Jeg har en STOR avhengighet, og selv om den er stor, og sikkert ikke bare bra, så tviholder jeg på den. Ingen skal rokke med min avhengighet, og det kommer ikke på tale å gjøre noe med den heller. Der er jeg sta som et esel. I alle kampene som jeg kjemper for å gå ned i vekt, og for å endre livet mitt, så skal jeg sannelig få lov til å beholde denne daglige gleden. Jeg er helt avhengig, og får abstinenser om jeg ikke har gode mengder her hjemme. Lenge har jeg hørt at den ikke er bra denne avhengigheten min, men ennå er det vel ingen som har slått harde fakta i bordet som et resultat etter flere års forskning? Nå i det siste har mange av mine venner på Facebook delt artikkelen om at avhengigheten min gir magefett, og at det er vanskelig å gå ned i vekt om man ikke klarer å kutte avhengigheten. Ennå savner jeg grundig forskning på området. Ikke bare at de ” har grunn til å tro “, eller ” har lagt merke til.” Hvorfor blir ikke ting ulovlig dersom det har så stor skade?

Vi har sikkert alle en, eller flere avhengigheter, og når man er stor, så er det sikkert mange som tror at en av mine er mat, eller søtsaker, men det er det ikke. Jeg er veldig glad i mat, men jeg har aldri vært der at jeg har sittet og proppet i meg, og det i svære mengder. Klart jeg garantert spiser for store måltider, og at jeg spiser mer usunne ting enn jeg sikkert bør, uregelmessige måltider har jeg også, men jeg er ingen overspiser på noen måte, og har heller aldri vært det. Jeg har aldri sittet i sofaen og trøkket i meg en stor pose chips sammen med både sjokolade, og smågodt. Jeg var nok heller der en periode at jeg spiste for mye usunne ting uansett hvilken ukedag det var. Aldri i store mengder, men i perioder var nok hele uken helg når det kom til usunne ting. Kaker kjøper jeg veldig sjeldent, verken for å ta med meg hjem, eller ute på kafe. Jeg baker sjeldent. Ikke fordi jeg ikke kan bake, men fordi jeg helst vil unngå alle kaloriene. Akkurat bakingen tror jeg nok min bedre halvdel skulle ønske det hadde vært noe mer av 🙂 Jeg tror jeg kan telle på to hender de gangene jeg har kjøpt med meg en sjokolade fra butikken som jeg bare måtte ha. Godteri handler jeg i helgene, men i en periode, så var det godt med reserver igjen etter ei helg som jeg kunne spise litt av også i ukedagene. Så jeg er ingen overspiser med unntak av lørdagskvelden..og jeg lærer sannelig aldri heller…om lørdagen er det som regel biff på menyen med masse deilig tilbehør, og dette er ukens beste måltid, og som regel, så er magen lite fornøyd etter jeg har spist ferdig. Da sliter den alltid, og jeg kjefter, og smeller på meg selv fordi jeg aldri kan lære….jeg må jo bare le litt for meg selv.. jeg vet veldig godt at det ikke er bra i det hele tatt og bli så mett, man blir jo nesten julematmett, og det er sjeldent behagelig, men jeg lar det skje gang på gang, Da kan jeg egentlig bare ha det så godt der jeg sitter med en mage som er altfor mett… Jeg har på kurs lært meg at jeg skal spise før magen skriker, og slutte før magen verker av metthet….utover lørdagene, så er jeg absolutt ingen overspiser, jeg spiser sunn, og god mat som regel, men jeg ser likevel feilene jeg har gjort opp igjennom som sikkert har vært med på å gjøre meg overvektig, og jeg ser feilen jeg ennå gjør som igjen resulterer i at vekten ikke går ned like fort som jeg hadde ønsket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Avhengigheten min er ikke mat. Jeg røyker heller ikke, og har aldri gjort det. Jeg er også avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Noen venninner skjønner ennå ikke hvorfor jeg ikke kan ta meg et glass vin, eller 5 ennå jeg har vært avholds siden for alltid egentlig. Jeg var en lang periode var medlem i NGU som i dag heter Juvente, og som er en avholdsorganisasjon. Jeg holdt kurs for ungdomsskoleelever i Agder fylkene om rus, og farene med rusmidler, og jeg har aksjonert i bystyret i Kristiansand for å få ølmonopol…dette var riktignok i min ungdom, og selv om jeg i dag nok ikke ser på alkohol på den helt samme måten som jeg gjorde da, så er jeg avholds, og stolt av det. Med en pappa som i alle år jobbet med produksjon av øl på Christiansands Bryggeri, så har det vært mang en god latter opp i gjennom. Jeg har fortsatt samme syn på en del av det jeg frontet i ungdomsårene, men jeg er ingen motstander som ser rødt fordi andre drikker alkohol. Jeg tok et valg de årene tilbake, et valg jeg har stått for, og dessuten skal jeg være ærlig å si at jeg har smakt på en del etter min tid i NGU, men det er ingenting har fristet til gjentakelse for å si det sånn 🙂 Det meste smaker ikke godt ….Min bedre halvdel synes av og til det kan være kjedelig at vi ikke deler ei flaske vin, men han ser at fordelen er mye større, nemlig at han alltid har sjåfør 🙂

Avhengigheten min heter Pepsi Max…. og jeg vet at jeg absolutt ikke er alene om å ha denne avhengigheten 🙂 Jeg er ikke så glad i verken Cola light, eller Cola Zero – det må liksomvære Pepsi Max 🙂 Smaken av iskald Pepsi Max er jo himmelsk! En dag uten vet jeg ikke helt hvordan hadde vært.. Jeg  må vite at jeg har Pesi Max i nærheten, og jeg må vite at jeg har mer enn jeg drikker sånn at jeg hele tiden har nok inne. Jeg må jo bare le når jeg tenker på hamstringen min av Pepsi Max når vi for eksempel er i Sverige, eller Tyskland. Med de prisene som er der, så hamstrer jeg inn, og her snakker vi virkelig om å hamstre 🙂 Jeg har alltid ett godt lager stående sånn at jeg ikke skal kjenne på panikken om jeg plutselig skulle gå tom. Jeg ler, alle her hjemme ler, og sikkert alle andre også, så avhengigheten er stor. Det er veldig forskjellig hvor mye jeg drikker hver dag, men at jeg i alle fall drikker 1,5 – 2 liter til dagen, det gjør jeg. Jeg drikker andre ting og i løpet av en dag, så jeg lever ikke kun på brus som drikk. Jeg drikker både melk, vann og juice i løpet av en dag, men jeg ser også at jeg garantert burde ha drukket mye mer vann. Det blir ofte litt vann på starten av dagen, og så har jeg alltid med 0,5 eller 1 liter vann på trening. Her jukser jeg alltid litt, for jeg må alltid ha noen dråper Zeroh i vannet på trening – for smakens skyld 🙂 Datteren min prøver å få meg til å forstå at har jeg Zeroh i vannet, så er det liksom ikke vann, men der er jeg som ungene, og lukker ørene 🙂  I mitt hode er det vann! Vann smaker jo ingenting, så da er det godt å gjøre det litt mer fristende. 

Denne uken kunne man lese at fedmeforsker, Grethe Støa Birketvedt mener at aspartam kan gi økt magefett, og hun mener at alle overvektige bør kutte ut lettbrusen. Forskning viser ifølge Støa Birketvedt at produkter som inneholder aspartam er med på at man legger på seg, og at fettet da legger seg rundt magen. Hun mener at det kan forklares ut fra at insulinet i kroppen vår ikke greier å skille mellom sukker og kunstig søtningsstoff, og at det dermed øker fettvekta vår.Fedmeforskeren mener også at aspartam gir ett sterkt behov for raske karbohydrater, som boller og sjokolade – karbohydrater du blir fet av. En av Støa Birketvedts pasienter skal ha tatt av seg 56 kg ved å kutte ut lettbrusen.

Jeg kjenner jeg er veldig skeptisk til at noen tar av seg 56 kg KUN ved å kutte lettbrus. Her må det være snakk om en generell livsstilsendring hvor det å kutte ut lettbrusen var en del av mye. Som en del av av en livsstilsendring, så kan det veldig godt være at man ville tatt av seg mer om man hadde kuttet ut produkter med aspartam. At man legger på seg av aspartam kan vel heller ikke være riktig i mange tilfeller når man ser at mange som klarer en vektnedgang ofte har holdt fast på lettbrusen. Selv kunne jeg sikkert ha gått ned mye mer enn jeg har gjort ved å ta flere kostholdsgrep, og ved å kutte, eller redusere på Pepsi Max’en min, men jeg vil ikke kutte den ut. Ikke før de store, røde alarmklokkene virkelig ringer, og ikke før helsemyndigheten går ut å sier at det er svært farlig. Jeg vet at aspartam er omstridt, men jeg vet også at Mattilsynet i Norge mener at mengdene vi får i oss ikke medfører helserisiko. Dette er basert på konklusjonen til De europeiske matmyndighetene (EFSA). Nesten ingen norske leger vet noe om mulige bivirkninger av aspartam.Det finnes uhyggelig lite erfaring og forskning på dette, og så kan det selvsagt føles ugreit at man vet så lite, men inntil man vet mer, så drikker jeg Pepsi Max med verdens beste samvittighet. EFSA gikk gjennom det meste av forskningen gjort på aspartam i 2005. Konklusjonen var at den kritiske forskningen ikke var godt nok gjennomført, og at de fleste studiene fortsatt forteller oss at aspartam er ufarlig. Skulle jeg få vondter i skjelettet, så er det slettes ikke sikkert det er lettbrusen som er årsaken. Inntil man vet mer, så er det vel sånn at det får være opp til enhver å bestemme hva de ønsker å ta inn i kroppen. De som ikke inntar aspartam får være fornøyd med at de ikke gjør det, og så får de la oss avhengige få lov til å drikke så mye lettbrus vi bare vil. Så lenge helsemyndighetene friskemelder søtningsmidlene, så kommer jeg også til å drikke det. Kanskje snevert tenkt, men den lasten gir jeg ikke opp.  At lettbrus er avhengighetsskapende, det er vel noe jeg heller aldri vil protestere på. Skulle jeg slutte å drikke Pepsi Max, så ser jeg for meg at dagene hadde blitt ett sant mareritt…..Jeg nyter livet på min måte, så kan andre nyte livet på den måten de vil. Vi synder alle sammen, og vi skal være forsiktig med å kaste stein i glasshus.

Denne uken har vi vært noen dager på Østlandet, og da er det korte veien over til harryland 🙂 Det betyr bla ny ladning med Pepsi Max, og det kjennes godt med ett skikkelig påfyll av den deiligste drikken jeg vet om 🙂 Nå kan jeg senke skuldrene, og vite at jeg har nok for en god stund fremover. Jeg våger ikke tenke på hvor lenge i forhold til hvor mye som ble handlet, men jeg drikker med verdens beste samvittighet 🙂

I morgen blir det en ny ” Gi Bort ” på bloggen min – to nye lesere skal få hver sin flotte gave – det er bare å glede seg!! NYD SOMMEREN !!!!

I disse dager er det rett over 1 år siden jeg startet å blogge. Dette er en helt ny verden, men en spennende verden. Bloggen lå svanger lenge, og det tok sannelig lang tid før jeg fikk den opp å gå. Heldigvis hadde jeg viktige støttespillere som trodde på bloggen min, og som ikke ga seg før bloggen var en realitet. Bloggen min er om livet på godt, og vondt som en størrelse for stor, og jeg får så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser den! Jeg blir så uendelig glad når jeg får så mange meldinger, og kommentarer om at bloggen betyr noe, at den inspirerer, at man kjenner seg igjen i det jeg skriver. Mange kommenterer at jeg gir de noe å tenke på, og flere har begynt på samme vei som meg etter å ha lest min historie. Det er så mange som kjenner seg igjen i mine tanker, og følelser uansett størrelse. Jeg ser at mange har stor glede av å lese den om man er overvektig, eller ikke. Det er så viktig å sette ord på ting. Det at jeg skriver det mange tenker, det tror jeg er viktig, og jeg tror mange kan ha stor nytte av å få et innblikk i hvordan det er å være en størrelse for stor, og hvordan store deler av samfunnet ser på oss overvektige. Jeg er så takknemlig for alle som følger meg, og tar del i min hverdag. Jeg har en stor heiagjeng der ute, og det betyr så uendelig mye.

Bloggen ble en realitet fordi noen trodde på meg. Det å ha noen som tror på deg, og som er viktige støttespillere, det er så utrolig viktig. Vi trenger alle gode støttespillere rundt oss, og vi trenger det uansett hvor vi er i livet. Vi trenger mennesker som tror på oss, som pusher oss, og som er der både når man smiler, og gråter. Disse viktige menneskene som ser det man selv ikke ser, og som klarer å få en til å tenke positivt når livet byr på utfordringer. De som vet hva som bor i oss når vi selv føler oss helt ubrukelige. Uten slike mennesker i livet mitt, så vet jeg sannelig ikke om jeg hadde kommet dit jeg er i dag. Jeg har trengt mange spark bak, og det er så innmari godt at jeg har mennesker som kan sparke meg. Ingen har godt av og bare bli dullet med, og godsnakket med – vi trenger også noen som kan gi oss et spark bak når det trengs, eller sette oss på plass når man trenger det. Jeg har uendelig mange ganger syntes så synd på meg selv, jeg har sutret, og klaget uten grunn, og at da noen setter foten ned, det har jeg hatt så godt av mer enn en gang 🙂 Det er ikke moro å få ” kjeft ” når man helst vil ha trøst, men i visse situasjoner, så er det ikke trøst man trenger, men et realt spark bak 🙂 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og for meg, så har det også vært vanskelig til tider det å slippe folk helt innpå meg. Det har vært vanskelig å tro at noen faktisk trodde på meg, som så hva jeg kunne, og hva jeg var flink til. Vekta har hele tiden kvernet i hodet mitt, og jeg har vel alltid trodd at alle så overvekten istedenfor å se meg. Klart mange har gjort det opp i gjennom, men man lager mange historier selv også. Det er vi selv som lar overvekten få så stor plass i livene våre. Jeg har tidligere skrevet litt om hvor vanskelig det har vært for meg å tro det folk sier. Komplimenter, ros og skryt har jeg hatt problemer med å ta til meg fordi jeg tror folk bare har følt seg nødt til å si det fordi de har syntes synd på meg….da er det godt å ha mennesker rundt seg som sier i fra, og som får man til å innse at verden faktisk ikke alltid er slik man tror…det fine er også at underveis, så møter man også nye mennesker som på sin måte får stor betydning for veien du går. Noen av disse menneskene møter man kanskje bare i en kort periode, men i denne perioden, så har vedkommende rukket å gjøre en forskjell, og gi en viktig ballast som man tar med seg videre. Jeg har møtt mange mennesker som har vært i livet mitt en kortere periode, mennesker som har betydd så enormt mye for veien jeg har gått, og for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Mennesker som lært meg masse, fått meg til å tenke annerledes, og se livet på en helt annen måte. Mennesker som har fortalt meg at det kun er jeg som kan gjøre endringer, som har lært meg og ikke dvele ved fortiden, mennesker som har lært meg å se fremover, sette meg mål og være tilstede. Jeg har lært at jeg ikke kan være tilstede for alle andre til en hver tid, jeg har lært at visse situasjoner kan jeg aldri få gjort noe med, jeg ser viktigheten av å sette meg selv i fokus, og jeg har lært og akseptere at noen ting aldri vil kunne endres. Jeg har lært så utrolig mye, og jeg har fått masse verktøy som sakte, men sikkert hjelper meg i riktig retning. Jeg er så takknemlig for at alle disse menneskene har vært i livet mitt, og så er det nok en mening med at noen kun er der i en kortere periode mens andre blir.

Mine støttespillere er gull verdt, og jeg trenger dem alle sammen. Vi trenger alle gode mennesker rundt oss, mennesker som vil det beste for oss, som ønsker at vi skal nå målene våre. Mennesker som drar oss opp av søla på dårlige dager , og som jubler sammen med oss på de gode. Vi trenger mennesker som kan si i fra, og være ærlige. . Jeg er så utrolig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg. Trond og Celina, familien, venner jeg har knyttet nære bånd med fra barndommen og helt frem til i dag, mennesker som ikke er blant mine nærmeste venner, men som likevel betyr så mye for meg. De herlige treningsvennene mine på treningsgruppen for overvektige som jeg er blitt så uendelig glad i. Nå opplever jeg også at jeg har dere som leser bloggen min som gode støttespillere – jeg har fått en stor heiagjeng der ute 🙂 Ta vare på de gode menneskene du har i livet ditt, og kutt ut de som ikke gir deg noe. Det er ingen vits i å bruke tid på mennesker som ikke har evnen til å glede seg sammen med deg, og som kun vil ha seg selv i fokus. Enveis kommunikasjons mennesker er ikke lengre en del av mitt liv, og jeg bruker ikke lengre tid på egoistiske mennesker som hele tiden skal ha, men aldri gi noe tilbake. Vennskap skal alltid gå begge veier 🙂

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev for ca 1 år siden handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og jeg kjenner så på behovet for å skrive om rosa skyer, carpe diem og hjerter i dag også. Livet er så rosa for så veldig mange, og mange opplever kun lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke! På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn! Jeg kjenner jeg blir så lei av alle carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som er så rosa! Det er da ikke sånn alle dagene våre er, og hvorfor skal man gi inntrykk av at alt er så perfekt til enhver tid når det ikke er sannheten for noen av oss? Hvorfor har noen behov for å fortelle hele verden hvor lykkelig man alltid er når sannheten er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger – og ingen opplever kun rosa lykke.

Jeg kan absolutt gå mye i meg selv også når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, så skrev jeg heller ingenting. Jeg ønsket å fokusere på det positive, og det er jo helst der vi ønsker å være. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mange fine dager, mange dager var jo rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt, og det er jo klart at de gode dagene er finest å lese om, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen du ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert av de som har dette behovet for å male livet i en, og samme farge. Jeg er litt lei alle statuser som hver eneste dag, og gjerne flere ganger om dagen handler om hvor lykkelige de er. Livet smiler, livet er herlig, livet er fantastisk, det er så herlig å leve, så heldig jeg er som er så lykkelig – ærligtalt!! Jeg kjenner behovet for å be de det gjelder om å lukke munnen, og heller fortelle hvorfor de har dette behovet for å fortelle om en lykke som ikke finnes døgnet rundt! Ingen er lykkelige 24/7 – ingen! Alle har sine utfordringer, og alle har dager hvor livet ikke smiler. Alle kjenner vi på sinne, og irritasjon. Vi kjenner på frustrasjon, og vi kjenner på sorg. Jeg håper selvsagt at vi alle har flest av de lyse, fine dagene, men kun rosa? Aldri i livet! Da er det kanskje på tide å gå litt i seg selv, jobbe litt med hodet, og kanskje finne ut hvorfor vi så intenst ønsker at andre skal tro at vi kun er lykkelige? Hva er det vedkommende skjuler som hele tiden kun har lykke i livet sitt?

Det samme gjelder kanskje også de som hver dag, og gjerne flere ganger til dagen må legge ut  bilder av seg selv, altså disse berømte selfiene. For 1 år siden tok jeg nesten aldri selfie…etter at bloggen ble en realitet, så er det blitt noen flere, det må jeg innrømme. Ikke at jeg er blitt verken yngre eller vakrere, men dessverre, så må det følge med mer bilder på bloggen enn jeg kanskje er komfortabel med 🙂 Heldigvis er det mange som har ett annet forhold til seg selv enn hva jeg har. Noen har ikke de samme sperrene som meg, og godt er det :-)… men nye profilbilder hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…. En ting er når de unge gjør det. Det er fint å bytte profilbildet, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne mennesker oppfører seg litt som tenåringer igjen. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne 🙂

Jeg legger ut mye på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men gjerne fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. Jeg liker også hyggelige kommentarer, og mange likes, men likevel, så håper jeg at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke er så ille at jeg bombanderer andre med rosa lykke, trutmunn og dådyrøyne. I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr noe på den veien jeg nå går. Alle trenger vi ros, vi trenger skryt.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje trøst fordi livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å fortelle hvor flink man har vært. Jeg blir kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg ser ikke vitsen i å legge ut bilde etter bilde dag ut, og dag inn for å høre om noen kan se forskjellen? Hurra for alle som mister vekt om det er ved egeninnsats, eller operasjon, hurra for en lettere kropp, og mer selvtillit… men…det er mye i livet som forblir akkurat som før selv om kiloene forsvinner. Alt rundt en blir ikke plutselig snudd fra mørke farger til kun rosa! Man blir ikke plutselig 200% lykkelig. Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat nå. 

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den mørkeste av fargene. Jeg tror aldri jeg har vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky, og det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken! Etter hvert som man går, så lærer man også å verdsette de lyse, gode dagene enda mer, og jeg kjenner personlig at det har blitt færre mørkeblå dager etter at jeg lærte hodet mitt bedre å kjenne.

På bloggen min ønsker jeg å være ærlig, og åpen, og jeg vet at min ærlighet, og åpenhet betyr mye for mange lesere. Det satt langt inne det det og skulle legge ut bilder av seg selv, men jeg jeg har klart å bryte en sperre. Jeg kan nå legge ut bilder uten at alt vrenger seg innvendig. Jeg er som jeg er, og det må jeg bare akseptere. Jeg blogger for å fortelle om hvordan hverdagen er på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg håper at det jeg skriver kan bety noe, at det kan inspirere, og motivere. Jeg håper bloggen ikke oppleves som mer rosa enn andre farger, og at bildene ikke oppleves som skryteselfie. Jeg håper også at de rundt meg sier klart i fra dersom Facebook siden min skulle bli som en verden i rosa bobler, og skyer – for min hverdag er i alle regnbuens farger 🙂  

I går kveld satt jeg å leste en artikkel som virkelig fikk meg til å tenke. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes. Kanskje er det ikke bare et ønske som ligger der, mange gjør også en stor ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte sliter med akkurat de samme tankene, og du verden så skummelt det er! Tanker går ofte i arv. Det stygge man tanker om seg selv, og bildet man har av å være vellykket, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for våre barn….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir fanget opp.

Foto : Stormberg
 

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og er en av mange kjente personer som har skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å si til mødrene sine før det er for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards som alltid hadde sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt inntil moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin. Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste av oss prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….Det å være tykk skal vel heller ikke være en følelse, og hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ble virkelig sittende å tenke etter å ha lest, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så vet jeg at jeg sjeldent snakket med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat. Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrtbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

Jeg skal ikke lyve å si at jeg er i mål med tankene mine. Der er mange utfordringer underveis, og jeg takler nok ikke alle like godt. Likevel så kommer jeg meg igjennom på en helt annen måte. Jeg er blitt mye mer glad i meg selv, og ser ikke på vekt, og tømmerstokkbein på den samme negative måten som før. Jeg har lært meg å sette pris på ting på en helt annen måte, og jeg går med en mye mer rak rygg, og smiler mye mer til verden enn før. Jeg kjenner mye oftere på lykke, og den gode følelsen, og jeg er blitt flinkere til å se hvorfor ting er som de er, og jeg har funnet mange svar. Jeg vet hvorfor jeg tar de dumme valgene, og akseptere at dumme valg blir gjort… og så nyter jeg følelsen av at de dumme valgene er blitt langt færre enn før 🙂 Oppfordringen min til dere som leser bloggen er utvilsomt å ta tak i mentale, rydd i topplokket, og gi deg selv ett skikkelig spark bak. Søk hjelp til å rydde – man klarer det ikke alene.

Håper Kasey Edwards tanker rundt kropp, negative tanker, og hva man faktisk fører videre til sine barn også er en tankevekker for deg. Ingen vil at sine barn skal tenke som man selv kanskje gjør, ingen ønsker at barn skal se på seg selv som vi selv gjør.. for barna våre er vi de vakreste på jord i alle betydninger – sånn skal også være barn føle seg 🙂 Vi fortjener bedre – ingen kilo, eller cm sier noe om hvem vi er, så ikke la oss ødelegge fine dager med å snakke oss selv ned. Vi er gode nok akkurat som vi er, og fantastisk flotte er vi også i alle betydninger av ordet 🙂

Forrige uke hadde jeg en giveaway på bloggen. En flott Risheia lettvektsjakke gitt av Stormberg skulle gis til en av mine flotte lesere. Veldig mange la igjen en kommentar på bloggen, og en vinner er trukket ut. GRATULERER SÅ MASSE TIL JANNE OTTESEN MED NY STORMBERGJAKKE!!! Håper du får stor glede av den nye jakken din!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Plutselig er det en ny giveaway på bloggen 🙂 NYT MANDAGEN!

Påsken banker snart på døren. Mange har nok startet påskeferien allerede. Noen er skal ha fjellpåske, andre har dratt til sydligere strøk, og mange skal som oss ha bypåske. Skulle det bli en helt fantastisk påske sånn værmessig, så er det klart at jeg godt kunne hatt fjellpåske på en hytte, men samtidig, så er der så mange muligheter her hjemme også. Jeg krysser fingrene for flott påskevær sånn at det kan bli en aktiv påske med fine turer, utelunsjer, fisketurer, og mange skritt på skritt telleren min. Helt sånn plutselig så oppdaget jeg nemlig at der ligger en skritt teller på Iphonen min. Vel, det er mange andre funksjoner også, men det er først og fremst denne skritt telleren som vekker min interesse, og som jeg daglig kikker både, en og to ganger på 🙂 Målet er å øke antall skritt sånn dag, for dag, og det skal ikke mer enn dette til for å vekke min interesse. Skulle ikke påskedagene bli så fine som vi håper på, så får jeg nok benytte meg av å gå løypa endel likevel. Den fungerer i dårlig vær også, og jeg har bestemt meg for at jeg skal være aktiv på en, eller annen måte hver dag i påsken.

Turer nå sammenlignet med ett par år tilbake i tid, det er som natt og dag. Det og faktisk kjenne på alle fremskrittene, og merke forskjellene som har skjedd, det føles innmari godt. Det å kjenne på en stolthet, det er også en utrolig god følelse som jeg tidligere kjente lite på. Før jeg klarte å snu om på tanketang, og levesett, så var jeg vel alt annet enn stolt. Da var det vel mest skammen man kjente på. At livet faktisk kan endre seg så mye ved å ta tak, ved å starte med de små skrittene, det hadde jeg vel ikke trodd da vi stod en liten gjeng overvektige i gymsalen på Dvergsnes Skole for snart 2 år siden, og skulle begynne med trening for overvektige..men det var her reisen startet. Reisen som har endret livet mitt . Ikke at jeg har rast ned i vekt, og blitt en sylfide, men en reise hvor hovedfokuset har vært på å ta vare på meg selv, og helsen min. En reise hvor jeg selv var viktigst, en reise hvor jeg har lært meg å akseptere at jeg er en størrelse for stor, en reise hvor jeg sluttet å jage etter det uoppnålige, en reise med relle mål hvor jeg stadig får kjenne på følelsen av å mestre…en reise som begynte i en gymsal, og en reise som begynte med de små skrittene som etterhvert har gitt store resultater. Jeg er endelig på en god plass i livet! Ikke at jeg verken er fornøyd, eller i mål, men jeg er fornøyd med å være på vei, og jeg vet at veien tar meg dit jeg ønsker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra å mislike turer hvor det var annet enn flate partier, så går jeg nå bakker uten å grue meg. Med musikk på ørene, og alene på tur, så puster jeg og peser jeg opp bakkene uten at verken jeg selv, eller andre hører det. Uten musikk er jeg ganske fortapt der jeg vandrer avgårde, men med musikk, så eier jeg løypa 🙂 En annen viktig ting som jeg har kjent mye på både ute på turer, men også på trening, det er viktigheten av gode klær. Før måtte jeg jo bare ta på meg det jeg hadde, og det var aldri typiske turklær. Ingen lagde turklær i størrelse endel for stor tidligere, og da ble det å bruke det man hadde, og se andre i såkalte ” ordinære ” størrelser gå rundt i komfortable, og flotte turklær…mens jeg gikk i hverdagsklær, og merket at turene ikke helt ble det samme. Skulle det attpåtil starte å regne, så ble jo turen helt optimal, for regntøy hadde jeg jo heller ikke, så jeg ble jo søkkvåt før turen hadde startet, og humøret ble deretter. Da var det ikke bare bakker som plaget meg for å si det sånn, og det er ikke få tordenskyer som har vært over mitt hode.

Å føle seg vel er så viktig også for oss som bruker store størrelser i klæ ! Det at vi kan få klær som er komfortable, som er bevegelige og som sitter som de skal det betyr så enormt mye!

Vi store ønsker også å trene, og vi liker å være ute på tur, og har vi da ikke tur- eller treningsklær som passer godt, begrenser dette lysten til aktivitet. Bukser som sklir ned, som ikke er høye nok, eller store nok, topper som er for korte, som er for tettsittende, mangler armer eller som sklir opp under bevegelse. Jakker som verken tåler vind, eller regn…..Energien vår brukes fort opp på helt andre ting enn aktiviteten man egentlig skulle gjennomføre. Denne frustrasjonen kjenner nok mange seg igjen i…Klær i riktige størrelser og fasonger gir turglede, og treningsglede! Heldigvis skjer det positive ting, men det er helt klart fortsett ett stykke igjen å gå. Vi som er store trenger tur, og treningsklær litt annerledes enn normalvektige. Man kan ikke bare gjøre plagget noen cm lengre, og større slik enkelte produsenter tror. De kan ikke bare plassere oss inn i en sekk, og tro at dette er bra! Alt må liksom stå litt i forhold. Vi som er noen størrelser for store, vi ønsker bukser med høyt liv, vi vil ikke vise for mye av overarmene, både jakker, og overdeler må ha litt lengde, vi liker når vi får ting nedenfor rompa, buksene kan gjerne ha litt vidde, eller i alle fall være lagd til en som er større enn ” normalen”…når noen produsenter sier at markedet ikke er tilstede for dene type klær i store størrelser, så tror jeg bare de kan se seg rundt. Jeg tror de fort vil oppdage at mange trenger klær i kategorien store størrelser!

Jeg trekker ofte frem Stormberg når det kommer til tur, og treningsklær til oss som bruker store størrelser. Ikke fordi jeg er så heldig å få jobbe litt sammen med dem når de har nye klær i store størrelser som skal vises, men fordi de i det minste ser behovet, og produserer klær til oss. De hører også på innspill, noe som er viktig når de som designer klærne ikke selv er overvektige. Jeg skulle gjerne ønsket meg ett mye større sortiment, ett større fargeutvalg, og jeg skulle gjerne ønske at det ble produsert mer av hvert plagg, men her har jeg fått gode klær til både turene ute, og treningene inne. Stormberg er en produsent som ønsker å være for alle, og de har sett at vi store også har et behov for riktige klær for å være aktive. Et utvalg av deres klær går opptil 5XL til både dame, og herre. Jeg er veldig fornøyd med mine tur, og treningsklær fra Stormberg sin kolleksjon. Markedet er stort, behovet er stort, og jeg håper at Stormberg, og andre produsenter ser dette nå fremover. Gode klær til gode priser, for det er klart at prisen også er en avgjørende faktor for mange. Jeg bor feks i min Danne trenings t-skjorte. Noen på treningsgruppen tror sikkert at jeg kun har denne ene t-skjorten, men det er vel heller sånn at jeg har tre av samme fordi den er akkurat sånn jeg vil ha en t-skjorte når jeg trener. God lengde, og gode armer, og veldig god å ha på seg. Jeg har fått meg gode treningsjakker, gode fleecejakker, og gode ytterjakker, men når det ikke produseres det store antallet av hvert plagg, så må man være flink til og stadig gå innom nettbutikken for å se hva der er 🙂 Jeg håper jo at det skjer mye på denne fronten også i tiden fremover. Utvalget at klær til oss store var ikke noe å skryte av når det ble startet stormote produksjon, men her har det skjedd masse gitt 🙂 Kanskje vil det samme skje med tur, og treningsklær. Jeg vet endel postordre firmaer lager denne type klær, men de glemmer viktige ting som god passform, og kvalitet.

Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg håper på en aktiv påske, og jeg håper på mange fine turer. Påskegodt blir det også, men det skal bli mer enn påskegodter, og god mat. Likevel er det viktig at man kjenner på det å kose seg, og at man ikke sitter med den dårlige samvittigheten når påskeharen har avlevert påskegodtet. Det å kose seg er en viktig del av livet, og man lever bare en gang! Man må ikke tømme godteskålen, og man må ikke spise hele tiden, det handler om å begrense seg, men man skal sitte med verdens beste samvittighet når påskegodtet kommer på bordet, og man forsyner seg både en, og flere ganger 🙂 Jeg skal absolutt kose meg med både påskegodt, og gode middager. Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så er smågodt til 2,90 kr hg kjøpt inn, og ligger godt i en av kjøkkenskuffene..men jeg velger å kombinere kos, og aktivitet denne påsken, og synes det er en fortreffelig kombinasjon!

GOD PÅSKE!!!

I dag er det 10 år siden min flotte pappa gikk bort. Pappa gikk bort året han hadde fylt 65 år. Det er 10 år siden vi mistet han, og om det ikke føles som det er 10 år siden, så savner jeg han hver eneste dag. Pappa betydde så utrolig mye for meg. I dag vil jeg skrive om å savne, og om hvor viktig det er og ikke ta ting som en selvfølge. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, og det er vi nok ikke flinke nok til å se i hverdagens stress, og jag. Ikke at vi skal gå rundt å tenke på at morgendagen kanskje ikke kommer, men kanskje må vi stoppe opp litt, og tenke på at ingenting er en selvfølge, og sette mer pris på det som er, og det vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som du setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er mye jeg skulle ha sagt til pappa som jeg kanskje ikke hadde fått sagt, men samtidig så visste han hvor mye han betydde for meg, og hvor glad jeg var i han, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet.

Jeg har alltid vært nært knyttet til begge mine foreldre, og opp igjennom årene, så har man jo nesten trodd at man har de til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange av oss har. Pappa slet med sine helseutfordringer de siste årene, men ingen trodde at det var så alvorlig som det faktisk var. Han hadde hatt et hjerteinfarkt, og han hadde byttet årer, men alt skulle jo bli bra etter dette.Pappa skulle jo bli frisk igjen, og det følte vi han ble inntil februar for 10  år siden. Jeg husker ennå jeg ble våknet av ambulansen som kjørte inn i gata, jeg trodde aldri den skulle til vårt hus, men det var utenfor her den parkerte. Jeg husker jeg grep etter noen klær, løp ned trappene fra 2.etasjen, og rundt hjørnet hvor mamma, og pappa bodde. Jeg husker pappa satt på en kjøkkenstol med oksygenmaske, jeg husker de tok han med seg, og det var siste gangen pappa fikk være i leiligheten han var så utrolig glad i.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ble en del dager på sykehuset. De hadde håpet, og troen, og det klamret vi oss til. Jeg måtte være sterk for pappa, og jeg måtte være sterk for mamma, og ikke minst datteren vår. Pappa kom ut fra intensiven, og inn på ordinært rom, og alt så lyst ut, men det varte ikke lenge før han igjen havnet på intensiven, og legene mistet mye av både håpet, og troen. Jeg husker pappa sa til meg at han ikke trodde han ville komme hjem igjen, og jeg husker hele hjertet mitt revnet i det han sa det. Jeg husker jeg sa at han var sterk, og at han snart ville komme hjem igjen … han kom aldri hjem. 9.mars 2006 døde pappa, og den 22.september samme året hadde han fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Pappa var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider 🙂 Det var pappa jeg drøftet ting med, og det var han som ga de gode rådene. Han stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om han ikke alltid var så flink til å si hva han følte, så visste jeg hvor glad han var i oss alle, og han viste det på sin måte. Jeg var aldri i tvil 🙂

Det å miste er så innmari vondt, og man tror aldri man skal klare å leve det vanlige livet igjen. Man faller helt ned i mørket, alt er bare vondt, og savnet er så sterkt. Det er så vondt å savne noen som ikke lengre er blant oss. Jeg tror jeg gikk i ett slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig en styrke man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Ikke husker jeg hvordan jeg klarte det, men det er denne indre styrken som kommer når man virkelig trenger den. Man kommer seg igjennom uten at man helt skjønner hvordan, og selv om det tar tid, så er det nok noe rett i at tiden leger alle sår. Alle sår blir ikke leget, i alle fall ikke for min del, men man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen… men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til pappa der han er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe han igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss. Ei god venninne av meg som også mistet sin far tidlig synes det er så fint å besøke graven, og hun synes det å gå på kirkegården gir henne ro. Der er ikke jeg. Jeg finner ingen ro der, og jeg synes fortsatt det er tøft, og vondt å besøke graven til pappa. Det hender når savnet har vært veldig intenst at jeg har dratt dit for å prate, og gråte, men roen, den finner jeg ikke…

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Hektiske morraer, unger skal kjøres hit, og dit, det er møter her, og der, og man er i denne evige sirkelen hvor man ikke får den gode tiden verken til seg selv, eller de rundt en. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også….men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Morgenturene med Dean hvor man ikke hører andre enn fuglene som ønsker oss en god morgen, solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet – alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit. Hverdagen er hektisk for de fleste, men jeg er veldig sikker på at det er mulig å bremse ned litt. Ungene må ikke være på aktiviteter hele uken fordi ” alle ” andre er det… kanskje er det andre ting som hadde betydd mer for ungene som også man selv kunne tatt del i. Kanskje må man ikke reise jorda rundt, og ha de store feriene når man faktisk finner like store opplevelser rett rundt hjørnet. Kanskje er det ikke alltid ungene som vil alt, men kanskje er det vi som legger opp til det fordi man føler man må i dagens samfunn.

Å ha tid til seg selv, og ha tid til de rundt en, det er utrolig viktig. Det å tilbringe viktig tid sammen, og oppleve gode ting sammen. For meg er det viktig å ta vare på de rundt meg så godt jeg kan. Mamma bor heldigvis i samme huset, og det har vært utrolig godt både for meg, og henne i årene etter at pappa gikk bort. Jeg synes det er viktig å ta meg av henne… ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, og fordi det gir meg så masse. Jeg er ikke alltid like flink med de store ordene, men jeg vet at de rundt meg vet hvor mye de betyr for meg. Før kavet jeg etter så mye, nå har jeg nok mer funnet roen. Jeg har skjønt hvor viktig det er å tenke på meg selv, og ta vare på meg selv. Det å sette av tid til de tingene man setter pris på. For meg er dette trening, det kan være velvære, men det er også samvær med gode venner. Det kan være en god film, og en bolle popcorn, det kan være en kosestund med pelsdotten – det er ting hvor jeg kjenner på den gode følelsen. Når det er sagt, så må dagene inneholde en god balanse av egentid, og tid til de rundt en. Min beste venn er uten tvil min følgesvenn gjennom 24 år, og vi stortrives i hverandres selskap. Det er en utrolig god følelse. En bekjent av meg kunne ikke fatte hvordan vi kunne være så mye sammen, hun hadde blitt gal kunne hun fortelle… for meg sier det mye om styrken i vårt ekteskap, og kanskje er det et varsko om man ikke klarer å  tilbringe mye tid sammen med den man deler livet sammen med. 

I dag skal jeg besøke graven til pappa…i dag skal jeg sette ned roser, og tenne lys, og jeg skal sende masse gode tanker til pappa som jeg er så inderlig glad i. Ta vare på dagen, og ta vare på øyeblikkene. Brems ned litt, og kjenn at du puster.Gjør de tingene som du føler er gode, og ta godt vare på de rundt en. Gi en god klem, vær raus med gode ord, og komplimenter – gjør dagen god for deg selv, og de du er sammen med. Ikke glem å si hva andre betyr for deg – ikke glem å leve… ingen vet om morgendagen kommer…..

Jeg har ett brennende engasjement for de overvektige. Fedmeproblematikken øker, og det er ikke bare for helsemyndighetene å mane til bedre kost, og mer aktivitet uten å ha ett solid, og godt tilbud til oss som virkelig ønsker ett lettere liv.  Det er heller ingen god løsning for alle av oss å legge oss under kniven, så lenge ingen kan operere oss i hodet. Overvekten sitter i hodet, og her må den største jobben gjøres. Man kan ikke som helsemyndighet bare hyle om at man må spise sunnere, og bevege oss mer uten å fortelle hvor viktige hodet vårt er! Som jeg har skrevet om før, så trenger vi ett organisert opplegg, vi trenger noen som kan pushe oss, vi trenger fagfolk som er der for oss over lang tid…og vi overvektige må ønske dette selv. Vi må forplikte oss, og vi må ta ansvar for eget liv. 

Foto: Myke Mule

Jeg fulgte ivrig med når ” Biggest loser ” gikk på norske tv skjermer, jeg følger spent med på hva deltakerne måtte igjennom for å oppnå den store drømmen om ett lettere liv, og jeg ble dypt imponert! 8 timers trening hver eneste dag under innspillingen, de ble pushet, og de ble pisket, de ble motivert, og kanskje viktigst av alt : De så at det var mulig! De mestret! Deltakerne viste at det var fullt mulig å gjøre noe med vekten, men at det også hadde en pris. Man må ville, og man må være villig til å innse at for å nå målet, så vil det koste blod, svette og masse tårer…. Når en gruppe overvektige tok ansvar for eget liv, så kom selvsagt en viss herremann på banen. Norgesmester i ansvarsfraskrivelse, Jørgen Foss, hadde nok engang tatt til ordet for å fremme de overvektiges sak, og nok en gang var hvert ord som kom ut av denne mannens munn med på å svekke vår sak, istedenfor å fremme den. Det blir også for dumt når Foss uttalte at det ikke hjelper at noen står og roper “løp,løp,løp”, tror han virkelig ikke at det hjelper, at det ikke gir motivasjon? At det å ha fagfolk som er genuint interessert i din situasjon, og som vil gjøre hva som helst for å hjelpe deg, hadde ikke det vært motiverende og resultatgivende? Vi overvektige må som de fleste andre pushes for å oppnå gode resultater. Å  gå en slik vei alene er tungt, og vanskelig, og vi har et hav av unnskyldninger for å sluntre unna treningen. Å bli pushet utifra egen kropp, og forutsetninger, det vil på sikt gi resultater. Når programmet var ferdig mente Foss at deltakerne ble overlatt til seg selv….  alene, eller ikke, tenk hvilket grunnlag, og hvilken kompetanse disse deltakerne nå sitter inne med! Det er også viktig å legge til at det er vårt eget ansvar å klare oss selv, vi kan ikke kreve at samfunnet skal gi oss en person som følger oss resten av livet for å kontrollere at vi ikke spiser en sjokolade, den jobben er vår egen. Rom ble ikke bygd på en dag, og det tok oss heller ikke en dag  å bli overvektig ? Det vil ta tid å få ett lettere liv, men det er mulig! Vi må ha mål, og vi må ta et skritt av gangen. Det koster masse både fysisk, og psykisk, men hvem tror at ett lettere liv bare vil falle ned i fanget på oss?

Jørgen Foss er ikke lengre leder av Landsforeningen for overvektige. Kanskje godt for foreningen at man nå kan få jobbet med riktig fokus, men samtidig, så er nok foreningen ikke like synlig som før. Foss er ett av få mennesker som fikk meg til å se rødt mer enn en gang mens han satt som leder, og jeg fikk ett par veldig gode diskusjoner med han. Foss uttalte ofte at det er farlig å rase fort ned i vekt, og ja, det å gå for fort ned i vekt kan i noen tilfeller være uheldig, men han møtte seg selv i døren. Han  har selv gjennomført en slankeoperasjon hvor målet med hele prosedyren er å “rase” ned i vekt. Hvordan er dette mer helsefrembringende enn å gå raskt ned i vekt ved kostholdsendringer og hard, fysisk aktivitet? Ved trening, og ett mer balansert kosthold får man omstilt kroppen fra første sjokolade man bytter ut med et eple, fra første gåtur man tar fremfor å sitte foran tven, mens ved en slankeoperasjon går kroppen direkte fra et overvektig stadie til å gå ned i vekt uten en omstillingsprosess fra kroppen. Vi kan ikke skylde på samfunnet for at vi er overvektige, men vi skal få hjelp på lik linje med alle andre som sliter.Vi er ikke ofre, og vi kan ikke legge ansvaret for at vi er overvektig over på andre. Det er ikke samfunnets feil at man blir fristet av smågodt som er på salg, det er ikke samfunnets feil at noen har et problem med å regulere hva man har i nistepakken, eller hva man putter i munnen! Det er ikke samfunnets feil at vi ikke beveger oss som vi bør, men all overvekt har en årsak. Det er en grunn til at mange sliter med alle ekstra kiloene. Det er mer enn chips, cola, og 0 mosjon som er årsaken til at altfor mange sliter med fedme, og her må samfunnet inn med den riktige hjelpen. En operasjon fjerner ikke årsaken, og hodet vil slite like mye, eller kanskje mer etter et inngrep. Vi overvektige må også ta tak i eget liv. Ingenting ordner seg om vi sitter med hendene i fanget….

 Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig. Jeg trener 4 ganger i uken i motsetning til sikkert mange normalvektige. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, men jeg vet at jeg er stor, og jeg vet at jeg vil stå på for en bedre helse, og en enda bedre kondisjon.

Jeg håper samfunnet snart ser hva som er den riktige veien å gå for å hjelpe overvektige i kampen mot kiloene. Jeg håper overvektige ser hva som må til for å nå målet om ett lettere liv. Jeg håper antall slankeoperasjoner blir redusert, og at samfunnet setter inn kruttet på ett langsiktig opplegg hvor alle de tre viktige elementene blir tatt med. Et opplegg hvor man jobber med hodet først, og deretter vil de to andre elementene komme helt naturlig etter. Ha tro på at du kan, for du kan! Vær stolt av den du er, og ikke verken gjem deg bort, eller skam deg. Vi har all grunn til å føle oss flotte både utvendig, og innvendig! Til de som har fordommer mot overvektige : Tenk deg nøye om neste gang du kommentere en annens utseende, og spør deg selv hva som gjør at du har rett til å si det du sier, og hva som gjør deg så mye bedre enn alle andre……

Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Foto : Stormberg

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en frisk kropp som samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Den siste tiden har vært en utfordrende tid. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Det er tøft når man får disse dagene som man ikke helt kontrollerer. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Alle dagene som har vært så gode, og som har vært fylt med så mye av det jeg setter pris på. Plutselig skjer det ting som endrer dette. Det kan skje uten at en egentlig skjønner hvorfor. Man gir bittelitt opp selv om man egentlig ikke vil, men av og til er det vanskelig å sette pris på de små tingene når noe bare innvadrerer deg uten tillatelse. Samtidig ser jeg nå at ting bedrer seg, og da blir det litt lettere å se at alt vil bli bra.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i mitt liv. Ikke bare overvekten, men jeg har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde forrige lørdag. Høyre legg begynte å småverke for så å verke enda mer, den ble rød, hissig og øm – en ny infeksjon var på gang 🙁 Jeg har hatt mine runder med dette, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med pencillin. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid pencillin liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Lørdag ble jeg så dårlig som jeg aldri før har vært. feber i 39,5, og en crp på 208. En uke etter, så er alt ved det normale foruten en legg som er en dobbel, dobbel tømmerstokk….

Ikke vet jeg hva som forårsaket en ny rosen infeksjon, men at den ridd godt i kroppen er det ingen tvil om. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg….denne gangen har det faktisk ikke vært vanskelig å ta det med ro. Noe annet har ikke vært et alternativ før torsdag. Torsdag kom jeg med ut med pelsballen så smått, og den herlige følelsen jeg kjente på da, den var ubeskrivelig deilig! Det å kjenne frisk luft, se alt det fine rundt meg, og faktisk kjenne at kroppen igjen vil samarbeide – den følelsen var helt ubeskrivelig! Tiltross for harde dager, så kjente jeg meg så heldig. Heldig som blir frisk igjen, og kan nyte alt det rundt meg! 

Hva gjør det om jeg er en størrelse for stor, eller om jeg har legger som tømmerstokker? Infeksjonene er en del av livet med lipødem/lymfeødem, og selv om jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette, så er jeg likevel heldig, og takknemlig! Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Jeg har vært så heldig at jeg kan få dele ut en alldeles nydelig tunika til en av mine lesere. Tunikaen er gitt av jentene på Nice Size i Drøbak, og den kommer fra Pont Neuf. Jeg elsker Pont Neuf! Jeg synes de er utrolig gode på passform, og de er flinke med farger, og design. Denne våren kommer det utrolig masse flott fra Pont Neuf – det skal jeg vise i ett senere blogginnlegg. Tunikaen som gis bort går fra str. S ( 42-44 ), og opp til 3 XL ( 54/56). Tunikaen som også kan brukes til kjole av noen, den er grå med dus rosa, og er sååå lekker! Jeg har denne, og gleder meg til å begynne å bruke den 🙂 Dersom du ønsker å være med i trekningen av denne superlekre tunikaen, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Du kan kommentere med hva du vil…ett stort ja, eller et hjerte, at du gjerne vil vinne – det du måtte ønske, det skriver du 🙂 Verdien på tunikaen er 999 kr! Det er fortsatt endel av dere som legger igjen kommentar som glemmer å legge inn epostadressen deres, og skulle du da vinne, så sliter jeg med å finne deg. Det er mange med samme navn der ute, så husk epostadressen!!!! Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

Er det greit å være feit? Er det greit at " feite " kvinner viser kroppen sin? Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med de menneskene som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn " normalen"? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person tøft viser frem kroppen sin, og hva er overvekt?

Flere har de siste dagene kastet seg ut i diskusjonen om bruk av Plus Size modeller. Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver neste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en plus size modell være med på å hylle fedme? Og hvilke øyne er det som ser bildet, og som kan gå ut å si at disse modellene er feite? Og når kunne man sette likhetstegn mellom feit = usunn, og tynn = sunn?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Diskusjonen denne gangen er fordi Sports Illustrated swimsuit 2016 har valgt å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kommet i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? Jeg blir så frustrert, og sint! For det første så viser Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker. Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : " Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg." Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsiedeal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn " normalen". Når skal man få lagt disse mytene døde?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. TV2 serien " Helt Perfekt " forteller skremmende hva unge jenter i dag sliter med. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den " perfekte " kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig.Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utståler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller. For meg som er noen størrelser for stor, så vil jeg se mine klær på store modeller som jeg kan identifisere meg med. Å se mine klær på en størrelse 34, eller 36, det blir så feil som det kan få blitt. Klær til oss store skal vises på store modeller, og verden skal synes det er helt ok at også store modeller har sin plass i moteverdenen.De modellene, eller store jenter generellt som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Når en stor modell får kontrakt, så kommer alle nettrollene ut sammen med alle de " perfekte ". Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess Holiday hadde fått en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre, eller store modeller ? Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun har oppnådd istedenfor å gi henne alle disse helserådene som hun garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former? Noen drittsekker klarer alltid å snu ting på hodet.

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor usunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på store modeller sin helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. STore modeller er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes store modeller promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha en stor kropp. De er stolte, og de forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!

I dag skal jeg ikke skrive om verken trening, klær, eller livsstilsendring. Kanskje blir bloggen i dag en tankevekker for mange, for denne uken har jeg fått en del tankevekkere, og jeg har nok brukt litt tid på å tenke på ting jeg helst vil glemme. Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og selv skal vi være tilstede for oss selv, og de rundt oss 24/7…hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, og hvor vi kjenner roen, og hvor gode dagene virkelig kan være?

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag?

Denne uken fikk jeg vite om 2 personer som er syke, begge alvorlig syke, og den ene i nær familie er såpass syk at der ikke er noe mer legene kan gjøre. Selv om den ene har fått en høy alder, så er det like vondt å vite at livet går mot slutten. To slike beskjeder fikk meg til å stoppe opp, og det fikk meg til å tenke masse. Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden…jeg sier ikke at man skal tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave, og kjenner på en enorm takknemlighet. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg ønsket og kanskje få oppleve å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Jeg får vondt langt inne i hjerterota når jeg vet at mennesker jeg kjenner er berørt av alvorlig sykdom. Sykdom som gjør at dagene fremover for de som er rammet er preget av usikkerhet, og morgendagen er så mye mer usikker for dem enn mange andre. Man tenker på de som er pårørende, og vet hvor tøft disse tingene er også for de som er rundt. Jeg blir full av beundring når jeg ser hvordan mange takler alvorlig sykdom, hvor optimistiske de er, og hvor viktig det er med den gode hverdagen. De små tingene som blir så utrolig viktige. Det er jo nettopp der jeg selv også har vært. Jeg tror min hverdag gjennom sykdomstiden, og tiden etter har vært lettere fordi jeg valgte å se fremover, og fordi jeg nektet å la sykdommen prege dagene for mye. En god hverdag burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt sammen, og gjøre gode ting. Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også… det er hverdager man har mest av.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor… vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Livet har fått ett annet perspektiv. For min del endret også mye seg da jeg mistet pappa for snart 10 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. Neste høst skal Trond og jeg på roadtrip i USA, vi planlegger, g planlegger for tiden, og klart jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller de små turene i nærområdet med pelsballen 🙂

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge….