En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Interessen for slankemedisin har eksplodert siden Novo Nordisk lanserte Wegovy i 2022. Når vi snakker om slankemedisin, så snakker vi pr nå KUN om Wegovy. Ozempic som mange diabetikere bruker er IKKE en slankemedisin, men Ozempic har en veldig positiv bivirkning for veldig mange, nemlig vektnedgang. Jeg er en av de som er takknemlig for bivirkningen som Ozempic har.

Diskusjonen rundt Wegovy raser. Dette gjelder både i forhold til at overvektige og fedmerammende ikke får medisinen på blå resept, og debatten går også på hva man egentlig får i kroppen sin når man bruker Wegovy. Det som jeg blir veldig provosert av er at det som regel er normalvektige som har en sterk mening om medisinen. En masse mennesker som aldri har kjent overvekt på kroppen, de er de største kritikerne til at vi overvektige feks skal få slankemedisin på blå resept. Det er de samme menneskene som har en mening om hva man gjør med kroppen sin ved å bruke denne type medisin, og det er de samme menneskene som selvsagt vet hvordan vi skal komme ned i vekt uten bruk av medisiner. Hadde de samme menneskene sagt nei til denne medisinen om det var de selv som hadde et skrikende behov for hjelp? Neppe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er kanskje ganske ukritisk når det gjelder slankemedisin. Jeg har kjempet med nebb og klør mot vekten i så mange år uten og lykkes skikkelig. Jeg er ikke en sofasliter som ikke gidder å bevege meg, eller ei som stort sett kun spiser usunn mat dagen lang. Joda, klart usunn kost er en del av overvekten min. Såpass selvinnsikt har jeg. Men når man i tillegg sliter med lymfødem etter kreftoperasjon hvor lymfevæsken ikke vil sirkulere og samler seg i en haug i leggene mine. Og at man også har lipødem, denne type fett som ikke kan slankes bort. Da er det store utfordringer som ikke kun handler om mat og aktivitet. Selv på det største så var jeg en aktiv person, og de siste årene har jeg trent godt uke etter uke. Når man har kjempet såpass lenge som jeg har, i likhet med en masse andre mennesker der ute, så er det klart at man ønsker den hjelpen som nå finnes. At noen velger å si nei til denne type medisin, det har jeg stor respekt for. Samtidig som må de som sier ja få respekt for det valget disse tar. INGEN har rett til å uttale seg om valg andre tar. Min kropp – mitt valg.

Tilbake til om slankemedisin er farlig å bruke. Det store spørsmålet mange stiller seg er om det kan være helseskadelig å gå ned i vekt på medisinsk vis. Så langt er det imidlertid ingenting som tyder på det. Mange som egentlig ikke har kompetansen på dette mener selvsagt at det er skadelig uten å ha noe fakta å komme med. Det som sånn sett er sant, det er jo at man ikke vet på lang sikt hva dette kan gjøre med kroppen, men jeg stoler på de som pr nå vet mest om medisinen. Wegovy har på et tidspunkt vært mistenkt for å øke risikoen for kreft i skjoldbruskkjertelen, men mistanken ble avkreftet i en studie av European Medicines Agency i 2023. “GLP-1-medisiner anbefales ikke til personer som har en svært sjelden type kreft i skjoldbruskkjertelen, men bortsett fra det er det ingen som tar skade av å ta dem. Etter min mening bør alle som ønsker det, få lov til å ta det”, dette sier den danske diabetesforskeren og professoren Jens Juul Holst. Det var Jens Juul Holst som oppdaget tarmhormonet GLP-1, som er det metthetshormonet som etterlignes i Wegovy og i flere typer diabetesmedisiner.

De vanligste bivirkningene av Wegovy og andre GLP-1-medisiner er kvalme, oppkast, diaré, forstoppelse og oppblåsthet for å nevne noen. Bivirkningene oppstår vanligvis når man øker dosen og går i de fleste tilfeller over av seg selv. Mindre vanlige, men mer alvorlige bivirkninger inkluderer betennelse i bukspyttkjertelen, som ifølge pakningsvedlegget til Wegovy og Ozempic kan forekomme hos 1 av 100 personer. Tilstanden kan forårsake alvorlige og langvarige magesmerter som kan kreve behandling.

En studie fra University of British Columbia har også funnet en liten risiko for to andre alvorlige mage- og tarmproblemer hos personer som tar GLP-1-medisiner som Wegovy og Ozempic. Disse er delvis lammelse av magesekken og tarmobstruksjon, der en blokkering hindrer mat og væske i å passere gjennom tarmen. Tarmobstruksjon er allerede oppført som en sjelden bivirkning i de amerikanske pakningsvedleggene, mens det europeiske legemiddelbyrået for tiden undersøker om det skal legges til på listen. Slike bivirkninger er imidlertid ekstremt sjeldne. ALLE medisiner har bivirkninger. Man skulle tro at dette kun gjaldt slankemedisiner.

Det forskes heldigvis mye på om slankemedisiner kan ha bivirkninger, men av naturlige grunner kan forskerne ikke studere hva medisinene gjør med kroppen etter 20, 30 eller 40 år. Derfor så kan det selvsagt ikke utelukkes at det kan oppstå andre bivirkninger på lang sikt. Akkurat nå så undersøkes det om Ozempic og Wegovy i svært sjeldne tilfeller kan forårsake selvmordstanker og aspirasjon. Aspirasjon er en potensielt dødelig tilstand der man puster mat og drikke ned i lungene. Dette er imidlertid bare mistanker og ikke noe som er vitenskapelig bevist.

Jens Juul Holst, mannen som oppdaget tarmhormonet GLP-1, han forventer ikke å se noen alvorlige bivirkninger av Wegovy i fremtiden. I følge Juul Holst, så har det vært forsket på GLP-1-legemidler i mange år, og så langt har man stort sett kun oppdaget positive helseeffekter, for eksempel lavere risiko for hjerte- og karsykdommer”. Selv om Wegovy er et relativt nytt legemiddel, har virkestoffet semaglutid vært i bruk siden 2017 gjennom diabetesmedisinen Ozempic, og det lignende stoffet Liraglutid har vært på markedet siden 2009. Juul Hansen har klar tale rundt legemiddelet : Hvis man har et stort problem med vekten, hvorfor skal man da ikke kunne få behandlet det når det nå finnes et medikament som kan gjøre deg mindre overvektig. Jeg kunne ikke ha vært mer enig.

Når diskusjonen raser rundt Wegovy, og alle som ikke har kjent på overvekt uttaler seg negativt både rundt bruk, og dekning : det kunne ha vært deg, og hadde det vært deg som hadde kjempet en hard og lang kamp, så ville de aller fleste ønsket den hjelpen som nå finnes. Wegovy er en medisin på lik linje med andre medisiner. Hvorfor skal folk være så negative til at vi overvektige og fedmerammende skal få den hjelpen som nå finnes ? Hva er det dere har i mot oss ? Vi skal da ha hjelp på lik linje med alle andre. De som ikke har kjent overvekt på kroppen både fysisk og psykisk burde være glade på våre vegne, men det sitter visst langt inne hos veldig mange.

Selv er jeg i tenkeboksen rundt Wegovy. Og grunnen til at jeg er i tenkeboksen er jo fordi det vil bli en høy kostnad hver måned på ei lommebok. Jeg opplever en god vektnedgang ved å bruke Ozempic, og siden forrige uke har vekten gått ytterligere ned. Men på Wegovy kan jeg gå på høyere dose, og fastlegen min tror at jeg vil ha veldig god utbytte av å bruke den. Så det tenkes så det knaker her i Kristiansand.

Nyt søndagen! Her har jeg vært på trening kl.07, og hatt ei god intervalløkt på tredemølla. Vi blogges til lørdag.

Kilde : IForm

Jeg fant, jeg fant…tror jeg. Jeg kan ikke slippe gledeshylet ut helt ennå, men litt testing til, men det ser ut til å bli glede i heimen.

For noen uker siden så skrev jeg om en mulig trusekrise. Det er ikke bare for meg å gå inn på Cubus, eller HM for å kjøpe truser. Så enkelt er det ikke når man bla har en mage som skal ha plass. Jeg hater truser som liksom ikke passer noen steder. Sånt kan ikke jeg gå ned. Jeg kan ikke presse meg inn i noe som er laget for helt andre kropper enn det jeg har. Truser som feks legger seg under magen, det er for meg marerittet med stor M. Jeg må også ha truser som går høyt nok opp i livet. Blir de for korte, så er det en ubehagelig følelse. Jeg tror ikke undertøy nødvendigvis er lett for noen, men det er nok spesielt utfordrende for oss som har en del ekstra her og der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. Samtidig skal jeg være så ærlig å si at jeg gjerne vil at det skal se pent ut også. Vi husker sikkert alle bestemorstrusene. Slike vil jeg unngå for alt i verden, og heldigvis har jeg sluppet akkurat det. Jeg liker pent undertøy, men komforten er absolutt mer viktig. Men når jeg leter etter noe nytt, så leter jeg som en falk etter noe som både ser pent ut, og sitter pent på.

Det er altså gode, pene truser som for meg er vanskelig å finne. Bh’er, det kjøper jeg alltid på Miss Mary. Jeg elsker bodyer, men jeg klipper av skrittdelen, og setter på silikonbånd nede slik at det blir en bh topp. Vel, jeg gjør det ikke, men sydama mi, Marianne gjør dette for meg. Det kan jeg skrive mer om en annen gang.

Så var det den mulige trusekrisen som kanskje er avverget. Mine favoritt truser, de kjøpte jeg på Føtex i Danmark. Stinna trusene. Høye i livet, herlige å ha på, og veldig fine. Nå kan det se ut som om Stinna trusene mine har blitt endret. Fortsatt type boxer, men de siste jeg kjøpte, det var en modell som ikke var som favoritt trusemodellen min, og dette var en modell jeg ikke likte. Modellen var mye kortere, så jeg fikk den ikke særlig høyt opp i livet som jeg gjør med de andre. De satt heller ikke slik mine favoritter gjør. Jeg ble så skuffet, og jeg kjente panikken komme sakte, men sikkert. Hadde de sluttet å produsere min modell? Ble det nå trusekrise? En god venn av meg bor i Danmark, og pleier å kjøpe truser for meg som han sender til meg. Han er så snill som garantert går utenfor komfortsonen for å hjelpe meg med trusekjøp. Han var nylig innom Føtex, og det var mange Stinna modeller, også boxer modellen jeg pleide å kjøpe, men den var altså endret til min store fortvilelse. Jeg må sjekke med Føtex om dette stemmer. Stemmer det, så kan jeg glemme Føtex og Stinne ei god stund fremover.

Men når det kan bli krise med Stinna trusene mine, så måtte jeg sjekke hva jeg kan få her hjemme som jeg kan like: god komfort, høye i livet og gjerne pene. Jeg fikk to tips av lesere av bloggen: XLNT trusene til Kappahl, og high waist trusene til Careless. Jeg har kjøpt truser hos begge siden sist. Jeg var veldig spent på begge. Jeg har truser fra Kappahl, men ikke denne modellen som jeg kjøpte nå. Jeg kjøpte nå en hipster modell som heter høy midje. Veldig pene truser også med blondeparti i front. Careless sine er og veldig fine med blondeparti i sidene, og bak på rompa. Jeg synes prisen hos begge er høy. Kappahl sine kostet 199 kr stk, og Careless sine 249 kr stk. Det er høy pris for en truse synes jeg, for man trenger flere enn en. Begge hadde kampanje: 3 for 2 hos de begge, men likevel en høy pris for ei truse. Stinna trusene koster ca 90 kr stk.

Så var det å prøve, og for mine behov og ønsker, så ble Kappahl sine truser med høy midje en klar vinner. Veldig gode! De satt godt både foran og bak, de gikk høyt og godt opp, og de var pene. De satt godt hele dagen. Careless sine er sånn sett de peneste, men jeg synes ikke de satt like godt. De var ikke så faste i stoffet, skjæringen kunne vært noe annerledes, og jeg synes partiet bak i rompen ble noe slapt. Jeg føler også at stoffet bak skled inn mot rompen hele tiden, noe som jeg ikke synes er behagelig. Stort pluss skal de få for at trusene gikk høyt og godt opp i livet. Jeg skulle gjerne sett at stoffet i trusene var noe mer fast, at jeg følte de satt litt strammere. Jeg valgte str. XXL i trusene fra Careless. Mulig hadde de sittet bedre om jeg hadde gått ned en størrelse, men der var jeg noe redd de ville bli for små andre steder. Trusene fra Kappahl valgte jeg også i 2 XL. Den sorte er fra KappAhl, og den hvite fra Careless.

Jeg tror trusekrisen er avverget nå som jeg fant XLNT trusene fra Kappahl. Jeg får benytte meg av å kjøpe når de har kampanje på de. Da blir prisen innafor, men fortsatt synes jeg den er en høy pris for ei truse. Men nå har jeg funnet truser som er veldig gode. Heldigvis. Takk for tips! Det er utrolig fint at vi kan tipse hverandre, og dermed hjelpe hverandre.

Undertøy ER vanskelig, kanskje spesielt når man er en størrelse, eller flere for stor. Sikkert for mange andre også, men jeg vet det kan være vanskelig for oss plus size kvinner. Jeg har slitt masse med å finne gode truser som faktisk går litt opp, og som samtidig ikke ser ut som bestemor sine truser fra 50 tallet. Det skal stemme både oppe, og nede. Man skal føle seg vel, og samtidig, så skal det også se pent ut synes jeg. Ikke at det er undertøyet man viser frem i det man går ut døren, men det handler om hva man selv føler, og min følelse sier at det også skal være bra under .

Det er mye lekkert undertøy i store størrelser, men ofte går lekkerheten utover komforten. For en spesiell anledning nå, og da, så kan man godt gi litt slipp på den gode komfortfølelsen, og ha det litt ” ubehagelig “, men sånn i hverdagen, da har ikke jeg lyst til å ha det ” ubehagelig “, da kjører jeg på en god velværefølelse, men at det likevel skal være pent. Jeg sliter med å forså behageligheten av feks stringtruser, i alle fall i det daglige. En tynn strikk bak, og en liten flekk med stoff som egentlig ikke dekker der den skal fordi magen er bittelitt mye i veien? Det gir meg heller en følelse av å gå uten noe som helst om man ser bort i fra strikken som gnager, og bare irriterer, og absolutt sier i fra om at man har noe på seg. Men vi er ulike også her, og det skal vi være glade for. Dette er ene og alene mine personlige meninger.

Ha en god lørdag! Jeg startet lørdagen med ei skikkelig god treningsøkt kl.0645. Nå skal det jobbes i nettbutikken med å legge inn nytt vårtøy. Nettbutikken bugner av flotte klær fra str. 42 – 56. ta gjerne en tur innom. Vi blogges i morgen!

Denne uken viste vekten at jeg nå har tatt av meg 18 kg siden september. Siste kontroll hos fastlegen viste også at langtidssukkeret nå har stabilisert seg fint. Gjett om jeg kjenner at kroppen har blitt lettere. Det meste har blitt mye lettere. Jeg orker mye mer. Det er en helt ny hverdag, og jeg nyter hvert sekund. Det er ikke bare fysisk jeg merker vektnedgangen. Også mentalt så merkes dette veldig godt. Humøret er mye bedre, tankene er ikke like negative i forhold til kroppen, og jeg kjenner mye mer på glede enn før.

Blodsukkeret er helt klart en veldig viktig ting opp i dette. Det er jo pga forhøyet blodsukker at jeg får Ozempic. En av bivirkningene til Ozempic er jo at veldig mange opplever vektnedgang. Jeg er en av de. Når man har kjempet mot vekten i alle år, så blir det liksom vekten som får hovedfokuset i hodet mitt. Klart det er viktig å få ned blodsukkeret, og det følges nøye opp, men jeg kjenner jo på at vektnedgangen får det største fokuset. Naturlig tenker jeg. Jeg har jobbet og kjempet så lenge mot kiloene, og når noe endelig skjer, så tenker jeg det er naturlig at det er dette som får hovedfokuset mitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ozempic har vært en berg og dalbane. Det vet dere som følger bloggen min. Det startet som et rent helvete med intense smerter, oppkast og kvalme, og fastlegen og jeg er nok fortsatt ikke helt enige om det var Ozempic som var årsaken, eller ikke. Men fastlegen ga meg ikke helt opp i forhold  til bruken av Ozempic, noe jeg er uendelig glad for. Det ser det ut til å gå veldig bra på runde nr.3. Løsningen var nok uansett slik fastlegen min rådet meg til nå sist, at jeg startet på halv dose av laveste dose. Det vil si at jeg startet på 12.5 mg. Fastlegen min ville selvsagt først og fremst at jeg skulle lykkes for å få kontroll på blodsukkeret, og så er jo en vektnedgang en positiv bivirkning av å bruke Ozempic. Han gleder seg stort sammen med meg nå som jeg endelig opplever at vekten beveger seg nedover.

Før jeg går videre. Jeg får Ozempic fordi jeg har forhøyet blodsukker. Dette er viktig å understreke. Hadde jeg ikke hatt det, så hadde heller ikke fastlegen min skrevet ut Ozempic til meg. Noen tror jeg er en av de som stjeler Ozempic fra diabetikerne. Det er jeg altså ikke. Jeg henter ut disse for å få kontroll på blodsukkeret. At vekten også går ned er altså en bivirkning som jeg er umåtelig glad for. Jeg er ikke heldig som har forhøyet blodsukker, og dermed får Ozempic på blå resept, men når situasjonen først er som den er, så er jeg glad for at jeg får medisinen på blå resept. Jeg henter ut Ozempic med verdens beste samvittighet.

18 kg hadde jeg tatt av meg da jeg var på vekten onsdag i denne uken. Jeg har ikke gått ned hver uke. Jeg har et par ganger opplevd at vekta har gått opp fra 100 g til en kg, og jeg har opplevd at vekten har stått helt stille. En gang eler to har den også gått opp noe. Det har vært noen uker hvor jeg har kjent på litt sånn fortvilelse over at vekten ikke har gått den veien jeg hadde håpet på, men 18 kg på 5 måneder er jo et tall jeg må være strålende fornøyd med. Jeg merker at hodet mitt har endret seg mye. Jeg er mye mer bevisst på hva jeg spiser. Jeg ser veldig tydelig at porsjoner har vært mitt store problem. Det å stoppe når man kjenner seg mett. Nå klarer jeg ikke halvparten av det jeg gjorde før. Noen dager er en skive, eller to knekkebrød nok til at jeg er mett lenge. Noen ganger orker jeg noe mer. Noen ganger orker jeg kun to måltider, noen dager blir det tre. Men mengden, den er det stor forskjell på. Nå jobber Ozempic godt med metthetsfølelsen min, og det å bli mett av lite, det er en ny, men veldig god følelse. Jeg merker også at et par dager før jeg skal sette en ny sprøyte, så orker jeg nok noe mer.

Jeg har helt klare mål, og disse målene skal jeg nå. Jeg har vurdert om jeg etter hvert skal gå over på Wegovy fordi jeg kjenner hvor mye vektnedgangen betyr for meg. Jeg må regne litt på det, for Wegovy, den er dyr. Kokkejævelen kan si hva han vil, Wegovy bør over på blå resept, eller gis til en god redusert pris for de med stor overvekt/fedme. At man bruker så mye mindre på mat at det går opp i opp med det Wegovy koster, det er tull. Er man på høyeste dose Wegovy, så koster det 3000 kr mnd. Spesielt for de som har familie så vil man ikke spare inn 3000 kr på den utgiften man bruker på mat i måneden. Wegovy er stort sett for de som har god økonomi, og når man i tillegg lever i den dyrtiden vi gjør, så blir det å betale Wegovy vanskelig for veldig mange. Wegovy skal ikke være en medisin for noen i samfunnet. Den skal være for alle uavhengig av tykkelsen på lommeboken.

Jeg merker også at jeg blir veldig opphengt i vekten. Så lei meg om jeg ” bare ” har gått ned 200 gram en uke, elelr om vekta har stått stille. Overlykkelig når jeg har gått ned 3 kg en annen. Gode følelser når jeg vet at jeg har spist bra. Ikke like gode følelser når jeg har kost meg med litt gummigodteri eller popcorn. Jeg føler også at jeg tenker mer på mat enn før, og tankene kretser veldig mye på at vekta må vise gode tall når jeg går opp på den. Sjokolade spiser jeg ikke lengre. Ikke kake heller. Lysten er ikke der. Det er jeg ikke lei meg for. Jeg vil kose meg, og jeg gjør det selv om jeg angrer etterpå. Jeg må gi meg selv lov til kos i helgen uten å føle dårlig samvittighet. Blir jeg kjesken midt i uken, så tar jeg ofte en proteinbar, riskjeks, eller litt druer.

Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk det er å kjenne kroppen 18 kg lettere. Jeg kjenner det på hele meg. Hele kroppen fungerer så mye bedre. Det å gå i trapper, gjøre rent, bøye meg, reise meg opp, småløpe, holdningen når jeg går – alt av bevegelse er blitt så mye lettere, og dette er den aller største gevinsten.

Jeg ser at kroppen har endret seg. Alt er kanskje ikke like positivt som feks løshud, men det er en del av det hele. Jeg blir faktisk glad når jeg ser løshud på steder jeg aldri har hatt det før som feks på lårene. Jeg kan dra godt i skinnet enkelte steder der. Å se med egne øyne at både lår, legger og mage har blitt mindre, det er en helt fantastisk følelse. Klærne har blitt romsligere. Jeg har gått ned en størrelse i overdeler. Denne uken var jeg hos sydama for å hente bukser hun har sydd inn. Det sees spesielt i livet da jeg fortsatt liker vidde i beina. Hun skal nå sy nye bukser til meg også, og da har jeg gått utenfor komfortsonen og sagt at buksene ikke trenger å være like vide i beina som før. Alle overdelene mine kan jeg ikke sy inn. Mange er blitt altfor store, men det blir for kostbart og skulle sy alle inn. Kanskje spare på noen… i tilfelle. Men jeg tror at dersom jeg nå kanskje lykkes, så skal jeg ikke tilbake. Jeg har kjempet hele livet. Lykkes jeg, så må jeg klare dette.

Minus 18 siden september – jeg er så utrolig glad! Jeg skal fortsette å trene godt. Nå har jeg økt treningsmengden til 6 dager i uken. Jeg skal fortsette å være bevisst og lære enda mer. Jeg håper minus 18 kg har blitt mye mer i løpet av 2024. Jeg våger ikke å håpe for mye, men et håp, det har jeg….

Hodet mitt er rart. Veldig rart til tider. Hodet mitt tenker mer ufornuftig enn fornuftig i visse situasjoner. Dette er sikkert noe mange kjenner til. Og et godt eksempel på hvordan hodet fyker av gårde, det fikk jeg erfare denne uken her.

Jeg går til kontroll hos legen hver 3.måned, og da pleier jeg også å ta med meg en urinprøve. De siste gangene har disse vist spor av blod. Legen har vært ganske sikker på at grunnen er de blodfortynnende medisinene som jeg går på. Disse kan visst gi blod i urinen, men han ønsket likevel å sjekke dette ut for å være sikker. Jeg er jo veldig glad for at legen min ikke bare tror, men vil vite. Så han sendte en henvisning til urologisk avdeling på Sørlandet Sykehus her i Kristiansand. På sykehuset hadde en lege vurdert dette, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle få time innen mars. Jeg tror henvisningen ble sendt fra legen min i nov/des. Jeg tolket det kanskje der og da som at de ikke vurderte det som noe alvorlig siden de hadde relativt god tid på å kalle meg inn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For to uker siden fikk jeg den ganske vanlige beskjeden fra Helfo om at sykehuset ikke kunne gi meg time innen fristen, noe som er tidsbrudd, og jeg kunne da velge et annet sykehus. Jeg kjente på meg at jeg ønsket å få svar, så jeg ringte til Helfo og lurte på hvor nærmeste urologisk avdeling da var, og det var ved Aleris i Lillesand, noe som igjen ikke er lange kjøreturen fra meg. Så jeg sa ja til å dra til Aleris, og det tok litt over en uke fra jeg ringte Helfo til jeg fikk time hos Aleris. Jeg fikk kjapt time, og var til undersøkelser der i går, fredag.

Jeg vet at man helst ikke skal google for mye, og spesielt kanskje på slike helserelaterte saker. Men jeg må liksom bare. Jeg må lese på nettet, og jeg googler i evigheter. Leser og leser. Det verste er at når jeg leser, så hender det ofte at jeg også konkluderer. Det er sikkert en del som kjenner seg igjen. Alle symptomer stemmer, så man vet hva man feiler før legen faktisk har satt en diagnose.

I skrivet fra Aleris, så skulle jeg altså sjekke urinrør og urinblære. De skulle se etter forandringer, om det var noe der som ikke skulle være der. Allerede der går alarmen hos meg. Når jeg i tillegg skal ta cysteskopi, som oftest tas ved mistanke om kreft, eller ved oppfølging etter kreft, så begynner hodet mitt å stresse veldig. Jeg stiller ikke meg selv fornuftige spørsmål, eller tenker fornuftige tanker. Det er ordet kreft som setter seg fast. Skulle jeg nok en gang bli rammet av denne drittsykdommen? Mistanke hos meg betydde ikke å utelukke, men at sjansen for kreft var stor. Jeg tenkte ikke på at jeg kun for 1 1/2 år siden ble operert for nyrestein, og at det lå igjen en del grus etter de knuste den. Kunne det være årsaken? Er det ting i livet mitt som kunne ha disponert meg for denne type kreft? Har jeg andre symptomer enn dette sporet av blod i urinen? Jeg har jo absolutt ingen andre symptomer.

Kanskje er det fordi jeg har vært rammet av kreft en gang før som gjør at jeg er veldig var på ting som dette. At jeg frykter det verste med en gang. Hvorfor må jeg alltid google, og liksom tro at jeg kan ha svaret før jeg overhode har vært hos en lege? Hvorfor må jeg bli så redd før jeg vet om det er noe å være redd for? Klart at tankene fra kreftsykdommen kommer opp i sånne situasjoner. Jeg tenker lite på det nå. Det er så lenge siden. Men det dukker opp i blant. Når det dukker opp så kan jeg kjenne på frykten jeg hadde. Frykten for døden. Det er jo naturlig egentlig. Heldigvis har jeg også evnen til å kjenne på hvor heldig jeg var. Heldig som hadde en gynekolog som fulgte meg opp så tett, og som oppdaget dette på et veldig tidlig tidspunkt. Jeg slapp cellegift, og jeg slapp strålebehandling. Jeg var en solskinnshistorie sa legen min på sykehuset.

Døgnet fra jeg fikk rede på hvilke undersøkelser jeg skulle ha i går, det var grusomt. Jeg skulle egentlig hatt besøk av ei venninne torsdag kveld, jeg orket ikke. Jeg kjente på frykten, og den følelsen er så vond å kjenne på. Jeg fikk sove, men våknet veldig tidlig.

Timen på Aleris var kl.0930. Fra kl.07 kunne jeg ikke på toalettet. Blæra skulle være så full som mulig. Jeg måtte drikke mye, men det ble nok ikke så mye fordi jeg var livredd for at jeg nettopp måtte på toalettet når jeg ikke kunne….Kl.09 kom jeg inn for å gjøre en forhåndsundersøkelse. Da skulle jeg sitte på en toalettstol, og tisse ned i ei trakt. Det var en ny opplevelse, noe jeg aldri har vært borte i før. De skulle bla måle trykket…igjen noe helt nytt.

Jeg følte meg helt ødelagt døgnet før, og ikke mindre ødelagt når jeg satt og ventet på legen. Jeg har jo heller ikke de beste erfaringene fra hvordan jeg har blitt møtt som overvektige på sykehus, så det var nok også blandet inn i alt jeg følte og tenkte. Men de tankene kunne jeg bare latt være å tenke. Jeg møtte på en helt fantastisk lege. Tenk om alle hadde vært som han. Jeg ble så godt tatt i mot, han forklarte og jeg spurte om alt jeg lurte på. Han hadde god tid til å svare meg. Han så at jeg var nervøs, og kunne fortelle at hadde dette vært i Sverige, så hadde de ikke kalt meg inn en gang fordi sporet av blod var minimalt. Sykehuset tok heller ikke så minimale spor veldig alvorlig. Og siden jeg verken røykte, eller hadde vært utsatt for kjemikalier, så var sjansene for at han så noe minimale. Også den nydelige sykepleieren jeg hadde møtte meg på en helt fantastisk måte, og tok så godt vare på meg. Man blir så takknemlig, for dette er ikke en selvfølge.

Cystoskopien var og en ny opplevelse. Et tynt instrument (skop) føres inn gjennom urinrøret og opp i urinblæren. Urologen kan da se gjennom cystoskopet som igjen er koblet til en skjerm. Han lurte på om jeg ville se, men nei, det hadde jeg ikke noe ønske om. Da jeg googlet dette, så stod det at undersøkelsen kunne være ubehagelig, men ikke vond. Og det er jo også nok til at jeg gruer meg. De første sekundene var ubehagelige, men smertefullt var det ikke. Fordi jeg hadde drukket noe lite, så måtte han jobbe litt for å få urinen klar, så det tok nok noe mer tid enn vanlig. Underveis var det et par ganger jeg måtte rope ” sava ” litt høyt, men ellers kjente jeg ingenting. Jeg fikk bedøvelse i form av en gele, så den må ha gjort jobben sin.

Konklusjonen etter undersøkelsene var at alt er 100 % fint. Jeg tror jeg svevde et lite øyeblikk. For en fantastisk beskjed å få. Gjett om det var ei som følte alle de gode følelsene på en gang etter den beskjeden. Jeg kjente på en utrolig takknemlighet. Så i går kveld ble det ræger som en liten ” feiring.”

Hva er så årsaken til at jeg har spor av blod? Legen mente det kunne være flere ting : Noen har spor av blod uten at man finner en årsak. Det kan være de blodfortynnende medisinene, og det kan være grusen som lå igjen etter nyresteinsoperasjonen som gir det, om dette ikke har kommet ut ennå.

Torsdag til fredag formiddag var grusomme timer. Jeg kjente på det meste av vonde følelser, og gamle ting kom opp igjen. Jeg må prøve å lære meg til og ikke ta alt for mange sorger på forskudd, og jeg må lære at google ikke er lege. Om jeg klarer det? Veldig usikker. Jeg er liksom skrudd sammen litt sånn som dette. Samtidig så kan jeg også kjenne på den enorme gleden og takknemligheten etter å ha fått den beste beskjeden etter kontrollene.

Det eneste minuset : det å gå på toalettet etter en slik undersøkelse, det var smertefullt det. Jeg drøyde det til jeg var helt nødt. Jeg er glad for at jeg bor alene, for gjett om jeg skrek. Om naboene hadde hørt meg, så hadde de trodd at det var noe alvorlig galt her inne. I dag kjenner jeg lite heldigvis.

Jeg var på trening litt før kl.07 i dag, og hadde ei utrolig god økt på tredemølla. Ha en herlig lørdag. Vi blogges i morgen.

Au, au. Sårt og vondt som bare søren. Jeg har ikke glemt hvor innmari vondt det kunne bli. Jeg hadde sår. Skikkelige sår også.

Lårene mine er store. Ennå verre er det med leggene. Det er ikke sånn at jeg står lenge og studerer verken lår, eller legger i speilet. Det er vel heller sånn at jeg løper forbi speilet for å slippe og studere størrelse, og utseende. Lårene er store, men de er egentlig ikke så stygge visst man ser bort i fra litt åreknuter. Det er leggene som er hovedproblemet mitt. Hadde det ikke vært for de store leggene som i tillegg er ett levende bevis på dårlig sirkulasjon, og ødelagte lymfebaner, så hadde jeg vel følt meg noe slankere.

For det er egentlig ikke de nydelige leggene mine som skal være tema på bloggen i dag. Det er lårene mine, eller helt nøyaktig, så er det gnissing mellom lårene. Jeg er nok ikke alene om å ha kjent på den herlige følelsen av at det gnisser godt mellom lårene i blant. To lår som støter på hverandre, og skaper denne magiske gnissingen. Det hørtes nesten litt romantisk ut når man snakker om magisk gnisning, men det er langt fra verken romantisk, eller noe som kan minne om en god følelse. Det er bare vondt. Skikkelig vondt. Det blir sårt og rødt, og det ser ikke pent ut.

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det en utfordring man støter på når man nå skal finne frem kjolen, eller skjørtet. Når jeg har lår av størrelse, og når jeg går i kjole, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med kjole, eller skjørt særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det faktisk sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av plussene er at lårene ikke gnisser like mye som før.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Beina har liksom ikke vært stramme, og faste nok. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Ikke ser det særlig bra ut heller når man må gå rundt, og dra ned et plagg som er under kjolen, eller skjørtet. Man blir bare frustrert, irritert , og sabla sur.

Så ble jeg kjent med gnissetrusen, og den ble min redning mot gnissing. Gnissetrusen er en truse/shorts som beskytter lårene mot denne vonde gnissingen. Den er god i livet, og den sitter der den skal, også i beina. Gnissetrusene er behagelig å ha på seg synes jeg. Dette er ikke en shape truse som gjør at du mister mer, og mer pust for hvert skritt man tar. Det er heller ikke en hold in med masse effekt som gjør at magen holdes inne, men gnissetrusen holder magen på plass.

Når jeg startet nettbutikken, så var det viktig for meg å finne plagg som også kan hjelpe oss i hverdagen. Jeg har kjent på kroppen hvor frustrerende mye kan være, og når jeg da finner geniale plagg, så vil jeg ha disse inn i nettbutikken, som gnissetrusene. Det er en god følelse å slippe å kjenne på den forbaska frustrerende, og vonde gnissingen.

Gnissetrusene får du i sort, og hvitt, og du kan få de både med og uten blonder nederst på beina. Gnissetrusen går fra str. 42 – 54. Geniale under skjørt og kjole, men man kan absolutt også ha de under bukser. Jeg slet litt med å linke direkte til gnissetrusene, men gå inn på nettsiden, velg produkter, deretter underdeler og gnissetruser. Sliter du med å finne de, så sender du meg ei melding, så hjelper jeg deg. De er geniale.

https://enstorrelseforstor.no/

Ha en nydelig søndag! Her har prinsene vært hos meg i helgen, og vi har kost oss masse bla med en fin tur i Dyreparken. Vi blogges til lørdag!

Slankemedisiner er et hett tema for tiden, og det vil det nok fortsette å være fremover. Hvorfor ikke Wegovy kan komme på blå resept er fordi dette vil bli altfor kostbart for staten. Jeg skulle ha likt å ha sett regnestykket deres hvor de kan vise til at dette faktisk blir en større kostnad enn hva man vil ” spare.” Det er ingen tvil om at det vil bli store utgifter for AS Norge om man skal gi Wegovy på blå resept, men man vil da også spare på å få overvektige og fedmepasienter lettere, og friskere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Professor Jøran Hjelmesæth, leder for Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold skriver i en artikkel i Dagens Medisin i 2019 at fedme er «en enorm og undervurdert byrde for samfunnet». Basert på en rapport fra Menon Economics, blir det estimert at de totale samfunnskostnadene for fedme i Norge ligger på 68 milliarder kroner årlig. Regningen for Wegovy vil bli ca 4 milliarder. Jeg vet at regnestykket ikke er så enkelt som jeg setter opp her, men uansett hva man her må ha hensyn til, så er regnestykket såpass enkelt at her vil staten spare penger, og i tillegg hjelpe så mange mennesker ut av en vanvittig tøff livssituasjon. Men staten skal hjelpe kronikere, ikke oss tjukke. Jeg hørte en statssekretær uttale seg om dette, og det var ikke mye i hans uttaler som tydet på at det var viktig å gi overvektige en hjelpende hånd. Om man ikke ønsker å gi Wegovy på blå resept, så kunne man ha fått en redusert pris.

Legemidlene Ozempic og Wegovy fra det danske selskapet Novo Nordisk inneholder begge virkestoffet semaglutid. Stoffet etterligner et hormon i tarmen vår kalt GLP1. Dette er et hormon som øker frigjøringen av insulin i kroppen og dermed regulerer blodsukkeret. Semaglutid reduserer aktiviteten i magen. Og sånn dempes sultsignalene som magen og tarmen sender opp til hjernen vår. Forskere gjorde forsøk hvor personer med fedme fikk høyere doser av semaglutid. Da viste det seg at de kunne miste rundt 15 prosent av kroppsvekten. I 2022 godkjente EU at legemidler. med semaglutid blir solgt som medikamenter mot fedme.

I 2023 kom det flere studier som slo fast at et annet virkestoff – tirzepatid, også kan redusere kroppsvekten hos personer med fedme, og det med enda mer enn det semaglutid er i stand til. Tirzepatid påvirker ikke bare hormonet GLP1, men det påvirker også peptider kalt GIP. Peptider kan også være budbringere i kroppen og opp til hjernen, slik hormoner er det. GIP kan akkurat som GLP1 gi hjernen vår beskjed om at den er mett, og effekten på appetitt og matinntak har vist seg å bli enda sterkere om man setter både GLP1 og GPI i sving samtidig. Tirzepatid vil i Norge trolig bli markedsført av Eli Lilly under merkenavnet Mounjaro.

MEN det kan utover komme enda flere slankemedisiner på markedet. To av dem er basert på virkestoffene orforglipron og retatrutide. Det er Eli Lilly som har patentene på disse også. Det spesielle med virkestoffet orforglipron er at dette ikke må settes med en sprøyte, men det kan tas som en pille. Orforglipron påvirker bare hormonet GLP1. Men at det kan tas som pille, kan gjøre at det er langt enklere å produsere enn slankemedisinene som er på markedet nå. Prisen kan derfor bli vesentlig lavere. Ifølge Eli Lilly sine egne studier kan en tablett med orforglipron gi om lag samme vektreduksjon som feks Wegovy.  Amerikanske fedmeeksperter mener at vi snakker om en effekt på høyde med om man fikk gjennomført en kirurgisk slankeoperasjon. Effekten av retatrutide kan også være et alternativ for pasienter som ikke responderer godt på andre slankemedisiner. Men før retatrutide kommer hos apoteket, gjenstår det flere studier og kanskje tre år.

En fordel med flere forskjellige slankemedisiner er at leger og pasienter kan få et større utvalg behandlingsmetoder for fedme. Behandlingene kan bedre tilpasses hver enkelt pasient. Bivirkningene begynner å bli kjente : Kvalme, oppkast og diaré. Bivirkningene går på fordøyelsessystemet, magen og tarmene.

Utvilsomt spennende tider. Kanskje vil dette også gi Novo Nordisk konkurranse som også kan gi en rimeligere pris på Wegovy. Flere aktører gir jo ofte økt konkurranse, og det gjelder også medisiner.

Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel. Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit for meg å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Ikke frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men å sykle inne, på treningssenteret, det liker jeg veldig godt. Jeg hadde nok trodd at det å sykle inne ville være nesten like pyton som det å sykle på en ordinær sykkel ute, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve ergometersykkelen. PT’en  jeg hadde, og som jeg savner veldig, han brukte lang tid på å overtale meg. Jeg husker hvordan vegringen satt veldig godt i. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på et sykkelsete. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at det å sykle inne nok ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : jeg har blitt så glad i sykkelen på treningssenteret. Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på sykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg er veldig bra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er jeg på sykkelen 2-3 dager i uken. Egentlig mer fordi jeg også bruker sykkelen til oppvarming når jeg skal trene styrke. Lymfeterapeuten min har anbefalt meg å trene mer styrke, så da blir det ofte at jeg deler treningsdagene mellom ei mil på sykkel, ei god økt på tredemølle og styrketrening. Jeg har nå økt treningsmengden til 6 dager i uken. Når vekten går ned, så er det å trene blitt enda viktigere. Trening har blitt en så viktig del av hverdagen min.

Når jeg har treningsøkt på sykkelen, så sykler jeg ei mil eller mer. Lymfebeina mine liker også å sykle, og jeg merker hvor mye bedre beina er etter ei sykkeløkt. De dagene hvor jeg trener styrke, så er det oppvarming på sykkelen i 10 – 20 minutter. I det siste har jeg syklet 10-20 minutter på sykkel som oppvarming, og samme minuttene på tredemølle etter styrkeøkten er gjennomført. Så velger jeg ulik intensitet på kondisjonsøktene ut i fra hvordan beina mine fungerer. Ofte må jeg starte forsiktig, men så kan jeg øke når beina bare har fått kommet seg i gang.

At trening er medisin for kropp og sjel, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror ikke jeg har hatt en dag hvor jeg har trukket dyna godt over hodet for å sove videre. Jeg er morrafugl, og står rett opp av sengen når alarmen på telefonen ringer. Da er det en tur på badet, rett i treningsklær, og så er det ut døren. Det å komme seg ut såpass tidlig er utrolig godt, og det å kjenne at tunge, vonde bein blir så mye bedre av å trene, den følelsen er så god å kjenne på. Jeg kjenner også hvor godt det gjør psykisk å trene. På sykkelen, eller på mølla så er jeg i min egen, lille boble. Jeg har god musikk på ørene, noe jeg er helt avhengig av for å gjennomføre gode treningsøkter. Skulle jeg ha glemt øreproppene hjemme, så snur jeg for å kjøre hjem og hente de. Musikk må jeg ha.

Vektnedgangen har gjort at jeg kan gi mye mer på trening. Jeg orker mye mer, noe jeg kjenner så godt på kroppen. En periode for en tid tilbake, så løp jeg intervaller på tredemølla. Etter en tid kjente jeg det litt i kneet, så da stoppet jeg å løpe, men nå er det noe jeg ønsker å prøve igjen. Jeg likte godt å løpe korte intervaller. Ta meg helt ut. Svette godt. Neste uke tenker jeg å forsøke på nytt. Husker det satt langt inne for meg å løpe. Litt sånn småflaut. Jeg er jo en del større enn mange av de andre som løper for livet på alle møllene på treningssenteret. Men det gikk fint, så det blir neste ukes mål.

Kanskje er det beina mine som har vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er kanskje også fikk meg til å tvile på å sykle inne. Sykling er blitt en favoritt, og jeg sliter ikke med å gjennomføre disse ukentlige sykkelturene. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke. Så med riktig innstilling på sykkelen ut i fra dagsformen, så svetter jeg meg gjennom mila og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Å trene på treningssenter det var ei gang ei dørstokkmil for meg, men det er lenge, lenge siden. Jeg stortrives med å trene på Fresh Fitness Rona. Der er det ingen blikk, eller kommentarer. Der opplever jeg kun positive, flotte mennesker som heier på hverandre. Jeg har definitivt funnet den treningsformen som fungerer optimalt for meg. Denne uken har jeg vært på treningssenteret 5 dager, og i går ble treningen å måke snø. Var vel ute i 1 1/2 t, og er det noe som er god trim, så er det å måke. Man forbrenner masse. I dag er det dårlig vær her i sør, og det blåser noe veldig. Jeg valgte en treningsfri dag i dag, men jeg kjenner at hodet mitt sier at jeg burde vært på trening….

Nyt søndagen, og gratulerer til alle flotte mammaer med morsdagen! Vi blogges til lørdag.

Kikk gjerne innom nettbutikken min. Det er alltid hyggelig med besøk : https://enstorrelseforstor.no/

Wegovy engasjerer veldig mange. Ozempic engasjerer mange. Jeg tenker det er fint at man har meninger, men hvorfor må man synse så veldig, ofte uten å ha verken kunnskapen, eller kjennskapen? Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre? Hvorfor kan vi ikke være glade på de tjukkes vegne, og er det ikke sånn at man selv velger det man tror er best? Min kropp, mitt valg. Og når det kommer til medisin, så er det faktisk et valg man tar sammen med en lege. En lege som skal sitte på noe mer kunnskap enn det vi andre gjør.

Forrige helg stilte jeg spørsmålet om slankemedisiner som Wegovy vil løse fedmeproblemet. Svaret er nok nei, men de vil hjelpe mange som i dag sliter med overvekt og fedme. Burde ikke alle være glade for at det endelig er noe på markedet som kan hjelpe oss som har slitt med vekten i altfor mange år? Hvorfor er så mange i mot at vi skal få Wegovy på blå resept? Eller til redusert pris? Hvorfor er det så mange som ikke selv har kjent vektutfordringer på kroppen som er så i mot at vi skal få hjelp? Hvorfor tror vi at det som er best for en selv også skal være best for andre? Det er vel fortsatt sånn at vi mennesker er ulike, og vi reagerer ulikt på alt av medisiner. Det som funker for en, funker kanskje ikke for den andre. Noen har ingen bivirkninger mens andre har grusomme bivirkninger. Noen har effekt, andre ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Innlegget forrige helg engasjerte veldig, og det er flott at vi engasjerer oss, men hvorfor vet vi hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man skriker så mye negativt når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er noen i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold når det kommer til overvekt, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det er sjeldent positivt.

Overvekt er sammensatt. Det finnes ikke noe enkelt svar. En leser av bloggen sa det så bra i en kommentar på innlegget forrige helg : ” Overvekt handler om så mye, det er ikke slik at alt står og faller på viljestyrken. Man burde basere seg på fakta og ikke minst kunnskap når man skråsikkert vet svarene til 100%. Synse og tro over andres “vansker” uten kompetanse blir lite troverdig. At alt er svart hvitt og løses kun av kostholdet ,vel..fungerer for noen..ikke for alle! ” Sanne ord.

Så er det veldig viktig å skille. Ozempic er IKKE en slankemedisin. Ozempic er en diabetesmedisin. En diabetesmedisin som har en bivirkning at man går ned i vekt. Ikke alle opplever at Ozempic gir vektnedgang, men mange har fått en veldig god hjelp på veien til et lettere liv. Jeg er en av disse, og er evig takknemlig for det. En vektnedgang på 16 kg har resultert i at jeg orker mer, beveger meg lettere, og det motiverer meg til å tenke sunnere og bedre. Sukkernivået mitt er også mye bedre. Jeg har fått en ny hverdag, og jeg håper det vil fortsette.

Wegovy er en slankemedisin. Denne må man pr nå betale selv, og koster mellom 1700-3000 kr mnd. Wegovy har helt samme innhold som Ozempic, men er beregnet for fedmepasienter, og man kan ta høyere doser av Wegovy.

Det at det så ofte er tomt for Ozempic, det handler  om at etterspørselen har økt. Det handler om at en del leger fortsatt skriver ut medisinen til personer som ønsker seg ned i vekt, men ikke har diabetes. Her har legene et stort ansvar, og skriver man ut noe man ikke har lov til, så må dette slås hardt ned på. Så skal vi huske at avgjørelse om hvem som skal få disse medisinene, det er en avgjørelse legen tar sammen med hver enkelt pasient. Fasiten sitter ingen på angående hva som er riktig hver enkelt. Kanskje må man lytte litt mer til oss som faktisk vet hva overvekt er, lytte til oss som har stått i situasjonen, vi som vet hva denne sprøyten har utført både på godt og vondt. Visst Wegovy og sprøyter som kommer på markedet i tiden fremover kan gi overvektige et bedre og lettere liv, hvorfor kan man ikke være glade på våre vegne? Visst hjelpen vi har ønsket oss i evigheter plutselig er der for mange, hvorfor skal ikke vi få hjelpen på lik linje med alle andre pasientgrupper? Overvekt er en sykdom. Og skal man starte med å luke ut pasienter som kan ha medvirket til at man er syke, så er det mange mennesker som ikke vil få hjelp gitt.

Og nei, du vet ikke hva som er best for andre enn deg selv. Så vi må slutte å synse, og tro at vi sitter på mer kunnskap enn legene gjør. Det handler om mye mer enn kosthold. For min egen del, så fikk jeg lymfødem etter en kreftoperasjon i 2002. Flere lymfeknuter ble fjernet. Resultatet ble lymfødem i begge bein. Lymfevæsken sirkulerer ikke, og hoper seg opp. Når væsken hoper seg opp, så blir legger og lår veldig store. Spesielt gjelder det leggene mine som er tømmerstokker. Jeg fikk i tillegg diagnosen lipødem i voksen alder, en sykdom som slo ut i puberteten. Lipødem er sykelig fettansamling i sete, lår og legger, eventuelt armer. Det er en smertefull tilstand for veldig mange, og den bedres ikke ved slanking. Altså fett som ikke kan slankes bort. Så jeg har en del store utfordringer som gjør det ekstra vanskelig å gå ned i vekt. Klart jeg også har hatt dårlig kosthold i perioder, jeg har slitt med mye negative tanker rundt egen kropp. Så dette er sammensatt for meg som for så veldig mange andre. Det handler heller ikke om at jeg ikke er aktiv. Jeg trener veldig mye og veldig bra.

At mitt blodsukker er forhøyet, det er ikke bra. Så derfor tar jeg Ozempic. At jeg også går ned i vekt ved å bruke denne, det er en bivirkning jeg er veldig glad for. At så mange også har så god effekt av å bruke Wegovy, det er jeg også utrolig glad for. Kan vi ikke være glade på de tjukkes vegne? Må vi mene, tro og synse og være så utrolig negative når det kommer til overvekt og vår situasjon? At mange kan få et nytt liv, og en mye bedre livskvalitet, kan man ikke være glade for det uten å hugge løs på oss og tro man vet alt om alle som er tjukke?

Det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker og gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg. Vi må slutte å mene så mye om hva andre skal gjøre, og ikke gjøre.

Nyt lørdagen!

Undertøy er ikke bare undertøy. Det er ikke ” bare ” å ta på seg noe. Jeg føler i alle fall at undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. For meg er det viktig å føle meg vel under også, så jeg ikke føler at det buler, og at alt av ekstra håndtak, og valker blir synlige. Eller følelsen av at trusene er for små, at de ruller ned, el blir liggende ett eller annet sted under magen. Jeg må også ha truser som går høyt nok opp i livet. Blir de for korte, så er det en ubehagelig følelse.

Med en gang en bh blir feil, så ser det ikke så bra ut.. At trusene blir feil, det er det heldigvis ingen som ser, men bare å kjenne på følelsen at trusene ikke sitter som de skal, det takler jeg dårlig, og gir ikke akkurat en følelse av velvære.  Det er viktig å finne riktig bhstørrelse slik at puppene ikke tyter ut, og at det man må ha av valker holder seg pent på plass. Er bh’en for liten, så går jeg stadig og løfter, og retter på bh’en. Og puppene, de føles som om de er i ferd med å falle ut. Sleng beina på bordet, og bli med inn i undertøyets verden. Og fokuset i dag blir…truser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen vil kanskje smile av at jeg skriver om truser, men det er nok de som kan gå med hva som helst av truser. Det kan ikke jeg, og jeg er sikkert ikke alene. Er man en størrelse for stor, så krever det også at man finner riktig undertøy. Man har gjerne store bryster som krever god plass, og det samme gjelder når det kommer til truser. Man har gjerne litt rompe, og litt mage, og magen, den skal trusen dekke synes jeg . Man må selv føle på hva som er riktig for en selv selvsagt. Dette er sånn jeg føler det. Ingen kan fortelle andre hva de skal velge, og det har heller ikke jeg tenkt å gjøre. Jeg føler også at man vil ser litt nettere ut om man får løftet brystene, og at brystene ikke går i ett med resten. Men nå sporer jeg litt av, for fokuset skal være på truser.

Undertøy ER vanskelig, kanskje spesielt når man er en størrelse, eller flere for stor. Sikkert for mange andre også, men jeg vet det kan være vanskelig for oss plus size kvinner. Jeg har slitt masse med å finne gode truser som faktisk går litt opp, og som samtidig ikke ser ut som bestemor sine truser fra 50 tallet. Det skal stemme både oppe, og nede. Man skal føle seg vel, og samtidig, så skal det også se pent ut synes jeg. Ikke at det er undertøyet man viser frem i det man går ut døren, men det handler om hva man selv føler, og min følelse sier at det også skal være bra under .

Det er mye lekkert undertøy i store størrelser, men ofte går lekkerheten utover komforten. For en spesiell anledning nå, og da, så kan man godt gi litt slipp på den gode komfortfølelsen, og ha det litt ” ubehagelig “, men sånn i hverdagen, da har ikke jeg lyst til å ha det ” ubehagelig “, da kjører jeg på en god velværefølelse, men at det likevel skal være pent. Jeg sliter med å forså behageligheten av feks stringtruser, i alle fall i det daglige. En tynn strikk bak, og en liten flekk med stoff som egentlig ikke dekker der den skal fordi magen er bittelitt mye i veien? Det gir meg heller en følelse av å gå uten noe som helst om man ser bort i fra strikken som gnager, og bare irriterer, og absolutt sier i fra om at man har noe på seg.

Eller de trusene som er så lekre, men som ikke vil sitte, de som bare sklir ned hele tiden, de med elendig strikk, og holdbarhet. Jeg er sikker på at mange av dere har kjøpt mange av disse fordi de er så fine, men så blir de bare irriterende vesener som blir liggende lengre, og lengre bak i undertøysskuffen. Hvor moro er det når man hele tiden må heise opp trusene, eller kjenne at de bare blir liggende ett, eller annet sted der nede, og man egentlig ikke får gjort noe med det annet enn å kjenne på følelsen av at mye ikke stemmer? Det er en liten vitenskap å finne noe som man blir tilnærmet 100% fornøyd med. For oss som har en del ekstra, så er det en del mer som skal stemme enn for de som har flate mager.

For dere som har fulgt bloggen min en stund, så er det nok mange av dere som vet at Føtex/Bilka i Danmark er blitt min undertøysbutikk. Egentlig er det litt vittig at Føtex og Bilka har blitt mine undertøysbutikker når det kommer til truser, men det er altså her av alle plasser at jeg har funnet min favoritt. Jeg har aldri hatt bedre truser, og i tillegg er de veldig fine. Det er ingen selvfølge at man finner truser som både er gode, og fine. Ofte må man gi slipp på det ene, og jeg føler ofte at truser kan bli kjedelige, og litt bestemoraktige når man ønsker litt komfort på trusene. Men Stinna trusene, der har jeg fått alt jeg ønsker.  Det blir faktisk litt sånn at når jeg finner undertøy som ligger oppunder 100% perfekt , så hamstrer jeg! Jeg tror det er mange som har fått seg en god latter når jeg regelrett hamstrer truser på Føtex. Se det for deg når jeg ankommer en Føtex butikk med truser i blikket, og med truser i blikket baner jeg meg vei til undertøysavdelingen. Jeg kjenner litt på panikken før jeg overhode kommer til undertøysavdelingen – tenk om trusene er utsolgt, eller har gått ut av sortimentet! Det hadde vært krise. La oss si det slik: det blir alltid mer enn ett par truser med meg hjem fra Danmark.

Men…nå kan det bli trusekrise! Det kan se ut som om Stinna trusene mine har blitt endret. Hva gjør jeg om det stemmer? En god venn av meg bor i Danmark, og pleier å kjøpe truser for meg som han sender til meg. Han er så snill som sikkert går litt utenfor komfortsonen for å hjelpe meg med truseinnkjøp. Den siste pakken jeg fikk, den inneholdt en modell som ikke var favoritt trusemodellen min, og dette var en modell jeg likte. Modellen var mye kortere, så jeg fikk den ikke særlig høyt opp i livet som jeg gjør med de andre. De satt heller ikke slik mine favoritter gjør. Jeg ble så skuffet, og jeg kjente panikken komme sakte, men sikkert. Hadde de sluttet å produsere min modell? Blir det trusekrise? Nå er det å hive seg rundt og kontakte Føtex/Bilka for å høre om favorittene mine finnes, eller om jeg rett og slett må på ny jakt etter en ny trusefavoritt.

Jeg har kjøpt noen på Kappahl som går høyt opp i livet, men de er ikke så faste i stoffet, så de har ikke helt blitt en favoritt. Hvor kjøper du truser som er fine, og som er høye i livet, og som er i store størrelser. Miss Mary har mye fint, men jeg synes jo det er litt dyrt og skulle gi rundt 300 kr for ei truse….

Til slutt så skulle jeg ønske at det var mer sexy undertøy i store størrelser. Man kan bestille billig fra Kina, men la oss si det sånn, det har jeg gjort en gang fordi nysgjerrigheten ble for stor, men det gjør jeg ikke igjen…men en god latter, det fikk jeg.

For de av oss som sliter med overvekt og fedme, så er fedmebehandling helt klart noe som opptar oss. I dag kan vi om vi er heldige få et eller anna livsstilsendringskurs, vi kan dra på ” fatcamp “, eller vi kan legge oss under kniven. Det er vel ingen tvil om at helsevesenet er altfor raske til å tilby fedmekirurgi. Istedenfor burde man kanskje kjempe mer for at slankesprøyten ” Wegovy ” kan være et alternativ, og bli en medisin som tilbys på blå resept. Nei, man vet ikke så mye om bivirkningene av Wegovy, og den type sprøyter, men det kan neppe være mer risikabelt enn en fedmeoperasjon.

Saxenda, Wegovy og Ozempic er sprøyter som finnes på det norske markedet, men det er kun Wegovy som brukes i fedmebehandling. Da Wegovy ble tilgjengelig i Norge, så omtalte leger og eksperter sprøyten som en revolusjon innen fedmebehandling. Kliniske studier viste nemlig at en tredjedel av de som hadde brukt Wegovy opplevde en vektreduksjon på 20 prosent eller mer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Wegovy er altså den sprøyten som til nå har gitt den beste vektreduksjonen, og det er kun denne som blir gitt i fedmebehandling. For det er så viktig å skille disse sprøytene fra hverandre. Ozempic er en diabetesmedisin, og skal gis for å få kontroll på blodsukkeret, ikke som fedmebehandling. En veldig flott bivirkning med Ozempic er at den kan gi vektreduskjon. Det er ikke alle som opplever å gå ned ved å bruke Ozempic, men veldig mange gjør det. Jeg er selv en av de som opplever å gå ned i vekt når jeg bruker Ozempic mot et forhøyet blodsukker. De som har forhøyet blodsukker kan få Ozempic på blå resept.

Wegovy er en fedmemedisin. Den blir i dag skrevet ut på hvit resept for de som ønsker å betale medisinen selv. Wegovy kan koste opp mot 36000 kr i året. Wegovy er også samme medisin som Ozempic, men de har hvert sitt navn, og brukes i hver sin type behandling. Wegovy kan man også ta høyere doser av.

Men nå kan det komme enda en sprøyte på markedet i Norge, en sprøyte som kan vise til et enda bedre resultat enn Wegovy. Ekstreme resultater, og den høyeste vektreduksjonen som er sett i en klinisk studie så langt, sier produsenten. Denne medisinen er nå godkjent i USA, og mest sannsynlig snart i EU og dermed også Norge.

Den nye slankesprøyten som kan være aktuell for det norske markedet heter Mounjaro. Foreløpige studier viser oppsiktsvekkende resultater. Mounjaro brukes allerede til behandling av diabetes, men produsenten, Eli Lilly, har søkt om å bruke denne til fedmebehandling i USA, og fått det godkjent. De har også søkt til det europeiske legemiddelbyrået , EMA. Legemiddelverket antar at firmaet vil sende en søknad om godkjenning for dette bruksområdet i Norge i løpet av kort tid selv om produsenten selv ikke vil svare på om Norge er på listen over land hvor de ønsker å få autorisert medisinen som fedmebehandling. Produsenten understreker likevel at målet deres er å gjøre medisinene tilgjengelige for så mange mennesker som mulig skriver de i en pressemelding til TV2.

Mounjaro» har vist 21% vekttap i løpet av 1,5 år.

Mounjaro skal ha omtrent de samme bivirkningene som andre diabetesmedisiner : hodepine, kvalme, oppkast, diare, forstoppelse, magesmerte, svakhets- eller tretthetsfølelse.

Lege Sara Reinvik Ulimoen sier til TV2 at hun mener studiene rundt Mounjaro er overbevisende, og at alle studiene har en solid dokumentasjon. Det er en overveiende solid dokumentasjon i alle studiene som er gjort, sier Ulimoen til TV 2. Hun regner med at Mounjaro vil innta norske apoteker. Hun tror at mange pasienter og leger vil tenke at dette blir den foretrukne medisinen for overvekt når den kommer til Norge. Ulimoen mener effekten av medisinen er helt på høyde med det man kan oppnå med fedmekirurgi.

Skal Staten ta regningen for at vi med fedme skal kunne få slankemedisin på blå resept? Her vil mange skrike nei, og gå høyt ut med at tjukke bare må skjerpe seg. Spise mindre og være mer aktiv. Den enkle oppskriften vet dere. Så er det oss da som mener at ja, staten skal selvsagt dekke denne medisinen.

Endelig har det kommet medisiner på markedet som kan hjelpe så mange overvektige i kampen de fleste av oss har kjempet i evigheter. Nei, ikke alle ønsker å ta medisinen, og ikke alle tåler den, men for de som ønsker den, tåler den, eller bare vil kjempe seg gjennom det som måtte komme av bivirkninger, for alle disse, så er det en selvfølge i mitt hode at staten dekker dette. Store utgifter,  men her vil jo også staten spare på at mange får et vekttap. Flere ut i jobb, mindre uføretrygdede, mindre press på helsevesenet osv.

Jeg skal følge spent med på lik linje med garantert mange andre. Man kan mene det man vil om disse slanke sprøytene, men husk at hver enkelt bestemmer over eget liv. Om noen vil bruke slankesprøyte, så er det vedkommende sitt valg sammen med fastlegen sin. Ingen andre har noe med hva andre velger å gjøre i kampen mot sin overvekt. Mene noe, det kan man, men å hakke ned på de som velger noe annet enn hva en selv måtte velge, det blir så feil. Jeg føler mange snakker disse sprøytene ned, men for mange så har sprøytene endelig vært det som skulle til for at man har klart å gå ned i vekt. Vet man hva sprøytene inneholder? Vet man hva de gjør med kroppen? Kanskje ikke, men å ta en slankeoperasjon kan neppe være en bedre løsning.

I 2023 ble «Wegovy» omsatt for rundt 500 millioner kroner i Norge. En liten trøst for nordmenn er at listeprisen i USA er på 130-160 000 kroner. Hvis pasienter skal slippe å betale egenandel må medisin gis på «blå resept» Da må kostnaden stå i forhold til effekten av behandlingen. Derfor pågår det hele tiden forhandlinger mellom produsentene og Statens legemiddelverk om pris i Norge. Men jeg tror dessverre ikke det jobbes veldig hardt i kulissene. Man vil jobbe mer for å forebygge enn å hjelpe de som i dag kjemper mot overvekten hver eneste dag. Forebygging er så viktig, men vi som har overvekt og fedme, vi må hjelpes nå….