Jeg vet jeg banner i kirken, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette er for varmt for meg.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik mange ønsker. Det er så flott å være brun og fin, men min kropp blir ikke bortskjemt med sol. I alle fall ikke underdelen min. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg vel på en selvbruningskrem dersom jeg var garantert å slippe skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lipolymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men de blir nå det. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine veldig fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

Jeg ” klager ” liksom ikke bare for å klage. Jeg vil ikke være vrang og vanskelig, eller sees på som ei som aldri blir fornøyd, men for mange er såpass varme dager en utfordring. Når jeg sitter i loftsetasjen min en søndag morra og blogger, så ser jeg at det er overskyet ute i dag, og en litt annen temperatur. Jeg tenker det er helt ålreit at det nå skal bli noen dager uten den intense, varme solen…men dagen i dag skulle jo sånn sett bli varm.

For å sette deg litt inn i problematikken. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt, og selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker jo lårstrømper i det daglige. Nå har jeg måttet bruke knestrømper noen dager. Går jeg uten, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt.

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet og lipødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og lang kjole, og det hjelper jo litt. Eller de tynne, nye sommerbuksene mine. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Bading har det heller ikke blitt så mye av. De fleste badeplasser er overfylte når det er så varmt, og dere vet hvordan det er med meg og badedrakt når der er andre mennesker i nærheten. Her må jeg også legge til at på flere av reportasjene som har vært på nyhetene til både TV2 og NRK, så har man sett flotte, store kvinner i badedrakter på stranden, så da ble det tent et håp om at jeg kanskje er der selv en dag….neste sommer kanskje…neste sommer er klassisk 🙂

Som leder for Norsk Lymfødem og lipødemforbund, så har jeg de siste dagene fått flere telefoner fra fortvilte personer som har så hovne bein, og som er blitt enda verre nå i varmen. Dette er i tillegg personer som ikke aner om de har lymfødem eller lipødem, men felles for de alle er at de tror selv de har en av sykdommene, men så har de en lege som ikke tror på de. Leger som mener det er vann i kroppen, eller varmen, så da er det ingenting å bekymre seg for. Jeg er sikker på at flere av dere som leser bloggen også kjenner på lignende utfordringer i varmen, eller utfordringer som blir verre i varmen.

Hverdagen med lipødem/lymfødem kan være tøff. I denne varmen er det ekstra tøft.  Mange kvinner, og menn der ute har det garantert som meg. Sliter du med hovenhet og verk uten å vite hvorfor, så ikke gi deg før du har svar. Om legen ikke tar deg på alvor, så tar du kontakt med en fysioteraput med utdannelse i lymfedrenasje. Oversikten over disse fysioteraputene finner du på nettsiden til NLLF : www.nllf.no

Jeg vet jeg kastet inn en brannfakkel i dag, og bannet høyt i kirken, men jeg hater ikke sol og varme. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Så må jeg vel få meg en selvbruningskrem jeg da, så det kan se ut som om beina har ligget i solen i timesvis 🙂

Neste helg skal jeg vise dere noen virkelig go’biter fra et nytt, danske merke som jeg har blitt kjent med. Bare å glede seg!!

Det er sommer i Norge, og uten at jeg skal skrive så mye om det akkurat i dag, så er beina mine med lipolymfødem ikke særlig glad i så varmer dager. Varme gir ekstra hovne bein, og tenk deg hvor fantastisk deilig det er å bruke lårstrømper, eller for den saks skyld også knestrømper i klasse 3 på slike varme dager. Vel, jeg skal la det ligge akkurat i dag, og rett og slett bare konstatere at det er for varmt for mine bein.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På slike varme dager, så får man i alle fall brukt sommertøyet, og mange får sikkert også brukt både bikinien og badedrakta, og sånn sett så er jo fine dager en veldig god ting. Jeg som i år har fått tre par nye bukser, jeg kjenner veldig godt hvor utrolig deilig det er å ha på seg tynne sommerbukser. Så mye svalere enn de buksene jeg som regel har brukt om sommeren. Jeg har absolutt trådd litt utenfor komfortsonen når jeg i år har fått meg bukser med mønster, bukser jeg aldri har trodd jeg kunne bruke, bukser jeg aldri hadde trodd jeg kunne få tak i. Jeg stortrives i de alle tre, og jeg føler meg vel i de.

I butikkene er det salg for tiden, og det er sikkert mange av dere som har gjort noen gode kjøp. Salg er jo utrolig moro da. Selv om man sikkert ikke alltid har behov for så mye, så har man alltid visse behov når man går på salg og ser skiltene med både 50% og 70%. Jeg var nok aldri den beste eleven i matematikk, men prosentregning, det er jeg en kløpper på 🙂

Samtidig med at det er salg i de fleste butikker, så begynner også høstklærne å komme til butikkene. Det er alltid spennende når nye kolleksjoner kommer til butikkene. Selv om sommeren ikke er over ennå, så kjenner jeg at jeg likevel er klar for høstkolleksjonen. Jeg er nok ikke klar for høst og vinter, i alle fall ikke vinter, men nye kleskolleksjoner er alltid moro.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge,litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

I dag viser jeg dere tre nyheter fra Pont Neuf som skal være på plass i mange butikker. Det er selvsagt litt ulikt hva butikkene tar inn, så jeg kan jo ikke love at alle som fører Pont Neuf har tatt inn de tre tunikaene/kjolene som jeg viser dere i dag. Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf. Passformen på veldig mange av modellene deres er modeller som passer meg veldig godt, og god passform, det er utrolig viktig!

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

En stor favoritt er modellen i petrol som heter ” Andrea.” Jeg ser for meg at dette er en modell jeg kommer til å bruke masse. Tøff modell, flott farge, og ikke minst, så har den stilige detaljer som glidelås i brystpartiet, og den har hette. Glidelås gjør at man selv kan bestemme hvor dyp utrigning man ønsker. Den er herlig å ha på seg, og passformen er utrolig god til meg.

Neste modell heter ” Bianco.” Tunikaen/kjolen har et stilig bokstavprint, og så har den sorte sidestykker som har en litt slankende effekt. Jeg tror denne kommer til å bli manges favoritt i høst. Den har 3/4 armlengde, og det er også fint selv om det etter hvert blir kaldere.

Siste modell jeg viser i dag heter ” Inger “, og er også en modell jeg liker veldig godt. Den har en litt sånn ballongeffekt nederst, og så har den et stilig design, og flotte farger. Orange og blått er blitt brukt i en flott kombinasjon. En nydelig modell å ha på seg, også denne med 3/4 armlengde. Jeg tenker denne sammen med feks ei tøff skinnjakke blir utrolig stilig!

Dette var litt av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg kan love at jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen

Strømpebukser er et mareritt! Jeg vil tro flere av dere som leser bloggen min er enige i akkurat det. Det å finne strømpebukser som passer store kropper, det har ikke vært lett. Strømpebukser har ødelagt mye for meg. Jeg er garantert ikke den eneste som har hatt et hat forhold til strømpebukser. Da er det herlig å vite at dette var før, og ikke nå.

Glem strømpebukser som sklir ned, og knestrømper som gnager – jeg har funnet de perfekte strømpene! Strømpene sitter som støpt på mine store bein. Det å finne tynne strømper, og strømpebukser som man er fornøyd med, det er ikke lett. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, og som stadig kjemper kampen om å finne strømper, og strømpebukser som faktisk sitter.

Jeg får mange henvendelser fra dere som følger bloggen min, og jeg får mange spørsmål om strømpebukser. Hvor finner man strømpebukser til store kropper? Strømpebukser som faktisk sitter. Jeg har heldigvis funnet både strømper og strømpebukser som er det jeg kaller perfekte, og da er det fint og kunne dele dette med dere. Jeg har skrevet om det før på bloggen, men gode ting som dette kan vel egentlig ikke gjentas for ofte.

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser har vært et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene.

Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du de strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. Når man da faktisk finner den perfekte strømpebuksen, så er man helt i himmelen, og jeg jubler i alle fall høyt.

Er du på jakt etter strømpebukser til en stor kropp, så er redningen strømpebuksene fra PAMELA MANN. Jeg fikk teste disse i vinter, og de er rett og slett perfekte. Jeg har flere par i undertøyskuffen min nå. De kommer greit over både legger og lår, de sitter godt i skrittet, de går høyt opp i livet, og de sitter der de skal. Helt fantastiske! Atelier Alexandra i Lillesand selger disse. Jeg hadde 90 denier i vinter, men disse finnes også i tynnere utgaver, og de finnes også i mange ulike farger. Jeg har brukt mine mye, og vasket de en del, og de er like fine.

Jeg liker heller ikke knestrømper i nylon. For meg som har lymfødem, så fungerer knestrømper dårlig. Ofte bruker jeg nylonstrømper når jeg skal pynte meg, og skal jeg noe spesielt, så skal jeg sannelig ikke ha på meg de hersens kompresjonsstrømpene! Da forlater de beina mine til fordel for tynnere strømper. Knestrømper borer seg inn i huden min, og lager fine groper. I tillegg så strammer de. Sånt er ikke akkurat bra for lymfødemet. Vi skal helst ha noe som ligger ledig og lett over beina, så strømper uten strikk er det jeg ofte bruker om jeg skal ha på meg ordinære sokker.

Jeg har også funnet perfekte strømper! Stay Up strømper som i tillegg til å passe er skikkelig flotte. Strømpene bestiller jeg på ebay. Jeg har kjøpt strømper tidligere som har funket ganske bra, og jeg har kjøpt noen som har vært så små at selv ikke Barbie kunne fått de på seg. Disse jeg kom over for en god tid siden, de kommer fra England. Jeg tok en sjanse, og bestilte to par. De var ikke sånn Kina billige. Frakten er og veldig billig, den koster kun noen få kroner. På siste bestilling hvor jeg bestilte 3 par, så tror jeg at frakten var på ca 25 kr. Men vær obs på tollgrensen som er 350 kr. Bestiller du strømper for 350 kr, så blir de fort dyre. Og det kan lønne seg å bestille en del nå før tollgrensen endres. Det er bare å dele opp bestillingen.

Strømpene er perfekte! For meg som sliter så mye som jeg gjør, så er det en herlig lykkefølelse når man faktisk finner strømper som sitter så perfekt! Nå slipper jeg knestrømper som gnager seg inn i huden min. Stay Up strømpene sitter som et skudd! Stay Up strømpene sklir lett over tømmerstokk leggene mine, de sklir elegant oppover lårene, og stopper der de skal. Jeg sliter ikke et sekund. De har så god vidde! Blondekanten er lekker, sexy, og den sitter! Silikonkanten sitter som limt inntil lårene, og de sitter der helt til jeg tar de av. Kvaliteten er også veldig bra. Jeg føler jeg må kaste både strømpebukser, og knestrømper etter en gangs bruk. Disse Stay Up’ene brukte jeg tre ganger før jeg så at der var kommet et hull i de. Da hadde jeg labbet rundt på Snefrids Hus uten sko i trapper, og på gulv.

Det er så befriende å slippe strømpebukser som kun skaper trøbbel. Eller knestrømper som gnager seg inn i huden. Det er så herlig og ha funnet  perfekte strømper og perfekte strømpebukser ! Nå kan jeg velge om jeg vil bruke stay ups eller strømpebukser. Herlig! At jeg fant strømper og strømpebukser i størrelser som faktisk passer beina mine, det føles så utrolig godt. Lykke!!

Det som er en selvfølge for så mange, det er ingen selvfølge for meg. For dere som lurer på om stay up’ene gnager i huden min, så gjør de ikke det. Der ofte knestrømper legger seg, og gnager, der legger ikke disse strømpene seg. De ligger lett og ledig på huden. Stay Up strømpene finnes opp til størrelse 5 XL, og jeg bestilte størrelsen som heter 4-5 XL. De finnes i sort, hvitt og rødt. I dag skal jeg legge inn en ny bestilling. Når man først finner noe man er så fornøyd med, så må jeg bestille sånn at jeg har noen liggende. Man vet jo aldri når de plutselig forsvinner. Mulig at også noen fører disse strømpene i Norge, men det vet jeg ikke. Strømpebuksene fra Pamela Mann, de kjøper du i Lillesand, eller sender en melding til Alexandra her på Facebook. Jeg er sikker på at hun sender til deg om du bor et stykke unna Lillesand.

Strømpebukser og strømper var et mareritt, men det var før det.

De siste dagene har vært litt sånn ” flodhestdager.” Min mor liker ikke at jeg kaller meg flodhest, og jeg vet andre heller ikke liker ordet, men det er et ord som sier ganske mye, og jeg tror det er en følelse de fleste av oss har i blant. Følelsen av å ha lagt på seg, følelsen av å være veldig stor. Jeg snakker ikke meg selv ned ved å si at jeg føler meg som en vandrende flodhest. Det sier bare litt om hvordan jeg føler meg.

Ei lita stund nå, så hadde jeg håpt at jeg skulle få trent godt, men så dukker det opp dritt som gjør at trening blir en utfordring….igjen. Bla så har jeg en hæl som er så innmari smertefull. Det gjør vondt når jeg sitter, og vondt når jeg går…og innmari vondt når jeg trener. Sånn har jeg hatt det før, men det begynner sikkert å nærme seg et år siden sist jeg var hos kiropraktor med hælen. Da var det ei god sprøyte rett inn, og hælen har vært god siden. Når hælen nå har bestemt seg for å være smertefull, så må det jo selvsagt skje når kiropraktoren er på ferie. Så da går jeg her og synes litt synd på meg selv, og godteskuffa på kjøkkenet har gått litt ut og inn de siste dagene, og det har ikke bare vært fordi det er moro med skuffer. Det er alltid litt innhold som ligger i hånden når skuffen er i ferd med og lukkes. Vi snakker ikke store mengder, men litt hver dag har det nok blitt…og da kommer flodhestfølelsen, og irritasjonen. Samtidig så kommer også den indre, sterke stemmen min som sier at jeg skal fremover, og ikke tilbake. Nå skal alle brikkene på plass i puslespillet, og 4-5 treningsøkter skal tilbake som en del av min hverdag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Forleden dag var jeg en tur innom sydama mi. Hun holder til i Lillesand, og jeg er så glad for at jeg fant henne. For første gang har fått bukser sydd som jeg er utrolig fornøyd med. Det betyr så mye at man ser at de bryr seg om det produktet de leverer fra seg. At de jobber for at kunden skal bli fornøyd. Så jeg kjører mer enn gjerne de seks milene det er å kjøre tur/retur systua i Lillesand sentrum.

Tilbake til mitt besøk hos sydama. Jeg stod der foran speilet mens det ble målt og ordnet. Bla skulle jeg sy inn noen bukser som var blitt for store. Det er jo alltid hyggelig når det går den veien at man må sy inn klær, og det er klart at jeg blir litt stolt når jeg har på meg bukser sydd for 6 mnd siden som må tas inn en god del. Jeg er nok ikke så flink til å kjenne på stolthet som jeg burde, men denne dagen hos sydama, det var en dag hvor jeg virkelig ble fylt med masse stolthet. Selv om jeg har syndet en del i godteskuffen i det siste, så ser jeg svart på hvitt at det går riktig vei. Det går nedover til tross for godtesynder, og mindre trening. Vi snakker ikke om å hvile på lauvbærene, for da kan det fort gå veldig galt, men det handler om å ta inn over meg hva jeg faktisk har oppnådd, klappe meg på skulderen, og ta alt dette med meg videre på endringsreisen.

Dagen hos sydama var en fantastisk dag. Hun fikk meg til å innse hvor mye jeg faktisk har gått ned. Vi stod foran speilet, og hun var jo nesten like ivrig og glad som meg. ” Se Heidi, du har fått liv! Se hvor fint du går inn i livet nå. Se på deg selv! Du har jo også fått hofter! Du kan kjenne bein der, og se den fine innsvingen i ryggen. Rompa er jo også blitt mye mindre.”

Der stod jeg foran speilet, og jeg så alt hun bemerket. Det tok litt tid før det sank inn, men hun hadde helt rett. Jeg har fått liv, og jeg har hofter. Jeg kan ligge om kvelden og kjenne hoftebeina og smile. Hvor lenge er det siden jeg har kjent at jeg har hoftebein? Det er så lenge siden at jeg ikke husker. Jeg ser at jeg kler når plagg går inn i livet. Jeg ser at jeg kan gå i helt andre klær nå enn jeg kunne før.

Jeg har fått sydd bukser på denne systuen en stund. Jeg tenker det er mellom 2-2,5 år siden jeg sydde min første bukse der. Marianne som sydama heter begynte å rote i papirer og mønster, og spurte meg om jeg hadde en ide om hvor mange cm mindre buksene var i livet nå i forhold til første bukse hun sydde. Jeg måtte innrømme at det ante jeg ikke. Det Marianne kunne fortelle meg gjorde virkelig min dag. Gjett om jeg kjente på stolthet! Og gjett om det motiverte meg til å fortsette reisen med fulle seil!

21 CM!! 21 cm mindre i livet, og rundt hofter! Jeg holdt på å besvime for å være helt ærlig. 21 cm er MYE, og så flink har altså jeg vært. Så mye mindre har jeg blitt, og den beskjeden var så utrolig fantastisk å få. Jeg trengte den også. Jeg trengte å bli minnet på hva jeg har oppnådd under endringsreisen min. Jeg trengte å se og høre at jeg sannelig har oppnådd mye, og at jeg klarer fortsettelsen selv om det er litt tøft akkurat nå. Det vil alltid bli opp og nedturer. Det vil alltid bli bratte bakker, og fine sletter, men jeg skal aldri gi opp selv om jeg av og til synes det er litt for moro å gå i skuffer man sånn sett ikke trenger å gå for ofte i.

21 cm mindre på ca 2,5 år – wow! Jeg smiler fra øre til øre. Man trenger sånne påfyll i blant. Man trenger at mennesker rundt en forteller om endringene de ser. Man ser seg selv hver dag, og da er det ikke alltid så lett å se endringene selv. Ikke at folk rundt meg skal gå å skryte sånn at jeg kan bli høy på meg selv. Jeg tror for øvrig ikke jeg kan bli høy på meg selv, men det er fint at de rundt en gir ros når man gjør en god jobb, uansett.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at også beina mine hadde skrumpet 21 cm, men sånn er det ikke, og sånn vil det neppe bli. Istedenfor å deppe over det, så må jeg heller glede meg over alle cm som har forsvunnet andre steder på kroppen. Dere som leser bloggen vet at jeg nok sliter litt med å rose meg selv, og være fornøyd med meg selv, men i dag prøver jeg å si : Bra jobbet Heidi!

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg se meg selv i speilet, eller finne frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Etter at jeg i januar fikk verdens beste jobb som morgenvertinne i Radio Metro Sørlandet, så har jeg merket at mye er blitt et puslespill. Et puslespill hvor spesielt en viktig brikke er vanskelig å få på riktig plass. Denne brikken heter trening. Før jeg startet i radioen igjen, så var jeg som regel på på trening rundt kl.07, og da trente jeg 5 ganger i uken. Nå som jeg våker radiolytterne på Sørlandet fra kl.06, så må jeg finne andre treningstider enn før, og det er da trening plutselig er blitt et puslespill. Å gå på trening rett etter jobb, det har vært planen lenge, men så skjer det som regel noe, eller så er det noen dager i uken hvor det er rimelig fullt på treningssenteret når jeg er ferdig på jobb og klar for å trene. Det er også en jobb å vende hodet til å tenke at det kan trenes andre tider av døgnet også enn morgener, eller formiddager. Hodet mitt vil gjerne trene så tidlig som mulig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Struktur er også en ting jeg må bli flinkere på. I tillegg til radiojobben min, så har jeg jo også ledervervet i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, et verv som krever mye jobbing og masse tid, og jeg har bloggen som også er viktig for meg, og som jeg bruker mye tid på. Det og skulle få tid til alt dette pluss trening 4-5 ganger i uken, pluss å ha et liv utenom, det er utfordrende. Likevel må jeg strukturere dagene mine sånn at jeg også får tid til treningen. Treningen som har vært så viktig for meg de siste årene. Treningen som er årsaken til at jeg har klart å gå ned så mye i vekt, den må på plass igjen, og jeg må strukturere dagene mine slik at denne viktige brikken kommer på plass i puslespillet.

Når jeg ikke får trent like mye som før, så kommer også denne dårlige samvittigheten. I tillegg kommer også panikken. Panikken får å legge på meg igjen. Hodene våre er skrudd sammen på en måte som gjør at man ikke alltid tenker fornuftig og rasjonelt. Når trening blir nedprioritert, så kan jo jeg nesten se at kiloene legger seg på igjen med et knips. Jeg er håpløs i blant samtidig som jeg vet hvor fort det er å legge på seg igjen. Det å ta av seg, det er noe som tar tid, men det å legge på seg igjen, det er fort gjort det. Jeg vil aldri tilbake der jeg var, og derfor må jeg ta meg selv i nakken og bli mer strukturert. Døgnet har 24 timer, og selv om jeg har mye å gjøre, så er det god plass til trening også. Jeg må bli flinkere til å si nei til ting som dukker opp når jeg egentlig skal trene. Unnskyldninger for ikke å trene, de er det mange av, men tilbake dit vil jeg heller ikke.

En av dere som følger bloggen min skrev i en kommentar i går at jeg fokuserte mye på trening i forhold til vektnedgangen min, men at det vel også hadde endel med kosthold å gjøre. De første årene, så hadde det ikke det. Klart jeg har endret litt på kosten også, men for meg har treningen vært viktigst, og det mot alle odds. Man vet jo hva eksperter nå sier, nemlig at det er kostholdet, og nesten kostholdet alene som gjør at man klarer å gå ned i vekt. For min del er trening nødt til å ha spilt en større rolle. Jeg har kuttet ned på søtt og salt, jeg prøver å kutte mengder, og jeg prøver å spise oftere, men noen diett har det ikke vært, og i mitt hode har ikke mat hatt det største fokuset. Likevel har jeg mistet over 50 kg. Om det er en kombinasjon, eller hva som gjør at jeg har klart en så stor vektnedgang, det vet jeg ikke, men jeg vet at fokuset på trening, det har vært mye større enn på maten jeg spiser.

For kort tid siden så fikk jeg god hjelp til å sette opp en kostholdsplan. Det var en utfordrende jobb for Robbie som satte opp denne for meg, og det fordi jeg er så kresen i matveien, men han kom i mål, og jeg fikk en kostholdsplan som stort sett bestod av mat jeg også før spiste, men det handlet om mengder, og det handlet om sammensetninger. Jeg ble ikke satt på streng diett, men det var en plan som viste hvor mye jeg skulle spise, og hva jeg skulle spise når. For meg har denne planen fungert veldig bra. Jeg er blitt mer bevisst på hva jeg spiser, jeg er blitt mer bevisst på å spise flere måltider enn de to jeg som regel får i meg i løpet av en dag. Jeg har også skjønt at jeg kan spise meg god og mett om jeg må redusere litt på mengden. Jeg tror jeg lider av ” redd for at det skal bli tomt” syndromet. Jeg vet at jeg mange ganger lager for mye mat. Jeg vet at jeg kommer til å kaste endel, men likevel lager jeg for mye.

Selv om brikken trening nok er blitt noe nedprioritert den siste tiden, så opplever jeg at noe likevel skjer med kroppen min. Jeg fortsetter å gå ned. Jeg merket det på målebåndet når jeg måler meg. Jeg merker det på klær. Og selv om man alltid har disse dagene hvor man føler at man har lagt på seg 100 kg igjen, så vet man innerst inne at sannheten er en annen. Alle kommentarene jeg får fra alle de flotte menneskene jeg møter, de er også med på å fortelle hodet mitt at gode ting skjer. Forleden dag traff jeg en av mine flotte lesere i byen. Vi hadde en fin prat sammen, og senere på dagen fikk jeg en veldig hyggelig melding fra henne. I meldingen skrev hun bla noe som varmet hjertet mitt noe så innmari. Hun skrev ” selv om bloggen handler om å være en størrelse for stor, så ser du nok mye mindre ut enn du tror.” Jeg ble så glad da jeg leste det hun skrev. Kanskje er det sånn at hodet mitt tror en ting, og at sannheten er en annen. De jeg treffer ser meg nok på en annen måte enn jeg selv gjør.

Forleden dag var jeg hos min fantastiske sydame i Lillesand for å sy nye bukser. Det hadde gått noen måneder siden sist jeg hadde vært der, og da jeg stod foran speilet med en bukse på meg som hun hadde sydd i høst, og som var blitt altfor stor, så utbryter hun: ” Er det mulig! Se på deg selv, Heidi! Du har fått hofter, du har fått liv – se på den fine innsvingen du har fått. Du har markert liv! Rompen din er blitt mindre, og se på magen hvor mye mindre den er blitt. Dette er helt fantastisk, og jeg får frysninger av å se hva du har klart siden sist jeg så deg.” Hvor fantastisk er det ikke å få høre slike ting? I tillegg så vet man at denne damen ikke sier noe hun ikke mener. For en lykkefølelse jeg hadde da jeg gikk ut fra systuen den dagen. Jeg smilte fra øre til øre. Jeg kjente meg så stolt. Stolt over hva jeg har fått til, og ikke minst, så følte jeg meg så stolt over at vekten fortsetter å gå ned selv om brikken som omhandler trening har vært vanskelig å plassere i puslespillet en periode.

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg skal aldri gi opp selv når bakkene blir tunge å gå, og jeg skal aldri tilbake dit jeg en gang var. Som jeg skrev i går : Livet og jeg smiler sammen, og fy søren så deilig det er!

Dette er meg. Bildet er fra Fædrelandsvennen. Et noe uklart bilde, men det er tatt fra avisreportasjen med telefonen min. Noe originalbilde har jeg ikke. Reportasjen er fra 2004, og jeg var 34 år gammel. Dette var to år etter jeg var alvorlig kreftsyk. Reportasjen fra Fædrelandsvennen omhandlet folks forhold til egen kropp. Ulike personer i ulike aldre fortalte om sitt forhold til sin egen kropp. Jeg skilte meg nok ut som den mest negative til egen kropp. Kanskje ikke så rart. Jeg var stor. Jeg har vært en del større enn jeg er på bildet fra 2004, men likevel så er det ingen tvil om at jeg hadde en veldig høy vekt her.

” Tungt å være stor ” – det var mitt forhold til egen kropp i 2004. Det var tungt, og jeg var i en periode av livet mitt hvor alle negative tanker rundt egen kropp fikk altfor stor plass. Jeg husker at journalisten spurte om hva jeg var mest fornøyd med når det gjaldt egen kropp, og jeg husker at jeg ikke kunne finne noe positivt. Det var ingenting med min store, stygge kropp som var positivt. Svaret mitt ble at jeg var mest fornøyd med den personen jeg var under alle kiloene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da jeg fant igjen denne reportasjen under litt rydding, så måtte jeg sette meg ned å lese den. Jeg kjente at jeg først ble veldig trist. Plutselig husket jeg alle årene hvor kiloene preget livet mitt altfor mye. Øynene mine falt på ansiktet aller først. Det store ansiktet med den store dobbelthaken. Smilet på bildet var nok ekte der og da, og jeg husker veldig godt at jeg alltid var flink til å smile, men bak smilet var det en intens kamp som foregikk. Kampen mot alle de negative tankene som hele tiden fortalte meg hvor tjukk og stygg jeg var. I reportasjen har jeg også fått frem at jeg var fornøyd med smilet mitt. I dag smiler jeg enda mer, og i dag er smilet ekte. Det er så stor forskjell på smilet den gang og i dag. Nå smiler jeg fordi jeg mener det, og fordi jeg er så fornøyd med livet. Livet og jeg smiler sammen, og det er så godt å føle på.

Det var en mørk periode. En tung periode. Jeg var mye i kjelleren. Jeg var mye lei meg selv om jeg skjulte det veldig godt. Så kan man selvsagt tenke at man burde tatt tak før, og så kan man være trist og frustrert fordi man ikke gjorde det, men det nytter ikke å angre på noe man ikke kan endre. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, og det som er sagt er sagt. Fremtiden, den kan man endre på, og for 5 år siden tok jeg nettopp en avgjørelse som endret livet mitt på en fantastisk måte. Det øyeblikket hvor jeg tok avgjørelsen, det glemmer jeg aldri. I en foredragssal på Arendal sykehus mens en kirurg fortalte om hvordan en slankeoperasjon foregikk, og om hvordan tiden etter en operasjon kunne bli, det var da jeg tok valget. Jeg hadde prøvd 1000 ganger før å endre livet mitt, nå skyldte jeg meg selv å prøve 1001 gang. Jeg angrer ikke.

2 år før reportasjen stod på trykk, så hadde jeg også vært alvorlig kreftsyk. Jeg fikk i tiden etter sykdommen andre tanker rundt livet. Jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde kreft i det tidligste stadiumet, og det var ingen fare for spredning. Jeg slapp både cellegift, og stråling, men jeg hadde gjennomgått noe dramatisk. Frykten for å dø, drømmen om et barn til som aldri ville bli oppfylt, møtet med Radiumhospitalet, leger, prøver, operasjon. Ikke minst tiden etterpå. Kontrollene hver 3.mnd. Den lille frykten som hver gang var der. Det var en tøff tid også etterpå. Og selv om man fikk et helt annet syn på livet, så var årene etterpå også såpass tøffe at jeg egentlig ikke fikk tatt de takene jeg burde ha tatt i forhold til vekten og helsen. Men smilet var nok mye mer ekte når jeg tenker etter, for jeg var så utrolig takknemlig for at jeg var en av de heldige som ble frisk.

I reportasjen så sier jeg noe om at jeg aldri har følt at jeg passer inn i normalen, og akkurat det er det nok mange av dere også som føler på. At folk ser kiloene før de ser oss. At de dømmer oss før de faktisk tar seg tid til å bli kjent med oss. Klart vi må gi slipp på de negative tankene rundt egen kropp. Vi bør ikke la det hemme oss, og det bør ikke gå inn på oss hvordan mange behandler overvektige, eller hvordan de tenker rundt oss. Alt dette er en prosess. Det er lett å si at man skal gi slipp. Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men få av oss er skrudd sammen på den måten at man bare kan skru av en bryter. At man bør ta tak, det bør man. Jeg oppsøkte hjelp i min prosess. Jeg fikk hjelp både av en kognetiv teraput, og også av en coach. For meg var dette helt nødvendig. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Det var også fint å lese reportasjen. Etter noen minutter hvor jeg følte meg trist, og hvor tankene tok meg tilbake til tiden rundt sykdom, og stor vekt, så kom smilet, og takknemligheten. Først takknemligheten over at jeg ble frisk, så takknemligheten for hva livet har lært meg, og så stoltheten over hvilke grep jeg tok for 5 år siden, og ikke minst gleden og stoltheten over hvor livet har tatt meg og hvor jeg er i dag.

Livet er en reise. Hver dag gir oss nye muligheter. Reportasjen fra 2004 ga meg motivasjon til å fortsette reisen jeg er på. Reportasjen fortalte meg at jeg aldri skal tilbake til tiden hvor kiloene preget livet mitt, og hvor de mørke tankene var sjefen i livet mitt. Jeg skal videre. Jeg skal fortsette å trene, og jeg skal fortsette å ha positivt fokus. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal fortsette å smile, og jeg skal fortsette å elske livet <3 Livet er en reise, og det er en spennende reise hvor det kun er du og meg som kan gjøre noe med eget liv, og egne tanker. Fortid er fortid – det er i fremtiden muligheten ligger, og fremtiden, den kan man gjøre noe med.

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Forrige uke skrev jeg om å føle seg som Espen Askeladden når jeg plutselig faktisk finner en buske som passer mine store tømmerstokker. Den Askeladden følelsen, det fortsatte denne uken her. Hvor fantastisk er ikke det!

Jeg vet at det er flere enn meg som sliter med å finne bukser med vidde. Mange ønsker nok klassiske bukser, gjerne ensfargede bukser, og det er jo det jeg også liker aller best. Bukser som passer til alt. Jeg bor i sorte bukser, og det ser jo ut som om jeg kun har en bukse. Sannheten er at jeg vel har 6-7 sorte bukser. De er ikke helt like, men jeg må nok innrømme at det er vanskelig å se forskjellen på dem. Stoff de er sydd i er forskjellig, men ellers må jeg se på knappene hehe. Jeg liker jo veldig godt farger på overdeler og jakker, og da er sort en veldig trygg farge, men jeg tenker å utvide fargesortimentet mitt litt på de neste buksene. Ikke mye, men litt brunt kanskje, litt grått.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heidi Askeladden har funnet flere bukser med vidde. Veldig utenfor min komfortsone. Dette er bukser med mønster, og det har jeg aldri hatt før. Jeg har vel egentlig aldri vurdert å få sydamen min til å sy bukser med mønster. Jeg er liksom en klassisk type som vel finner bukser med mønster litt ” bråkete.” En ting er at jeg alltid har bodd i ensfargede bukser, men også fordi jeg ser utfordringen med å finne overdel i forhold til farge som kan passe.

Forrige uke var en gjeng som har trent sammen på shopping til Nais i Lyngdal. Det ble et par gode shoppingtimer, og alle fikk shoppet i den fine butikken til Barbro. Forrige helg viste jeg dere den flotte, grønne buksen med volanger jeg fikk kjøpt meg. Jeg har lett og lett hele denne uken etter den samme buksen i sort, men jeg har ennå ikke hatt lykken med meg. Jeg var til og med i kontakt med MAT i Hellas, men heller ikke der hadde de buksen. Jeg gir ikke helt opp, men jeg ser at det høyst sannsynligvis ikke blir noen sort bukse på meg.

På Nais fant jeg også en annen bukse som ble med meg hjem. Buksen hadde mønster som dere ser, litt sånn army lignende mønster kanskje, og litt sånne farger. Jeg var litt i tvil, det skal jeg innrømme, men når jeg hadde hatt den på meg en stund, så ser jeg at den er stilig. Med riktige farger, som for eksempel sort eller hvitt, så blir det et veldig fint antrekk. Buksen er fra QUE, og jeg tenker at jeg nok kommer til å bruke den en del i sommer. Lett i stoffet, og det er en fordel fordi det er sommer, men jeg går også med kompresjonsstrømper under, så man kan si at det er varmt på varme dager.

Jeg har også fått gode tips fra lesere av bloggen på bukser med vidde, og det setter jeg utrolig stor pris på! Bukser med vidde er alltid av interesse. Jeg vet hvordan det er å traske butikk etter butikk og aldri finne noen bukser som passer mine tømmerstokker. Jeg vil nok aldri kunne gå i en butikk som de fleste andre for å kjøpe bukser, men det er vill jubel og 17.mai følelse når jeg en sjeldent gang finner noe.

Tilbake til tips jeg har fått. Tusen takk til dere som har tipset meg. Et av tipsene har jeg sjekket ut til stort hell. Flotte Anne Lise tipset meg om en bukse hun hadde kjøpt som hadde veldig god vidde. Jeg tenker jo alltid at de nok ikke er vide nok for meg, men når hun sendte meg målene, så skjønte jeg at det var et håp. Jeg gikk til en av kjedebutikkene faktisk, jeg fant buksen i 2 XL, fant veien til prøverommet, og buksen passet! Når den attpåtil var på 50%, så er det jo enda mer lykke. Denne buksen har som dere ser blomstermønster, og også denne er nok et stykke utenfor komfortsonen min…men absolutt en bukse jeg vil bruke. Sommerslig og fin. Tynn og lett i stoffet. Med de riktige fargene i overdel, så tenker jeg det kan bli veldig fint.

Nå har jeg tre sommerbukser, og det har jeg aldri hatt før. Om sommeren har jeg for det meste gått i hvite bukser. Jeg har aldri hatt farger på bukser, og aldri mønster. Nå satser jeg på at jeg bruker disse buksene, og trør utenfor komfortsonen. Vidden er i alle fall på plass.

Forrige helg fikk jeg en del spørsmål om blusen jeg hadde på meg, og som jeg også har på disse bildene. Blusen er kjempefin! Jeg må innrømme at jeg hadde glemt den litt bort, men her om dagen så dukket den opp i skapet når jeg ryddet litt. Blusen er nok 4-5 år gammel når jeg tenker meg litt om, og den er fra Boheme.

Lag deg en god lørdag – vi blogges i morgen.