En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

De siste månedene har som dere vet vært tøffe. De har vært utrolig tøffe. At livet plutselig blir snudd på hodet, og du føler mye faller helt i grus. Man blir igjen en del av en berg og dalbane, og man må bare følge med uansett om den går opp, eller ned. Man har vel følt at livet har gått mest nedover, men så et sted, så finner man denne enorme styrken, og man tvinger berg og dalbanen til å gå mer riktig vei. I alle fall sånn at man holder hodet over vannet, og prøver å gjøre ens egen dag så god som mulig når ting er som de er.

Før jul lukket jeg døren til det som var, og åpnet en ny en. Vi skriver nå mai måned, og jeg er stolt over og kunne si at livet er innmari godt! Jeg har kommet meg godt videre. Den nye døren som er åpnet, på den siden av døren er det utrolig godt å være. Livet smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Jeg vet at dagene vil fortsette å være fine, og jeg vet at mye godt og spennende venter der fremme.

Når jeg får spørsmål om hvordan jeg har det, og når jeg svarer at livet er godt, da er det nok en del som blir overrasket. Mange lurer på hvordan livet kan være bra med tanke på det jeg har gått igjennom. Noen tror nok jeg spiller et spill, men da må de få lov til å tro det. Jeg er den eneste som kjenner min egen sannhet, og det jeg forteller når noen spør, det er sannheten. At ekteskapet mitt ble avsluttet etter 25 år, det er ingen enkel sak, og jeg ser ikke lett på det heller, men valget som ble tatt var mitt, det var gjennomtenkt, og det var riktig. At jeg nå føler at livet bak den nye døren er fantastisk fint, det er en god ting. Vil andre tro noe annet, så tro i vei.

Før så tenkte jeg nok annerledes enn jeg gjør i dag, og jeg er ganske overrasket over hvilken styrke jeg har. Jeg er sannelig sterk. Opp i alt som skjedde, så var det godt å kjenne på. Å kjenne på motgang, sinne, frustrasjon og sorg, det ønsker man så lite som mulig å kjenne på, men når følelsene kommer slik det gjør for alle i løpet av livet, så er det godt å kjenne at man faktisk har styrke.

Jeg startet innlegget i dag med å skrive at jeg er stolt. Stolt over meg selv, og hvor langt jeg faktisk har kommet. Både med tanke på et langt ekteskap som er blitt avsluttet, og også disse årene hvor endring har stått i fokus. Livsstilsendring er så mye mer enn bare kilo og cm. I alle fall for min del. Det er også hodet. Endring av tanker. Det handler om å være på den gode plassen hvor man blir trygg på seg selv, stoler på seg selv. Jeg er på god vei til å komme dit. Komme på denne veldig gode plassen i livet. Egentlig føler jeg at jeg er der, men jeg har nok noen steg igjen.

På onsdag hentet jeg den nye bilen som jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt en lekker, liten bil, en Volkswagen UP, hvit og flott. Akkurat passe for meg som er alene. Denne bilen har god plass til å ha med prinsen min, Henry, og jeg ser for meg masse mommo og Henry turer fremover.

I bilen på vei tilbake fra bilforretningen, så følte jeg en enorm stolthet, og jeg måtte faktisk felle noen tårer i ren glede. Tårene var for hva jeg faktisk har klart tross denne vanskelige tiden jeg har vært igjennom. Jeg stod stødig som fjell gjennom hele stormen, jeg oppførte meg som en voksen skal oppføre seg i en slik prosess, jeg fikk beholde huset som betyr så mye for meg, og onsdag ble jeg eier av en helt ny bil. Alt har jeg klart på egenhånd. Bare det å kjøpe en bil har jeg aldri gjort alene. Jeg er stolt, og så utrolig fornøyd med egen innsats.

Jeg skal ikke si at det ikke har kostet å stå i en slik storm. Kroppen fikk sitt etter at ting roet seg ned, og ting falt på plass. Fra å ha stått i beredskap 24/7, så kunne kroppen slappe av, og da reagerte den med å bli superstresset. Det var nesten skummelt å kjenne på…heldigvis var det en kort periode, så var det over, men kroppen sa i fra, og jeg måtte roe ned hektiske dager en periode for å få kroppen der den skulle være.

Nå skal jeg pakke bagen å dra på trening. Trening må jeg få opp på et bedre nivå enn jeg har hatt den siste tiden. Jobb og helse er det viktigste for meg nå ved siden av min lille, flotte familie, så nå må jeg pusle dette puslespillet igjen, og få treningsbrikkene der de skal være.

Nå har jeg trødd litt utenfor komfortsonen min. Det føles småskummelt, og jeg er noe usikker på om det føles godt eller vondt.  Er jeg faktisk blitt litt tøffere, eller kryper jeg fort tilbake der det er trygt og godt?

Jeg har kjøpt meg jumpsuit. Nå er ikke bildet verdens beste, men ett lite innblikk får dere. Grunnen til at jeg har kjøpt meg jumpsuit er rett og slett fordi buksedelen er så vidt, og dermed perfekt for mine lymfebein. Det er svært sjeldent at noe er perfekt for mine bein, iallefall av bukser som kan finner i butikker. Denne er i kategorien perfekt. Skikkelige vide bein, og en utrolig lekker jumpsuit.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har aldri eid en jumpsuit, og jeg har nok neppe tenkt tanken på å eie en jumpsuit. Nå er jeg eier av en, og sånn sett en lykkelig eier, for den er flott. I tillegg til vide bein og et flott utseende, så er den utrolig behagelig å ha på. Det er bare et ørelite problem, overdelen har veldig korte armer! Så korte armer at grevinneheng og løshud er i fritt fall.

Jeg liker ikke armene mine, iallefall ikke ukamuflerte. De trenger og dekkes til når de skal ut i verden. Her er det grevinneheng, men mest av alt, så er her masse løshud. Løshud er et resultat av at jeg har jobbet innmari godt, og tatt av meg masse kilo, men vakkert, det er det ikke. Jeg føler noen ganger at armene tilhører en gammel dame på rundt 80…huden ser gammel ut der den henger så lite vakkert.

Jeg har spurt legen om jeg kan få fjernet løshuden. Legen er vel ærlig på at løshud på armer ikke er førsteprioritet, og iallefall ikke nå når jeg fortsatt er på vei nedover. Når jeg er ved målet, så skal han gjerne søke, men om en søknad går igjennom, det er høyst uvisst. Jeg vet at hadde jeg vært slankeoperert, så hadde jeg mye lettere fått fjernet dette, og det er så urettferdig! Jeg har gjort jobben selv, og så skal legene rynke på nesen om jeg ønsker å fjerne hud etter beinhard jobbing! Vel, dette skal jeg skrive mer om senere.

Tilbake til jumpsuiten. Den er så god å ha på seg, og jeg synes ikke jeg ser så aller verst ut i den heller….men, så var det armene. Klarer jeg å vise armene? Klarer jeg å gå i en overdel med så korte armer? Jeg er veldig usikker. Med en jakke over, så er det jo godt innenfor komfortsonen, og det er pent også, men uten noe over? Det hadde hjulpet om jeg ble brun og fin, men akkurat nå med masse hud slengende, og bleik som fy. Jeg vet ikke…..men samtidig, så er det mulig jeg en dag våger meg utenfor denne trygge sonen hvor armene er godt kamuflert.

Beina på jumpsuiten er helt perfekt for dere som savner vidde på buksene. Det er ingen hverdags jumpsuit, denne er nok mer for dager hvor man skal pynte seg litt. Det er plisse, så jeg tror nok til og med jeg kommer til å bruke når der er såkalte spesielle anledninger. Litt usikker der, kanskje ikke. Det er ikke ofte man finner bukser som er så vide, så da grep jeg sjansen uten å ha forhåpninger, og jaggu var det en suksess.

Hvor mange av oss kvinner liker å vise armene våre? Hvor mange av oss jager ikke sommer etter sommer for å finne overdeler med en armlengde hvor vi slipper å vise for mye av overarmene våre? Det er mange av oss. Likevel så ser ikke stormoteprodusentene dette, for sommer etter sommer, så er det den samme, korte lengden, og jeg blir like frustrert. Selv om det er sommer, og sol, så vil ikke vi kvinner vise for mye av armene våre, sånn er det bare.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud. Joda, egentlig skal man juble jo over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen.

I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang…men mulig jeg en dag nå skal prøve å krype ut av komfortsonen og gå med jumpsuiten, uten noe over. Vi får se. Jeg har nemlig en annen flott løsning også, nemlig en transparent overdel i sort som man kan ha under slike utfordringer. Jeg har jo heller ikke manko på jakker, så der er mye fint å ha over.

Den nydelige syrinfarga jakken jeg har på bildene, den er flott! Den er også ganske ny, så det smeller både titt og ofte hos meg. Merket på jakken er Zoey, og er fra NAYS Brotorvet. Du finner Nays Brotorvet her : https://www.facebook.com/NAYS.BROTORVET/     Jakken er i en nydelig farge, den har et tøft design og er myk og god å ha på seg.

Husk at du kan vinne en flott bluse fra Zhenzi på bloggen min. Blusen krever kanskje sin kvinne hehe, den er utrolig flott med sitt tøffe blomsterdesign. Kanskje er det denne som skal til for at du våger deg litt på mønster, og litt utenfor den sorte, trygge sonen. Har du lyst til å vinne blusen? Legg igjen en kommentar, og husk navn, epost og størrelse.

Neste helg skal jeg bla skrive om den spennende pakken som nå er kommet fra Danmark, og innholdet kan kanskje være med på å endre sommeren for meg.

Lag den en god søndag!

Nå vet jeg at mange  sikkert smiler godt. Noen ler, og rister sikkert på hodet. Jada, jeg vet det. Jeg er håpløs. Gjett hva som har ankommet mitt kjære hjem på Odderhei Platå? Jeg er sikker på at mange har gjettet riktig – en ny jakke 🙂

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Den nye jakken er en flott dressjakke. Kalles det dressjakke nå forresten, eller er det bare jeg som fortsatt kaller disse jakkene for det? Blazer er vel også riktig, men jeg fortsetter å kalle jakkene for dressjakker. Jeg har noen dressjakker fra før kan man si, men ingen er som denne. Jeg er håpløs 🙂

Som dere vet – jeg er utrolig glad i farger. Fargene kan gjerne være skarpe, og de kan gjerne være det man kaller godt synlige. Jeg liker mange farger, men er nok aller mest glad i lilla, men jeg er også veldig glad i rosa, og da spesielt den cerise fargen. Jeg er glad i orange, turkis. Jeg tror vel de fleste farger er i mitt klesskap, og jeg tror faktisk ikke det er den sorte fargen som dominerer lengre. Jeg har helt klart mye sort, men ikke masse sort med litt farger innimellom. Det er fargerike klesskap.

Gult er faktisk den fargen jeg ikke har hatt mye av i klesskapet. En lang periode hadde jeg ikke et eneste gult plagg. Ikke at jeg ikke liker gult, men jeg har vel følt at jeg ikke har kledd gult så godt. Jeg har liksom aldri funnet den riktige gule fargen. Jeg føler meg kanskje litt bleik, og blass i gult, så der må fargen være god, og sterk om jeg skal bruke den. Gult er en flott farge, men der synes jeg ofte den har vært mye finere på andre enn meg selv. Blir den for lys, så føler jeg at både jeg og fargen forsvinner. Så gult hadde jeg overhode ikke inntil jeg fikk ei  gul regnkåpe fra Stormberg for ei god stund tilbake.

Den nye dressjakken min, den er gul, og den er sååå lekker! Jeg fant den på nett, og falt pladask. Lekker farge, og en lekker jakke. Gulfargen var den gulfargen som jeg liker. Det var en veldig klar gulfarge, og en gulfarge som ikke gjorde at jeg følte meg blass og blek. Jakken er fra ZIZZI, og jeg kjenner jo størrelsene der ganske godt, så da regnet jeg med at størrelsen jeg valgte ville passe. Jeg bestilte str. 48, og den satt som et skudd. Jeg var så fornøyd! I tillegg var prisen utrolig god. 500 kr betalte jeg, og jakken var satt ned med nesten 700 kr. Det kalles en veldig god handel.

På denne tiden så bruker jeg mye dressjakker. Jeg liker dressjakker som er litt tunge, for da sitter de fint, og de faller fint. Da er det veldig behagelige å ha på seg. Jeg har nok denne type jakker i mange ulike farger. Jeg har i cerise, marine, rødt, beige, sort og lys rosa, og nå, nå har jeg også en flott gul en. Jeg har ikke sett noen med en slik gul dressjakke, men nå vet du om den, så kanskje jeg ikke blir alene så lenge 🙂 Uansett alder, farger er flott! Uansett alder, denne type jakke passer alle.

Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og fordi jeg vil vise verden at her kommer jeg, men jeg elsker farger! Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Nå også gult. Jeg elsker mønster, og tøffe design. Min kjære mor himler godt med øynene mange ganger når hun er med meg i klesbutikker, og ser hva jeg tar med meg til prøverommet.  ” Skal du gå i det der ” er en setning jeg ofte får høre 🙂 Ja til farger! Ja til mønster og tøffe design! Ja til å stråle!

I dag har jeg tenkt å gi bort en flott bluse til en av mine lesere, og det er en bluse som du vil skille deg ut i. Blusen er fra Zhenzi, den er med tøft blomsterdesign, og en veldig stilig bluse! Har du lyst til å vinne blusen? Legg igjen en kommentar på bloggen. Husk navn og størrelsen du bruker, så er du med i trekningen.

Er det greit å være feit? Er det greit at ” feite ” kvinner viser kroppen sin? Hva er feit, hva er tjukk og hva er frodig? Går alt av ekstra kilo under en kam?

Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med mennesker som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn ” normalen”? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person bærer mindre klær, hva er overvekt?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har de siste dagene lest mye, og diskutert mye. Dette engasjerer meg veldig. Hver gang en formfull kvinne viser kropp, så skrikes det. Da begynner hylekorene. Jeg blir så frustrert. Jeg blir så sint! Når mennesker jeg sitter sammen med klart og tydelig viser avsky for plus size modeller, når mennesker jeg sitter sammen med forteller at store kropper nærmest bør pakkes inn for å skjule. Jeg er glad disse menneskene ikke er en del av mitt liv, for da hadde de ikke vært det lenge. Det skulle ikke være behov for slike diskusjoner, men dette er garantert ikke den siste diskusjonen jeg tar som omhandler store kvinner, store kropper og så mange menneskers skremmende holdninger til oss som bærer for mange kilo.

Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver eneste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, eller man ser store kropper på Instagram, eller FB, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en stor kropp være med på å hylle fedme? 

Jeg husker den stygge diskusjonen som gikk verden over da Tess Holliday fikk modellkontrakt. Jeg husker diskusjonen da Sport llustrated swimsuit valgte å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kom i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? For det første så viste Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker.

Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : ” Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg.” Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsideal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn ” normalen”. Når skal man få lagt disse mytene døde? Aldri…..

For et par år siden gikk en ung jypling av en mannlig blogger ut og skrev at overvektige ikke burde få lov til å gå på stranden. Han ble kvalm av tjukke kropper. Er det rart mange vegrer seg for å bade om sommeren, eller sole seg sammen med mange andre når man vet hvilke holdninger som finnes der ute?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den ” perfekte ” kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig. Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott og selvsikker selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller.

Når store jenter legger ut bilder av seg selv lettkledd, så hyller de ikke overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. De fleste ønsker nok å gjøre noe med overvekten. Alle vet helsefarene med overvekt, men ingen vet hva hver enkelt jobber med. Ingen kjenner den enkeltes liv. Inntil man er der man ønsker å være, eller om man er der man ønsker å være, så er det herlig å se at store kvinner er fortrolige med den kroppen de har.Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Å bære for mye vekt, det gjør man ikke for å vise verden hvor usunne man er, eller fordi man ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Vi store kvinner er så mye mer enn vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg digger dere store kvinner som oser av selvtillit, og som ikke skammer dere over å ha en stor kropp. Jeg har noen skritt igjen på den veien, men jeg er definitivt på vei. Nå er det snart sommer og sol, og klart vi skal bære mindre klær selv om vi er store.

I morgen skal jeg skrive litt om at jeg denne uken tråkket utenfor komfortsonen min, og jeg skal gi bort en flott gave. Jeg kan også fortelle at den spennende pakken fra Danmark er kommet, og det skal jeg fortelle om neste uke på bloggen.

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Varmen har sine utfordringer. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man gått ned i vekt, så da tyter ikke valkene frem verken her eller der. Ingen valker som tyter ut av sommertoppene. Grevinnehenget som så lekkert henger der og disser, det er også borte…neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Jeg liker gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er glad i sommer, og sol, og jeg er heldigvis blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel  bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn. Jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi kjenner nok alle til begrepet ” neste sommer.” Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet.  Alt skal bli så mye bedre neste sommer. Man har god tid til å være klar for neste sommer. Man har jo ett helt år. Jeg er drittlei visse utfordringer som for min del dukker opp hver eneste sommer, men jeg har nå sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ærligtalt ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet nå at jeg stadig vil få en lettere sommer, og akkurat det er mer enn nok for meg. Den sommeren hvor jeg kan virkelig kan kjenne hvor lettere alt er blitt, den kommer ikke denne sommeren, sikkert ikke neste sommer heller, men den kommer, og denne sommer er jeg ett godt steg nærmere. Det å kjenne mindre valker, det å kjenne at det tyter mindre enn tidligere, det å kjenne at klærne sitter bedre og bedre, det å føle seg vel – det betyr så mye mer enn at en faktisk tror man en sommer skal sprade rundt i bikini i str. 40.

Beina mine liker ikke varme, og skal heller ikke ha for mye direkte varme. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Det finnes jo badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert et skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Likevel hadde jeg kanskje fått mer forståelse.

Jeg er glad i å bade. Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall…eller iallefall vasser ut i før jeg svømmer avgårde. Dessverre så bader jeg ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg bader sjeldent. Jeg orker ikke vise beina mine. Det er trist, veldig trist, men sånn er det. Jeg drømmer om at noen en dag plutselig kommer med et privat basseng som jeg kan ha på terrassen min – for en drøm!

Jeg skulle gjerne gått i Aquarama, eller vært med på vanntrening, men det er utfordring nok og bade på stranda selv om det kanskje ikke er folk i umiddelbar nærhet.  Jeg vil helst ikke være der alle andre er. Jeg vet jeg burde gi blanke. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men jeg bryr meg. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda, eller Aquarama skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har jeg lært meg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall. Hvor mye den vil få dyppet seg i sommer, det er høyst uvisst, men den ligger nå der, så rosa og fin.

Samtidig så er der et lite håp denne sommeren. Jeg venter nemlig på en spennende pakke fra Danmark. I den pakken så ligger det noe som kanskje vil redde sommeren for meg, og garantert for veldig mange andre også. Jeg er så spent! Jeg gleder meg så til pakken kommer, og du som leser bloggen min, du skal få vite mer om innholdet i pakken straks den ankommer hjemmet mitt 🙂

Lag deg en herlig søndag!!

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under et år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp.

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. 

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til en nydelig prins som Henry er. Henry ble nylig 6 mnd, og han er blitt stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, ler, prøver å komme seg fremover, ruller rundt, han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt.

Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂

Former er flott! Frodige, formfulle kvinner er flotte. Hva er så galt med å si det? Hvorfor skal samfunnet se rødt når en formfull modell blir brukt, og stolt viser frem en stor kropp? Å vise en stor kropp er faktisk ikke ensbetydende med at man hyller overvekt. Å bruke en stor modell er ikke det samme som å si at overvekt er en god ting, men det er en god måte å fortelle samfunnet at også store, formfulle kvinner er flotte kvinner.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg blir ikke fanget av at en modell i str. 38/40 som skal vise meg hvordan jeg skal kle meg. Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke  modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en stor modell som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at store klær vist på en slank modell ikke vil sitte like fint på meg. Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er i byråenes øyne modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, en del helt opp i str. 64. Hvor er disse modellene?

Etter at jeg begynte å blogge, og etter at jeg begynte å bruke Instagram litt mer aktivt, så har jeg begynt å følge en del store, flotte modeller. De fleste av disse er amerikanske. Jeg blir så glad når jeg ser hvordan de stråler på bildene! Her er det store mager, og store lår. Her er det grevinneheng, og dobbelthaker. Her er det også en del som sliter med lymfeødem/lipødem slik jeg gjør, men som likevel viser frem beina, og som ikke bryr seg det grann. Det er så herlig, og så utrolig bra!! Det er jo sånn det skal være, men jeg tror de aller fleste er som meg at vi mer prøver å gjemme enn å vise. Jeg er jo som jeg er, og hvorfor skal det hemme meg i å leve akkurat slik jeg ønsker? Beina mine er ikke meg, ikke de ekstra kiloene heller.

Tallene på vekta sier ingenting om hvem jeg er, men du verden så vanskelig det er å snu tankegangen der. Jeg er blitt mye mer fornøyd med meg selv, eller det er kanskje mer rett å si at jeg aksepterer meg selv mer enn jeg gjorde før, men det er en lang vei å gå for å komme dit at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker, og sier.

Mange jublet den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, men de aller fleste, de raste, og mente det var en skam. Istedenfor å se hvor viktig dette faktisk var, så kommer nok en gang folks holdninger til overvektige frem. Skjønnhet kommer i alle størrelser er det noe som heter, og det er fint å kunne si det, men for mange er det noe man bare føler man må si. Folk verden er i harnisk hver gang en stor modell kommer på banen, ofte er de ikke store heller, men formfulle. Skal overvektige modeller bli rollemodeller, og et forbilde.

Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme når diskusjoner om plus size modeller kommer opp, og jeg må innrømme at jeg blir ganske så sjokkert. At så mange kan være så stygge i uttalelsene sine? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir provosert, og kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde de samme modellene kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men damene viser kropp, de viser hud, og verden er i sjokk! Man er livredd for at de unge som vokser opp skal se på disse modellene, og si at sånn vil jeg også bli. Dette dreier seg ikke om helse, det dreier seg om mote. De store modellene har ikke fått kontrakt på å fremme helsen sin, men for å vise klær og undertøy i store størrelser. Jeg blir stolt jeg når jeg ser disse flotte plus size modellene, men jeg vet også at det må koste dem mye å vise seg med en stor kropp for hele verden.

Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Når byråer knytter til seg store modeller, så blir plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handler det om at man nå er redd for at sykelig overvekt skal bli fremmet som noe positivt. Skal man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler vil da ikke store modeller sende? Det blir fokus på  helsetilstanden deres, og at disse garantert snart vil få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Det viser vel bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun oppnår istedenfor å gi modellene alle disse helserådene som man garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former?

Verken Tess Holliday, eller modellbyråene som knytter til seg store modeller har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde.

Fokuset på helsen til plus size modellene er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. At feksTess Holliday forteller at hun trener flere ganger i uken med personlig trener, prøver å leve sunt, og har ett aktivt liv, det tror ikke bedreviterne på. Hadde det vært ett snev av sannhet i dette, så hadde selvsagt ikke Tess vært så feit som hun er. Tess, og resten av plus size modellene er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes de promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha en stor kropp. De er stolt over den de er, og forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. De oser av fantastisk selvtillit, en selvtillit jeg gjerne skulle hatt mer av. Jeg synes de er vakre, og sexy – skjønnhet kommer definitivt i alle størrelser – også om man er mange størrelser for stor…….

Det føles rart. Ikke trist, eller leit, men rart. For første gang i livet mitt, så er jeg alene i påsken. Det er en spesiell følelse når man i alle har  hatt noen å planlegge påsken sammen med, og i alle år har man hatt noen å ha påskedagene sammen med. Det er en spesiell følelse når man i alle år har vært to om alt i påsken. Nå er jeg alene om planleggingen, og alene om å gjennomføre. Selv om det er en spesiell følelse, så kommer det ikke noe savn. Jeg er på ingen måte trist. Det er bare rart…samtidig så er det også en veldig god følelse å kjenne på at det går helt fint med alene påske. Jeg føler ikke på ensomheten. Jeg har det innmari godt alene. Livet smiler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Påskedagene har vært fine, og fortsettelsen kommer til å bli like fin. Jeg har hjemmepåske, og koser meg her. Jeg håpet på fint vær, og fint vær ble det. Det er første påske alene, og det er første vår alene. Det betyr også at jeg har mye som skal gjøres ute. Det er ikke jeg som har hatt hovedansvar for hus og hage, men nå er alle disse tingene mitt ansvar alene.

For meg var det uhyre viktig og kunne beholde huset etter bruddet, og jeg er fast bestemt på at jeg fint skal klare å være huseier. Jeg vet at huset er stort, det blir jeg stadig fortalt fra mange kanter, men det ansvaret skal jeg fint klare. I noen tilfeller kommer jeg nok også til å be om hjelp. Denne påsken har jeg fått luket i beddene, jeg har prøvd å fjerne grønske og alle vinduer er vasket innvendig og utvendig. Resten av påsken skal brukes til å vaske gjerde rundt huset. Det er helt klart mye som skal gjøres, men fra å ha vært glad for at ansvaret ikke har vært mitt, så kjenner jeg nå på en utrolig god følelse ved å gjøre dette selv, og ikke minst den gode følelsen jeg kjenner på når jeg faktisk klarer oppgavene helt alene. Med god musikk, og masse positivitet, så går det unna her hjemme. Senere i dag kommer prinsen min og foreldrene hans, og jeg gleder meg masse til et par dager sammen med dem.

Jeg har fått trent også i påsken. I går fikk jeg endelig en skikkelig gjennomgang av det nye treningsprogrammet mitt, og jeg gleder meg til å trene programmet fremover. Programmet er trening av hele kroppen, så det betyr at det skal gå 48 timer mellom hver treningsøkt. Tre økter i uken skal gjennomføres, så nå gjelder det å planlegge ukene riktig. Treningsprogrammet er veldig bra, så sammen med kostholdsplanen, så har jeg troen på at jeg vil se resultater.

Jeg kjenner at det den siste tiden har vært mye. Det har vært såpass mye at jeg har slitt med å finne rom til treningen. Da er det godt at det finnes mennesker i livet mitt som faktisk sier i fra at det nå er på tide å skru ned noen hakk. At det er på tide å strukturere, og ikke minst at det er på tide å prioritere riktig. Nå har jeg vært overalt hele tiden, og med tusen baller i luften, og minst like mange tanker i hodet. Klart at slikt ikke er bra i lengden. Jeg har vel aldri før hatt så hektiske dager, og jeg må ta noen grep før jeg risikerer å møte den berømte veggen. Det tjener ingen om jeg skulle treffe den. Så nå har jeg satt meg ned og startet med en prioriteringsliste, og jeg skal lage en dag til dag liste. Jobb og helse først. Klarer jeg å strukturere riktig, og prioritere riktig, så vil jeg klare å få det bedre med meg selv, jeg vil puste som jeg skal, og jeg vil ha så mye mer å gi til de menneskene som jeg har rundt meg og som betyr så mye for meg.

Påsken er jo også tid for god mat, påskegodt og masse dårlig samvittighet. Jeg har ikke kjent så mye på den dårlige samvittigheten ennå, men den kan jo plutselig dukke opp. Det er ikke kommet noe påskeegg til meg, men påskegodt, det har det blitt noe av. Det har ikke vært noe smågodtkrig i år, men vi forbrukere har nok likevel løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har vært rolige i år. Ingen har protestert høylytt på billigsalg av smågodt. Ingen har trengt å passe på oss tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg kjøper både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. 

Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange overvektige, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de feks så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med cola, chips og sjokolade. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal helst fylle kurvene våre med kun gulerøtter, og salater.

Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er bare nok en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

Vi blogges i morgen – ha en super påskeaften!

Dette året har vært et år preget av både sorg og glede. Det har vært et år med både storm og orkan på det private plan. Heldigvis er det ikke kun disse tingene som har preget det siste året. Det siste året har vært et år hvor jeg har lært mye, hvor jeg har fått jobbet med viktige oppgaver, hvor jeg har fått møte nye, flotte mennesker og ikke minst et år hvor jeg har fått jobbet med de tingene jeg brenner for og som engasjerer meg.

I april i fjor ble jeg valgt som ny leder i NLLF, Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Et nytt kapittel i livet mitt startet. Jeg ble vist stor tillit fra en herlig bukett mennesker som var sikker på at jeg det neste året ville gjøre en god jobb for en veldig viktig sak. Jeg ønsket å bli valgt for et år, og ikke to, og det fordi jeg hadde veldig lite erfaring fra styrearbeid. Selv med lite erfaring fra styrearbeid, så har jeg masse engasjement, og masse personlig erfaring. Jeg brenner for å få fokus på sykdommene, og jeg har levd med lymfødem i 16 år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forrige helg var det klart for nytt landsmøte. Det er her beslutninger tas, og hvor veien videre stakes ut. Landsmøtet er forbundets høyeste organ. Sammen med et flott styre, så kan vi se tilbake på et år hvor vi har jobbet godt både for å bli mer synlige, men også for å øke kunnskapen om sykdommene som så mange lever med. Mange lever også med sykdommene uten å vite det. Mange lider i stillhet uten en diagnose. 

Forrige helg ble jeg gjenvalgt som leder i NLLF. Jeg er glad, ydmyk, og stolt over å ha fått fornyet tillit som leder. Året som leder har vært spennende, utfordrende og utrolig lærerikt. Jeg har fått masse ny lærdom om sykdommene og ikke minst lært masse om menneskene som har sykdommene.Jeg har lært en del om hvordan det politiske systemet fungerer, om hvordan helsesystemet fungerer, jeg har lært masse om forbundsarbeid, og jeg har lært mange, flotte mennesker å kjenne. Det har vært et utrolig flott år, og jeg føler meg heldig som får lov til å jobbe med tingene jeg brenner for. Jeg ønsker å være med å gjøre en forskjell.

Som leder for NLLF det neste året, så har jeg fått med meg et styre bestående av flotte, engasjerte mennesker. Noen av oss har jobbet sammen også det forrige året, noen er helt nye. Sammen skal vi ta fatt på mange viktige oppgaver for å sette fokus, og ikke minst for å spre viktig informasjon. Helse Norge må få vite mer om sykdommene våre, og vi må bli tatt på alvor.

Jeg hadde ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter under kreftoperasjonen. Ingen fortalte meg at jeg hadde lymfødem da beina mine ganske raskt endret seg fra store bein til tømmerstokker. Ingen fortalte meg om lymfedrenasje, eller kompresjonsplagg, ingen fortalte meg at smertene, og hevelsene skyldtes sykdom. Ingen kunne trøste meg og fortelle meg at økning i volum ikke var farlig, ingen kunne fortelle meg at jeg kunne leve ett godt liv med sykdommen – alt måtte jeg finne ut av selv. Jeg har hatt mine kamper, ikke minst med NAV, og jeg har jobbet beinhardt med å akseptere sykdommen. Alle disse tingene skal jeg ta med meg videre i et nytt år som leder. Så er jeg jo heller ikke alene. Jeg har en herlig gjeng flotte mennesker som skal jobbe sammen med meg.

Jeg brenner for lymfødem, og lipødemsaken. Jeg brenner for økt faglig kunnskap, jeg brenner for ett større fokus på sykdommene.  Jeg brenner for at vi skal lære å akseptere, lære å mestre, og at utfordringene våre ikke skal være oss. Jeg er opptatt av at vi skal lære å endre fokus, at vi skal kunne leve ett godt liv på tross av lymfeødemet vårt, el lipødemet vårt . Lett er det ikke, men det er mulig. Klær og sko er også noe som er en stor utfordring for mange av oss som lever med sykdommene. Det er også så utrolig viktig at vi får den hjelpen vi trenger uansett hvor i landet vi bor.

Man regner med at 10 % av et lands befolkning har lymfødem og lipødem. Likevel har vi ingen rene spesialister på områdene. Altfor få vet at de har en, eller begge sykdommene. Lymfe og lipødemsaken er viktig for meg. Det er så utrolig viktig at stadig flere får vite om sykdommene. Jeg tror det er mange der ute som sliter med det samme som oss, men som ikke vet det. Mange har leger som ikke tar de på alvor. Mange får beskjed om å slanke seg, eller de for en resept på vanndrivende. Så økt kompetanse er så utrolig viktig i tiden fremover. Det skal ikke være sånn at legestanden ikke tar oss på alvor.

Med så mange menn og kvinner som lider av enten lymfødem, eller lipødem, eller ofte også en kombinasjon av dette, så er det på tide at vi blir sett, at vi blir hørt, og tatt på alvor. Det neste året skal vi jobbe med nettopp disse tingene.

Vi har en flott hjemmeside hvor du kan finne mer informasjon om sykdommene og forbundet vårt : http://www.nllf.no/

Vi har også en Facebook side : https://www.facebook.com/lymfoedem/

Ta kontakt med meg, eller forbundet om du lurer på noe.

Takk for tilliten som landsmøtet viste meg. Jeg ser frem til et nytt, spennende år som leder i NLLF

For to uker siden, så skrev jeg om en viktig avgjørelse som jeg har tatt. En avgjørelse som forhåpentligvis skal ta meg videre. En avgjørelse som vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Jeg føler at jeg har stått stille en god stund nå når det kommer til vekten, og jeg har vel også følt at jeg trenger noen flere utfordringer på treningsiden.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

For å komme videre så tok jeg kontakt med Robbie McDermott som driver PrivateFitness. Dette er online coaching, men man kan også få timer med PT om man ønsker det. Utgangspunktet er at man gjennom samtaler kommer frem til et opplegg som består av riktig trening og riktig kosthold for hver enkelt. Robbie skreddersyr trenings og kostholdsplaner. Dette gjør de sammen med deg for å gjøre veien litt lettere og klarere sånn at man kan nå målene man har.  PrivateFitness får deg i gang og følger deg opp. Det er et spennende konsept, og et konsept som gjorde meg nyskjerrig, spesielt når det kom til trening. Jeg var nok noe mer skeptisk til en kostholdsplan.

Jeg er av ulike grunner veldig kresen når det kommer til mat. Det er MYE jeg ikke spiser, og det er klart utfordrende i mange sammenhenger. Av den grunn så visste jeg at en kostholdsplan ikke ville bli lett for Robbie å skrive. Så er jeg jo også redd for å kjenne på at jeg ” ofrer ” for mye, at den gode maten jeg liker skulle bli borte. Feil tankegang? Mulig, men det er nå sånn jeg er skrudd sammen.

Robbie trodde nok ikke jeg ville bli en så stor utfordring som jeg faktisk var. Det er mye jeg ikke spiser, og han måtte gjøre en del endringer underveis. Likevel var han optimist, og veldig sikker på at vi skulle lande på en kostholdsplan som jeg ville bli fornøyd med. Jeg var i tvil, men du verden så imponert jeg er over resultatet! Virkelig imponert! Planen inneholder jo det jeg spiser. Den inneholder bare mat jeg liker. Jeg måtte jo nesten juble litt for meg selv der jeg satt og så over planen. Imponert og veldig glad. Ordet diett har jo blinket rødt foran meg. Dette er ingen diett, men en plan for hvordan jeg best kan spise for å gå ned i vekt.

Kostholdsplanen er virkelig bra! Den inneholder som sagt bare mat jeg liker. Her kan jeg spise både kylling, svin, laks og okse. Her er det grovbrød og knekkebrød i en fin variasjon, her er det grønnsaker, litt poteter og til og med litt saus. Her kan jeg spise litt frukt, og drikke smoothie. Jeg kan spise mørk sjokolade, og jeg kan spise en spesiell type proteinbar. Jeg kan har også rom for å kose meg. Det som er viktig for Robbie og PrivateFitness er at de ønsker å lage et kostholdsprogram som man kan leve med. Det handler ikke om å gå på diett eller bare spise agurk. Det handler om å tilrettelegge for en ny livsstil. Spis hva du vil, så lenge det passer inn i regnestykket. Og igjen så må jeg si at jeg er så imponert over hva jeg faktisk kan spise. Det handler om sammensetning, og det handler om å få i seg nok måltider, og det handler om mengde.

Dette sier Robbie om utfordringene rundt kresenheten min :

Ho var ekstremt skeptisk og usikker på om jeg skulle klare å møte hennes «høye» krav til kosthold. Etter mye om og men falt beslutningen hennes på at ho ønsket å prøve online coaching. Jeg sendte over flere forslag til matplan, noe jeg fort fant ut ble krevende, men etter 3-4 forslag fant vi endelig et som passet perfekt! Nå skal planen testes i praksis og Heidi kan når som helst få gjort nødvendige endringer på plan dersom det skulle oppstå noen vanskeligheter. Jeg følger henne tett opp ukentlig og sørger for at ho skal få den progresjonen som er forventet! Treningsprogrammet var noe lettere å finne ut av og skal snart ha en gjennomgang av øvelsene som er satt opp! Nå har vi både korte og lange mål som skal følges nøye! Forhåpentligvis blir dette eventyret like gøy for Heidi som det gjør for meg:)

Første uken gikk veldig bra. Andre uken gikk nesten like bra. Også denne uken har gått bra, men jeg har hatt et par smell. Jeg går ikke i kjelleren av smell. Det fordi jeg vet at jeg kommert meg på rett spor igjen med en gang. Det har vært mye reising den siste tiden, noe som igjen gjør treningen utfordrende, og matplanen er ikke like lett å holde. Samtidig så vet jeg at fra mandag av, så vil alt bli så mye lettere. Da er det en stund til jeg skal reise igjen, og jeg kan ha alt fokus på de tingene jeg skal ha. Jeg har også fått et treningsprogram som jeg kan trene hjemme, og det hjelper meg veldig. Kostplanen er ingen diett. Den er full av god mat, og lysten på feks sjokolade, den er ikke der slik den var der før. Jeg har virkelig troen på dette opplegget, og jeg vet jeg kan få den progresjonen jeg ønsker, og jeg skal søren med klare det!!

Robbie har sine klare tanker rundt opplegget som har nå tilbyr. Dette sier han selv om opplegget:

Etter å ha jobbet som personlig trener i noen år på treningssenter, fant jeg fort ut at jeg ønsket å ivareta kundene på en litt annerledes måte enn den tradisjonelle «treningssenter pten.” Jeg ønsket å ha et mye tettere forhold til kundene mine med mye større frihet til å jobbe på min måte. Jeg ønsket å ha like stor fokus på det psykiske aspektet som det fysiske. Jeg ønsket å skape en bedre forståelse for hva trening er, finne noe som kan passe hver enkelt kunde og «ufarliggjøre» dette verdenskjente fenomenet, trening. Derfor starter jeg opp med online coaching. Her har vi samtaler med kunde og kunde har mulighet til å kontakte sin Pt uansett tid.

Jeg har brukt Robbie mye. Jeg har spurt om mye. Jeg ser at treningsprogrammet jeg har fått vil bli greit å gjennomføre, men det inneholder endel øvelser som er ukjente for meg, og jeg trenger en gjennomgang, noe vi skal ta neste uke.

Jeg er så spent på tiden videre. Jeg har ingen vektmål, men det er ingen tvil om at jeg gjerne vil ned en del flere kilo. Beina er som de er, kanskje vil jeg kunne oppnå noe der også. Jeg er spent, motivert og veldig klar. Skulle alt gå en viss plass, så skal jeg være ærlig på det også, men jeg har troa, og det hjelper å ha en i ryggen som også har tro på deg og på planen som er satt opp. Jeg er sikker på at dette vil være løsningen for mange av dere for å komme videre på veien dere ønsker. Er det håp for meg, så er håp for de fleste 🙂 En prat med Robbie vil kanskje være starten på det du ønsker….

Du finner PrivateFitness her : https://privatefitness.no/ og på Facebook : https://www.facebook.com/privatefitness.no/