Er det mulig? Jepp, alt er mulig når det gjelder meg. Iallefall når det kommer til klær. Lidenskap med stor L. Mange tror sikkert jeg lider av en avhengighet, men så ille er det ikke. 0 problemer, økonomien helt under kontroll, og ikke noe besøk av Luksusfellen verken i nær el fjern fremtid. Jeg har kontroll. Full kontroll. Jeg lider heller ikke av noen avhengighet om noen tror. Jeg er bare over snittet glad i klær.
Det smeller igjen og igjen. Noen vet kanskje hva jeg mener med det. Dere som leser bloggen vet det kanskje allerede….min store lidenskap for jakker. Som om det ikke er nok jakker i garderobeskapet mitt i gangen. De som er på besøk, og ikke vet, de tror jo det bor en svær familie i huset. Men…det er nok bare meg som bor her, men som har jakker for en storfamilie kun på deling med meg selv.
Jada, jeg har gjort det igjen. Nye jakker er ankommet Odderhei Platå. MEN disse nye, de skiller seg ut fra resten, og det må jo være en god ting. Ingen andre jakker jeg har er like. Samtidig som jeg falt pladask for den orange, så måtte jeg jo også ha den jordbærfarget, og den i patrol. I utgangspunktet ikke en jakke jeg trodde jeg hadde falt for, mest fordi det er ull i de, men så feil kan man ta. Jeg digger de! Jakkene er fra Pont Neuf, og heter ” VEGA ” Det stod Heidi på de med store bokstaver. Jada, jeg skjønner at unnskyldningen er litt tynn. Jeg er ikke i manko på jakker, men de var spesielle, og fine, og da kunne jeg ikke la de være. Ny adresse ble derfor Odderhei Platå.
Jakkene er fine ytterjakker man kan bruke på fine høstdager. Det er 40% ull i jakkene, og jakkene heter ” VEGA.” Jeg har de som dere ser i tre ulike farger, og liker alle tre like godt egentlig. Jakken finnes også i grått. Til nå har jeg nok brukt den mørke orange mest, og da med en råtøff tunika som har den samme orange fargen i seg. Jeg har fått masse skryt for det antrekket. Tunikaen/kjolen som jeg har under den orange jakken heter ” Edith.”
Jakkene har jeg i str. XL, og da er de veldig fine til meg. XL skal være ca 46/48. Jeg prøvde L også. Den passet, men ble altfor lang på armene, og da så jakken rar ut. Modellene er gode.Tøffe med hette, og gode lommer, og selv om det er ull i, så klør de ikke, og jeg er var for ull som klør.
Pont Neuf skuffer aldri, heller ikke på ytterjakkene i årets høstkolleksjon. En fin jakke på fine høstdager, men når vinteren kommer, så blir disse for tynne, men da kan man bruke den som en innejakke eventuelt.
Under jakken i petrol, så har jeg en flott, turkis tunika/kjole som heter ” Hilda.” Disse finnes i flere flotte farger.
Under den røde jakken, så har jeg en tunika jeg har vist en gang før, så den er ikke helt ny, men den er fra høstkolleksjonen til Pont Neuf. Tunikaen/kjolen heter ” Anja.” Veldig flott den også.
Til slutt en veldig spesiell jakke fra Pont Neuf, nemlig jakken som heter : ” Elisa.” Praktisk lengde, som går til under rompa,som igjen gjør den perfekt til de kaldere høstdagene. I flerfarget print med lommer, hette og lynlåslukning. Kanskje noe usikker med det første, men gjett om den er stilig! Og jeg er ikke lengre usikker en plass.
Jeg elsker farger som dere vet. Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen stemmer. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og fordi jeg vil vise verden at her kommer jeg, men jeg elsker farger! Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Nå også gult. Jeg elsker mønster, og tøffe design. Min kjære mor himler godt med øynene mange ganger når hun er med meg i klesbutikker, og ser hva jeg tar med meg til prøverommet. ” Skal du gå i det der ” er en setning jeg ofte får høre 🙂 Ja til farger! Ja til mønster og tøffe design! Ja til å stråle!
Noen kaller meg jålete. Det kjenner jeg går helt fint. Jeg bryr meg ikke. Jeg har blitt kalt verre ting. Selv om jeg er både en og to størrelser for stor, så skal sannelig ikke det hindre meg i å føle meg vel. Jeg liker å være velkledd. Jeg liker å føle meg vel. Jeg liker å være feminin. Jeg liker å være kvinne. Jeg tar fotpleie fordi det er viktig for lymfebeina mine, men også fordi det er en helt nydelig ting å gjøre for seg selv. Jeg unner meg hudpleie i blant, massasje i blant. Jeg striper håret. Jeg lakker negler. Jeg renser hud morgen, og kveld. Jeg bruker ulike hudpleieprodukter daglig. Slike ting gir meg mye, og jeg tenker jeg fortjener det. Jeg har tatovert øynebrynene, jeg har tatovert eyeliner, og lipliner – alle valgene angrer jeg ikke et sekund på at jeg har gjort. Det å tatovere øynebryn, lipliner og eyeliner er noen av de beste valgene jeg har tatt. Kall meg gjerne jålete, men det er mitt valg. Jeg føler meg vel. Det er godt for kropp, og sjel. Jeg vil ha det sånn. Velhetsfølelsen er så viktig.
Hvorfor skal vi føle at vi ikke fortjener å sette oss selv i første rekke i blant. Vi er altfor flinke til å sette alle andre først, og når vi har tatt vare på alle andre, så er det ofte ikke energi igjen til å tenke på oss selv. Alle andre er så mye viktigere. Bare andre er fornøyde, så er det ikke alltid like viktig om en selv ikke er like fornøyd. Vi ser ikke helt at dersom vi tar vare på oss selv, så er vi så mye bedre rustet til å ta vare på andre. En lykkelig meg gir lykkelige folk rundt meg. Vi må slutte å være snill pike i alle situasjoner. Du fortjener å være en god deg med alle de gode følelsene det innebærer.
Å ta vare på seg selv betyr ikke at man verken er selvopptatt eller jålete. Å ta vare på seg selv, det å sette av litt tid til seg selv, det er kun positivt. Jeg har fra jeg var i tenårene alltid tatt vare på huden min. Jeg renser hud morgen, og kveld. ” At du gidder ” for jeg ofte høre. Jo, jeg gidder. Jeg har alt igjen for at jeg har tatt vare på huden min gjennom årene. Jeg renser hud, bruker dag og nattkrem, jeg bruker serum og jeg bruker øyekrem. Jeg peeler huden i blant, og jeg legger maske. Jeg steller føtter hos fotteraput, og er flink til å smøre føttene om morgenen. Jeg prioriterer også massasje i blant, og hudpleie på salong. Det og kunne slappe av, og få en nydelig massasje, det er gull verdt. Det gir meg så mye energi, og den gode følelsen etterpå. Jeg har ikke alltid likt at andre tar på meg fordi kroppen er som den er, men det gjelder da å finne denne personen som man føler seg trygg på. Den personen som får deg til å føle deg vel, og får deg til å slappe av.
Uansett hvilken alder man er i, så er man aldri for gammel til å tenke på seg selv. Man er aldri for gammel til å lakke negler, til å ta en massasje, eller til å vare på huden sin, man er aldri for gammel til å gjøre noe godt for en selv. Og har man anledning økonomisk, så har man også tiden. Tidsklemma, den kan du komme deg ut av om du vil. Prioritering kalles det.
Hud for meg er viktig. Jeg har igjen for at jeg har tatt vare på den i alle år. Huden spiller på lag med meg. Uansett hva slags hud man har, så er det hjelp å få. Både for å få en finere og bedre hud, gi huden mer fuktighet, mer glød og ikke minst det å finne produkter som passer din hud.
Forleden dag hadde jeg nydelig hudpleie ved Pusterom Hudpleie i Posebyen i Kristiansand. Jeg valgte koreansk hudpleie, noe jeg aldri har prøvd før, så bare det i seg selv er utrolig spennende. Louise ved Pusterom Hudpleie er en person man fort føler seg trygg hos. er en sånn person som jeg kan slappe helt av hos. Hun får meg til å føle meg trygg, og selv om dette er ansiktsbehandling, så er det likevel så viktig. Hun stråler, og tar deg så varmt i mot – igjen så er dette så utrolig viktig. Man slapper av, og kan bare nyte. Man føler roen. Det er godt å være her.
Jeg valgte altså koreansk hudpleie. Jeg har hørt mange skryte av koranske hudpleieprodukter, men jeg har som sagt aldri vært borte i det. Bruk av hudpleie i Korea kan spores flere hundre år tilbake i tid, hvor de brukte planter, urter og mat til å behandle og fukte huden. I dag ligger Sør-Korea langt foran resten av verden i utviklingen av innovativ hudpleie, og det er i dag et av landets viktigste eksportområder. Koreansk hudpleie har gjennom generasjoner fokusert på naturlige og skånsomme ingredienser hentet fra naturen.
Jeg hadde en hudpleie som heter ” Honning Dronning Ansiktsbehandling.” Helt fantastisk! Nytelse fra start til slutt, og med visshet om at huden får den beste behandling. Man kjenner jo i ettertid hva man har gitt huden. Det er virkelig en time i paradis! Pusterom Hudpleie bruker naturlig honning rett fra Jiri fjellet, propolisekstrakt som gir huden elastisitet, glød og næring. Dette er perfekt for deg som ønsker en dyp og luksuriøs pleie for tørr eller moden hud! Resultatet blir en sunnere glød, jevnere hudtone, mindre linjer og en babymyk og hydrert hud som varer lengre. Avsluttes med decolté og ansiktsmassasje.
Det å ta seg tid til litt velvære om man har anledning til å bruke litt penger på det, det er det definitivt verdt. Det er verdt å investere i seg selv.
Pusterom Hudpleie har lyst til at DU nå skal gjøre noe godt for deg selv. Nå er det på tide å sette deg selv i sentrum. Derfor gis du 20% rabatt på rygg/nakke massasje.
Gå inn på http://pusteromhudpleie.no/index.html Der kan du enkelt bestille time, og det er virkelig enkelt å bestille. Du velger dag og klokkeslett som passer for deg, så det er genialt og kunne sitte på nett å bestille. Når du har valgt dato og klokkeslett, så får du opp en rubrikk som heter ” Notat ” – der skriver du Heidi20, og dermed får du da 20% på rygg/nakke massasjen. Skulle du lure på noe, så er det bedre at du spør enn at du dropper det 🙂 Følg gjerne Pusterom Hudpleie på Facebook : https://www.facebook.com/pusteromhudpleie/
I dag har jeg trukket en heldig vinner av ei valgfri Levis bukse og t-skjorte fra Celli. Mange ønsket å være med i trekningen, så jeg gjør som jeg pleier : jeg lar andre ta seg av trekningen, og får tallet som blir trukket ut. Den heldige vinneren ble : ANNE SOFIE FOSSNES!! GRATULERER SÅ MASSE MED LEVIS BUKSE OG T-SKJORTE, Anne Sofie!! Jeg ta kontakt med deg i løpet av dagen. Plutselig kommer det en ny giveaway.
Noen antar at mellom 20-40000 norske kvinner lider av sykdommen. Noen tyske klinikker mener at så mye som 11% av et lands kvinner har sykdommen. De fleste uten å vite det.Hvorfor skal så mange kvinner gå rundt i smerter uten at leger tar dem på alvor? Hvor langt skal det gå før man får den hjelpen man trenger? Så langt at sykdommen er blitt så invalidiserede at man faller ut av både arbeidslivs og det sosiale livet? Er det fordi ingen menn har sykdommen at leger ikke tar oss kvinner på alvor?
I likhet med mange andre, så merket jeg i puberteten at beina mine vokste. og det i en helt annen takt enn overkroppen. Verken jeg eller foreldrene mine tenkte så mye over det. Jeg ar alltid vært ei stor jente, og beina var vel som de var av den grunn tenkte vi. Jeg har alltid vært aktiv, men jeg husker at jeg hadde endel smerter, beina var tunge å dra med seg rundt. Jeg fikk veldig lett blåmerker. Til tider så jeg ut som et blått kart. Ingen tenkte noe over det. Sånn var det bare. Etter jeg fikk datteren min, så ble alt mye verre. Etter kreftoperasjonen ble det virkelig ille. Nå er beina mine svære. Jeg kaller de tømmerstokker, for jeg føler det er sånn de ser ut. Jeg vil helst gjemme dem vekk. Det er ingen god følelse å være annerledes. Det er ingen god følelse å kjenne seg tjukk og samtidig vite at mye av det jeg bærer på ikke kan slankes bort.
Denne uken hadde Norsk lymføem og lipødemforbund som jeg er leder av vår aller første fagdag. En dag hvor vi ønsket å invitere fagfolk og helsepersonell til å få informasjon om to skjulte sykdommer. Vi ønsket å gi medlemmer og andre interesserte den samme informasjonen. Vi ville også snakke om livsglede når sykdom inntreffer. Lymfødem er noe mer kjent blant legene enn lipødem, men også lymfødem trenger helsepersonell mer kunnskap om. Man trenger flere fysioteraputer som kan behandle, og man trenger lik helsehjelp over hele landet. Leger må gi informasjon om at lymfødem er en av senskadene man kan få etter kreft. Informasjon og behandling er stikkordene. Ingen fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter min kreftoperasjon hvor de fjernet lymfeknuter. Ingen reagerte da jeg på kontroll etter kontroll lurte på om noen visste hvorfor beina vokste så. Hadde jeg bare visst tidlig, så hadde nok ikke mine bein vært så store som de nå er. Kanskje hadde jeg klart å holde sykdommen i sjakk. Klart jeg har vært mye sint på grunn av dette, men det hjelper ikke å være sint og bitter. Jeg måtte lære meg og akseptere om livet mitt skulle bli godt å leve. Jeg overlevde kreften, og jeg ble en solskinnshistorie som min fantastiske lege, Steinsvåg hele tiden sa til meg. Beina er prisen jeg måtte betale, og etter å ha kjent på skam og bitterhet lenge, så betaler man gjerne den prisen for å få livet i gave.
Lipødem er en smertefull sykdom. Det er et vanskelig arbeid vi har foran oss for få leger og spesialister til å se oss, høre oss og tro oss. En lege jeg snakket med sa at den beste måten å få oppmerksomhet på er å stå på barrikadene. Han mente vi måtte gjøre som puppedamene gjorde da de krevde fortgang i rekonstruering av bryst. De viste puppene sine – vi må vise beina våre. Kanskje er det den måten vi kan nå frem på. Kanskje må vi vise verden hvordan beina våre faktisk er. De enorme smertene våre kan vi ikke vise, men vi kan vise hvordan et lipødem ser ut i de ulike stadiene, og vi kan vise hvor ille det kan bli om man ikke blir trodd og får hjelp. Mine bein er uten håp. Pr. i dag det kun en ting som hjelper, og det er en spesiell type fettsuging hvor man fjerner flere liter væske. Resultatet for de fleste er selvsagt en mindre omkrets, men det viktigste er at smertene forsvinner, og man får livet tilbake. I dag må man ta opp lån for å få gjort denne type fettsuging fordi staten ikke dekker dette. Hvor lenge skal kvinner sette seg i gjeld for å få den hjelpen de trenger, og hva med disse som ikke kan ta opp lån? Vi snakker om kostbare operasjoner.
Omgivelsene ser bare tjukke kvinner. Ingen vet hvorfor, og ingen kjenner historiene våre. Ingen kjenner de intense smertene, ingen kjenner hevelsene, ingen kjenner hvordan det er å ha en hud som er så sprengt at den nesten sprekker, ingen kjenner fortvilelsen over at aktivitet for mange er en utfordring, ingen kjenner fortvilelsen over at bevegeligheten er blitt så redusert for mange at man sliter i hverdagen og man sliter på jobb, ingen kjenner på den store skammen over egen kropp, og ingen kjenner på stigmatiseringen vi møter fordi samfunnet bare ser at vi er tjukke. Vi snakker om år med sårhet, stigmatisering og smerte
Jeg har skammet meg mye. Skammen over de store, stygge beina mine har hatt en stor plass i livet mitt. Det å vise beina mine, det koster fortsatt mye. Jeg skammer meg fortsatt, men kun i perioder. Jeg har lært og akseptere, og faktisk kjenne på takknemlighet over livet, at kreftsykdommen ikke vant over meg. Men det er perioder hvor beina er så hovne og smertefulle at jeg er sint, og fortvilet. Det er ganger hvor jeg kjenner på at jeg helst vil gjemme beina bort. I dag når jeg sitter her og blogger, så er beina veldig vonde. Jeg kjenner hvor sprengte de er, og jeg kjenner at kompresjonsstrømpene skulle ha vært tatt på med en gang jeg stod opp.
Dersom du bor i Bergen, så skal NLLF ha fagdag der førstkommende torsdag kl.19.30. Fagfolk kan komme kl.17.00. Stedet er Lærings og meistringssenteret.
Bor du i Trondheim, så er du velkommen til fagdag torsdag den 7.november kl.19.00. Her kan fagfolk komme kl.1630. Stedet er Comfort Hotell Park.
Under fagdagene så møter du våre fremste på lymfødem og lipødem samt at Lise Askvik snakker om livsglede når sykdom inntreffer.
For to uker siden hadde jeg en giveaway på bloggen hvor du kunne vinne en Levis bukse, og en Levis t-skjorte i plus size. Er det ikke fantastisk at man får Levis i plus size. Vil du være med i trekningen, legg igjen en kommentar,så har du fortsatt mulighet til å være med i trekningen. Trekningen skjer i morgen.
Lurer du på noe om lipødem el lymfødem, så sjekk ut NLLFs hjemmeside nllf.no
Jeg var neglbiter, og jeg var neglbiter i haugevis av år. Neglene mine var ikke mye vakre, det kan jeg love deg. Det var jo så vidt det i det hele tatt var noe negl igjen i perioder. Det hendte både titt, og ofte at jeg bet neglene så langt ned at jeg hadde det smertefullt i flere dager. Jeg pådro meg også betennelser pga neglbitingen. Uansett hvor vondt jeg hadde det, eller hvor stygt det var, så skulle jeg ikke slutte å bite.
Jeg har alltid vært opptatt av å være velstelt. Jeg har alltid vært opptatt av å kle meg pent. Jeg har dessuten alltid vært opptatt av huden min. Neglene mine derimot, de har det ikke vær så nøye med. Er det ikke rart hvordan man tenker? Det er jo ikke videre pent når man kommer velstelt, og fin, og så har man negler så stygge at man helst bare vil gjemme dem bort. Det er jo utrolig pent med velstelte negler. Der finnes haugevis av farger man kan lakke dem i, og der finnes så mye fint man kan gjøre med neglene sine. En ting var at jeg var neglbiter, men jeg hadde ikke tålmodighet til å vente til lakken tørket, og ikke var det særlig lett å lakke negler som var så korte.
Jeg ble neglbiter allerede som barn. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg vet at jeg bet negler på barneskolen. Hele tiden hadde jeg en finger i munnen som jeg bet. Den ene neglen var kortere enn den andre. Ei daværende venninne drev for en del år siden som negldesigner. Hun hadde aldri kommentert neglene mine, men jeg merket at jeg automatisk prøvde å gjemme de bort når hun var i nærheten. Hun fortalte masse om jobben sin, såpass at jeg en dag tok mot til meg for å høre om hun kunne gjøre noe med mine korte, stygge negler. Det var slutten på neglbitingen.
Det er vel 8-10 år siden jeg sluttet å bite negler. Jeg stelte de hos venninnen min den første tiden, men så begynte jeg å stelle dem selv. Jeg sluttet vel ikke helt å bite, for selv om jeg ikke bet neglene, så bet jeg skinnet rundt neglene. Det var ikke heller særlig pent, og også det var til tider svært smertefullt. En ting var at lengden ikke var noe å skryte av, men neglene knakk hele tiden, og de delte seg. Ikke aner jeg hvorfor. Fortsatt kunne jeg ta meg selv mange ganger i å gjemme vekk hendene litt i en del sammenhenger. Flau over at neglene mine så ut som de gjorde, for jenter skal da ha pene negler tenker jeg.
Neglbitingen, den er det slutt på. Det hender jeg biter litt skinn, men det er heller ikke så mye lengre. Likevel så har jeg ikke sterke negler. De knekker til stadighet, og neglen deler seg. Jeg steller neglene hjemme med shellack, og jeg har UV lampe, så det er en enkel og grei prosess. Likevel blir det ikke så fine som jeg ønsker. Jeg får heller aldri lengden jeg vil ha. Jeg kan ikke ha veldig lange negler pga kompresjonnstrømpene. Det å ha på seg kompresjonstrømper med veldig lange negler, det skal jeg love deg er et mareritt. Og er de for lange da, så skal jeg love deg at de knekker. Likevel, litt lengde kan jeg fint ha.
Jeg synes velstelte negler er utrolig lekkert. Der er jo også så utrolig mange lekre farger man kan lakke dem i. Jeg har mange ulike lillafarger, jeg var blå, jeg har ulike rosafarger, jeg har grått og beige. Jeg liker ikke rødt, og det gjelder også på leppestift. Jeg har liksom aldri likt den fargen.
Nå hadde jeg lyst på fine negler igjen. Litt lengde, og ikke minst velstelte, og pene. Så jeg tok turen til Pusterom Hudpleie som ligger i Posebyen i Kristiansand sentrum. Der jobber Jenny som negldesigner. Jeg var utrolig spent da jeg gikk inn. Nå skulle jeg få gelenegler, eller geleforlengelse, og endelig føle meg velstelt også når det kom til negler.
Jeg merket at jeg ikke var stolt over å vise frem neglene mine på neglsalongen. Selv om jeg ikke hadde bitt negler på lange tider, så var de som nevnt ikke pene. Likevel trøstet jeg meg med at Jenny ved Pusterom Hudpleie garantert hadde sett verre negler enn mine. Det er jo dessuten en grunn til at man ønsker å få stelt neglene sine. Nå trenger man ikke ha på løstipper lengre. Det var så fascinerende å se hvordan Jenny jobbet. Her skal man kunne faget sitt, og det kunne hun virkelig. Det var også fint å møte Jenny – ei utrolig dyktig dame, og ei herlig, smilende dame!
Jeg ble så stolt av de nye, flotte neglene mine! Det å få lange negler igjen, iallefall så lange som jeg føler jeg kunne ha dem, det kjente jeg gjorde noe positivt med meg. Jeg kan stolt vise dem. Jeg gjemmer ikke bort hendene mine. Nå vil jeg jo heller vise dem til alle. For meg så betyr det mye for velværefølelsen at jeg nå har fått så fine negler. Jeg er jo ei feminin kvinne som liker å være nettopp kvinne, så da liker jeg at neglene også er fine.
Neglene mine fikk en nydelig, lilla farge. Nå som jeg er så fornøyd med neglene, så har jeg også bestemt meg for at jeg skal fortsette å ha fine negler, jeg skal fortsette å la Jenny ta vare på de en stund fremover. Det er jo et helt univers av farger, og jeg kunne jo ha byttet farge omtrent hver dag, men nå får jeg vente med ny farge til jeg skal stelle dem igjen.
Det er faktisk hele 30% av oss som biter negler. De fleste ønsker ikke å bite negler, men gjør det likevel. Det blir en slags tvangstanke. Forskere mener at det ikke er tilfeldig at omtrent én tredjedel av alle neglebitere har familiemedlemmer som gjør det samme. Neglebitere er ofte perfeksjonister. Forskere ser også at neglebiting gjør oss avslappet. Spesielt i stressende situasjoner, vil mange finne en ro i å bite på neglene sine. Neglbiting er også en avhengighet.
Det er verken pent, eller bra å bite negler. Mange har også problemnegler av andre årsaker enn neglbiting. Man trenger ikke ha disse enormt lange neglene om man velger å gjøre noe med de. Lengden bestemmer du selv, men bare det å få fine negler som man kan vise frem, det er en utrolig god følelse. I dag er det hvermansen som steller neglene sine. Selv de korteste negler kan bli fine. Dette er ikke kun for en bestemt gruppe slik det kanskje var fra starten av da det kun var de fine fruer som ordnet neglene. Nå gjør alle det. Det betyr at også du fint kan få neglene slik du ønsker å ha de. Om du biter negler, eller opplever som meg at de brekker, og deler seg, kanskje har du andre utfordringer, så ville jeg ha gjort noe med det. Negldesignere er proffe til fingerspissene. De har sin utdannelse, dette kan de.
Mange har sikkert vurdert å ta turen innom en neglsalong. Jeg hadde gjort tanker om til handling. Du ser jo hvordan mine negler var før jeg tok turen til Pusterom Hudpleie. Fine negler er vakkert! Man føler seg så mye mer vel med en gang. Velstelte og pene negler kan være avgjørende for selvfølelsen, og er gjerne prikken over i´en til et hvert antrekk enten til hverdagen eller fest. Nå er det jo også snart tid for julebord, og en perfekt anledning til å få flotte negler. Samtidig råder jeg deg til å være litt bevisst når du velger neglsalong. Se etter at de har papirene sine i orden sånn at du får det du betaler for. At det er billig er ikke nødvendigvis et sunnhetstegn. Det er ofte sånn at man får det man betaler for.
Nå skal jeg skinne i kapp med høsten med mine nye, flotte, lange negler. Bor du her i Kristiansand, så anbefaler jeg at du tar turen til Jenny ved Pusterom Hudpleie. Du kan lese mer her : http://pusteromhudpleie.no/index.htmlPusterom Hudpleie er også på Facebook, og du kan følge dem der : https://www.facebook.com/pusteromhudpleie/
Pusterom Hudpleie har lyst til at DU nå skal gjøre noe godt for deg selv. Har du det godt, så har de rundt deg det godt. Smiler du, så smiler andre. Ingen er tjent med en sliten deg, og ingen er tjent med at du setter andre før deg selv hele tiden. Du fortjener å være god mot deg selv. Derfor får du 20% rabatt på rygg/nakke massasje.
Gå inn på http://pusteromhudpleie.no/index.html Der kan du enkelt bestille time, og det er virkelig enkelt å bestille. Du velger dag og klokkeslett som passer for deg, så det er genialt og kunne sitte på nett å bestille. Når du har valgt dato og klokkeslett, så får du opp en rubrikk som heter ” Notat ” – der skriver du Heidi20, og dermed får du da 20% på rygg/nakke massasjen. Skulle du lure på noe, så er det bedre at du spør enn at du dropper det.
Det å trø utenfor komfortsonen i blant, det er vel noe vi alle gjør. Det er en litt skummel følelse, men samtidig, så blir man jo litt stolt over at man har gjort noe man egentlig ikke føler seg vel med…og kanskje var det ikke så ille som man først fryktet. Man trenger å gå utenfor komfortsonen i blant, og man trenger å gå utenfor i blant.
En av de tingene jeg nok har likt minst opp i gjennom årene, det er nok å bli tatt bilder av. Når man ikke føler seg vel med seg selv, så vil man i alle fall ikke se seg selv på diverse bilder i alle mulige sammenhenger. Det har liksom gjort umåtelig vondt i magen å se seg selv på bilder. For der, rett foran nesa på en, så ser man sannheten, sannheten om hvordan man faktisk ser ut. Så gransker man bildene opp, og ned, og i mente, visst man i det hele tatt orker å se seg selv da. For begynner man først å granske et bilde, ja, så gransker man det til den minste detalj også. Man ser haka som er dobbel dobbel, man ser det runde ansiktet som ikke bare er rundt, men vanvittig rundt, og så er det jo alt heng, og valker – jeg har blitt så deprimert av å se meg selv på bilder utallige ganger, og like mange ganger har jeg gått rett i kjelleren. Man spør seg selv om bildet faktisk er sannheten, eller var det bare en usedvanlig uheldig vinkel bildet ble tatt i. Jeg havnet sjeldent på det siste selv om jeg prøvde mange ganger…det var sannheten, og den svei!
Jeg må vel også legge til at andre neppe ser på bilder slik man selv gjør. Andre ser helt andre ting enn det vi selv henger oss opp i. Og det kan faktisk være sannheten bildene er fine…men vi ser det ikke. Man går liksom litt i forsvarsposisjon når noen skryter av et bilde. Hvorfor sier de det de sier? Skal de trøste meg? Sånn har iallefall jeg tenkt mange ganger. For synes jeg noe var stygt, så var det akkurat sånn det var. Jeg eide sannheten. Enkelt og greit, også andres.
Når jeg begynte å blogge, så visste jeg også at bilder var ett must. Jeg kunne ikke bare legge ut illustrasjonsbilder. Jeg måtte på en, eller annen måte bli komfortabel med å legge ut bilder av meg selv. Akkurat det har vært en prosess, og til tider en litt tøff prosess, men hele tiden har jeg måtte si til meg selv at en blogg uten personlighet, det går ikke. Om noen tror at jeg er kommet dit at jeg legger ut bilder med glede, så tar de nok feil 🙂 Jeg er nok ikke der ennå at jeg fryder meg over å se meg selv på trykk, men jeg er blitt mye mer komfortabel med det. Bildene er meg, og det er sånn jeg er. Så skulle jeg selvsagt ønske at haken ikke var så dobbel, eller at ansiktet ikke var så rundt, men det er nå sånn jeg er akkurat nå. Det viktigste er at jeg er blitt mer glad i meg selv, og kan akseptere mer at jeg er som jeg er, og at størrelsen ikke er meg. En annen viktig ting jeg sier til meg selv er at om jeg ønsker at haka skal bli mindre, eller at magen ikke skal henge så mye som den gjør, ja, så er det jo kun meg som kan gjøre noe med det. Da er det bare å brette opp armene enda mer, og jobbe for at det skal skje en større endring. Alt er mulig om man vil det sterkt nok, og det er kun en selv som kan gjøre noe med det. Samtidig så er jeg 49 år. Jeg har tatt av meg 50 kg, så endel er løshud, og lite jeg kan gjøre noe med om jeg ikke legger meg under kniven. Må innrømme at det frister i blant.
Da jeg hadde giveaway på bloggen for en tid tilbake hvor jeg ga bort to fotograferinger, så fikk vi kjempe respons. Det var så mange som hadde et ønske om å få ta bilder av seg selv hos en fotograf. Giveaway’en ble vunnet av Tove Solheim og Siri Berge. Tove tok portrettbilder, mens Siri tok familiebilder. Dere ser endel av resultatet på bloggen i dag. Utrolig flotte bilder tatt av Lise hos Berdalen Design og Foto i Vennesla. Dere ser også et bilde Lise har tatt av meg sammen med prinsen min, Henry. Tove som vant den ene giveaway’en, hun kom helt fra Skien for å ta bilder.
Det er moro og kunne ta ordentlige bilder hos fotograf. Jeg vet mange av dere garantert har hatt en drøm om det lenge. Bilder av deg alene, eller kanskje bilder sammen med mannen i ditt liv. Kanskje bilde sammen med barnebarn. Bilder man kan få opp i glass og ramme…eller på lerret…i farger, eller sort og hvitt. Det og kanskje kunne gi et bilde bort i gave, det er vel en av de fineste gavene man kan gi og få. Du er kanskje en som har hatt en slik drøm lenge, akkurat slik jeg hadde hatt da jeg var på min første fotoshoot hos ZIZZI for endel år tilbake. Det og kunne se et bilde av seg selv, og faktisk være fornøyd, det er en vanvittig god følelse.
Sammen med Lise på Berdalen Design og Foto så har vi lyst til å gi deg mulighet til en dag hvor du kan få være midtpunktet i en fotoshoot. En dag hvor Lise vil ta flotte bilder av deg. Bilder du kanskje alltid har drømt om å ta, men aldri helt har våget. Nå er det din tur til å skinne! Du kan også velge å ta bilder sammen med partneren din, barn eller barnebarn. Kanskje er dere venninner som ønsker å ta bilder sammen. Her kan man jo dele ei fotopakke. Du kan ta bilder sammen med hunden din om du ønsker. Det er DU som bestemmer hva slags bilder du ønsker å ta, men alle får samme tilmålte tid.Du kan også velge å ta bilder av feks barnebarna om du ikke ønsker å være med selv, eller barna dine. Du bestemmer hvem det skal tas bilder av. Dette er uansett en unik mulighet til å få tatt fantastiske bilder til en veldig god pris.
Lørdag 16.november fra kl.11-14.00 lager vi fotoshoot for bloggens lesere! For 560 kr så velger du ut en bildepakke blant alle bildene som Lise tar. Du kan også kjøpe ekstra bilder om du ønsker det. Da får du tilsendt bildene på mail, og du står fritt til å gjøre det du vil med de. Vi har også ei som kan legge sminke og ordne hår dersom det er ønskelig mot et tillegg i prisen, men som regel vet man best selv hvordan man ønsker det…men muligheten er der. Fotoshooten vil finne sted i Vennesla, og for deg som ikke er så kjent, så er det like utenfor Kristiansand. Dette vil nok være en fotoshoot mest for de som bor i i og rundt Kristiansand pga avstand, men alle er selvsagt velkommen til å bli med. Vi har begrenset antall plasser, så det er lurt å melde seg på dette med en gang. Påmelding skjer til meg. Enten i en melding i innboksen,eller på mail : [email protected]
Tenk så fint å se deg selv skinne på et fotografbilde, eller se deg selv skinne på bilde sammen med mennesker i livet ditt som betyr så mye for deg. Og når julen nå også nærmer seg, så er mange julegaver i boks når du har vært på fotoshoot. Du kan se bilder Lise har tatt her : http://www.berdalendesign.no/
All overvekt sitter i hodet. Det var overskriften på en artikkel jeg hadde i Fædrelandsvennen for et år siden. Jeg var blitt spurt av avisen om å fortelle min historie, fortelle om min endringsreise, og fortelle hvordan mitt liv hadde vært som en størrelse for stor. For meg er det utrolig viktig å sette ord på tanker og følelser som så mange går rundt og tenker på, men ikke helt våger å prate om. Det er viktig for meg å vise at mye er mulig selv om man er stor. Det er mulig å gjøre endringer visst man bare ønsker det selv, og setter seg mål man vet at man klarer å gjennomføre, realistiske mål.
Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.
Akkurat nå er reisen veldig tøff. Puslespillet, det å få lagt inn en riktig mengde trening i løpet av ei uke, det sliter jeg med. Jeg skulle nok ønske at noen hadde fortalt meg hvordan jeg best hadde prioritert treningen. Morgentrening slik jeg hadde før, det er ikke lengre aktuelt pga jobben min som morgenvertinne i Radio Metro. Etter jobb, så er dagen ofte helt full. Da skal det jobbes med forbundssaker, da skal jeg gjøre unna alle avtaler, jeg skal besøke prinsen min i Arendal. Det er alltid noe…MEN det er likevel rom for trening. Det er bare meg som ikke helt klarer å se hvor treningen skal presses inn enda jeg vet at etter jobb og familie, så er faktisk treningen det aller viktigste. Jeg er livredd for å havne tilbake der jeg var før, for det å legge på seg igjen, det er vel en av de enkleste tingene i livet. Så tror jeg at jeg har funnet løsningen, og jeg legger en plan, men så dukker det opp noe som ødelegger for planen, og så blir treningen nedprioritert. Sånn skal det ikke være, og sånn må det bare ikke bli. Den eneste som kan ta de grepene som trengs, det er meg. Ene og alene meg.
I går fikk jeg en skikkelig boost, og jeg kjenner meg motivert til å prioritere riktig. Saken som stod på trykk i Fædrelandsvennen for rundt 1 år siden, den er en av de mest leste av disse endringsartiklene som avisen har trykket på sportssidene sine. Av alle som har vært på trykk, så er min den 7. mest leste. Det betyr at veldig mange har lest om min reise, og jeg må innrømme at det ga meg motivasjon. Det fikk meg også til å tenke hvor jeg kan havne om jeg ikke fortsetter. Jeg har brukt masse tid og krefter på å komme dit jeg er nå, og da skal jeg sannelig ikke ødelegge for videre fremgang. Jeg har tiden, og jeg må bare lære meg å sette treningen enda lengre frem. Jeg må utsette de tingene som havner på en treningsdag, eller ta de tingene etter trening.
Går man 5-6 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig, jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket. Jeg har mitt nydelige barnebarn, Henry og i slutten av november kommer barnebarn nummer to. Jeg vil være der for de begge. Jeg vil være en mormor som tar del i livet deres, og da må jeg fortsette å jobbe målbevisst for å komme enda lengre ned i vekt.
I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant. Det at artikkelen om min reise var blitt så mye lest, det betydde noe for meg i går. Jeg hadde behov for å tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg kan være, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.
Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe. Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.
Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på. Hvert lille skritt betyr så mye. Man skal ikke bli en ny løpedronning. Man skal ikke konkurrere med noen.
Forrige uke begynte jeg på crossfit treningen igjen. Jeg har hatt problemer med å få treningstidene til å passe, men nå får jeg til en dag i uken, og sammen med egentreningen, så har jeg troa. Det var så fantastisk å være tilbake i treningsgruppen igjen. Det er en helt fantastisk gjeng. I gruppen har vi de samme utfordringene i forhold til vekten, og det føles så utrolig godt det å trene sammen, svette sammen, le sammen. Crossfit er også en fantastisk trening. Tungt? Absolutt. Man er dønn sliten etter ei treningsøkt, og man kjenner virkelig at man har brukt kroppen. Og det er jo faktisk sånn det skal være.
I Kristiansand er vi utrolig heldige som faktisk har en egen treningsgruppe for overvektige. Gruppen trener to ganger i uken på Crossfit Kvadraturen, og jeg fatter ikke hvorfor ikke denne treningsgruppen er kjempestor. Jeg fatter ikke hvorfor ikke flere overvektige tar del i dette treningstilbudet. Hvorfor er det så innmari vanskelig å få overvektige med å trene? Man innretter treningen etter egen fysisk form, og det er verken farlig eller skummelt å bruke kroppen. Vi har alle overlevd hver eneste trening. Ikke et eneste hjerte har stoppet. Vil du vite mer om treningen, og vil du trene sammen med en flott gjeng andre overvektige, så ta kontakt med meg.
Denne uken har vi en flott giveaway på bloggen. Celli på Metrosenteret har nå åpnet nettbutikk, og for å feire det, så gir vi bort EN VALGFRI LEVIS BUKSE OG T-SKJORTE!!!! Verdien på dette er ca 1500 kr!! Ønsker du å bli den heldige vinneren av både Levis bukse og t-skjorte, så legg igjen en kommentar på bloggen. Fortell hva du synes om den nye nettbutikken, eller fortell hvorfor du har lyst til å vinne denne flotte Levis gaven. Alle som legger igjen en kommentar er med i trekningen. HUSK å skrive epost adressen din! Du kan se utvalget av Levis produkter, og besøke nettbutikken her : https://celli.no/
Så har den åpnet, nettbutikken til Celli. Denne uken tok butikken skrittet ut i nettverdenen, og nå kan også de som bor andre steder i landet handle klær fra den flotte butikken som ligger på Metrosenteret på Lørenskog.
Jeg oppfordrer alltid dere som leser bloggen til å bruke butikkene. Det er viktig å gjøre nettopp det for at butikker skal bestå i det tøffe markedet som er. Det er så viktig at de uavhengige butikkene, de som står på egne ben, at de klarer seg i det tøffe markedet som er nå. Netthandel blir stadig mer og mer benyttet, og mange butikker sliter med å kunne møte den økende konkurransen som netthandelen gir. Samtidig så er det fint for veldig mange og kunne handle på nett. Mange bor langt unna butikker, og det er også mange som ikke har den type butikk de trenger i umiddelbar nærhet. Selv om det finnes mange stormotebutikker, så er det likevel mange steder i landet som ikke har en slik type butikk i umiddelbar nærhet. Mange trenger også nettbutikker fordi det er vanskelig fysisk å komme seg til butikker. Det er heller ikke til å legge skjul på at inne spesielle bransjer, så er det også billigere å handle på nett. Det gjelder sjeldent stormote klær.
Jeg vet hvor mange som misliker å handle klær, men det er nok også fordi man ikke har funnet klær som passer kroppsformen man har. Føler man seg ikke vel, så er det ikke moro med klær, og butikker er ikke det som står øverst på ønskelisten. Det er da spesialbutikker er så gode å ha. De kan hjelpe oss til å finne frem i en jungel av klær og produsenter, og dermed få deg til å se hvor mye det betyr å finne de riktige klærne til den kroppen man har.
Jeg handler en del ting på nett. Sjeldent klær, men det hender. Om jeg kjenner merkene, og dermed er ganske sikker på størrelse, så kan det hende at jeg handler klær på nettet, men som oftest er det hudpleieprodukter, og makeup jeg handler da. Jeg handler også stay ups fra England, og undertøy, det bestiller jeg også gjerne på nett for å finne det undertøyet som jeg liker best, og som jeg ikke finner i butikkene i min størrelse.
Denne uken åpnet altså Celli sin nettbutikk. Jeg tenker det må være fint for en butikk som Celli å ha flere bein å stå på, og ikke minst også fordi butikken har et så godt utvalg av klær og merker at det er fint å kunne tilby dette til alle, også til dem som ikke bor slik til at de kan fysisk besøke butikken på Lørenskog. Gratulerer til Kathrine med nettbutikken! Det er blitt en flott nettbutikk, og det er også så utrolig fint at de bruker sine egne, flotte modeller til å vise de fleste klærne. Dersom du har lyst til å besøke nettbutikken, så finner du den her : https://celli.no/
For meg er klær uhyre viktig. Jeg har aldri gjemt meg bort i en gammel joggebukse, og en hettegenser. Selv om jeg alltid har vært flere størrelser for stor, så har det vært viktig for meg å kle meg pent. Jeg bruker både farger, og mønster, og jeg liker også å kle meg i klær som ikke alle nødvendigvis går i. Jeg liker det spesielle like godt som jeg liker det klassiske. Jeg har funnet min stil. Jeg liker å være kvinne, og jeg liker å være feminin. De fleste som produserer stormote har klær som passer meg, og min stil, men man finner jo alltid favoritter, og man er stadig på leting etter nye merker. Klær er en stor lidenskap jeg deler med mange av dere som leser bloggen min. Klær er spennende, og det å kunne føle seg velkledd, det er en god følelse å kjenne på. Det er jo enkelte som tror at jeg bruker klær for å få fokuset bort fra vekten min, men om jeg ville ” forsvinne ” i mengden, så hadde jeg kanskje ikke valgt klær med farger og mønster? Jeg velger heller ikke å kle meg pent for å oppmerksomhet fra andre. Jeg er bare utrolig glad i klær. Jeg liker å kle meg pent for min egen del. Jeg er nok der i livet at jeg gjør svært lite for andres skyld om jeg ikke ønsker det selv. Jeg liker farger, jeg liker stilige design, jeg liker det som er elegant, jeg liker det feminine. Det kan godt glitre litt, det kan godt skille seg ut. Jeg liker det klassiske også. Og det trygge.
Jeg er sikker på at alle som leser bloggen i dag kjenner til Levis. Levis er fortsatt et merke som selger utrolig godt verden over. De som bruker Levis buksene feks, de sier jo at buksene er fantastisk gode å ha på seg. Ofte er det jo sånn at vi som bruker store størrelser, vi kan ikke bruke merker som feks Levis. Men visste du at Levis også produserer klær i store størrelser? Jeg ante det ikke, og smilte stort da jeg oppdaget det på Facebook siden til Celli. Levis bukser,kort skjørt, dongerijakke, t-skjorter og collegegensere – alt i store størrelser. T-skjortene og genserene kommer opp i str. 50/52, og buksene går også opp i str. 52. Det er flere modeller i Levis buksene, og jentene på Celli hjelper deg med både størrelser og modeller. Utrolig stilig at også Levis har store størrelser.
For å feire åpningen av nettbutikken til Celli, så jeg i dag gi bort en flott gave til en heldig leser. Sammen med Celli, så gir vi bort EN VALGFRI LEVIS BUKSE OG T-SKJORTE!!!! Verdien på dette er ca 1500 kr!! Ønsker du å bli den heldige vinneren av både Levis bukse og t-skjorte, så legg igjen en kommentar på bloggen. Fortell hva du synes om den nye nettbutikken, eller fortell hvorfor du har lyst til å vinne denne flotte Levis gaven. Alle som legger igjen en kommentar er med i trekningen. HUSK å skrive epost adressen din! Du kan se utvalget av Levis produkter her : https://celli.no/
Antrekket jeg har på meg på bildet i dag er kjøpt på Celli. Det er fra Boheme, og er både spesielt og utrolig lekkert. Ta deg turen innom den nye nettbutikken, og husk at du legger igjen en kommentar slik at du er med i trekningen av Levis gaven. Del gjerne innlegget slik at flere kan bli kjent med Celli.
Ha en nydelig lørdag! Det er utrolig godt med helg nå etter en hektisk uke. Helgen skal virkelig nytes med ca ingen avtaler. Vi blogges i morgen.
Gratulerer med dagen, kjære pappa! I dag er det din bursdag, og i dag skal himlens engler synge for deg. Du skal feires slik du likte å bli feiret, for selv om du alltid ga uttrykk for at du ikke var så opptatt av å feire når du hadde bursdag, så lyste du alltid opp når vi kom for å feire deg.
Gratulerer med dagen, kjære pappa. I dag hadde du fylt 78 år. Savnet er stort, så innmari stort.
Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer rause med både ord, og handlinger.
13 år er det siden du reiste fra oss. 13 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 13 år siden du bodde her i samme huset som meg. 13 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 13 år er mange år, men savnet, det er fortsatt veldig stort.
Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste på din måte at du var glad i meg. Jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hva jeg, og de rundt deg betydde for deg. Ikke minst barnebarna dine. I oktober ble du bli olderfar til en liten gutt. Han er oppkalt etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar til Henry, og stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv har blitt mamma. I slutten av november får du et nytt olderbarn, og jeg skulle ønske du hadde fått oppleve dette pappa.
Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.
Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg mange ganger innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.
9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.
Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.
Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, kjære pappa.
I dag står det roser på graven din, og lyset er tent Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.
Klær er en lidenskap jeg deler med mange av dere som leser bloggen min. Klær er spennende, og det å kunne føle seg velkledd, det er en god følelse å kjenne på. Det er jo enkelte som tror at jeg bruker klær for å få fokuset bort fra vekten min, men om jeg ville ” forsvinne ” i mengden, så hadde jeg kanskje ikke valgt klær med farger og mønster? Jeg velger heller ikke å kle meg pent for å oppmerksomhet fra andre. Jeg er bare utrolig glad i klær. Jeg liker å kle meg pent for min egen del. Jeg er nok der i livet at jeg gjør svært lite for andres skyld om jeg ikke ønsker det selv. Jeg liker farger, jeg liker stilige design, jeg liker det som er elegant, jeg liker det feminine. Det kan godt glitre litt, det kan godt skille seg ut. Jeg liker det klassiske også. Og det trygge. Jeg liker så mye.
Å komme inn i en flott stormotebutikk, det er som å komme inn i en godtebutikk. En butikk med et godt utvalg hvor man kan gå i evigheter å kikke, kjenne og prøve. Butikker som har endel ulike merker, og som også har priser for de fleste lommebøker. Jeg liker butikker med den gode atmosfæren. Butikker som har den gode servicen som jeg ønsker. Ikke ansatte som henger over meg, og kommer løpende inn i prøverommet med klær jeg slettes ikke har spurt om å få prøve, eller som stadig stikker hodet inn i prøverommet. Det har jeg opplevd i et par butikker, og da ønsker man ikke å dra tilbake dit. Man må heller ikke bli oversett som kunde, så det er en balanse. Jeg liker å kikke på det som er i butikken, og så spørre om råd og veiledning om jeg føler at jeg har behov for det. Den gode følelsen er så viktig. Den gjør at man ønsker å komme tilbake.
En butikk jeg definitivt skal besøke neste gang jeg er på østlandet, det er Celli på Lørenskog. Butikken ligger på Metrosenteret, og ved å følge dem på Facebook, så ser jeg at dette er en sånn type butikk som jeg virkelig liker. Celli åpner også snart nettbutikk, noe som betyr at det vil bli lettere for dere som bor langt unna å handle i denne flotte butikken. Bor du i nærheten, så ta en tur innom. Det er garantert en butikk du ønsker å dra tilbake til.
Jeg elsker butikker som der ikke går en haug av på dusinet. Jeg går omtrent aldri i kjedebutikker. Der mangler det kunnskap om passform. Det er enten som å ta på seg et pølseskinn, eller en sekk. Sjeldent noe som passer perfekt. Celli er ikke kjedeavhengig, og dermed står man mye friere til å velge blant det som finnes av klær, og produsenter. Jeg synes også dete r så utrolig viktig at vi støtter opp om butikkene som finnes. Det er så viktig at de uavhengige butikkene, de som står på egne ben, at de klarer seg i det tøffe markedet som er nå. Det er veldig tøft, spesielt med konkurransen fra nettbutikkene.Selv om netthandel kan være fint, så vil det aldri kunne erstatte de fysiske butikkene, og menneskene som jobber der, og som kan hjelpe deg. Jeg vet hvor mange som misliker å handle klær, men det er nok også fordi man ikke har funnet klær som passer kroppsformen man har. Føler man seg ikke vel, så er det ikke moro med klær, og butikker er ikke det som står øverst på ønskelisten. Det er da spesialbutikker er så gode å ha. De kan hjelpe oss til å finne frem i en jungel av klær og produsenter, og dermed få deg til å se hvor mye det betyr å finne de riktige klærne til den kroppen man har.
Det er Kathrine Thoresen driver Celli, og gjennom samtaler med henne på tlf, så hører man fort at hun gløder for jobben sin, og det er garantert felles for alle jentene som jobber i butikken. Den gløden, den betyr så mye for oss som kunder. Kathrine tok over ZIZZI på Triaden sommeren 2014, da som franchisetager. Kathrine klarte å bygge opp en butikk som la ganske død til å bli en bra butikk. Da ZIZZI selv ønsket å overta butikken, så bestemte Kathrine seg for å starte opp for seg selv, og 3.mai i fjor, så åpnet hun Celli på Metrosenteret på Lørenskog.
På Celli har Kathrine en gjeng med 6 jenter som jobber sammen med henne. Kathrine brenner for klær som passer til damer med fasong og former. Hun er i likhet med meg veldig opptatt av at klær ikke skal være som en sekk. Klær skal være stilige, og ha den gode passform, man skal kjenne den gode følelsen uansett om det er hverdag eller fest.
For meg er klær uhyre viktig. Jeg har aldri gjemt meg bort i en gammel joggebukse, og en hettegenser. Selv om jeg alltid har vært flere størrelser for stor, så har det vært viktig for meg å kle meg pent. Jeg bruker både farger, og mønster, og jeg liker også å kle meg i klær som ikke alle nødvendigvis går i. Jeg liker det spesielle like godt som jeg liker det klassiske. Jeg har funnet min stil. Jeg liker å være kvinne, og jeg liker å være feminin. De fleste som produserer stormote har klær som passer meg, og min stil, men man finner jo alltid favoritter, og man er stadig på leting etter nye merker. Å handle på nett er fint i blant, men det betyr mye å kunne besøke en butikk hvor man kan se klærne, kjenne på dem og prøve dem.
Bor du i nogenlunde nærhet, så ta et besøk til Celli. For dere som bor veldig langt unna, så skal Kathrine snart åpne nettbutikk. Jeg skal holde dere oppdatert på bloggen. Celli skal også i nær fremtid ha en flott giveaway på bloggen, så det er bare å glede dere. Klærne jeg har på meg er fra Celli.
Dersom du ikke følger Celli på Facebook, så bare må du følge de. De legger ut så mye flotte bilder av alle de lekre klærne som ankommer butikken. Du kan følge butikken her : https://www.facebook.com/cellimetro/
Jeg tror det startet på ungdomskolen, og fra da av så har vel lidenskapen bare vokst. Moren min rister bare på hodet, og mener jeg kunne ha kvittet meg med halve garderoben, og likevel hatt mye mer klær enn de fleste. ” Du skal jo bruke alle klærne også “, den setningen får jeg høre til stadighet, eller ” Men, Heidi, du trenger jo ikke mer klær.” Jeg må smile. Litt rett har hun kanskje, men bare litt. Jeg har mye klær, kanskje veldig mye, men klær er en stor lidenskap. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å føle meg velkledd. Jeg liker farger, jeg liker stilige design, jeg liker det som er elegant, jeg liker det feminine. Det kan godt glitre litt, det kan godt skille seg ut. Jeg liker det klassiske også. Og det trygge. Jeg liker så mye.
Jeg vet jeg har mye klær, og sikkert en god del mer enn ” normalt.” Det er trangt om saligheten. Kanskje dere en dag skal få se. På soverommet har jeg en skyvedørsgarderobe som går fra den ene enden til den andre på langveggen. Der er det mye plass. I tillegg har jeg to store klesstativer med klær som står på datteren min sitt gamle rom. Der henger det tett kan man si. Ingen av mine klær må ha klaustrofobi, og ingen må ha stort behov for å være den som blir sett først. På gjesterommet har jeg samme skyvedørsgarderobe som på mitt soverom. I den ene delen henger jakkene mine, iallefall noen av dem. Akkurat nå er det vinterjakkene som har plass der. Etterhvert bytter de plass med vår og sommerjakkene som akkurat nå henger nede i gangen min. I skyvedørsgarderoben min i gangen, så er det vel få som tror at det kun bor en person i huset. Ser man på antall jakker, så skulle man sikkert tro at det bodde en hel familie der. Her henger det jakker for enhver anledning. Jeg har ikke helt oversikt over hvor mange jakker jeg har, men dere som leser bloggen min, dere vet at jeg har jakkedilla, og at jeg stadig går på en jakkesmell.
Det viktigste opp i denne store lidenskapen for klær, det er at jeg har full kontroll. Det er ingen fare for at jeg havner hos Hallgeir i Luksusfellen. Jeg handler aldri over evne. Jeg har en lidenskap for klær som jeg ikke har dårlig samvittighet for at jeg har. Jeg er utrolig flink med økonomi, og hadde aldri tatt opp et forbrukslån for å handle klær, eller andre ting. Så lenge jeg har kontroll, og heller ikke er en shopoholiker, så skal jeg nyte denne lidenskapen. Som jeg skrev tidligere i innlegget, så liker jeg å være velkledd uansett om det er hverdag eller fest. Jeg har en liten avdeling for selskapsklær, klær jeg kun bruker ved spesielle anledningen, og så har jeg hverdagsklærne. Mange ville kanskje ment at mange av hverdagsklærne burde ha vært for spesielle anledninger, men jeg lar ikke masse klær henge til spesielle anledninger. Det er hverdager vi har flest av, og klærne skal brukes. Jeg liker å pynte meg hver dag, så enkelt.
Jeg liker butikker som har et godt utvalg av klær. Butikker som har endel ulike merker, og som også har priser for de fleste lommebøker. Jeg liker butikker som har den gode servicen som jeg ønsker. Ikke ansatte som henger over meg, og kommer løpende inn i prøverommet med klær jeg slettes ikke har spurt om å få prøve, eller som stadig stikker hodet inn i prøverommet. Man må heller ikke bli oversett som kunde, så det er en balanse. Jeg liker å kikke på det som er i butikken, og så spørre om råd og veiledning om jeg føler at jeg har behov for det. Jeg liker at butikken har den gode atmosfæren, og ansatte som ser deg, som er varme, og serviceinnstilte.
Det blir ofte at jeg handler på butikker nær meg. Når jeg er på på møter med forbundet jeg er leder i, så er det mye Oslo, og det er som regel møter fra jeg kommer til jeg drar. Når jeg har vært på ferie eller turer andre steder i landet, så prøver jeg alltid å søke opp om der er stormotebutikker i nærheten av der jeg skal. Det er spennende med nye butikker, og jeg får også endel tips fra dere som leser bloggen om butikker jeg bør besøke om jeg er i nærheten. En av butikkene jeg har fått tips om, og som jeg gleder meg til å besøke, det er CELLI på Lørenskog.
Celli ligger på Metrosenteret på Lørenskog. Etter jeg fikk tipset om butikken, så har jeg begynt å følge dem på Facebokk, og jeg kjenner at jeg virkelig gleder meg til å besøke butikken. For en flott butikk! Dette er butikk etter min smak. Celli er en stor butikk med et veldig godt utvalg. Når man følger dem på Facebook, så ser man virkelig at dette er en butikk hvor man kan bruke masse tid, og hvor man garantert kommer smilende ut med både en og to poser. Etter jeg begynte å følge dem, så har jeg også fått kontakt med Kathrine som driver Celli, og jeg gleder meg til å vise dere mer av butikken i et blogginnlegg neste helg. Slike butikker ønsker jeg å trekke frem, og jeg vet at mange av dere som leser bloggen min setter stor pris på tips om butikker. Både i nærheten av der dere bor, men også at dere vet om butikker andre steder i landet som dere kan besøke når dere er i nærheten. Celli åpner også snart nettbutikk, så det betyr at flere av dere kan handle klær fra den flotte butikken. Jeg skal komme tilbake til nettbutikken når den åpner.
I dag viser jeg dere litt klær som jeg har kjøpt på Celli. Flotte klær og gode merker som jeg gleder meg til å bruke nå utover.
Den flotte, fargerike tunikaen, den er fra Boheme. Er den ikke lekker? Den er så utrolig fin!! Sjekk det stilige designet den har. Jeg var litt usikker om jeg kledde så mye mønster, men jeg synes den satt utrolig fint på meg, og jeg synes jeg kledde den. Den korte jakken i en helt nydelig farge, den er også fra Boheme. Jeg har veldig sans for Boheme. De er utrolig flinke til å designe klær som er spesielle, klær som skiller seg ut, klær med flotte farger – jeg liker det spesielle, og jeg føler meg vel i mange av Boheme sine klær. Noe blir for boheme aktig, og det er ikke meg, men de kan virkelig klær. Boheme er et dyrt merke, men har man anledning, så bør man definitivt prøve det ut om man ennå ikke har det. Jeg ble forelsket i både tunikaen og jakken fra Boheme.
Den blomstrete tunikaen falt jeg pladask for da jeg så den på et bilde som Celli la ut på Facebook. Helt nydelig! Og like nydelig da jeg fikk den hjem, og fikk den på meg. Tunikaen er fra Studio, og blir en absolutt favoritt. Den rosa jakken jeg har over, den er fra ZIZZi, og er også helt lekker, og ikke minst, så har den en helt nydelig farge.
Jeg legger også ut litt bilder som Celli selv har tatt og lagt ut på Facebook, så kan dere se de samme plaggene på andre kroppsfasonger. Det kan være veldig fint tenker jeg. Celli er utrolig flinke til å legge nyheter ut på Facebook. De har flotte modeller som viser klærne, og modeller i ulike kroppsfasonger. Når klær vises på den måten, så får man et mye bedre inntrykk av hvordan de kan se ut på egen kropp. Celli har klær fra str. 38/40 – 54.
Dere skal få bli enda bedre kjent med Celli neste helg, vi kommer også til å kjøre en giveaway etterhvert, men inntil videre, så kan dere sjekke ut Facebook siden deres, og følge dem der : https://www.facebook.com/cellimetro/
