Tirsdag neste uke skal jeg til vurdering for fjerning av åreknuter, og jeg kjenner sommerfuglene danse allerede – eller det føles kanskje mer som små trommer av nervøsitet i magen. Dette er tredje gangen jeg skal til vurdering, og nok en gang, så skriker beina mine etter hjelp, og de skriker høyt.

Bildet er tatt etter operasjonen i 2016.

Jeg har fjernet åreknuter to ganger tidligere: først gangen var i 2000 hvor de fjernet åreknutene med “heklenål” og igjen i 2016, men da med laser. Hver gang har beina mine hatt sin egen historie å fortelle, og første gangen var det en kamp med en lege som var en arrogant drittsekk, og selv om han sikkert forstod at jeg trengte hjelp, så ville han ikke forstå alvoret. Jeg var jo overvektig. Jeg husker så godt at jeg kom til vurdering ved karavdelingen i Arendal. Der møtte jeg Mr. Sunshine som jeg kaller han. En arrogant drittsekk av en lege. Det lyste i øynene hans at han ikke likte overvektige pasienter. Han ville nesten ikke se på beina, men kunne i klartekst fortelle meg at jeg trengte fedmekirurgi, og sa at han med glede kunne henvise meg til vurdering for slankeoperasjon. Jeg har alltid hatt respekt for leger, men hvorfor skal man ha respekt for leger som behandler deg som en mindreverdig person som ikke fortjente behandling? For første gang i mitt liv, så sa jeg i fra til en lege, og det gjorde jeg på den måten jeg følte for akkurat da: Jeg skrek og gråt om hverandre, og sa i klartekst hva jeg mente om leger som han. Jeg husker at jeg reiste meg opp og smalt igjen døren så hardt som jeg aldri har smelt igjen ei dør. Jeg følte hele etasjen til karkirurgisk ristet.

Besøket i Arendal resulterte i to ting: En klage til sykehusledelsen for måten jeg ble behandlet på, og at jeg fikk operasjonen.

På ettersommeren i 2016 var jeg tilbake i Arendal for vurdering av å få fjernet åreknutene på det andre beinet, og hvem var legen tror du? Joda, Mr.Sunshine. Og tror du han husket meg? Jepp, uten tvil. Forskjellen var at han denne gangen heldigvis en helt annen – rolig, profesjonell og respektfull. Vi ble ganske gode venner faktisk. Operasjon fikk jeg også, og denne gangen uten at han henviste meg til fedmekirurgi. Selve operasjonen gikk forholdsvis greit. Det oppstod en større blødning som de brukte ganske lang tid på å stoppe, men det endte heldigvis bra. Han unnlot å fjerne en knute jeg hadde øverst på låret da han var redd for en ny blødning.

Tirsdag skal jeg tilbake for en ny vurdering. Denne gangen skal jeg ikke til Arendal, men på karavdeling her i Kristiansand. Jeg trodde ikke de hadde karavdeling her, men tydeligvis har mye skjedd siden jeg fjernet åreknuter i 2016. Nå har jeg et helt skattekart med åreknuter på begge lårene. Egentlig litt på leggene også. De klør, gjør vondt og gir kramper. Kramper som er så smertefulle at jeg ikke kan beskrive hvor vondt der er. Nei, det er ikke som å få krampe i leggen. Det er barnemat i forhold. Jeg klarer ikke å stå oppreist når jeg får årekrampe, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg den stunden det vedvarer. Øverst på det ene låret lurer fortsatt denne knuten – den gammel kjenningen som kirurgen sist vegret seg for å fjerne. Jeg er spent på hva de sier denne gangen om bla denne. En stor forskjell er at i 2016 så kunne jeg ikke se knuten fordi magen dekket den, og jeg kunne bare se den om jeg løftet på magen. Nå er det ikke noe som henger over den.

Det morsomme – eller kanskje tragikomiske – er at de fleste av disse åreknutene først dukket opp etter at jeg begynte å gå ned i vekt. Legen min sier at de nok alltid har vært der, men de har gjemt seg som små hemmelige agenter, først synlige når jeg ble lettere. Og nå er de der, en hel bataljon av åreknuter. Det føles litt som at kroppen endelig viser meg alt, på en måte jeg helst skulle vært foruten.

Så hva er egentlig åreknuter? Jo :

• Utvidede og slyngete årer som ofte oppstår i beina.
• Oppstår når veneklaffene ikke fungerer optimalt, slik at blodet samler seg og utvider årene.

Vanlige symptomer:
• Smerter eller tyngdefølelse i beina
• Kløe og irritasjon
• Hevelse, særlig på kveldstid
• Kramper, ofte om natten
• Synlige blå eller lilla årer som buler ut

Faktorer som kan øke risikoen:
• Alder og genetikk
• Tidligere graviditeter
• Overvekt eller stor vektøkning og -reduksjon
• Langvarig ståing eller sitting

Nå skal jeg altså tilbake, og jeg er veldig spent, ikke minst på hvordan legen er som jeg vil møte der til tirsdag. Jeg vet at det ikke er bestevennen min Mr. Sunshine. Vektmessig så er jeg på en helt annen plass nå enn i 2016, men det vil nok ligge der bak i hodet, og jeg kjenner at jeg er klar for å kvesse klørne om jeg må. Jeg er spent på om han vil vurdere det dit hen at jeg får operasjon, for det trengs virkelig.

Nyt lørdagen der du er! Jeg har hatt ei mil på sykkelen på treningen på morrakvisten. Jeg var på plass kl.07, og det er så deilig å ha unnagjort treningen. Om litt skal jeg på en liten shoppingtur, eller jeg skal på et par butikker for å kikke litt på salget, og deretter hjem for å male siste rest av garasjen før høsten kommer. Vi blogges i morgen!

Påske uten sjokolade. Mens mange har hamstret billig påskesjokolade, og smågodt til 10 kr hg, så har ikke jeg handlet en eneste sjokolade, og heller ikke smågodt til påsken. Det har jo nesten aldri skjedd før. Det skjedde i fjor også, men andre år har det vært mye sjokolade i påsken. Også når vi var barn, så fikk vi påskeegg som garantert inneholdt sjokolade. Denne påsken har jeg ikke handlet sjokolade, men jeg har kjøpt inn en pose med seige godsaker til meg selv. Chips og popcorn er også i skuffen. Og selv om det er der, og selv om jeg kommer til å spise av det, så vet jeg at jeg ikke kommer til å spise alt opp i løpet av påsken. Før måtte jeg spise til det var tomt. Jeg har fått dilla på en spesiell type røde druer, så det blir nok mye av de og i påsken.

Før noen rekker å arrestere meg, og fortelle at de har sett meg i smågodtavdelingen på OBS hvor jeg handlet nettopp sjokolade, det stemmer. Jeg har handlet sjokolade og litt smågodt til prinsenes påskeegg. Påskeegg er jo en tradisjon. Også i år skal prinsene jakte på påskeeggene. Så eggene jeg skal lage til guttene, de inneholder både søtt og salt, også sjokolade til eldste prinsen. Få elsker sjokolade som han. Yngste prinsen er faktisk ikke så glad i godteri, så der blir det mer kjeks, smoothie, og litt salt i tillegg til de to godteri favorittene han spiser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det at jeg ikke har lyst på sjokolade, det er helt rart. Jeg går ikke rundt og savner sjokolade heller. Jeg tenker ikke på sjokolade. Lysten er helt borte. Hvor rart er ikke det? Jeg har jo alltid elsket sjokolade, og etter jeg startet på slankesprøyten, så forsvant både lysten og suget på sjokolade. Det rare er at dette kun gjelder sjokolade. Gummigodteri som jeg elsker, det har jeg fortsatt lyst på. Salt også. Det er kun lysten på sjokolade som har forsvunnet. Men selv om lysten er tilstede på en del usunne ting, så kan jeg fint gå forbi det i butikken, og jeg kan la være å handle det. Men når jeg spiser noe usunt, så er det gummigodteri eller chips.

Påsken har alltid vært utfordrende for meg i forhold til at det alltid har vært mye inntak av usunne ting, og med slike inntak, så kommer også den dårlige samvittigheten. Den dårlige samvittigheten, den er så slitsom. Påskeegg, og lite aktivitet = full krise!  Man begynte å tenke på hvor mye man måtte trene for å få bort alle kaloriene disse velsmakende påskegodtene inneholdt, og begynte man først å tenke på det, så var det på grensen til at man hyperventilerte. Masse negative tanker begynte å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose fordi man bare nesten hyperventilerte, så prøvde noen fornuftige tanker å trenge gjennom, og man begynte å tenke noe mer klart. Påskeegg og påskegodt vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, alt handler om mengder, og det handler om at bør være helt greit å kose seg litt. Det handler om å prøve å ha litt kontroll over seg selv. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor selv om jeg koser meg litt.  Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten. Litt smågodt kan i mitt hode føles som at alt jeg har tatt av meg har kommet på igjen. Fornuftig tankegang? Ikke i det hele tatt, men hodene våre tenker ikke alltid fornuftig.

I påsken skal prinsene på eggejakt. To supergira gutter skal løse rebus etter rebus,til slutt finne hvert sitt påskeegg. Det er disse store påskeeggene de har, men jeg fyller de også med andre ting. De får hver sin tøffe drikkeflaske, de får aktivitetshefte og de får store såpebobler. Jeg lager 10 rebuser som etter hvert skal lede de til plassen hvor eggene ligger. Det er vel tredje året jeg gjør dette med rebuser, og jeg må nok legge hodet i bløt for å lage noen nye rebuser, og nye plasser i år. Om noen har gode tips til lure plasser å legge rebuseggene, så tar jeg i mot de med stor takk. Eller om dere har gåter/rebuser dere selv bruker. Det er sikkert flere enn meg som gjerne vil høre om hvordan du lager påskeegg jakt.

Jeg er sikker på at mange overvektige kjenner, og har kjent mye på den dårlig samvittigheten i påsken. Dårlig samvittighet har liksom blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men det å gi deg selv lov til å nyte litt, og prøve å gi blaffen i den dårlige samvittigheten, det tror jeg er viktig. Så lett å si, men så vanskelig å gjennomføre…

Forrige helg var jeg på jentetur, og i morgen skal jeg ta dere med til ” The Fairytale Castle.”

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Jeg var 20 år da ulykken skjedde. Jeg hadde hatt nattsending som programleder i radioen jeg jobbet i. Klokken var nærmer 0130, og istedenfor å dra hjem, så bestemte jeg sammen med en god venn at vi skulle få med oss restene av en fest som venner av oss hadde. Det var visst fortsatt mye folk der, og vi var ikke trøtte. Så vi satte oss i min bil, og var klare for å kjøre de 30 minuttene som det var for å komme oss til festen.

På E39 mot Søgne skjedde det noe. Jeg må ha sovnet, for plutselig bråvåknet hele kroppen av at bilen min var på vei over i motsatt kjørefelt. Jeg husker panikken jeg fikk. Det var takk og lov ingen møtende biler, og jeg husker jeg grep hardt tak i rattet for å prøve å komme meg inn i riktig kjørefelt, men grepet ble for hardt. Jeg fikk bilen over i riktig kjørefelt, men så mye at bilen var på vei ut av veibanen på min side. Denne gangen klarte jeg ikke å få bilen tilbake i kjørefeltet, og bilen kjørte ut av veibanen, og ned en brått skråning. Bilen rullet rundt flere ganger før den landet på taket. Jeg husker panikken. Panikken for om vi var skadet, men mest husker jeg kampen for å komme meg ut av bilen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bilvinduet på min side var knust, så jeg klarte faktisk å komme meg ut den veien. Jeg krabbet meg bort fra bilen. Jeg husker en bil som stoppet oppe på veien, og jeg husker en mann kom løpende ned, og snakket til meg.  Jeg registrerte kun ordet ambulanse. Mer husker jeg ikke før jeg våknet opp på akuttmottaket på Sørlandet Sykehus. Jeg husker foreldrene mine var der, og jeg husker at det eneste jeg spurte om var bilen min. Ikke hvordan det hadde gått med meg, eller vennen min, kun bilen.

Heldigvis kom jeg fra ulykken uten varige men. Jeg slet med litt vondt i ryggen. Vennen min slet med vond nakke, men for begge så gikk dette over etter kort tid. Jeg husker jeg slet med å få sove i en periode fordi hendelsen stadig dukket opp, men også dette gikk over etter hvert. Ulykken ble lagt langt, langt bak, og jeg tenkte mindre og mindre på den, men ulykken har gjort at jeg i alle år etterpå aldri kjører om jeg kjenner meg trøtt, og skulle jeg kjenne at jeg blir trøtt når jeg er ute og kjører, så stopper jeg alltid bilen. Noen ganger har jeg stoppet bilen for å sove litt, og andre ganger har det hjulpet med litt luft. Er det andre i bilen, så bytter vi sjåfør. Jeg har fått den største respekt for å kjøre når man er trøtt.

Jeg husker legen på sykehuset sa at selv om alt så bra ut nå, så kunne man få utfordringer senere, og det fikk jeg. Korsryggen begynte etter ei stund å bli vondt, men det var små vondt, ikke intense smerter. De intense smertene, de kom mye senere, og de kom i perioder. Det ble påvist en prolaps som alle mente ville tørke inn etter hvert, men tydeligvis ikke min. Det viste også bilder tatt en del senere. Jeg var til vurdering for snart to år siden, men operasjon var ikke aktuelt. Da måtte jeg få enda mer intense smerter, og de vil jo helst ikke operere. Håpet var også da at dette ville gå over. Det har aldri gått over.

Jeg er glad for at operasjon ikke var aktuelt, men smertene er ganske intense til tider. Smertestillende kan dempe de noe.

Smertene i korsryggen kommer og går. I perioder så merker jeg ingenting,  i andre perioder er smertene ganske så intense og hemmende. Spesielt er det vanskelig å vite hvor man skal legge treningen. Jeg vet at trening blir anbefalt, spesielt å gå turer, så jeg har fortsatt treningene som vanlig, men ikke tatt tunge styrkeøkter når korsryggen har kranglet skikkelig. Legen på sykehuset den natten da jeg var 20 år, han hadde helt rett : Plagene kunne dukke opp i ettertid…dessverre.

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye vondt, spesielt om nettene. Dette syntes jeg var merkelig, men kiropraktoren jeg går til, han kunne fortelle at det sa veldig mange med smerter i korsryggen. Nå håper jeg på bedre dager etter besøk hos kiropraktor på torsdag. Har tatt det rolig et par dager i forhold til trening, og har gått turer samt brukt tredemølle og sykkel på treningssenteret. Noen har ment at smertene i korsryggen sikkert kommer av all treningen, men nei, det gjør de ikke. Dette er ene og alene prolapsen som jeg fikk etter bilulykken. Smertene har jeg hatt i for mange år til at treningen er synderen. Jeg føler meg bedre etter kiropraktorbesøket. Faktisk mye bedre, så krysser fingrene for at det blir gode dager fremover en stund nå.

I dag er siste dagen prinsene er her før de i morgen tidlig skal hjem igjen til Arendal. Vi har kost oss masse. Vi har vært mye ute, vi har spilt masse spill, og i dag blir det en tur i Dyreparken. Vi har årskort og bruker parken masse. De har rundspilt meg i alt av spill denne helgen, så kanskje jeg får muligheten til revansj i ettermiddag.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Det finnes ting man ikke snakker så mye om. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det er et problem jeg ikke er alene om å ha. Dette er et stort problem for mange, men heldigvis er det veldig god hjelp å få.

Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel 7-8 mnd siden sist, og nå kjente jeg at det var på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, for det er ingen velværebehandling. Samtidig så har jeg også funnet ut at det er viktig å finne den salongen som har det beste utstyret slik at man ikke opplever dette som vondt eller ubehagelig.

Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe veldig mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,

Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har langt kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.

For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.

Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder. Jeg tåler heller ikke nikkel så bra, så høvel på huden, det kan irritere det!

Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Jeg klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.

Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg. Nå var det jo faktisk 7-8 mnd siden sist jeg tok laser, så jeg føler det går lengre og lengre tid mellom hver behandling.

Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt ved Klinikk Nyhud. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. På den første salongen jeg var på, der gruet jeg meg til behandlingene. Det var SÅ ubehagelig, det var vondt rett og slett. Men så lenge man ser og kjenner en effekt, så måtte jeg bare bite tennene sammen.

Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Det var nærmest som å komme til himmelen i forhold til hva jeg var vant med. Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det nå ingen grunn til det lengre.

En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.

Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg gikk til behandling ca 3 ganger i året. Nå kan jeg høyst sannsynlig gå ned til to ganger i året, så det er utrolig effektivt! Etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.

Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det  mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Klinikk NyHud.

Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen, den kommer ikke til å bli brukt på laaang tid nå.

Lørdag og en dag hvor jeg kjenner at halsen har blitt litt sår. Kroppen litt sånn småforkjølet, så i dag droppet jeg trening. Kroppen følte ikke helt for å trene denne morraen. Jeg satser på at jeg ” kun ” får sår hals, og at jeg ikke blir syk slik så mange andre er i disse dager. Jeg håper du får en fin lørdag der du er! Vi blogges i morgen!

For et par uker siden så var jeg kanskje litt kjepphøy her på bloggen, og derfor føler jeg et stort behov for å si at jeg trekker alt tilbake. Ikke bare noe, men alt.

Da jeg blogget for et par uker siden, så hadde jeg hatt min første trykkbølgebehandling under hælene. En del av dere hadde skrevet at det å få trykkbølgebehandling kunne være svært smertefullt, så jeg husker at jeg var veldig forberedt på nettopp det. På bloggen etter første behandling, så skrev jeg : ” Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.”  Etter at jeg nå har hatt to behandlinger, så trekker jeg alt dette tilbake! Trykkbølgebehandling er smertefullt! Veldig smertefullt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror nok ikke at ” pistolen ” traff de mest betente plassene under første behandling. Den berørte litt, og det kjente jeg, men jeg skjønte vel ikke helt at det kunne oppleves smertefullt. Når jeg nå har hatt behandling nr.2, så skjønner jeg veldig godt alle dere som snakket om hvor smertefullt en slik behandling kan være. Oi, oi, oi, så vondt det var. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så vondt var det. Fysioterapeuten traff de betente områdene så det sang, og jeg er evig glad for at behandlingen ikke varer så lenge.

Jeg hadde veldig troa på trykkbølgebehandlingen. Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Men…så begynte jeg å få vondt igjen. Forrige torsdag hadde jeg behandling nr.2, og jeg føler ikke at jeg merker mye bedring ennå. Jeg vet ikke hvordan det var med dere som har tatt denne type behandling? Man sier vel 3-4 behandlinger, så jeg har fortsatt troa om den ikke er like sterk nå som da jeg hadde hatt første runde.

Jeg hadde veldig troa på at behandlingen virket. Jeg var liksom veldig sikker. Jeg er ikke like sikker nå, men det er jo ikke magi heller, så jeg må nok ei gang eller to til før jeg vet sikkert om det hjelper, eller ikke. Jeg har et sååå stort ønske om at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som er smertefrie. Nå kan jeg nesten ikke huske hvordan det er å være smertefri.

Å ha sånne smerter, det er så altoppslukende. Det er så hemmende. Jeg blir sur og irritert, så det er nok godt at jeg bor alene. Treningene får jeg ikke gjennomført som jeg pleier. Jeg kan ikke bruke tredemølla som jeg pleier, og jeg kan ikke gå turene mine. Alt dette må stå på vent til jeg forhåpentligvis blir bra. Paracet er som luft i forhold til disse smertene. Det hjelper absolutt ingenting. Av og til tar jeg en Paralgin. Akkurat det sitter langt inne, men av og til bare må jeg. Ikke at det helelr hjelper noe særlig. Det tar kanskje bittelitt av toppene. Jeg skulle gitt så mye for å bli kvitt denne dritten. Nå har jeg bare lyst til å kjøre kortison rett inn i begge hæler selv om både legen ikke hadde likt det pga blodsukkeret, og fysioterapeuten min mener det kan skade senene. Men jeg, jeg begynner å bli passe desperat.

Ny behandling i morgen. Det skal visst helst gå en uke mellom hver. Jeg gruer meg til smertene, men er det dette som skal til, så er det sånn det er. Om dette ikke hjelper, så vet jeg som sagt ikke hva jeg da gjør. Kortison er jo gjerne kun en kortvarig hjelp, og en hjelp fastlegen ikke er fan av. Men valget er mitt. Mulig må jeg sjekke senen i leggen som går under hælen. Kanskje er den for stram, noe som kan gi disse smertene. Det er ikke utenkelig at den er for stram, for jeg har virkelig stramme legger, mye grunnet lymfødemet jeg har nettopp i leggene. Det er visst et enkelt inngrep om det er et inngrep som må til, men alt dette hadde jo eventuelt tatt lang tid å gå gjennomført, og smertene gjør meg lettere desperat.

Jeg har prøvd mye av både såler som legges bak i skoene, gelesokker, jeg har rullet en ball under føttene, men jeg er fortsatt på samme sted. Jeg har begynt å strekke ut legger etter trening, og jeg går på gode sko. Jeg har spesialsåler fra Ortopedi, såler som er grusomme. Jeg ser på nettet at det finnes mange såler man kan kjøpe til hele skoen som skal være gode for plantar fascitt, men det er jo så mye som høres bra ut, og som ikke nødvendigvis er det. Tips tas i mot med stor takk! Når man leser på nettet at smerter som dette kan ta opptil 9 mnd før de trekker seg tilbake, da blir man oppgitt og fortvilet. Jeg trenger jo ikke være blant de som går lengst, men jeg har nå gått siden mai måned….

Jeg håper på mandagen uansett hvor smertefullt en slik behandling er. Det er bare å stålsette seg…smertene som kun var under hver hæl, de har nå også trukket seg ut på yttersiden av den ene foten. Det ble en skikkelig klageblogg i dag, men smerte gjør meg så hemmet, sur og lei.

Dagen i dag er treningsfri, men jeg kjenner at jeg nok skulle hatt meg en tur på trening. Det er liksom der jeg starter morgen min, og det gir meg mye påfyll å starte dagen med trening. Jeg prøver å ha 1 eller 2 treningsfri dager. Kanskje går jeg en god tur de dagene jeg ikke er på treningssenteret, men jeg har visst lovet at jeg ikke skal belaste føttene for mye mens jeg er under behandling, så da prøver jeg på det. Nå har jeg to store ønsker : smertefrie hæler, og ei vekt som vil bevege seg godt nedover igjen.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Mestringsfølelse. Den følelsen er gull verdt, og den følelsen har jeg kjent mye på den siste tiden. Jeg håper det fortsetter.

Jeg har skrevet mye om vektnedgangen, og oppturer og nedturer med Ozempic. Vi er mange i samme båt, og det jeg skriver om berører så veldig mange. Vi reagerer alle ulikt både på Ozempic og Wegovy. Noen får bivirkninger, andre ikke. Mange går ned i vekt, andre ikke. Noen har søtsug, andre ikke. Samme medisiner, men så mange ulike måter som vi reagerer på medisinen på. Det som fungerer for mange, det fungerer ikke for andre. Sånn er det med alt av medisiner. Så ulike er vi mennesker.

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle gå ned 20 kg på snart 6 måneder ved å bruke diabetesmedisinen Ozempic. Jeg håpet, og trodde at blodsukkeret ville stabilisere seg, men troen på at vekten skulle gå ned noe særlig, den var ikke stor. Jeg leste og hørte om alle som opplevde vektnedgang som en bivirkning, og drømte om at jeg skulle være en av dem. Men så mye jeg har opplevd gjennom livet med kreft, lymfødem og lipødem, så har jeg alltid sett på vektnedgang som kun en drøm. Man må jo alltid håpe. Mister man håpet, så mister man alt. Men håpet var lite. Det skal jeg innrømme.

Minus 20 kg, det merkes på kropp og sjel. Jeg unner alle å kjenne på det samme som meg. Det å bevege seg er så mye lettere. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. På trening så merker jeg vektnedgangen veldig. Jeg har trent 4-5 ganger i uken lenge. Nå trener jeg 5-6 ganger, og skulle det passe, så kan jeg nok ta på den 7.treningsøkten også. Lysten til å trene og utfordre meg selv har blitt mye større. Jeg våger å prøve mer, og jeg våger å gjøre øvelser uten å tenke på de andre som er der. Det er også en fremgang. Jeg går utenfor komfortsonen, og det kjennes godt og riktig.

Nå pusher jeg slede, noe jeg svært sjeldent har gjort med unntak av perioden jeg hadde PT. Jeg har startet å ta markløft med stang. Jeg står i planken, og kjenner på hvor mye lettere det er nå, og hvor mye lengre jeg kan stå. Jeg velter dekk. Jeg løper små intervaller på tredemølla. Slede er en skikkelig svetteøvelse. Det samme er velting av dekk. Jeg har startet med det minste dekket, så vi snakker ikke om mer enn 40 kg, men for meg er dette mestring. Både at jeg våger, og at jeg gjør det. Planken tok jeg også i perioden jeg hadde PT. Dette er en øvelse jeg liker godt, og jeg kjenner hvor herlig det er at her kan jeg stå ganske lenge, og mye lettere enn før. At jeg også nå har startet å løpe bittelitt, det er også stort for meg. Ikke at jeg har tenkt å bli noen løpedronning, men det å kjenne på at jeg kan løpe, den følelsen er god. Men her snakker vi babysteps. Virkelig babysteps. Jeg løper 10 sekunder, og går 50 sekunder. Slik fortsetter jeg i 40 minutter.

I nærområdet mitt, så har vi ei veldig fin løype som jeg har gått mye. Men nå er det sikkert halvannet år siden sist. Det var Bjørn Dæhlie som åpnet denne løypen i sin tid, og han var klar på at dette var en av de tøffere lysløypene. Jeg har pustet og pest meg gjennom her utallige ganger, og jeg har sagt stygge ting opp bakkene i denne løypen mange ganger. Noen av bakkene er svært krevende. Jeg har sjeldent gått løypa glad og fornøyd, men her om dagen, så kjente jeg på lysten etter å gå her igjen. Litt fordi det er godt å variere når man kan, og også for å kjenne på om minus 20 kg gjorde at det å gå her var lettere for meg. Det var så deilig å komme seg ut i naturen igjen. En flott morra var det også. Jeg kjente at jeg gledet meg til turen, og så frem til å gå. Bare det er jo en ganske så ny følelse. Etter å ha gått løypa, så kjente jeg så på mestring, på glede og håp. Det gikk så mye lettere å komme seg gjennom løypa nå enn tidligere. Bakkene, de var tunge, som før, men også her merket jeg en stor fremgang. Jeg grudde meg ikke til å gå de, og jeg gikk de opp uten å stoppe. Tidligere kunne jeg stoppe både en og flere ganger før jeg var på toppen. Jeg kjente det i beina, og i pusten. Jeg skal ikke få deg til å tro at jeg nesten løp bakkene opp, for det gjorde jeg absolutt ikke. Men det å gå uten stopp, kjenne at pusten gikk kjapt ned når jeg var på toppen – helt herlig.

Jeg vil fortsette å utfordre meg selv, og planen min er å komme meg mer ut på tur i tiden fremover. Det å kombinere treningssenteret med naturen, det vil være bra for meg. Jeg kjenner også på en slags redsel for at vekten ikke skal fortsette å gå ned. Denne uken gikk jeg ” bare ” ned 300 gram, og da kjenner jeg på skuffelse istedenfor glede over at det fortsatt går riktig vei. Jeg kjenner på at fornøyd, det er jeg først når jeg nærmer meg kiloen hver uke. Jeg synes også det er litt skummelt at jeg tenker mye på mat. Jeg er redd for at effekten plutselig skal stoppe. Dårlig samvittighet om jeg spiser noe jeg ikke skal, som i går da jeg tok en is når vi var på Lekeland med prinsene. Jeg er redd for å unne meg noe i redsel for å gå opp. Disse tankene liker jeg ikke, men det er kanskje noe som følger med for flere av oss. Jeg har et mål som jeg vet er mulig å nå, men jeg er utålmodig kjenner jeg. Jeg har brukt lang tid på å få en stor kropp, og kan ikke forvente at det å gå ned så mye som jeg ønsker er gjort på et knips. Men å få hodet mitt til å skjønne dette, det er ikke lett. Jeg har en drøm – jeg har et mål. Måtte drømmen gå i oppfyllelse, og målet nådd.

Ha en nydelig søndag der du er. Her var vi på lekeland i går, og i dag skal vi på ” Baldrian og Musa ” før prinsene og datter drar tilbake til Arendal. ” Baldrian og Musa ” er dukketeater, og har gledet barn i landsdelen i så mange år. Jeg hadde datteren min med meg på dette da hun var liten, så nå er det nye barn som får glede av forestillingene.

Nyt dagen! Vi blogges til lørdag.

Jeg blir så sint! Det koker innvendig, og blodtrykket går til værs. Hva i all verden er galt med folk?

Hvorfor jeg koker? Det er fordi man nok en gang opplever at nettet koker fordi en formfull modell har fått modellkontrakt. Jeg koker fordi altfor mange mener at en overvektig modell glorifiserer det å være stor. Som om det er derfor man bruker en overvektig modell! Hvorfor kan ikke disse negative personene skjønne at man ikke glorifiserer overvekt ved å bruke en stor modell, men at det faktisk dreier seg om mangfold. At det faktisk dreier seg om at kroppene våre kommer i alle fasonger. Det handler om å vise klær og undertøy også for oss som har ekstra kilo på kroppen, for vi trenger jo overraskende nok også både klær og undertøy. Det handler om å gjenkjenne seg i modellene. Skal en slank modell kunne vise hvordan klær og undertøy i min størrelse vil se ut på meg? Får jeg et riktig inntrykk da? Jeg blir så sint på alle disse uvitende bedreviterne som er fulle av dritt hver gang overvekt kommer i fokus på en, eller annen måte!  Ærligtalt, det handler da ikke om at en stor modell vil fortelle verden hvor fantastisk det er å være stor, og at alle bør bli som henne. Det handler heller ikke om at hele verden tror de vet alt om hennes livsstil. Jeg har vært stor hele mitt liv, og ønsker ikke at noen skal ha den samme kroppen som meg, MEN jeg vil likevel ha lov til å vise de flotte klærne fra nettbutikken min. Jeg vil vise hvor mye flotte klær det er til kvinner med kurver. Vi liker også å føle oss vel, kle oss fint og føle oss fine på lik linje med alle andre. Skal vi sette vektgrense på viktigheten av å føle seg vel i egen kropp?

Grunnen til at det koker innvendig, det er fordi den norsk- somaliske modellen Ceval Omar nå har blitt en av undertøysgiganten Victoria Secrets engler. Omar er en kvinne med kurver, og du verden så mye dritt det har kommet etter at dette ble kjent. Ikke overraskende, så er det menn som skriker høyest, og som synes dette er mest forferdelig. Her kommer en haug av bedrevitere med klare uttalelser som at Omar nå vil bli et forbilde som vil fortelle unge jenter at det er helt fint å være formfull, og et slikt forbilde er ikke annet enn skadelig. Jeg blir så oppgitt. Ærligtalt, har vi ikke kommet lengre?

Ceval Omar er en flott kvinne med former, og det er ikke uten grunn at Victoria Secret har valgt henne. Undertøysgiganten har fått mye kritikk for manglende mangfold, og de tar nå grep for å vise nettopp dette. De vil vise at de tenker mangfold og inkludering, nettopp fordi vi alle har ulike kropper, ikke fordi de ønsker å hylle overvekt. Jeg er stor, men selv om jeg er stor, så vil jeg gjerne føle meg vel både innerst og ytterst. Jeg vil gjerne kunne kjøpe flott undertøy, og da er det fint å kunne se undertøyet på andre enn de veldig slanke modellene som Victoria Secret tidligere har hatt. Det å se det på en modell som har litt former, det gir jo et bedre inntrykk for oss som trenger større størrelser.

Det som også er typisk, det er at hver gang det settes fokus på en overvektig modell, så kommer bedreviterne på banen med at modellen er usunn. Hvem søren har rett til å uttale seg om en person er usunn eller ikke? Hva vet vi om andre? Jeg er møkklei av at det alltid settes likhetstegn mellom overvekt, og det å være usunn og lat. Det er for det første mange grunner til at en person er overvektig, men en stor kropp er ikke ensbetydende med en usunn kropp. Jeg er sikker på at mange store kropper er langt mer trent og sunne enn mange slanke kropper. Innsiden er ikke alltid lik utsiden.

Jeg sier hurra for modeller som Ceval Omar. Jeg sier hurra for Victoria Secret som satser på mangfold. Og til dere bedrevitere: Verden hadde blitt et mye bedre sted dersom dere kunne lært dere å akseptere. Akseptere mangfoldet og heiet mer på kroppspositivitet. Lukk glidelåsen dersom dere ikke har noe positivt å si. Det er ikke rart at mobbing er et så stort problem som det er, og vi voksne, vi er blant de værste. Tenk hva dere fører videre til deres barn når dere holder på som dere gjør. Jeg blir direkte flau, og sint når jeg ser alt voksne mennesker kan få seg til å skrive i kommentarfeltene på nettet. Er dere like tøffe ansikt til ansikt?  Neppe, men jeg tar gjerne diskusjonen….

Endelig skjer det noe, og jeg er så utrolig stolt over å få være med på dette. Dette er noe jeg har jobbet for lenge. Kanskje er dette starten på noe veldig bra, og det er sannelig også på tide at det settes fokus. 1.juni skjer det, og det er forhåpentligvis bare begynnelsen.

Dere som følger bloggen min, dere vet at jeg brenner for å gjøre noe med stigmatiseringen, og diskrimineringen som er mot oss overvektige. Vi er den gruppen i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er liksom akseptert at så mange snakker så negativt om oss, og at vi blir sett på som dumme, late og uten mål i livet. At vi er overvektige, det er vår skyld, og vi er idioter som ikke skjønner hvor lett det er å gjøre noe med vektproblemet. ” Det er bare å spise mindre, og trene mer.” Den oppskriften, den får vi stadig slengt i trynet. Hadde det faktisk vært så enkelt, så hadde det ikke vært overvektige i samfunnet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kjenner du min historie? Vet du hvorfor jeg bærer så mange kilo for mye? Selv om du ikke kjenner meg, så er det helt greit å ha meninger om hvorfor jeg er tjukk. Det er helt greit å snakke stygt om kroppen min. Det er helt greit å fortelle hvor dum jeg er. For du vet jo selvfølgelig alt om mitt liv, min hverdag, og min helse. Du tror selvsagt at jeg sitter i sofaen hele dagen, og spiser en kilo med smågodt, krydret med chips og som blir svelget ned med masse cola…med sukker. Men sannheten, kanskje du skulle ha visst mer om den før du uttalte deg negativt om jeg, eller forteller meg hvor stygg og feit jeg er. Kanskje du skulle ha latt være den stygge kommentaren når jeg passerte deg, eller når du leser en artikkel om overvekt på nettet, og heller hørt min historie.

Du som er lege, eller jobber i helsevesenet som jeg tydelig ser de negative holdningene til når jeg møter dere. Det er nettopp i helsevesenet jeg skal føle meg trygg og ivaretatt uansett hvorfor jeg kommer til deg. Du skal ikke gi meg en henvisning til en slankeoperasjon når jeg ikke er hos deg for å snakke om de tingene i det hele tatt. Du skal ikke skylde på vekten når jeg har vondt i øret, eller øynene renner. Hvorfor relaterer du alt til vekten?

Hvorfor skriker myndighetene, og helse Norge om den økende fedmen, men gjør svært lite med det foruten å gi oss kostholdsråd, råd til aktivitet, slankeoperasjoner eller et opphold på en fedmeklinikk. Hvorfor finnes det ikke et tilbud til oss i nærmiljøet vårt? Hvorfor satser dere ikke på å gi oss det vi trenger? Vi kunne ha unngått så mange slankeoperasjoner dersom myndighetene hadde hørt på oss ,og spurt oss hva vi trenger for å kunne gå ned i vekt. Vi trenger ikke slankeoperasjoner så lenge det er kroppen som blir operert. Hodet vårt opereres ikke, og det er her problemet ligger. Vi må rydde i hodet for og lykkes med en vektnedgang. Hvorfor får ikke vi denne hjelpen når dere vet at dette må til for og lykkes? Hvorfor får ikke overvektige egne grupper med trening tilrettelagt for oss når mange andre pasientgrupper får det? Hvorfor blir vi bare plassert der feks Frisklivsentralen føler at vi passer inn. Overvektige bør trene sammen. Vi bør få et opplegge basert på trening og mental hjelp. Ikke et opplegg på 3 mnd. Hva oppnår man på 3 mnd? Hvor langt kommer man på så kort tid. Vi trenger hjelp over tid. Over lang tid

Mye av dette kjenner mange seg igjen i. Holdninger til overvektige som ikke holder mål. Leger, sykepleiere, arbeidsplasser, og mannen i gata, der er så mye stigmatisering der ute, og det er på tide at vi overvektige setter fokus på dette, og forteller hvordan vi opplever alt dette. Vi må fortelle hvordan vi faktisk opplever andres holdninger til våre store kropper. Og akkurat det skal nå skje, og jeg håper du som føler på stigmatiseringen, og diskrimineringen vil være med å sette fokus, og dele av dine erfaringer. Dine erfaringer, og meninger er så viktig!

Christel Olaisen og jeg har jobbet med dette på hver vår kant, og nå har vi gått sammen om dette. Vi var i kontakt med varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft for å prøve å fortelle hva overvektige i kommunen trenger. Rostoft satte oss i kontakt med Hanne Kro Sørborg som bla jobber med En by for alle i kommunen, og sammen har vi jobbet frem arrangmentet ” Tjukk på Sørlandet ” den 1.juni på Kristiansand Bibliotek.

Hvordan er det å være tjukk på Sørlandet? Kjenner man som tjukk på stigmatisering og diskriminering? Hvorfor skjer dette, og hvor møter man på utfordringer ved det å ha en stor kropp?Vi ønsker å sette fokus på det å være tjukk på Sørlandet, og ønsker å få vite mer om hva tjukke opplever av nettopp stigmatisering og diskriminering på alle områder i landsdelen. Dette er viktig for og kunne jobbe videre med nettopp disse tingene. Det er så viktig for å bli hørt.

1.juni kl.18.00 håper vi å se mange på Kristiansand Bibliotek. Arrangementet finner sted i kjelleren der, og i tillegg til En By for alle/Kristiansand Kommune, så er også Kristiansand Sanitetsforening med på dette. Vi får besøk av kroppsaktivist Carina Carlsen denne kvelden, og Carina har sine klare meninger om alt dette, og skal snakke om det i sitt innlegg. Carina er et fyrverkeri av ei dame, og verdt å lytte til.

Jeg håper å se mange denne kvelden, også dere som i ulike sammenhenger jobber med overvektige. Det kan være så verdifullt for dere å høre hvordan overvektige faktisk opplever å være tjukk i samfunnet. Kanskje kan det være historier til ettertanke.

Del erfaringer, og meninger, men kom gjerne også bare for å delta, og for å høre. Og vi håper jo også at overvektige fra andre steder i landsdelen enn Kristiansand vil delta. Del veldig gjerne, og spre budskapet!

Jeg har en drøm jeg. Drømmen er at dette kan være starten på noe bra…..