Hvem hadde vel trodd? Jeg hadde definitivt ikke. Men det har skjedd, og jeg blir bare mer og mer trygg og komfortabel. Man kan godt spørre seg selv om hvorfor man ikke har gjort dette for lenge siden, men jeg har svaret. Jeg var ikke klar for dette før nå. Så enkelt.
Jeg har skrevet om det før på bloggen. Om det store steget jeg tok når jeg endelig har våget å bade. Først i Badelandet i Dyreparken, og så i Aquarama. Jeg er så stolt av meg selv. Så stolt over at jeg faktisk har kommet så langt i endringsprosessen min. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg tok på meg badedrakt( og tights ) og badet som om det var en av de mest naturlige tingene i livet. Jeg som alltid har skjult meg i langbukser, og som aldri kunne få overdeler lange nok, og vide nok. Jeg som aldri har våget å vise noe som helst av beina mine. Nå har hele tankemønsteret endret seg takket være vektnedgangen. Så kan man tenke seg grønn på at det burde ha skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd når jeg var 36 kg tyngre. Det er nå jeg er klar, og det er nå jeg er komfortabel, og trygg.
Voksenlivets første badetur er overskriften i dag, og onsdag var voksenlivets første badetur. Badetur til Hamresanden med flokken min, og med niese og hennes barn. Jeg har vært på Hamresanden hundrevis av ganger, men da får å gå tur. Ikke bade. Jeg har alltid skygget unna stranda. Hatet den som pesten. Onsdag ble det mitt første strandbesøk på evigheter av år, og det føltes så naturlig og fint.
Jeg skal ikke skryte av at jeg la meg på svøm, for det gjorde jeg ikke. Men jeg vasset rundt i vannet sammen med barna. Først kjentes vannet sykt kaldt ut for meg som er en pyse, men det ble kjapt en god temperatur. Grunnen til at det ikke ble mer enn å vasse, det var underlaget. Det var sykt ubehagelig å gå utover når underlaget var steiner. Men bare det å føle seg komfortabel med å gå der på stranda i badekjolen min og ikke tenke på verken de andre som var der, eller beina mine, for en herlig følelse å kjenne på. Gleden ved å kunne være på stranda med prinsene mine, den var enorm. Være med dem i vannet, se gleden deres og høre latteren, det gjør noe med et mommohjerte. Jeg ser jo også hvor mye det betyr for dem at mommo er med. Prinsene har hele tiden vært en av de største motivasjonene mine under denne endringsreisen. Det og kunne delta mer i leken, ha mer energi og være enda mer tilstede for dem. De er også motivasjonen min når jeg kjemper videre på min vektreise.
En stor kropp har i mange år gjort at jeg ikke har våget å bade. Frykten for blikk og kommentarer har vært for stor. Nei, det skal ikke være sånn, men sånn har det vært. Det hjelper lite at andre bare sier at man må gjøre det. Bare heve seg over det som måtte komme av blikk og kommentarer. Lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke klart det. Slike ting er altfor sårt, og for å beskytte meg selv, så har jeg valgt og ikke bade. Datteren min badet alltid med sin far. Jeg kunne være med på stranda, men jeg badet ikke….
Det er sikkert noen som ikke helt skjønner verken frykten for å bade, eller gleden over at jeg endelig faktisk har gjort det. Jeg har ikke orket at andre mennesker skulle kommentere min kropp. Jeg beskyttet meg mot å bli såret. Kroppen ga meg nok tunge stunder. Jeg trengte ikke flere. Når jeg da etter 1 1/2 år faktisk har klart å kjempe en tøff kamp mot kiloene, og endelig er på en plass hvor jeg er komfortabel med å gå i vannet, da er det så utrolig stort for meg å gjøre det. Jeg elsker å bade, og nå kan jeg nyte vannet på lik linje med alle andre som elsker å bade. Klart det er stort.
Nå er jeg der jeg vil være. Nå har jeg badet alle steder hvor jeg har ønsket å bade, og det skal jeg også fortsette med. Voksenlivets første badetur – gjennomført.
Jepp, jeg gjorde det, og gjett om jeg er stolt! Jeg er så stolt over at jeg endelig trosset skrekken, og bare gjorde det. Det er verdens beste følelse å kjenne på, og jeg kommer til å gjøre det igjen og igjen! Jeg har tenkt på det lenge, og en sommer ble til en ny sommer, og sånn gikk årene. Men i år, våren 2025, så gjorde jeg det!
Hva jeg endelig har gjort? Jeg har badet! Og jeg følte meg vel. Jeg følte ingen skam over verken bein, eller andre ting. Etter å ha gått ned 36 kg i vekt, så har jeg nok ikke følt noe negativt rundt det å vise det meste av kroppen min i badedrakt, men deler av beina, det er det jeg har kjent på. Jeg har noen store ” kuler ” eller ” heng ” ved knærne mine som jeg ikke blir komfortabel med. De er riktignok blitt betydelig mindre etter vektnedgangen, men de er der, og i badedrakt, så hadde de blitt veldig synlige, spesielt når man ser meg bakfra. Joda, jeg vet at de fleste har mer enn nok med å se på seg selv, og eventuelle barn, men det helper meg lite når jeg sitter med den følelsen.
To nye badedrakter fikk jeg for noen år tilbake. De har ikke hatt en vannskvett på seg. De er ganske lange begge to. Det er slike badekjoler fra Mirou. Utrolig fine begge to. De går ned til knærne, så de er lange og fine, men ikke så lange at de dekker dette henget ved knærne mine. Så jeg har fundert på hva jeg da gjør, men jeg fant en løsning som fungerte optimalt. Jeg kjøpte en sort tights fra Only Carmakoma i str.50. Denne tightsen dekker akkurat henget, og den er såpass stram nederst at den ikke beveger seg oppover når man kommer i vann. Den sitter akkurat der den skal. At armene mine har masse løshud, det bryr jeg meg faktisk mye mindre om nå, så det gikk helt fint.
Jeg har ikke badet på evigheter av år selv om lysten alltid har vært stor. Vekta har stoppet meg, og det faktum at jeg må ta på badedrakt, og vise såpass mye av kroppen. Etter en stor vektnedgang, så har tankesettet endret seg mye heldigvis. Fysioterapeuten min har oppfordret meg mange ganger til å prøve og være i vann fordi det er utrolig godt for lymfebeina mine, og det er godt for å kunne variere treningen min. Til nå har jeg ikke klart å komme meg i vannet, men så har jeg disse to nydelige prinsene mine, og jeg satte meg som mål at jeg ville i vannet sammen med dem. Så prinsene har vært motivasjonen min. Det at jeg ikke sitter på land når de bader, men at jeg faktisk er i vannet sammen med dem.
For to uker siden, så skjedde det. Jeg badet i badelandet i Dyreparken. Jeg hadde bestemt meg, og sånn ble det. Jeg gruet meg heller ikke når dagen kom. Jeg var trygg på beslutningen, og trygg på badedrakt og tights. Det er så mange ulike antrekk som det bades i, så hvorfor kunne ikke jeg også bade i det antrekket som jeg følte meg komfortabel i. Jeg gruet meg til garderobene, men det gikk så fint. Jeg gruet meg til dusjen, men det gikk også fint. Og så har Dyreparken egne omkledningsrom, noe jeg ble utrolig glad for. Da var det inn der å skifte når jeg var ferdig i badeland.
Å se gleden i guttenes øyne når jeg sa jeg skulle være med, det var helt fantastisk! Å kjenne på gleden og stoltheten inni meg når jeg faktisk bare gjorde det, og attpåtil at jeg storkoste meg, det er en glede jeg nøt å kjenne på. Vi var i badeland i flere timer, og dit skal jeg mange ganger til i løpet av sesongen. Vi var i alle bassengene, og jeg nøt definitivt mest å sitte i boblebadet, og i den varme lagunen. Jeg merket hvor godt dette var for beina mine. Jeg tror ikke det var godt, det var godt. Det var utrolig merkbart. Jeg merket også hvor godt det var for lymfebeina når jeg kom hjem. Om kveldene når jeg er lei kompresjonsstrømpene, så tar jeg de av, og da kjenner jeg fort at beina hovner. Men etter å ha vært så mange timer i vann, så merket jeg at beina ikke hovnet opp når kompresjonsstrømpene gikk av om kvelden.
Til uken har jeg planer om å ta min første tur i Aquarama. Det er lenge siden Aquarama åpnet dørene, og flere venninner har prøvd å få meg med, men skammen over beina og kroppen har stoppet meg selv om lysten absolutt har vært der. Nå skal jeg endelig i Aquarama har jeg bestemt meg for. Jeg er rusten på å svømme tror jeg, men vi får ta det steg for steg. Målet er også å prøve å drive litt vanntrening, og la beina få masse omsorg. Neste helg skal jeg på tur med deler av familien min, og på hotellet er det basseng. Dit skal jeg.
Endelig kom jeg meg i vannet, og selv om det tok mange år, og mange kilo, så er jeg der, og jeg er så stolt og fornøyd. Ikke minst så får også kroppen nå en ny type trening, for jeg trenger absolutt variasjon. Neste sommer ble denne sommeren!
Nyt lørdagen der du er! Jeg skal i dag til Arendal for å besøke prinsene og datteren min. Jeg skal ha med meg min mor, så dette blir en koselig lørdag! Vi blogges i morgen.
Tror man at man er bedre enn andre fordi man følger drømmene sine? Tror man at man er bedre enn andre fordi man våger? Tror man at man er bedre enn andre fordi man kanskje skiller seg ut fra mengden ved å være engasjert ? Noen mener helt klart det. Jeg er absolutt ikke en av de.
Janteloven. Janteloven står fortsatt sterkt. Jeg vet ikke om den står sterkere her i sør enn andre steder i landet. Jeg føler det. Sørlendinger skal helst ikke skille seg ut fra mengden. Vi skal helst være lavmælte, og ikke så synlige i det store bildet. Man blir fort stemplet, og akkurat det siste, det har jeg kjent mye på. Egentlig helt fra jeg startet som programleder i lokalradioen og ble en kjent stemme for veldig mange, men også fordi jeg har stått på barrikadene for de overvektige. Jeg har hatt meninger, og jeg har uttalt de. For en del så betyr det at man tror man er så mye bedre enn andre. Man skal helst gå stille i dørene. Visst ikke så slår janteloven til. Man blir pratet om. Ikke sånn ansikt til ansikt, men via via er måten det gjøres på, ihvertfall her på Sørlandet.
Etter at jeg startet nettbutikken min for 2 år siden, så merket jeg også godt til janteloven. Fra enkelte så ble det liksom en boikott. Enkelte skulle ikke støtte opp opp om butikken min fordi de ikke ønsket at jeg skulle lykkes. Istedenfor å heie på oss som følger drømmene våre, så blir man heller snakket ned. Man tror man er noe, og man tror man er bedre enn andre. Jeg bryr meg ikke lengre om hva folk tenker om meg, og sier om meg. Før tok jeg meg nær av det, og ble såret. Sårt er det selvsagt ennå, men samtidig, så kan jeg ikke ta det til meg. Selv om jeg følger drømmene mine, og har et brennende engasjement, så betyr ikke det at jeg er en innbilsk skrytepave. De som kjenner meg vil nok si at jeg verken er innbilsk eller skrytete. Jeg er ikke en person som har en trang til å fremheve meg selv. Jeg har ikke et stort behov for å være midtpunktet, eller være den som roper høyest. Joda, jeg vet at det er en bitteliten del der ute som tror det motsatte, men jeg vet at dette kun er en liten brøkdel. Det er rart hvor mange som har meninger om meg uten og egentlig kjenne meg.
Litt sånn opplevde jeg også bransjen jeg var i. At noen få hadde meninger uten og egentlig ha et grunnlag å mene på. Bransjen snakker om hverandre, og da er det sjeldent positivt. Man sitter på hver sin tue, og unner ingen andre enn seg selv og lykkes. Jeg har opplevd mye både fra eiere, selgere og produsenter. Jeg kunne ha skrevet masse om det, men foreløpig lar jeg det ligge. Praten går for å si det sånn, og sånt vil man ikke være en del av. Burde man ikke heller heie på hverandre? Når man selv ikke har det kunden ønsker, så vis kunden videre om man vet om andre som kan ha det kunden ønsker.
Janteloven ble skrevet tilbake i 1933 av Aksel Sandemose. Janteloven er en lov som stammer fra den fiktive småbyen Jante i Aksel Sandemose sin roman En flyktning krysser sitt spor. Loven består av ti regler som beskriver et sett normer i små samfunn der individualitet og suksess ofte møtes med skepsis eller misunnelse. Vi skriver nå 2024, men janteloven står ennå sterkt enkelte steder. Hvorfor?
Hvorfor er det galt å tro på seg selv? Hvorfor er det galt å drømme stort? Hvorfor er det galt å våge, og dermed høre på den indre stemmen vår? Hvorfor blir suksess møtt med skepsis eller misunnelse? Janteloven burde brennes. Vi bør alle ha lov til å blomstre, og det uten å lure på hva folk rundt en tenker om en. Misunnelse er en stygg ting, og man burde kanskje være flinkere til å være glade på andres vegne. Samtidig så må man også huske at vi er alle gode til noe, og kanskje må man bli flinkere til å se nettopp det. Se hva du selv er god til, og bruk dette til noe positivt. De fleste har samme muligheter, men på ulike felt. Alle kan realisere en drøm. Det handler stort sett om å våge. Jeg er flink til noe, og du er flink til andre ting. Kanskje om man hadde sett sine egne evner og muligheter, kanskje det da hadde blitt mindre misunnelse og baksnakking.
Nå skal jeg også understreke noe ekstremt viktig: de aller, aller fleste støtter meg, heier på meg, og tror på meg. De aller, aller fleste er helt fantastiske. Jeg får så masse støtte og oppmuntring på alle felt i livet mitt. Både fra venner, bekjente og fra mennesker som ikke kjenner meg. Ikke minst alle dere som følger bloggen min uke etter uke – for en fantastisk herlig gjeng dere er! Men så er det denne bittelille prosenten som ikke unner andre verken det ene eller det andre. En bitteliten del som likevel kan skape så mye negativitet.
Vi må slutte å snakke andre ned. Om vi ikke har noe positivt å si, så bør vi egentlig lukke glidelåsen. Meningene, de kan vi gjerne ha, men la oss holde de for oss selv. Jeg mener janteloven bør knuses, og så bør vi heller innføre den reformerte janteloven som jeg fant på nettet her om dagen.
Du skal tro på deg selv
Du skal tro at du er unik
Du skal ta sjanser og følge din indre stemme
Du skal drømme STORT
Du skal våge å følge veien selv om du kanskje er den som går først
Du skal ikke miste motet selv om du ikke lykkes på første forsøk
Du skal aldri være redd for å be om hjelp
Du skal se muligheter når du møter motstand
Du skal våge å vise verden hvem du er
Du skal være den beste utgaven av deg selv
Jeg startet lørdagen med ei god styrkeøkt, og med det drittværet som er her sør i dag, så blir det innedag for meg i dag. Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.
” Kjære Heidi! 2015 har vært ett spennende år, men også et år med utfordringer….” – sånn startet brevet til meg selv som dumpet ned i postkassen nyttårsaften for nå 9 år siden. Brevet hadde jeg skrevet til meg selv året før, og kom i postkassen som avtalt, og jeg husker det var utrolig fint å lese det. I går fant jeg frem brevet igjen, og bestemte meg for ut at jeg sannelig skal skrive ett nytt brev til meg selv som jeg skal lese nyttårsaften 2025/2026.
Du synes kanskje det er noe spesielt å skrive brev til seg selv, men brevet jeg fikk for 9 år siden, det ligger det en historie bak, og samtidig, så ville jeg skrive litt om dette i dag fordi ett slikt brev er en god ting å skrive når vi nå fortsatt er veldig tidlig i ett helt nytt år.
Jeg har ikke til vane å skrive brev til meg selv, men at det er en god ide, det er det ingen tvil om. Akkurat dette brevet som kom i postkassen nyttårsaften for 8 år siden har altså en historie, og egentlig visste jeg jo om at det ville komme, men jeg hadde helt glemt det. Brevet ble den fineste nyttårsgave til meg selv – jeg ble så stolt da jeg leste det! At det har gått så lang tid siden jeg skrev dette er nesten ikke til å tro. Tiden flyr virkelig av sted med sjumilsstøvler.
I desember 2014 satt jeg i et klasserom på Tordenskjoldsgate Skole her i Kristiansand, og skrev brevet til meg selv hvor jeg starte brevet med ” Kjære Heidi.” La oss skru tiden litt tilbake til 10.desember 2014……
Høsten 2014 startet jeg på et kurs som skulle vise seg å bety enormt mye for den mentale delen av meg. Jeg hadde tidligere hatt timer med kognetiv terapi ,og det var i disse samtalene det mye ” løsnet ” for meg. Disse timene ble ” redningen ” min mentalt. Det var sammen med Line, en utrolig dyktig teraput, og en helt fantastisk person at jeg knakk koden jeg skulle ønske at jeg hadde løst for lenge siden. Jeg klarte endelig å se hvor mye hodet betydde for vekten, og jeg var i gang med en lang, tøff og spennende mentale reise. Jeg vil alltid være evig takknemlig for hjelpen Line ga meg for de årene tilbake.
Helt tilfeldig traff jeg i 2014 Kai Jakobsen, en utrolig dyktig coach. Jeg hadde ett par timer sammen med han, vi fant tonen, og holdt kontakten. Jeg har mye å takke Kai også for. Kai drev på den tiden Sørlandscoachen, og holder kursene “Spark i fua “…. for dere som ikke er sørlendinger, så betyr fua rett og slett rompa, og det er jo det vi trenger for å komme i gang – vi trenger ett skikkelig spark bak. Kai er der de fleste nå burde være, han mener at vekten definitivt sitter mellom ørene, og at det handler om så mye mer enn å spise mindre, og trene mer.
Høsten 2014 hadde Kai meldt meg på ett av sine kurs. Jeg hadde liten lyst. Først, og fremst fordi jeg skulle være sammen med masse ukjente mennesker, og i slike situasjoner, så kan jeg bli stille, veldig stille. Men sammen med ei god venninne, så dro jeg på kurs, og angrer ikke. Det var skummelt, det var faktisk kjempe skummelt. Det var skummelt å være sammen med så mange ukjente mennesker, og skulle snakke om noe som var sårt, for overvekt er ett sårt tema. Det var også skummelt fordi man lærte seg selv å kjenne på en ny måte, man fant svar man kanskje ikke ville finne, men som likevel var viktige å finne. Man fikk svar som har vært viktige for meg å få svar på for å kunne gå videre. Det var 7 lærerike uker. Fortsatt veldig skummelt å møte seg selv på den måten, og ikke moro å finne ut hvor dumme valg man faktisk tok hver eneste dag, og hvorfor man tok de. Jeg lærte hvordan jeg skulle jobbe med å endre tankemønsteret mitt, og handlingsmønsteret mitt. Jeg fant ut hva jeg ville, og satte meg mål, realistiske mål. Jeg lærte ulike teknikker, og fikk med meg viktige verktøy på veien videre. Blir vi mer bevisst på tankegangen, så blir vi mer bevisste på handlingene våre. Enkelt, men likevel veldig, veldig vanskelig.
På kursets siste dag, 10.desember 2014, så fikk vi i oppgave å skrive et brev til oss selv. Brevet skulle være basert på hvordan vi ønsket at 2015 skulle være. Hva slags mål hadde vi, hva ønsket vi å oppnå, hva skjedde egentlig i 2015. Vi skulle se et år frem i tid, og brevet skulle oppsummere året. På nyttårsaften skulle Kai sørge for at brevet lå i postkassen vår, og vi skulle få lese vårt eget brev, og se om 2015 ble slik vi tenkte at det skulle bli når vi satt i klasserommet året før.
Det er ikke lett å se at år frem i tid, men vi har våre tanker, ønsker, og mål. Jeg husker at jeg var så spent da jeg åpnet brevet Jeg husket ikke et ord av hva jeg hadde skrevet, men jeg hadde tårer i øynene da jeg satt og leste det. Jeg forstod hvor mange av målene som var nådd dette året. 2015 som hadde vært ett veldig godt år for meg, men det hadde også hatt sine utfordringer. Jeg husker at jeg hadde følt på at året ikke ble helt som jeg hadde ønsket, men det var før jeg hadde lest brevet til meg selv. Det var kun to punkter hvor jeg ikke var helt i mål, men på begge punktene, så kunne jeg likevel være stolt fordi jeg var på god vei til å nå de.
Vi er kun 4 dager inn i 2025. I dag skal jeg sannelig skrive ett nytt brev til meg selv. Et brev som skal inneholde mine mål, og ønsker. Nyttårsaften 2025/2026 skal jeg åpne brevet, og lese hva jeg skrev 4.januar 2025. Er målene nådd? Hva med drømmene mine? Brevet skal ikke inneholde kun ønsker for meg selv, men også for den flotte familien min, og for nære venner. Brevet jeg skrev i klasserommet desember 2014 ga meg en slags ny giv. Nyttårsforsetter, det er jeg ferdig med for lengst, men jeg har mål, ønsker og drømmer. Jeg skal nok i tillegg til å skrive brevet til meg selv også lage måltavle. Selv om det på en side er noe av det samme som havner både i brevet og på måltavlen, men brevet vil omhandle mer enn bare personlige mål.
Jeg har bevist for meg selv gang på gang at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet også at jeg i det nye året må gi enda mer for å komme dit jeg vil. Jeg skal gjøre meg selv stolt i 2025. Jeg skal fortsette den gode jobben jeg gjør, men også brette armene enda mer. Jeg vet jeg kan. Det handler bare om å ville det enda mer. Det kan koste mer også, men jeg er villig til å betale mer for å oppnå det jeg ønsker. Jeg er nødt til å gjøre noen endringer, jeg er nødt til å skifte litt spor, men jeg kan klare det. Jeg er utrolig fornøyd med veien jeg har tilbakelagt, og vil føle på å være like fornøyd med det som ligger der fremme. Alle valgene jeg tar er mine, og jeg kan kun skylde på meg selv om jeg tar feil valg, eller dumme valg.
Kanskje du også skulle ta deg tid til å skrive et brev til deg selv ? Hva er dine mål, hva ønsker du at året skal bringe både for deg selv, og de rundt deg? Hva er drømmene? Husk at mål er mulige å nå bare de er realistiske nok. Brevet lukker du inn i en konvolutt. Enten skriver du det ferdig med navn, og adresse og får en person til å oppbevare det, og sende det til deg om et år, eller du kan lukke det godt igjen, og legge det bort, MEN husk å minne deg selv på brevet sånn at du finner det frem når 2025 er forbi, og husk hvor du legger det. For meg ble brevet en skikkelig opptur. Brevet ga meg et kick, og en motivasjon – brevet fortalte meg at mål er mulige å nå, og at jeg allerede har oppnådd veldig mye. Brevet til meg selv som jeg skrev i klasserommet den desemberkvelden, det avsluttes så fint synes jeg : ” Du er en vinner, kjære Heidi.”
