Jeg må bare si det rett ut: svømming og vanntrening har blitt en av de viktigste og mest fantastiske delene av treningen min. Forrige uke var jeg igjen i Aquarama sammen med ei venninne, og jeg blir bare mer og mer glad i å være der. Det gjør godt både for kropp og sjel – og ikke minst for beina mine med lymfødem.

Så snart jeg kommer ned i vannet merker jeg hvor godt det er for kroppen. Tyngden slipper, beina kjennes lettere, og jeg kan bevege meg på en måte som føles mye friere enn på land. Før gjemte jeg beina mine i vide bukser, og bading var aldri aktuelt, selv om jeg egentlig alltid har elsket å være i vannet. De store «tømmerstokkene» mine holdt meg tilbake. Det kan ikke beskrives med ord hvor fantastisk det er å ha kommet ut av komfortsonen og tilbake i vannet, takket være den store vektnedgangen jeg har oppnådd. Selvsagt kunne og burde jeg ha vært i vannet også da jeg var på det største – for vannet dømmer ikke – men jeg klarte det rett og slett ikke da.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag er det helt annerledes. I Aquarama bruker jeg mye tid i motstrømsbassenget. Jeg går motstrøms, jeg løper, jeg beveger meg sidelengs og baklengs. Jeg løfter knærne, svømmer, og denne gangen hadde venninnen min med badepølser/pinner slik at vi fikk kjørt styrkeøvelser i vannet. Det var utrolig gøy – og overraskende effektivt!

Vanntrening er en av de mest skånsomme treningsformene som finnes. Vannet bærer kroppen, og dermed reduseres belastningen på ledd, sener og muskler. Det betyr at man kan trene både hardt og lenge, uten at kroppen får samme «juling» som ved trening på land. Samtidig gir vannet naturlig motstand, som gjør at hver bevegelse blir en liten styrkeøvelse i seg selv. Du jobber hele tiden med musklene, selv om det føles lett og lekent.

For oss med noen kilo ekstra, kan vanntrening være en enorm lettelse. På land føles kroppen ofte tung og krevende å bære, men i vannet får man den befriende følelsen av å være lett og bevegelig. Mange som ellers sliter med trening, opplever mestring og glede i vannet – og akkurat det har jeg virkelig fått kjenne på kroppen.

Har man lymfødem, er vanntrening nærmest gull verdt. Vanntrykket fungerer nesten som en kompresjonsstrømpe – det stimulerer sirkulasjonen og hjelper kroppen å kvitte seg med væske. Det gjør at beina føles lettere, og hevelsene blir mindre. For meg er dette en helt tydelig effekt: så fort jeg kommer i vannet, kjenner jeg forskjellen i beina mine.

For deg som er nysgjerrig på vanntrening, her er noen enkle øvelser jeg selv gjør og kan anbefale: gå motstrøms og bruk motstanden i vannet som naturlig trening for kondisjon og styrke. Løp eller jogg i vannet – mye lettere for leddene, men overraskende tungt for kondisen. Gå sidelengs og baklengs for å utfordre balansen og kjernemuskulaturen. Gjør kneløft som en slags marching i vannet, løft knærne høyt opp og kjenn at både mage og bein får jobbet. Svøm ulike stilarter, gjerne variert, for å bruke hele kroppen. Og bruk badepinner eller pølser til styrkeøvelser – press dem ned i vannet, gjør armhevingsbevegelser, eller legg dem bak ryggen og tren balansen.

For meg er det å være i vannet blitt en gave jeg aldri vil gi slipp på igjen. Det er en kombinasjon av glede, mestring, trening og terapi – alt i ett. Og det beste av alt: det føles ikke som en «pliktøvelse», men som noe jeg virkelig ser frem til. Vannet gir meg energi, ro og styrke – både fysisk og mentalt. Det tok meg mange år å komme hit, men nå som jeg først er her, skal jeg aldri tilbake til å gjemme meg bort. Nå er det tid for å bruke vannet til det fulle – både for helsen min og livskvaliteten min.

Nyt dagen der du er! Jeg startet lørdagen med en god tur i Jegersberg. Vi blogges i morgen!

Den siste tiden har jeg virkelig kjent at treningen gir resultater. Forrige uke gikk vekta ned 2,5 kg, og denne uken stod den helt stille — men det føltes likevel som en stor seier. Å se tallet holde seg på samme nivå etter et fall viser at kiloene faktisk er borte og ikke bare en midlertidig svingning. Det å kjenne på at vekta går ned noe, i stedet for å være en berg-og-dalbane, gjør utrolig godt for hodet mitt. Jeg vet at berg-og-dalbane vil komme igjen, men oppturene må man ta med seg og glede seg over. Legen min sa nylig at jeg må være forberedt på kamp nå som jeg har kommet så langt, og det føles både utfordrende og motiverende.

BMI går ofte sakte ned selv om kroppen endrer seg. Når man trener styrke samtidig som man går ned i fettprosent, kan muskler bygges opp samtidig som fett forsvinner — og muskler veier mer enn fett. Væskebalanse, hormoner og lymfødem kan også påvirke kortsiktige svingninger. For å få BMI ned litt raskere uten å ofre helse og muskler, fungerer det best å ha et moderat kaloriunderskudd, prioritere protein, sørge for god søvn og redusere stress. Små, jevne justeringer over tid gir varige resultater, og hjelper kroppen til å endre seg på en sunn måte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tanita-vekten har blitt et verktøy som virkelig viser fremgangen min. Den måler ikke bare totalvekt eller BMI, men estimerer også muskelmasse, muskelkvalitet og indre kroppsfett gjennom bioelektrisk impedans (BIA). Den sender en svak elektrisk strøm gjennom kroppen og måler motstanden i vevet — muskler og fett leder strøm ulikt, og vekten kan dermed beregne kroppssammensetning. Dette gir et mye tydeligere bilde av fremgangen enn bare kilo på badevekta. Å se gode tall her betyr enormt mye for meg, og viser at innsatsen min virkelig gir resultater på flere plan enn bare vekten.

De siste ukene har jeg også merket hvordan den fysiske formen virkelig forbedrer seg. Skogsturene går fortere, pausene blir færre, bakkene føles lettere, og hele kroppen fungerer bedre. Når musikken har skikkelig rytme, får jeg lyst til å småjogge eller danse bortover i løypa — ikke fordi jeg skal løpe langt, men fordi det er en fantastisk følelse å kunne det. Det handler ikke om distansen, men om mestring og glede. Å kjenne at kroppen samarbeider, at lymfebeinene fungerer, og at beina bærer meg opp bakkene uten å måtte dras etter meg, gir gledestårer og ren mestringsfølelse.

Muskelmasse viser hvor mye muskler kroppen har, mens muskelkvalitet handler om hvor godt de fungerer — styrke, utholdenhet og hvor effektivt de kan brukes i hverdagen. Bedre muskelkvalitet gjør at kroppen kan løfte, gå og balansere mer effektivt. Å se fremgangen her, sammen med at indre kroppsfett stadig går nedover, viser tydelig at treningen gir resultater, selv når vekta eller BMI går sakte ned.

Hverdagsaktivitet spiller også en stor rolle i fremgangen. Små turer, trapper eller husarbeid legger til helhetlig styrke og utholdenhet, og en dag uten aktivitet føles derfor tom, fordi kroppen er vant til å bli brukt og utfordret.

Matbalanse er fortsatt en utfordring innimellom. Jeg kjenner på dårlig samvittighet når jeg spiser noe jeg egentlig føler jeg ikke skulle, som da jeg spiste 1 ½ stykke oreokake. Samtidig prøver jeg å minne meg selv på at balanse er nøkkelen — en liten kosestund ødelegger ikke fremgangen. Å akseptere at kroppen får både trening og litt ekstra kos gjør det lettere å holde motivasjonen oppe over tid.

Alt henger sammen — muskelkvalitet, muskelmasse, indre kroppsfett, hverdagsaktivitet og trening bygger på hverandre og skaper resultatene jeg ser. Fremgangen på Tanita, den fysiske formen og den enorme forskjellen i hvordan beina samarbeider med meg, viser tydelig at det jeg gjør nytter. Det gir motivasjon, glede og tro på at innsatsen vil fortsette å gi resultater.

Jeg har oppnådd så mye allerede: bedre styrke, bedre utholdenhet, mer energi, lavere indre fett og en kropp som samarbeider med meg på en måte jeg aldri hadde trodd var mulig. Mentalt har jeg også kommet langt — jeg kjenner på mestring, stolthet og større tro på meg selv, selv når det kommer utfordringer. Men reisen er langt fra over. Jeg vet at det vil komme tunge dager og små oppturer og nedturer underveis, men jeg gleder meg til å fortsette. Hver time med trening, hver tur i skogen, hvert bevisste matvalg, alle frustrasjonene, tårer og sinne — alt er verdt det når jeg ser hva jeg har oppnådd. Det gir meg både en kropp og en mental styrke som gjør livet lettere og mer givende.

Nyt søndagen der du er! I dag har jeg hatt ei sabla god treningsøkt hjemme. Aerobics som oppvarming og så styrke. Jeg er klar for dagen. Vi blogges til lørdag!

Dette er så gøy! Jeg har gått til innkjøp av en ny kjole! Min andre kjole i voksen alder. Vel, det er ikke helt sant, for jeg har alltid hatt penkjoler som jeg har brukt ved spesielle anledninger, men jeg har aldri hatt kjoler jeg har brukt i hverdagen.

Hvorfor ikke kjole spør noen. Det er fordi jeg aldri har syntes at kroppen min har kledd kjole. Jeg har alltid vært opptatt av å gjemme tømmerstokkene mine. Det var nok at jeg selv så de, og det unngikk jeg så mye jeg kunne selv også. Selv om jeg kunne få fotside kjoler, så var ikke det noe jeg følte jeg kledde uansett hva slags kjole jeg fikk. Så egentlig var det en sorg når jeg så venninner og folk rundt meg gå i flotte kjoler uansett årstid mens jeg alltid gikk i bukser, sommer som vinter, og alltid sorte, og alltid veldig vide. Det var vel bare i bryllup, dåp og den type selskaper at jeg måtte dra på meg kjole.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har alltid hatt flotte selskapskjoler. Snefrid som eier og driver Snefrids Hus i Grimstad, hun sydde den lekreste drakten til min datters konfirmasjon. Langt sort skjørt med lekkert korsett som var i sort med sølv dekor, og med kort, sort jakke til å ha over. Jeg husker jeg følte meg så fin. Det settet har blitt ganske mye brukt. Noe senere bestilte jeg og samme drakt i lilla, min favorittfarge. Da helt ensfarget. Disse henger fortsatt i skapet, men altfor store. Men å kvitte meg med de, det kan jeg ikke. Kanskje jeg bør starte med utleie, for slike flotte plagg får man ikke leid lengre.

Endringsreisen min, den har vært fantastisk. Tøff, men fantastisk. Jeg har oppnådd så mye som jeg aldri hadde trodd at jeg skulle få oppleve. Jeg får ikke sagt det mange nok ganger hvor takknemlig jeg er. Joda, j jobben har jeg gjort selv, både den fysiske og den psykiske. Det har kostet, men vært verd hver svetteperle og hver tåre. Jeg kan takke meg selv for at jeg endelig har fått det til. Jeg har ikke gitt opp. Likevel er nok fastlegen min en av de jeg skal takke. Han ga ikke opp med å få meg til å starte på Ozempic. Selv etter mye magetrøbbel pga nyrestein, så fikk han meg tilbake på medisinen, og det gikk veien selv om jeg ikke hadde troen. Jeg har liksom aldri lykkes i det jeg har prøvd på når det har handlet om vektnedgang.

Minus 36 kilo og daglig aktivitet, og trening har gitt store resultater både fysisk og psykisk. Jeg føler at jeg har blitt et nytt menneske. Det at jeg har mistet såpass mange kilo, det har også gjort at jeg nå går i kjole. Kanskje ikke alle som forstår hvilken lykke det er, men dere som har vært på samme sted som meg, dere forstår. Så i juni i år, så kjøpte jeg meg den første hverdagskjolen i voksen alder. Jeg har også mistet mye vekt i beina, og det gjelder både i legger og lår. Vekten og cm jeg har mistet der betyr at tømmerstokkene ikke lengre er så store som de en gang var. Det igjen betyr at jeg våger å vise beina mer.  Kjolen jeg kjøpte er fra Careless, og er i en pen lys lilla farge. Det var helt tilfeldig at det ble kjole. Datteren min skulle innom der, og så sier hun plutselig at jeg må gå bort å se på noen kjoler på et stativ. De var satt ned fra 1399 kr til 400 kr. Jeg tok med meg en inn i prøverommet, og kjolen ble definitivt med meg hjem. Kjolen er i størrelse XL, og jeg føler meg så fin i den. For kort tid tilbake, så hadde jeg aldri gått med en kjole som er tettsittende, men det er jeg helt komfortabel med nå, og jeg elsker den følelsen. Denne kjolen er jo helt fotsid, så perfekt lengde. Kjolen har jeg brukt masse, og det er så herlig å ha på seg kjole.

Etter dette har jeg lett høyt og lavt etter kjoler, men enten har de vært for store, eller for små, eller de har hatt feil passform. Jeg har fått tips om skjørt, og skjørt glemmer jeg jo litt, men skjørt er jo perfekt det og, så kan man bruke mange av overdelene man har til. Jeg er på utkikk etter et jeans skjørt, maxi lengde, og uten noen form for splitt. Foreløpig har jeg ikke hatt hellet med meg, men plutselig.

For litt tid siden bestilte jeg en kjole på nett. En lekker kjole med blomstermønster. Av ulike grunner, så kom aldri kjolen, og jeg ble litt lei meg, for den hadde jeg sett frem til å få…plutselig dukker den opp hos en bekjent som skulle selge sin. Kjolen passet perfekt. Den sitter så fint, og jeg føler meg fin i den. Jeg føler jeg kan bruke den når som helst egentlig, og så kan man jo ha en kort jakke til.

Så nå er jeg eier av to flotte kjoler, og jeg føler på meg at det nok blir flere kjolekjøp i tiden fremover.

Nyt lørdagen der du er! Denne helgen er prinsene mine hos meg, og tross dårlig vær, så skal vi storkose oss sammen frem til i morgen ettermiddag. Tid med prinsene er virkelig kvalitetstid. Vi blogges i morgen!

Noen dager kjenner man det rett i magen. Ikke fysisk, men mentalt. Den følelsen av at noe har sklidd ut, og man blir slått litt i bakken av virkeligheten. I dag var en sånn dag.

Jeg har hatt en fantastisk reise de to siste årene – med store endringer, mye mestring og en ny kropp som har gitt meg en ny hverdag. Jeg har kjent på oppturer som har gitt meg energi og tro på meg selv, og jeg har fått et helt nytt syn på hva kroppen min kan klare. Men nå… nå kom den følelsen snikende. Vekta viste en real påminnelse om at noe har glippet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke på treningsfronten – der har jeg vært trofast. Jeg trener hver dag, og veldig bra. Men maten? Den har nok sklidd litt ut i sommer. Litt for store måltider. Litt for mange cravings. Det er ikke store mengder, men nok til at jeg kjenner det godt. Det er akkurat nok til å bli en vekker.

Cravingsene kommer ofte. Jeg vet hva som funker for meg, og likevel er det som om kroppen skriker etter mer. Det er tøft. Det er frustrerende. Men også så menneskelig.

Og nå sitter jeg igjen med en tung følelse. En frykt, faktisk. Frykten for å falle tilbake til den kroppen jeg jobbet så hardt for å forlate. Frykten for at alt det jeg har oppnådd skal glippe mellom fingrene. Den frykten som mange kjenner på, men som få snakker om. Men man må være ærlig, for dette er også en del av reisen.

Det føles vondt og vanskelig. Det kjennes som et nederlag. Som et slag i trynet. Men så vet jeg, innerst inne, at dette ikke er et tilbakefall. Dette er en beskjed. En påminnelse. Kroppen snakker, og den sier: «Nå må du hente deg inn. Du kan det. Du har gjort det før.»

Mental styrke er akkurat det jeg trenger nå. Å ikke gi etter for frykten, men å møte den med respekt. Å vite at veien framover ikke handler om perfeksjon, men om retning og små skritt. Jeg har vært sterk før, og jeg vet at jeg kan være det igjen.

Det skal sies: vi snakker ikke en haug av kilo her. Men nok til at hodet mitt begynte å tvile. Og kanskje det er nettopp derfor det føles så tungt – fordi jeg har kjent hvor godt det er å ha kontroll, og fordi jeg vet hvor vondt det var før.

Jeg minner meg selv på at dette ikke er slutten. Det er ikke en snuoperasjon, men en pause. En mulighet til å stoppe opp, kjenne etter, justere kursen og fortsette. For jeg vet at veien er der. Jeg har gått den før. Jeg har verktøyene. Jeg har styrken.

Har du kjent på det samme noen gang? Den frykten for at ting skal rakne, selv når du vet at du egentlig har det i deg? Den vonde, men ærlige følelsen av å være litt ute å kjøre? Jeg er nok ikke alene.

Del gjerne dine tanker – om du har kjent på det samme.  Jeg heier på deg. Og jeg håper du heier litt på meg også – akkurat nå trenger jeg det.

Jeg er klar for ei ny uke med gode justeringer på matsiden. Jeg har leget en matplan med masse god mat, men mindre mengder. Og det er nok mengdene som er litt ute å kjøre nå. Det nytter ikke å være i kjelleren, ikke nytter det å skylde på andre enn meg selv heller. Her er det bare å brette opp armene, og vise den styrken jeg vet jeg har  meg.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Jeg har aldri eid en bikinioverdel. Eller, det er ikke helt sant – jeg kjøpte én for mange, mange år siden. Men brukt? Aldri. Den ble liggende i en skuff, glemt og ubrukt.

Det er ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å kunne gå kun i en bikinioverdel – men fordi kroppen min alltid føltes «for stor». Jeg har aldri følt meg komfortabel med tanken på å vise kroppen, verken underkroppen, eller overkroppen. I forhold til en bikinioverdel, så har det handlet om valker som ville ha bulet ut alle veier, og en følelse av at alle ville stirre – og dømme. Men lysten, den har alltid vært der. Det er nok også grunnen til at jeg gikk til innkjøp av en for evigheter av år siden. Når sola steker og varme dager fyller sommeren, så har jeg ønsket meg friheten til å kunne gå i noe mer luftig. Jeg har drømt om å bare få kjenne solen på huden, uten å pakke meg inn som om det var høst ute. Jeg tror nok det er en del som kjenner seg igjen i dette. Heller ikke hjemme, rundt huset har jeg følt meg komfortabel med å gå rundt i en bikinioverdel. Det er bare å gjøre det er jo rådet fra de fleste, men når mitt hodet skriker nei, så er det lettere å gjøre som mitt hodet sier enn hva alle andre måtte mene. Mange kan mene mye, men det er nå en gang en selv som bestemmer.

Men nå… nå har mye endret seg. Jeg har gått ned 36 kilo, og både kroppen og hodet har vært gjennom en enorm reise. Det er færre valker, mindre fett – og en helt ny måte å tenke på. Jeg våger mye mer. Jeg bryr meg mye mindre om hva andre tenker. Jeg føler meg mer som meg selv. Jeg har allerede tatt flere skritt som jeg aldri trodde jeg skulle tørre: Jeg bader. Jeg går i badedrakt. Og jeg har begynt å gå i kjole – noe som virket helt utenkelig da jeg startet denne reisen. Ett nytt, stort skritt kom nå nylig: Jeg kjøpte meg en bikinioverdel.

Hvem hadde vel trodd at jeg skulle ta ett slikt skritt også? Ikke jeg. Målet med å kjøpe en bikinioverdel var ikke å bruke den på stranda nødvendigvis – men til hjemmebruk, på terrassen, i hagen, når solen steker og kroppen trenger å puste. Den er sort, myk og har litt lengde – kjøpt hos Ellos – og vet du hva? Jeg følte meg faktisk komfortabel i den. Jeg følte meg vel.

I går brukte jeg bikinioverdelen for aller første gang. Hele dagen. Jeg tuslet rundt i luftige bukser og bikinioverdel, og det funket så fint. Det var varmt, og kroppen min fikk puste. Korte bukser er jeg ikke helt klar for ennå – men kanskje en dag? Jeg er så stolt. Stolt over at jeg tør. Stolt over at jeg føler meg vel. Og kanskje mest av alt: Jeg tenker nesten ikke på armene mine lenger, selv med all løshuden som henger der og dingler. Jeg bryr meg mindre og mindre – fordi hodet har forandret seg, sammen med kroppen.

I dag blir det bikinioverdel igjen. Det hjelper litt i når dagene er altfor varme…

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 6 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men Alfred han synes karate er kult. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Mommo er jo nesten som en superhelt med slike myke muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne disse myke musklene,  og at det faktisk er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 36 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 36 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så har de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Kosmetiske inngrep kalles slikt, og det dekker ikke staten.

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Det er nesten vittig å se så masse løs hud på lår. Magen, der er det ikke så mye ennå, men likevel såpass mye at jeg kan løfte en del hud i det området. Halsen begynte jeg å bekymre meg for, men nå er det helt innafor synes jeg. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen, eller i ansiktet om jeg kan bestemme. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over så jeg ikke så den. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 36 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Legen har henvist meg til Arendal for vurdering om de kan fjernes fordi de er vonde, og de klør. Innen november skal jeg få time i følge sykehuset. Så får vi se hva de sier. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom tilbake igjen, sikkert mye pga vekten.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi for å fjerne løshud, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det være fordi jeg har så mye løshud at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med. Samtidig så er jo også all løshuden et bevis på en fantastisk reise, for alle tårer, all svette, alle kamper som er kjempet, all glede jeg har opplevd og all mestring. Løshuden er et bevis på minus 36 kg og et nytt liv. En annen flott ting er at jeg faktisk nesten ikke bryr meg om all huden som henger på armene. Jeg går feks i topper uten armer. Hvem hadde trodd det for to somre tilbake.

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til. Kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂

Helt utrolig, men også helt sant. Over 60 kg er borte fra kroppen min. Jeg hadde glemt eller fortrengt hvor stor jeg faktisk har vært.

Når jeg rydder, så kommer jeg stadig over ting jeg hadde glemt at jeg hadde. Noen ting var sikkert planlagt at skulle kastes, eller brennes, men av en eller annen grunn, så har det aldri blitt det. Når man da rydder på diverse plasser, så dukker det opp mange ulike ting som det jeg fant her om dagen under rydding i noen hyller i boden. Kanskje skulle det ha vært brent, eller kanskje har det blitt spart på i håp om at jeg en dag kunne ta det frem og være stolt over hva jeg har klart. Et bevis på hvor jeg var en gang. Kanskje var det ment å inspirere til å ta skikkelig tak. Jeg vet ikke, men i boden lå det og lagt på en måte som gjorde at jeg ikke ville at noen andre enn meg skulle finne det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For der på en hylle i boden, så lå det en mappe, og inne i denne mappen lå resultater fra en gang jeg var på vekten. Dette husker jeg godt fordi jeg aldri var på vekten når jeg var på det største, med unntak av denne gangen. Jeg skulle starte et spesialt treningsprogram ved et treningssenter i byen, og jeg husker at hun jeg hadde som kontaktperson der ønsket at jeg skulle på vekta før jeg startet. Jeg husker godt den indre kampen jeg hadde. Alt inni meg strittet i mot. Jeg skulle ikke på vekta! Men av en eller annen grunn, så klarte hun å overtale meg, og på et magisk vis, så fikk hun meg på vekta. Jeg husker tallet brente seg fast i hodet mitt. Jeg husker innmari godt sjokket jeg fikk. Jeg hadde aldri trodd at jeg hadde veid såpass mye. Jeg husker ikke så mye mer egentlig, men jeg husker at det ikke ble så mye av det treningsopplegget. Om jeg feiget ut, eller hva det var, det husker jeg ikke. Det jeg burde ha gjort var vel heller å brette opp armene, og gi alt. Det gjorde jeg neppe…

Når jeg åpner permen og leser innholdet, så står det svart på hvitt hva jeg faktisk veide på det tidspunktet, og dette var nok en periode hvor jeg var sånn ca på mitt største. Jeg tror jeg har vært noen kg tyngre, men sånn ca på mitt største. Når jeg ser tallet, så får jeg vondt i hvert bein og hver muskel i kroppen min. Blir litt uvel faktisk. Har jeg veid så mye??? Det står jo der svart på hvitt, så dette er jo udiskutabelt. Etter å ha kommet meg over sjokket, så kommer jeg fort tilbake til nåtiden, og klarer å kjenne på gleden over å innse hvor mye jeg faktisk har tatt av meg siden da.

Fra da til nå, så er over 60 kg borte fra kroppen min. Over 60 kg! Det er hinsides mye! 35 kg av de er mistet i løpet av det siste 1,5 året. Tenk om jeg hadde tatt på meg en sekk med 60 kg på ryggen og begynt å gå. Da hadde man skjønt hvor vanvittig bra dette vekttapet er. Det er 120 pakker med 0,5 kg smør. Det er mer enn begge barnebarna mine til sammen. Det er nesten datteren min i vekt.

Fy fader så stolt jeg er, og den stoltheten kan ingen ta fra meg. Den eier jeg ene og alene, og jeg har all grunn til å være stolt. Over 60 kg!

Jeg er så takknemlig for hver kilo jeg har mistet. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått en så mye bedre hverdag, og et så mye bedre liv både fysisk og psykisk. Den største gevinsten er helt klart en lettere kropp. Den nest største gevinsten er at de negative tankene har forlatt hodet mitt. Tenk på det! Jeg som hver dag tenkte på hvor stygg, stor og feit jeg var. Jeg som hver dag snakket meg selv ned. Jeg som aldri orket å se på kroppen min i speilet. Nå er alle disse tankene borte. Jeg kan fortsatt føle meg tjukk, men alle de negative tankene som kvernet rundt i hodet dag og natt, de er borte. Ikke fordi jeg plutselig føler meg så fin og flott, men fordi jeg faktisk begynner å bli mer fortrolig med egen kropp. At hodet nå har mye mer fred, og positive tanker, det er virkelig en stor gevinst å få. Den tredje største gevinsten jeg har fått, det er utvilsomt to stk bein som fungerer på en måte jeg bare hadde drømt om. Det føles som om jeg flyr av gårde til tider, og danser på en rosa sky. Så gode har de blitt. Det var en drøm, men at drømmen skulle bli virkelig, det hadde jeg aldri trodd.

Jeg er så takknemlig at jeg ikke eier ord, og jeg skal jobbe rompa av meg for å klare å bli her jeg er. Håpet er å gå mer ned, jeg er ikke i mål, men jeg må jobbe med å være fornøyd med det jeg har oppnådd, og så må alt annen være en stor bonus. For håpet er der ennå. Håpet om å klare 20 kg til.

Jeg får ofte spørsmål om jeg er fornøyd. Der er svaret litt todelt. Jeg er utrolig fornøyd med den vektnedgangen jeg har klart, og der er jeg helt ærlig, men jeg håper likevel at nedgangen skal fortsette. Jeg vil gjerne gå ned 20 kg til. Jeg har ikke som mål å bli verken en sylfide, eller en Barbie dukke. Jeg skal absolutt fortsette å jobbe for å klare det. Skulle jeg ikke nå vektmålet, så er jeg på en plass hvor jeg har det så innmari godt.

Noen tenker nok at jeg føler meg mer digg nå. Mer feil kan man ikke ta. Jeg vil nok aldri ha høye tanker om meg selv, og jeg vil aldri komme til å føle meg digg. Det er ikke det denne endringsreisen handler om. Det handler om å få en lettere kropp, og en bedre helse på alle plan. Det handler også om å bli komfortabel med egen kropp, og det, det er noe helt annet enn å tro man er noe som man ikke er. Målet er ikke at man skal bli mest mulig sexy. Det handler om å være glad i egen kropp, en god helse, og få en lettere hverdag.

Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Energien er på et helt annet nivå. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Beina mine har blitt mye bedre, og det mot alle odds. Ingen trodde jeg ville oppleve det jeg opplever i forhold til beina mine. De er ikke lengre så tunge å dra med meg rundt. De samarbeider mye mer. Huden er ikke like hard på leggene. Jeg hadde aldri trodd det som faktisk skjer.

Klær jeg brukte når jeg startet endringsreisen for 1 år siden, de har blitt altfor store. Alle buksene jeg hadde måtte kastes. Noen har jeg faktisk spart på som et minne om hvor jeg en gang var vektmessig, og håper at jeg aldri må ta de frem igjen. Jeg har gått fra str. 50/52 til størrelse 46. Jeg har opplevd at jeg kan kjøpe klær på ” vanlige ” butikker. Det kom en tåre eller to i prøverommet på butikken jeg var i da. Jeg opplever at jeg ikke lengre trives i klær som er vide og lange. For 1 år tilbake, så ville jeg ha vide plagg, og gjerne lange. Mye fordi man tror at man skjuler mye av vekten.

Over 60 kg er borte, og jeg er så takknemlig for det nye livet.

Nyt lørdagen der du er! Jeg skal i dag på Afternoon tea sammen med fire flotte damer, og gleder meg stort til det. VI blogges i morgen!

Når du har mål om lavere vekt, så er det helt klart viktig å vite om det går rette veien. Samtidig så kan det å gå på vekten være både veldig motiverende, og sykt frustrerende. Det er så utrolig moro når det går nedover, fordi du da får bekreftet at det du gjør fungerer, men så er det skikkelig frustrerende når det står stille eller går opp, særlig hvis man føler at man har gjort alt riktig.

Det er en vanlig anbefaling å veie seg en gang i uken, fordi syv dager er lang nok tid til å se en endring. Samtidig opplever mange at de unngår å bli for opphengt i vekten. Hvis man veier seg en gang i uken, så er det også viktig at man forholder deg til utviklingen over 2–4 uker, og ikke legger for stor betydning i vekten én enkelt uke.

Vekta skal frem en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veier meg hver onsdag. Det var planen. Eller jeg veier meg hver onsdag, som er etter planen, men den vekta kan fort komme frem andre dager også. Jeg klarer ikke å la være. Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver onsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Hvorfor kan jeg ikke holde meg til den ene dagen i uken? Hvorfor kan jeg ikke være konsekvent på dette. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt.

Baderomsvekten kan være både misvisende og forvirrende… Vekta går opp, den går ned eller den forblir den samme. Vekta kan variere fra dag til dag, og den kan variere også på en og samme dag .Når vekta går opp, så er det et nederlag som jeg ikke alltid takler så bra. En del av meg sier at dette er helt normalt, at jeg må puste med magen, og at det kan være mange grunner til oppgangen. En annen del av meg går nok litt i kjelleren, og jeg SKAL finne årsaken. Det som er så ille er jo at jeg vet sååå godt at det er mye som påvirker vekta. Jeg trener jo veldig mye. Så er det ødemet mitt. Salt mat. Karbohydrater. Vann..osv, osv.

Joda, det er greit å vite hvor mye jeg veier eller å gjøre en sjekk en gang i uka. Mange veier seg kun en gang i mnd. Det som er utfordringen er at tallet på vekta fort kan avgjøre humøret mitt, eller hvordan dagen min blir. Når det blir sånn så har jeg jo ikke lenger kontroll over vekta, da er det den som kontrollerer meg. Jeg er nok ikke alene om å kjenne at dagen blir påvirket negativt fordi man har gått opp noen gram eller i verste fall en kilo. Og også motsatt: hvor fantastisk dagen og humøret blir om tallene på vekta viser at man har gått ned. Når rett skal være rett, så er jeg nok blitt flinkere til å godta tallene, og legge det litt mer bort.

Jeg har de siste månedene opplevd at vekta ikke vil det samme som meg. Den går ikke nevneverdig ned. Jeg har kanskje gått ned 3 kg de siste månedene. Den går opp og ned, og det er sååå fortvilende. Jeg har lyst til å kaste hele vekta ut, som om det vil hjelpe noe. Jeg vet jo hva jeg må endre på. Det står nemlig ikke på fysisk aktivitet, for der er jeg innmari god. Så da står vi igjen med maten jeg spiser. Det er nødt til å være der endringene må gjøres. Inntaket må mer ned om jeg skal ha et håp om å gå ned mer. Problemet er jo at jeg har en craving som ikke ligner grisen for tiden. Jeg har aldri i mitt liv kjent på en så intens craving som jeg har nå. Selv når jeg er stappmett, så er lysten på noe der. Det er jo helt sykt! Så jeg kjemper mot en skikkelig demon for tida.

Nå er det sikkert mange som mener jeg bør kaste vekta vegg imellom, men det skjer ikke. Den skal ikke ut av huset, for jeg skal følge denne reisen også på vekta.

Det er mye som påvirker tallene på vekta, og det må jeg jobbe mer med å forstå. Jeg vet to ting som jeg MÅ bli flinkere på, og som påvirker vekten. Det ene er å drikke MYE mer vann. Jeg var så flink til å drikke masse vann når jeg hadde PT, men nå er jeg nok ikke så flink lengre, og vann, ja det vet vi er viktig. En annen ting er søvn. I utgangspunktet så legger jeg meg slik at jeg får 7 t søvn, men jeg våkner så tidlig. Ofte våkner jeg rundt kl 0430 – 05 og får ikke sove skikkelig igjen. Litt smådupping til og fra, men ikke den gode søvnen. Noen ganger sovner jeg ikke i det hele tatt når jeg først våkner til. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med akkurat dette, men det resulterer i at jeg ikke får de 7 timene jeg skulle hatt, og jeg blir sliten dagen etter.

Mye påvirker tallene på vekta som sagt. Hvis man feks er litt dehydrert, så vil kroppen holde på vann og muligens forårsake tall på vekta som går oppover. Løsningen der er å drikke mye vann. Veier man feks 100 kg, så vil opptil 65 kg av dette være vann. I går leste jeg at drikker man en halvliter vann og så går på vekten , så vil man se at man har gått opp i vekt. Vann er kalorifritt, men gjør at du legger på deg. Null fett, bare vann. Når man spiser, så påvirker det naturlig nok fordøyelsen. Når du veier deg på morgenen kan det være mye som enda ikke har kommet ut av systemet. Null fett. Kun mage-tarm innhold. Variasjon i saltinntaket påvirker også væskebalansen. Det har ingenting med fett å gjøre det heller. Man tror ofte at det er lurt å innta lite salt, men kroppen er ikke dum. Da tviholder den visst nok bare enda mer på vannet. Det beste er i følge eksperter å ha et normalt inntak av salt, for da stabiliserer væskebalansen seg mer.

Livsnødvendige medisiner, slik som feks hjertemedisin, eller medisiner for å hjelpe deg gjennom utfordrende perioder, slik som antidepressiva kan gi økt væskemengde i kroppen. Dette er medisiner som påvirker kroppsvekten, men har ingenting med fett å gjøre. Nå har ikke jeg den type medisin som jeg har nevnt her, men jeg går på daglige medisiner som sikkert også kan påvirke vekten min.  Alkohol påvirker kroppsvekten, men jeg er avholds, og har vært det hele livet, så jeg kan ikke legge noe skyld der om jeg går opp i vekt. Stress påvirker også negativt, og jeg har til tider en hverdag preget av mye stress, og mye tanker. Så kanskje bør jeg jobbe med å stresse mindre og finne en indre ro. Jeg føler jo ofte at selv om jeg har en rolig kveld foran tv’en, så jobber hodet likevel.

Den hersens vekta. Den er til både glede og frustrasjon. Jeg står på minus 35 kg jeg, og de 20 kg jeg så gjerne også skulle tatt av, de virker så langt unna. Litt sånn uoppnåelig akkurat nå. Fornøyd er jeg. Jeg er super fornøyd, men så var det dette ønsket da om disse 20 kg til. Jeg vet jeg kan klare det, men da må det legges godt om i kosten…er jeg klar for det?

I dag startet lørdagen med ei sabla god kondisjonsøkt. Jeg hadde bakkeintervall på tredemølla hvor jeg også hadde fartsintervaller. Øking i treningsmengde, det er også noe jeg skal gjøre nå fremover. Egentlig fordi jeg har et ønske om å bli både sterkere, og få en enda bedre kondisjon og helse. Trening har blitt glede for meg.

Kos deg og nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Ellevill jubel på badegulvet på torsdag! Torsdag er veiedag her i huset, og jeg føler jo at ingenting har skjedd de siste ukene. Jeg har sagt til flere denne uken at jeg føler ting er vanskelig nettopp fordi vekta ikke beveger seg. Joda, det er bra i seg selv at vekten holder seg stabil, men ønsket mitt er jo å klare å gå ned mer, og da er det frustrerende når ingenting skjer. Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i den fortvilende følelsen. Man føler man har gjort en god innsats, men likevel så ler vekta litt sånn hånlig når du går på den, og geiper nesten mot deg. Jeg har vært mye fortvilet og frustrert de siste ukene. Opp noen gram, ned noen gram, og på stedet hvil. Det har liksom vært mitt vektliv de siste ukene føler jeg. Men denne uken, denne uken, så skjedde det endelig noe positivt, og da ble det både jubeldans og ville gledeshyl på badet. Naboene ville nok trodd at jeg hadde tørnet, men jeg ble sååå glad!

Denne uken viste vekta en nedgang på 1.6 kg! For en nydelig følelse! Den nedgangen har jeg virkelig jobbet for, og man glemmer ukene med frustrasjon når man får en slik opptur. Og slike oppturer, de trenger man. De vil nok ikke komme uke etter uke. Jeg må nok fortsatt jobbe hardt og slite godt, men at man får disse oppturene, det betyr så masse for den videre motivasjonen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som en del av dere vet, så har jeg anskaffet meg ei Tanita vekt som jeg er strålende fornøyd med. Tanita vekten foretar viktige målinger som viser kroppens tilstand. Tanita viser vekt, BMI, kroppsfett, fettfri masse, indikator til innvollsfett, muskelmasse, sammenlagt kroppsvæske, beinmineralmasse, og metabolsk alder. Akkurat den metabolske alderen skjønner jeg ikke så mye av. Denne uken var jeg 39 år, så jeg må finne litt mer ut av hva som faktisk ligger i denne målingen. Ellers ser jeg jo helt klart at jeg har fått mer muskelmasse, mindre kroppsfett, enda bedre muskelkvalitet, mindre fett rundt organene og mindre væske i kroppen, og det kun på noen få uker. Væsken, den vil variere en del, men jeg har som regel ligget på normal på væske de gangene jeg har veid meg. Hvem hadde trodd det med mitt lymfødem.

Tanita har gitt meg mange svar, og har man feks gått opp noe, så kan det være økt væske i kroppen som gjør det, eller økt muskelmasse, så disse tingene kan jeg sjekke. Så den gir gode svar på mye for mitt hode. Jeg ser jo også på målingene at all treningen jeg legger ned uke etter uke gir en enorm helsegevinst. Det farlige fettet rundt organene, der ligger jeg godt inne på normal. Muskelmassen og muskelkvaliteten sier helt klart at jeg er muskuløs, og det er jeg så innmari stolt over. Treningen har gitt gode resultater, og en veldig fornøyd kropp. Kroppsfettet, også der ligger jeg godt innenfor normal. Tanita og jeg har blitt gode venner, og bare det at jeg har blitt fortrolig med å veie meg, det er en stor seier. Før hatet jeg vekta som pesten, og i mange, mange år, så var det aldri ei vekt her i huset. Det er VG saken om oppstarten med Ozempic som gjorde at jeg våget meg på vekta. De skulle følge meg et år, og da måtte jeg også følge med på vekta. Jeg angrer ikke et sekund på det. Det føles helt greit å trø opp på vekten ei gang i uken, selv om jeg ikke alltid får positive resultater, og jeg klarer nå å holde meg til denne ene gangen i uken. Hver torsdag er det opp på vekta for å få ” dommen ” av Tanita.

En del har spurt meg hvilken av Tanita vektene jeg har, og jeg har den som heter ” RD-953.” Denne har jeg også koblet til en app på telefonen slik at alle målingene blir lagret der. Så kan jeg sammenligne de ulike ukene om jeg ønsker. Vekten viser også alle målingene når man står på den, men det er jo ikke alltid så lett å huske alle når man står der, så da er det fint at de blir lagret på telefonen.

Julen står for døren, og den blir nok mer utfordrende enn i fjor. I fjor hadde jeg maks effekt av Ozempic. Wegovy føler jeg ikke har samme effekten selv om virkestoffene er de samme. Det kan være fordi jeg nå har gått ned så mye at jeg naturlig må jobbe mer for hver kilo, men jeg føler den enorme metthetsfølelsen har blitt redusert. Jeg spiser fortsatt mindre, men jeg føler jeg kan spise noe mer enn bare for et par, tre mnd siden. Så jeg må jobbe noe mer med å ikke spise mer enn jeg gjorde når jeg hadde full effekt. Jeg skal kose meg, men jeg trenger ikke tømme godteskålen. Jeg skal prøve å loggføre kaloriene som jeg pleier. Målet er ikke å gå ned i julen, men å holde vekten stabil. Så jeg skal ikke tenke kaloriunderskudd, men at jeg får inn en haug mer kalorier enn jeg skal ha. Så skal jeg trene som vanlig i julen. Ikke akkurat på julaften, men de andre dagene, da skal det trenes.

1.6 kg ned denne uken er jeg strålende fornøyd med. Nå har jeg totalt tatt av meg 35,4 kg siden jeg startet på Ozempic for 15 mnd siden. Det går utrolig seint, men fy søren så fornøyd jeg likevel er! Jeg gleder meg til å fortsette reisen, og håper fortsatt målet om å gå ned 20 kg til kan være mulig å nå.

Denne helgen skal det lages krumkaker og brune pinner. Jeg er ikke særlig glad i julekaker, men disse to, det er gode kaker. Jeg baker lite kaker. De fleste er tørre og ikke så gode. I tillegg så er det mye kalorier, og de fleste havner i søpla etter jul. Jeg skal kjøpe smultringer – byens beste hos Smultringbua, muligens lage kransekakestenger, men ellers tror jeg ikke det blir så mye kaker. Datteren min lagde Troika forrige helg, og de konfektene, de var utrolig gode. Jeg tenker ellers at juletreet skal opp denne helgen, og gaver pakkes inn.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen!

Her om dagen så kjøpte jeg størrelse 44 i ytterjakke! Det var en blanding av ” klyp meg i armen “, innvendig jubel, og en tåre i øyekroken da jeg tok på meg jakken, og den satt som et skudd. Fra ytterjakker i størrelse 50/52, så kan jeg nå kjøpe 44. Nå har ikke jeg prøvd alle jakker i str. 44 hehe, men denne jakken i 44, den gikk jeg rett inn i.

Når kunne jeg sist kjøpe størrelse 44 i klær? Jeg kan ikke huske når det kan ha vært, men jeg hadde en periode helt i starten av 20 årene hvor jeg nok kan ha gått i den størrelsen. Da tok jeg av meg ganske mye, men på den tiden var jeg heller ikke så stor som jeg ble spesielt etter å ha født datteren min. Jeg brukte på det største størrelse 58. Et par av disse toppene har jeg tatt vare på.

Denne utrolig fine ytterjakken, den ropte på meg der den hang. Jeg elsker jo klær, og jeg har en spesiell dragning mot jakker. Jeg er glad i farger og mønster, men det kan også være ensfargede jakker som denne jeg nå har kjøpt. Så der hang den i en sports outlet, og jeg var ikke der for å kjøpe meg ny jakke. Jeg har liksom alltid styrt unna slike ” vanlige ” butikker fordi det aldri har vært håp om å passe klærne som har vært der. Jeg var i butikken for å bytte en turbukse som datteren min fikk til bursdagen sin, og mens jeg gikk og lette etter den buksen hun skulle ha, så hang den der, og den ropte høyere og høyere. Jeg måtte dra bort til den, og jakken, den var opp i str. 48, så jeg hadde et lite håp om å passe den størrelsen. Men 48 var for stor. 46 hadde de ikke. Så da ble det å prøve 44, og det var jo like før hele butikken hadde hørt gledeshylet, men jeg klarte å holde det inni meg heldigvis. 44 satt som så fint, og jakken, den elsker jeg.

Jeg liker disse ytterjakkene som er litt lange nå som vinteren snart banker på døren. Da kan jeg holde meg varm også ett godt stykke nedpå beina. Jeg likte fargen veldig godt, og passformen var helt som den skal være. En god pris var det også, og jeg må jo være ærlig på at det er utrolig godt det og kunne ha valgmuligheter når det kommer til klær. At jeg ikke må kjøpe på spesialbutikkene hvor man ofte må betale noe mer. Når det er sagt, så er kvaliteten på spesialbutikkene veldig god, og passformen veldig bra om man finner den passformen som kler en. Ingen har heller den kunnskapen som de ansatte på disse butikkene har. Likevel er det godt og kunne velge ut i fra hva lommeboka tillater. Så det er et stort pluss ved å ha gått ned så mye i vekt. Jakken ble med meg hjem. Den var til 50 %, så jeg fikk en god pris på den. Nå har jeg to slike lange vinterjakker. Den andre fra Twentyfour, den er enda tykkere og for de enda kaldere dagene. Det er godt å ha jakker man kan velge ut i fra temperaturen.

34,4 kg har jeg nå tatt av meg. Det som er baksiden ved å gå ned så mye, det er jo bla at alle klærne mine har blitt altfor store. Når jeg var på det største, så kunne jeg ikke få klærne store nok. Nå merker jeg at jeg ikke kan gå med for vide klær. Når overdeler blir for store, så føler jeg at jeg går i telt. Jeg har alltid hatt mye klær, og det er derfor rart å oppleve at jeg faktisk ikke har det lengre. Jeg har et stort behov for en ny garderobe, men samtidig så er jeg ikke der jeg ønsker å være vektmessig, så jeg kan ikke ta helt av. Men litt etter litt så må jeg bygge på en ny garderobe, og det gjelder både overdeler og underdeler. Det er trist å legge bort den ene favoritten etter den andre, men sånn er det bare når man minsker. Jeg har tatt vare på en del, men jeg håper jeg ikke må ta det frem å bruke det igjen. Alt er opp til meg, og jeg håper og tror at jeg skal klare å holde meg der jeg er, og jobbe meg videre nedover. Det jeg ikke har beholdt, det er solgt, eller skal selges.

Jubel, takknemlighet, glede, stolthet, mestring – alle disse følelsene kjente jeg på når jeg stod der på butikken med en helt ny vinterjakke på meg i str.44.

Jeg skal ha en rolig lørdag. Det er treningsfri i dag, men jeg tenkte å komme meg ut for å gå en tur i løpet av dagen. Jeg skal også ut å kjøpe julegardiner, ensfargede røde. Jeg vet ikke hva som skjer, men jeg har julestemning, og kommer til å pynte om ikke så lenge. Jeg gleder meg til å få frem alt det røde, og det som er i gull. En periode etter skilsmissen, så var ikke julestemningen der, men i fjor og i år, så er den absolutt tilstede. Røde gardiner i spisestuen har jeg hatt lyst på lenge. Jeg mener at jeg hadde en gang, men hvor jeg har lagt de, det aner jeg ikke. Jeg har lett høyt og lavt. Juleputer i sofaen har jeg også lyst på, så kanskje i år… jeg har hørt på P4’s juleradio lenge allerede, og før bannet jeg den opp og i mente for å spille julemusikk i oktober. Jeg gleder meg til alle de teite julekalenderne, og til å se Blåfjell med guttene.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.