En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Joggesko som sitter utrolig godt på føttene, det er ikke alltid lett å finne. Jeg må ha joggesko som er gode å gå på, og som er gode å trene på. Jeg trenger joggesko som ikke lar føttene mine blir vonde når jeg sykler, og når jeg går på tredemølle. Jeg har alltid stresset mye med å finne nettopp slike joggesko når behovet for nye joggesko har meldt seg.

Jeg har prøvd ulike merker i joggesko. Jeg er veldig glad i en spesiell type fra Asics, men når jeg ønsket samme modell, så var den gått ut. Jeg fant en annen Asics modell som også hadde forsvunnet fra markedet når jeg skulle ha nye. New Balance har jeg vært fornøyd med. Det er de jeg trener på nå, og de har jeg fått fra ortopedispesialisten som jeg går til. Nike går opp i størrelse også til dame, men de går jeg mest på til vei på trening, og litt på gåturer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg trenger joggesko som er for oss som har overpronasjon. Ved overpronasjon så faller innsiden av foten inn når foten belastes. Overpronasjon er vanlig blant de av oss med lav fotbue, og kan medføre redusert støtdemping og følgeplager i føtter, ankler, knær, hofte og korsrygg. Derfor er det viktig at de av oss som har dette, at vi velger joggesko som tar hensyn til disse utfordringene. Det med riktige sko, det er alfa og omega. Viktig er det også å bytte sko med jevne mellomrom, og kanskje ha sko man kan bytte på.

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er nesten helt umulig. Da tenker jeg sko generelt.  Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var ” normale”. Jeg har i utgangspunktet store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Det finnes få butikker som satser på store størrelser, dessverre. Her jeg bor så hadde vi en slik butikk, men det er nå nedlagt. Når jeg endelig finner sko, så koster det, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjipt.

Om man går noen år tilbake i tid, så slet jeg enda mer med å finne sko, og da ble det til at jeg måtte ta det jeg fant som passet føttene mine. Da var det jo ” ingen ” produsenter som ville se at også kvinner kunne ha store føtter. Da kunne man jo bare vandre rundt i sko som lignet herresko. Hvor festlig er det når man var velkledd? Da var det sjeldent at sko og klær matchet. Heldigvis ser skoprodusentene nå at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke. Dessuten skal man slippe å få rare blikk fra betjeningen på en del butikker fordi man spør etter sko høyere enn str. 42.

Man skulle jo tro at det å finne gode joggesko har vært en enkel jobb med tanke på hvor mye merker, og modeller som finnes der ute, men det har ikke vært så lett. Det å finne noen som sitter som støpt, som sitter virkelig godt, og hvor det føles godt når jeg går, og trener, det har vært vanskelig. Joggesko har vært, og kan ennå være en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne.

Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel, men også her har det skjedd en del. Også her kan jeg være heldig å finne spreke farger.

Nike har kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, og jeg var jo overlykkelig når jeg for en god tid tilbake fant joggesko til damer MED FARGE. Gjett om jeg ble lykkelig over at jeg hadde fått meg orange Nike sko. Så stolt. Farger gjør meg så glad, og det er jo også viktig når man trener. De fargerike Nike skoene er også veldig gode på føttene, men er ikke for overpronasjon, og har ikke den gode dempingen. Så disse har jeg ofte på når jeg trener styrke. Når jeg kjøper nye joggesko, og sko generelt, så prøver jeg å lete etter de skoene som gir meg følelsen av at man ikke har sko på seg.

Forleden var det tid for å lete etter nye joggesko igjen. Denne gangen lette jeg på nett. Søkte og søkte. Leste og leste. Denne gangen ble det et par Hoka sko. Jeg har alltid vært nysgjerrig på Hoka da det er så mange som skryter av de. Det finnes jo mange ulike modeller her også, men jeg valgte da en modell for meg med overpronasjon. Så nå håper jeg rådet jeg fikk fra butikken stemmer med virkeligheten. Testen inne er absolutt godkjent. Utrolig gode på føttene, utrolig gode å gå på inne, så nå gjenstår det å se hvordan de er på trening. Fargerike er de også, så det er et ekstra pluss.

I dag fikk jeg testet skolene litt da jeg var på trening på morrakvisten. Deilig å være på trening rundt kl.07. Det var ikke mange på plass så tidlig en 1.påskedag, men alene var jeg ikke. Hoka skoene var utrolig gode på beina, og utrolig gode å gå på det lille jeg gikk, men så dukket samme problem opp på sykkelen som jeg ofte opplever, nemlig at jeg får ubehag under føttene etter å ha syklet en godt stykke. Dette er nok mer føttene mine enn det er skoene, men det er så frustrerende! Er det noen av dere som har det på samme måte? At dere får ubehag under føttene, spesielt under fremste del , mot yttersiden. Kanskje er det fordi jeg har overpronasjon ( plattfot ), kanskje er det ødemet…jeg tviler på at det er skoene når det skjer uansett sko egentlig. Jeg må høre med fysioterapeuten, og de på Blatchford om de kan ha noen råd. Jeg hadde et håp om at jeg ikke fikk dette med nye sko, men det kom etter at jeg hadde syklet ca en halv mil. Holdt ut mila, men det var bare så vidt…beina er heller ikke gode akkurat nå, så er kanskje en kombinasjon av mye…men hadde ønsket meg et par sko hvor dette ikke skjedde, men det er kanskje å ønske for mye…tips mottas med takk.

Ha en nydelig 1.påskedag. Jeg hadde planlagt en tur ut i dag, men her i sør er det meldt regn, så da blir det nok å finne på noe her hjemme.

Vi blogges til lørdag! Besøk gjerne nettbutikken min : https://enstorrelseforstor.no/

Påskeaften, og vi er midtveis i påsken. Påsken er ikke som den var når jeg var liten. Jeg husker godt hvordan påsken kunne være da. Da snek påskedagene seg avgårde, og den ene dagen var lengre enn den andre. Langfredag var en grusom lang dag husker jeg! Den tok jo aldri slutt. I barndommen husker jeg skrekkopplevelsene fra da jeg måtte være med på ski i påsken. Ikke at vi var en skielskende familie som gikk mye på ski, men noe var vi på ski, og skulle vi ut, så skulle alle ut, også jeg som ikke på noe tidspunkt drømte om verken ski som hobby, eller karriere. Jeg tror nok foreldrene mine hver gang tenkte at dette var siste gangen de skulle ha meg med, men foreldre glemmer fort. To skitak, og jeg falt paddeflat på flatmark, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var når jeg kom til en bakke. Fall, grining, skriking…opp igjen…fall, grining, skriking, og sånn gikk nå skiturene. Ingen glede for meg, og ingen glede for mine foreldre. Traumatisk husker jeg skituren hvor jeg hadde falt, og furtet så mye at alle ble møkklei, og lot meg bli liggende alene i en stor snøhaug. Jeg følte jeg lå der i evigheter helt alene, helt forlatt. Nå var ingen i familien langt unna, men selv følte jeg meg helt forlatt i verden. Stakkars mamma, tålmodigheten selv. Tålmodigheten når det gjaldt meg og ski, den ble ganske så tynnslitt, så det var ikke rart hun bare lot meg ligge der i snøhaugen skrikende. Jeg la skiene på hylla ganske tidlig kan man si, og har ikke hatt de på meg siden.

Onsdag kom prinsene til mommo. At barnebarn er livets dessert, det er så sant som det kan bli. Prinsene mine bor i Arendal, og jeg vet jeg er heldig som sånn sett har de såpass nærme, men for meg føles det som verdens ende. Jeg skulle gjerne vært mer sammen med de i hverdagen også. Hatt de en time, eller tre etter barnehagen. Fulgt de i barnehagen, hentet de i barnehagen, funnet på masse ting i hverdagen. Nå er det en time frem og tilbake i kjøring, og i hverdagen etter barnehagen, så er det ikke mye tid igjen før det er kvelden for to gutter som har hatt en lang dag. Det og kunne stille opp mye mer også om avstanden hadde vært kortere, det hadde jeg satt pris på. Jeg har jo håpet om at vi en dag bor enda nærmere hverandre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det å få være mommo for disse to flotte guttene, det er ubeskrivelig flott. Det å få tilbringe tid sammen med dem. Se dem smile, le og kose seg, men også av og til være lei seg, det gjør masse med meg. Det og ha fått knyttet et så sterkt bånd med prinsene mine, det er så utrolig flott. Det å dele hemmeligheter, leke, lese, tegne og oppdage verden sammen – jeg er så utrolig heldig. Jeg kjenner jeg savner dem hver dag, og tenker på hvordan dagen deres har vært. Å se to smilende, små gutter kommer springende mot meg i rakettfart når vi sees igjen, den følelsen er helt ubeskrivelig. Hjertet smelter. Eller når de kommer krypende opp i mommos fang og forteller at de har savnet meg, og elsker meg så høyt – er det rart man smelter totalt. Guttene beriker livet mitt så utrolig mye.

Onsdag feiret vi bursdagen min, og torsdag var vi noen timer i Dyreparken hvor vi har årskort. Dyreparken er et eldorado for guttene. Det er nesten så de oppdager nye ting hver gang. Eggejakt ble det når vi kom hjem, og påskeharen hadde gjemt hemmelige lapper både ute og inne, men til slutt så fant guttene et svært påskeegg som påskeharen hadde fylt med godteri, men også litt andre ting. I går etter familieselskap så dro guttene hjem igjen til Arendal, og mommo kjenner på at vi har hatt så fine dager sammen, men også på savnet….

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ alle de årene tilbake. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed til påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg.. Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg heldigvis lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg mener det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg selv alt, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. Har du forresten smakt Firkløver med kaffe? Himmelsk god! Litt sånn mokkabønne aktig.

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Har man klart og være noe aktiv i påsken, så har kanskje den dårlige samvittigheten fått mindre plass. Jeg skal gjøre plass til både trening og turer resten av påsken, men i dag hoppet jeg over treningen. Jeg kjenner veldig godt at jeg har vært veldig mye på beina siden prinsene kom. Lymfebeina mine er utrolig slitne, og tunge i dag.

Påskeharen kom til meg i år. Tirsdag fikk jeg overraskende et påskeegg fylt med masse godsaker av en kjekkas. Sånt blir man jo utrolig glad for. Utvilsomt en gledelig overraskelse i hverdagen. Men egget er foreløpig urørt, men kanskje i kveld….

Nyt dagen. Vi blogges i morgen.

Varig endring. Disse to ordene er viktige, men også vanskelige. Det er viktig å endre når man føler at kroppen trenger det, men å få til en varig endring som man klarer å holde, det er utfordrende. Vi har sikkert alle hatt ønske om å få det til, og vi får det til over en kortere eller lengre periode. Men det å la dette bli en del av hverdagen uke ut og uke inn, år etter år, det er vanskelig.

Foto: Fædrelandsvennen

Jeg har kjent på og lykkes, men jeg har også kjent på hvor lite som skal til før hele lasset kan velte. Og akkurat i det øyeblikket, så føler man seg om verdens største taper. Og når ens eget lass raser, så føler man at ” alle ” rundt en lykkes, og man sitter igjen med det store spørsmålet: Hvorfor lykkes ikke jeg?

Jeg klarer meg utrolig fint når det kommer til trening. Jeg trener målbevisst uke etter uke, styrke og kondisjon, men vektnedgangen, den er og blir utfordrende. Ikke at jeg veier meg akkurat nå. Jeg er ikke venn med vekta så lenge jeg føler at det ikke har skjedd noe. Det er jo denne flodhestfølelsen som til stadighet dukker opp, og dem er kjip å føle på. Hvor er jernviljen???

Jeg blir likevel inspirert og motivert når jeg leser om mennesker som virkelig har endret, og de har klart å holde endringen over tid. Jeg vil og! Det er den første følelsen jeg får, og så leser jeg og blir imponert. Av og til kan det hjelpe å få små tips. Tips som kan føles som et spark bak, for et spark bak, det trenger vi alle i blant. Jeg må nok ha en hardt et, et veldig hardt et. Og jeg vet jeg kan om jeg gir jernet på alle plan 100%.

For litt siden, så leste jeg om Thomas i Fædrelandsvennen, en stor mann på 140 kg, en mann som hatet å løpe. Etter en fest står han og ser seg selv i speilet, og ser et speilbilde han ikke liker. Han har mest lyst til å hoppe så ille føler han seg, men istedenfor så bestemmer han seg for å bruke hver dag resten av livet på å bli den beste versjonen av deg selv. Det som kunne ha blitt slutten, det ble en ny start.

Nå valgte Thomas å starte med løping, noe som sikkert ikke er aktuelt for så mange av oss. Maraton etter maraton. Mil etter mil løp han, og kiloene, de raste av. Men så var det denne løpingen da. Løping som mange av oss . ikke ser på som særlig aktuelt. Men det vi kan ta med oss, vi som ikke nødvendigvis knytter på oss løpeskoene, det er rådene han gir. Det viktigste rådene er tålmodighet og balanse. Tålmodighet fordi endring tar tid. Balanse fordi hele livet ikke skal dreie seg om kun trening og kosthold.

I artikkelen i Fædrelandsvennen, så gir Thomas konkrete råd for og lykkes med en varig endring. Kanskje kan disse motivere de av oss som trenger en ny start. Kanskje kan vi klare å få det til å bli en endring over tid. For vi kan utvilsomt klare det alle som en. Den endringen jeg trenger dreier seg om kostholdet, for andre kan det være aktiviteten.

1. Start NÅ: Det er mane av oss som ønsker en varig endring, men så var det å komme i gang da….

2. Små skritt: Babysteps. Vi har hørt masse om babysteps. Disse små skritt i starten som er så viktige.

3. Sett mål: Det er så viktig å sette seg mål. Ikke kun de store målene, men de små også. Hva er målet denne dagen eller denne uken? Ikke sett deg de hårete målene. Sett deg mål som er overkommelige, og som kan gi deg mestringsfølelsen..

4. Belønningssystem: Hver gang du når mål du har satt deg, så må du kunne unne deg noe. Det må ikke være godteri, men kanskje trenger du nye joggesko, eller kanskje vil du ut å spise et godt måltid mat….

5. Ekstern hjelp: Det må ikke være en PT selv om en PT er verd hver krone om man har økonomisk mulighet til å investere i en. For de som er mindre sære enn meg, for jeg elsker å trene alene, så kan du bruke venner og kjente. Kanskje kan du også starte et treningsprosjekt sammen med en god venninne. Mitt største ønske akkurat nå er PT. Jeg har hatt det før, og det var så verdt det. Men PT koster…..

6. Du kommer til å gå på trynet : Gjort er gjort. Økten man mistet i går, den får du ikke endret på. Da må man fokusere på dagen i dag.

Jeg synes rådene var veldig gode, men vanskelig å få dette inn i rammer, det er det. Det er alltid mange flere som ikke klarer dette enn de som klarer det. Men vi har jo alle en jernvilje, eller en vilje av stål, så hvorfor det er så vanskelig å finne denne til tider, det er et stort mysterium.

Gro Rugseth som er førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, sier i samme artikkel at det ikke er noe revolusjonerende med rådene fra Thomas, men at rådene ofte går igjen hos de som lykkes. Det finnes en database i USA som samler tilbakemeldinger fra personer som har fått til en varig livsstilsendring. De rapporterer om mange av de samme elementene som Thomas. Likevel, det er et fåtall som faktisk lykkes, presiserer hun. Steget fra at rådene funker for ham, til at de funker for alle, er stort. Men vi kan ikke gi opp på det grunnlaget. Du og jeg kan være blant de som lykkes.

Jeg var på trening 0650 i dag, og hadde ei knallgod styrkeøkt. Jeg var nesten helt alene på treningssenteret i dag da jeg kom, og jeg utfordret meg selv til øvelser jeg helst gjør når det ikke er for mange som trener samtidig. Så treningen er der, men så var det dette kostholdet da…mengder, begrensninger….

Krigen er definitivt i gang. Og diskusjonen er i gang. Dette skjer hver påske.

Krigen vi snakker om, det er selvsagt godtekrigen. Godteriet som blir dumpet i pris rett før påske. Det er jo alltid sånn rett før jul også når marsipanen og smågodtet får svenskepriser. Og akkurat nå så er det svenskepriser, og folk går bananas i smågodt, Kvikklunsj og marsipanpølser. Butikkene kriger om kundene, og ernæringseksperter fortviler over at vi nordmenn nå blir enda tjukkere. Spesielt er det ille for oss svake overvektige som ikke kan gå forbi billig godteri.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har protestert høylytt når butikkene har solgt billige kalorier. Stakkars de tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene. Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, Kvikklunsj og marsipanpølser, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg synes det er fantastisk bra at man kommer til frukt og grønt aller først når man går inn for å handle. Jeg kjøper ofte frukt i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. Kostholdet mitt er ikke så galt som sikkert mange tror. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige, men sliter nok litt i forhold til feks størrelse på porsjonene. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med smågodt, Kvikklunsj, cola og chips.

Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal fylle kurvene våre med gulerøtter, og salater.

Påsken er her, og jeg skal kose meg med påskegodt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har kjøpt smågodt til 7.90 kr på Europris. Jeg kjøpt billig Kvikklunsj og sjokoladeharer på Kiwi. Jeg har også kjøpt masse Solo Super, men den er jo uten sukker hehe. Mye av godteriet er til prinsenes påskeegg. De eggene er store, men fylles med mye mer enn godteri. Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Det handler om helt andre ting. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper dessverre ingenting.

Planen var trening i dag, men i går hadde jeg besøk, og det ble veldig sent. Er ikke vant til å natterangle lengre, så søvn ble prioritert. Det kommer en dag i morgen, og da er jeg på plass på trening innen kl.07. Dermed får jeg fire økter denne uken, selv om jeg hadde håpet på fem.

Ha en nydelig lørdag. Vi blogges i morgen.

Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel.  Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men å sykle inne, på treningssenteret, det liker jeg veldig godt. Jeg hadde nok trodd at det å sykle inne ville være like pyton som det  sykle på en ordinær sykkel ute, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve ergometersykkelen. PT jeg hadde, og som jeg savner veldig, han brukte lang tid på å overtale meg. Jeg husker hvordan vegringen satt veldig godt i. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at det å sykle inne nok ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : jeg har blitt så glad i sykkelen på treningssenteret. Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på sykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg var veldig bra.

Nå er jeg på sykkelen 2-3 dager i uken. Denne uken har det blitt to ganger, for denne uken har egentlig vært en slapp uke med kun 3 økter, så neste uke er det full uke igjen. Det stresser meg ikke så mye om jeg ikke får 5 økter hver uke så lenge jeg vet at jeg har blitt veldig god på å trene, og trening har blitt en viktig del av hverdagen min. Når jeg har treningsøkt på sykkelen, så skal jeg sykle ei mil eller mer. Lymfebeina mine liker også å sykle, og jeg merker hvor mye bedre beina er etter ei sykkeløkt enn før. De dagene hvor jeg trener styrke, så er det oppvarming på sykkelen i 10 minutter. Jeg bytter på å ha sykkeløkt, økt på tredemølla og styrke gjennom uken. Så velger jeg ulik intensitet på kondisjonsøktene ut i fra hvordan beina mine fungerer. Ofte må jeg starte forsiktig, men så kan jeg øke når beina bare har fått kommet seg i gang.

At trening er medisin for kropp og sjel, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror ikke jeg har hatt en dag hvor jeg har trukket dyna godt over hodet for å sove videre. Jeg er morrafugl, og står rett opp av sengen når alarmen på telefonen ringer. Da er det en tur på badet, rett i treningsklær, og så er det ut døren. Det å komme seg ut såpass tidlig er utrolig godt, og det å kjenne at tunge, vonde bein blir så mye bedre av å trene, den følelsen er så god å kjenne på. Jeg kjenner også hvor godt det gjør psykisk å trene. På sykkelen, eller på mølla så får jeg tenkt de tanker som må tenkes, og bli ferdig med det der og da, og når man ikke har tanker som må tenkes, så er man i sin egen, lille boble. Jeg har på god musikk på ørene, noe jeg er helt avhengig av for å gjennomføre gode treningsøkter. Skulle jeg ha glemt øreproppene hjemme, så snur jeg for å kjøre hjem og hente de. Musikk må jeg ha.

Kanskje er det beina mine som har vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er kanskje også fikk meg til å tvile på å sykle inne. Sykling er blitt en favoritt, og jeg sliter ikke med å gjennomføre disse ukentlige sykkelturene. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke. Så med riktig innstilling på sykkelen ut i fra dagsformen, så svetter jeg meg gjennom mila og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Å trene på treningssenter det var ei gang ei dørstokkmil for meg, men det er lenge, lenge siden. Jeg stortrives med å trene på Fresh Fitness Rona. Der er det ingen blikk, eller kommentarer. Der opplever jeg kun positive, flotte mennesker som heier på hverandre. Jeg har definitivt funnet den treningsformen som fungerer optimalt for meg.

I morgen er jeg klar for ei ny, knallgod treningsuke. Vi blogges til lørdag.

Et evig problem for mange, det er å få tak i gode bukser. Dette tror jeg gjelder veldig mange, og ikke bare oss som er en størrelse for stor. Det å få bukser som har en god passform, bukser som går høyt opp i livet, bukser som ikke strammer og for mange også bukser som har litt vidde i beina, det er ofte så vanskelig at man nesten gir opp før man har startet buksejakten. Jeg måtte gi opp den jakten for mange år siden fordi mine bein krever veldig god plass i spesielt leggene. En sjelden gang kan jeg være heldig å finne ei bukse som har veldig vide bein, men det skjer ikke ofte.

Jeg får mye meldinger fra fortvilte kvinner som ikke finner bukser de føler seg vel i, og det er ikke moro å trave butikk etter butikk, og bare kjenne på mer og mer skuffelse og fortvilelse. Og fortvilelsen blir ikke mindre når man kanskje er der at man må ha nye bukser fordi de man har er gått ut på dato, og moden for søpla. Jeg husker jeg i perioder gikk med bukser som var så slitte på innsiden av lårene at noen sikkert la merke til det, men det var jo fordi jeg ikke fant bukser som passet. Etter hvert så ble det heldigvis en løsning på mitt problem i forhold til at jeg måtte begynne å få sydd bukser som satt som de skulle også på mine lymfebein. Jeg vet jo at mange med feks lymfødem og lipødem sliter med å finne bukser med vidde, så når jeg skal handle inn bukser til nettbutikken min, så leter jeg alltid etter vidde for og kunne hjelpe de som trenger det. Jeg kjenner fortvilelsen, og det er viktig for meg og kunne hjelpe om jeg kan.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å gå med en bukse som egentlig ikke har den passformen man ønsker, det gjør at man fokuserer mer på buksen enn andre ting. Det blir litt med bukser som strømpebukser. De kan feks rulle ned, og bli liggende under magen. De blir for korte i livet, Man vil jo at buksen skal sitte der den skal, og også holde på plass litt mage og kanskje også litt valker. Mange opplever nok også at buksene strammer mer enn man ønsker. Det og ikke føle seg vel når man går ut døren, da er dagen litt ødelagt på forhånd. Sånn er det for meg, og jeg er sikkert ikke alene.

Visst du leter etter gode bukser, så har jeg lyst til å gi noen gode tips. I nettbutikken så har jeg en utrolig god bukse som kunder kjøper igjen og igjen. Den heter ” Madrid ” . Dette er en bootcut-bukse i Jersey-blanding. Den er høy i livet, og den har en veldig god stretch, noe som gir en god passform og komfort. Mange kunder føler at buksen har en shape effekt., noe den ikke har, men den holder ” ting ” på plass. Den lille slengen nede på busker gjør buksen ekstra fin synes jeg. Det blir ikke kne i de, og den holder seg fin. Buksen starter på str. 42, og går opp til str. 54. Buksen er romslig, så mange velger å gå ned en størrelse. Prisen er også veldig fin. Dette er en bukse man kan bruke i både hverdagen, og når man skal pynte seg litt.

” Copenhagen wide legs ” er også en bukse jeg selger veldig mye av. I denne buksen så har man god plass til legger og lår fordi også denne buksen har masse stretch. Buksen har formet passform rundt hoftene, og har brede ben. Benlengden er 80 cm.

Bukser med vidde, da har jeg også noen gode modeller. ” Clara baggy pants ” er kanskje en modell noen av dere kjenner til. Dette er en modell som har vært i noen år, og som kommer i ulike farger i de ulike sesongene. Strikk i livet, og nederst på beina. Lommer foran, og bak. Denne er ikke helt lang, noe som gjør at dere som kanskje føler at bukser blir for lange kanskje vil like denne.

En bukse som har veldig god vidde er buksen ” Ing “. Brede bootcut-inspirerte bukser med lommer. Høykvalitets elastisk viskoseblanding. Ei anna bukse med god vidde er ” Kristin. ” Denne har også litt bootcut nede.

Er du klar for gode bukser i spreke farger, så må du bare sjekke ut buksene ” Kajsa ” og ” Gunnhild.” Bukser med masse stretch, og i vårens flotte farger.

Du finner alt av bukser i nettbutikken : https://enstorrelseforstor.no/

Så er du en av mange som sliter med å finne gode bukser, ta en titt på disse som jeg har tipset om i dag, og spør om du skulle lure på noe. Jeg tror mange der ute har kjent på den kjipe følelsen av og ” aldri ” finne bukser som passer slik de ønsker. Gode bukser er viktig for å føle seg vel. Jeg tenker alltid på utfordringer man har når jeg tar ut klær, og det er nok en fordel jeg har. Det at jeg kjenner utfordringene veldig godt. Skulle du få utsolgt på et plagg i nettbutikken, så ta gjerne kontakt med meg. Er plagget på lager i Danmark, så kan jeg bestille det.

Jeg hadde flotte damer på besøk i går kveld, og når vi er sammen, så glemmer vi helt klokka. Det er ikke ofte jeg rangler til langt på natt, men det gjorde vi denne gangen. Noen mennesker trives man bare så uendelig godt sammen med. Man kan være 100% seg selv, og det er en så herlig følelse. Vi ler så magemusklene verker etterpå, og vi har de dype, gode samtalene. Nå planlegger vi å dra på Glamping sammen, så da er det bare å få booket dette i dag 🙂

Jeg håper lørdagen din blir flott! Vi blogges i morgen.

En god venn av meg er alvorlig syk. Håpet han hadde er i ferd med å svinne ut. Nå kjemper han virkelig for livet, 56 år gammel. Det er så innmari vondt å se en god venn så syk, og vite at han kanskje snart blir borte. Jeg har grått mange tårer. Livet er så brutalt i blant. Så urettferdig.

Jeg har kjent han i tre år, og selv etter kun tre år, så har han satt dype spor. En evig optimist, så real, så ordentlig, så ærlig og oppmerksom. Alltid blid, en som alltid får meg opp når jeg er nede. Det ble ikke noe mer enn vennskap mellom oss selv om vi begge var på leting etter noe mer, men for et fint vennskap det ble. Alt kan vi fortelle hverandre, og vi kan være brutalt ærlige. I høst ble han syk, veldig syk, men så klar for å kjempe og vinne kampen. ” Dette går ikke veien, Heidi ” var meldingen jeg fikk forrige uke. Jeg vil ikke tro det. En mann med mange år igjen. En mann med to flotte sønner som betyr alt for han. Håpet skal man aldri gi opp, men akkurat nå ser det veldig mørkt ut. ” Skulle jeg tape kampen, så har jeg hatt et veldig godt liv ” sa han sist jeg pratet med han. Et liv som skulle vært så mye lengre enn det ser ut til nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han tok nok ikke de første tegnene, men det var ingen typiske tegn. Det kunne vært ingenting også, men etter hvert ble ting så mye verre, og han kom seg til legen. Om håpet hadde vært større om han hadde dratt med en gang, det vet man ikke. Men det er så viktig å ikke overse endringer. Man kjenner sin egen kropp ut og inn. Man kjenner når noe ikke er som det skal være, og man kjenner når kroppen motarbeider oss. Og når vi er der at man kjenner endringer, og at ting ikke er som det skal være, så må vi stoppe opp litt, og kjenne enda bedre etter. Er det noe som fort forsvinner, og ikke kommer tilbake, eller er det noe som er der og ikke forsvinner? Ta alt på alvor, og bestill en legetime heller før enn senere.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har vært der hvor ting endret seg, og for min del var det drastiske endringer. Alt ble oppdaget i tide, så jeg slapp unna med kirurgi. Ingen stråling, og ikke cellegift. Jeg fikk livet i gave. Nå er det min gode venn som kjemper med nebb og klør for livet.

Det er så viktig at vi lytter til egen kropp. At vi tar celleprøver, at vi tar mammografi, at vi følger med dersom det skjer endringer. Heldigvis er ikke alt alvorlig, men vi er nok ikke flinke nok til å ta signalene vi får. Vi er ikke flinke nok til å lytte til kroppen. Det gjelder så mye. Noen drar til legen straks de kjenner noe, men alle er definitivt ikke der. Jeg er nok en mellomting. Jeg drar til legen om jeg er i tvil om noe, eller sliter med noe. Jeg venter aldri lenge. Det har kanskje også noe å si med at jeg har vært alvorlig syk, og at det ikke er en selvfølge at jeg fikk leve. Kreften var i tidlig stadie, men den var veldig hissig, så jeg kom i grevens tid. Ikke si at alt går over. Alt gjør ikke det.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg blir innkalt til mammografi. Jeg har tatt mammografi tre ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Jeg hadde jo da en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Lytt til kroppen, og ta deg selv på alvor.

Jeg kjenner at blodtrykket øker når jeg leser om Vipers markedssjef som kalte en spiller på Byåsen for feit. I tillegg kunne han ikke være mann nok til å si at det var han som skrev det. Han var blitt hacket han helt til presset ble for stort, og han måtte krype til korset. Ingen skal kalle noen for feite, heller ikke markedssjefen i Vipers. Og er man så lavmåls at man faktisk skriver slikt på sosiale medier, så vær mann nok til å stå for det. I tillegg kan det være lurt å endre litt på måten man snakker om andre mennesker på, og ha respekt for andre uansett kroppsform. Samarbeidspartnere velger nå å ikke fornye samarbeidsavtaler også pga av dette. Noen er i tenkeboksen. Slikt står det respekt av.

Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er en gruppe mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi visstnok selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi visstnok selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss.

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en litt eldre artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen var det snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt. En bekjent av meg, en mann har slitt med spiseforstyrrelser fra han var rundt 20 år. Han er i dag 63.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet veldig godt at overvekt kan være veldig skadelig. Alle vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er ikke helt riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdommer som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg har lipolymfødem, noe som gjør kroppen større på mange måter, og jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Alle har vi vår historie, og vår bagasje. I tillegg til sykdom, så har jeg min også i forhold til et dårlig selvbilde hele livet. Andre har langt mer traumatisk bagasje med seg. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Jeg har fire trenings t-skjorter. Alle er fra Stormberg, og alle er like. Den ene har en annen farge enn de tre lilla. Men ellers samme modell, samme lengde, og samme armlengde. Alt av lengder er perfekt. Jeg har hatt disse t-skjortene i mange år nå, så jeg må rose Stormberg for en utrolig god kvalitet. T-skjortene har virkelig blitt brukt, og de er blitt vasket utallige ganger. Og ennå er de like fine. Likevel kjenner jeg på frustrasjonen og fortvilelsen som vil komme når jeg må kaste disse en etter en. Hva gjør jeg da? Går over til treningsjakke? Det er varmt å trene i. Jeg kan ikke gå i en t-skjorte som viser alt jeg vil skjule. Det er langt utenfor komfortsonen min, og det skjer ikke.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å lage trenings t-skjorter som har armer med litt lengde? Jeg vet mange har etterlyst det, og mange butikkansatte har gjort det samme. Likevel skjer det ingenting. Hvorfor må armlengden vært kort? Produsentene har tunikaer, og topper som kan ha gode armlengder, men ikke når det kommer til t-skjorter både til trening og hverdagsbruk. Jeg fatter ikke hvorfor det er så vanskelig å gjøre noe med det.

4- 5 ganger i uken pleier jeg å være på trening. Dette er stort sett gode svetteøkter, og jeg er avhengig av gode treningsklær, og for min del, så tenker jeg da på treningsoverdeler. Gode trenings t-skjorter, eller treningsgensere som er puster godt, som er fukttransporterende og som tørker fort når man svetter som bare det. For er det noe jeg gjør når jeg trener, så er det definitivt å svette. Det å ha overdeler som ikke har disse egenskapene, det er ikke særlig behagelig. Det er grusomt å gå i overdeler som er våte av svette.

Det er ikke noe problem å finne treningsoverdeler med disse egenskapene heldigvis, men problemet er altså å finne treningsoverdeler som har god lengde, og som også har en god armlengde. Det er masse overdeler å finne, spesielt på nettet, men de er jo så korte! Og i tillegg har de så korte armer at både grevinneheng og løshud er på utstilling. Når man har en litt av begge deler, så rister det godt når man trener , og man kan fort risikere å bli sjøsyk om man tilfeldigvis er i nærheten og ser alt dette i fri bevegelse.

Noen cm med ekstra stoff, kan det være så vanskelig? Dette gjelder jo også t-skjorter generelt. Produsentene fortsetter med korte armer ennå de har fått utallige tilbakemeldinger om at armene må være lengre, og da skjønner jeg virkelig ikke hvorfor man ikke kan høre på de som faktisk skal kjøpe t-skjortene? Man blir oppgitt over for korte t-skjorter, for trange treningstopper, og at alle overdeler omtrent ikke har armer. Behagelige treningsklær til store vil kreve en annen passform, andre lengder, og bredder enn i ordinære størrelser. Vi har andre krav for at vi skal føle oss vel i plaggene.

Ikke bry deg om grevinneheng og løshud. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt akkurat det, men jo, jeg bryr meg. Jeg ønsker ikke at verken den løse huden, eller grevinnehenget skal danse rundt i ellevill dans mens jeg trener. Det handler mer om mitt velvære, enn å beskytte andre mot sjøsyke.

Jeg fant altså min treningsfavoritt for noen år siden. Da hadde Stormberg en helt fantastisk trenings t-skjorte som hette Danne. På den tiden testet jeg litt for Stormberg, og testet bla denne t-skjorten hvor jeg ga tilbakemelding på at modellen måtte være lengre, og den måtte også ha lengre armer. T-skjorten ble slik jeg ønsket, så jeg husker at jeg kjøpte en del av disse for å sikre meg gode t-skjorter å trene i. I dag finnes ikke disse i sortimentet, og det er innmari synd. Denne modellen er perfekt for oss som trenger god lengde på overdelene. Strekker man feks på armene, så sklir ikke overdelen opp. Den dekker det vi ønsker å dekke.  Treningsoverdelen absorberer svetten veldig godt, og den tørker fort. Den er myk, og utrolig behagelig å ha på seg. Denne er ikke lengre å få tak i. Trenings t-skjortene som Stormberg har nå, de har veldig korte armer. Hvorfor kunne de ikke i det minste ha videreført den gode armlengden på nye t-skjorte modeller?

Jeg var i kontakt med Steinar Olsen i Stormberg nylig, og han kunne fortelle at Danne ikke kom tilbake, men han kunne fortelle at det kommer en del nye t-skjorter for SS24 sesongen, og der har Stormberg t-skjortemodeller som er ekstra lange på ermene i de store størrelsene nettopp fordi det er mange som ønsker den løsningen på de store størrelsene. Jeg gleder meg til SS24 sesongen, og håper lengden blir som vi ønsker.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg liker treningsklær som ikke er for kroppsnære. Vi har gjerne en en valke, eller to, eller en mage som man ikke vil skal bli et blikkfang. Overdelene må ha litt lengde, og da såpass at vi får den ned forbi rompa. Overdelen trenger ikke være telt, for vi kan gjerne vise formene våre, men det er en forskjell på å vise alt man har ekstra, og ha et plagg som fint følger kroppen. Armene er også ett viktig punkt. De færreste av oss store vil vise armene våre. Kanskje fordi vi har en del ekstra hud der, eller ved vektnedgang, så kan det bli en del løshud. Den perfekte lengde for meg er absolutt at jeg får dekket omtrent halve armen. Om ikke helt ned til albuen, så nesten.  Jeg sliter med å uttale meg om treningsbukser da mine bein skiller seg en del ut fra andres. Vi store ønsker også å føle oss freshe – så ja takk til masse flotte farger!!

Dette er noe jeg jobber mye med, spesielt i hodet aller først, men jeg håper at det er noe jeg kan jobbe videre med, og ikke bare i hodet. Fremtiden blir spennende.

Jeg får lete videre, og håpe det dukker opp noe før favorittene mine er så slitt at de må kastes. Og har du noen gode tips, så tar jeg de gladelig i mot.

Nyt søndagen. Her er det full rulle med to aktive, flotte prinser. Vi storkoser oss!

Vi blogges til lørdag.

Au, au. Sårt og vondt som bare søren. Jeg har ikke glemt hvor innmari vondt det kunne bli. Jeg hadde sår. Skikkelige sår også.

Lårene mine er store. Ennå verre er det med leggene. Det er ikke sånn at jeg står lenge og studerer verken lår, eller legger i speilet. Det er vel heller sånn at jeg løper forbi speilet for å slippe og studere størrelse, og utseende. Lårene er store, men de er egentlig ikke så stygge visst man ser bort i fra litt åreknuter. Det er leggene som er hovedproblemet mitt. Hadde det ikke vært for de store leggene som i tillegg er ett levende bevis for dårlig sirkulasjon, og ødelagte lymfebaner, så hadde jeg vel følt meg noe slankere enn jeg gjør. I tillegg har jeg sånne poser ved knærne, men akkurat de tingene, det kan være til et senere blogginnlegg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det er egentlig ikke de nydelige leggene mine som skal være tema på bloggen i dag. Det er lårene mine, eller helt nøyaktig, så er det gnissing mellom lårene. Jeg er nok ikke alene om å ha kjent på den herlige følelsen av at det gnisser godt mellom lårene i blant. To lår som støter på hverandre, og skaper denne magiske gnissingen. Det hørtes nesten litt romantisk ut når man snakker om magisk gnisning, men det er langt fra verken romantisk, eller noe som kan minne om en god følelse. Det er bare vondt. Skikkelig vondt. Det blir sårt og rødt, og det ser ikke pent ut.

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det en utfordring man støter på når man nå skal finne frem kjolen, eller skjørtet. Når jeg har lår av størrelse, og når jeg går i kjole, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med kjole, eller skjørt særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det faktisk sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av plussene er at lårene ikke gnisser like mye som før. Likevel kan det skje.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Beina har liksom ikke vært stramme, og faste nok. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Ikke ser det særlig bra ut heller når man må gå rundt, og dra ned i et plagg som er under kjolen, eller skjørtet. Man blir bare frustrert, irritert , og sabla sur av sånne ting.

Så ble jeg kjent med gnissetrusen, og den ble min redning mot gnissing. Gnissetrusen er en truse/shorts som beskytter lårene mot denne vonde gnissingen. Den er god i livet, og den sitter der den skal, også i beina. Gnissetrusene er behagelig å ha på seg synes jeg. Dette er ikke en shapeup truse som gjør at du mister mer, og mer pust for hvert skritt man tar.

Når jeg startet nettbutikken, så var det viktig for meg å finne plagg som også kan hjelpe oss i hverdagen. Jeg har kjent på kroppen hvor frustrerende mye kan være, og når jeg da finner geniale plagg, så vil jeg ha disse inn i nettbutikken, som gnissetrusene. Det er en god følelse å slippe å kjenne på den forbaska frustrerende, og vonde gnissingen.

Gnissetrusene får du i sort, og hvitt, og du kan få de både med og uten blonder nederst på beina. Gnissetrusen går fra str. 42 – 54. Et must have plagg spør du meg Du finner gnissetrusene her :https://enstorrelseforstor.no/collections/gnissetruser

Velg produkter, så underdeler, og deretter gnissetruser. Du kan og sende meg en mail på : [email protected]

Jeg håper lørdagen blir fin. Jeg skal på navnefest til fine Markus. Morraen brukes til kakebaking, og laging av eggerøre til koldtbord. Etter navnefesten så kommer datteren min, og prinsene mine, og blir til søndag. Så dette blir en flott helg. Vi blogges igjen i morgen.