Og det er kanskje det stedet som er mest krevende å være. For det er her det svinger mest. Mellom de dagene hvor jeg kjenner mestring, letthet og glede – og de dagene hvor jeg kjenner på frustrasjon, utålmodighet og tvil.
For det er ikke en rett linje. Det går ikke jevnt nedover. Og jo lenger jeg har kommet, jo mer merker jeg at ting går saktere.
I starten kunne vekta rikke seg oftere. Det skjedde noe fra uke til uke. Nå kan det gå lengre og lengre tid mellom hver gang den faktisk beveger seg.
Og det gjør noe med hodet.
For selv om jeg gjør mye av det samme, selv om jeg står i det – så føles det plutselig som om kroppen holder mer igjen. Som om den strammer litt til. Og det gir egentlig mening.
Kroppen vil jo ikke ned. Den vil beskytte seg. Den vil holde på det den har. Og jo mer jeg går ned, jo mindre har den å “ta av”, og jo mer vil den jobbe for å holde balansen der den er. Samtidig, jeg har fortsatt nok å ta av….
Det er kanskje der det blir ekstra krevende. Når innsatsen må være like stor – eller større – men resultatene kommer sjeldnere.
Da er det lett å begynne å tvile. På om det man gjør er riktig. På om det i det hele tatt skjer noe.
Og så er det dette med medisinen.
For ja – den har hatt effekt. Det skal jeg ikke ta fra den. Den har hjulpet meg, spesielt i perioder.
Men jeg merker også at den effekten ikke er like sterk hele tiden. At noe av det jeg kjente tydelig i starten… gradvis avtar. Og det er frustrerende.
For når man først har kjent hvordan det kan være – mindre matstøy, mindre kamp – så blir det ekstra tungt når det ikke føles like tydelig lenger.
Og så kommer sammenligningen snikende.
De som fortsatt har full effekt. De som kjenner det like godt, uke etter uke. De som “bare” går ned.
Og så sitter man der og kjenner at… selvfølgelig er ikke jeg en av dem. Det er en litt vond tanke, men den er ærlig. For det er noe med urettferdigheten i det. At vi gjør mye av det samme, men kroppen responderer så forskjellig. At noen får mer hjelp enn andre – uten at man helt kan styre det selv.
Og likevel må jeg stå i min prosess. Med min kropp. Med de forutsetningene jeg har. Og det er kanskje det som er den virkelige jobben.
Å tåle at det ikke er likt for alle. Å tåle at det går saktere nå. Å tåle at det svinger mer.
Og midt oppi alt dette kommer spørsmålet:
Når er man egentlig i mål? Er det et tall? Er det en følelse? Er det når kroppen fungerer bedre, eller når hodet får ro?
Jeg har lenge hatt et konkret tall i hodet. Et mål jeg skulle ned til. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å utfordre det litt.
Hva er egentlig riktig mål for meg? Og hva er godt nok? Må jeg helt ned dit jeg en gang bestemte meg for? Eller finnes det et punkt før det – hvor livet fungerer, hvor kroppen har det bra, og hvor det faktisk er nok?
For kanskje handler det ikke bare om å komme seg ned i vekt. Men om å finne et sted man kan leve i. En kropp som fungerer så mye bedre, en bedre helse. Et sted som er bærekraftig. Et sted hvor man ikke hele tiden kjemper.
Jeg har ikke alle svarene. Langt ifra. Men jeg vet at jeg er midt i det nå. Midt i prosessen.
Og kanskje er det akkurat her det viktigste arbeidet skjer, men fy søren for en kamp det er. Fy søren så tøft og vanskelig…..
Jeg trodde aldri jeg skulle bruke så mye energi på noe så enkelt som en pute…Men her er jeg. Midt i jakten på den perfekte puta.
Jeg sovner alltid med en gang. Ofte sover jeg før hodet nesten rekker å være nær puten, så det er ikke der problemet ligger. Men jeg merker det på kroppen når puta ikke er riktig. Jeg blir faktisk svimmel hvis jeg ligger for lavt. Skikkelig ekkelt. Så jeg vet ganske godt hva jeg liker: Jeg vil ha en pute som er :
høy
stor (sånn som hotellputer)
og fast
Ikke myk så hodet bare forsvinner nedi. Og det er akkurat der problemet ligger…For de putene som ser best ut, og føles gode når du legger deg ned – de er ofte altfor myke. Og etter kort tid?
Så er de ofte helt flate 😅
Og så har vi hotellputene…jeg digger hotellputer! Og det er hotellpute jeg bruker nå. Hotellputer er akkurat sånn jeg liker de : store og gode. Men selv de mister formen ganske fort uansett hvilken prisklasse jeg kjøper de i.
Hjemme har jeg prøvd litt forskjellig, men sliter fortsatt med å finne den ene som faktisk fungerer optimalt. Min favorittpute. Egentlig hadde den store favoritten vært ei hotellpute som var fast over lang tid. Jeg må ha ei som gir støtte, og ikke bare føles god i starten.
Og så er det jo dette…Man kan jo ikke kjøpe alle puter for å teste de. Det blir en dyr affære ganske fort. Så man står der da…og prøver å kjenne på en pute i butikken som om det skal gi svaret. Det er litt rart egentlig, at noe så lite som en pute kan ha så mye å si. Jeg får ofte hodeverk også av ei pute som blir helt feil. Jeg har faktisk vurdert disse komfortputene, men de er jo så svære. Det er jo som å ha en slange i sengen hehe. Men hadde de funket, så hadde jeg overlevd sammen med en ” slange.”
For meg handler det ikke bare om komfort. men om støtte. Spesielt når jeg er så aktiv, og vil at kroppen skal fungere best mulig. Jeg har også begynt å lese litt om puter (ja, det har kommet dit 😄), og det er jo stor forskjell. Dun og fiberputer er ofte myke og former seg lett – det er de typiske hotellputene. Men de kan også bli fort flate. Memory foam og latex er gjerne fastere og holder formen bedre, men de kan føles litt harde og uvante. Så egentlig handler det vel om å finne den balansen som passer akkurat meg, og det er tydeligvis ikke gjort på én kveld, om det er noe jeg klarer å få kontroll på i det hele tatt…jeg begynne rå tvile på at jeg er heldig og finner drømmeputen.
Jakten fortsetter – på puta som er :
høy nok
fast nok
stor nok
og som faktisk holder seg sånn.
Kanskje jeg finner den. Antageligvis ikke. Men én ting er sikkert : om dagen kommer at jeg gjør det…da blir det en liten seier i hverdagen 😄
Er det bare jeg som sliter med dette – eller har du faktisk funnet den perfekte puta? Tips mottas med stor takk!
I natt stilte vi klokken, og jeg var på trening 0730 i dag, el 0630 om det hadde vært i går hehe. Jeg hadde ei rolig økt på mølla i dag og etter kortisonsprøyten jeg tok på onsdag. Best å gjøre som jeg blir fortalt. Godt å kjenne på en hæl uten smerter.
Solen skinner i Sørlandets hovedstad akkurat nå, men det er ikke mer enn 3,5 grad. Usikker hva dagen bringer, men jeg skal gjøre klar påskeegg rebusene og påskeeggene til guttene, og jeg skal pakke ut et utrolig spennende treningsapparat som jeg har fått. Akkurat det skal jeg fortelle mer om senere!
Lag deg en god palmesøndag der du er! Vi blogges påskeaften!
Jeg er ikke der at kroppen skriker stopp. Men den hvisker. Litt i kneet. Litt i hælen. Men i ryggen, der skriker den høyt til tider.
Det er ikke sånn at jeg ikke kan trene. Jeg kan trene. Jeg gjør det også. Men den siste tiden, så har det ligget der hele tiden. Det skaper en sånn liten usikkerhet. Kan jeg stole på kroppen min i dag? Kan jeg gi like mye som jeg vil, og hva er alle disse vondtene…smertene i ryggen som kommer og går i perioder, de kommer hyggigere, og kommer antageligvis fra en bilulykke som jeg var i for mange år siden. Hælen, der er plantar fascitt en av synderne, og kneet, det aner jeg ikke. Det er ikke intense smerter der, men det er ” noe” der som er ubehagelig.
De siste ukene har jeg kjent mer på det enn på lenge, og jeg gjør det jeg kan for å holde smertene litt unna: jeg har gode sko og spesialsåler fra Drevelin. Jeg gjør egne øvelser for både rygg, kne og hæl. Og selv om jeg klarer å trene, så våger jeg feks ikke å løpe i frykt for mer smerter. Og dagene kan jo fort bli litt preget når noe er vondt og ubehagelig. Så denne uken, så tok jeg valget: Jeg har tatt kortisonsprøyte under hælen, og kneet venter til uken. Jeg har tatt det før med gode resultater, og hælen kjennes veldig bra ut nå. Satser på det samme vil skje med kneet. Ryggen, der blir det MR. Der må man helst vite helt nøyaktig hvor man feks skal sette kortison. Jeg har faktisk aldri tatt MR før. Og jeg skal være ærlig: jeg gruer meg. Ikke litt, men masse. Det å ligge inne i en slik trommel, det må være klaustrofobisk.
Jeg gruer meg ikke sånn at jeg ikke skal ta MR. For det skal jeg. Men nok til at jeg har snakket med legen om beroligende. Og ja… det hjelper litt å vite at det finnes en løsning hvis det blir for mye. Og det er nok ryggen som påvirker meg mest akkurat nå. Jeg kjenner det ned i beina innimellom. Denne brennende, strålende følelsen. Og da vet jeg at det ikke bare er “litt vondt”. Den ene foten dovner litt bort i blant, så her er det kanskje nerver i klem. Kneet, det skal i første omgang gjennom røntgen.
Midt oppi dette – så er det også et håp der. Et håp om at de kan se noe. Forstå hva som skjer. Og kanskje gjøre noe med det. Eller kanskje det faktum at dette må jeg leve med. Kanskje er det ikke så mye hjelp å få, men jeg håper. For jeg vil jo videre. Jeg vil ikke bare “stå i det”. Og så står jeg midt i det jeg kanskje synes er det vanskeligste: å finne balansen. For jeg vil jo trene. Jeg vil fremover. Jeg vil ikke la kroppen stoppe meg. Legen min sa noe som egentlig traff ganske godt: Å trene er utrolig bra. Men det kan også være en del av årsaken – eller i hvert fall medvirkende. Den satt litt. For jeg kjenner meg igjen. Jeg liker å gi på. Liker å kjenne at jeg jobber. At jeg gjør noe. Men kanskje er det ikke alltid mer som er løsningen. Kanskje er det noen ganger mindre. Eller annerledes.
Ryggen er intens vond når den er vond, så det blir litt smertelindrende. I kneet, så har jeg ikke hatt de store, dramatiske smertene. Ikke sånn som får deg til å stoppe helt opp. Men sånn som følger deg. Sånn som gjør at du alltid har det litt i bakhodet. Og det tar mer plass enn man kanskje skulle tro. For det handler ikke bare om kroppen. Det handler om hodet også. Om å tørre å bevege seg. Om å stole på at det går bra. Om å ikke trekke seg unna – men heller ikke presse for hardt. Den balansen der… den er ikke alltid like enkel.
Jeg har hatt dager hvor jeg bare vil gi på. Gå lengre. Trene hardere. Ikke tenke. Og så har jeg dager hvor jeg kjenner etter i hvert eneste steg. Analyserer. Vurderer. Holder litt igjen. Og kanskje er det akkurat det jeg må lære meg nå. At fremgang ikke alltid er å presse. At det også kan være å justere. Å ta ett steg tilbake for å kunne gå videre. For jeg gir meg ikke. Det er ikke aktuelt. Men kanskje veien fremover ikke ser helt lik ut som jeg hadde sett for meg. Ikke lik hver dag. Og vet du hva? Det er kanskje helt greit. For jeg er fortsatt i bevegelse. Jeg vil fortsatt være på vei. Bare litt mer lyttende enn før.
Jeg er spent på både gjennomføringen av MR, og resultatene. Spent på hva det er i ryggen som skaper alt av trøbbel. Jeg vet jeg har en gammel prolaps der, men er det mer? Jeg er nok mest spent på om det er hjelp å få når den er vond. Kneet, der får jeg ikke håpe de finner artrose, og betennelsen under foten, den vil nok komme å gå, så her er hovedfokuset mitt: Gode sko og spesialsåler. Noen mener jeg har kommet i reparasjonsalderen, men der er jeg ikke enig hehe.
Lag deg en god lørdag der du er! Jeg skal ut å gå tur nå, og det i helt flatt terreng etter sprøyten på onsdag. Jeg har lovet å gjøre nøyaktig som kiropraktoren har sagt, så det jeg lover, det holder jeg. I morgen kan jeg ha ei mer ” normal ” økt. Ellers blir det vindusvask ute i dag om solen titter frem som de har lovet. Vi blogges i morgen!
Julen er alltid en litt spesiell når det kommer til mat. Som jeg har skrevet om før, så gruer jeg meg litt til julen. Jeg tenker på ribbe, riskrem, julekaker og alt det andre som hører høytiden til, og bekymrer meg for at det skal bli for mye kalorier. Jeg har hatt et bilde i hodet av julen er en tid hvor alt går ut av kontroll, der jeg spiser mye mer enn jeg egentlig trenger og der vekta beveger seg mer oppover enn jeg liker. Men jeg vet også godt hvordan juledagene pleide å være kontra hvordan de er nå. Det er en veldig stor forskjell på datid og nåtid.
Det har gått mye bedre enn jeg fryktet, men likevel, så har tankene om vekta ligget i bakhodet hele tiden. De tankene slipper liksom aldri helt, og de kan dukke opp selv på dager hvor alt føles ganske balansert. Jeg har ikke vært på vekta ennå, så jeg aner ikke hvordan tallene ser ut, men jeg føler ikke at jeg har spist så enormt mye overskudd hver dag. Alt i alt har det faktisk vært ganske greit. Underskudd har det nok ikke vært, men jeg føler meg relativt flink faktisk. Dommen kommer neste uke når jeg går på vekta igjen. Jeg har fått beveget meg masse, og jeg har også fått trent. Ikke julaften, og ikke 1.juledag, men da var jeg på beina stort sett hele dagen.
Jeg har spist litt ribbe to dager på rad, og litt kalkun, men vanlige porsjoner, ikke noe overdrevent. Litt multekrem og litt riskrem har det også blitt, men i små mengder. Jeg har hoppet over julekaker, og sjokolade spiser jeg omtrent ikke. Det har vært lite julegodteri ellers. Derimot har jeg kost meg med Bixit-kjeks, micropopcorn og litt chips. Jeg må innrømme at jeg er svak for de små posene med Bixit-kjeks – altfor svak. Det føles egentlig ganske godt å kunne si at jeg har hatt kontroll uten at det har vært streng selvdisiplin. Jeg har kunnet spise litt kos, men ikke på en måte som føles ute av kontroll.
Det er interessant hvordan forventninger og frykt påvirker hvordan vi tenker på mat. Før jul gruer jeg meg ofte til alt som kan gå galt – til overspising, stress og dårlig samvittighet. Men når jeg ser tilbake på det, har det faktisk gått veldig bra. Jeg har kost meg, og samtidig hatt vanlige måltider med grønnsaker, middag og nok proteiner. Jeg har latt meg selv kose meg litt, men uten å “gi opp” hverdagsrutinene fullstendig.
Å spise ribbe to dager på rad føles helt greit fordi porsjonene ikke var voldsomme. Litt multekrem eller riskrem har ikke ødelagt noe. Jeg har kjent på at jeg kan nyte maten samtidig som jeg holder meg komfortabel og balansert. Selv små “svakheter”, som de små Bixit-posene, fordelt på mer enn en dag, det har vært greit – det har ikke blitt en overveldende snacking som tar over hele dagene.
Julen har vært veldig fin, både sosialt og matmessig. Juleaften sammen med flokken min, og min kjære mamma. Juledagene med nær familie. Jeg føler ikke at jeg har gått “ut av kontroll”, og den følelsen er god å kjenne på. Små gleder som kjeks, popcorn eller riskrem har gitt en følelse av julekos uten at det har blitt overdrevent. Jeg ser frem til januar, men ikke som et “straffemoment” eller et nyttårsforsett om å spise perfekt. Jeg ser frem til roligere rutiner og litt mer bevissthet, men akkurat nå handler det om å nyte julen og maten som hører høytiden til.
Juledagene har altså gått bedre enn jeg fryktet. Jeg har kost meg, hatt vanlige måltider, unnet meg litt små godsaker, og likevel følt at jeg har kontroll. Jeg har som sagt ikke vært på vekta ennå, men det føles som om balansen jeg har hatt har vært god.
Når julen er over og vi går inn i det nye året, føler jeg meg klar til å sette meg mål for det nye året – uten stress og uten å måtte starte med alt for mye skyldfølelse. Nå handler det om å lukke desember med god følelse, ta med seg lærdommen og starte januar med en rolig, realistisk tilnærming til mat og hverdagsvaner. Jeg gleder meg til å legge en plan for det nye året med drømmer og mål. Etter søndag skal jeg sette med med å lage ei ny måltavle for 2026. Jeg har allerede en ting jeg skal bruke mye tid på å det nye året. En ting jeg har hatt lyst til så lenge, og i 2026 så begynner jeg på drømmen min, og så får jeg håpe at jeg også kan få realisert den. Men det blir mer enn dette på måltavla mi, og det skal jeg fortelle mer om i et senere blogginnlegg.
Jeg håper julen har vært fin for dere alle. Ikke alle liker julen av ulike grunner. Jeg håper dere som synes julen er vond og vanskelig også har kommet dere gjennom den på en god måte.
I dag blir en texas dag for meg. Jeg skal straks trene litt hjemme, og så er det ut å gjøre tusen ærender. Vi skal ha dåp i morgen. Min nydelige prinsesse, Filippa skal døpes, og jeg skal få bære henne til dåpen. Etterpå blir det selskap med den nærmeste familie her hos meg med koldtbord og kaker, og et selskap krever en del forberedelse.
Jeg skrev i går om frykten, frykten for å legge på meg i julen. Takk for alle kommentarer og meldinger. Vi er mange som er der jeg er. Dessverre, men samtidig godt.
I dag kjenner jeg at uroen fortsatt er til stede – Ikke fordi noe dramatisk har skjedd, men fordi tankene ikke helt slipper taket.
For det er ikke bare frykten i seg selv som er slitsom.
Det er det å aldri vite hva vektoppgangen faktisk betyr.
Når jeg ser at vekta har gått opp, klarer jeg ikke å se forskjell på hva som er hva.
Er det fett?
Er det væske?
Er det mat i systemet, hormoner, stress – eller alt på én gang?
Og akkurat denne uvissheten gjør noe med meg.
Når man har vært stor lenge, og gått ned mye, så forsvinner ikke frykten for å legge på seg igjen. Hos meg sitter den dypt. For nå handler det ikke bare om hvordan jeg ser ut, men om kontroll. Om ikke å havne tilbake dit jeg brukte år på å komme meg bort fra.
Det holder å se et høyere tall på vekta, så begynner hodet mitt å jobbe på høygir:
Hva gjorde jeg feil?
Spiste jeg for mye?
Må jeg stramme inn nå – før dette sklir ut?
Samtidig finnes det også fakta jeg kjenner godt.
Fakta jeg har lest, lært og forhåpentligvis forstått.
Men som ikke alltid når helt inn når følelsene tar over.
For skal man faktisk legge på seg fett, må man spise i et reelt kalorioverskudd over tid. Det snakkes ofte om at rundt 7–8 000 kalorier i overskudd tilsvarer omtrent 1 kilo fett. Kroppen fungerer ikke som et regnestykke, det vet jeg – men dette sier likevel noe viktig: Fett legger seg ikke på kroppen av noen ekstra måltider, noen dager med mer mat, eller én uke som er litt annerledes enn vanlig.
Skal man legge på seg merkbart med fett på én uke, må man spise betydelig mer enn man forbrenner hver eneste dag, dag etter dag. Ikke bare litt ekstra her og der. Likevel kan vekta vise flere kilo opp, helt uten at det handler om fett i det hele tatt.
Man kan nok merke det særlig nå i desember.
Mer salt.
Mer karbohydrater.
Andre rutiner.
Men strukturen, den har jeg inne.
Kroppen min responderer – ofte med væske.
Søvn er også en faktor jeg kjenner godt på. Jeg sover stort sett 6–7 timer hver natt, og selv om det kanskje høres «greit nok» ut, vet jeg at det er i nedre sjikt av det jeg egentlig trenger. Når jeg sover lite, tåler jeg stress dårligere, føler meg tyngre i kroppen – og vekta kan vise mer, uten at det sier noe om fett.
I tillegg kommer treningen. Økter som egentlig gjør meg godt, men som også kan gi små, midlertidige betennelser i muskulaturen. Og stresset som følger med det å hele tiden følge med, veie, analysere.
Alt dette kan gi utslag på vekta – både ett, to og tre kilo.
Og hver gang skjer det samme: uroen våkner.
For tallet på vekta forklarer ingenting. Det bare vises.
Og jeg fyller stillheten med frykt.
Akkurat nå handler det ikke om å være modig, positiv eller avslappet.
Det handler om å stå i denne uroen uten å la den ta alle avgjørelser for meg.
Om å tåle at jeg ikke vet, uten å gå rett i panikkmodus.
Jeg vet ikke hva vekta viser etter jul.
Og ja – det skremmer meg.
Men kanskje er det viktigste akkurat nå å erkjenne at denne frykten finnes, uten å bruke den som en pisk.
For den betyr ikke at jeg gjør noe galt.
Den betyr bare at dette fortsatt er viktig for meg.
Til slutt vil jeg bare ønske deg som leser dette en riktig god jul.
Uansett hvordan julen din ser ut i år.
Enten du er omgitt av folk, eller sitter alene.
Enten du gleder deg, eller bare prøver å komme deg gjennom dagene.
Enten kroppen kjennes lett, tung – eller et sted midt imellom.
Tirsdag neste uke skal jeg til vurdering for fjerning av åreknuter, og jeg kjenner sommerfuglene danse allerede – eller det føles kanskje mer som små trommer av nervøsitet i magen. Dette er tredje gangen jeg skal til vurdering, og nok en gang, så skriker beina mine etter hjelp, og de skriker høyt.
Jeg har fjernet åreknuter to ganger tidligere: først gangen var i 2000 hvor de fjernet åreknutene med “heklenål” og igjen i 2016, men da med laser. Hver gang har beina mine hatt sin egen historie å fortelle, og første gangen var det en kamp med en lege som var en arrogant drittsekk, og selv om han sikkert forstod at jeg trengte hjelp, så ville han ikke forstå alvoret. Jeg var jo overvektig. Jeg husker så godt at jeg kom til vurdering ved karavdelingen i Arendal. Der møtte jeg Mr. Sunshine som jeg kaller han. En arrogant drittsekk av en lege. Det lyste i øynene hans at han ikke likte overvektige pasienter. Han ville nesten ikke se på beina, men kunne i klartekst fortelle meg at jeg trengte fedmekirurgi, og sa at han med glede kunne henvise meg til vurdering for slankeoperasjon. Jeg har alltid hatt respekt for leger, men hvorfor skal man ha respekt for leger som behandler deg som en mindreverdig person som ikke fortjente behandling? For første gang i mitt liv, så sa jeg i fra til en lege, og det gjorde jeg på den måten jeg følte for akkurat da: Jeg skrek og gråt om hverandre, og sa i klartekst hva jeg mente om leger som han. Jeg husker at jeg reiste meg opp og smalt igjen døren så hardt som jeg aldri har smelt igjen ei dør. Jeg følte hele etasjen til karkirurgisk ristet.
Besøket i Arendal resulterte i to ting: En klage til sykehusledelsen for måten jeg ble behandlet på, og at jeg fikk operasjonen.
På ettersommeren i 2016 var jeg tilbake i Arendal for vurdering av å få fjernet åreknutene på det andre beinet, og hvem var legen tror du? Joda, Mr.Sunshine. Og tror du han husket meg? Jepp, uten tvil. Forskjellen var at han denne gangen heldigvis en helt annen – rolig, profesjonell og respektfull. Vi ble ganske gode venner faktisk. Operasjon fikk jeg også, og denne gangen uten at han henviste meg til fedmekirurgi. Selve operasjonen gikk forholdsvis greit. Det oppstod en større blødning som de brukte ganske lang tid på å stoppe, men det endte heldigvis bra. Han unnlot å fjerne en knute jeg hadde øverst på låret da han var redd for en ny blødning.
Tirsdag skal jeg tilbake for en ny vurdering. Denne gangen skal jeg ikke til Arendal, men på karavdeling her i Kristiansand. Jeg trodde ikke de hadde karavdeling her, men tydeligvis har mye skjedd siden jeg fjernet åreknuter i 2016. Nå har jeg et helt skattekart med åreknuter på begge lårene. Egentlig litt på leggene også. De klør, gjør vondt og gir kramper. Kramper som er så smertefulle at jeg ikke kan beskrive hvor vondt der er. Nei, det er ikke som å få krampe i leggen. Det er barnemat i forhold. Jeg klarer ikke å stå oppreist når jeg får årekrampe, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg den stunden det vedvarer. Øverst på det ene låret lurer fortsatt denne knuten – den gammel kjenningen som kirurgen sist vegret seg for å fjerne. Jeg er spent på hva de sier denne gangen om bla denne. En stor forskjell er at i 2016 så kunne jeg ikke se knuten fordi magen dekket den, og jeg kunne bare se den om jeg løftet på magen. Nå er det ikke noe som henger over den.
Det morsomme – eller kanskje tragikomiske – er at de fleste av disse åreknutene først dukket opp etter at jeg begynte å gå ned i vekt. Legen min sier at de nok alltid har vært der, men de har gjemt seg som små hemmelige agenter, først synlige når jeg ble lettere. Og nå er de der, en hel bataljon av åreknuter. Det føles litt som at kroppen endelig viser meg alt, på en måte jeg helst skulle vært foruten.
Så hva er egentlig åreknuter? Jo :
• Utvidede og slyngete årer som ofte oppstår i beina. • Oppstår når veneklaffene ikke fungerer optimalt, slik at blodet samler seg og utvider årene.
Vanlige symptomer: • Smerter eller tyngdefølelse i beina • Kløe og irritasjon • Hevelse, særlig på kveldstid • Kramper, ofte om natten • Synlige blå eller lilla årer som buler ut
Faktorer som kan øke risikoen: • Alder og genetikk • Tidligere graviditeter • Overvekt eller stor vektøkning og -reduksjon • Langvarig ståing eller sitting
Nå skal jeg altså tilbake, og jeg er veldig spent, ikke minst på hvordan legen er som jeg vil møte der til tirsdag. Jeg vet at det ikke er bestevennen min Mr. Sunshine. Vektmessig så er jeg på en helt annen plass nå enn i 2016, men det vil nok ligge der bak i hodet, og jeg kjenner at jeg er klar for å kvesse klørne om jeg må. Jeg er spent på om han vil vurdere det dit hen at jeg får operasjon, for det trengs virkelig.
Nyt lørdagen der du er! Jeg har hatt ei mil på sykkelen på treningen på morrakvisten. Jeg var på plass kl.07, og det er så deilig å ha unnagjort treningen. Om litt skal jeg på en liten shoppingtur, eller jeg skal på et par butikker for å kikke litt på salget, og deretter hjem for å male siste rest av garasjen før høsten kommer. Vi blogges i morgen!
Påske uten sjokolade. Mens mange har hamstret billig påskesjokolade, og smågodt til 10 kr hg, så har ikke jeg handlet en eneste sjokolade, og heller ikke smågodt til påsken. Det har jo nesten aldri skjedd før. Det skjedde i fjor også, men andre år har det vært mye sjokolade i påsken. Også når vi var barn, så fikk vi påskeegg som garantert inneholdt sjokolade. Denne påsken har jeg ikke handlet sjokolade, men jeg har kjøpt inn en pose med seige godsaker til meg selv. Chips og popcorn er også i skuffen. Og selv om det er der, og selv om jeg kommer til å spise av det, så vet jeg at jeg ikke kommer til å spise alt opp i løpet av påsken. Før måtte jeg spise til det var tomt. Jeg har fått dilla på en spesiell type røde druer, så det blir nok mye av de og i påsken.
Før noen rekker å arrestere meg, og fortelle at de har sett meg i smågodtavdelingen på OBS hvor jeg handlet nettopp sjokolade, det stemmer. Jeg har handlet sjokolade og litt smågodt til prinsenes påskeegg. Påskeegg er jo en tradisjon. Også i år skal prinsene jakte på påskeeggene. Så eggene jeg skal lage til guttene, de inneholder både søtt og salt, også sjokolade til eldste prinsen. Få elsker sjokolade som han. Yngste prinsen er faktisk ikke så glad i godteri, så der blir det mer kjeks, smoothie, og litt salt i tillegg til de to godteri favorittene han spiser.
Det at jeg ikke har lyst på sjokolade, det er helt rart. Jeg går ikke rundt og savner sjokolade heller. Jeg tenker ikke på sjokolade. Lysten er helt borte. Hvor rart er ikke det? Jeg har jo alltid elsket sjokolade, og etter jeg startet på slankesprøyten, så forsvant både lysten og suget på sjokolade. Det rare er at dette kun gjelder sjokolade. Gummigodteri som jeg elsker, det har jeg fortsatt lyst på. Salt også. Det er kun lysten på sjokolade som har forsvunnet. Men selv om lysten er tilstede på en del usunne ting, så kan jeg fint gå forbi det i butikken, og jeg kan la være å handle det. Men når jeg spiser noe usunt, så er det gummigodteri eller chips.
Påsken har alltid vært utfordrende for meg i forhold til at det alltid har vært mye inntak av usunne ting, og med slike inntak, så kommer også den dårlige samvittigheten. Den dårlige samvittigheten, den er så slitsom. Påskeegg, og lite aktivitet = full krise! Man begynte å tenke på hvor mye man måtte trene for å få bort alle kaloriene disse velsmakende påskegodtene inneholdt, og begynte man først å tenke på det, så var det på grensen til at man hyperventilerte. Masse negative tanker begynte å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose fordi man bare nesten hyperventilerte, så prøvde noen fornuftige tanker å trenge gjennom, og man begynte å tenke noe mer klart. Påskeegg og påskegodt vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, alt handler om mengder, og det handler om at bør være helt greit å kose seg litt. Det handler om å prøve å ha litt kontroll over seg selv. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor selv om jeg koser meg litt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten. Litt smågodt kan i mitt hode føles som at alt jeg har tatt av meg har kommet på igjen. Fornuftig tankegang? Ikke i det hele tatt, men hodene våre tenker ikke alltid fornuftig.
I påsken skal prinsene på eggejakt. To supergira gutter skal løse rebus etter rebus,til slutt finne hvert sitt påskeegg. Det er disse store påskeeggene de har, men jeg fyller de også med andre ting. De får hver sin tøffe drikkeflaske, de får aktivitetshefte og de får store såpebobler. Jeg lager 10 rebuser som etter hvert skal lede de til plassen hvor eggene ligger. Det er vel tredje året jeg gjør dette med rebuser, og jeg må nok legge hodet i bløt for å lage noen nye rebuser, og nye plasser i år. Om noen har gode tips til lure plasser å legge rebuseggene, så tar jeg i mot de med stor takk. Eller om dere har gåter/rebuser dere selv bruker. Det er sikkert flere enn meg som gjerne vil høre om hvordan du lager påskeegg jakt.
Jeg er sikker på at mange overvektige kjenner, og har kjent mye på den dårlig samvittigheten i påsken. Dårlig samvittighet har liksom blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men det å gi deg selv lov til å nyte litt, og prøve å gi blaffen i den dårlige samvittigheten, det tror jeg er viktig. Så lett å si, men så vanskelig å gjennomføre…
Forrige helg var jeg på jentetur, og i morgen skal jeg ta dere med til ” The Fairytale Castle.”
Jeg var 20 år da ulykken skjedde. Jeg hadde hatt nattsending som programleder i radioen jeg jobbet i. Klokken var nærmer 0130, og istedenfor å dra hjem, så bestemte jeg sammen med en god venn at vi skulle få med oss restene av en fest som venner av oss hadde. Det var visst fortsatt mye folk der, og vi var ikke trøtte. Så vi satte oss i min bil, og var klare for å kjøre de 30 minuttene som det var for å komme oss til festen.
På E39 mot Søgne skjedde det noe. Jeg må ha sovnet, for plutselig bråvåknet hele kroppen av at bilen min var på vei over i motsatt kjørefelt. Jeg husker panikken jeg fikk. Det var takk og lov ingen møtende biler, og jeg husker jeg grep hardt tak i rattet for å prøve å komme meg inn i riktig kjørefelt, men grepet ble for hardt. Jeg fikk bilen over i riktig kjørefelt, men så mye at bilen var på vei ut av veibanen på min side. Denne gangen klarte jeg ikke å få bilen tilbake i kjørefeltet, og bilen kjørte ut av veibanen, og ned en brått skråning. Bilen rullet rundt flere ganger før den landet på taket. Jeg husker panikken. Panikken for om vi var skadet, men mest husker jeg kampen for å komme meg ut av bilen.
Bilvinduet på min side var knust, så jeg klarte faktisk å komme meg ut den veien. Jeg krabbet meg bort fra bilen. Jeg husker en bil som stoppet oppe på veien, og jeg husker en mann kom løpende ned, og snakket til meg. Jeg registrerte kun ordet ambulanse. Mer husker jeg ikke før jeg våknet opp på akuttmottaket på Sørlandet Sykehus. Jeg husker foreldrene mine var der, og jeg husker at det eneste jeg spurte om var bilen min. Ikke hvordan det hadde gått med meg, eller vennen min, kun bilen.
Heldigvis kom jeg fra ulykken uten varige men. Jeg slet med litt vondt i ryggen. Vennen min slet med vond nakke, men for begge så gikk dette over etter kort tid. Jeg husker jeg slet med å få sove i en periode fordi hendelsen stadig dukket opp, men også dette gikk over etter hvert. Ulykken ble lagt langt, langt bak, og jeg tenkte mindre og mindre på den, men ulykken har gjort at jeg i alle år etterpå aldri kjører om jeg kjenner meg trøtt, og skulle jeg kjenne at jeg blir trøtt når jeg er ute og kjører, så stopper jeg alltid bilen. Noen ganger har jeg stoppet bilen for å sove litt, og andre ganger har det hjulpet med litt luft. Er det andre i bilen, så bytter vi sjåfør. Jeg har fått den største respekt for å kjøre når man er trøtt.
Jeg husker legen på sykehuset sa at selv om alt så bra ut nå, så kunne man få utfordringer senere, og det fikk jeg. Korsryggen begynte etter ei stund å bli vondt, men det var små vondt, ikke intense smerter. De intense smertene, de kom mye senere, og de kom i perioder. Det ble påvist en prolaps som alle mente ville tørke inn etter hvert, men tydeligvis ikke min. Det viste også bilder tatt en del senere. Jeg var til vurdering for snart to år siden, men operasjon var ikke aktuelt. Da måtte jeg få enda mer intense smerter, og de vil jo helst ikke operere. Håpet var også da at dette ville gå over. Det har aldri gått over.
Jeg er glad for at operasjon ikke var aktuelt, men smertene er ganske intense til tider. Smertestillende kan dempe de noe.
Smertene i korsryggen kommer og går. I perioder så merker jeg ingenting, i andre perioder er smertene ganske så intense og hemmende. Spesielt er det vanskelig å vite hvor man skal legge treningen. Jeg vet at trening blir anbefalt, spesielt å gå turer, så jeg har fortsatt treningene som vanlig, men ikke tatt tunge styrkeøkter når korsryggen har kranglet skikkelig. Legen på sykehuset den natten da jeg var 20 år, han hadde helt rett : Plagene kunne dukke opp i ettertid…dessverre.
Den siste tiden har jeg hatt veldig mye vondt, spesielt om nettene. Dette syntes jeg var merkelig, men kiropraktoren jeg går til, han kunne fortelle at det sa veldig mange med smerter i korsryggen. Nå håper jeg på bedre dager etter besøk hos kiropraktor på torsdag. Har tatt det rolig et par dager i forhold til trening, og har gått turer samt brukt tredemølle og sykkel på treningssenteret. Noen har ment at smertene i korsryggen sikkert kommer av all treningen, men nei, det gjør de ikke. Dette er ene og alene prolapsen som jeg fikk etter bilulykken. Smertene har jeg hatt i for mange år til at treningen er synderen. Jeg føler meg bedre etter kiropraktorbesøket. Faktisk mye bedre, så krysser fingrene for at det blir gode dager fremover en stund nå.
I dag er siste dagen prinsene er her før de i morgen tidlig skal hjem igjen til Arendal. Vi har kost oss masse. Vi har vært mye ute, vi har spilt masse spill, og i dag blir det en tur i Dyreparken. Vi har årskort og bruker parken masse. De har rundspilt meg i alt av spill denne helgen, så kanskje jeg får muligheten til revansj i ettermiddag.
Det finnes ting man ikke snakker så mye om. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det er et problem jeg ikke er alene om å ha. Dette er et stort problem for mange, men heldigvis er det veldig god hjelp å få.
Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel 7-8 mnd siden sist, og nå kjente jeg at det var på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, for det er ingen velværebehandling. Samtidig så har jeg også funnet ut at det er viktig å finne den salongen som har det beste utstyret slik at man ikke opplever dette som vondt eller ubehagelig.
Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe veldig mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,
Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har langt kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.
For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.
Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder. Jeg tåler heller ikke nikkel så bra, så høvel på huden, det kan irritere det!
Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Jeg klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.
Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg. Nå var det jo faktisk 7-8 mnd siden sist jeg tok laser, så jeg føler det går lengre og lengre tid mellom hver behandling.
Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt ved Klinikk Nyhud. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. På den første salongen jeg var på, der gruet jeg meg til behandlingene. Det var SÅ ubehagelig, det var vondt rett og slett. Men så lenge man ser og kjenner en effekt, så måtte jeg bare bite tennene sammen.
Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Det var nærmest som å komme til himmelen i forhold til hva jeg var vant med. Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det nå ingen grunn til det lengre.
En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.
Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg gikk til behandling ca 3 ganger i året. Nå kan jeg høyst sannsynlig gå ned til to ganger i året, så det er utrolig effektivt! Etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.
Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Klinikk NyHud.
Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen, den kommer ikke til å bli brukt på laaang tid nå.
Lørdag og en dag hvor jeg kjenner at halsen har blitt litt sår. Kroppen litt sånn småforkjølet, så i dag droppet jeg trening. Kroppen følte ikke helt for å trene denne morraen. Jeg satser på at jeg ” kun ” får sår hals, og at jeg ikke blir syk slik så mange andre er i disse dager. Jeg håper du får en fin lørdag der du er! Vi blogges i morgen!
For et par uker siden så var jeg kanskje litt kjepphøy her på bloggen, og derfor føler jeg et stort behov for å si at jeg trekker alt tilbake. Ikke bare noe, men alt.
Da jeg blogget for et par uker siden, så hadde jeg hatt min første trykkbølgebehandling under hælene. En del av dere hadde skrevet at det å få trykkbølgebehandling kunne være svært smertefullt, så jeg husker at jeg var veldig forberedt på nettopp det. På bloggen etter første behandling, så skrev jeg : ” Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.” Etter at jeg nå har hatt to behandlinger, så trekker jeg alt dette tilbake! Trykkbølgebehandling er smertefullt! Veldig smertefullt!
Jeg tror nok ikke at ” pistolen ” traff de mest betente plassene under første behandling. Den berørte litt, og det kjente jeg, men jeg skjønte vel ikke helt at det kunne oppleves smertefullt. Når jeg nå har hatt behandling nr.2, så skjønner jeg veldig godt alle dere som snakket om hvor smertefullt en slik behandling kan være. Oi, oi, oi, så vondt det var. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så vondt var det. Fysioterapeuten traff de betente områdene så det sang, og jeg er evig glad for at behandlingen ikke varer så lenge.
Jeg hadde veldig troa på trykkbølgebehandlingen. Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Men…så begynte jeg å få vondt igjen. Forrige torsdag hadde jeg behandling nr.2, og jeg føler ikke at jeg merker mye bedring ennå. Jeg vet ikke hvordan det var med dere som har tatt denne type behandling? Man sier vel 3-4 behandlinger, så jeg har fortsatt troa om den ikke er like sterk nå som da jeg hadde hatt første runde.
Jeg hadde veldig troa på at behandlingen virket. Jeg var liksom veldig sikker. Jeg er ikke like sikker nå, men det er jo ikke magi heller, så jeg må nok ei gang eller to til før jeg vet sikkert om det hjelper, eller ikke. Jeg har et sååå stort ønske om at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som er smertefrie. Nå kan jeg nesten ikke huske hvordan det er å være smertefri.
Å ha sånne smerter, det er så altoppslukende. Det er så hemmende. Jeg blir sur og irritert, så det er nok godt at jeg bor alene. Treningene får jeg ikke gjennomført som jeg pleier. Jeg kan ikke bruke tredemølla som jeg pleier, og jeg kan ikke gå turene mine. Alt dette må stå på vent til jeg forhåpentligvis blir bra. Paracet er som luft i forhold til disse smertene. Det hjelper absolutt ingenting. Av og til tar jeg en Paralgin. Akkurat det sitter langt inne, men av og til bare må jeg. Ikke at det helelr hjelper noe særlig. Det tar kanskje bittelitt av toppene. Jeg skulle gitt så mye for å bli kvitt denne dritten. Nå har jeg bare lyst til å kjøre kortison rett inn i begge hæler selv om både legen ikke hadde likt det pga blodsukkeret, og fysioterapeuten min mener det kan skade senene. Men jeg, jeg begynner å bli passe desperat.
Ny behandling i morgen. Det skal visst helst gå en uke mellom hver. Jeg gruer meg til smertene, men er det dette som skal til, så er det sånn det er. Om dette ikke hjelper, så vet jeg som sagt ikke hva jeg da gjør. Kortison er jo gjerne kun en kortvarig hjelp, og en hjelp fastlegen ikke er fan av. Men valget er mitt. Mulig må jeg sjekke senen i leggen som går under hælen. Kanskje er den for stram, noe som kan gi disse smertene. Det er ikke utenkelig at den er for stram, for jeg har virkelig stramme legger, mye grunnet lymfødemet jeg har nettopp i leggene. Det er visst et enkelt inngrep om det er et inngrep som må til, men alt dette hadde jo eventuelt tatt lang tid å gå gjennomført, og smertene gjør meg lettere desperat.
Jeg har prøvd mye av både såler som legges bak i skoene, gelesokker, jeg har rullet en ball under føttene, men jeg er fortsatt på samme sted. Jeg har begynt å strekke ut legger etter trening, og jeg går på gode sko. Jeg har spesialsåler fra Ortopedi, såler som er grusomme. Jeg ser på nettet at det finnes mange såler man kan kjøpe til hele skoen som skal være gode for plantar fascitt, men det er jo så mye som høres bra ut, og som ikke nødvendigvis er det. Tips tas i mot med stor takk! Når man leser på nettet at smerter som dette kan ta opptil 9 mnd før de trekker seg tilbake, da blir man oppgitt og fortvilet. Jeg trenger jo ikke være blant de som går lengst, men jeg har nå gått siden mai måned….
Jeg håper på mandagen uansett hvor smertefullt en slik behandling er. Det er bare å stålsette seg…smertene som kun var under hver hæl, de har nå også trukket seg ut på yttersiden av den ene foten. Det ble en skikkelig klageblogg i dag, men smerte gjør meg så hemmet, sur og lei.
Dagen i dag er treningsfri, men jeg kjenner at jeg nok skulle hatt meg en tur på trening. Det er liksom der jeg starter morgen min, og det gir meg mye påfyll å starte dagen med trening. Jeg prøver å ha 1 eller 2 treningsfri dager. Kanskje går jeg en god tur de dagene jeg ikke er på treningssenteret, men jeg har visst lovet at jeg ikke skal belaste føttene for mye mens jeg er under behandling, så da prøver jeg på det. Nå har jeg to store ønsker : smertefrie hæler, og ei vekt som vil bevege seg godt nedover igjen.
