Fy søren, så fornøyd jeg er med uken som er lagt bak meg! Kroppen samarbeidet, og jeg fikk trent hele 4 ganger. Jeg er stolt, og det føles så innmari godt! Det å være på toppen av denne berg, og dalbanen som jeg har skrevet en del om, det er en følelse jeg håper jeg kan ha lenge. Det at timene i treningsgruppen for overvektige startet opp igjen forrige uke, det var uendelig godt. Disse faste gruppetimene betyr så enormt mye for meg, og det er så mye lettere å komme meg på trening når jeg har disse faste holdepunktene. Så forrige uke fikk jeg trent veldig forskjellig, og veldig godt. Jeg fikk trent tabata, puls intervall, spinning, og jeg gjennomførte en yoga time. Jeg må innrømme min skepsis til yoga. Jeg har prøvd det før, og klarte aldri å finne meg til rette. Jeg så liksom aldri poengene, og jeg følte ikke at timene ga meg noe. Jeg følte at jeg så på klokken hele tiden,. og at timen var ett stort gjesp. Jeg vet at mange sa timene ville være veldig bra for meg, men jeg oppdaget aldri hvorfor. Timen vi hadde med overvektsgruppen på tirsdag var derimot en helt annen opplevelse. Jeg klarte å slappe av, jeg klarte å puste som jeg skulle, og jeg oppdaget at jeg i løpet av timen kunne bøye, og bevege meg noe mer enn da vi startet. Jeg kjente at timen gjorde meg godt, så det var en innmari fin opplevelse denne gangen, og jeg skal på flere yoga timer 🙂 En merker jo at man ikke er den mest bevegelige personen, samtidig så ble jeg også overrasket ett par ganger på at jeg klarte ting jeg ikke trodde på forhånd.

 

Gruppen fikk flere nye forrige uke. Noen meldte seg inn som medlem med en gang, og bare hoppet i det, mens andre ønsket å ha noen prøvetimer for å føle seg litt frem. Jeg håper de nye fortsetter, og finner den store verdien en slik gruppe har. Det kan kanskje virke skremmende, og skummelt å komme ny inn i en gruppe, og kanskje føler man at treningstimene omtrent har tatt livet av en når man er ferdig, men trening skal være tungt, og trening skal kjennes. Man vil oppdage at man bruker kroppen, og man vil kjenne det gjør vondt både her, og der fordi man nå bruker muskler man ikke har brukt på evigheter. Det er så lett å gi opp når man føler litt på at det er tungt, og slitsomt, eller når man puster som en hvalross, og svetten renner i strie strømmer. Man hater når instruktøren skriker at man kan klare mer når man føler man egentlig kan ramle om når som helst, men tro meg, det er ikke mange treningene du skal gjennomføre før du oppdager at treningen gir resultater, og du orker stadig mer, og mer. Fremskrittene kommer sakte, men sikkert. Det du slet med på den aller første treningen, det opplever du som lettere, du mestrer på en helt annen måte. Du kan ta mer i, du kan øke vekten på manualene, du klarer å hoppe i et strekk. Samtidig er det så viktig å understreke at det er helt ok å gjøre det i akkurat det tempoet du selv klarer. Du har ingen du konkurrerer med, det er kun deg selv du skal ta hensyn til. Må du ta en pause, så er det helt ålreit, er det en øvelse du ikke klarer, så får du en annen – ditt beste er mer enn godt nok! Blant de nye som prøvde seg forrige uke, så hadde vi bla ei på 67 år med revmatisme, vi hadde ei med astma, så selv med utfordringer utover overvekten, så er det fullt mulig å være med, og det er fullt mulig å oppnå gode resultater.

Det er en ting jeg har tenkt mye på de siste dagene, og dette vet jeg det er  mange meninger om. Jeg vet temaet engasjerer, og jeg vil tro at dere som leser også har deres klare meninger om dette. Kanskje er det en liten brannfakkel, men jeg håper at dere som leser også vil være med i diskusjonen, og si deres meninger. Jeg har aldri hevdet at mine meninger er de riktige, men temaet engasjerer meg veldig. I en diskusjon som bla dette, så merker jeg at man fort kan gå på person i stedet for sak, og at man ender opp med en krangel istedenfor en god diskusjon. Jeg synes det er viktig at man kan ha ulike meninger, og akseptere at sånn er det bare, samtidig som det er godt å ha en god diskusjon rundt emner som engasjerer. Jeg er spent på hva dere tenker om emnet jeg har diskutert en del forrige uke, nemlig : Hva er overvekt?

 

Jeg som har slitt med stor overvekt hele livet mitt er nok av den oppfatning at overvekt ikke kun er en følelse, men den skal være reell, eller synlig. Jeg vet at overvekt bæres veldig forskjellig, og jeg vet at man kan føle seg uvel om man sliter med 2-3 kg for mye. Jeg vet at det ikke er moro når man ikke får kneppet buksene, eller når blusen spriker fordi man har lagt på seg. Jeg vet alt om den følelsen man har når man kjenner på kroppen at noe har skjedd den gale veien. Jeg vet også at pr.definasjon, så er man overvektig når der er et overskudd av fett på kroppen i forhold til det som er ønskelig, og jeg vet at BMI kan fortelle oss litt, men ikke alt om vi er overvektige, eller ikke. Jeg vet at overvekt begynner på 25 om man regner ut i fra BMI’en. Jeg vet også at BMI ikke tar hensyn til kroppsbygning, og aktivitetsnivå, og at mange som er topptrente kan ha en BMI som slår ut på overvekt pga mye muskler. Likevel gir BMI’en en pekepinn, og jeg er innmari klar over at min BMI bør være mye lavere, og at jeg ligger ett godt stykke over det man karakteriserer som innenfor normalen. Det er jo heller ingen tvil om at jeg er overvektig, så det er liksom ikke det diskusjonen omhandler. Diskusjonen går på hvordan man definerer overvekt ,og når er man overvektig? Skal man gå etter definisjonen, så er man altså overvektig om man har mer fett på kroppen enn ønskelig, og om man veier mer enn BMI’en  for normalvekt, men jeg klarer ikke helt å kalle en person med 5 kg for mye overvektig….når man ikke ser noe ekstra verken på mage, lår, eller rompe, når man må lete med lupe for å finne noe ekstra, eller når der ikke er den minste ringen rundt magen som kan dras ut, så er ikke vedkommende overvektig i mine øyne. Igjen, så er det viktig for meg å få frem at jeg har full forståelse for at man føler det ugreit med disse 2-3 kiloene som er kommet ekstra på, og jeg skjønner at det er frustrerende når klær ikke passer fordi man har lagt på seg litt, men man er ikke automatisk overvektig selv om man bærer noen få kilo for mye.

 

Jeg har ikke noe tall på når man er overvektig i mine øyne, men man ser jo fort om man har litt ekstra. Jeg sier ikke at man må veie 30, 40 eller 50 kg for mye for å være overvektige, absolutt ikke, men jeg blir både fornærmet, provosert, og såret når noen med 3-5 kg for mye skriker om overvekt, og slankekurer. Når de er dypt fortvilet over hvor tjukke de er blitt, da tenker jeg mitt. Man er da ikke tjukk om man sliter med disse få kiloene! Man er heller ikke overvektig selv om man har en følelse av at man ønsker de bort.Jeg har i mange sammenhenger sittet og hørt venninner, og bekjente klage over disse 2-5 kiloene de sliter med, og at de nå må starte den store slankekuren… og der sitter jeg med mine x antall kilo for mye, og jeg tilbyr hvem som helst å kjenne på den følelsen jeg føler da. Igjen, så er jeg fullstendig klar over at de få kiloene kan være et problem for vedkommende som har de, men man er ikke tjukk likevel, eller overvektig, og man trenger ikke bli nazi for å bli kvitt de. Overvekt skal ikke bare være en følelse…jeg synes det blir helt feil å definere seg som overvektig om man føler seg stor, men ikke er det. Da tenker jeg at man kanskje må ta tak i det virkelige problemet, nemlig tankene våre. Dersom man har et bilde av seg selv som overvektig, og stor, og vekta kanskje viser max 5 kilo for mye, da tenker jeg at det er på tide å rydde i topplokket, for da er det her det store problemet ligger. Der ligger selvfølelsen, og selvtilliten, og der ligger svarene på hvorfor man føler sånn om seg selv. Det er en grunn til at man føler seg tjukk når man ikke er det, så da er det viktig å finne svarene tenker jeg. I alle sammenhenger som har med vekt, og overvekt å gjøre, så er det hodet man bør behandle først. Jeg blir både oppgitt, og provosert når slanke mennesker klager over vekt, og kropp – hva er det som gjør at man sliter med disse negative følelsene når vekta ikke rister oppgitt på vekttallene sine ? Hva er det med samfunnet som gjør at man aldri blir fornøyd? Hvorfor jager man hele tiden etter det perfekte ? Hvorfor settes det likhetstegn mellom vekt, og lykke? Hvorfor måles lykke i antall kilo, og skal man livet igjennom miste dager fordi man jager på noe som egentlig ikke er lykke? Ei på treningsgruppen sa det så fint forleden dag da jeg kommenterte at det virkelig var synlig at hun hadde mistet vekt, og at hun strålte : ” Jeg har sluttet å jage etter å bli tynn, Heidi – nå er det en god helse, og ett godt liv som står i fokus, og det føles så utrolig godt.” Denne setningen sier så utrolig mye

 

Pr.definisjon, og pr. BMI, så er selv den minste kilo en kilo for mye, men overvekt i ordets rette forstand???  Jeg vet at også de med få kilo for mye kan slite med å få de av seg, og de kan også slite med å komme seg i gang med trening, men overvektige, og da i samme kategori som meg? Nei, den er jeg ikke med på. Ikke at jeg er stolt av å være i kategorien overvektig, og ikke at jeg verner om kategorien, men det er forskjell! Jeg vil absolutt hevde at det er ganske så mye mer enkelt å ta av seg 5 kg, og bli der enn det er å ta av seg 20, 30 eller kanskje 50 kg. Jeg synes ikke vi skal klage og syte i samme bås. Jeg har etter hvert sett hva en god porsjon trening, og fysisk aktivitet gjør for både kroppen, og vekten, og legger man i tillegg til noen ekstra tak i det som heter kosthold, så vil man oppnå veldig gode resultater. Kosten kommer absolutt først, og er viktigst for å gå ned i vekt, treningen er viktig for helsen, og en kropp som fungerer som den skal. Jeg vil hevde at de som sliter med disse få kiloene har ett mye både lettere, og bedre utgangspunkt for å nå målet sitt slik at man kan få kneppet buksene igjen. Jeg vil kanskje banne litt i kirken når jeg mener at det er enkelt å gå ned disse få kiloene, men der er jeg…..og det er ikke den årelange kampen som overvektige kjemper for å klare det, om man har riktig fokus.

Utgangspunktet for at jeg har tenkt, og diskutert litt forrige uke er fordi jeg fikk spørsmålet, og jeg ble spurt hvem som kan trene sammen med treningsgruppen for overvektige. Skulle man kunne trene på overvektsgruppen fordi man FØLER seg overvektig, eller skal man VÆRE overvektig? Skal følelsen være nok om sannheten ikke er der? Skal man kunne kalle seg overvektig når man må lete etter lupe for å se om der er noe ekstra, og skal 5 kilo være nok for å kalle seg overvektig? Det er ett vanskelig spørsmål, men jeg synes ikke man er overvektig om vekten forteller deg at man veier 5 kg for mye. Da tenker jeg at rammen for den trygge gruppen overvektige som sliter med litt, eller mye for mye blir borte. Skal man gå etter følelsen, så kunne jo flere enn vi aner ha vært med i en slik gruppe… sannheten er jo den at det er mange som sliter med kroppsbildet sitt. Samfunnets galskap når det kommer til kropp har resultert i mange mennesker sliter med å føle seg slank nok… man føler seg tjukk selv om speilbildet sier noe annet… tankene våre forteller oss en sannheten som ikke stemmer, og gruppemessig, så tenker jeg at det blir feil begge veier. En som er godt overvektig vil ikke føle seg komfortabel i en gruppe hvor plutselig ” alle ” kan trene fordi følelsen sier at man er stor. Usikkerheten vil komme, tryggheten forsvinne, og man kan likevel ikke være den man er fordi man igjen er tilbake til et utgangspunkt… redselen for å bli sett på, snakket om, og ledd av…. en redsel som nok ikke er reell, men følelsen vil likevel være der, den følelsen man har hatt store deler av livet, og som har gjort at man ikke har våget seg inn på et treningssenter. Man kan ikke veie folk, eller måle BMI, men jeg tror man kan se hvem som har overvekt, eller ikke. Jeg tror også hver enkelt vet hva som er tilfelle for en selv. Jeg møtte en bekjent av meg forleden dag. Vedkommende hadde slankeoperert seg, og gått ned 55 kg. Hun ønsket å være med i treningsgruppen vår selv om vekten nå fortalte at vedkommende veide 62 kg. Jeg spurte hvorfor vedkommende ønsket det, og da fikk jeg til svar at det var fordi vedkommende skulle ned ytterligere 10 kg, og følte seg stor…. det fikk meg til å tenke både på at her lyser en varsellampe, og hvor skremmende det er at mennesker føler seg store selv etter ett så stort vekttap. Slankeopererte må tilbys psykologhjelp når hodet ikke vil følge med kiloene nedover. Jeg følte jeg gjorde det rette når jeg svarte nei på spørsmålet om å bli med på gruppen, og heller prøvde å få henne inn på ordinære timer, og trening. Hva tenker dere ? Det hadde vært spennende med innspill, og kommentarer 🙂

 

Denne uken skal jeg gi bort en ny gave til mine flotte lesere! Denne uken er det to gaver. Den ene er nok mest beregnet for de av mine lesere som bor i, eller rundt Kristiansand. Derfor er det to gaver denne uken slik at alle kan være med i en trekning 🙂  Det er jo fint å kunne favne alle uansett hvor dere bor 🙂 Denne uken så skal jeg gi bort et gavekort på Fish Spa hos BiMi Fish Spa på Vennesla. Jeg prøvde Fish Spa i sommer, og det var en fantastisk opplevelse! Jeg var veldig skeptisk til at små fisker skulle spise av min hud på føttene, og jeg var redd de sugde seg fast, og at de beit, men det var helt nydelig! Litt små kiling på begynnelsen, og det var virkelig velvære. Føttene mine ble så myke, og fine, og det meste av den tørre huden ble borte ( jeg hadde MYE tørr hud ). Etter fiske spaet, så fikk jeg nydelig massasje av Birte Lill Hayes som driver BiMi Fishspa 🙂 Gavekortet gis til en av dere som kommenterer på bloggen, og den som vinner kan bare glede seg!! Legg igjen en kommentar, og du er med i trekningen. Foruten gavekortet, så skal jeg også trekke ut en som vil få en hyggelig hilsen fra meg slik at alle kan være med å vinne 🙂

 

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene?

 

På mandag skrev jeg om å være god nok, og det å fortjene bedre. Jeg skrev om barna våre som fanger opp all misnøyen vi har over egen kropp, og som da ofte tenker som oss, og blir som oss. Tanker går i arv om man ikke er bevisst på å skåne barna våre for misnøyen man kanskje kjenner over egen kropp. Innlegget ga mange tilbakemeldinger. Mange fikk en skikkelig tankevekker, inkludert meg selv. Mange skrev om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men hvem har ikke opplevd det, men jeg ble aldri mobbet, eller sett ned på fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

 

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skalgodta meg for de ekstra kiloene man har….

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd.

 

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

I dag vil jeg dele et dikt med dere som Nannah har skrevet. Nannah følger bloggen min, og skriver flotte dikt med et innhold som sier alt om hvordan hun føler at samfunnet ser på henne som overvektig, og hun deler sine tanker rundt det å leve i en stor kropp….

 

Ingen.

 

Det er jeg som er jenta på «før» bildene

Jeg er henne du ser på med forakt

Jeg er skammen din.

Jeg er den utgaven av deg du ikke vil være

Den du flykter fra.

Den som gjemmer seg i skyggen,

men som aldri blir usynlig.

 

 Det er jeg som hånler i dine drømmer om natten

Og som får deg til å skjelve ved høylys dag.

Det er jeg som er den stygge jenta i ditt indre speil

Hun ingen liker

Hun som alltid er der

Inne i det speilet bare du ser deg i

 

Det er jeg som forteller deg om og om igjen

At du ikke duger

At du ikke er pen nok, flink nok,

sterk nok, tynn nok.

Att du ikke er nok

Helt til du tror det selv.

 

 Det er jeg som er jenta på «før» bildene

Henne som prøver alt hun kan å smile

det falske smilet sitt.

Som bor i en kropp hun prøver å gjemme.

En kropp som føles alt for trang,

men som er flere nummer for stor

for den plassen verden har tiltenkt henne.

  

Det er meg..

og jeg blir aldri borte

du kan stole på meg

jeg sviker deg aldri

men hvisker i ditt øre

hver bidige  dag

at du er

ingen.

Nannah 2014

Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene..men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter ville vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går. Det er en god følelse.

 

 

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, det er ofte de som er igjen. Man setter nok kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år 🙂 Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent 🙂 Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Man ser også at der er noen personer fra barndommen som har blitt i livet ditt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.

Grunnen til at jeg satte meg ned i går for å mimre litt var fordi vi prøver å få til en jubileumsfest fra tiden da vi drev på som frivillige i Radio Ung. I år er det 30 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset. Blir jo nesten litt stresset når man tenker på at det er 30 år siden. 30 år er jo så utrolig mange år. Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 30 år er helt utrolig! Panikken sprer seg jo også litt når man tenker på at man er blitt 30 år eldre! Man løper til speilet for å se etter alle sporene etter disse 30 årene, og jeg håper så inderlig at det ikke er for mange av de….man ser febrilsk etter rynker, og grå hår, men puster litt lettet ut når jeg egentlig ikke ser særlig med rynker , og tenker at det som er, det er smilerynker 🙂 De grå hårene er heller ikke kommet under alle de lyse stripene i håret mitt. Jeg har sånn sett gitt frisøren klar beskjed at dersom hun oppdager grå hår, så vil jeg ikke vite om det før jeg kanskje en dag bare må innse at speilet ikke lyver. Når det gjelder rynker ,og grå hår, så har jeg gode gener tror jeg. Pappa hadde ingen rynker, og kun få grå hår. Mamma har så vidt noen grå hår, og rynkene kommer for det meste av andre ting enn alderdom. Min bedre halvdel ble veldig tidlig grå, og blir nærmest litt fornærmet når jeg har panikk for å finne disse små, grå hårene, og jeg, jeg sliter nok litt med å forklare hvorfor det er forskjell på han, og meg i denne saken… 🙂

 

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 30 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Jeg har vært så heldig! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…ig noen utenlandske… stort sett bare på godt, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om! Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe, men jeg husker iallefall at han ikke var en videre hyggelig person å intervjue. Heldigvis er det få som er sånn 🙂 Fortsatt jobber jeg litt med radio, og fortsatt er det en jobb jeg virkelig liker, og jeg gleder meg fortsatt til hver dag jeg skal lage radio. Det er en fantastisk god følelse etter å ha drevet med nesten bare radio i alle disse 30 årene 🙂

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var håpløse 🙂 Kanskje er man voksen når man tar seg tid til å tenke litt på fortiden, men for meg gjør det godt å ta frem de gode minnene. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner.

Bildene jeg legger ut i dag er jo bare helt fantastiske 🙂 Bildene er fra tiden i Radio Sør, fra ca 1989. Her er jeg sammen med Petter, Inger, Tom Kristian og Leif Robert som alle var med på å lage radio i den tiden. En fantastisk knippe mennesker, dyktige radiofolk! jeg legger nok spesielt merke til den fine hårfargen jeg hadde… hvem fortalte meg at jeg kledde nærmest orange hår, og hvem sa at jeg kledde sorte, store briller!!!! Klærne er jeg nok selv ansvarlig for 🙂 Fantastisk å se tilbake på 🙂

 

Fredag trekkes en heldig vinner av fleecegenseren, og drikkeflaskene fra Stormberg, og du kan bli den heldige. Genseren er som på bildet i farge, og kommer fra str. XS til 5XL. Legg igjen en kommentar her på bloggen, så er du med i trekningen til fredag 🙂

 

Ha en nydelig onsdag – og ta deg gjerne en pause for å bla litt i minneboken.

 

Jeg blir såret om noen skulle kalle meg feit….ikke fordi jeg er hårsår, men fordi det er et ord full av negativitet. Er det lov å kalle noen feit? Hva kan man si, og når kan man si det? Kan man bruke ordet feit, eller hva med ordet tjukk, eller overvektig? Jeg synes debatten er viktig, og jeg synes ordet feit ikke er annet enn negativt ladet. Man skal kalle en spade for en spade, men ordet feit passer ikke inn noen steder, og er kun et ord som sårer uansett i hvilken sammenheng det blir sagt. Dessuten er det stor forskjell på hvem som sier det. Om jeg hadde brukt ordet feit om meg selv, så er det en ting, men ingen andre har rett til å bruke det når de prater til meg. Man velger selv å prate fritt om seg selv, mener det riktig at andre gjør det….??

Ordet feit er et ord som kun har masse negativt i seg, og jeg tror veldig få bruker det ordet som et positivt ord. Når jeg hører folk bruke ordet feit, så vrenger det seg i meg. Ordet er stygt, og utrolig diskriminerende. Ordet brukes når man virkelig skal poengtere hva man synes om overvektige mennesker. Når man kaller noen feit, så er det nærmest underforstått med at man er både lat, og dum, og ordet har så mange fordommer i seg. Jeg tror vi skal bli mye flinkere til å tenke hvor sårende mange ord faktisk kan være. Jeg er veldig enig med professor, Jøran Hjelmesæth som leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst når han nå har sett seg lei av på ordbruken mot folk med vektproblemer. Hjelmesæth som møter overvektige mennesker hver eneste dag vet hvor sårende bruken av ordet kan være for de som sliter med et vektproblem. Man vet selv veldig godt at man er overvektig, og ingen trenger å strø mer salt i sårene ved å bruke et ord som bare er med på å gjøre ting verre. Er vi hårsåre, og tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. Disse nett trollene som bare må trakassere andre, eller de man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi som får dritten som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit når du ødelegger livet ditt med cola, og chips.

 

Jeg tar gjerne en prat rundt overvekt, og jeg har for lengst innsett at jeg er overvektig. Jeg tåler å se sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet, og de tror de sitter på løsningen på alt, inkludert overvekt. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Det gjelder om man er overvektig, eller ikke. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det den de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Mennesker med behov for å slenge dritt, og tråkke andre mennesker ned er mennesker med store problemer, og det er mennesker jeg har null respekt for. Jeg føler meg ikke hårsår når jeg ikke liker at noen kaller overvektige feite. Jeg synes det handler om respekt, og ikke minst folkeskikk. Det er heller ikke i mangel på ord at man bruke ordet feit om overvektige, og jeg synes det er utrolig vanskelig å vite hva folk mener med ordet. Igjen, så er det ille at min, eller andres overvekt skal bry andre, og livet til de som bare må bry seg må være lite spennende når de må bruke tid, og energi på å snakke om hva jeg, eller andre overvektige veier, og hvorfor vi veier det vi gjør.

I motsetning til professor, Jøran Hjelmesæth, så synes jeg det er helt greit å bruke ordet overvektig. Det er jo overvektige vi er, og det ordet har lite negativt i seg synes jeg. Det sier egentlig bare at det er sånn det er.  Jeg bruker alltid ordet overvektig når jeg snakker om meg selv, og mine utfordringer.Jeg har liten tro på at det er mange overvektige som blir såret om noen sier at de er overvektige. Jeg tror grensen går ved ” feit “, og at overvektig er helt greit å bruke. Da kaller man en spade for en spade tenker jeg. Da vi startet treningsgruppen for overvektige på Spring, så var det noen medlemmer som reagerte på at vi brukte ordet overvektig, og dette var da medlemmer som ikke var overvektig selv. De syntes ordet var negativt ladet, men treningsgruppen var veldig enig i at dette ordet ikke var negativt, og at det skulle brukes for å fortelle hvem treningsgruppen var for. Ordet overvektig er ikke på noen måte støtende tenker jeg, men det er min oppfatning, og noen tenker kanskje annerledes….Eller man kan bruke ordet som fastlegen min bruker…han velger et latinske ordet, og sier adipøs 🙂 

 

Fasiten på ordbruk er det ofte Språkrådet som sitter på, og de vil ikke bytte ut verken ordet ” feit ” , eller ” overvektig “, men de ber folk tenke over ordbruken, og situasjonen. Jeg tenker det er viktig å ikke bruke ord som støter, eller sårer noen. Et eneste ord kan såre utrolig mye. Jeg synes ordet feit er et ord man ikke skal bruke, og at vi bør slike ord til livs. Man skal ikke karakterisere folk ved deres lidelser, eller sykdom. Man har fedme, men man er ikke feit. Vi har en sykdom, men vi er ikke en sykdom. Det er mange grunner til at man er som man er, og det er INGEN som har noe med hvorfor man sliter med det ene, eller det andre. Man skal ikke være nødt til å gå med en lapp rundt halsen som unnskylder oss. Ingen har noen som helst rett til å vite hva som er årsaken til at jeg er stor! Hvorfor skal man føle at andre har rett til å vite bare for kanskje å slippe unna alle vonde, og sårende kommentarer? Vi har alle våre ting, men på noen vises det bedre enn hos andre. Noen går med sine smerter, og sine problemer innvendig, de vises ikke, men hos andre, så er de innmari synlige, som hos oss overvektige.Kanskje klarer jeg å så noen tankekors hos en del når det kommer til hvilke holdninger vi har til store mennesker, og hvilke ord vi ikke bruker . Kanskje kan vi klare å se mennesket, og ikke bare kroppen. Kanskje kan vi bli flinkere til å se oss selv før man ser andre, eller ta tak i egne problemer før man tar tak i andres. Kanskje bør noen rett, og slett lære seg noen nye ord….?

Kall meg gjerne overvektig – men kall meg ikke feit!

Det er igjen oppe i media om bruken av plus size modeller. Hva er en plus size modell, og bør vi bruke ordet plus size på modellene som er større enn en del andre modeller? Er plus size modellene som blir brukt egentlig store nok til å gi det riktige bildet av klærne de viser? Samtidig er jeg rystet over hva enkelte i bransjen kan få seg til å si, som for eksempel modellmamma Donna Ionna.

 

Utgangspunktet for at dette på nytt er oppe i media er fordi HM i sin siste katalog har valgt å bruke en forholdsvis slank modell til å vise sin kolleksjon i store størrelser. Modellen de har brukt er en str. 44, og jeg ville aldri tenkt på henne som verken plus size, eller noe for stor, så jeg ser at mange reagerer. Skal man vise klær i store størrelser, så må vi som skal kjøpe klærne kunne identifisere oss med modellen. Det blir feil, og negativt overfor oss store når en modell i str. 44 blir omtalt som en plus size. Man må jo gå med lupe om man overhode skal kunne finne noe ekstra på denne modellen. Jeg vil se klær beregnet til min størrelse på modeller jeg kan identifisere meg med. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg som er en str. 50 vil se ut i antrekket vist av en slank 44 modell. Når skal HM bli tøffere, når skal motebransjen generellt bli tøffere? HM selv sier at de ikke har fått reaksjoner på bruken av en slank plus size modell, noe jeg overhodet ikke tror på. HM har i sin plus size kolleksjon klær som går fra str. 44 til str. 54, og da velger man selvsagt å bruke en modell som kan gå i den minste størrelsen istedenfor å la en modell i str. 54 vise klærne. Hva er HM redd for? Er de redd for at klærne ikke vil selge når de vises på en modell som har den størrelsen en plus size modell bør ha? 

HM er ikke de eneste som ikke våger å være tøffe. Man har en lang vei å gå. Det skaper alltid store reaksjoner, og diskusjoner når en virkelig plus size modell blir brukt. Da skrikes det om at samfunnet fremhever det usunne, og at det gir de unge feil signaler. Tidligere i år, så ble det kjent at den amerikanske plus size modellen, Tess Holliday har underskrevet modellkontrakt med MiLK Model Management. Tess som tidligere har hatt ulike jobber for magasiner, og designere er vel den første plus size kvinnen som har signert med ett virkelig prestisjetungt modellbyrå. Hipp Hurra sier jeg da! Endelig ser modellverdenen at også store kvinner kan være flotte selv om de ikke passer inn i normen som man i utgangspunktet har for modeller. Hvem er vel bedre til å vise stormote enn vi som er store? Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en stor modell som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at stormote vist av en slank modell ikke vil sitte like fint på meg… Man ser jo at produsenter som lager klær for oss store etter hvert er blitt flinkere til å bruke store modeller, men også her er det en lang vei å gå. Selv om man kan unnskylde seg med at stormote starter på str. 42, så må man vel ikke bruke en 42 modell av den grunn? Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, en del helt opp i str. 64. Hvor er disse modellene? 

 

Tilbake til Tess Holliday. Mange jublet den dagen det ble kjent at Tess som er en str. 52/54 hadde inngått denne prestisjetunge modellkontrakten, men flesteparten raste, og mente det var en skam. Istedenfor å se hvor viktig dette faktisk er, så kommer nok en gang folks holdninger til overvektige frem. Skjønnhet kommer i alle størrelser er det noe som heter, men for mange er det noe man bare føler man må si. Folk verden over var i harnisk over at en feit modell nå skulle pryde motebladene, og man var redde for at Tess nå med sin overvekt skulle bli en rollemodell, og et forbilde. Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme etter oppslagene om Tess sin modellkontrakt, og jeg skjønner ikke hvorfor folk er så stygge i uttalelsene sine? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde Tess kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men dama viser sin store kropp, hun viser hud, og verden er i sjokk! Man er livredd for at de unge som vokser opp skal se på Tess å si at sånn vil jeg også bli. Dette dreier seg ikke om helse, det dreier seg om mote. Tess har ikke fått kontrakt på å fremme helsen sin, men for å vise klær og undertøy i store størrelser. Tess er en utrolig flott, og vakker kvinne, og jeg som stor ønsker å se klær på modeller som henne, ikke en str.40!

Tess Holliday må være en utrolig sterk kvinne. For å tåle så mye vonde kommentarer for hvordan hun ser ut, det skal man være sterk for å klare. Heldigvis er det også mange der ute som heier henne frem, men som jeg har skrevet tidligere : hvem har rett til å komme med stygge kommentarer for hvordan vi ser ut? Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess hadde fått modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun har oppnådd istedenfor å gi henne alle disse helserådene som hun garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former? Verken Tess, eller modellbyrået har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet.

Det er få mennesker som får meg til å se rødt, og som får blodtrykket mitt til å gå til værs. En av de som klarte det var Jørgen Foss. En del av hans meninger, og uttalelser var hårreisende. Jeg fikk dessverre aldri muligheten  til å debattere med Jørgen Foss ansikt til ansikt, men jeg fikk ett par gode radiodebatter med han før han trakk seg som leder. En annen person som får meg til å se rødt er modellmamma Donna Ionna. I en reportasje om nettopp plus size modeller,  i NRKs beste sendetid i går, så klarer Donna Ionna å uttale dette om de som reagerer på bruken av en slank plus size modell : ” Hvor feite vil de at vi kvinner egentlig skal bli? Og hvorfor skal vi representere noe som er usunt?” Er det mulig at en voksen kvinne kan uttale noe sånt? Samme Donna Ionna fikk også sterkt kritikk da hun som dommer i Top Model Norge ga beskjed til en av deltakerne at hun var for tjukk til å bli modell! Hvem er med på å skape et helt feil bilde her, og ett helt usunt fokus på kropp? Hvem har innbilt Donna Ionna at store kvinner er usunne? Er de mer sunne disse radmagre modellene hun ønsker å få opp, og frem? Hva er sunt med å leve på ingenting, og hva er sunt med en kropp hvor man kun kan telle ribbeina, og er det ikke flottere å se på en kvinnekropp med former enn en uten? Det er i alle fall ingenting sunt over det faktum at mange unge identifiserer seg med disse radmagre modellen, og vil bli som dem! Donna Ionna burde være mer oppegående enn å komme med slike diskriminerende uttalelser, og hun burde også ha folkeskikk nok til at hun ikke kaller mennesker for feite!

 

Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på Tess sin helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person som Tess kan leve ett sunt liv. At Tess forteller at hun trener flere ganger i uken med personlig trener, prøver å leve sunt, og har ett aktivt liv, det tror ikke bedreviterne på. Hadde det vært ett snev av sannhet i det, så hadde selvsagt ikke Tess vært så feit som hun er. Tess er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Tess promoterer selvtillit, hun skammer seg ikke over å ha en stor kropp. Hun er stolt over den hun er, og forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. Hun oser av fantastisk selvtillit, en selvtillit jeg gjerne skulle hatt mer av. Hun er vakker, sexy og bryr seg ikke om hva alle andre mener.

 

Jeg sier ett stort JA til bruk av større plus size modeller!!