Trener du hver dag?!» Det er et spørsmål jeg får stadig oftere. Kommentarer som:

«Jeg skjønner ikke at du gidder…»,

«Blir sliten bare av tanken!»

eller

«Er ikke det litt mye?»

Men svaret mitt er enkelt: Ja, jeg både gidder – og jeg orker. Og jeg elsker det! For meg har trening blitt en naturlig og viktig del av hverdagen. En dag uten trening føles rett og slett… tom. Det mangler noe. Det er ikke alltid samme type trening, men det er alltid bevegelse, alltid noe som får meg i gang – og gir meg følelsen av å ta vare på kroppen min.

Fra unnskyldninger til mestring

Jeg har hatt sort belte i unnskyldninger for ikke å trene.

I starten var målet to dager i uka. Det klarte jeg. Så økte jeg til tre. Det holdt jeg lenge på. Det føltes stort. Men etter at jeg startet med Wegovy og kroppen begynte å forandre seg, fikk jeg en ny driv. Jeg merket hvordan kroppen svarte på bevegelse. Jeg kjente på mestring, på energi, på glede. Og sakte, men sikkert ble trening en naturlig del av dagen – ikke et tiltak jeg måtte presse inn.

Variasjon og glede

Treningen min varierer – det tror jeg er en av suksessfaktorene. Jeg bytter mellom:

• tredemølle og gåturer

• sykling

• styrketrening

• svømming og trening i vann

Til høsten blir det enda mer vanntrening – noe kroppen min responderer veldig godt på. Jeg står opp kl. 06:15 hver morgen, tar på meg treningsklær og starter dagen med ei god økt. Det gir meg energi, fokus og følelsen av at jeg har gjort noe bra for meg selv – før dagen egentlig har begynt. Da har jeg også hele dagen foran meg uten å «vente på» å få trent.

Noen ganger tar jeg en bonusøkt på kvelden. Det blir nok flere slike utover høsten.

Hva andre sier – og hva jeg tenker

Jeg tror ikke kommentarene fra andre er vondt ment. Mange er nok bare litt overrasket – eller kanskje litt imponert. Kanskje kjenner de på dårlig samvittighet, eller kjenner på noe de selv savner. Litt misunnelse, kanskje. Og det er greit.

Jeg tar det ikke ille opp. Jeg er bare stolt. Stolt over at jeg er der jeg er i dag. Stolt over hvor langt jeg har kommet. Stolt over at jeg har snudd på noe som før føltes umulig. Noen mener det er for mye å trene hver dag. Men vet du hva? La meg få avgjøre det.

Jeg kjenner kroppen min. Jeg har gode folk rundt meg – både legen og fysioterapeuten min – og de støtter meg fullt ut. De vet hvor viktig variasjon er, og det følger jeg.

Trening har gitt meg noe jeg aldri hadde før. Det handler ikke bare om kroppen. Det handler om hva det gjør med hodet. Jeg har fått mer overskudd, mer tro på meg selv – og flere positive tanker enn negative. Og kanskje aller viktigst: Jeg gleder meg til å trene. Jeg vil det. Jeg trenger det. Og det er en seier jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.

Nyt lørdagen der du er! Her er prinsene mine, og har vært her siden torsdag. VI har fylt dagene med masse flotte opplevelser. I dag skal yngste prisen og jeg kjøpe skolesekk, for om få dager skal han starte i 1.klasse. Vi blogges i morgen!

Jeg har aldri eid en bikinioverdel. Eller, det er ikke helt sant – jeg kjøpte én for mange, mange år siden. Men brukt? Aldri. Den ble liggende i en skuff, glemt og ubrukt.

Det er ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å kunne gå kun i en bikinioverdel – men fordi kroppen min alltid føltes «for stor». Jeg har aldri følt meg komfortabel med tanken på å vise kroppen, verken underkroppen, eller overkroppen. I forhold til en bikinioverdel, så har det handlet om valker som ville ha bulet ut alle veier, og en følelse av at alle ville stirre – og dømme. Men lysten, den har alltid vært der. Det er nok også grunnen til at jeg gikk til innkjøp av en for evigheter av år siden. Når sola steker og varme dager fyller sommeren, så har jeg ønsket meg friheten til å kunne gå i noe mer luftig. Jeg har drømt om å bare få kjenne solen på huden, uten å pakke meg inn som om det var høst ute. Jeg tror nok det er en del som kjenner seg igjen i dette. Heller ikke hjemme, rundt huset har jeg følt meg komfortabel med å gå rundt i en bikinioverdel. Det er bare å gjøre det er jo rådet fra de fleste, men når mitt hodet skriker nei, så er det lettere å gjøre som mitt hodet sier enn hva alle andre måtte mene. Mange kan mene mye, men det er nå en gang en selv som bestemmer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men nå… nå har mye endret seg. Jeg har gått ned 36 kilo, og både kroppen og hodet har vært gjennom en enorm reise. Det er færre valker, mindre fett – og en helt ny måte å tenke på. Jeg våger mye mer. Jeg bryr meg mye mindre om hva andre tenker. Jeg føler meg mer som meg selv. Jeg har allerede tatt flere skritt som jeg aldri trodde jeg skulle tørre: Jeg bader. Jeg går i badedrakt. Og jeg har begynt å gå i kjole – noe som virket helt utenkelig da jeg startet denne reisen. Ett nytt, stort skritt kom nå nylig: Jeg kjøpte meg en bikinioverdel.

Hvem hadde vel trodd at jeg skulle ta ett slikt skritt også? Ikke jeg. Målet med å kjøpe en bikinioverdel var ikke å bruke den på stranda nødvendigvis – men til hjemmebruk, på terrassen, i hagen, når solen steker og kroppen trenger å puste. Den er sort, myk og har litt lengde – kjøpt hos Ellos – og vet du hva? Jeg følte meg faktisk komfortabel i den. Jeg følte meg vel.

I går brukte jeg bikinioverdelen for aller første gang. Hele dagen. Jeg tuslet rundt i luftige bukser og bikinioverdel, og det funket så fint. Det var varmt, og kroppen min fikk puste. Korte bukser er jeg ikke helt klar for ennå – men kanskje en dag? Jeg er så stolt. Stolt over at jeg tør. Stolt over at jeg føler meg vel. Og kanskje mest av alt: Jeg tenker nesten ikke på armene mine lenger, selv med all løshuden som henger der og dingler. Jeg bryr meg mindre og mindre – fordi hodet har forandret seg, sammen med kroppen.

I dag blir det bikinioverdel igjen. Det hjelper litt i når dagene er altfor varme…

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

Klokka 07.15 i går kom hun til verden, fineste Filippa. Ei nydelig prinsesse som veide 3942 g og var 51 cm lang, og jeg ble mommo for tredje gang.

Det kan liksom ikke beskrives med ord hva man føler når man får telefonen man har ventet på. Telefonen som forteller at jenta man har ventet på har kommet, og ikke minst at alt står bra til med både mor og barn. For en glede! Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå har blitt mommo til Filippa, og mommo til barnebarn nummer 3.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble mommo for første gang 24.oktober i 2018. 17.oktober året etter, så kom mitt andre barnebarn. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle få flere barnebarn, og var veldig fornøyd med de to nydelige prinsene mine, men sannelig, så ble det et barnebarn til. Denne gangen så kom jenta, og jeg skal være ærlig på at jeg synes det er veldig stor stas at nr.3 ble ei jente. Guttene synes også det er stor stas med ei lita søster.

3 barnebarn. Jeg er så utrolig heldig. Jeg har et barn og tre barnebarn, det er sannelig ikke verst. Jeg som vel ikke helt trodde at jeg skulle få barnebarn i det hele tatt da datteren min nok var litt lunken til tanken på å få barn, men livet endrer seg, og så er barn plutselig et stort ønske. ” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Alle som har opplevd å bli besteforeldre vet at det er helt fantastisk. For en gave vi får vi som er så heldige å bli besteforeldre.

Jeg har et nært og tett bånd til prinsene mine, og det er jeg så evig takknemlig for.  Jeg skulle selvsagt ønsket at de bodde nærmere meg selv om Arendal ikke er verdens ende. Av og til føles det som om det er verdens ende fordi jeg ofte ikke kan ta del i hverdagene deres på samme måte som om vi hadde bodd nærmere hverandre. Det å hente i barnehage og skole, ta en sporadisk tur på kino eller noe annet gøy en ettermiddag, ha de på middag midt i uken, bare hente de når jeg vil…sånne ting blir det ikke så mye av. De går på skole og i barnehage, de går på 2 fritidsaktiviteter hver, så det blir ikke så mye tid igjen i hverdagen ofte. Men så fort det åpner seg en mulighet, så er vi sammen. Helgene er jo gull. Da er vi mye sammen, og de overnatter mye hos meg. Kan du tenke deg noe som varmer hjertet mer enn når vi møtes igjen, og begge guttene kommer løpende mot meg med åpne armer, roper ” mommo ” og gir meg verdens beste bamseklem. Eller når de forteller at de elsker meg, og at jeg er den beste mommo’en i hele verden. Da smelter hjertet, og jeg skjønner at jeg betyr masse for de to guttene mine. Og gjett om det også går andre veien.

Det er flott å få være mommo. Jeg ønsker å være der for de alle. Det er utrolig viktig for meg. Stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe tid med guttene, og Filippa, det gir meg så mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av livene deres. Oppleve sammen, trille turer, synge, lese, leke, bake, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry og Alfred vil sitte på fanget for å lese, eller bare kose…eller når de legger kinnet sitt tett inntil mitt for å fortelle at jeg er verdens beste. Guttene blir nok litt bortskjemt her hos mommo, men sånn skal det være…det samme blir nok også den lille prinsessa. Det er besteforeldres privilegier å skjemme bort på en fin måte. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarna mine litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg er den bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og Alfred, og også prinsessa som kom til verden i går.

I går fikk jeg møte Filippa for første gang. Det var så fantastisk å sitte og holde henne, og kjenne hvor mye jeg gleder meg til å bli kjent med henne. To små gutter beriker livet mitt, og nå også ei lita jente. Henry er oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Alfred er oppkalt etter sin olderfar på farssiden. Jenta som kom i går skal altså hete Filippa. Det er også et familienavn. Min olderfars søster ( på min mors side)hette Filippa, et navn datteren min alltid har likt så godt.

Jeg er mormor til to vakre gutter, og ei nydelig prinsesse. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi alle tre oppmerksomhet og masse kjærlighet.

Jeg trenger vel heller å få ut litt frustrasjon. Jeg skal ikke klage. Ikke så mye ihvertfall.

Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, spesielt de siste dagene, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Spesielt så varmt som vi hadde det i går, og så varmt som vi får det i dag også. Jeg er veldig glad for at det finnes skygge når jeg kjenner at det blir for varmt i solen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. Selv om jeg har mistet mye vekt, og mange cm også på beina mine, så har jeg fortsatt lymfødem, noe jeg alltid vil ha. I varmen så forverres lymfødemet. Leggene blir både sprengte og de blir veldig hovne. Jeg trenger egentlig ikke gå på vekta på slike varme dager fordi jeg kjenner hvor mye væske det er i beina, og det vises på vekta. Det er utrolig ubehagelig å kjenne beina bli så hovne. Beina sprenger noe enormt. Man kjenner hovenheten. Beina kan rett og slett bli vonde. 

Jeg hadde nesten glemt at jeg har lymfødem fordi beina har vært så utrolig gode etter vektnedgangen. Jeg har følt at jeg har danset på skyer. Jeg vet at beina fortsatt er store, men jeg vet også hvor mye jeg har gått ned også der. Jeg ser store endringer. Når jeg da ikke kjenner på plagene jeg hadde før, så glemmer man på en måte lymfødemet. Jeg husker på det hver morgen når jeg tar på meg kompresjonsstrømpene, og jeg husker det når jeg tar de av, for kompresjonsstrømpene, de bruker jeg hver eneste dag, og de har blitt en del av hverdagen min. Jeg synes faktisk det er godt å ha de på også. Men når varmen kommer, da kan jeg ikke glemme at jeg har lymfødem. Da hover de uansett hvor mye jeg har mistet av både vekt og cm på beina. Lymfødem er kronisk, og liker ikke varme.

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Sommeren er den tiden på året hvor det ikke er særlig deilig å ha på seg kompresjonsstrømper. Jeg bruker vanligvis klasse 3, og de er ganske tykke. Om sommeren, og på trening, så kan jeg bare glemme å bruke klasse 3. Da bruker jeg strømpen som er i klasse 2. Den er tynnere. Nesten fortsatt for tykk for varme dager, men jeg må ha strømper, så da må det bli den typen. På veldig varme dager som i går, så kan det nesten bli tortur å gå med kompresjon. Hele kroppen kjenner jo at kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker i tillegg lårstrømper.

Tidligere brukte jeg knestrømper, men ingen tvil om at det er lårstrømper som gjelder for meg. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

De flinke jentene i klassen, de går med kompresjonsstrømpene fra de står opp til de legger seg. Jeg er ikke så flink. Jeg tar på kompresjonsstrømpene når jeg våkner, og er flink til å ha de på helt til kvelden. Når kvelden kommer, da ryker de. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten, men så er det prisen jeg må betale.

Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har heldigvis ingen hevelse i føttene, så om sommeren har jeg fått klasse 2, og jeg har fått strømper uten tå. Det er sikkert en del som synes det ser rart ut, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Det å ha åpen tå, det letter en del om sommeren. Jeg kunne selvsagt ha valgt og ikke bruke kompresjonsstrømper i det hele tatt om sommeren, men så vondt vil jeg ikke meg selv. Det å gå rundt å kjenne på hovne, sprengte legger hele dagen, det vil jeg virkelig ikke. Så da ” lider ” jeg heller litt på varme dager.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Det har aldri vært et problem for meg da beina alltid har vært tildekket, men i sommer har jeg lovet meg selv at jeg skal prøve å få litt farge på beina når jeg er alene på terrassen. 

Jeg vet jeg banner litt i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg kunne nok ha ønsket meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogen lunde gjennom sommeren, men det finnes skygge, så dit kan jeg rømme når det blir for varmt. I disse dager så sender jeg gode tanker til alle dere som er i samme situasjon som meg. Vi er som sagt mange som føler på det samme.

Selv om det er varme dager, så trener jeg som vanlig. Temperaturen inne på treningssenteret er fin, og går jeg tur, så går jeg tidlig på morraen så jeg ikke koker helt opp før jeg er ferdig med turen. Treningsrutinene er utrolig viktig for meg også om sommeren.

Nyt dagen i varmen der du er! Vi blogges i morgen.

Reklame | Urtemor

Jeg har en liten reddende engel i hyllen på soverommet mitt, og denne lille engelen har jeg lyst til å skrive litt om i dag. Den lille engelen er et må ha produkt i mitt hjemmeapotek. Min mor har også alltid denne stående lett tilgjengelig hos seg. Denne lille engelen har hjulpet oss begge mye i mange år, og så er det en liten engel som kan hjelpe på så mange felt.

Jeg var lenge skeptisk til naturprodukter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg var vel som mange andre som helst stolte på det man fikk kjøpt i butikker, og på apotek. Det man kan lage selv hjemme på kjøkkenbenken, det var jeg skeptisk til. Ikke at jeg hadde prøvd så mye. Jeg var bare skeptisk. Man har jo lært at man ikke skal uttale seg om noe før man har grunnlag for det man sier og hevder, og det hadde jeg ikke. Denne lille engelen på krukke, det er altså et naturprodukt som du sikkert har skjønt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har opp igjennom årene slitt mye med roseninfeksjoner. Heldigvis er det nå mange år siden sist, men det var da jeg fikk en av de tøffeste roseninfeksjonene at jeg måtte krype til korset og prøve ringblomstsalve. Det var lymfeødemet mitt som var årsaken til at jeg stadig fikk roseninfeksjon, og tro meg : Roseninfeksjon er noe skikkelig herk! Man blir så dårlig med feber, frostrier, og en elendig allmenntilstand. Rosen (erysipelas) er en avgrenset betennelse i huden. Den infiserte huden blir rød, varm og hoven. Rosen skyldes at bakterier trenger gjennom huden på grunn av skade eller sykdom i huden. Eksempler på dette er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, insektsstikk og eksem. Forstyrret sirkulasjon i lymfekar og vener kan også være bakgrunn for rosen.

Den siste roseninfeksjon jeg hadde, den hadde jeg nok for ca 8-9 år siden. Det var en tøff infeksjon, og jeg fikk et sår som aldri ville gro. Såret fikk åpnet opp øynene mine for naturprodukter. Jeg hadde prøvd alt apoteket kunne tilby, jeg var på sårklinikken på sykehuset, jeg prøvde medisinsk honning. Ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg. Jeg var så lei av å rense sår, og skifte Mepore. Jeg var sikkert den som la ned mest penger på Mepore på apoteket i denne perioden. Det var rett før det gikk rundt for meg at den lille engelen dukket opp. Ei venninne nærmest tvang meg til å prøve ringblomstsalve. Tro meg, hun hadde prøvd mange ganger før uten og lykkes. Jeg var så drittlei sår at jeg sa ja til å prøve. Hadde jeg bare prøvd lenge før. Hadde jeg bare trodd at ringblomstsalven kunne hjelpe meg. Da hadde jeg sluppet masse frustrasjon.  Ringblomstsalven ble min lille, reddende engel. Etter kun kort tids bruk av salven, så lukket såret seg. Etter dette har jeg alltid ringblomstsalve i huset.

Det er Marie som lager ringblomstsalven. Jeg har kjent Marie siden 90 tallet. Marie har drevet med naturprodukter siden 1995. I 30 år har hun produsert ulike naturprodukter, og blant produktene også ringblomstsalve. Marie er aromateraput, hun er hudpleier, og hun er sykepleier med mastergrad i klinisk helse, har jobbet mange år i helsevesenet og jobber nå med å utdanne sykepleiere. Marie har jobbet mye med produktene, og ringblomstsalven er ett av de produktene som hun aldri har hatt behov for å justere oppskriften på, og salven er ett av produktene som har fulgt henne gjennom alle disse årene.

Jeg bruker ringblomstsalven til så mye. En ting er å lukke sår, men jeg bruker den også når jeg får rifter, eller insektsstikk. Jeg bruker den på utslett, når huden er irritert, eller når jeg har brent meg. Jeg bruker den mye på guttene når de har sår av ulike slag. Da de brukte bleier, så brukte jeg den på bleieutslett.

Tørr og sprukken hud

Eksem, kløe og irritasjon

Solbrenthet og små brannsår

Småsår, rifter og insektstikk

Sprukne hæler og neglebånd

Babyhud og bleieutslett

Hud som trenger litt ekstra pleie

Hvem hadde vel trodd? Jeg hadde definitivt ikke. Men det har skjedd, og jeg blir bare mer og mer trygg og komfortabel. Man kan godt spørre seg selv om hvorfor man ikke har gjort dette for lenge siden, men jeg har svaret. Jeg var ikke klar for dette før nå. Så enkelt.

Jeg har skrevet om det før på bloggen. Om det store steget jeg tok når jeg endelig har våget å bade. Først i Badelandet i Dyreparken, og så i Aquarama. Jeg er så stolt av meg selv. Så stolt over at jeg faktisk har kommet så langt i endringsprosessen min. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg tok på meg badedrakt( og tights ) og badet som om det var en av de mest naturlige tingene i livet. Jeg som alltid har skjult meg i langbukser, og som aldri kunne få overdeler lange nok, og vide nok. Jeg som aldri har våget å vise noe som helst av beina mine. Nå har hele tankemønsteret endret seg takket være vektnedgangen. Så kan man tenke seg grønn på at det burde ha skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd når jeg var 36 kg tyngre. Det er nå jeg er klar, og det er nå jeg er komfortabel, og trygg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Voksenlivets første badetur er overskriften i dag, og onsdag var voksenlivets første badetur. Badetur til Hamresanden med flokken min, og med niese og hennes barn. Jeg har vært på Hamresanden hundrevis av ganger, men da får å gå tur. Ikke bade. Jeg har alltid skygget unna stranda. Hatet den som pesten. Onsdag ble det mitt første strandbesøk på evigheter av år, og det føltes så naturlig og fint.

Jeg skal ikke skryte av at jeg la meg på svøm, for det gjorde jeg ikke. Men jeg vasset rundt i vannet sammen med barna. Først kjentes vannet sykt kaldt ut for meg som er en pyse, men det ble kjapt en god temperatur. Grunnen til at det ikke ble mer enn å vasse, det var underlaget. Det var sykt ubehagelig å gå utover når underlaget var steiner. Men bare det å føle seg komfortabel med å gå der på stranda i badekjolen min og ikke tenke på verken de andre som var der, eller beina mine, for en herlig følelse å kjenne på. Gleden ved å kunne være på stranda med prinsene mine, den var enorm. Være med dem i vannet, se gleden deres og høre latteren, det gjør noe med et mommohjerte. Jeg ser jo også hvor mye det betyr for dem at mommo er med. Prinsene har hele tiden vært en av de største motivasjonene mine under denne endringsreisen. Det og kunne delta mer i leken, ha mer energi og være enda mer tilstede for dem. De er også motivasjonen min når jeg kjemper videre på min vektreise.

Nå er jeg der jeg vil være. Nå har jeg badet alle steder hvor jeg har ønsket å bade, og det skal jeg også fortsette med. Voksenlivets første badetur – gjennomført.