Forbanna lymfebein

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Dette er en eviglang reise. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Forbanna lymfebein. Det er akkurat sånn jeg føler det for tiden.

I går var en drittdag. Vi har alle drittdager, så jeg bør ikke klage. Føler vel ikke at jeg klager heller, men man kjenner litt på fortvilelsen i blant når beina ikke vil spille på lag med meg. Jeg føler kanskje at beina er blitt noe mer vonde i det siste. Kanskje er det fordi det har vært sommer, og vi har hatt en del varme dager, eller kanskje beina rett og slett har endret det verre. Det er en blanding av lymfeødem, og ubehag i den ene foten jeg kjenner på, og blander man dette sammen, så kjenner man det for å si det sånn.

I går på trening, så var det en setning som raste gjennom hodet mitt : Forbanna lymfebein. I går var jeg så frustrert og sint selv om det overhode ikke hjelper. Lymfebeina var så tunge, og de var så vonde at jeg visste at trening ville bli utfordrende. Samtidig er jeg inne i en så utrolig god treningsperiode, og fremgangen er så utrolig bra at beina ikke skulle stoppe meg fra å trene. Noen mener man skal unngå for hard belastning på beina når man har lymfødem/lipødem, og at tredemølle som jeg trener kanskje ikke er den beste treningen for oss med disse utfordringene, men jeg tenker at det må hver enkelt kjenne på selv. Klart beina noen ganger får litt juling når jeg trener, men i det lange løpet, så tror jeg at treningen er veldig bra, også for beina. Om beina i blant får litt juling, så må jeg også se hvilken gevinst jeg får av å trene på andre områder. Helsegevinsten er så stor.

I går var det tungt å trene. Det var nesten så jeg stoppet tredemølla, og dro hjem. Men jeg er nok blitt litt hektet på å løpe deler av intervallene, så jeg måtte forsøke å løpe. Å hjelpes, det var tungt! I tillegg kjente jeg det godt i beina. Det var som å løpe med murstein rundt føttene. Det var så tungt å få beina med seg. Når jeg kjenner på sånt, så blir jeg fortvilet og frustrert. Da kommer den følelsen sikkert mange har kjent på: hvorfor meg? Hvorfor var det meg som skulle trekke vinnerloddet, og få slike svære, tunge bein. Helt idiotisk å tenke sånn, men man tenker ikke alltid fornuftig.

Treningen gikk litt bedre etterhvert, og jeg fikk gjennomført ei god økt, også med litt løping. Farten på mølla måtte reduseres, men det tenker jeg ingenting på. Jeg gjennomførte som planlagt, og det ga meg verdens beste følelse etterpå. Jeg er noe usikker på hvorfor beina spiller mindre på lag med meg for tiden. Jeg tror ikke det har noe med treningen å gjøre, eller løpingen. Intervalltrening er jo sånn sett noe av den beste treningen man kan gjøre. Kanskje er det bare lymfeødemet som har en dårlig periode, og det er sjeldent hver dag er lik.

Treningen, den går veldig bra for tiden. Det å legge inn litt løping i intervallene, det har betydd mye for meg. Det har gitt meg en økt motivasjon for å trene. Det å utfordre meg selv, det var det som skulle til for å gi meg den motivasjonen som jeg trengte. Det å kjenne på at jeg kan løpe, at jeg mestrer det, den følelsen er gull verdt. Nå blir målet å løpe lengre intervaller etterhvert. Noen løpedronning blir jeg aldri, og det er heller ikke målet, men dette er en personlig seier, og det viser at treningen jeg holder på med, den gir resultater.

Treningen det aller viktigste for meg nå. Helsen er jobb nummer 1. Jeg er livredd for å havne tilbake der jeg var før, for det å legge på seg igjen, det er vel en av de enkleste tingene i livet. Den eneste som kan ta de grepene som trengs, og som er nødvendige, det er meg. Ene og alene meg. Jeg har brukt masse tid og krefter på å komme dit jeg er nå, og da skal jeg sannelig ikke ødelegge for videre fremgang. Jeg har tiden, og jeg må bare lære meg å sette treningen enda lengre frem. Jeg må utsette de tingene som havner på en treningsdag, eller ta de tingene etter trening.

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Lymfeødemet er en del av meg, og det vil det alltid være. Det har jeg akseptert selv om det er tøft i blant. Jeg vet også at beina vil kunne spille mer på lag med meg om jeg blir lettere. Jeg vet det er en tøff kamp mot kiloene, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe. Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag.Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre?  Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.

 

God lørdag – jeg er i treningsklær på vei til trening.

 

6 kommentarer
    1. Så bra at du fortsetter med treningen, selv på litt kjipere dager! Det er supert, det gir jo gevinst å trene uansett. Man føler seg alltid bedre etterpå. Har litt bedre samvittighet 😊.
      Jeg skjønner at det må være tungt når beina er vonde. Håper det blir bedre!
      God lørdag til deg!
      Hilde 😘

      1. Jeg kjenner at det er blitt en viktig ting for meg at jeg presser meg selv litt også på de dagene som er litt kjipe. I går var det også tungt å komme meg på mølla. Beina var utfordrende, men ble faktisk så mye bedre etter endt treningsøkt. Jeg tror livet med lymfødem går litt opp og ned. Som regel merker jeg ikke så mye til det, men den siste tiden har vi ikke vært helt venner 🙂
        Ønsker deg en nydelig søndag, Hilde!

    2. Jeg heier på deg, jeg, Heidi ! Ordene dine er små dråper med motivasjon for meg i en vanskelig hverdag…. om noen dager skal jeg opereres… håpet er å bli frisk nok til å kunne trene litt og klare å kvitte meg med noen av mine mange kilo. Den kampen du har tatt, ligger foran meg…. Du er imponerende ! RESPECT !

      1. Tusen takk for fine ord fra deg, Ida. Det å lese en så fin kommentar, det betyr mer enn du aner. Jeg blir så glad, og så rørt. Om jeg kan motivere og inspirere gjennom bloggen min, og gjennom min hverdag, så har jeg virkelig oppnådd mye. Jeg ønsker deg masse lykke til med operasjonen. Jeg krysser fingrene for at den vil gjøre deg godt. Kampen mot kiloene er en utrolig tøff kamp, en eviglang kamp, også fordi vi ikke helt klarer å akseptere oss selv med de ekstra kiloene. Jeg sliter til tider med å se alle de fine sidene ved meg selv fordi jeg lar kiloene skygge for alt annet. Slik tror jeg mange av oss har det. Takk for at du heier på meg – jeg skal heie på deg også!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg