Så åpner de igjen, treningssentrene. Jeg har sett så frem til denne dagen. Treningssenteret har vært så utrolig viktig for meg. Jeg må ut for å trene. Hjemmetrening fungerer ikke for meg.
Etter at landet stengte ned, så stengte også treningsstudioene. Det kjente jeg veldig på. 3-4 ganger i uken på treningsstudioet ble til ingenting på et knips. Jeg skulle klare den utfordringen også, men det gikk dårlig. Aktiviteten har vært laber i forhold. Turer har det blitt, men ting har ikke vært som det pleier. Rutinene mine ble brutt. Etter jeg mistet jobben i Radio Metro, så hadde jeg i utgangspunktet hatt masse av tid til trening, men koronaen satte en midlertidig stopper for turene til treningsstudioet.
Det har vært tungt denne perioden, og feilen er kun min. Skulle gjerne hatt mange å legge skylda på, men jeg står nok igjen som den som har ansvaret. Jeg har mye treningsutstyr hjemme til styrketrening, men jeg er så dårlig til å bruke de. Det beste for meg er turene til treningsstudioet.
Jeg synes så mange rundt meg har brukt koronatiden fornuftig i forhold til spesielt det å komme seg ut på mye turer, og mye lange turer. Jeg kan vel egentlig ikke skryte av akkurat det. Det har vært en vanlig dose turer. Jeg har og slitt med en smertefull fot og hæl, så det har og vært utfordrende, men likevel ingen unnskyldning.
Nå åpner altså treningssentrene som jeg har sett frem til. Jeg har ventet og ventet. Gledet meg. Sett frem til dette. Gledet meg til å komme inn i de gode treningsrutinene igjen. Til å fortsette den positive veien, men så dukket det opp et men, et spørsmålstegn.
Fastlegen min er nok noe skeptisk til treningssentrene ennå. Kanskje bør jeg vente en stund. Mye mennesker, mye kontaktpunktet, lufta. Kjente det ble utfordrende når legen sa det. Vente? Jeg som helst ville være først når de åpnet…sånn nesten iallefall.
Jeg trener alltid tidlig, og som regel er det minimalt med folk da. Det er et pluss for meg. Smittevernreglene er det en selvfølge at man følger. Foreløpig vet jeg ikke hvilke andre regler som vil gjelde for treningsstudioene.
Fastlegen sa jeg kunne se hvordan det var med folk så tidlig som jeg trente. Føle litt på det, men var det mye folk, så var rådet å vente. Fastlegen anbefalte daglige, gode turer. Det er jo ikke vanskelig å få til. Det er bare denne viljen da som jeg må finne. Motivasjonen. Gleden. De gode følelsene.
Når treningssentrene åpner, så er jeg kanskje ikke den første, el nr.20. Kanskje jeg er der et sted i køen, men jeg følger nok legens råd om å føle meg frem. Hvor mange trener like tidlig som meg.
Jobb nr.1 nå er helsa mi, treningssenter el ikke. Jeg har verdens beste mulighet til å prioritere meg selv, og min helse. Du må gripe den, Heidi, og det med begge hender.
