En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Det er sommer i Norge, og uten at jeg skal skrive så mye om det akkurat i dag, så er beina mine med lipolymfødem ikke særlig glad i så varmer dager. Varme gir ekstra hovne bein, og tenk deg hvor fantastisk deilig det er å bruke lårstrømper, eller for den saks skyld også knestrømper i klasse 3 på slike varme dager. Vel, jeg skal la det ligge akkurat i dag, og rett og slett bare konstatere at det er for varmt for mine bein.

På slike varme dager, så får man i alle fall brukt sommertøyet, og mange får sikkert også brukt både bikinien og badedrakta, og sånn sett så er jo fine dager en veldig god ting. Jeg som i år har fått tre par nye bukser, jeg kjenner veldig godt hvor utrolig deilig det er å ha på seg tynne sommerbukser. Så mye svalere enn de buksene jeg som regel har brukt om sommeren. Jeg har absolutt trådd litt utenfor komfortsonen når jeg i år har fått meg bukser med mønster, bukser jeg aldri har trodd jeg kunne bruke, bukser jeg aldri hadde trodd jeg kunne få tak i. Jeg stortrives i de alle tre, og jeg føler meg vel i de.

I butikkene er det salg for tiden, og det er sikkert mange av dere som har gjort noen gode kjøp. Salg er jo utrolig moro da. Selv om man sikkert ikke alltid har behov for så mye, så har man alltid visse behov når man går på salg og ser skiltene med både 50% og 70%. Jeg var nok aldri den beste eleven i matematikk, men prosentregning, det er jeg en kløpper på 🙂

Samtidig med at det er salg i de fleste butikker, så begynner også høstklærne å komme til butikkene. Det er alltid spennende når nye kolleksjoner kommer til butikkene. Selv om sommeren ikke er over ennå, så kjenner jeg at jeg likevel er klar for høstkolleksjonen. Jeg er nok ikke klar for høst og vinter, i alle fall ikke vinter, men nye kleskolleksjoner er alltid moro.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge,litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

I dag viser jeg dere tre nyheter fra Pont Neuf som skal være på plass i mange butikker. Det er selvsagt litt ulikt hva butikkene tar inn, så jeg kan jo ikke love at alle som fører Pont Neuf har tatt inn de tre tunikaene/kjolene som jeg viser dere i dag. Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf. Passformen på veldig mange av modellene deres er modeller som passer meg veldig godt, og god passform, det er utrolig viktig!

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

En stor favoritt er modellen i petrol som heter ” Andrea.” Jeg ser for meg at dette er en modell jeg kommer til å bruke masse. Tøff modell, flott farge, og ikke minst, så har den stilige detaljer som glidelås i brystpartiet, og den har hette. Glidelås gjør at man selv kan bestemme hvor dyp utrigning man ønsker. Den er herlig å ha på seg, og passformen er utrolig god til meg.

Neste modell heter ” Bianco.” Tunikaen/kjolen har et stilig bokstavprint, og så har den sorte sidestykker som har en litt slankende effekt. Jeg tror denne kommer til å bli manges favoritt i høst. Den har 3/4 armlengde, og det er også fint selv om det etter hvert blir kaldere.

Siste modell jeg viser i dag heter ” Inger “, og er også en modell jeg liker veldig godt. Den har en litt sånn ballongeffekt nederst, og så har den et stilig design, og flotte farger. Orange og blått er blitt brukt i en flott kombinasjon. En nydelig modell å ha på seg, også denne med 3/4 armlengde. Jeg tenker denne sammen med feks ei tøff skinnjakke blir utrolig stilig!

Dette var litt av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg kan love at jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen

Strømpebukser er et mareritt! Jeg vil tro flere av dere som leser bloggen min er enige i akkurat det. Det å finne strømpebukser som passer store kropper, det har ikke vært lett. Strømpebukser har ødelagt mye for meg. Jeg er garantert ikke den eneste som har hatt et hat forhold til strømpebukser. Da er det herlig å vite at dette var før, og ikke nå.

Glem strømpebukser som sklir ned, og knestrømper som gnager – jeg har funnet de perfekte strømpene! Strømpene sitter som støpt på mine store bein. Det å finne tynne strømper, og strømpebukser som man er fornøyd med, det er ikke lett. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, og som stadig kjemper kampen om å finne strømper, og strømpebukser som faktisk sitter.

Jeg får mange henvendelser fra dere som følger bloggen min, og jeg får mange spørsmål om strømpebukser. Hvor finner man strømpebukser til store kropper? Strømpebukser som faktisk sitter. Jeg har heldigvis funnet både strømper og strømpebukser som er det jeg kaller perfekte, og da er det fint og kunne dele dette med dere. Jeg har skrevet om det før på bloggen, men gode ting som dette kan vel egentlig ikke gjentas for ofte.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser har vært et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene.

Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du de strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. Når man da faktisk finner den perfekte strømpebuksen, så er man helt i himmelen, og jeg jubler i alle fall høyt.

Er du på jakt etter strømpebukser til en stor kropp, så er redningen strømpebuksene fra PAMELA MANN. Jeg fikk teste disse i vinter, og de er rett og slett perfekte. Jeg har flere par i undertøyskuffen min nå. De kommer greit over både legger og lår, de sitter godt i skrittet, de går høyt opp i livet, og de sitter der de skal. Helt fantastiske! Atelier Alexandra i Lillesand selger disse. Jeg hadde 90 denier i vinter, men disse finnes også i tynnere utgaver, og de finnes også i mange ulike farger. Jeg har brukt mine mye, og vasket de en del, og de er like fine.

Jeg liker heller ikke knestrømper i nylon. For meg som har lymfødem, så fungerer knestrømper dårlig. Ofte bruker jeg nylonstrømper når jeg skal pynte meg, og skal jeg noe spesielt, så skal jeg sannelig ikke ha på meg de hersens kompresjonsstrømpene! Da forlater de beina mine til fordel for tynnere strømper. Knestrømper borer seg inn i huden min, og lager fine groper. I tillegg så strammer de. Sånt er ikke akkurat bra for lymfødemet. Vi skal helst ha noe som ligger ledig og lett over beina, så strømper uten strikk er det jeg ofte bruker om jeg skal ha på meg ordinære sokker.

Jeg har også funnet perfekte strømper! Stay Up strømper som i tillegg til å passe er skikkelig flotte. Strømpene bestiller jeg på ebay. Jeg har kjøpt strømper tidligere som har funket ganske bra, og jeg har kjøpt noen som har vært så små at selv ikke Barbie kunne fått de på seg. Disse jeg kom over for en god tid siden, de kommer fra England. Jeg tok en sjanse, og bestilte to par. De var ikke sånn Kina billige. Frakten er og veldig billig, den koster kun noen få kroner. På siste bestilling hvor jeg bestilte 3 par, så tror jeg at frakten var på ca 25 kr. Men vær obs på tollgrensen som er 350 kr. Bestiller du strømper for 350 kr, så blir de fort dyre. Og det kan lønne seg å bestille en del nå før tollgrensen endres. Det er bare å dele opp bestillingen.

Strømpene er perfekte! For meg som sliter så mye som jeg gjør, så er det en herlig lykkefølelse når man faktisk finner strømper som sitter så perfekt! Nå slipper jeg knestrømper som gnager seg inn i huden min. Stay Up strømpene sitter som et skudd! Stay Up strømpene sklir lett over tømmerstokk leggene mine, de sklir elegant oppover lårene, og stopper der de skal. Jeg sliter ikke et sekund. De har så god vidde! Blondekanten er lekker, sexy, og den sitter! Silikonkanten sitter som limt inntil lårene, og de sitter der helt til jeg tar de av. Kvaliteten er også veldig bra. Jeg føler jeg må kaste både strømpebukser, og knestrømper etter en gangs bruk. Disse Stay Up’ene brukte jeg tre ganger før jeg så at der var kommet et hull i de. Da hadde jeg labbet rundt på Snefrids Hus uten sko i trapper, og på gulv.

Det er så befriende å slippe strømpebukser som kun skaper trøbbel. Eller knestrømper som gnager seg inn i huden. Det er så herlig og ha funnet  perfekte strømper og perfekte strømpebukser ! Nå kan jeg velge om jeg vil bruke stay ups eller strømpebukser. Herlig! At jeg fant strømper og strømpebukser i størrelser som faktisk passer beina mine, det føles så utrolig godt. Lykke!!

Det som er en selvfølge for så mange, det er ingen selvfølge for meg. For dere som lurer på om stay up’ene gnager i huden min, så gjør de ikke det. Der ofte knestrømper legger seg, og gnager, der legger ikke disse strømpene seg. De ligger lett og ledig på huden. Stay Up strømpene finnes opp til størrelse 5 XL, og jeg bestilte størrelsen som heter 4-5 XL. De finnes i sort, hvitt og rødt. I dag skal jeg legge inn en ny bestilling. Når man først finner noe man er så fornøyd med, så må jeg bestille sånn at jeg har noen liggende. Man vet jo aldri når de plutselig forsvinner. Mulig at også noen fører disse strømpene i Norge, men det vet jeg ikke. Strømpebuksene fra Pamela Mann, de kjøper du i Lillesand, eller sender en melding til Alexandra her på Facebook. Jeg er sikker på at hun sender til deg om du bor et stykke unna Lillesand.

Strømpebukser og strømper var et mareritt, men det var før det.

De siste dagene har vært litt sånn ” flodhestdager.” Min mor liker ikke at jeg kaller meg flodhest, og jeg vet andre heller ikke liker ordet, men det er et ord som sier ganske mye, og jeg tror det er en følelse de fleste av oss har i blant. Følelsen av å ha lagt på seg, følelsen av å være veldig stor. Jeg snakker ikke meg selv ned ved å si at jeg føler meg som en vandrende flodhest. Det sier bare litt om hvordan jeg føler meg.

Ei lita stund nå, så hadde jeg håpt at jeg skulle få trent godt, men så dukker det opp dritt som gjør at trening blir en utfordring….igjen. Bla så har jeg en hæl som er så innmari smertefull. Det gjør vondt når jeg sitter, og vondt når jeg går…og innmari vondt når jeg trener. Sånn har jeg hatt det før, men det begynner sikkert å nærme seg et år siden sist jeg var hos kiropraktor med hælen. Da var det ei god sprøyte rett inn, og hælen har vært god siden. Når hælen nå har bestemt seg for å være smertefull, så må det jo selvsagt skje når kiropraktoren er på ferie. Så da går jeg her og synes litt synd på meg selv, og godteskuffa på kjøkkenet har gått litt ut og inn de siste dagene, og det har ikke bare vært fordi det er moro med skuffer. Det er alltid litt innhold som ligger i hånden når skuffen er i ferd med og lukkes. Vi snakker ikke store mengder, men litt hver dag har det nok blitt…og da kommer flodhestfølelsen, og irritasjonen. Samtidig så kommer også den indre, sterke stemmen min som sier at jeg skal fremover, og ikke tilbake. Nå skal alle brikkene på plass i puslespillet, og 4-5 treningsøkter skal tilbake som en del av min hverdag.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Forleden dag var jeg en tur innom sydama mi. Hun holder til i Lillesand, og jeg er så glad for at jeg fant henne. For første gang har fått bukser sydd som jeg er utrolig fornøyd med. Det betyr så mye at man ser at de bryr seg om det produktet de leverer fra seg. At de jobber for at kunden skal bli fornøyd. Så jeg kjører mer enn gjerne de seks milene det er å kjøre tur/retur systua i Lillesand sentrum.

Tilbake til mitt besøk hos sydama. Jeg stod der foran speilet mens det ble målt og ordnet. Bla skulle jeg sy inn noen bukser som var blitt for store. Det er jo alltid hyggelig når det går den veien at man må sy inn klær, og det er klart at jeg blir litt stolt når jeg har på meg bukser sydd for 6 mnd siden som må tas inn en god del. Jeg er nok ikke så flink til å kjenne på stolthet som jeg burde, men denne dagen hos sydama, det var en dag hvor jeg virkelig ble fylt med masse stolthet. Selv om jeg har syndet en del i godteskuffen i det siste, så ser jeg svart på hvitt at det går riktig vei. Det går nedover til tross for godtesynder, og mindre trening. Vi snakker ikke om å hvile på lauvbærene, for da kan det fort gå veldig galt, men det handler om å ta inn over meg hva jeg faktisk har oppnådd, klappe meg på skulderen, og ta alt dette med meg videre på endringsreisen.

Dagen hos sydama var en fantastisk dag. Hun fikk meg til å innse hvor mye jeg faktisk har gått ned. Vi stod foran speilet, og hun var jo nesten like ivrig og glad som meg. ” Se Heidi, du har fått liv! Se hvor fint du går inn i livet nå. Se på deg selv! Du har jo også fått hofter! Du kan kjenne bein der, og se den fine innsvingen i ryggen. Rompa er jo også blitt mye mindre.”

Der stod jeg foran speilet, og jeg så alt hun bemerket. Det tok litt tid før det sank inn, men hun hadde helt rett. Jeg har fått liv, og jeg har hofter. Jeg kan ligge om kvelden og kjenne hoftebeina og smile. Hvor lenge er det siden jeg har kjent at jeg har hoftebein? Det er så lenge siden at jeg ikke husker. Jeg ser at jeg kler når plagg går inn i livet. Jeg ser at jeg kan gå i helt andre klær nå enn jeg kunne før.

Jeg har fått sydd bukser på denne systuen en stund. Jeg tenker det er mellom 2-2,5 år siden jeg sydde min første bukse der. Marianne som sydama heter begynte å rote i papirer og mønster, og spurte meg om jeg hadde en ide om hvor mange cm mindre buksene var i livet nå i forhold til første bukse hun sydde. Jeg måtte innrømme at det ante jeg ikke. Det Marianne kunne fortelle meg gjorde virkelig min dag. Gjett om jeg kjente på stolthet! Og gjett om det motiverte meg til å fortsette reisen med fulle seil!

21 CM!! 21 cm mindre i livet, og rundt hofter! Jeg holdt på å besvime for å være helt ærlig. 21 cm er MYE, og så flink har altså jeg vært. Så mye mindre har jeg blitt, og den beskjeden var så utrolig fantastisk å få. Jeg trengte den også. Jeg trengte å bli minnet på hva jeg har oppnådd under endringsreisen min. Jeg trengte å se og høre at jeg sannelig har oppnådd mye, og at jeg klarer fortsettelsen selv om det er litt tøft akkurat nå. Det vil alltid bli opp og nedturer. Det vil alltid bli bratte bakker, og fine sletter, men jeg skal aldri gi opp selv om jeg av og til synes det er litt for moro å gå i skuffer man sånn sett ikke trenger å gå for ofte i.

21 cm mindre på ca 2,5 år – wow! Jeg smiler fra øre til øre. Man trenger sånne påfyll i blant. Man trenger at mennesker rundt en forteller om endringene de ser. Man ser seg selv hver dag, og da er det ikke alltid så lett å se endringene selv. Ikke at folk rundt meg skal gå å skryte sånn at jeg kan bli høy på meg selv. Jeg tror for øvrig ikke jeg kan bli høy på meg selv, men det er fint at de rundt en gir ros når man gjør en god jobb, uansett.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at også beina mine hadde skrumpet 21 cm, men sånn er det ikke, og sånn vil det neppe bli. Istedenfor å deppe over det, så må jeg heller glede meg over alle cm som har forsvunnet andre steder på kroppen. Dere som leser bloggen vet at jeg nok sliter litt med å rose meg selv, og være fornøyd med meg selv, men i dag prøver jeg å si : Bra jobbet Heidi!

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg se meg selv i speilet, eller finne frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Etter at jeg i januar fikk verdens beste jobb som morgenvertinne i Radio Metro Sørlandet, så har jeg merket at mye er blitt et puslespill. Et puslespill hvor spesielt en viktig brikke er vanskelig å få på riktig plass. Denne brikken heter trening. Før jeg startet i radioen igjen, så var jeg som regel på på trening rundt kl.07, og da trente jeg 5 ganger i uken. Nå som jeg våker radiolytterne på Sørlandet fra kl.06, så må jeg finne andre treningstider enn før, og det er da trening plutselig er blitt et puslespill. Å gå på trening rett etter jobb, det har vært planen lenge, men så skjer det som regel noe, eller så er det noen dager i uken hvor det er rimelig fullt på treningssenteret når jeg er ferdig på jobb og klar for å trene. Det er også en jobb å vende hodet til å tenke at det kan trenes andre tider av døgnet også enn morgener, eller formiddager. Hodet mitt vil gjerne trene så tidlig som mulig.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Struktur er også en ting jeg må bli flinkere på. I tillegg til radiojobben min, så har jeg jo også ledervervet i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, et verv som krever mye jobbing og masse tid, og jeg har bloggen som også er viktig for meg, og som jeg bruker mye tid på. Det og skulle få tid til alt dette pluss trening 4-5 ganger i uken, pluss å ha et liv utenom, det er utfordrende. Likevel må jeg strukturere dagene mine sånn at jeg også får tid til treningen. Treningen som har vært så viktig for meg de siste årene. Treningen som er årsaken til at jeg har klart å gå ned så mye i vekt, den må på plass igjen, og jeg må strukturere dagene mine slik at denne viktige brikken kommer på plass i puslespillet.

Når jeg ikke får trent like mye som før, så kommer også denne dårlige samvittigheten. I tillegg kommer også panikken. Panikken får å legge på meg igjen. Hodene våre er skrudd sammen på en måte som gjør at man ikke alltid tenker fornuftig og rasjonelt. Når trening blir nedprioritert, så kan jo jeg nesten se at kiloene legger seg på igjen med et knips. Jeg er håpløs i blant samtidig som jeg vet hvor fort det er å legge på seg igjen. Det å ta av seg, det er noe som tar tid, men det å legge på seg igjen, det er fort gjort det. Jeg vil aldri tilbake der jeg var, og derfor må jeg ta meg selv i nakken og bli mer strukturert. Døgnet har 24 timer, og selv om jeg har mye å gjøre, så er det god plass til trening også. Jeg må bli flinkere til å si nei til ting som dukker opp når jeg egentlig skal trene. Unnskyldninger for ikke å trene, de er det mange av, men tilbake dit vil jeg heller ikke.

En av dere som følger bloggen min skrev i en kommentar i går at jeg fokuserte mye på trening i forhold til vektnedgangen min, men at det vel også hadde endel med kosthold å gjøre. De første årene, så hadde det ikke det. Klart jeg har endret litt på kosten også, men for meg har treningen vært viktigst, og det mot alle odds. Man vet jo hva eksperter nå sier, nemlig at det er kostholdet, og nesten kostholdet alene som gjør at man klarer å gå ned i vekt. For min del er trening nødt til å ha spilt en større rolle. Jeg har kuttet ned på søtt og salt, jeg prøver å kutte mengder, og jeg prøver å spise oftere, men noen diett har det ikke vært, og i mitt hode har ikke mat hatt det største fokuset. Likevel har jeg mistet over 50 kg. Om det er en kombinasjon, eller hva som gjør at jeg har klart en så stor vektnedgang, det vet jeg ikke, men jeg vet at fokuset på trening, det har vært mye større enn på maten jeg spiser.

For kort tid siden så fikk jeg god hjelp til å sette opp en kostholdsplan. Det var en utfordrende jobb for Robbie som satte opp denne for meg, og det fordi jeg er så kresen i matveien, men han kom i mål, og jeg fikk en kostholdsplan som stort sett bestod av mat jeg også før spiste, men det handlet om mengder, og det handlet om sammensetninger. Jeg ble ikke satt på streng diett, men det var en plan som viste hvor mye jeg skulle spise, og hva jeg skulle spise når. For meg har denne planen fungert veldig bra. Jeg er blitt mer bevisst på hva jeg spiser, jeg er blitt mer bevisst på å spise flere måltider enn de to jeg som regel får i meg i løpet av en dag. Jeg har også skjønt at jeg kan spise meg god og mett om jeg må redusere litt på mengden. Jeg tror jeg lider av ” redd for at det skal bli tomt” syndromet. Jeg vet at jeg mange ganger lager for mye mat. Jeg vet at jeg kommer til å kaste endel, men likevel lager jeg for mye.

Selv om brikken trening nok er blitt noe nedprioritert den siste tiden, så opplever jeg at noe likevel skjer med kroppen min. Jeg fortsetter å gå ned. Jeg merket det på målebåndet når jeg måler meg. Jeg merker det på klær. Og selv om man alltid har disse dagene hvor man føler at man har lagt på seg 100 kg igjen, så vet man innerst inne at sannheten er en annen. Alle kommentarene jeg får fra alle de flotte menneskene jeg møter, de er også med på å fortelle hodet mitt at gode ting skjer. Forleden dag traff jeg en av mine flotte lesere i byen. Vi hadde en fin prat sammen, og senere på dagen fikk jeg en veldig hyggelig melding fra henne. I meldingen skrev hun bla noe som varmet hjertet mitt noe så innmari. Hun skrev ” selv om bloggen handler om å være en størrelse for stor, så ser du nok mye mindre ut enn du tror.” Jeg ble så glad da jeg leste det hun skrev. Kanskje er det sånn at hodet mitt tror en ting, og at sannheten er en annen. De jeg treffer ser meg nok på en annen måte enn jeg selv gjør.

Forleden dag var jeg hos min fantastiske sydame i Lillesand for å sy nye bukser. Det hadde gått noen måneder siden sist jeg hadde vært der, og da jeg stod foran speilet med en bukse på meg som hun hadde sydd i høst, og som var blitt altfor stor, så utbryter hun: ” Er det mulig! Se på deg selv, Heidi! Du har fått hofter, du har fått liv – se på den fine innsvingen du har fått. Du har markert liv! Rompen din er blitt mindre, og se på magen hvor mye mindre den er blitt. Dette er helt fantastisk, og jeg får frysninger av å se hva du har klart siden sist jeg så deg.” Hvor fantastisk er det ikke å få høre slike ting? I tillegg så vet man at denne damen ikke sier noe hun ikke mener. For en lykkefølelse jeg hadde da jeg gikk ut fra systuen den dagen. Jeg smilte fra øre til øre. Jeg kjente meg så stolt. Stolt over hva jeg har fått til, og ikke minst, så følte jeg meg så stolt over at vekten fortsetter å gå ned selv om brikken som omhandler trening har vært vanskelig å plassere i puslespillet en periode.

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg skal aldri gi opp selv når bakkene blir tunge å gå, og jeg skal aldri tilbake dit jeg en gang var. Som jeg skrev i går : Livet og jeg smiler sammen, og fy søren så deilig det er!

Dette er meg. Bildet er fra Fædrelandsvennen. Et noe uklart bilde, men det er tatt fra avisreportasjen med telefonen min. Noe originalbilde har jeg ikke. Reportasjen er fra 2004, og jeg var 34 år gammel. Dette var to år etter jeg var alvorlig kreftsyk. Reportasjen fra Fædrelandsvennen omhandlet folks forhold til egen kropp. Ulike personer i ulike aldre fortalte om sitt forhold til sin egen kropp. Jeg skilte meg nok ut som den mest negative til egen kropp. Kanskje ikke så rart. Jeg var stor. Jeg har vært en del større enn jeg er på bildet fra 2004, men likevel så er det ingen tvil om at jeg hadde en veldig høy vekt her.

” Tungt å være stor ” – det var mitt forhold til egen kropp i 2004. Det var tungt, og jeg var i en periode av livet mitt hvor alle negative tanker rundt egen kropp fikk altfor stor plass. Jeg husker at journalisten spurte om hva jeg var mest fornøyd med når det gjaldt egen kropp, og jeg husker at jeg ikke kunne finne noe positivt. Det var ingenting med min store, stygge kropp som var positivt. Svaret mitt ble at jeg var mest fornøyd med den personen jeg var under alle kiloene.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Da jeg fant igjen denne reportasjen under litt rydding, så måtte jeg sette meg ned å lese den. Jeg kjente at jeg først ble veldig trist. Plutselig husket jeg alle årene hvor kiloene preget livet mitt altfor mye. Øynene mine falt på ansiktet aller først. Det store ansiktet med den store dobbelthaken. Smilet på bildet var nok ekte der og da, og jeg husker veldig godt at jeg alltid var flink til å smile, men bak smilet var det en intens kamp som foregikk. Kampen mot alle de negative tankene som hele tiden fortalte meg hvor tjukk og stygg jeg var. I reportasjen har jeg også fått frem at jeg var fornøyd med smilet mitt. I dag smiler jeg enda mer, og i dag er smilet ekte. Det er så stor forskjell på smilet den gang og i dag. Nå smiler jeg fordi jeg mener det, og fordi jeg er så fornøyd med livet. Livet og jeg smiler sammen, og det er så godt å føle på.

Det var en mørk periode. En tung periode. Jeg var mye i kjelleren. Jeg var mye lei meg selv om jeg skjulte det veldig godt. Så kan man selvsagt tenke at man burde tatt tak før, og så kan man være trist og frustrert fordi man ikke gjorde det, men det nytter ikke å angre på noe man ikke kan endre. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, og det som er sagt er sagt. Fremtiden, den kan man endre på, og for 5 år siden tok jeg nettopp en avgjørelse som endret livet mitt på en fantastisk måte. Det øyeblikket hvor jeg tok avgjørelsen, det glemmer jeg aldri. I en foredragssal på Arendal sykehus mens en kirurg fortalte om hvordan en slankeoperasjon foregikk, og om hvordan tiden etter en operasjon kunne bli, det var da jeg tok valget. Jeg hadde prøvd 1000 ganger før å endre livet mitt, nå skyldte jeg meg selv å prøve 1001 gang. Jeg angrer ikke.

2 år før reportasjen stod på trykk, så hadde jeg også vært alvorlig kreftsyk. Jeg fikk i tiden etter sykdommen andre tanker rundt livet. Jeg innså hvor heldig jeg hadde vært. Jeg hadde kreft i det tidligste stadiumet, og det var ingen fare for spredning. Jeg slapp både cellegift, og stråling, men jeg hadde gjennomgått noe dramatisk. Frykten for å dø, drømmen om et barn til som aldri ville bli oppfylt, møtet med Radiumhospitalet, leger, prøver, operasjon. Ikke minst tiden etterpå. Kontrollene hver 3.mnd. Den lille frykten som hver gang var der. Det var en tøff tid også etterpå. Og selv om man fikk et helt annet syn på livet, så var årene etterpå også såpass tøffe at jeg egentlig ikke fikk tatt de takene jeg burde ha tatt i forhold til vekten og helsen. Men smilet var nok mye mer ekte når jeg tenker etter, for jeg var så utrolig takknemlig for at jeg var en av de heldige som ble frisk.

I reportasjen så sier jeg noe om at jeg aldri har følt at jeg passer inn i normalen, og akkurat det er det nok mange av dere også som føler på. At folk ser kiloene før de ser oss. At de dømmer oss før de faktisk tar seg tid til å bli kjent med oss. Klart vi må gi slipp på de negative tankene rundt egen kropp. Vi bør ikke la det hemme oss, og det bør ikke gå inn på oss hvordan mange behandler overvektige, eller hvordan de tenker rundt oss. Alt dette er en prosess. Det er lett å si at man skal gi slipp. Det er lett å si at man ikke skal bry seg, men få av oss er skrudd sammen på den måten at man bare kan skru av en bryter. At man bør ta tak, det bør man. Jeg oppsøkte hjelp i min prosess. Jeg fikk hjelp både av en kognetiv teraput, og også av en coach. For meg var dette helt nødvendig. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Det var også fint å lese reportasjen. Etter noen minutter hvor jeg følte meg trist, og hvor tankene tok meg tilbake til tiden rundt sykdom, og stor vekt, så kom smilet, og takknemligheten. Først takknemligheten over at jeg ble frisk, så takknemligheten for hva livet har lært meg, og så stoltheten over hvilke grep jeg tok for 5 år siden, og ikke minst gleden og stoltheten over hvor livet har tatt meg og hvor jeg er i dag.

Livet er en reise. Hver dag gir oss nye muligheter. Reportasjen fra 2004 ga meg motivasjon til å fortsette reisen jeg er på. Reportasjen fortalte meg at jeg aldri skal tilbake til tiden hvor kiloene preget livet mitt, og hvor de mørke tankene var sjefen i livet mitt. Jeg skal videre. Jeg skal fortsette å trene, og jeg skal fortsette å ha positivt fokus. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg skal fortsette å smile, og jeg skal fortsette å elske livet <3 Livet er en reise, og det er en spennende reise hvor det kun er du og meg som kan gjøre noe med eget liv, og egne tanker. Fortid er fortid – det er i fremtiden muligheten ligger, og fremtiden, den kan man gjøre noe med.

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Forrige uke skrev jeg om å føle seg som Espen Askeladden når jeg plutselig faktisk finner en buske som passer mine store tømmerstokker. Den Askeladden følelsen, det fortsatte denne uken her. Hvor fantastisk er ikke det!

Jeg vet at det er flere enn meg som sliter med å finne bukser med vidde. Mange ønsker nok klassiske bukser, gjerne ensfargede bukser, og det er jo det jeg også liker aller best. Bukser som passer til alt. Jeg bor i sorte bukser, og det ser jo ut som om jeg kun har en bukse. Sannheten er at jeg vel har 6-7 sorte bukser. De er ikke helt like, men jeg må nok innrømme at det er vanskelig å se forskjellen på dem. Stoff de er sydd i er forskjellig, men ellers må jeg se på knappene hehe. Jeg liker jo veldig godt farger på overdeler og jakker, og da er sort en veldig trygg farge, men jeg tenker å utvide fargesortimentet mitt litt på de neste buksene. Ikke mye, men litt brunt kanskje, litt grått.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Heidi Askeladden har funnet flere bukser med vidde. Veldig utenfor min komfortsone. Dette er bukser med mønster, og det har jeg aldri hatt før. Jeg har vel egentlig aldri vurdert å få sydamen min til å sy bukser med mønster. Jeg er liksom en klassisk type som vel finner bukser med mønster litt ” bråkete.” En ting er at jeg alltid har bodd i ensfargede bukser, men også fordi jeg ser utfordringen med å finne overdel i forhold til farge som kan passe.

Forrige uke var en gjeng som har trent sammen på shopping til Nais i Lyngdal. Det ble et par gode shoppingtimer, og alle fikk shoppet i den fine butikken til Barbro. Forrige helg viste jeg dere den flotte, grønne buksen med volanger jeg fikk kjøpt meg. Jeg har lett og lett hele denne uken etter den samme buksen i sort, men jeg har ennå ikke hatt lykken med meg. Jeg var til og med i kontakt med MAT i Hellas, men heller ikke der hadde de buksen. Jeg gir ikke helt opp, men jeg ser at det høyst sannsynligvis ikke blir noen sort bukse på meg.

På Nais fant jeg også en annen bukse som ble med meg hjem. Buksen hadde mønster som dere ser, litt sånn army lignende mønster kanskje, og litt sånne farger. Jeg var litt i tvil, det skal jeg innrømme, men når jeg hadde hatt den på meg en stund, så ser jeg at den er stilig. Med riktige farger, som for eksempel sort eller hvitt, så blir det et veldig fint antrekk. Buksen er fra QUE, og jeg tenker at jeg nok kommer til å bruke den en del i sommer. Lett i stoffet, og det er en fordel fordi det er sommer, men jeg går også med kompresjonsstrømper under, så man kan si at det er varmt på varme dager.

Jeg har også fått gode tips fra lesere av bloggen på bukser med vidde, og det setter jeg utrolig stor pris på! Bukser med vidde er alltid av interesse. Jeg vet hvordan det er å traske butikk etter butikk og aldri finne noen bukser som passer mine tømmerstokker. Jeg vil nok aldri kunne gå i en butikk som de fleste andre for å kjøpe bukser, men det er vill jubel og 17.mai følelse når jeg en sjeldent gang finner noe.

Tilbake til tips jeg har fått. Tusen takk til dere som har tipset meg. Et av tipsene har jeg sjekket ut til stort hell. Flotte Anne Lise tipset meg om en bukse hun hadde kjøpt som hadde veldig god vidde. Jeg tenker jo alltid at de nok ikke er vide nok for meg, men når hun sendte meg målene, så skjønte jeg at det var et håp. Jeg gikk til en av kjedebutikkene faktisk, jeg fant buksen i 2 XL, fant veien til prøverommet, og buksen passet! Når den attpåtil var på 50%, så er det jo enda mer lykke. Denne buksen har som dere ser blomstermønster, og også denne er nok et stykke utenfor komfortsonen min…men absolutt en bukse jeg vil bruke. Sommerslig og fin. Tynn og lett i stoffet. Med de riktige fargene i overdel, så tenker jeg det kan bli veldig fint.

Nå har jeg tre sommerbukser, og det har jeg aldri hatt før. Om sommeren har jeg for det meste gått i hvite bukser. Jeg har aldri hatt farger på bukser, og aldri mønster. Nå satser jeg på at jeg bruker disse buksene, og trør utenfor komfortsonen. Vidden er i alle fall på plass.

Forrige helg fikk jeg en del spørsmål om blusen jeg hadde på meg, og som jeg også har på disse bildene. Blusen er kjempefin! Jeg må innrømme at jeg hadde glemt den litt bort, men her om dagen så dukket den opp i skapet når jeg ryddet litt. Blusen er nok 4-5 år gammel når jeg tenker meg litt om, og den er fra Boheme.

Lag deg en god lørdag – vi blogges i morgen.

Jeg føler meg egentlig litt som Espen Askeladden nå, for jeg har funnet noe helt spesielt, og noe jeg egentlig aldri pleier å finne. Jeg har skrevet det før, men når jeg finner noe jeg aldri tror jeg skal finne, så blir jeg så glad! Jeg får en herlig lykkefølelse inni meg. Jeg jubler høyt, og smilet går jo nesten helt rundt. Akkurat sånn har jeg det nå.

Jeg har nemlig funnet meg bukse! Tenk deg det! Jeg har kjøpt meg bukse i en ordinær butikk! Det skjer jo sånn ca aldri at jeg kan kjøpe ei bukse i en ordinær butikk. Mine tømmerstokker krever masse plass, så bukser i butikk, det skjer aldri. Det er jo helst leggene mine som krever så mye plass. Lymfødem og lipødem er noe dritt!Når jeg står i speilet for å studere lår og legger, så ser jeg jo at leggene nesten er større enn lårene mine. Da er det kanskje ikke så rart at bukser i butikker blir en utfordring.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv om jeg vet at sikkert ikke så mange har legger av min størrelse, så har jeg mange ganger lurt på hvorfor produsentene ikke lager bukser med skikkelig vidde. Det er stilig å se på, og jeg synes det er behagelig å gå med. Det er vel ca hvert jubel år at det dukker opp bukser med skikkelig vidde i stormoten. Jeg kan se på personer som dukker opp på tv ruta og som bruker ordinære størrelser at de ofte har på seg bukser med vidde. Hvorfor er det da så vanskelig å få bukser i store størrelser med samme vidde?

Bukser er som sagt en stor utfordring for meg, men jeg har ei utrolig flink sydame, og hun syr bukser til meg som jeg er veldig fornøyd med. Jeg er nok veldig klassisk, og veldig ” kjedelig ” når det kommer til bukser og farger. På bukser blir det lite farger. Der er det sort som går igjen på omtrent alt. Jeg har hvite til sommeren, jeg har ei grå, og jeg har marineblå. En fin brunfarge tenker jeg blir det neste, men det er heller ikke lett å finne gode buksestoff, for jeg må ha noe som faller fint, og som ikke er så tynt at det viser alle de fine bulkene på lårene mine. Jeg er kresen sånn. Ikke har jeg peiling på stoff heller, og føler meg helt lost i stoffbutikker. Ikke alle er like flinke til å hjelpe heller.  Om du vet om butikker som virkelig er gode på buksestoff, eller om du har noen tips til gode stoff, så tar jeg i mot med stor takk!

Jeg har altså kjøpt meg bukse. I butikk. Fredag var vi 9 jenter som var på shoppingtur til Nais i Lyngdal. Nais er utvilsomt en av de fineste stormotebutikkene jeg vet om. Barbro som driver Nais er så utrolig flink til å velge klær til butikken. Mange spennende merker, flotte plagg, lekre farger, mye stilig tilbehør og så er det også klær for alle lommebøker. Jentene jeg var på shoppingtur med er flotte damer som jeg har trent sammen med, og det er så herlig å gå rundt i butikken sammen med disse. Smilet, og latteren satt løst, og så hadde man også flere øyne som kunne se når man passet klær.

På fredag fant jeg den stiligste og tøffeste buksen jeg har sett på lenge. Ikke bare var den stilig og tøff, men den var også utrolig fin. Jeg smilte litt da Barbro kom med den, for det er vel ikke hvem som helst som hadde gått med den. Det fordi den absolutt skiller seg ut. Men buksen var så stilig, den hadde god vidde for leggene mine, og en tøff, grønn farge. Buksen var fra greske MAT. Jeg var veldig spent på om den passet, og jeg jublet i prøverommet da jeg fikk den på meg, og jeg så at den satt som et skudd. Buksen har volanger fra knærne og ned som du ser på bildene, og det kan se ut som et skjørt når man står stille. Buksen hadde også en fin lengde, og med sandaler til, så blir den en veldig fin bukse som jeg kan bruke nå i sommer. Min mor smilte godt da jeg viste henne buksen, men gjett om det var ei som endret mening da hun så den på meg.

Jeg er så fornøyd med ny bukse, og gleder meg til å bruke den. Det er mange fine farger som passer i overdel til den grønne fargen på buksen. I overdeler har jeg jo litt å velge mellom sånn fargemessig. Sort og hvitt er nok aller finest. På Nais så hadde de også buksen i sort, men der var selvsagt størrelsen min utsolgt 🙁 Så nå skal jeg på leting i butikker rundt forbi i landet for å høre om noen kan ha buksen i sort. Om du vet om butikker som selger klær fra MAT, så tips meg gjerne. Har du sett denne buksen i en butikk, så vil jeg veldig gjerne vite det 🙂

Dersom du også trenger vidde i buksene, men ikke nødvendigvis har sånne store tømmerstokker som meg, så er det jo noen produsenter som selger bukser med litt vidde. På fredag på vår shoppingtur, så prøvde jeg vel fire bukser med vidde. Jeg passet ei anna bukse og som jeg tenker jeg må ha. Den buksen hadde mye mønster, og det er jeg ikke vant til, men jeg tror likevel jeg skal kjøpe den, for den var veldig stilig. Likte du buksene jeg har på bildene, eller lurer du på andre bukser med vidde, så kontakt Barbro, så hjelper hun deg videre. Du finner Nais her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?epa=SEARCH_BOX

I dag har jeg trukket ut to heldige vinnere som begge vinner fotografering fra Berdalen Design og Foto i Vennesla. Det var mange som ønsket å være med i trekningen, og to heldige er trukket ut.

Vinneren av portrettfotograferingen inkludert stell av hår og legging av makeup, det ble : TOVE SOLHEIM!! Gratulerer så masse til deg, Tove med fotografering og styling!! Jeg er sikker på at dette kommer til å bli en flott opplevelse. Kanskje kan jeg også få lov til å vise et bilde eller to på bloggen når du har tatt bildene 🙂

Jeg har også trukket ut en heldig vinner av valgfri fotografering. Da kan man ta bilder av seg selv, babybilder, eller familiebilder – dette bestemmer man selv. Den heldige vinneren av valgfri fotografering ble : SIRI BERGE!! Gratulerer også til deg, Siri!! Jeg er sikker på at du også vil få en flott opplevelse når det skal tas bilder.

For de av dere som ikke ble trukket ut som vinnere av denne giveawayen, så planlegger vi en spennende fotoshoot når høsten kommer. Da ønsker vi å gi bloggens lesere muligheten til å bli med på en fotoshoot hvor man også blir stylet før bildene tas. Jeg vet at mange av dere har lyst til å ta skikkelige bilder, og jeg mener det er viktig sånn at du kan se hvor flott du faktisk er! Vi vil tilby ulike pakkeløsninger for dere, og ikke minst en fantastisk opplevelse! Høres ikke det spennende ut? Er det noe du kunne tenke deg å være med på? Mer info kommer etter hvert.

Ha en nydelig søndag! Neste helg på bloggen, så skal du få se mer av fra min shoppingtur til Lyngdal, og jeg har fått en super spennende pakke fra Danmark som du bare kan glede deg til å se innholdet i. Dette er et danske merke som ennå ikke er å få kjøpt i Norge, men forhåpentligvis vil det snart bli mulig 🙂

Det går unna i svingene – jeg skal bli mormor igjen!! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg føler meg så utrolig heldig. I slutten av november er jeg faktisk mormor til to!!

Jeg skal innrømme at jeg trodde ” svigersønnen ” min spøkte da han spurte meg om jeg var klar for å bli mormor igjen. Jeg lo det bort, og tenkte ikke mer på det. Men så var det altså sant! Min flotte datter, og ” svigersønn ” skal ha barn nummer 2, og termin er i slutten av november. Det er helt utrolig fantastisk å tenke på at jeg om få måneder har to barnebarn. Jeg gleder meg stort, for det er ingen tvil om at det å ha barnebarn er en helt fantastisk gave. Alle som har barnebarn fortalte hvor flott det var, og det er akkurat sånn, og enda finere.

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Min nydelige prins, Henry ble født 24.oktober, og har blitt 8 måneder gammel. En måned etter Henry fyller 1 år, så skal han bli storebror. Tenk at den lille, flotte prinsen min skal bli stolt storebror 🙂

Det blir bare finere og finere å være mommo. Henry er blitt så stor, og jeg kan nesten ikke huske hvor liten han var da han ble født. Han var så liten og fin der han lå i armene mine. Nå er han snart for stor til å ligge i armene mine. Det har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene, og det har vært så fantastisk å se hvordan han vokser, og utvikler seg. La oss si det sånn, Henry er en aktiv gutt. Han vil helst være overalt, alt skal utforskes, alt skal i munnen, han kryper avgårde på oppdagelsesferd, han reiser seg opp til alt han får tak i, han klapper kake, og elsker når jeg synger ” Nøtteliten ” for han. Han er så utrolig blid og fornøyd. Han har det hjerteligste smilet….han smiler fra øre til øre, prater som en foss – gjett om det smelter mommohjertet mitt. Praten har han nok fått inn med morsmelken. Vi er ikke akkurat en familie som prater lite hehe.

Ultralyden som datteren min nettopp tok, den viste at jeg skal bli mommo til en ny prins. Så i november er jeg mommo til to nydelige gutter. Klart det blir en hektisk hverdag, spesielt for foreldrene når man får to barn som er så tette, men det har jo absolutt sine fordeler også, ikke minst det faktum at de vil få masse glede av hverandre. Det er jo alltid noen som skal ha meninger om alt, og som mener at dette gikk litt for fort i svingene. Hva har andre med det? Jeg begynner å kjenne at jeg er litt lei av folk som bryr seg om ting de ikke har noe med. At man ønsker to tette barn, det er det vel kun de kommende foreldrene som har noe med. Mange har to barn med kort tid mellom, og flere vil få det i fremtiden. Det viktigste er at foreldrene ønsker det, og er klar for det. Og jeg er ikke i tvil om verken det ene eller det andre i dette tilfellet.

Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Celina var 24 år når Henry kom til verden. Hun var like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på fire. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes vokser nesten dag for dag. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har definitivt masse å gi til begge prinsene mine. Jeg ønsker å være der. Jeg prøver å stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe masse tid med Henry, det gir meg så utrolig mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry sitt liv, og etter hvert også den nye prinsen som kommer til verden. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry legger kinnet sitt tett inntil mitt for å kose. Eller når han legger seg godt inntil meg. Jeg nyter hvert sekund. Henry blir nok litt bortskjemt, og det samme blir nok den nye prinsen. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og prinsen som kommer i november.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå er mormor til Henry, og snart en prins til. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt beriker livet mitt. Snart har jeg to gutter som beriker livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at Henry er oppkalt etter han.

Jeg er mormor til den vakreste gutten i hele verden. Snart er jeg mormor til to vakre prinser. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi prinsene oppmerksomhet og masse kjærlighet.

NB: I morgen på bloggen så trekkes to vinnere av fotograferingen – bare å glede seg 🙂

Det å være blogger er en spennende verden. Det er en spennende verden på godt og vondt, men for min del, så er det heldigvis mest positive ting jeg opplever. Jeg er en 40+ blogger med voksne lesere, og jeg har til nå unngått disse berømte nett trollene. Samtidig så er jeg fullstendig klar over at i det jeg viste ansiktet mitt i den offentlige rom, og begynte å mene mye offentlig, så må jeg også være klar for det som måtte komme av negative ting. Dette tok jeg mange runder på før jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Man skal være forberedt på det meste, men jeg har vært utrolig heldig.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

For en tid siden stod det en reportasje om meg på trykk i Norsk Ukeblad. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min, min endringsreise og min lidenskap for klær. Jeg må innrømme at jeg kjente meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg.

Jeg fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger etter at artikkelen stod på trykk. Bloggen har fått veldig mange nye lesere. Jeg har fått telefoner, sms’er og meldinger på Facebook. Jeg blir både rørt, stolt og ikke minst utrolig glad. Bloggen har virkelig etablert seg, og lesertallene er utrolig gode de dagene jeg legger ut et nytt blogginnlegg.

At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At jeg kan tipse om klær, og om sko, det vet jeg dere setter stor pris på. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er, det er sånn bloggen skal være.

I kjølevannet av denne reportasjen, så fikk jeg også kjenne at verden er ganske så gal. Jeg skrev om det på bloggen i starten av året, men først nå er det blitt rolig. Av alle telefoner jeg fikk, så fikk jeg også  tlf fra to menn som aldri helt ville slutte å ringe. Hadde tlf vært av et slag som resten av tlf jeg fikk, så hadde det vært en ting, men dette var samtaler som jeg så på som lite hyggelige. At de syntes jeg var flott, og ønsket kontakt, det burde kanskje ha vært smigrende i seg selv, men når meldinger, og beskjeder ble av en seksuell art, da blir man ikke særlig smigret, iallefall gjør ikke jeg det. Beskjeder og sms’er var direkte kvalme. Jeg blokkerte nummeret til de begge, men den ene hadde tydeligvis flere tlf nr, så han ga seg ikke så lett. Denne ene var stadig ” på tråden.” Jeg hadde blokkert nummeret, men han klarte å legge ned beskjeder på svareren min, og å få sperret nr helt var ingen lett oppgave.

I perioder var det stille, men så var det på an igjen. Melding etter melding. Man hørte at vedkommende var en godt voksen mann, og det var ingenting med verken stemme, eller innhold som gjorde at dette var hyggelig. Hvert bein i kroppen min vrengte seg. Hadde det enda vært flotte, solide menn i en interessant alder, som på en seriøs måte ønsket kontakt, så kunne jeg nok ha blitt smigret, men dette var bare kvalmt. Etter en lang periode med beskjeder, og mye styr, så håper og tror jeg at det nå er stille. For en gal verden, og for en hobby enkelte har.

Jeg tåler det som skjedde, så ingen fare med det, men det er spesielt at man skal oppleve sånt. Det er nok endel menn som gjør slike ting i tillegg til alt som blir skrevet av kommentarer på blogger, og innlegg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at stikker man seg frem på ulike arenaer, så må man også tåle det som eventuelt måtte komme. Ville jeg tåle alle nett trollene som var der ute? Var jeg klar for negative kommentarer som gikk på kropp og vekt? Jeg valgte å stå i en eventuell storm, men jeg har vært heldig. Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg og negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. Den gamle grisen av en beundrer, han håper jeg virkelig er borte nå. Når man opplever sånt, så tenker man på alle de unge rosabloggerne der ute som opplever slike ting nesten daglig. Det må være en utrolig tøff påkjenning.

Jeg har også merket en annen ting etter spesielt et av blogginnleggene mine, og det er at det tydeligvis er noen som føler seg truffet av det jeg skriver, på en negativ måte. Etter jeg skrev blogginnlegget om ” sladrekjerringer” så er det nok noen som har følt at det var skrevet til dem. Det har vært en utrolig spesiell opplevelse. En ting er at mange har kommentert det når jeg har truffet de, men jeg har blitt hengt ut på private Facebook sider, jeg har fått meldinger fra folk som lurer på om de kjenner disse menneskene som jeg kaller sladrekjerringer, folk som ønsker å vite hvem disse sladrekjerringene er, og jeg merker så tydelig at enkelte føler seg truffet. Folk føler seg truffet selv om innlegget ikke var beregnet på dem, det er en spesiell opplevelse må jeg si. Det er tydelig at det er mange som føler at de har pratet mye om ting de verken har noe med, eller kjenner sannheten rundt.

Som jeg skrev i innlegget om sladrekjerringer – folk må bare prate. Ja, det er helt klart sårende at ” alle ” vet ” sannheten ” bak mitt samlivsbrudd, men sånn er nå verden. Jeg tåler det, men ikke bland inn mennesker rundt meg. Ikke oppsøk mennesker nær meg for å prøve å finne ut noe som man kan dikte videre på. Der er mange historier bak bruddet skjønner jeg, og jeg bryr meg ikke, men jeg bryr meg jo litt likevel. Samtidig så bryr jeg meg ikke så mye at jeg på noe som helst tidspunkt kommer til å snakke om det til folk som ikke har noe med det. Visse ting er private, men den grensen er det en del som ikke helt ser og skjønner.

Å bli hengt ut på en FB side, det var en ubehagelig opplevelse. Jeg var dog ikke navngitt, men det var ikke vanskelig å skjønne hvem denne bloggeren var som ble hengt ut. Når man i tillegg vet hvem vedkommende er som skrev innlegget, og man ikke på noen som helst måte kan skjønne hvorfor vedkommende skulle ha følt seg truffet, da begynner man å tenke.

Jeg har fått kommentarer opp igjennom fra personer som ikke er enig i det jeg skriver, og jeg setter stor pris på andre meninger. Vi kan ikke alle tenke likt, og mene likt. Meningsutvekslinger er jo en utrolig fin ting. Alle må ikke være enige med meg. Jeg blir ikke fornærmet om noen sier meg i mot, men jeg blir oppriktig lei meg, og oppgitt når noen henger meg ut på feil grunnlag. Når noen reagerer på det jeg har skrevet, og mener jeg har raknet i sømmene, det er drøyt synes jeg. Når et eget innlegg på Facebook handler om meg og et blogginnlegg jeg har skrevet, da reagerer jeg.  Hvorfor ikke være så voksen å ta det opp personlig med meg før man durer løs med uttalelser som ikke henger på greip? Er det ikke en god ting å vite sikkert før man durer løs, og tror noe som ikke er tilfelle?

Velkommen til bloggens verden tenker jeg nå. Men…dette er bare små ting i forhold til alt det fine jeg opplever. Det å være blogger for dere som følger bloggen min, det gir meg så utrolig mye! Alle som leser innleggene hver helg, alle som kommenterer både på bloggen og på FB, alle som sender private meldinger, alle telefoner, og alle jeg møter på gata som stopper meg for å fortelle hvor mye bloggen betyr for de, og hvor fint de synes det er å lese den. Tusen takk!! Om jeg inspirerer og motiverer dere, så skal dere vite at dere gjør det samme med meg. Jeg har verdens flotteste lesere, og jeg er så takknemlig for at nettopp du velger å følge meg og min blogg. Det lille negative jeg har opplevd, det overlever jeg fint, men det er utrolig trist at det er sånn verden er.

Husk at vi har en giveaway gående akkurat nå, en giveaway som jeg trekker neste helg.

To heldige lesere skal få hver sin fotografering hos Berdalen Design og Foto. 

Jeg vet at mange har et ønske om å få tatt skikkelige bilder, men det sitter ofte litt langt inne. Tenk så flott å bli sminket, få stelt håret skikkelig, og så få en proff fotograf til å ta flotte bilder. Det er et minne for livet! Du som leser bloggen min kan vinne nettopp dette, og det er en utrolig flott gave og kunne gi bort. Hovedpremien er styling og fotografering, men vi skal også gi bort en valgfri fotografering i tillegg til en heldig leser. Selv om dette er i Vennesla utenfor Kristiansand, så tenker jeg at dette ikke kun er forbeholdt de som bor akkurat her. Jeg tenker man godt kan kjøre litt for å få tatt flotte bilder. Noen begrensninger er det selvsagt i forhold til avstand, men jeg tenker likevel at noe kan man kjøre for å en så flott gave. Mange kommenterte forrige helg, men det er plass til flere lapper i bollen når vi trekker, og premiene er jo utrolig flotte!

Hovedpremie :