Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Foto : Stormberg

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en frisk kropp som samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Den siste tiden har vært en utfordrende tid. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Det er tøft når man får disse dagene som man ikke helt kontrollerer. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Alle dagene som har vært så gode, og som har vært fylt med så mye av det jeg setter pris på. Plutselig skjer det ting som endrer dette. Det kan skje uten at en egentlig skjønner hvorfor. Man gir bittelitt opp selv om man egentlig ikke vil, men av og til er det vanskelig å sette pris på de små tingene når noe bare innvadrerer deg uten tillatelse. Samtidig ser jeg nå at ting bedrer seg, og da blir det litt lettere å se at alt vil bli bra.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i mitt liv. Ikke bare overvekten, men jeg har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde forrige lørdag. Høyre legg begynte å småverke for så å verke enda mer, den ble rød, hissig og øm – en ny infeksjon var på gang 🙁 Jeg har hatt mine runder med dette, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med pencillin. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid pencillin liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Lørdag ble jeg så dårlig som jeg aldri før har vært. feber i 39,5, og en crp på 208. En uke etter, så er alt ved det normale foruten en legg som er en dobbel, dobbel tømmerstokk….

Ikke vet jeg hva som forårsaket en ny rosen infeksjon, men at den ridd godt i kroppen er det ingen tvil om. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg….denne gangen har det faktisk ikke vært vanskelig å ta det med ro. Noe annet har ikke vært et alternativ før torsdag. Torsdag kom jeg med ut med pelsballen så smått, og den herlige følelsen jeg kjente på da, den var ubeskrivelig deilig! Det å kjenne frisk luft, se alt det fine rundt meg, og faktisk kjenne at kroppen igjen vil samarbeide – den følelsen var helt ubeskrivelig! Tiltross for harde dager, så kjente jeg meg så heldig. Heldig som blir frisk igjen, og kan nyte alt det rundt meg! 

Hva gjør det om jeg er en størrelse for stor, eller om jeg har legger som tømmerstokker? Infeksjonene er en del av livet med lipødem/lymfeødem, og selv om jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette, så er jeg likevel heldig, og takknemlig! Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Jeg har vært så heldig at jeg kan få dele ut en alldeles nydelig tunika til en av mine lesere. Tunikaen er gitt av jentene på Nice Size i Drøbak, og den kommer fra Pont Neuf. Jeg elsker Pont Neuf! Jeg synes de er utrolig gode på passform, og de er flinke med farger, og design. Denne våren kommer det utrolig masse flott fra Pont Neuf – det skal jeg vise i ett senere blogginnlegg. Tunikaen som gis bort går fra str. S ( 42-44 ), og opp til 3 XL ( 54/56). Tunikaen som også kan brukes til kjole av noen, den er grå med dus rosa, og er sååå lekker! Jeg har denne, og gleder meg til å begynne å bruke den 🙂 Dersom du ønsker å være med i trekningen av denne superlekre tunikaen, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Du kan kommentere med hva du vil…ett stort ja, eller et hjerte, at du gjerne vil vinne – det du måtte ønske, det skriver du 🙂 Verdien på tunikaen er 999 kr! Det er fortsatt endel av dere som legger igjen kommentar som glemmer å legge inn epostadressen deres, og skulle du da vinne, så sliter jeg med å finne deg. Det er mange med samme navn der ute, så husk epostadressen!!!! Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

Er det greit å være feit? Er det greit at " feite " kvinner viser kroppen sin? Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med de menneskene som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn " normalen"? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person tøft viser frem kroppen sin, og hva er overvekt?

Flere har de siste dagene kastet seg ut i diskusjonen om bruk av Plus Size modeller. Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver neste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en plus size modell være med på å hylle fedme? Og hvilke øyne er det som ser bildet, og som kan gå ut å si at disse modellene er feite? Og når kunne man sette likhetstegn mellom feit = usunn, og tynn = sunn?

Diskusjonen denne gangen er fordi Sports Illustrated swimsuit 2016 har valgt å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kommet i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? Jeg blir så frustrert, og sint! For det første så viser Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker. Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : " Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg." Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsiedeal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn " normalen". Når skal man få lagt disse mytene døde?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. TV2 serien " Helt Perfekt " forteller skremmende hva unge jenter i dag sliter med. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den " perfekte " kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig.Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utståler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller. For meg som er noen størrelser for stor, så vil jeg se mine klær på store modeller som jeg kan identifisere meg med. Å se mine klær på en størrelse 34, eller 36, det blir så feil som det kan få blitt. Klær til oss store skal vises på store modeller, og verden skal synes det er helt ok at også store modeller har sin plass i moteverdenen.De modellene, eller store jenter generellt som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Når en stor modell får kontrakt, så kommer alle nettrollene ut sammen med alle de " perfekte ". Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess Holiday hadde fått en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre, eller store modeller ? Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun har oppnådd istedenfor å gi henne alle disse helserådene som hun garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former? Noen drittsekker klarer alltid å snu ting på hodet.

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor usunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på store modeller sin helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. STore modeller er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes store modeller promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha en stor kropp. De er stolte, og de forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!

I dag skal jeg ikke skrive om verken trening, klær, eller livsstilsendring. Kanskje blir bloggen i dag en tankevekker for mange, for denne uken har jeg fått en del tankevekkere, og jeg har nok brukt litt tid på å tenke på ting jeg helst vil glemme. Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og selv skal vi være tilstede for oss selv, og de rundt oss 24/7…hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, og hvor vi kjenner roen, og hvor gode dagene virkelig kan være?

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag?

Denne uken fikk jeg vite om 2 personer som er syke, begge alvorlig syke, og den ene i nær familie er såpass syk at der ikke er noe mer legene kan gjøre. Selv om den ene har fått en høy alder, så er det like vondt å vite at livet går mot slutten. To slike beskjeder fikk meg til å stoppe opp, og det fikk meg til å tenke masse. Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden…jeg sier ikke at man skal tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave, og kjenner på en enorm takknemlighet. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg ønsket og kanskje få oppleve å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Jeg får vondt langt inne i hjerterota når jeg vet at mennesker jeg kjenner er berørt av alvorlig sykdom. Sykdom som gjør at dagene fremover for de som er rammet er preget av usikkerhet, og morgendagen er så mye mer usikker for dem enn mange andre. Man tenker på de som er pårørende, og vet hvor tøft disse tingene er også for de som er rundt. Jeg blir full av beundring når jeg ser hvordan mange takler alvorlig sykdom, hvor optimistiske de er, og hvor viktig det er med den gode hverdagen. De små tingene som blir så utrolig viktige. Det er jo nettopp der jeg selv også har vært. Jeg tror min hverdag gjennom sykdomstiden, og tiden etter har vært lettere fordi jeg valgte å se fremover, og fordi jeg nektet å la sykdommen prege dagene for mye. En god hverdag burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt sammen, og gjøre gode ting. Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også… det er hverdager man har mest av.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor… vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Livet har fått ett annet perspektiv. For min del endret også mye seg da jeg mistet pappa for snart 10 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. Neste høst skal Trond og jeg på roadtrip i USA, vi planlegger, g planlegger for tiden, og klart jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller de små turene i nærområdet med pelsballen 🙂

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge…. 

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe en god stund allerede. Elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen. Jeg nyter stillheten rundt meg. Hva er vel en bedre start på dagen enn å se en ellevill pelsball løpe rundt seg selv av glede når han hører at matmor er våken, og vi begge kan ta en nydelig morgentur sammen, bare han, og jeg i en helt stille verden. Det er fantastisk med slike morgenturer. Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det. De eneste lydene jeg hørte i dag var lyden av mine egne skoletter som laget knirkelyder i snøen, og en pelsball som ivrig skal både hit, og dit for å lese morgenens nyheter – det kan nemlig være at det har vært en hund der før, og lagt igjen en spennende beskjed, eller to 🙂 Pelsballen bryr seg ikke om verken nysnø, eller om det er kaldt – han elsker å være ute. Slike morgenturer er gull verdt. Da kan man nyte stillheten, og la tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, og kjenne at alt det fine faktisk får deg til å smile der du vandrer rundt i boligfeltet en tidlig lørdag morgen. Få har stått opp, det er mørkt de fleste steder. Julepynten henger fortsatt mange steder. Det er fint med all julebelysningen når det er såpass mørkt ute som det er en tidlig morgen, men kanskje er det på tide å pakke det ned, og bare vente med glede på lysere tider.

Lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag, en dag som skilte seg ut fra alle de andre dagene. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Helg for meg betyr også at jeg prøver å legge den dårlige samvittigheten litt på hylla. Det er derfor dagens blogginnlegg fikk tittelen ” Opp på hylla med deg ” – det er der samvittigheten bør ligge store deler av helgen. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med toffin som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet… og spist 🙂 Når jeg tenker etter, så fikk jeg denne posen av min fine mamma lenge før jul, og den ligger der ennå 🙂 Jippi!! Helg betyr også popcorn fra den kule popcornmaskinen i hjemmekinoen. Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg i helgene uten å slite med verdens dårligste samvittighet i evigheter etterpå. Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene har vært noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise…og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet 🙂 Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men problemet er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med denne småspisingen uansett hva det er man putter inn… jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter…..kveldene er de verste… når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe… ikke alltid man kan definere hva… man bare MÅ ha noe.

Noe av det verste med denne skapsnokingen, og småspisingen, det er jo uten tvil den dårlige samvittigheten som kommer når kaloriene er fortært. Da skammer man seg, og man kan ikke fatte hvorfor man igjen har vært så komplett idiot. Så begynner man å tenke etter hvor mye unødvendige kalorier man har stappet i seg, og hvor mange kilo man nå har lagt på seg. For man føler seg jo maaange kilo tyngre etterpå, selv om de fleste kiloene nok er den dårlige samvittigheten. Den gnager, og gnager, og vil ikke slippe taket. Man klarer ikke å godta valget man tok når man stappet i seg det man ikke skulle, man lar styggen på ryggen overta nok en gang, og man er igjen tilbake i den vanlige sirkelen hvor man snakker seg selv ned. Man klarer ikke å si til seg selv at man gjorde ett dumt valg, men at man i morgen ikke skal ta det samme valget. Hvorfor kan man ikke bare godta det man har gjort, og gjøre alt man kan for at man ikke gjør samme feilen i morgen?

Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de prøver jeg å holde til helgene. Det er absolutt ikke alltid jeg klarer det. Jeg har mange ” sprekker.” I helgene koser jeg meg likevel med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet, og at ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med seg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg har veldig langt igjen, men er stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal ofte gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, så tar jeg en, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og så vet jeg at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag. Dagene består i mindre skapsnoking enn før, men i perioder, så faller jeg tilbake, men letingen er ikke så intens, og desperat som den var før. Jeg tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare 🙂

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så tror jeg veien vil bli mye vanskeligere. Da vil man kjenne på den desperate lysten etter alt som er ” ulovlig ” hele tiden. Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet.

Hurra det er helg –  kos deg masse!!

Små ord kan bety så ufattelig mye. Det å få noen gode ord, og fine komplimenter, det gjør så utrolig godt! Jeg er ikke alltid like flink med de små ordene som kan bety så utrolig mye for den som mottar de. Det er ett av målene mine – jeg skal bli flinkere til å rose, til å skryte, og til å oppmuntre. Jeg vet hvor mye slike ord, og slike tilbakemeldinger betyr for meg, og alle setter vi jo stor pris på å få fine tilbakemeldinger. Alle trenger vi ros, vi trenger å høre at vi betyr noe, og vi trenger å få bekreftet at jobben vi gjør med for eksempel livsstilsendring gir resultater.

Foto : Stormberg

Denne uken opplevde jeg igjen hvor flinke mange er på å gi komplimenter, og ros, også de jeg ikke kjenner så godt. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg blir jo så glad, hele meg smiler, og komplimenter gir meg også masse ekstra motivasjon. Jeg tror vi alle må bli mye flinkere til å gi et smil, si et hei, og si fine ord til hverandre. For meg betyr slike ting så utrolig mye. Jeg blir jo så glad, og hvem gjør vel ikke det? Jeg var kjapt innom en butikk for en liten handel, og på min runde treffer jeg to mennesker, helt uavhengig av hverandre, Den ene er jeg vokst opp sammen med, den andre vet jeg bare hvem er. Begge stopper meg etter at vi har hilst, og begge kommer med de fineste komplimenter. Jeg er nok ikke den flinkeste til å ta i mot komplimenter… vet av og til ikke helt hva jeg skal si, men jeg fikk sagt til begge hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Så fantastisk at to mennesker man ikke har noen omgang med stopper meg sånn for å fortelle meg hvor flink jeg har vært, og hvor synlig endringene er – jeg ble så utrolig glad, og rørt… og jeg ble jo også litt stolt 🙂 På en av turene med pelsballen her om dagen, så traff jeg ei som bor i nabolaget. Jeg har snakket med henne før, begge har vi hunder, så da blir det alltid at man hilser, og kanskje slår av en liten prat. ” I dag må jeg bare fortelle deg hvor flink du har vært. Det er helt utrolig hvor mye du har tatt av deg! For noen endringene. Så utrolig flink du er, og for en jobb du har gjort.” Jeg ble jo litt satt ut som vanlig….Jeg er nok en typisk sørlending..sliter litt med å ta i mot komplimenter. Jeg blir liksom litt sånn sjenert, men du verden så glad man blir! Jeg fikk heldigvis fortalt vedkommende hvor mye det betydde for meg at hun sa dette til meg, for det gjorde det virkelig! Samtidig fikk jeg fortalt litt om min vei, og valget jeg tok om å klare dette selv. Takk for at det finnes slike mennesker som tar seg tid til å gi komplimenter selv om man ikke kjenner hverandre så veldig godt. Samtidig så vet jeg at jeg må bli litt flinkere til å ta i mot komplimenter, og ikke minst, så må jeg bli flinkere til selv å se hvilken jobb jeg har gjort. Jeg må bli flinkere til å gi meg selv komplimenter, og skryte av meg selv når jeg har vært flink! For meg er det liksom litt skrytete å være stolt av meg selv – jeg føler kanskje at jeg prøver å fremheve meg selv. Det er lov å være stolt av seg selv, og det er lov å være stolt når jobben man gjør gir resultater!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Komplimenter er noe positivt. En positiv bemerkning, ros eller skryt. Komplimenter kan omhandle alt! Man kan få komplimenter for materielle ting, som hvordan man ser ut, klær man har på seg, eller nye ting man har kjøpt. Man kan få komplimenter for prestasjoner. Uansett er det utrolig fint å få komplimenter, spesielt når du selv synes du har gjort noe bra! Vi trenger komplimenter, vi trenger å høre det når vi har gjort noe bra. Jeg synes det er utrolig fint å høre at også andre synes den nye jakken min er fin, og at jeg kler den. Jeg synes det er fint når andre legger merke til hvor mye mer jeg stråler, og virkelig ser at jeg har det bra. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg synes det er fantastisk godt å høre når andre legger merke til at vekten min har gått ned, og roser den store jobben jeg gjør. En livsstilsendring er en utrolig stor jobb! Om jeg ikke alltid takler komplimenter like godt, så skal du vite at jeg setter umåtelig stor pris på de, og det gir meg en ekstra motivasjon til å fortsette jobben jeg har startet! De fleste av oss blir jo veldig glad for å få komplimenter, men det er stor forskjell på hvordan vi takler det. Mitt standardsvar er ” takk “, og ofte er det ikke alltid jeg får sagt så mye mer, men jeg er blitt flinkere til å fortelle hvor mye det betyr for meg…Men det er kanskje vel så vanlig å bli pinlig berørt av å få komplimenter. Vi blir flaue av å høre fine ting om oss selv, og derfor vet vi ikke helt hva vi skal svare. Man kan tro at man virker innbilsk hvis man svarer takk når noen sier noe positivt til en….helt feil selvsagt, men man skal jo ikke være for god, man skal ikke fremheve seg selv 🙂

Denne uken føler jeg at det nye året har startet skikkelig. Jeg har kommet meg tilbake på trening, og den følelsen er så utrolig godt. Selv om man merker at man har hatt en pause, så vet man også at det ikke er så mange treningsøkter til før man er tilbake der man var før pausen. Man ” forfaller ” fort, men heldigvis så kommer man også fort tilbake. Timene denne uken var nok litt tyngre enn de var før jul, svetten begynte nok å renne nesten fra første treningstrinn, men det er så godt å være tilbake! Nå er det bare å håpe at beina samarbeider bra, og at de holder seg unna alt som heter infeksjoner. Akkurat at det skal bli et år uten infeksjoner, det er vel nesten som å tro på julenissen, men at det blir et år med mindre infeksjoner, det håper jeg på. Så må jeg bli veldig flink til å stelle pent med beina, og sørge for at de har det best mulig. Denne uken har det også være en del nye ansikter på trening, og det synes jeg er utrolig moro! Det er jo det vi ønsker. Vi ønsker at stadig flere overvektige skal finne veien til treningstimene våre. Det er riktignok januar, og ” alle ” skal begynne dette nye livet som også innebærer masse trening, men jeg håper virkelig at alle nye som har startet vil fortsette utover, og virkelig se hvor flott denne treningsgruppen er, og hvor stort utbytte man har av å trene. Man merker veldig fort på kroppen at trening gir god helseeffekt! Klart det er tungt å trene, men er det ikke sånn det skal være ? 🙂 Man skal kjenne pulsen gå som trommestikker, man skal svette som en gris, man skal puste som en hvalross – ingen av disse tingene tar livet av oss 🙂 Alle som har trent sammen med oss har overlevd hver eneste time 🙂

Om kun kort tid, så kommer det et treningsprogram på bloggen som er laget spesielt til bloggens lesere av PT, og instruktør, Lise Lund. Dette håper jeg mange av dere vil benytte, og bli med å trene. Programmet skal være et treningsprogram som er gjennomførbart for de aller, aller fleste. Det vil være et program man kan trene hjemme, et program som ikke krever utstyr, og det blir et program som garantert vil gi resultater om du gjennomfører det. Vi skal begynne helt i det små, og så skal vi etter hvert øke litt på, og endre litt øvelser. Vi skal ikke ha de store målene om å trene dette programmet hver dag. Vi skal også her begynne i det små, og være superfornøyd når man har klart de to gangene i uken som vi starter med. Jeg gleder meg til å vise dere programmet, jeg gleder meg til å høre hvordan det går med dere, jeg gleder meg til å se hvor mange av leserne vi kan få motivert til å begynne med viktig fysisk aktivitet 🙂 Vi skal forklare dere alle øvelser, og vi skal vise dere øvelsene. Jeg gleder meg! Det er ikke så mange dagene før alt er klart, og vi kan presentere bloggens eget treningsprogram 🙂 Ha en nydelig fredag der ute – fredag er som dere vet den aller beste dagen i uken for meg, og fredag er rægedag!!

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig? Jeg mener det må settes ett viktig fokus på det å være bra nok uansett hva badevekten måtte vise. Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit å leve selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet, er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg. Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse.

I dag skal Linn Kristin Brænden gjesteblogge her hos meg. Linn Kristin er fra Kristiansand, og gründer av Vita Univers, et nettbasert konsept for livsstilsendring. Linn Kristin er mor til to gutter på 7 og 9. Hun ble gründer i 2012 som et resultat av sin egen helsereise, og utfordringen det var for en alenemor å få jobb. Ellers har hun en mastergrad i offentlig politikk og ledelse samt mellomfag i sosialantropologi. Linn Kristin og jeg brenner for mye av det samme, og begge ønsker å sette ett viktig fokus i forhold til Statens håndtering av fedmeproblematikken. Vi ønsker begge å sette ett viktig fokus i forhold til veien å gå for å finne en løsning som gir varige resultater i en kampen mot overvekt, og at veien å gå ikke er å legge overvektige under kniven. Vi ønsker begge å fortelle at lykken ikke ligger i kiloene vi veier, og vi ønsker å hylle kvinnekroppen uansett hvilken form den har 🙂 Les Linn Kristins innlegg, og legg gjerne igjen en kommentar på hva du tenker rundt temaet Linn Kristin i dag berører……

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Av Linn Kristin Brænden

Nei, så tjukk du har blitt! Ja, for du har jo lagt på deg? MYE???

Det har jeg. Fra jeg var nyslanka. Jeg gikk ned 30, var stabil i to år, før jeg det siste 1,5 året har gått opp 7 kg. Hvorfor, var spørsmålet jeg fikk. Jeg var litt satt ut og klarte ikke å svare for meg. Det endte i et ?nei..vet ikke helt??  ?For mye sjokolade??? Neei?

Nåja. Det har vært for mye av noe, det er sikkert. Jeg må spise veldig strengt hvis jeg skal gå ned i vekt, og også for å holde meg slank. Selv med lavkarbo. Målet med en livsstilsendring er jo å bli friskere og å føle seg vel. Ha overskudd til å gjøre det man liker, spise god mat, og føle seg bra. Føle seg lett i kroppen. Ikke å være så tynn som mulig.

Det var det jeg skulle ha svart. Dette er ikke et hurrarop for fedme og belastende overvekt.  Jeg er gründer og jeg selger livsstilsendring. Det er heller ment som en liten trøst til alle dere som gjør så godt dere kan innenfor rammene dere har. Til dere hvis kropp hele tiden jobber mot dere og som ikke får resultatene servert på ei fjøl. I tillegg er det et korrektiv. Til dere andre som forsøker å dra oss ned. Sannsynligvis ubevisst.

VELLYKKET, TYNN OG LYKKELIG

Jeg har både pupper og rompe. Puppene stikker lengre ut enn magen og rompa gir en fin svai i ryggen. Hvis JEG er fornøyd, hvorfor skal jeg da bry meg om sure gamle kjerringer? Joda, jeg savner frihetsfølelsen jeg fikk ved å kunne kle meg i akkurat hva jeg ville, få komplimenter over en lav sko. Jeg skulle gjerne gått ned de ekstra kiloene igjen. Men prisen er høy og tempoet lavt. Så da gjør man det beste ut av hva man har. Være så fysisk aktiv som det er rom for, uten at det blir et ekstra stressmoment i hverdagen, spise sunt og fylle tiden med hva som gir deg mening. Mening = lykke. Det gjør meg ikke lykkelig å være på streng diett år inn og år ut. Ett år går fint, da blir man ekstra lykkelig når man er i mål, men å finne en livsstil som man kan holde over mange år krever at man føler at prisen man betaler er mindre enn hva man får igjen. Mitt mål er å være så lykkelig som mulig. Kan jeg være lykkelig hvis jeg ikke er vellykket i andre kvinners øyne?  For det er kvinner som bestemmer hvordan vi andre kvinner skal se ut.  Hvorfor bruker vi vår definisjonsmakt og innflytelse til å dra andre kvinner ned basert på størrelsen på puppene og rompa?

JEG HEIER PÅ DEG

Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg har fått støtte fra Innovasjon Norge. Jeg svarer at jeg stod på som faen. Og det gjorde jeg også. Det jeg glemmer å si i tillegg er ?fordi jeg ikke er tynn?. Innovasjon Norge liker at jeg er troverdig. Og at jeg aldri gir opp. Vita Univers, min gründerbaby er en hyllest til kvinnen. Til former, til lykke og selvrealisering. Tilfredshet. Ikke til å bli så tynn som mulig! Mestring gir lykke, å være tynn er ikke lykke i seg selv. Hvis du egentlig er fornøyd med formene, selv om du er over ?normalen? (Tør du innrømme det?) så finn deg en annen arena å mestre på. Ikke la kjerringene bestemme!

JA TIL KVINNEKROPPEN

Mange normalvektige er lei av heiaropene som chubby chicks får om dagen. De ser ikke at det er nødvendig. At vi trenger et korrektiv til tynnhetstyrraniet. De ser ikke hvordan vi formfulle stadig får så hatten passer, gjerne gjennom blikk. Vi trenger å se at vi ikke er alene. Vi er flere, vi er attraktive, og vi vil bli sosialt akseptert! En naturlig kvinnekropp i alle fasonger er hva vi burde heie på ? også de tynne kvinnene. Femininitet, og om man er sexy eller ikke handler tross alt ikke om størrelse. Femininitet kommer til utrykk gjennom atferd, utstråling og personlighet.

ER DEN SYLSLANKE KVINNEKROPPEN VESTLIGE KVINNERS HIJAB ?

Jeg sier som James Brown- It?s a mans world. Det er menn  og sex som styrer samfunnet.  Alle liker at kvinner er kvinner og menn er menn. (Noen facineres naturligvis også av gråsonene mellom.) Hvorfor skal da kvinner kontrollere andre kvinners former? Er det slik at former gir makt? Er den sylslanke kvinnekroppen vestlige kvinners hijab? Hijaben skal beskytte mannen. Han skal ikke bli fristet, derfor dekkes kvinnen til. Sex er farlig og former i begge kanter får mannen til å tenke på sex- Har jeg hørt.  Er det  den kvinnelige kampen mellom kultur, natur ? biologi, drifter og det siviliserte samfunnet som gjør at vellykkede kvinner er sylslanke? En sylslank kropp viser kontroll, viljestyrke og slenger ikke kjønn i trynet på deg. Disse kroppene er tross alt mest like menns. Hierarkiet utfordres ikke. Så kjære kvinne som er hierarkiets politi og føler det er din jobb å fortelle meg hvor tjukk jeg har blitt ? du står på feil side av gjerdet!

Nei, det er ikke koselig med snø! Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå der til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre så kommer den ikke i ferdige porsjoner, og blir liggende der. Den kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Det snør, og det snør, og jeg kjenner ikke det fnugg av glede! Hadde den bare blitt liggende…men neida, den finner plutselig ut av Sørlandet fortjener snø. Det er jo trossalt vinter. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det er januar. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit! Jeg hater så intens den irriterende snøen! Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet, og skal ikke ha hvit vinter…hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort, og beundre det.

Vinter har egentlig alltid vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er nok blitt mye mindre. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen så lenge jeg ikke har små barn lengre, men jeg er mye ute på tur med pelsballen, og da skulle jeg gjerne hatt ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og jeg blir våt, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Det var i alle fall sånn jeg følte det. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen….

Som en størrelse for stor, så er jeg også så ” heldig ” at jeg har store føtter. Damesko sluttet før på str.41, og ingen produserte damesko høyere enn det, da måtte man over på de vakre herremodellene. For meg som alltid har vært opptatt av å kle meg pent, så var det ikke moro når jeg ikke fikk damesko i min størrelse….så når jeg skulle ha vintersko, så måtte jeg lete etter de som var minst mandige. Jeg er såååå lykkelig over at MYE har skjedd på denne fronten, og jeg er så glad for at en del produsenter har skjønt at også kvinner kan ha store føtter. Nå er det ett veldig godt utvalg av sko til oss som må over str. 41. Dette skal jeg blogge litt mer om i ett senere innlegg. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Sånn klesmessig, så går det an for oss store å kle oss etter forholdene. Det er vinterklær å få tak i, også om en må opp i de største størrelsene. Nå har jeg klart å gå ned fra str.58/60 til en størrelse 50, og er overlykkelig for det, og jeg er også så utrolig glad for at det er mulig å få de riktige klærne også om vinteren slik at vi kan komme oss ut på tur. Nå får man vel egentlig det meste av gode vinterklær i store størrelser fra ulike produsenter, og jeg skal i et blogginnlegg neste uke skrive litt om mine vinterfavoritter. Jeg har jakker for enhver vinteranledning, og jeg har mine klare favoritter. Det er så deilig å ta på seg en dunjakke, og vite at den holder deg varm. Før slet jeg med å finne noe som varmet meg skikkelig.

Tidligere hadde jeg som nevnt en utfordring med å finne ullklær som passet min kropp. Jeg vet at beina mine er større enn normalen, og krever sitt, men går man en del år tilbake, så stoppet ullklær ofte på størrelse 48. Da var str.48 en stor størrelse, og det var jo nesten en nyhetssak at man kunne få klær helt opp i denne størrelsen. Takk verden for utviklingen sier bare jeg. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer fint som bare det. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg gått opp i livet selv om tømmerstokkbein som krever sin plass 🙂 Fint er ulltøyet også, og det er jo en liten pluss i det hele 🙂 Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser langt i fra bra ut 🙂 Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. Det er ingenting som er verre enn å være ute en kald vinterdag, og fryse skikkelig fordi man ikke har gode klær. Nå er det bare ei vinterbukse som mangler i samlingen min – den tror jeg at jeg må lete lenge etter, den vil jeg ikke finne pga disse herlige tømmerstokkene. For dere som ikke har tømmerstokker, og heller litt mer over på det ” normale “, så vil jeg tro at det finnes flere gode alternativer når det kommer til varme bukser. Jeg må nok i tenkeboksen, og vurdere hardt om jeg skal få sydama mi til å sy ei vinterbukse…. neste vinter…

I gata vår, så har vi kjøpt oss ny snøfres, så det å måke snø, det går som en lek nå. Det er nesten som at mannfolkene slåss om hvem som skal måke 🙂 I dag morges fikk jeg en liten opplæring i bruken av den, sånn i tilfelle mannfolkene går lei, og vi damer også må trå til. Jeg er så glad for at ikke alle naboene var våkne, og satt og tittet ut av vinduene – for en komikveld! Det var litt å sette seg inn i, og plutselig kjørte snøfresen avgårde uten at jeg helt hadde tenkt samme tanken, og plutselig hadde jeg stilt spaken som styrer kastene helt feil, så en stor mengde med snø kom på hele meg istedenfor andre veien…jeg ga opp, og går på med friskt mot en dag det ikke er fullt så mye snø som ligger og roper. Er det rart man bare hater snø!!! I helgen skal det jo bare snø mer, og mer, og etter et ærend jeg bare må gjøre i dag, og etter en handletur på butikken, så skal jeg mure meg inne resten av helgen. Jeg skal sitte å se snøen dale ned, irritere meg max, lufte pelsballen noen turer, men ellers kose meg med fyr på peisen, litt kald pepsi max, en stor bolle popcorn, og noe godt på skjermen 🙂 Og ræger! I dag er det jo rægedag – Ha en herlig fredag!!

Husk giveaway’en som trekkes til søndag. Ett flott armbånd, og skjerf fra Diz gis bort til en heldig leser 🙂 Legger du igjen en kommentar på bloggen, så er du automatisk med i trekningen.

Så er det årets siste dag, og det er mye tanker som sviver rundt i hodet. Det er en dag for å se litt tilbake, for å kjenne på både oppturene, og nedturene som 2015 hadde med seg, men mest av alt er det dagen for å se fremover. Ett nytt år banker om få timer på døren, ett nytt år med sine blanke ark, og sine muligheter. Mye av det året vil bringe, det er vi ikke herre over, men mye er likevel opp til oss selv. Vi kan være med å farge året i de fargene vi ønsker, og det er ene, og alene en selv som er ansvarlig for den veien man ønsker å gå. Man kan mange ganger ha lyst til å legge skylden på dårlige valg på alle andre, men det er ingen andre å skylde på enn oss selv. Uansett hvordan vi ser på ting, så er det vi som er ansvarlig for eget liv, og egne valg. Det er kun vi som kan ta grep, og gjøre noe!

Ett nytt år er straks her, og jeg er spent på det nye året. Jeg tror 2016 blir ett mye bedre år enn dette året – 2016 skal bli mitt år! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av fine, og positive ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året bare vil bli enda bedre. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken blir midnatt, og de største rakettene blir skutt opp, så står det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Nyttårsforsettene er de vanlige de:  vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte å røyke. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før 2016 har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting….

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å brette opp armene, og starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, men jeg vet at det er mulig å nå de. Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene, det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes i det man setter seg av mål.

Jeg har ingen nyttårsforsetter, men 2016 skal bli mitt år! Jeg skal ikke på en eneste diett, og jeg skal ikke shake en eneste shake. Jeg skal gjøre små grep, skritt for skritt på kostholdet fordi jeg vet at de små grepene etter hvert vil gi resultater. Jeg skal ikke slutte å spise verken sjokolade, eller chips, men jeg skal prøve å holde meg til helgen…og klarer jeg det, så er det innmari bra. Skulle jeg snoke skapet etter en sjokolade midt i uka, så er det helt ok så lenge jeg ikke tar dårlige valg hver dag. Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager…jeg vil være mer bevisst på å redusere på sukkeret, men jeg vet at jeg ikke vil holde verken 60, eller 100 dager uansett. Jeg skal ta mine grep rundt kostholdet, det er ett av mine mål for det nye året som jeg vet vil gi positive resultater, men jeg skal ikke slutte å spise 🙂 Treningen skal nå nye høyder i det nye året, så der har jeg absolutt mine mål som jeg vet jeg skal klare…Jeg skal fortsette der jeg slapp, og bli enda litt bedre i det nye året.

Jeg skal ned i vekt i det nye året, men jeg har ingen tall på hvor mye. Jeg er fornøyd så lenge vekten går nedover, og kroppen skrumper inn litt her, og der 🙂 Jeg setter meg ikke mål om verken 20, eller 30 kg i det nye året, men at jeg fortsatt skal nedover, det skal jeg. Det er så godt og ikke gå rundt med alle disse tallene i hodet. Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder…. alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter.  I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, og kanskje bli enda flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2016 er målet å kjenne på følelsen av å være bra nok 🙂

I det nye året skal jeg være god mot meg selv. Jeg vet at jeg er god mot meg selv når jeg tenker på helsen min. Hver trening jeg utfører er en positiv ting i forhold til å få en kropp som er samarbeidsvillig. Jeg skal være flink til å ha egentid, til å pleie Heidi med alt det måtte innebære. Jeg skal tenke positivt, og selv om jeg har virkelig har kommet langt, så er det fortsatt en jobb å gjøre for å få feid bort en del negative tanker som jeg egentlig ikke vil ha i mitt hode. Alt er mulig, og jeg vet at det ligger en spennende reise foran meg om jeg spiller kortene mine riktig. I 2016 vil jeg fortsette å jobbe mot å realisere drømmer, og jeg vil fortsette å jobbe med det jeg brenner for, og det jeg tror på. Jeg vet at jeg har mine begrensinger, og jeg vet at det alltid vil være noe i veien, men jeg har akseptert at dette er ting jeg ikke er sjef over, og som jeg ikke kan gjøre noe med. Disse utfordringene vil være der om jeg vil, eller ikke, så må målet være at jeg aksepterer at de er en del av meg.

Tusen takk for 2015 til alle dere som har fulgt bloggen min. 2016 blir ett spennende bloggår, og jeg vil fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsatte å dele mine tanker, og følelser, jeg vil fortsette å sette ett viktig fokus. Jeg vil ta dere med på trening, og turer, dere vil bli med på oppturer, og nedturer…jeg håper bloggen kan være en inspirasjon, og en motivasjon, og jeg håper at du sitter igjen med en god følelse etter å ha lest blogginnleggene mine, at de gir deg noe. Det vil bli blogginnlegg om klær, velvære, og om de små tingene i livet. Må 2016 bli ditt år – et år hvor du blir sjef i eget liv. Ikke sett deg store, urealistiske mål når 2016 snart banker på døren – sett deg mål du kan nå, og mål hvor du opplever følelsen av å mestre! Takk for 2015 – velkommen 2016 !!

Så var juledagene over, og romjulen er her med sine julebukker, og sin dårlige samvittighet over julens utskeielser. Det er nå samvittigheten skal rive, og slite i oss en del dager, og vi skal kjenne på hvor mye vi angrer både på det ekstra stykket med juleribbe, de ekstra marsipanbitene, og de par porsjonene med riskrem man egentlig ikke trengte å spise. Det er nå vi skal kjenne på den dårlige samvittigheten over at julen gikk rett vest i år også, sånn matmessig tenker jeg da på. Du har spist for mye du også? Det ble for mye søtt, for mye riskrem, for mye juleribbe, og generellt alt for mye fy mat? Du kjenner det på kroppen du også? All julematen som har lagt seg på strategiske plasser rundt forbi på kroppen, og da på de plassene hvor hele verden kan se at det ligger? Kjenner du også at buksene er blitt trangere? At magen har blitt større? At ett par av valkene definitivt er større enn de var lille julaften? Og ikke minst, så ser du jo at haken er dobbelt av det den var før juleribba ble satt på bordet sammen med alt det andre du skulle prøve å spise mindre av i år enn i fjor? Jeg har fortsatt ikke badevekt hjemme, og det skal jeg være glad for nå – den hadde vist verdens lengste Gene Simmons tunge mot meg om jeg hadde gått på vekta etter denne julen…hvor mye tror du at du har lagt på deg etter julens utskeielser? De sier at man i gjennomsnitt legger på seg ca 2 kg i julen, men da er ikke jeg gjennomsnittet. Jeg må minst ha lagt på meg 5 kilo, om ikke nærmere 10 kg er mer riktig….jeg er så glad jeg ikke har badevekt, jeg vil ikke se verdens lengste tunge si ædda bædda til meg!

Så mye rare tanker vi kan gå rundt med etter noen dager i ribbe, og godsaker! Jeg hadde nok trodd at jeg skulle takle julens utskeielser noe bedre enn jeg kanskje gjør. Jeg ser at jeg fortsatt må jobbe en del med dette skrullete hodet mitt på noen områder. Jeg kan vel kanskje ikke helt akseptere en del av valgene jeg har gjort i julen, eller jeg vet at valgene er mine, og at noen kanskje har vært dårlige, men det jeg sliter med er følelsen av å ha lagt på meg. Klart jeg har lagt på meg. Jeg ville bli veldig overrasket om jeg ikke hadde det, men når det kommer til hvor mye, så aner jeg heldigvis ikke. Kanskje kunne det ha vært lurt å vite, men kanskje er det like lurt at jeg ikke vet. Resultatet kan slå begge veier, og jeg hadde neppe taklet begge veiene like bra. Jeg er egentlig helt fortrolig med det jeg har spist, og jeg har vært vel vitende om at det er sånn julen skal være. Man skal kose seg, og ikke tenke for mye på hva man spiser. Jeg er helt fortrolig med alt det der. Jeg vet også at det ikke har vært noe etegilde her hjemme, men det har vært mye sukker, noe fett, og en herlig blanding av alt mulig. Den herlige blandingen kunne jeg kanskje ha droppet. Det ga meg dårlige minner fra den tiden hvor jeg var på det største, og hadde magevondt, og var kvalm etter hver bidige helg fordi jeg hadde spist en salig blanding av det meste. 

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

2.juledag var jeg skikkelig kvalm…jeg var så uggen…årsaken var denne herlige blandingen av så mye. Jeg tror jeg er enig med meg selv at en sånn dag gidder jeg ikke å ha igjen. Det er ingen god følelse å kjenne på en sånn kvalme, og uggen mage. Samtidig så har jeg så godt av det når jeg tar sånne idiotiske valg. Da lærer man forhåpentligvis en dag…og jeg har lært…jeg hadde kun ett ørlite tilbakefall, og det har jeg ikke hatt på evigheter før 2.juledag….det skal gå evigheter til neste gang, og helst aldri igjen. Tilbake til valg, og følelser. Jeg har egentlig ingen dårlig samvittighet over det som er spist disse juledagene. Jeg er kommet dit at jeg kun kan klandre meg selv for alt av valg som tas, så der er alt greit, og det føles godt. Det jeg innser at jeg sliter med, og må jobbe med, det er følelsen av å ha lagt på seg. I mitt skrullete hode, så kan jeg liksom nesten se alle kiloene med julesnadder som har lagt seg på kroppen…jeg kan liksom se hvor alt har lagt seg…hvor idiotisk er ikke det? Jeg føler at jeg har lagt på meg en haug av kilo… jeg burde jo innse at det ikke er tilfelle, men hodet tror det likevel…og når hodet tror det, så kjennes det på kroppen. Da har magen økt, livvidden økt, og dobbelthaken er blitt dobbelt av det dobbelte. Her må det jobbes fremover. Jeg kan umulig ha gått opp 5-10 kg på disse få dagene….!!! Hvorfor vil hodet ha meg til å tro det, og hvorfor tillater jeg meg selv å tro det? Hvorfor må jeg føle meg som en ekstra stor flodhest på bakgrunn av noen juledager med god mat? Og hvorfor tillater jeg meg selv å føle meg som en flodhest? Disse følelsene trodde jeg at jeg hadde mer kontroll over enn jeg tydeligvis har, så her må det jobbes i det nye året. Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen: selv om jeg har kommet langt på det mentale planet, så vil det nok være en del  krangel på noen områder med hodet også fremover. Hodet mitt har vært så full av negative tanker i så mange år, så da er det ikke gjort på noen måneder å endre dette til den ” perfekte” tankegangen…men jeg kjenner likevel at jeg er litt stolt. Stolt over at jeg ikke tenker som jeg gjorde før. Jeg har ikke vært i nærheten av å besøke kjelleren i julen, og det er en seier 🙂 Speilet står jeg sjeldent og speiler meg i uansett. Jeg spør aldri speilet om hvem som er den vakreste, fineste, tynneste, eller tjukkeste, men jeg er flink til å ønske meg selv en god morgen hver eneste morgen foran speilet på badet, og jeg er flink til å si at denne dagen skal bli en bra dag. Så vet jeg at jeg har fått masse viktige, og gode verktøy som jeg kan bruke å jobbe med fremover for å bli litt mer sjef i hodet på alle områder 🙂

Jeg skal ikke starte en eneste diett når det nye året nå snart banker på døren. Jeg vet at det jeg har gjort i 2015 er så bra at det bare er å fortsette på denne veien. Så skal jeg foreta noen ekstra grep utover i 2016. Jeg skal bli flinkere på en del området som omhandler mat, og måltider. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Jeg skal prøve å spise noe mindre porsjoner, redusere på noe, legge til på noe annet. Jeg vet at kosten nå må settes litt i rammer, der har jeg vært for slapp. Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet med disse superdiettene som egentlig ikke finnes! Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv! Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål! Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du vil gå beserk i sjokoladeskuffen. Det handler om å kose seg, og innse at kosen er en del av det gode livet. Det handler om å spise en sjokolade om det er det du vil, og så spiser du ikke den samme sjokoladen i morgen. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du alltid har snakket om. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om de små skrittene, og det handler om og slutte å tro at lykken er i kiloene du bærer! Aksepter deg selv for den du er – du er ikke vekten din, og lykken finnes ikke i en slank kropp. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Jeg gleder meg såååå mye til trening igjen, for det har det blitt lite av i julen. Neste mandag så startet treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten juleferie, og jeg gleder meg stort! Jeg håper mange som har tenkt at de har lyst til å starte sammen med oss, gjør nettopp det. Det bør kanskje være ett av dine mål for det nye året? Selv om det har blitt lite trening i julen, så har jeg hatt masse kjøkkentjeneste. Med middagsgjester hver dag i julen samt kaffegjester, så har det blitt mange timer på kjøkkenet kan man si. Jeg liker det, men jeg kjente at når 2.juledag var over at jeg var noe sliten, og litt lei av steking, og koking 🙂 I dag skal jeg til ny behandling på Studio Figura her i Kristiansand. Jeg har tro på at lymfesystemet mitt vil kunne bli noe bedre etter slike behandlinger. Massasjen er hard, men god, og den tar for seg absolutt hele kroppen. Jeg tror at mange som sliter med sirkulasjonen, med lymfesystemet, med en vond kropp osv  vil kunne ha stort utbytte av slike behandlinger. At lymfesystemet fungerer som det skal, og at sirkulasjonen i kroppen fungerer som den skal, det er så utrolig viktig for så veldig mye. Jeg skal skrive mer om dette etter at jeg vet mer om hvordan kroppen har reagert. Jeg skal ha 8 behandlinger til, og da har jeg ett godt grunnlag for å si mer om hvordan dette har fungert på meg. Er du nyskjerrig på Rollshaper som behandlingen heter, så kan du lese mer om behandlingen her : https://www.facebook.com/studiofigurakrsand/?fref=ts Studio Figura har behandlingssteder mange steder i landet. Det fine er også at alle som ønsker å vite mer, kan få gratis prøvetime, så les mer, og bestill deg en prøvetime 🙂 Ha en fin 28.desember!

Uken som skulle bli en helt fantastisk treningsuke, ble plutselig stikk motsatt 🙁 Fra å være på topp hvor det meste går på skinner, så snur ting fortere enn man aner. Mandagen som startet så fint, og jeg var så klar for en ny, spennende uke. Dette skulle bli en super treningsuke, og planene var klare. Jeg smiler til dagen, og ønsker uken velkommen, men litt utpå ettermiddagen, så kjenner jeg noe som gjør at piggene kommer ut….den ene leggen er øm, og når jeg tar av støttestrømpen, så ser jeg at leggen ikke bare er øm, men den er også rød… jeg vet veldig godt hva dette er… jeg kjenner tegnene…det er en ny roseninfeksjon på gang 🙁 Er det mulig!!!! Jeg som tror at jeg har tatt alle forhåndsregler. Såret på foten er under kontroll… tror jeg i alle fall, men for meg med lymfeødem, så er det kun det minste, mikroskopiske såret, eller kuttet som skal til før infeksjonen har full fest. Det er disse plutselige infeksjonene som gjør livet med lymfeødem ekstra tøft til tider. Når infeksjonen er i full blomst, så blir den ene leggen rød, hoven, vond, og lite samarbeidsvillig…. i noen minutter føles livet veldig urettferdig, og jeg synes forferdelig synd på meg selv….

Noe av det verste foruten at slike infeksjoner kan bli alvorlige om man ikke får de under kontroll, det er treningsforbudet. Det blir ingen trening denne uken, og kanskje ikke deler av neste. For meg er det krise, og plutselig er jeg litt der at jeg føler at jeg har lagt på meg sikkert 20 kg bare med et knips.  Så mange dager uten trening er en stor utfordring for meg, og slike stopp som dette, det er ikke bra for verken kroppen, eller psyken. Jeg sliter med å godta disse infeksjonene, og jeg sliter med å godta at jeg ikke kan trene på noen dager. Når jeg er skikkelig i slaget, og føler livet går mer, eller mindre på skinner, så skjer dette…. igjen….for det skjer noen ganger i løpet av et år…enda jeg gjør det jeg kan for å forhindre det. Nå er det på an igjen med stor dose pencillin, og krysse fingrene for at dette går bra denne gangen også. Jeg vet det blir utfordrende dager, og jeg vet at jeg vil gå å kjenne etter om jeg har lagt på meg, så en liten kamp med hodet vil jeg definitivt få frem til jeg er på plass på trening igjen.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Nå nærmer 1.desember seg med stormskritt, og jeg er litt som en unge i desember. Jeg er veldig julete, og jeg er glad i å pynte. Jeg er ikke en som pynter med alt, og overalt… jeg er nok litt bevisst på hvordan jeg vil ha det. I vårt hjem er det mye rødt, og det skinner fint i rødt i desember. Jeg er glad i nisser, men det er helst store nisser som kan stå på gulvet. Jeg er glad i store ting som gjør mye av seg. Til helgen skal det pyntes, og jeg gleder meg! Jeg skal nok legge ut litt bilder på bloggen etter hvert, og vil noe av dere dele bilder fra deres julehjem i desember, så er det veldig hyggelig 🙂 Selv om datteren min er 21 år, og voksen, så blir man aldri for stor til å få pakkekalender. Hun synes det er stor stas, og jeg synes det er minst like stor stas både å handle gavene, og å lage kalenderen 🙂 I år er jeg sannelig tidlig ute, for alle gavene er pakket ferdige, og klare, og årene før så sitter jeg alltid med dette dagen før 🙂 Fremskritt! Selv hender det at jeg er heldig og får pakkekalender, men jeg forventer absolutt ikke det… i år har jeg ønsket meg Bodyshop sin julekalender, men foreløpig er det ingen nisse som har sendt meg noen, verken i posten, eller med gjennom pipa. Jeg gir ikke opp håpet, det er enda noen dager til 1.desember 🙂

1.desember åpnes også første luke i denne bloggens adventskalender, og jeg har sagt det før, og sier det igjen : GLED DERE!!!! Jeg har så utrolig mange flotte gaver som skal deles ut frem til 24.desember. Som seg hør, og bør, så deles den største pakken ut den 24.desember. Her trenger ingen melde seg på, men du må innom bloggen hver dag for å se dagens adventsgave. Jeg vil heller ikke røpe hva gavene er. Dette skal være en overraskelse hver eneste dag, men jeg vet at jeg vil glede mange av dere i desember <3 Dette blir min hilsen i ventetiden til dere <3 Selv om jeg ikke vil røpe hva gavene inneholder på forhånd, så er det disse som har gitt gavene til årets kalender :

* Mango Frisør 

* Vita   

* BiMi Fishspa og auksjoner :

* Urtemor

* Mother India

* Handberg

* Pip Stormote

* Festival

* DNY

* Lingzi

* Spring Treningssenter

* Stormberg

* Alexis Mote

* Cosmopharma konsulent Gudrun Besteland Stray

* Sørensen Sko

* Ellinors Stue

* ZIZZI, Sørlandssenteret

* Nice Size stormote

* DIZ smykker

* Hotell Norge

* Zento

* Vita Univers – helsekurs på nett

Nedtellingen er i gang – jeg gleder meg masse !!! Tirsdag åpnes den aller første luken, og jeg er spent på hvem som blir den heldige vinner av bloggens aller første adventsgave 🙂  Ha en herlig onsdag! Jeg skal i dag til Grimstad, og besøke butikken Mye Fint igjen….der er det en tunika som henger, og roper høyt på meg 🙂 DU skal få være med på besøk på Mye Fint en av dagene her på bloggen 🙂 Nyt dagen, og ta godt vare på deg selv!!