Bra jobba, Heidi

På lørdag fortalte jeg om kjoleskrekken min. Det er mange år siden jeg har hatt på meg en kjole sånn i hverdagen. Kjole har for meg vært et plagg jeg kun har hatt på meg på de helt spesielle dagene. Kjole har vært for de dagene hvor det rett, og slett ikke har passet seg å gå med bukser. De helt spesielle dagene er det ikke mange av.Kjole er veldig fint det, men det er fint på alle andre. Jeg har aldri følt meg komfortabel i kjole, men jeg ser jo veldig klart at det er min feil at jeg føler som jeg føler. Det er meg selv som begrenser meg selv. Opp igjennom har jeg vært utrolig flink til begrense meg selv på så utrolig mange plan, også når det kommer til det å gå i kjole.

Det er først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som er årsaken til at jeg ikke går i kjoler annet enn ved disse helt spesielle anledningene. Beina mine tåler ikke dagens lys. Leggene er store, og de viser jeg ikke frem om jeg ikke må.  I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert. I blant kjenner jeg virkelig hatet mot disse forbaska strømpene, spesielt om sommeren. Det er så varmt med kompresjonsstrømper! Jeg bruker klasse 3 som er de nest tykkeste. Tidligere hadde jeg åpen tå som hjelp litt på de varme dagene, men de gnaget meg så, og derfor har jeg nå lukket tå. Det er på varme dager man virkelig kjenner på utfordringen med å ha lymfeødem/lipødem. Det er på de varme dagene jeg har lyst til å kaste alle strømpene i søpla, og aldri ta de opp igjen. Det er da jeg virkelig hater de. Når hatet er som størst, og fortvilelsen over og ha vært en av de ” heldige ” som har fått disse sykdommene, da drar jeg av meg strømpene, og kaster de vegg i mellom. Det er en befrielse, og det føles helt nydelig å gå uten strømper, i alle fall for en lite stund. Det går ikke lange stunden før jeg kjenner hvor viktige disse hersens strømpene er for beina mine. Beina begynner fort å hovne, jeg kjenner det sprenger, og at beina blir vonde. Da kjenner jeg meg plutselig takknemlig for at jeg har strømper som kan holde dissetingene på avstand. Da er det godt at det ikke havnet i søppeldunken 🙂

Min vegring mot skjørt, og kjole har også gått på at jeg har vært livredd for at de fine, tykke årene mine som pynter så fint opp lårene mine, at de skulle bli synlige. Jeg hater virkelig disse årene selv om jeg kanskje ser de mer enn hva andre gjør. I høst fikk jeg fjernet de fleste årene på det ene beinet, så det hjelper jo litt på kjoleskrekken. Jeg tenker ikke særlig fornuftig. Det innrømmer jeg glatt. Jeg burde selvsagt ha tenkt at det finnes skjørt, og kjoler hvor de vakre årene ikke vises igjennom. Jeg burde ha skjønt at det finnes skjørt, og kjoler som er fotside, og jeg burde ha brydd meg en lang marsj om noen skulle reagere på at jeg har støttestrømper til, men fornuften har hatt en tendens til å skli helt ut av mitt hodet.

Lørdag var en historisk dag for meg. I fjor kjøpte jeg meg mitt første skjørt på mange år. I år har jeg kjøpt meg kjoler i flertall. Tre nye kjoler henger i skapet, og jeg har jo kjent litt på om de kom til å bli hengende der, men jeg var fast bestemt på at i år er året hvor kjoleskrekken skal bort. Lørdag klarte jeg å stritte i mot alt som skrek nei, og alt jeg før trodde var fornuft – jeg tok på meg kjole, og tok turen på fiskebrygga i nydelig vær. Det var en rar følelse, men vet du hva? Jeg følte meg vel! Jeg følte meg faktisk fin. Kjolen var nyinnkjøpt fra ZIZZI, jeg hadde på meg ei nydelig bolerojakke fra Levolution, og så fikk jeg tatt i bruk den nye, rosa vesken min. Kjolen satt så fint, og jeg kjente på en god følelse. Rar, men god.  Jeg kjente litt på følelsen av at det kanskje ikke var veldig pent med kompresjonsstrømper til, og at jeg bør få strømper med åpen tå om sommeren, men likevel føltes det godt å ha gått utenfor komfortsonen min. Det føltes litt godt å kjenne på at jeg faktisk gikk med kompresjonsstrømpene i skoene mine til den nye kjolen min mitt, og jeg brydde meg katta om noen synes at det så rart ut. Litt mye vind gjorde nok at jeg var litt på vakt for at kjolen ikke skulle blåse opp sånn at de vakre beina kom til syne, men jeg tror jeg vil slippe tak på de følelsene også etter hvert.

Noen ler kanskje, men for var dette en seier, og en fantastisk følelse !! Jeg følte meg litt på toppen av verden akkurat da, og det pga en kjole 🙂 For meg var dette en utrolig stor seier, og jeg ser at jeg mer, og mer fjerner meg fra alt som er ” farlig .” Jeg utfordrer meg selv mer, og jeg våger mer. Jeg ser at dette også fremover kan bli bra om jeg bare våger å fortsette å utfordre meg selv. Hurra for hodet, og hurra for en ny måte å tenke på! Jeg klapper meg selv på skuldren, og sier til meg selv at dette er bra jobbet. All frustrasjon, gråt, sinne, og stahet underveis i en hard, mental jobbing har gitt resultater.

 

På lørdag vant Anita Bergli den flotte denimbusken fra YOEK, men jeg sliter med å komme i kontakt med henne 🙁 Mailene jeg sender kommer i retur, og flere på Facebook har amme navn. Visst du leser bloggen i dag, Anita, så ta kontakt med meg. Skulle du kjenne ei Anita Bergli, så hør om det kan være henne som kan ha vunnet. Lørdag blir det faktisk en ny giveaway på bloggen. Gled dere!!

 

 

Sjekk disse lekre jakkene!

At store kvinner er flotte, det er det ingen tvil om. Hvorfor skulle vi ikke være det? Ingenting er så flott som en stor, frodig kvinne som bærer kiloene sine med stolthet. Nei, jeg hyller ikke overvekt. Jeg sier ikke at man skal bære rundt på masse ekstra kilo, og at det bør være en ny trend, men jeg sier likevel at frodighet, og former er flott, og er man en størrelse for stor, så skal man sannelig ikke være flau, og skamfull over det. Alle skal tenke helse, også vi overvektige, men istedenfor å bruke masse negativ energi på å snakke oss selv ned, og fortelle oss selv hvor stygge, og lite verdt vi er, så skal vi se oss selv i speilet, og se at vi faktisk er både flotte, og mer enn bra nok om vi har 10, eller 50 kg for mye. Det er herlig å se frodige kvinner stråle av selvsikkerhet, og stolthet. Lett? Ikke en plass!! Mulig? Absolutt!!

Jeg liker å kle meg pent, jeg liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle meg feminin, og kvinnelig. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at også store kvinner kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser. Nå skal vel ikke jeg rope høyest om at jeg er flinkest i klassen til å rette ryggen, og ose av selvtillit, men jeg føler likevel at jeg er blitt mer stolt over den jeg er, stolt over å ha akseptert, og stolt over endelig og ha innsett at også jeg kan være flott. De tingene er så innmari viktig å kjenne på i blant. Ikke at man skal føle seg som det flotteste menneske på jord, men det å være fornøyd, det å smile, og slappe mere av  forhold til kroppen sin, det er så utrolig viktig. Jeg kan liksom ikke få sagt det nok ganger. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å være misfornøyd, og så mange år på å hate meg selv, så da vet jeg hvor viktige det er å kjenne på de gode følelsene.

Klær er viktig for meg. Farger som gjør meg glad er viktig. Passformer som er gode til min kropp er uhyre viktig. Det er langt i fra alle produsenter som er flinke på passform. Noen tror fortsatt vi som må ha store størrelser er fornøyd bare vi får noe å tre på kroppen vår. Heldigvis er disse i mindretall. De fleste produsenter jobber hele tiden på å lage gode passformer. Det tok litt tid før jeg lærte at jeg faktisk er veldig fin i klær som sitter litt inntil kroppen. Hadde noen sagt det til meg for noen år tilbake, så hadde de fått klar beskjed om at det ikke ville skje. Jeg skulle skjule, og trodde jo at jeg skjulte jo større plagget ble. Hvor feil kan man ta? Jeg ser jo veldig godt hvor mye finere jeg er i plagg som sitter inntil kroppen.

Denne våren har jeg fått to nye jakker i garderoben min som jeg bare elsker! Dette er to jakker som har fått masse oppmerksomhet, og mange lurer på hvor jeg har kjøpt de. Jeg sier bare : Sjekk disse jakkene!! Det ene er en kåpe/dressjakke, og den andre er en trenchcoat. Begge i fantastiske farger. Jeg har vært på jakt etter en trenchcoat som hadde farge, og følte jeg ikke hadde lyst på en som verken var sort, eller beige. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å finne en trenchcoat som hadde en god farge, men så dukket den opp, orange, og flott.

Den lekre trenchcoaten er fra norske Levolution. Er den ikke lekker? Jeg blir oppriktig glad når jeg tar den på meg. Jeg elsker fargen, og trenchcoaten sitter perfekt på. Trenchcoaten har i tillegg detaljer som utgjør det lille ekstra på kåpen, som bla lekkert innerfor. Trenchcoaten er i dempet orange.


Det var kjærlighet ved første blikk da jeg så den neste jakken, og da snakker vi kjærlighet med stor K. Jakken man aldri glemmer når man først har sett den. Akkurat den følelsen fikk jeg. At man kan føle kjærlighet for klær, det er jeg ikke i tvil om. Jakken henger nå så flott på klesstativet mitt her hjemme. Smiler til meg hver gang jeg ser den, og nå bare gleder jeg meg til å bruke den masse fremover. Den er så lekker! Fargen er helt nydelig, og jakken er fantastisk å ha på seg. Jakken er ganske tung sånn at den sitter så utrolig fint. Jakkene til Levolution er så flotte i både design, farger og kombinasjoner, jakkene skiller seg ut. Jeg hadde den rosa dressjakken på meg på 17.mai, og jeg tror jeg var den eneste i hele Kristiansand som hadde farge på meg. Jeg fikk både fine kommentarer, og en del spørsmål. Toppen jeg har inni den rosa jakken, den er fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon. Også den stilig i farger.


 

Levolution som har produsert begge jakkene mine er ikke en ren stormoteprodusent, men noen av plaggene i kolleksjonene deres går opp i str. 52. Jeg digger Levolution! De er utrolig god på design, og for meg betyr det masse. Dette er klær som ikke alle har, og det synes jeg også er viktig. Det er klær som skiller seg ut, de er spesielle. Jeg må innrømme at jeg er blitt spesielt glad i jakkene til Levolution, og jeg skulle gjerne hatt dem alle sammen. Jakkene er så flotte i både design, farger og kombinasjoner, jakkene skiller seg ut. Levolution jobber stadig med sitt plussize utvalg, så jeg krysser fingrene for at der skjer en del i forhold til store størrelser. Årets vår/sommer kolleksjon fra Levolution er verdt å bli nærmere kjent med : http://www.levolution.no/

På fotoshoot med Stormberg

Jeg føler meg utrolig heldig. Jeg føler meg både heldig, og litt stolt over at Stormberg ønsker å bruke meg som en av deres modeller for klær som de produserer i store størrelser. Denne uken var jeg med på en ny fotoshoot med Stormberg, og sammen med Espen Hjetland, så fikk vi vise en del av turklærne som Stormberg har produsert i store størrelser. Akkurat nå er det ett veldig godt utvalg av tur, og treningsklær også for oss som må opp litt i størrelse på klær.


Dette bildet er fra en tidligere fotoshoot hvor jeg viser min absolutt største favoritt innen trenings t-skjorter, nemlig Danne t-skjorten. Jeg har aldri hatt en bedre t-skjorte å trene i. Foto : Jan Rune Eide / Stormberg
 

Jeg har også tidligere fått være modell for Stormberg når de skal vise frem tur, og treningsklærne i store størrelser, og jeg har tidligere rost Stormberg for at de bruker store modeller når de skal vise hva de har av klær i store størrelser. Det betyr så mye for oss som skal kjøpe klærne at de vises på personer som har det ekstra som vi store har. Det er da man bedre kan få ett mer riktig inntrykk av hvordan klærne vil se ut når vi får de på oss. For meg å se et plagg jeg kan få i min størrelse vist på en slank modell blir liksom helt feil. Et plagg på en str. 38 vil neppe se likt ut på meg som må ha 48/50. 

Det er alltid spennende å se hva slags klær Stormberg ønsker at jeg skal vise. Det er alltid moro og kunne vise nyheter, og det er alltid moro og kunne vise hva slags utvalg som faktisk finnes i store størrelser. Ikke at jeg nødvendigvis gleder meg til å vise meg frem. Jeg er vel ikke helt der ennå, og kommer nok aldri dit, men jeg synes det er flott å kunne vise andre store hva som finnes til våre store kropper. Jeg gjør det for en god sak pleier jeg å si, og så merker jeg at jeg klarer å være litt mindre redd for hver gang om overarmene blir for synlige, eller haken blir litt dobbel dobbel 🙂 Det gjør også noe med selvfølelsen min å være med på dette. Følelsen av at jeg kan brukes akkurat slik jeg er, det gir en god følelse som har hjulpet meg en del på veien jeg nå går.

Jeg er kjempestolt av å få være med på laget til Stormberg, og jeg er innmari glad for at de våger å satse, og for at de ser at det er nødvendig med gode klær dersom også vi store skal komme oss mer ut, og være mer aktive. Uten gode klær blir fysisk aktivitet ingen god opplevelse. Dere skal få se mer av bildene hos Stormberg når de er klare, og dere skal få se hva slags tur, og treningsklær som er for oss store. Espen, og jeg fikk vise flotte tur, og treningsklær, for som nevnt, så er utvalget av denne typen klær veldig bra nå.  hos Stormberg. Bildene fra fotoshooten er ikke ferdige ennå, men jeg skal vise dere bildene når de er ferdige. Det føles nesten rart å si at jeg koste meg foran kamera på mandag, men jeg koste meg, og det er utrolig gøy! Etter hvert som tiden går, og jeg ser at jobben jeg gjør med livsstilsendringene gir resultater, så vokser også selvtilliten. I tillegg er det jo så fine folk hos Stormberg som får en til å føle seg trygg, og godt tatt vare på.

Etter at jeg begynte å blogge, så har jeg fått en rekke henvendelser fra personer landet over som er frustrerte over utvalget av tur, og treningsklær i store størrelser. De forteller om følelsen av å gå inn i den ene sportsbutikken etter den andre, og oppleve at de ikke finner noe som passer dem. Hvordan skal man kunne få ett mer aktivt liv uten riktige klær? En tur i skogen blir liksom ikke helt den samme i pumps, og fine bukser. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere produsenter ser behovet, eller om de ser behovet, hvorfor er de så redde for å satse ? Man skal faktisk ikke så høyt opp i størrelse i klær før man ikke finner noe som passer. Jeg prater med folk som i utgangspunktet ikke er så veldig store, men likevel sliter de  veldig med å finne tur, og treningsklær, og man blir så lei av å tråle butikker uten å finne noe som passer. Man starter med friskt mot, men nærmer seg kjelleren når man slukøret drar hjem uten noe i posene. Den eneste som kanskje er fornøyd må vel være lommeboka.

Det å trø utenfor komfortsonen i blant, det er vel noe vi alle gjør. Det er ingen god følelse, men samtidig, så blir man jo litt stolt over at man har gjort noe man egentlig ikke føler seg vel med, og kanskje var det ikke så ille som man først fryktet. En av de tingene jeg nok har likt minst opp i gjennom årene, det er nok nettopp å bli tatt bilder av. Når man ikke føler seg vel med seg selv, så vil man i alle fall ikke se seg selv på diverse bilder i alle mulige sammenhenger. Det har liksom gjort umåtelig vondt i magen å se seg selv på bilder, for der, rett foran nesa på en, så ser man sannheten, sannheten om hvordan man faktisk ser ut. Så gransker man bildene opp, og ned, og i mente, visst man i det hele tatt orker å se seg selv da. For begynner man først å granske et bilde, ja, så gransker man det til den minste detalj også. Man ser haka som er dobbel dobbel, man ser det runde ansiktet som ikke bare er rundt, men vanvittig rundt, og så er det jo alt heng, og valker – ååå, jeg har blitt så deprimert av å se meg selv på bilder utallige ganger, og like manger ganger har jeg gått rett i kjelleren. Man spør seg selv om bildet faktisk er sannheten, eller var det bare en usedvanlig uheldig vinkel bildet ble tatt i. Jeg havnet sjeldent på det siste selv om jeg prøvde mange ganger…det var sannheten, og den svei!

Å få være med Stormberg for å vise klær i store størrelser har utvilsomt også vært til en utrolig hjelp for meg på veien jeg nå går. Det og kunne se seg selv på en litt annen måte. Det å få tilbake litt av selvfølelsen, og selvtilliten, det er gull verdt.

Jeg blir så utrolig glad når  produsenter ser behovet for klær i store størrelser, og en av disse er utvilsomt Stormberg. Stormberg har sett at også vi som trenger store størrelser trenger gode tur, og treningsklær. Uten gode klær, så er det ett stort hinder for å komme oss ut i aktivitet. Dårlige klær ødelegger den gode opplevelsen av både turer ute  i naturen, og treningsøkter. Jeg er så utrolig heldig at jeg får lov til å jobbe sammen med Stormberg på en del ting som omhandler deres klær i store størrelser. Jeg får teste ut en del av klærne som skal i produksjon i forhold til størrelse, passform, og jeg får være med på fotografering når det er klær i store størrelser som skal legges i nettbutikken deres. Det at jeg som en størrelse for stor får være med å teste klær, det viser at Stormberg tar store størrelser på alvor. De produserer ikke bare for å gjøre det, og for å kunne si at de har store størrelser. De vil vite hvor skoen trykker, og ønsker å høre hva man tenker. Hva er positivt, og hva er negativt, og det fineste av alt er at de også hører, og gjør endringer.


Foto : Jan Rune Eide / Stormberg
 

Som jeg nevnte, så har Stormberg nå ett veldig bra utvalg av tur, og treningsklær både i nettbutikken, og sikkert også i butikkene. Dere kan se utvalget her til damer : http://www.stormberg.com/no/kampanje/dame-store-storrelser/  . Stormberg har selvsagt også tur, og treningsklær i store størrelser til menn, og de kan du se her : http://www.stormberg.com/no/kampanje/herre-store-storrelser/     Jeg sier alltid at ser man noe man ønsker, så bør man være rask til å bestille, eller kjøpe, for store størrelser blir fort utsolgt. Bildene fra fotoshooten skal dere som nevnt få se når de er ferdige. Det var en veldig vindfull dag på Hamresanden den dagene bildene ble tatt, så håret ville i alle fall ikke ligge slik jeg ønsket, og som jente, så er jeg litt bekymret 🙂

Se min nye kjole

Kjoler har alltid vært skummelt. Jeg har liksom aldri gått i kjole. Ikke fordi kjole ikke er fint. Kjoler er utrolig fint, men det er mer at jeg ikke har følt meg komfortabel i kjole. Jeg er livredd for å vise beina mine! Jeg går kun i kjole ved helt spesielle anledninger. Snefrid ved Snefrids Hus har sydd et par helt nydelige drakter til meg. Ei flott lilla, og ei nydelig sort. Nydelige lange skjørt med nydelige korsett overdeler, og kort jakke. Dette er virkelig flotte selskapsklær som jeg føler meg fin i, men det blir jo hvert jubelår at jeg kler meg så flott liksom, og utover disse, så er der ikke kjoler i skapene mine. Nå lyver jeg vel litt igjen, for jeg har en kjole, en stripete sommerkjole som jeg fikk av ei venninne som ikke passet den lenger. Den sitter som et skudd på meg, og når jeg tar den på meg sånn helt for meg selv, så ser jeg veldig godt at vekten har gått ned masse de siste årene. Jeg skulle vel innviet kjolen for både 1, og 2 år siden, men jeg har vel egentlig kun hatt den på meg foran speilet, og uansett hvor fin jeg føler meg i den, så har ikke den  kjolen fått lov til å være med ut forbi døren ennå. Kanskje neste sommer er tanken som alltid kommer opp.

Det er først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som er årsaken til at jeg ikke går i kjoler annet enn ved disse helt spesielle anledningene. Beina mine tåler ikke dagens lys. I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert. Om kjolen er så lang at den går i bakken, da kan den vurderes, for da blir jo ikke beina synlige. Kjole er jo så pent, så jeg fatter ikke hvorfor jeg skal tenke sånn, eller retter sagt, hvorfor jeg tenkte sånn. Her har det faktisk skjedd stor fremgang i hodet mitt, og måten jeg tenker på, for nå har jeg ikke bare lyst til å gå med kjole,  jeg skal gå med kjole!

Hurra for hodet, og en ny måte å tenke på! Nå skal jeg ikke bare vurdere om jeg skal gå i kjole, nå SKAL jeg gå i kjole. Det er så mange lange kjoler på markedet at jeg slipper å være redd for å vise beina. Det er jo liksom fra leggene , og opp at jeg har et ødem, føttene mine bærer ikke preg av det, så føttene mine, de tåler dagens lys. At jeg går med støttestrømper, det får bare være. Jeg er heldigvis kommet der nå at jeg ikke bryr meg noen særlig om støttestrømpene blir synlige, og jeg bryr meg ikke om at støttestrømper ikke akkurat er verdens fineste strømper. Støttestrømpene gjør beina mine veldig godt, så da skal de være på, hver eneste dag, året igjennom, også når jeg får på meg kjole. I fjor sommer kjøpte jeg meg forresten ett flott skjørt hos Barbro på Nais i Lyngdal, og det har jeg brukt ganske mye. Ett langt, blått klokkeskjørt som henger klart i skapet til å brukes.

I går kjøpte jeg meg ny kjole! Det er helt utrolig at en ny kjole har fått plass i skapene mine. Det var etter tips fra ei venninne som hadde kjøpt samme kjolen at jeg tok turen innom ZIZZI på Sørlandssenteret her i Kristiansand for å ta en nærmere titt på kjolen. Dette er en maxikjole, så den er fotsid, og helt perfekt for mine lymfebein. Kjolen satt veldig fint, og jeg ser veldig godt vektnedgangen på overkroppen. Kjolen er tynn, og veldig behagelig å ha på. Kjolen finnes i denne lyse fargen, og en mørkere blå. I tillegg til å være veldig fin, så har kjolen også en veldig fin pris på 399 kr. Kjolen er litt krøllete, og slik skal den også være. Jeg så for meg ett stort strykeprosjekt, men det slipper jeg når dette er en del av looken på kjolen.

Kjolen fra ZIZZI er uten armer, den har kun stropper. For dere med fine armer, så er jo det helt nydelig på varme sommerdager. Jeg viser jo heller ikke armene mine, så jeg må ha noe over kjolen. Da tenker jeg en lett, tynn bolero på varme dager, og en tynn cardigan på litt kaldere dager, eller de fine sommerkveldene. Det er jo også lekkert med en dongerijakke til, eller en skinnjakke når temperaturen tillater det.

Nå er det faktisk tre kjoler i skapet mitt + den jeg fikk av venninnen min som ennå ikke har sett dagslyset. De tre kjolene som nylig har fått plass i skapene mine, de er alle veldig fine, og veldig ulike. I tillegg til ZIZZI kjolen, så har jeg en nydelig kjole fra Pont Neuf som jeg vet flere av dere som leser bloggen også har kjøpt. Jeg har også en nydelig kjole fra Que i en helt nydelig rød farge. Begge disse er kjøpt nå i vår.

Kjoler, og skjørt er flott dere! Jeg føler meg i alle fall både kvinnelig, og feminin når jeg får på meg kjole, eller skjørt. Jeg vet at mange av dere føler det akkurat slik jeg følte det, at man ikke kan bruke de pga av størrelsen vår, men det dreier seg om å finne den rette kjolen, og det rette skjørtet. Man er nødt til å finne noe man føler seg vel i, noe som føles godt å ha på seg. Jeg har ofte trodd at jeg vil bli større i kjole, men her dreier det seg om å finne den riktige modellen. Ofte er del vel sånn at man blir smalere i kjole… om man da finner den riktige modellen. Når jeg våger, så håper jeg også mange av dere våger. Jeg skal bruke både skjørtet, og de flotte kjolene, og jeg kjenner også at jeg er klar for flere kjoler. Fremover nå, så skal jeg stoppe ved kjolestativene, og ikke bare gå rett forbi, og det er en god følelse, og en stor seier!! 

Denne uken har vi hatt en flott giveaway fra Yoek. En knallfin bukse av typen ” 7/8 zip back leg” skulle deles ut til en av bloggens lesere. Mange ønsket å være med i trekningen av buksen, og en heldig vinner er trukket ut. Den heldige vinneren av den supergode, og komfortable Yoek buksen ble : ANITA BERGLI!!! Gratulerer så masse med ny bukse, Anita!!! Du kommer til å bli så fornøyd med din nye Yoek bukse. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Utvalget av Yoek sine denimbukser finner du her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html , og hele Yoek sin fantastiske kolleksjon finner du her : https://www.yoek.com/

 

 

Rosa badedrakt, og grevinneheng

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. I dag skinner sola så flott her, og man kjenner på at sommerklærne nå sal brukes. Jeg er glad i sommer, og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode i ungdomstiden, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel egentlig bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn… fornuft var det kanskje ikke så mye av på akkurat dette punktet, så jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode, noe min mor var veldig glad for. Hun ble veldig glad da jeg endelig innså at om sommeren så bytter vi ut lag på lag med lette sommertopper. Er det ikke sånn, spesielt i ungdomstiden at ingen skal fortelle oss noe – før vi finner ut av det selv 🙂 Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet. Jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen. Alle sommerens utfordringene som man hver sommer er så drittlei at man legger store planer for det neste året, planer vi som regel ser forsvinne ut i sanden. Jeg er også drittlei visse utfordringer, men jeg har sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet jeg stadig vil få en lettere sommer, noe som er mer enn nok for meg. Den sommeren kommer ikke neste sommer, men den kommer, og neste sommer er jeg ett godt steg nærmere.

Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Der finnes jo også badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Kanskje hadde jeg bare fått flere blikk med en slik lapp rundt halsen.

Jeg er innmari glad i å bade..etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der alle andre er. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt da vi skulle til Spania. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall.

En annen stor utfordring for meg om sommeren er helt klart overdeler som absolutt ikke tar hensyn til mine armer! Når skal flere stormote produsenter skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter de å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan tro at vi vil vise alt som henger? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg her er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor ” gevinst”…jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem ? På bildet under har jeg på meg en kjole/tunika fra Pont Neuf’s sommerkolleksjon, og for meg er dette riktig armlengde.

Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Så hver sommer har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, men denne sommeren, så har jeg ett godt lager av overdeler med riktig armlengde 🙂 Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? 

Sommerens siste store utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu også vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Da kan jeg finne frem ei kortere bukse, og kaster kompresjonen. Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant, selv om beina egentlig ikke er veldig glad i varmen. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Jeg venter i spenning på om jeg en gang der fremme kan få gjort noe med beina. Man tør liksom ikke helt å kjenne på hvor mye det hadde betydd å få gjort noe, men samtidig, så har jeg akseptert, og det er en veldig god følelse. Jeg opplever også å gå ned i cm i beina nå som jeg trener  som jeg gjør, og det er en fantastisk lykkefølelse for meg.

I fjor gjorde jeg faktisk noe jeg ikke har gjort på lenge – jeg hadde på meg kjole 🙂  Juhu!! Jeg går jo i kjoler ved spesielle anledninger, men ellers går jeg som regel bare forbi kjolestativene. I fjor fikk jeg en fotsid, fin kjole av ei venninne. Den hadde riktignok hengt og modnet seg i skapet en stund, men i fjor bestemte jeg meg for å bruke den, og det gjør jeg igjen denne sommeren. I fjor høst, så kjøpte jeg meg en kjole til, og i vinter en kjole til. Da jeg skulle til Spania, så kjøpte jeg en nydelig sommerkjole med tynn jakke til. Fire kjoler har jeg nå! Disse skal brukes i sommer! DET er en seier!

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine, rosa badedrakt, overdelene med riktig armlengde skal bli flittig brukt , og jeg får en fin sommer selv om buksene mine heller ikke i år  får en kortere lengde 🙂

 

Giveawayen på bloggen denne uken er en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter ” 7/8 zip back leg.” Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen. HUSK at for å være med i trekningen, så MÅ du legge igjen epostadressen din! Den må jeg ha for å komme i kontakt med deg da der kan være flere med samme navn. I går var det noen som ikke la igjen eposten, og som heller ikke hadde lagt igjen noe navn, og da sliter jeg veldig om en av dere skulle være den heldige. Så husk epostadressen,det er kun jeg som kan se den.


 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek’s flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres.

Frykten som forsvant

 

Sårende kommentarer har  til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen.  Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 2 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Jeg har lyst til å dele en artikkel med dere i dag. En artikkel som Sander Heggheim i NRK Sørlandet lagde tilbake i 2014. En artikkel om frykten jeg hadde for å gå på treningssentre.

 

Frykta som forsvann

Frykta for å bli mobba på treningssenteret var i ferd med å knekke draumen til Heidi Rosander Lund (44) om eit lettare liv. Så tok ho grep. 

Ho vrir om bilnøkkelen. Hjartet dunkar og hendene er allereie sveitte, og det før ho har komme inn på treningssenteret. Dei negative tankane svirrar: «eg passar ikkje inn her», «folk kjem til å sjå på meg» og «dette vil eg ikkje utsette meg for».

Men ho prøver å minne seg sjølv på at ho vil gjere alt for å unngå slankeoperasjon, og strekker handa etter drikkeflaska som ligg i passasjersetet i bilen.


 

Kvinna heiter Heidi Rosander Lund. Ho er 44 år og bur i Kristiansand. Den tidlegare programleiaren på lokalradioen Radio Sør har vore overvektig heile livet. I årevis har ho kjempa mot kiloa.

 

Døra inn til treningssenteret nærmar seg. Folk går inn og ut. Slanke og muskuløse kroppar i moteriktige treningsklede. Steget over dørstokken er langt. Ho vil eigentleg vere usynleg, men veit at ho ikkje er det. Ho gruar seg til blikka og håpar å unngå kommentarar, og sleske smil.

Ho er inne på treningssenteret. Blikket er festa i golvet. Ho går målretta mot stepmaskina. Så langt kjem ho aldri. Ho høyrer: ? Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette treng du.

Det er slike situasjonar som gjer at Heidi har vegra seg for å trene på eit treningssenter. Sårande kommentarar, som kan gi eit kvart menneske ein stor knekk i sjølvkjensla og fjerne lysta til å trene.

Klumpen i halsen veks. Tårene pressar på. Ho vil ut derifrå og grip etter jakka der bilnøkkelen ligg i den eine lomma. Vegen mot utgangsdøra verkar uendeleg lang. I bilen kjem tårene. Kommentaren frå den unge veltrente mannen, som løfta manualar, gav ho ein knekk. Vegen tilbake til treningssenteret er lengre enn nokon gang. Men ho nektar å la muskelbunten knuse draumen om eit lettare liv.

Vendepunktet Kalendaren viser tysdag 4. november 2014. Det har gått lang tid og ho har gjort fleire forsøk på å trene på treningssenteret. Ho har måtte tole fleire kommentarar. Men endeleg føler ho seg trygg.


 

Hei! Er de klar for ei ny økt, seier ho og smiler til to-tre andre, som allereie har møtt opp.

Ho er allereie inne på treningssenteret. Den skremmande tanken på berre å gå inn døra er borte. Klumpen i halsen er borte. Den forsvann då ho for eit halvt år sidan logga seg på Facebook og oppretta ei gruppe. Tanken var å samle overvektige for å gå saman på treningssenteret under mottoet «saman er vi sterke».

No gler ho seg til å gå på trening saman med dei andre i gruppa.

? Framleis er det slik at det ikkje er det kjekkaste eg gjer. Det er sikkert mange som kjem med nedlatande kommentarar, men eg bryr meg ikkje så mykje lenger, seier ho.

Ho veit at ho aldri kjem til å sjå ut som ein supermodell. Men det gjer ikkje noko, for det er ikkje det som er målet. Det einaste ho vil er å ha det bra. At vekta ikkje skal hindre ho å køyre karusellar på tivoli, gå om bord i ein båt, eller gå i fjellet så lenge ho har lyst til. Ting som er sjølvsagt og uproblematisk å gjere for dei fleste.

Ho var bestemt på å ta slankeoperasjon og hadde fått time. Ho avlyste operasjonen då ho sat i samtale med legen, som skulle operere ho. Då legen la ut om biverknadene bestemte ho seg: eg skal klare å gå ned i vekt utan operasjon.

Ho har mellom anna forsøkt hypnose og har gått ned i vekt. Dei siste fire åra har ho kvitta seg med 40 kilo. No er det trening og sunt kosthald som gjeld.

 

Fleire av oss blir feite Jørgen Foss (25) har vore leiar i Landsforeininga for overvektige sidan 2010. Den kjende talsmannen for overvektige nordmenn trenar på treningssenter, men det kostar. Trass i at han framleis er redd for kommentarar og blikk, så går han på treningssenter. Han føler seg forplikta som leiar i interesseorganisasjonen.

Han fortel om eit tøft møte med miljøet på treningssenteret første gang han oppsøkte eit. Han følte at han ikkje passa inn. Mykje på grunn av store plakatar med menn med sixpack og kvinner med flat mage og store puppar.

? Treningssentra er ein viktig aktør for å betre folkehelsa i landet. Eg skulle ønske dei var flinkare til å opne seg og vise at dei er til for alle og ikkje berre ei snever gruppe som er veltrente, seier han.

I mai i år vart det presentert ein ny rapport om overvekt. Den viser at 53 prosent av oss nordmenn er overvektige. I 1980 var det same talet 44 prosent. Ifølgje rapporten er kvar femte gut i Norge overvektig, og kvar sjette jente. På verdsbasis døyr 3,5 millionar menneske av fedme og overvekt kvart år.

For å rekne ein person som overvektig må du ha ein kroppsmasseindeks (BMI) på 25 eller meir.

 

Jørgen Foss utfordrar no treningssentra i landet til å bli flinkare til å inkludere alle.

? Dei viser ofte sixpack og store puppar når dei marknadsfører seg. Eg håpar dei kan bli litt meir folklege og i større grad appelere til meg og andre, som har litt for mange kilo på kroppen. Ikkje berre ei snever gruppe som er slanke og muskuløse, seier han.

Med feit julemat rett rundt hjørnet håpar han at treningssentra allereie vil dreie fokus vekk frå drøymekroppen til den vanlege nordmann.

Anne Thidemann er direktør i Virke Trening og representerer 360 treningssenter i Norge. Ho kjenner seg ikkje att i kritikken frå Jørgen Foss.

? Det er nok meir ei myte enn verkelegheit at nokon treningssenter berre har velforma kroppar på nettsidene eller i annonsene sine. Det er vanskeleg å kommentere synspunkt frå ein person som representerer ei gruppe. Virke Trening har tiltru til at treningssentra marknadsfører sine treningstilbod på ein motiverande, sunn og helsefremjande måte, seier ho.

Samstundes tykkjer ho det er trist å høyre at overvektige ikkje torer å gå på treningssenter.

? Det er trist om nokon opplever det slik. Mi oppfatning er at treningssentra er flinke til å ta imot folk i alle storleikar og fysisk form. Nesten ein million nordmenn trenar på treningssenter. Det seier vel noko om at dette er tilbod for folk flest. Mykje av dette dreiar seg kanskje om ei førestilling ein har skapt sjølv, meiner Thidemann.

Ønskjer fleire overvektige på treningssenter
Heidi Rosander Lund er ved å avslutte treningsøkta si og fortel om vidare planar. Ho har fått eit lokalt treningssenter til å starte opp med eigne treningstimar for overvektige. Ho håpar på å få fleire overvektige til å tore å gå på eit treningssenter.

? Det er enklare å gå på eit treningssenter når vi er fleire saman. Men eg håpar også at treningssentra kan bli flinkare til å inkludere alle, seier ho.

Heidi opplever å gå ned i vekt sakte, men sikkert. Ho veit at ho aldri kjem til å få ein modellkropp. Ho vil aldri sjå ut som den veltrente kvinna på reklameplakatane til treningssentra. Det klarer ho å leve med.

? Eg vil ikkje at vekta og kroppen min skal hindre meg i å gjere ting eg har lyst til. Eg er på god veg, seier ho og tek tak i ei vektstang på 10 kilo.

 

 

Den pinligste opplevelsen på lenge

Jeg er ganske så mørbanket her jeg sitter foran pc i dag. Egentlig bryr jeg meg lite om at jeg har fått skikkelig juling. Jeg er bare skikkelig flau, og lurer på om jeg i det hele tatt skal våge meg ned på trening på Spring igjen. Det kunne ha gått skikkelig ille, men det er liksom ikke det man tenker på. Det er rart det der at man bryr seg mer om hva folk tenker enn det faktum at kroppen fikk skikkelig juling, og at jeg nok var veldig heldig.

Er det mulig tenker jeg i dag! Er det mulig å være så ukonsentrert? Bare ett ørlite øyeblikk skulle til, så skjedd det. Et øyeblikk jeg gjerne skulle vært foruten for å si det sånn. Jeg tror neppe det noen gang kommer til å skje igjen, men det er rart hvordan ting plutselig kan endre seg. Fra å være helt fin det ene øyeblikket til å føle seg mørbanket det andre. Følelsene endrer seg på kun få sekunder. Et knips, så har kroppen gått fra å fungere suverent til det motsatte.

I går var jeg på trening når Spring åpnet kl.09. Som dere vet, så er jeg så utrolig motivert for trening for tiden!  Jeg har en utrolig treningsglede. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, treningsgleden er der, og disse følelsene er helt fantastisk å kjenne på! Jeg klarer fortsatt å holde på motivasjonen. Jeg gleder meg til hver eneste treningstime, og sånn som jeg trener nå, så trener jeg 5-6 ganger i uka. Treningene er en fin blanding av timer sammen med treningsgruppen for overvektige, og egentrening på Spring. Dere som leser bloggen min vet jeg har begynt å trene intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Det er vel riktig å si at denne type trening allerede har gitt meg gode resultater. Beina mine fungerer mye bedre, jeg går inn i cm i beina, og jeg føler at hele kroppen er i ferd med å endre seg positivt. Intervalltreningen er så moro, og jeg gleder meg til hver treningsøkt.

Det var på tredemøllen jeg var i går da det flaueste hendte. Jeg kjenner ennå jeg rødmer ved tanken på det som skjedde. Det første jeg tenkte da det skjedde var ” hvor mange så dette?” At det var innmari smertefullt, det brydde jeg meg lite om. Jeg var mest opptatt av hvor mange som hadde sett hendelsen, for det var en sånn hendelse hvor man bare vil ha dette berømte hullet i bakken sånn at man bare kan forsvinne ned. Helst ville jeg bare løpe rett ut da det skjedde, men jeg fortsatte, og gjennomførte hele intervalltreningen.

Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen. I går var jeg i gang med den siste intervallen på 6.4 i hastighet. Jeg hadde gått et minutt rolig mellom intervallene, og skulle til med de fem siste med høyeste hastighet. Jeg styrte med Spotify på tlf, og hadde vel tankene mine der mer enn på hastigheten som var på tredemølla. Da musikken var i orden igjen, så var jeg sikker på at jeg skulle gå rolig, ikke i høy hastighet. Så istedenfor at beina hadde tempo, så var de innstilt på å gå rolig, og det er ingen god ide når mølla er i full fart….

Dere kan jo bare se for dere hva som skjedde. Jeg trynte på mølla så det sang! Jeg hadde et ørlite håp om at jeg skulle klare å redd meg inn, men neida, det klarte jeg ikke. Jeg måtte jo selvsagt oppleve at jeg ble kastet av mølla, og lå og kavet på nedsiden av løpebåndet. Hvor moro er det en lørdagsmorgen hvor riktig så mange hadde bestemt seg for å trene? Er det mulig! Er det rart jeg skulle ønsket at det berømte hullet hadde vært rett foran meg da? Jeg aner ikke hvor mange som var i området rundt tredemøllene da. Jeg våget ikke å se meg rundt. Det var ingen som kom for å høre hvordan det hadde gått, så jeg satser på at det var veldig få i området. Jeg vet der stod noen på et par av tredemøllene, men jeg håper, og tror at det ikke var for mange som fikk med seg den pinligste opplevelsen jeg har hatt på lenge. Jeg merker vel fort om historien går fra munn til munn på Spring nå fremover 🙂 Det var virkelig flaut! En ting er om hvermansen tryner på mølla, men jeg føler det er ekstra ille når jeg klarte å gjøre det som i tillegg har en noe mer frodig kropp som faller i bakken. Kjenner jeg rødmer når jeg tenker på det.

Jeg kom meg fort opp på mølla igjen skal jeg si deg. Kjente fort etter om kroppen var ok, og det føltes sånn der, og da. Jeg hadde jo mest lyst til å løpe rett ut, og komme meg hjem i full fart, men jeg bestemte jeg for å fortsette treningen, og jeg fullførte programmet. I bilen kjente jeg at noe hadde skjedd. I det jeg falt av mølla, så slo jeg haken kraftig ned i mølla. Det kjente jeg godt i bilen, for kjeven kneppet hele tiden, jeg klarte ikke å bite tennene sammen på den ene siden, og jeg hadde vondt. Jeg fryktet at noe hadde brukket i kjeven, eller at den var ute av ledd. Etter en tlf til legevakten, så ble det en tur dit i går for å sjekke om noe var ødelagt. Legen kunne etter diverse undersøkelser konstatere at ingenting var brukket, eller knust, og kjeven var heller ikke ute av ledd. Kneppingen i kjeven kom av slaget, og at det var blitt en slark der. Han håpte dette ville gå seg til. Så med resept på Voltaren, og med beskjed om CT dersom dette ikke hadde gitt seg innen en uke, så kunne jeg kjøre hjem igjen.

Kjenner i dag at kroppen fikk juling i går. Planen var ei intervalløkt i dag også, men kroppen sier nei, og jeg sier nei. Jeg kjenner fortsatt på hvor flaut dette var . Jeg vet dette kunne ha gått mye verre enn det som var tilfelle. Jeg kunne ha ødelagt kjeven skikkelig, og flaks også at jeg ikke hadde tungen imellom da jeg slo haken. Vi er rare sånn vi mennesker. Vi er mer opptatt av hva andre tenker når slike ting skjer enn å tenke på oss selv. Det blir mer intervalltrening fremover, og like mye som før. Nå har jeg bare enda mer respekt for mølla, og skal være 110% fokusert hele tiden mens jeg trener. Spotify’en er også i orden, så nå skal ikke den heller stjele oppmerksomhet 🙂

Giveawayen på bloggen denne uken er en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter ” 7/8 zip back leg.” Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen. HUSK at for å være med i trekningen, så MÅ du legge igjen epostadressen din! Den må jeg ha for å komme i kontakt med deg da der kan være flere med samme navn. I går var det noen som ikke la igjen eposten, og som heller ikke hadde lagt igjen noe navn, og da sliter jeg veldig om en av dere skulle være den heldige. Så husk epostadressen,det er kun jeg som kan se den.


 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek’s flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres. Ta kontakt om du lurer på hvor din nærmeste Yoek butikk er. Jeg venter på klær fra sommerkolleksjonen deres. Det blir det mer om på bloggen når plaggene er i hus. I dag tror jeg at jeg holder meg i hagen, og driver med litt luking og den type arbeid. Noe sier meg at jeg ikke har så veldig lyst til å dra på Spring i dag 🙂

En flott gave fra en av mine store favoritter!

Jeg ble forelsket, og jeg falt pladask! Jeg blir oppriktig glad jeg, og kjenner på en god følelse av lykke når jeg finner klær som både er flotte, har riktig snitt, og en veldig god passform. Passform er så utrolig viktig! Det å finne klær som fremhever figuren vår istedenfor å skjule den. Vi kan ha kroppsnære klær selv om vi er frodige, vi kan ha klær som viser formene våre. Det har tatt lang tid før jeg har innsett dette selv, og det er mange som har prøvd i mange år og fortelle meg dette som jeg nå forteller dere. Endelig ser jeg viktigheten av en god passform, og at jeg ikke skal skamme meg over formene mine. Når jeg føler meg skikkelig fin, da sitter klærne som de skal på meg.

Jeg må jo innrømme at jeg liker klær som er kvinnelige, og feminine. Jeg liker å være kvinne med alt det innebærer, og her er det mange produsenter som er veldig flinke. Gjennom bloggen, og besøk på ulike stormotebutikker, så får jeg stadig nye bekjentskaper, også når det kommer til klesmerker, og der vil jeg absolutt oppfordre dere som leser bloggen til å ta dere litt god tid når dere er innom butikker. Se godt igjennom utvalget, bli kjent med nye merker. Plutselig kan det dukke opp ett nytt bekjentskap som du bare faller pladask for – det er slik jeg har blitt kjent med mine favoritter.

Yoek er utvilsomt en av mine store favoritter. Når jeg i dag skal ha en ny giveaway på bloggen, så er det nettopp en flott gave fra Yoek en heldig leser vinner. Yoek er utrolig gode på passform, og Yoek setter nettopp passform, og komfort i høysetet. Yoek sier kvinne med store bokstaver! Her er det virkelig kvinnelige, og feminine plagg. Her er det eleganse selv i hverdagsplaggene. Her er det farger, her er det flotte design, og her er det denne  fantastisk passform som jeg er så opptatt av. Yoek har utvilsomt dyktige designere som vil at plussize kvinner skal føle seg som de flotte kvinnene de er. Yoek er et design fra Nederland, og det er nå over 30 år siden Johanna Timmer etablerte Yoek med det mål for øyet at alle kvinner, uansett størrelse skulle kunne føle seg vakker, og ikke gjemme seg bort. Hun bestemte seg av den grunn for å produsere kolleksjoner fra str. 38 – 58. I dag selges Yoek over hele verden, og de åpnet sin egen nettbutikk i 2011. Hvert år produseres det 4 kolleksjoner + en Black Label kolleksjon.

I dag skal vi altså ha en ny giveaway på bloggen, og den flotte giveawayen kommer fra nettopp Yoek. For noen kolleksjoner Yoek produserer! Mitt første Yoek plagg var den nydelig cardiganen som jeg har på bildet her, i en nydelig orange farge med sorte detaljer. Og nettopp detaljer, det er Yoek utrolig flinke på! Det kan være små detaljer som likevel utgjør så utrolig mye på et plagg. Jeg har også kjøpt meg en rød cardigan med sorte detaljer, og disse små, sorte detaljene gjør mye på plagget. Når man får på seg et plagg fra Yoek, så får man denne gode følelsen med det samme. Mine to plagg sitter som et skudd. De sitter så utrolig fint på meg, og når jeg ser meg i speilet, så ser jeg at de sitter slik jeg ønsker. Det er en utrolig god følelse det å føle seg fin. Det å slippe å bruke masse energi på å føle at klær ikke sitter som de skal, for den følelsen, den har jeg følt på utallige ganger.

Som jeg nevnte, så produserer Yoek klær som lar oss kvinner være kvinner. De er feminine, og de har en eleganse over seg som jeg virkelig liker. Jeg synes vi kvinner skal være kvinner. Vi skal være feminine, og vi skal være flotte. Vi kan godt være elegante, og ha vår egen stil. Nettopp dette er viktig for Yoek. Yoek sier det så fint når de sier at de designer klær som gjør at vi ikke skal gjemme figuren vår. De designer klær som skal få enhver kvinne til å føle seg flott, og selvsikker.

Det er mange av bloggens lesere som har henvendt seg til meg fordi de lurer på hvor de kan få tak i gode bukser. Bukser med den gode passformen er ikke alltid like lett å finne, og ofte blir man blitt oppgitt av å lete. Neste gang skal du spør etter Yoek sine bukser, og jeg er sikker på at de vil gi deg den følelsen du er ute etter. Buksene som sitter så godt, og som er så myke, og stretcy at du egentlig ikke vil ta de av igjen. Jeansen til Yoek er super komfortable, og den er myk med god stretch. Dette er jo jeans som er produsert for plus size kvinner, og da har man jo selvsagt hatt dette for øyet. Når passform, og komfort er det som er viktig for produsenten, så kan man være trygg på at jeansen er slik du ønsker at en jeans skal være. Jeansen går i de fleste modeller opp til str. 58, så her vil mange kunne finne din favoritt.

Giveawayen på bloggen i dag er nettopp en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter ” 7/8 zip back leg.” Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen.


 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek’s flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres. Ta kontakt om du lurer på hvor din nærmeste Yoek butikk er. Jeg venter på klær fra sommerkolleksjonen deres. Det blir det mer om på bloggen når plaggene er i hus.

Da er det bare å legge igjen kommentar her på bloggen, så er du med i trekningen! Den som vinner kan bare glede seg 🙂 Lag den en god lørdag!

80% lykkelig

En ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes.

Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve. Det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i dag skal starte en ny diett, eller at dere da skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen. Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag.

Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Det føles godt at jeg ikke er der lengre. Nå er mandager som alle andre dager, og mandagene er like gode dager som alle de andre ukedagene. Det føles så utrolig godt å slippe å kjenne på mandagspresset, på den evige slankekampen. Jeg kan fortsatt slite med dårlig samvittighet, men det er på ett helt annet nivå enn før. Jeg er mer avslappet fordi jeg føler jeg har mye mer kontroll. Ennå ingen stålkontroll, og ikke vet jeg om jeg får det heller, men likevel en kontroll jeg ikke har hatt før, og en kontroll jeg er veldig fornøyd med. Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe er endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med de fleste, og på god vei på en del andre. Nå tenker jeg at jeg må lage en ny måltavle som gjelder for et år frem i tid. Målene er klare i hodet mitt.

Jeg er 47 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang, men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en dyktig coach, og en utrolig dyktig, kognetiv teraput som begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg bruker i endringsprosessen jeg er inne i. Verktøy jeg må hente frem hver dag. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. De hjelper deg å rydde i topplokket, og tro meg, i topplokket er det MYE som kan ryddes bort ! For meg har Line som jeg var i samtale hos på sykehuset betydd enormt mye. Jeg tror ikke Line selv vet hvor mye samtalene med henne har betydd for min endring. Jeg er evig takknemlig.

En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på.  Ordet ” Babysteps ” ligger der så utrolig mye sannhet i.

Hva er din plan for mandagen ? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hvorfor skal alt dreie seg om mandager, og hvorfor vente med å ta grep til en mandag, eller etter pinse, eller etter ferien ? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør du prøve de tingene du med sikkerhet vet at fungerer.

Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv de to siste årene. Jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig. Jeg kjenner hvor mye mer jeg smiler, hvor mye rakere ryggen er, og jeg er en så mye mer fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig <3

 

 

Lykken er strømper som sklir ned

Det finnes vel ikke noe som er mer irriterende enn strømper som sklir nede. Strømper som man hele tiden må dra opp fordi de sklir ned, og etter noen få skritt, så sklir de ned…. igjen. Jeg er sikker på at mange kjenner på frustrasjonen bare ned tanken. Opp, og ned, opp, og ned på ubrukelige strømper som man bare vil kaste vegg i mellom ved første anledning! Strømper som ikke sitter som de skal er sykt irriterende!

For meg er strømper som sklir ned også lykke, en stor lykke som jeg kjenner på i disse dager. Kanskje tror du at jeg ikke føler meg helt bra, at jeg kanskje er litt vinglete. Jeg skrev jo nettopp at strømper som sklir ned er frustrerende, og så begynner jeg å snakke om lykke. På tide å bestemme seg kanskje?

Vi snakker ikke om vanlige strømper. VI snakker om kompresjonsstrømpene mine. Kompresjonsstrømpene som jeg må ha på meg hele dagen pga lymfeødemet mitt. Tykke kompresjonsstrømper i klasse 3 som fort kan bli et mareritt på varme dager, men som jeg vet jeg må bruke om beina skal spille på lag med meg. Kompresjonsstrømpene som jeg er så lei av at jeg har lyst til å kaste de vegg i mellom mer enn en gang. Kompresjonsstrømpene som jeg ser viktigheten av å bruke for å unngå smerter, hevelse, og ubehag. Jeg vet så innmari godt at de er gull verdt for meg, derfor er jeg også veldig flink til å bruke dem.

Fire nye par med kompresjonsstrømper fikk jeg for kun få uker siden. Det er kanskje 5-6 uker siden. Strømpene satt som et skudd, og de var smalere enn de jeg hadde fått gangen før der igjen. Jeg ser tydelig at treningen jeg legger ned betyr masse for beina mine. Kompresjonsstrømpene er lagd på mål for å passe mine bein. Jeg kan ikke bare gå innom nærmeste apotek for å kjøpe meg kompresjonsstrømper. Her snakker vi tømmerstokker som trenger hjelp. Fysioteraputen min, Anne tar nøye mål hver gang nye strømper skal bestilles. Takk og lov for at vi bor i et land som Norge som gir støtte til kompresjonsstrømper, for slike strømper koster ganske mye mer enn et par vanlig strømper på Lindex.

Det er kun få uker siden jeg fikk fire par med nye strømper, og når jeg denne uken merker at kompresjonsstrømpene bare sklir ned, så kjenner jeg på en enorm lykkefølelse! Det betyr ikke at det er dårlig hold som gjør at strømpene sklir ned, men det betyr at jeg rett, og slett er blitt smalere i beina! Treningen fungerer, og jeg kjenner på følelsen av at det faktisk er mulig! Det er mulig at også tømmerstokkene mine kan bli smalere! Er det rart at jeg smiler når man kjenner på en slik følelse? Jeg har lyst til å juble! Jeg har lyst til å skrike av glede! Det er nesten så jeg kjenner en lite gledeståre i øyekroken, så mye betyr dette for meg! Selv den minste cm jeg har mistet på beina er en enorm lykke for meg. For dette gir meg håp. Håp om at tømmerstokkene mine har mulighet til å endre form. At tømmerstokkene mine kan bli smalere om jeg bare jobber hardt nok.

Den siste tiden har jeg trent masse på tredemøllen. Jeg har fått ny treningsglede ved å trene intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og endelig fikk jeg prøvd det. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg da følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke litt før jeg føler jeg må løpe, og det å løpe er vel ikke en del av planen min 🙂

Med så mye trening på tredemøllen, så er det klart at beina får jobbet masse. Jeg velger å tro at det er all intervalltreningen på tredemøllen som er med på å gi resultater. Kanskje har ” ting ” endelig løsnet. Jeg vet egentlig ikke hva som er årsaken, men noe har skjedd, noe veldig positivt noe! Det å kjenne på denne enorme lykken, den er gull verdt! Det å kjenne på følelsen av at endringer har skjedd. Det å kjenne på følelsen av at jeg kanskje ikke må ha like store tømmerstokker for alltid, det er en helt fantastisk følelse å kjenne på. Jeg trenger virkelig disse oppturene i blant. De gir meg ny energi, de gjør at jeg vil fortsette å trene like hardt som jeg gjør.

Som jeg har skrevet om før på bloggen, så er nok hovedgrunnen til tømmerstokkene mine et medfødt lymfeødem, et ødem som slo ut i full blomst etter kreftoperasjonen i 2002. Etter fjerning av lymfeknuter, så kan mange oppleve at de utvikler lymfeødem. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje! Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare enda verre, de ble plutselig til svære tømmerstokker! At lipødem, og lymfeødem er kroniske sykdommer, og at de begge vil følge meg hele livet, det har vært tøft og akseptere. I tillegg har jeg overvekten som jeg kan gjøre noe med…alt er ikke bare lipødem, og lymfeødem.  Jeg kan bli bedre i lymfeødemet, ødemene/hevelsene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet som leger ikke anser som viktig nok, det er uhyre viktig. Lymfesystemet jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon.

Hurra for strømper som sklir ned! Hurra for den enorme lykkefølelsen strømper som sklir ned gir meg! Denne gode følelsen skal jeg kjenne på en stund, og om få minutter skal jeg på Spring for ei ny intervalløkt på tredemøllen. At treningen på tredemøllen skal ha gitt så gode resultater på så kort tid, det vet jeg ikke om er mulig, men at det har bidratt til at noe skjer, det er jeg i alle fall helt sikker på. I morgen må fysioteraputen min måle meg på nytt, og bestille nye kompresjonsstrømper til meg. Inntil nye strømper er på plass, så får jeg bare godta at strømpene sklir ned hele tiden. Frustrerende? Absolutt! Verdt litt frustrasjon? Så absolutt! At trening nytter er det ingen som helst tvil om. Alle dere vil kunne kjenne på den samme gode lykkefølelsen om man bare tar grep. Jeg var det man kaller et håpløst eksempel på en vandrende flodhest som ikke fikk til noen verdens ting, trodde jeg. Nå vet jeg at jeg kan, og at jeg mestrer. Det koster å ta grep. Det koster å foreta en endring, men for en følelse verdt å kjenne på når man ser, og føler at man lykkes 🙂