høre hvordan overvektige faktisk opplever å være tjukk i samfunnet. Kanskje kan det være historier til ettertanke.

Del erfaringer, og meninger, men kom gjerne også bare for å delta, og for å høre. Og vi håper jo også at overvektige fra andre steder i landsdelen enn Kristiansand vil delta. Del veldig gjerne, og spre budskapet!

Jeg har en drøm jeg. Drømmen er at dette kan være starten på noe bra…..

 

 

Er det umulig å finne bukser i store størrelser?

“Det er så godt som umulig å finne bukser i større størrelser i fysiske butikker.” Påstanden skapte stort engasjement på KK sin Facebook side denne uken. Jeg pleier ikke engasjerer meg når jeg leser innlegg her eller der, men akkurat den saken, den måtte jeg kommentere.

Det på finne bukser i store størrelser, det er slettes ikke umulig. Og hvorfor fokuseres det på kjedebutikker når vi har mange flotte nisjebutikker som spesialiserer seg på klær til oss kvinner med kurver og former. Kanskje er det ikke så lett å finne bukser som passer en stor kropp på HM, Lindex, eller Cubus. Kjedene sier selv at de er inkluderende, og jeg kan forstå at det er både irriterende og frustrerende når man finner ut at kjedene ikke er det de selv mener at de er, men rundt om i hele landet, så er det så mange butikker som har satset på det å selge klær for oss som trenger større klær. Klær som er spesialdesignet for våre kropper. Klær som tar hensyn til at vi har både lår, legger, hofte, rompe, bryster og mage. Hvorfor ikke handle bukser i disse butikkene? Hvorfor ikke bare droppe kjedebutikkene? De kan jo ikke stormote uansett.

Det blir så feil å klage på at man ikke får bukser i store størrelser når det er så mange butikker rundt om i landet. Fysiske butikker snakker jeg da om, for fokuset i artikkelen gikk på fysiske butikker, og det at enkelte blir henvist til å handle på nettet. Det er nok av butikker som ønsker oss som kunder.Det finnes nok av butikker som kan tilby bukser og klær som har en passform som kjedebutikkene aldri kan tilby. Produsentene av stormote har egne designere som kan dette, og som vet hvordan passformen skal være for at vi skal bli fornøyd, og nisjebutikkene sitter med kunnskapen om hvilke merker som har klær som passer din kroppsform. Hvorfor ikke bruke de som kan dette, og la kjedebutikkene leve sitt eget liv.

Jeg kan forstå at enkelte ønsker å dra til en fysisk butikk for å prøve bukser og andre klær, men som sagt, butikkene er der, og bukser kan man få i bøtter og spann i ulike modeller med ulike beinlengder. De fleste nisjebutikker innen stormote starter på str. 42 og går opp til både 56 og 60, så det å gå så hardt ut med at man ikke får bukser, det blir så feil som det kan bli.

Pris. En del vil nok kaste seg inn her og mene at nisjebutikker innen stormote har langt høyere priser enn kjedebutikkene. Har de det? Stemmer det? Nei, det stemmer ikke. Klart man kan få dyre bukser i stormotebutikker også slik man kan i mange andre butikker også, men stormotebutikkene kan absolutt konkurrere på pris. Jeg vet ikke hva man må betale for en bukse på feks HM og Lindex, men sikkert fra 400 kr og oppover. Mange ligger sikkert et stykke over 400 kr vil jeg tro. Visst jeg tar utgangspunkt i nettbutikken min, og buksene jeg har der, så koster mine bestselgere 399 og 499 kr. I tillegg til en god pris, så får du en veldig god kvalitet, og passform. Den dyreste buksen jeg har pr i dag, den koster 999 kr, så det er en del høyere, men man har mange bukser mellom 399 som er den billigste og 999 kr som er den dyreste, og slik er det også i fysiske stormotebutikker. Man har ulike prisklasser.

Nå vet jeg at en del av dere bor slik til i landet at det kanskje ikke er en fysisk stormotebutikk rett rundt hjørnet, og at det da kanskje er lettere å finne en kjedebutikk, den frustrasjonen, den har jeg 100% forståelse for, men jeg vet også at mange av de som bor noe unna en fysisk butikk bruker nettbutikker mye. Man får ikke prøvd buksene, eller klærne før de kommer hjem i posten, men da kan man også prøve i ro og fred. Det er ingen tvil om at veldig mange er blitt glad i å bestille på nett, men for de som ikke er komfortabel med nettshopping, så er det et godt utvalg av fysiske butikker veldig mange steder i landet. Men at handlemønsteret vårt har endret seg spesielt etter pandemien, det er det ingen tvil om. Det er også en av årsakene HM oppgir som grunn til at de har flyttet deres utvalg av klær i store størrelser over på nett.

Servicen man får i en nisjebutikk, den er stort sett også en hel annen. Ofte kan man treffe på butikkmedarbeidere som selv er formfull, og som kan snakke ut i fra egen erfaring. Kompetansen, den er uten tvil mye større i en nisjebutikk. Kunnskapen som etterlyses i artikkelen, den finnes ikke i kjedebutikkene, den finnes i nisjebutikkene. Sånn vil det nok alltid være uansett hvor mye kjedebutikkene hadde satset på store størrelser.

Jeg har få gode erfaringer med kjedebutikkene, og det har ingenting med det at jeg driver nettbutikk å gjøre. Jeg har opp igjennom årene hatt mange runder i de ulike kjedene, og jeg synes ingen av de har vært veldig gode på store størrelser selv ikke da kjedene hadde egne avdelinger, eller et lite hjørne av butikken. Jeg har alltid følt at kjedene ikke har tatt store størrelser på alvor. Da tenker jeg mest på passform. Enten følte jeg at plaggene var telt, eller så var de pølseskinn. Enten hadde de brukt for lite stoff, eller så hadde de brukt for mye. Jeg kler verken telt, eller pølseskinn. Kunnskapen om passform, og kvalitet, den føler jeg manglet da, og nå.

Så bukser i store størrelser, de finnes absolutt, og utvalget er også veldig bra…man må bare rette øynene mot nisjebutikkene, og ikke kjedene.

Er du på utkikk etter gode bukser, og liker å handle på nett, så besøk gjerne nettbutikken min her : https://enstorrelseforstor.no/ eller send meg en mail på [email protected]

Solen skinner her i sør, og det er en nydelig temperatur allerede nå kl.09. Jeg startet dagen med en time på tredemølla. Jeg kjenner at lymfebeina mine har utrolig godt av å trene…nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

 

Krigen er i gang

Krigen er definitivt i gang. Og diskusjonen er i gang. Dette skjer hver påske.

Krigen vi snakker om, det er selvsagt godtekrigen. Godteriet som blir dumpet i pris rett før påske. Det er jo alltid sånn rett før jul også når marsipanen og smågodtet får svenskepriser. Og akkurat nå så er det svenskepriser, og folk går bananas i smågodt, Kvikklunsj og marsipanpølser. Butikkene kriger om kundene, og ernæringseksperter fortviler over at vi nordmenn nå blir enda tjukkere. Spesielt er det ille for oss svake overvektige som ikke kan gå forbi billig godteri.

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har protestert høylytt når butikkene har solgt billige kalorier. Stakkars de tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene. Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, Kvikklunsj og marsipanpølser, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg synes det er fantastisk bra at man kommer til frukt og grønt aller først når man går inn for å handle. Jeg kjøper ofte frukt i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. Kostholdet mitt er ikke så galt som sikkert mange tror. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige, men sliter nok litt i forhold til feks størrelse på porsjonene. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med smågodt, Kvikklunsj, cola og chips.

Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal fylle kurvene våre med gulerøtter, og salater.

Påsken er her, og jeg skal kose meg med påskegodt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har kjøpt smågodt til 7.90 kr på Europris. Jeg kjøpt billig Kvikklunsj og sjokoladeharer på Kiwi. Jeg har også kjøpt masse Solo Super, men den er jo uten sukker hehe. Mye av godteriet er til prinsenes påskeegg. De eggene er store, men fylles med mye mer enn godteri. Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Det handler om helt andre ting. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper dessverre ingenting.

Planen var trening i dag, men i går hadde jeg besøk, og det ble veldig sent. Er ikke vant til å natterangle lengre, så søvn ble prioritert. Det kommer en dag i morgen, og da er jeg på plass på trening innen kl.07. Dermed får jeg fire økter denne uken, selv om jeg hadde håpet på fem.

Ha en nydelig lørdag. Vi blogges i morgen.

En egen godterilov? Seriøst?

Landsforeningen for overvektige mener at en egen “godterilov” er på sin plass. Bakgrunnen for dette er forslaget fra klinisk ernæringsfysiolog Tine Sundfør om å forby salg av store sjokoladeplater. Sundfør ønsker regler for hvor store sjokoladeplatene og potetgullposene kan være. Hun er rett og slett kritisk til størrelsen på de ulike godteposene som selges i butikkene. Landsforeningen for overvektiges leder er enig med Sundfør, og mener at ved å regulere hvor store porsjoner det er lov å selge, så vil det gjøre folk mer bevisst på helsedimensjonen av dette.

Jeg forstår bakgrunnen for Sundførs drøm. Det er et faktum at fedmeproblematikken øker i Norge. Fedme er blitt et folkehelseproblem. Sundfør mener et forbud vil gjør det lettere for de som er genetisk disponert for fedme til å velge mer riktig. Hun mener at det i dag er svært krevende å holde en sunn vekt. Forbudet vil verne om de som er mest sårbare, og har lett for å gå opp i vekt.

Er det veien å gå med å forby store sjokoladeplater, og potetgullposer? Jeg er for at sunn mat skal få større fokus. Jeg er for at man ikke bør markedsføre usunn mat så bevisst mot unge, og jeg ser utfordringen med økende fedme. Men seriøst, vil det hjelpe at vi ikke får kjøpe store sjokoladeplater i butikken? Visst en person har lyst på en stor sjokoladeplate, men ikke får tak i det, kjøper vedkommende da kun en liten, eller kjøper vedkommende kanskje to, eller tre sjokolader? Kjøper man ikke det man har lyst på? Eller vil man velge en liten sjokolade fordi det ikke finnes store? Vil den begrense mengden man kjøper?

En ” godterilov” sammenlignes med røykeloven fra Landsforeningen for overvektige. Kampanjer hjalp ikke, men ting skjedde i positiv retning når røykeloven kom. Det er jo en sannhet, men kan man sammenligne røyking med å spise sjokolade og chips? Begge deler er svært usunt, så der er det klare likhetstegn. Så er der også en stor forskjell. Å røyke, det skader ikke bare en selv, men det skader også de rundt som må puste inn røyken de og. Mange blir utsatt for passiv røyking. Visst man velger å spise en stor sjokoladeplate, eller en stor chipspose, så skader en stort sett bare seg selv, og egen kropp. Da tar jeg det som en selvfølge at foreldre ikke lar barna nyte store mengder. Vil man bli mer bevisst på helsedimensjonen ved å regulere hvor store porsjoner man har anledning til å kjøpe? Må man ha noen til å passe på seg, eller bør man faktisk passe på seg selv? Skal staten forby, eller er det vårt ansvar, også i forhold til barna våre?

Jeg ser som sagt hva Sundfør vil frem til, men er forbud veien å gå? Nå skal rett være rett, et forbud mot store sjokoladeplater, og chipsposer, det er Sundførs ønskedrøm. Pr. nå, så er ikke det et virkemiddel Helsedepartementet har vurdert. Statssekretær, Ole Henrik Krat Bjørkholt sier at departementet er sterkt bekymret over at usunn mat markedsføres såpass mye, og særlig markedsføringen som er rettet mot barn og unge. Sosiale medier gjør dette enda mer bekymringsfullt mener han fordi det drives omfattende markedsføring der. Dette er noe jeg er helt enig med han i. Departementet må ha en samtale med bransjen omkring dette sier Bjørkholt, og de ønsker å vurdere andre virkemidler for å fremme god folkehelse. Jeg er veldig spent på hva disse andre virkemidlene er.

Hva gjør staten egentlig for overvektige annet enn å tilby slankeoperasjoner, og opphold på steder som feks Evjeklinikken ? Nå har de jo også tatt bort Saxenda på blå resept for de som hadde gode resultater av den. Det er ikke så mye annet som gjøres enn å snakke om økende fedme i Norge, at vi må ta grep, vi må trene mer og spise sunnere. Hva slags hjelp får andre grupper i Norge som har sine utfordringer? Det er mange grupper som får egne opplegg betalt av staten. For oss overvektige er det ikke samme tilbud. Sammen med en annen engasjert kvinne så har jeg vært på møter i Kristiansand Kommune for å prøve å få kommunen til å sette mer fokus på overvektige. Vi ønsker at kommunen skal satse på egne treningsopplegg for oss. At de skal legge til rette for at også vi kan få den hjelpen mange trenger. Hjertepasienter, kreftpasienter, revmatikere, astmapasienter, alle disse pluss flere andre grupper har egne opplegg. Overvektige blir bare kastet rundt og plassert i grupper hvor man egentlig ikke hører hjemme. Vi må bare plasseres et sted for at man skal kunne si at det er et tilbud til oss. Det betyr masse å få egne opplegg tilrettelagt for oss. Det handler om å være sammen med andre i samme situasjon, og trenes av noen som forstår oss. Kommunens helseavdeling var vel egentlig ikke særlig interessert i å snakke med oss. De hadde ikke tid og ikke penger. Fedmeproblematikken øker, men vi er ikke viktige. Nå skal vi igjen prøve å komme videre. Jeg har ikke troa, men jeg har et lite håp.

For min del så må forbudet gjerne komme. Jeg kjøper aldri store sjokoladeplater for å sette meg ned å gafle innpå. Jeg har aldri har spist en stor sjokoladeplate alene, da har den blitt spist over lang tid. Jeg har delt ei stor plate med andre, men skal jeg kjøpe sjokolade kun til meg selv, så kjøper jeg mindre størrelse. Så det handler ikke om at det er krise for meg, og sikkert ikke for andre heller. Det handler om forbud.  Det som også skjer når media skriver om feks dette forbudet som Sundør ønsker, det er at kommentarfeltene gløder med stygge kommentarer til alle oss ” feite.” Oss “feite” som er skylda i at alle andre må lide under et forbud mot store sjokoladeplater. Få skjønner at et slikt forbud nok er rettet mot de fleste. Det er nemlig ikke bare ” feite ” som spiser disse tingene. Forbudet som Sundfør ønsker handler også om å forebygge. Overvekt synes på oss “feite”, men hadde man kunne ha sett innsiden til en slank person, så var det sikkert mange som hadde fått sjokk, og definitivt lukket munnen sin med gaffateip. Slank betyr nemlig ikke at man er helsemessig på topp. Slank betyr ikke at man kan spise ubegrenset med store sjokoladeplater uten at det blir usunt. Her er det mange som nok har misforstått mye. Men det er vi ” feite ” som får skylda for det meste, og det er helt ok å slenge dritt og stygge kommentarer til oss som.

Jeg har vært med og starte flere treningsgrupper for overvektige gjennom årene, men det har vært et privat intiativ, så her har vi betalt selv for treningen. Og i det man involverer en PT, så koster det å trene. Mange har ikke disse pengene, og dermed blir ikke et slikt tilbud noe de kan benytte. Det har kun vært et treningssenter som har vært villig til å tilby egne treningstimer for overvektige. Alle andre jeg var i kontakt med fant det ikke interessant. Kommunene og staten må på banen med mer enn et forbud mot å selge store sjokoladeplater. De må kunne tilby mer enn kun å innføre sukkeravgiften på nytt. Gi oss hjelp til å rydde i hodene våre, det er faktisk esten det viktigste. Gi oss egne treningsgrupper. Gi oss en PT på blå resept. Gjør noe, ikke bare snakk!

Jeg startet søndagen med ei god treningsøkt på tredemølla. Det ble en liten time med godt tempo og masse svette. Det blir ikke sjokolade til frokost. Ikke chips heller 🙂

Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag!

Jul med bismak

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man må heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg er i gang med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått en del av svarene jeg trengte for at min prosess mot ett lettere liv skulle kunne la seg gjennomføre. Jeg knakk endelig koden som jeg sånn sett skulle ønske at jeg hadde knekt for mange år siden…men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme, nemlig fremtiden.

Jeg har fått en del svar på hvorfor jeg er overvektig. All overvekt har en årsak – min overvekt har også sine årsaker. Jeg har lymfødem, jeg har lipødem, og jeg har tatt mange dårlige valg. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg har lært mye om hvordan jeg skal takle situasjoner som fort kan resultere i et dårlig valg. Jeg vet hvorfor jeg velger som jeg velger, og jeg har lært og akseptere de dårlige valgene jeg tar. Jeg skal ikke sitte her og skryte av at julen ikke lengre er noen utfordring, eller at jeg aldri sliter med dårlig samvittighet, for det hadde vært løgn. Julens godsaker i litt større mengder enn normalt, det kan fort bli en kamp inni meg fordi jeg føler at det har blitt for mye, og fordi jeg simpelthen tror at jeg ser juleribba, og julemarsipanen legge seg akkurat der på kroppen min. Men jeg har allikevel ett helt annet forhold til julens utfordringer nå enn før. Jeg er litt mer avslappet, og jeg har mer evnen til å kose meg litt mer, og så har jeg blitt noe mer flink til å begrense meg. Jeg må ikke se at godteskålen er tom, og jeg må ikke spise når jeg egentlig ikke har lyst….før så gikk det automatikk i dette. Stod det en godteskål på bordet, så skulle den tømmes. Jeg vet at mange sliter med det samme….nå trenger jeg ikke å tømme hele bollen, nå er jeg veldig fornøyd med mye mindre, men kampen med hodet, den vil nok alltid vedvare, men i mindre grad enn før. Jeg vil aldri bli helt på bølgelengde med hodet mitt, men veldig mye kan har blitt endret, og vil fortsette å endre seg. 2023 blir ett nytt spennende år. Jeg har mye å jobbe med, og jeg har nye mål. En av tingene jeg skal fortsette å jobbe med er hodet fordi jeg vet hvor mye det betyr for endringene mine at hodet, og jeg spiller på lag.

 

Vi skal kose oss i julen. Vi skal ikke gå rundt og kjenne på denne dårlige samvittigheten hver gang vi spiser god mat, og julegodt. Det er lov å kose seg, og julen skal være dager som skiller seg ut fra alle de andre dagene. Det er ikke disse få juledagene som utgjør den store forskjellen, eller som velter det store lasset. Jeg tror det er viktig at vi prøver å si til oss selv at de spesielle dagene som juledagene er, at det er viktige dager. Det er viktig å ha dager som skiller seg ut fra hverdagene. Juledagene hvor vi gjør andre ting enn ellers…dagene hvor vi kan være mer sammen med de rundt oss, hvor vi ikke trenger å stresse, og jage, men senke skuldrene, og nyte roen. Juledagene som inneholder kos, og glede. Juledager hvor vi spiser god mat, spiser julekaker, og spiser julegodteri uten å telle kalorier…dager hvor vi sier til oss selv at god mat er en viktig del av livet. Vi lever et liv, og det må vi ikke glemme å nyte. Mat er og blir en viktig del av ett godt liv. Ikke spis i store mengder bare fordi det er lov i julen, men spis akkurat det du vil uten at magen verker, og kvalmen kommer stigende. Når juledagene er over, så kommer hverdagen tilbake, og da er det på tide og sørge for at julegodtet enten er spist opp, gitt bort, eller kastet i søpla – OG det er viktig og ikke la seg friste av all julesnacksen som kommer til 50 % når vi så vidt er inne i romjulen.

Nyt søndagen. Her i julehuset mitt har jeg hatt prinsene og mammaen deres her denne helgen. Vi har kost oss en hel haug. Vi har sett den flotte byen vår julepyntet, spist varme smultringer, bakt julekaker hos oldermor, sett Jul i Blåfjell og hatt så fin førjulstid sammen. Det er en fryd og en glede å få tilbringe tid sammen med mine.

Nyt 2.søndag i advent. Håper dere alle har en fin førjulstid. Sender en ekstra god klem og varme tanker til deg som kanskje har en tung tid. Julen er ikke bare glede for alle, og dere tenker jeg ekstra på i dag.

Nei, dette er ikke greit….

Overvektige tømmer markedet for andres medisin. Du har kanskje fått med deg diskusjonen i media de siste dagene? Om at vi overvektige sluker andres medisin, og om dette er riktig eller galt?

 

 

 

Overvektige tømmer markedet for den vektreduserende diabetesmedisinen Ozempic og Legemiddelverket varsler nå om en mangelsituasjon. Tilbake står diabetikere som ikke får tilgang til den viktige medisinen som de bruker. Media kaller Ozempic for en hype , og har gått sin seiersgang over hele verden. Medisinen har vært på ” alles ” tunge, og når noe omtales så mye som Ozempic, så er det klart at det når ørene til overvektige i Norge også. Selvfølgelig vil overvektige nordmenn forsøke. Dersom det er et håp om at Ozempic vil hjelpe oss i kampen mot overvekten, så vil vi selvsagt forsøke. Mange mener det er feil å hoppe på ” alt ” som dukker opp, men da har man aldri vært i overvektiges sko. Når man kjemper en kamp hver eneste dag, og opplever den stigmatiseringen som overvektige gjør, så er det en selvfølge at man ønsker å prøve det som kanskje kan hjelpe oss.

Men er det riktig at overvektige tømmer markedet for en medisin som personer med diabetes 2 er helt avhengig av? Absolutt ikke! De som trenger medisinen for sin sykdom, de skal selvsagt gå først i køen. Overvektige uten diabetes 2, de skal ikke prioriteres på linje med diabetikerne. Alle har rett til helsehjelp. Joda, det er sant, men i dette tilfelle i forhold til overvekt, så finnes det alternativer som feks Saxenda. Da må overvektige flyttes over til dette alternativet tenker jeg.

Legene vil selvfølgelig hjelpe pasientene sine, og skriver ut Ozempic, noe legene ikke skal gjøre. Legene skal kun skrive ut Ozempic til diabetikere, og det kommer man nok til å bli strengere på i tiden fremover. Når Legemiddelverket melder om mangel på medisinen, så er det klart at det må bli restriksjoner. En medisin må gå til den gruppen pasienter som den er beregnet for, spesielt også med tanke på at det er andre alternativer til overvektige. Det er ingen som ikke ønsker at vi overvektige skal kunne gå ned i vekt, men så lenge der finnes alternativer, så burde det være en enkel sak å løse.

Disse slankesprøytene, de har hjulpet mange til å gå ned i vekt. Den har vært til utrolig god hjelp for mange overvektige. Man blir jo desperat i kampen på å finne hva som kan være løsningen. ” Spis mindre og tren mer”, det er den klassiske oppskriften fra alle som ikke egentlig vet hva overvekt dreier seg om. Eller den andre klassikeren ” Ta deg sammen.” Om det hadde vært så enkelt, så hadde det ikke vært mye overvekt i verden.

Jeg heier på alle som ønsker å prøve å gjøre noe med overvekten, og det inkluderer også alle som prøver Mysimba, eller en av sprøytene. Det å stå i en situasjon hvor man ikke klarer å få vekta ned uansett hva man gjør, det er sårt, fortvilende, vanskelig og vondt. Ikke bry dere om alle bedrevitere som sier at en sprøyte er for late folk som ikke eier selvdisiplin, og som ikke selv gidder å gjøre noe med problemet. Ikke hør på de som mener at piller er for late folk. Vi overvektige vil alltid være de som andre kan se ned på, og prate negativt om. Jeg skjønner at alle med utfordringer ønsker å prøve det som kanskje kan hjelpe til en bedre hverdag. Men la oss ikke ta viktig medisin fra andre når det finnes alternativer.

Snart kommer en ny sprøyte som skal ha enda bedre effekt enn Saxenda og de andre, og dersom effekten av Saxenda ikke kommer tilbake, så skal jeg stå som en av de første i køen for å få prøve denne nye…for som dere bedrevitere nok har skjønt – jeg er for lat til å gjøre noe med situasjonen min….