En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi kan skru tiden tilbake nesten to uker. Mandag for snart to uker siden var en helt vanlig mandag med trening, og en dag med avtaler og gjøremål. Ut på ettermiddagen tar jeg en rask titt i kjøleskapet for å planlegge middagen. Der ligger det en pakke med kyllingfilet som jeg finner ut at jeg må bruke den dagen siden siste forbruksdag er nettopp den mandagen. Men så lenge den er vakumpakket, så har jeg ingen betenkeligheter med å spise denne til middag. Min mor er veldig skeptisk til kylling, og hadde nok ikke spist kyllingfilet som gikk ut den dagen man skulle ha den. Jeg tenker den er trygg. Bruner den i pannen som jeg pleier, og inn i form i ovnen i 40 minutter, eller det ble 35 min denne gangen. Fileten er fint stekt. Ikke noe rosa, og smaker godt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning. Så det var altså denne forbaska kyllingfileten som var synderen. Og var det da man skulle ha hørt på mammas kloke ord…

Smertene ga seg ikke. Noe mindre smertefullt ble det etter hvert, men de ble altoppslukende, og tok alt fokus selv om jeg prøvde å fokusere på andre ting. Matlysten var borte, trening var uaktuelt, så det har vært mange hjemmedager de siste to ukene hvor jeg ikke har orket særlig mye. Når jeg tenker på kyllingfilet, så brekker jeg meg, og det kommer til å gå evigheter til jeg spiser kyllingfilet igjen. Det ble et nytt legebesøk da legen ville ha meg tilbake dersom smertene ikke ga seg. Nye prøver, masse prøver. Alt var like fint som sist. Så akutt matforgiftning var fortsatt diagnosen, og alt alvorlig er utelukket. En matforgiftning kan visst sitte i en god stund hos en del, og magen kan bli hard og trøblete, og det var akkurat det jeg opplevde. Etter å ha prøvd å få kontroll på magen, så ser det nå ut til å gå rette veien, men dette har virkelig vært forferdelige dager. Jeg tenker på alle dere som sliter med diverse mage og tarm sykdommer, og på måten dere takler en hverdag med smerter, og magetrøbbel. Min mor er en av de, og nå har jeg kjent på hvordan hun i lange perioder hadde det. Jeg ber virkelig til høyere makter om at dette nå er i ferd med å normalisere seg som det kjennes ut til. Fortsatt en del ubehag i perioder, men laaangt fra slik det var på det verste. Ingen krise at mat ikke frister, men det er rart å gå på butikken og ingenting frister. Når jeg lage rmat, så har jeg ikke lyst på den, men når jeg spiser, så smaker det helt greit. Vann har jeg heldigvis drukket i litersvis disse dagene, og når Pepsi Max’en heller ikke smaker godt, da er virkelig noe galt.

Her om dagen, så tenkte jeg også på om det kunne være Saxenda som var årsaken til smertene. Jeg tviler, men man vet aldri. Er det noen av dere som bruker Saxenda som har opplevd det samme som meg? Jeg har nok mest tro på legens diagnose, men det dukket plutselig opp i hodet mitt. Har forøvrig ikke brukt sprøyta disse dagene som formen har vært så laber. Tanken på å stikke seg i magen som var så vond, det fristet ikke.

Er det ikke typisk at når man føler at ting går den rette veien, så er det noe som skjer, og som setter en ut av spill en periode? Dere som følger bloggen min vet hvor viktig trening er blitt for meg. Jeg har endelig fått den følelsen av at jeg må trene, og at treningen gir meg så utrolig mye både fysisk og psykisk. Når treningene ikke blir som planlagt, så må det være fordi jeg ikke klarer å komme meg ut og på trening. Da må formen være laber, og akkurat formen, den har ikke vært noe å skryte av de siste 14 dagene. Som jeg har savnet treningen, men samtidig har det vært godt å kjenne på at jeg faktisk har skjønt at trening er noe kroppen ikke har orket i denne perioden. Da har det vært greit, men nå som formen forhåpentligvis begynner å komme tilbake, så kjenner jeg på abstinensene, og i morgen ser jeg frem til å prøve meg på trening igjen.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.

Ha en nydelig søndag der ute!

Jeg likte meg på skolen. Jeg likte å lære, jeg hadde mange gode venner og kan aldri huske at jeg gruet meg til skoledagene. Jeg opplevde aldri mobbing på skolen, og jeg havnet i en fantastisk klasse med et utrolig godt samhold, en klasse hvor vi fikk lov til å gå sammen helt til vi gikk ut av 9.klasse. En slik klasse, og det grunnlaget som klasseforstander Årstad la allerede første dag i 1.klasse, det gjorde at min skoletid var en utrolig fin tid. Men noe var det likevel som gjorde at ikke alle dagene var fylt med bare sol og latter, men jeg hadde på en måte glemt det litt i alt det fine, men etter å ha lest Solveig Kloppens spalte på Klikk.no denne uken hvor hun skriver om redselen for gymtimene, så husket jeg plutselig veldig godt hva som klarte å legge en demper på noen av skoledagene, men egentlig ikke før jeg kom over på ungdomsskolen. I likhet med Kloppen, så er det nok mange som kan huske de rosa turndraktene vi måtte ha på oss, og så gymskoene da. Og det er nok mange som minnes gymtimene med frykt.

Foto: Fædrelandsvennen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gymtimene. Hjelp som jeg gruet meg til disse timene når jeg kom over på ungdomsskolen. På barneskolen var gymtimene mer lek enn alvor. Joda, vi hoppet bukk, løp 60 m og hadde idrettsdag, men da var det helt greit når det var noe man ikke klarte. Vi hadde masse ballspill, vi brukte kroppen masse gjennom ulike leker. Jeg tror de fleste følte at vi mestret mer enn det motsatte. Klart at jeg hadde denne klumpen i magen når bukken kom frem, men jeg mener selv å huske at jeg fikk lov å slippe å hoppe. Gymtimene på barneskolen har jeg ingen dårlige minner fra egentlig annet enn dusjen etterpå, men det er en annen historie. Det var ingen full jubel når det nærmet seg gymtime, for jeg hadde selvinnsikt. Jeg var en av de som kom aller sist når vi skulle løpe, og som ikke skrøt av tiden min på 60 m, men det gikk liksom helt fint.

Men så kom ungdomsskolen. Tre år med gymmareritt. Der skulle man prestere. Der var det ikke snakk om å finne alternativer dersom det var øvelser man ikke mestret. Der følte jeg vel at enkelte lærere hadde som mål å gjøre gymtimene til en helvete for de som ikke akkurat var skolens idrettsstjerner. Det var vel egentlig ikke noe bare jeg følte, det var sånn det var, og som flere fikk føle. Her skulle man prestere på høyt nivå. Her var det ingen som slapp unna, heller ikke på den jækla Cooper testen. Den skulle alle gjennomføre, og var du borte dagen den skulle gjennomføres, så ble ikke det glemt. Da måtte du ta den neste time. Enkelte lærere herset oss rundt, og jeg følte de elsket å gjøre gymtimene til et helvete for oss som alltid var de dårlige. De som alltid kom sist. Tenk hvor fine gymtimene hadde vært om de hadde sett at ikke alle er like, og lagt til rette for det. Det legger ikke grunnlaget for å bli glad i fysisk aktivitet når man opplever slike lærere. Lærere skal se det beste i elevene. Ikke tråkke dem ned.

Jeg husker en lærer spesielt godt. Heldigvis var det ikke vår faste gymlærer, men vi var så uheldige å ha han som vikar ganske lenge. Skolens verste gymlærer for oss som ikke hadde like god fysikk som en del andre. Jeg svettet av redsel før hans timer. Jeg hørte stemmen hans jome gjennom hode mitt. Måten han behandlet oss på, hånet oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en melding med fra mamma foran hver time slik at jeg slapp timene hans. Han fikk de flinke til å le av oss andre når vi ikke mestret. Jeg husker ennå følelsen av å løpe mot bukken, og vite at man aldri ville komme over. Jeg husker følelsen av å stå der foran bukken, og nok en gang føle seg mislykket og tjukk fordi jeg ikke kom over. Jeg våget ikke å heve stemmen. Ingen andre våget heller.

På videregående så fortsatte jeg å grue meg til gymmen, men nå hadde jeg også blitt litt tøffere. Det første året var litt så som så, men i andre klasse, da våget jeg å snakke. Jeg våget å fortelle hvordan jeg opplevde gymtimene. En ting er å ha gym med klassen, en klasse hvor jeg ikke kjente noen i starten, men hallen vi hadde gym i var stor, så her var det flere klasser som hadde gym, og det gjorde ting enda verre. I første klasse var vi en liten gjeng jenter som ofte hadde en grunn til og ikke ha gym. Vi hadde nok ofte mensen. Da satt vi på bakerste rekke i hallen og så på de andre. Vi ble sikkert sett på som late og giddalause av idrettsutøverne i klassen, men det var godt å være flere som følte på det samme, og det var godt å protestere på vår måte. Om det hjelp, det er jeg usikker på. Men i andre klasse tok jeg motet til meg og pratet med gymlæreren. Jeg fortalte hvordan jeg følte det, og hadde det. Hvordan jeg gruet meg til gymtimene. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Læreren hørte og gjorde noe med det. I hver gymtime etter var det flere av oss som fikk lov til å trene på treningsstudio som et alternativ. Vi hadde et veldig bra treningsstudio i nærheten av skolen, og der ble vi tatt så godt i mot, og vi fikk gjort noe vi mestret og likte. Det skulle ikke mer til for at gymtimene fra den dagen gikk fra helvete til himmelen.

Jeg er usikker hvordan gymtimene er på skolen i dag, etter så mange år. Datteren min var god i idrett, og elsket fysisk aktivitet, så det var egentlig sjeldent noe tema da hun var skoleelev. Men jeg håper så inderlig at man er kommet lengre enn da jeg gikk på skolen. Jeg håper og tror at lærerne ser alle, og  legger til rette for at alle skal få en positiv opplevelse av fysisk aktivitet. Det legger et så utrolig viktig grunnlag for veien videre. Jeg skal ikke skylde på gymtimene for at jeg ble tjukkere i løpet av årene, eller at jeg aldri ble en stjerne i idrett, men at det gjør noe negativt med en, det er det ingen tvil om. Jeg hadde en gjeng fantastiske venninner som elsket håndball, og som var gode i håndball. De fikk meg med på håndball. Jeg ble ingen stjerne, og syntes det var helt ok å sitte en del på benken, men jeg var med. Jeg deltok på treninger, og var en del av noe. Når de andre satset videre på håndballen, så gikk jeg over til volleyball en kort periode. Men så ble det stopp. Det tok mange år før jeg fikk oppleve treningsglede, men den har jeg funnet. Jeg fant den i voksen alder, men det og endelig få kjenne på den, og kjenne på hva trening betyr for meg, det er en fantastisk følelse, og en utrolig viktig følelse.

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå. Jeg kjenner at jeg rødmer litt når jeg skriver dette, for jeg er nok også en som fort kan klage, også for små ting som jeg egentlig burde la passere.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

For lenge siden, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så må man prøve å glede seg over hver dag på en helt annen måte. Jeg bare må dele denne med dere denne søndagen i dette helt nye året.

Jeg legger ved disse 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass.Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Debatten har rast denne uken etter at 6 norske, utrente kjendiser skal komme i bedre form, og ned i vekt. Med seg til å hjelpe seg på veien, så har de bla tidligere langrennsløper, Martin Johnsen Sundby. I programmet, så følger de en ganske ekstrem diett i tillegg til et tøft treningsopplegg. Etter første program, så raste kritikken, og influencer Linnea Myhre var vel den som reagerte sterkest når hun kalte programmet jævlig, og lurte på om det ikke var noen voksne til stede. Myhre har etter sitt twitterinnlegg fått folk forbanna på hver sin kant. Bakgrunnen for kritikken hennes er at alle skal spise samme mat, og mengde i 16 uker, og at måltider byttes ut med bla proteinshake, ingefærshot + vitaminpiller, eller 30 gram gresskarkjerner. Myhre har tidligere vært åpen om sitt egen anoreksi, og mener at et program som dette kan bidra til å skape et feil bilde av hvordan god helse og livsstilsendring egentlig ser ut.

Jeg var en av nesten 190000 nordmenn som så første program av 16 uker i helvete. Jeg reagerte nok ikke like sterkt som Linnea Myhre, og synes nok ikke programmet var for jævlig, men jeg er veldig enig i kritikken som kom mot det ekstreme kostholdet de skal gjennomføre i 16 uker. Jeg vet at skal man oppnå store endringer på kort tid, så må man følge en ganske ekstrem kostholdsplan, men så var det dette med endringer over tid. Man kan ikke leve på en slik diett over tid. En slik diett kan ikke være en del av hverdagen. Konseptet er jo å vise hva man kan oppnå på kort tid med ekstreme virkemidler, og her er jo kostholdsplanen den ekstreme biten. Treningsbiten, den synes jeg er ganske inspirerende å se på, og personlig tror jeg at jeg kan få en del gode treningstips i løpet av ukene programmet sendes. Når jeg hørte om dette programmet for første gang, så tenkte jeg at kjendisene var heldige som skulle få trene hardt og målbevisst i 16 uker. Skulle gjerne vært der selv liksom, men det var helt til jeg så kjendisene slite seg opp unnarennet i Holmenkollen, mange av de med ekstra kilo på ryggen. Kostholdsdelen i programmet, der finner jeg ingen inspirasjon. Det blir for ekstremt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skjønner deler av kritikken som Myhre og en del andre har kommet med. Jeg skjønner at de som har et trøblete forhold til mat vil finne et slikt program ekstra utfordrende. Vi voksne som ikke har det samme dårlige forholdet til mat, vi voksne mennesker som klarer å ta selvstendige valg, det er ikke vi som er mest utsatt for slankeretorikk og kroppsfokus. Tenk deg at du er 13, 14 år gammel, og føler deg tjukk, og dette er blitt et stort fokus i livet ditt. Jeg er sikker på at vi er mange som kjenner oss igjen om vi går tilbake til egen barndom. Og når man som ung ser disse kjendisene få et bedre liv på så kort tid ved å spise minimalt, og trene masse, da vil mange av disse unge bli inspirert, men høyst sannsynligvis ikke på en sunn måte.

Å slanke seg, eller legge om livsstilen sin, det er for mange et lite personlig helvete. Det er tøffe tak for veldig mange, både fysisk og psykisk. Jeg vil tro at alle som leser bloggen min i dag har vært i denne slankebobla hvor man har satt seg hårete mål, spist minimalt med mat, og startet med tøff trening. Så har vi nok alle ulike erfaringer med resultatet. Jeg tror de fleste har dårlige erfaringer. Slankekuren som ikke fungerte. Treningen som ble for tøff, og for mye. Jeg tror ikke på ekstreme slankekurer, men jeg tror på langsiktig livsstilsendring. Noe man kan leve med hver dag i årene fremover.

Visst man går en del år tilbake, så var jeg en av de som aldri så på slankeprogrammer på tv, eller programmer som handlet om overvekt. Det var for sårt for meg. Det ble for personlig på en måte. Jeg kunne heller ikke snakke om vekt, og kropp. Tårene kom som regel ganske fort. Jeg var veldig klar over situasjonen min, men når jeg ikke klarte å gjøre noe med det, så ble det for sårt for meg. Og jeg har hatt mange vonde år, og masse negativt tankekjør pga den store kroppen min. Alt dette snudde seg når jeg innså at jeg måtte tenke langsiktig. Jeg måtte ta det skritt for skritt, og jeg måtte tenke helse først. Nå snakker jeg gjerne om kropp og overvekt, og jeg kan gjerne se programmer på tv som omhandler dette.

Jeg kommer nok til å fortsette å se 16 uker i helvete, men går jeg glipp av et program, så er det ingen krise. Jeg vil nok ta til meg alle gode treningstips som dukker opp. Jeg skulle ønske at programmet hadde et annet kostholdsfokus, og at varige endringer hadde stått i fokus. Men her skal jo Discovery selge inn et konsept, og konseptet er ikke en varig endring, men en kickstart. Her skal man oppleve størst mulig endringer på kort tid. Så får vi voksne selv gjøre våre vurderinger, og ta godt vare på barn som står i en vanskelig situasjon med å fortelle dem det de trenger å høre, og hjelpe dem på en sunn og god måte.

Har du sett 16 uker i helvete, og hva tenker du om konseptet?

Reklame | Studio, Gozzip

I dag har jeg lyst til å dele litt vårglede med dere. Vi trenger et pust av vår når sikkert det meste av Norge har snø denne søndagen. Vårnyhetene er på full fart inn i butikkene nå. Side om side med salget butikkene har, så vil du finner vårnyheter. Tenkte jeg ville vise noen lekre jakker i dag fra Pre Spring kolleksjonen til Gozzip og Studio. 

Her i Kristiansand, så er det ikke så mye som minner om vår visst man kikker ut. Her er det snø, og i dag kan vi visst få alle former for nedbør sier de som kan vær. Det er vel meldt plussgrader til uken, så håpet er jo at snøen igjen skal forsvinne fortere enn fy. Har vurdert å få meg piggsko. Jeg er livredd for å falle, for det har vært utrolig glatt her noen dager. Klarte å falle før jul, utenfor en matbutikk her i området. Gikk ned i knestående. Jeg kjente at det var vondt, men at det var vondt, det brydde jeg meg ikke om et øyeblikk. Det første man tenker når man faller er: Var det noen som så meg? Det er jo så flaut å falle. Det er da man håper på dette hullet i bakken som man bare kan forsvinne ned i. En skjønn dame kom løpende og lurte på om hun kunne hjelpe meg. Så fint gjort. Vi skulle nok ha vært mer der de fleste av oss, at vi er mer hjelpsomme om vi ser at noen kan trenge litt hjelp. Fikk vondt i rompa etter fallet, men den er rimelig bra polstret, så det gikk fint. Ingen skade. Bare ømt et par dager.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her hjemme jobber det snekkere. Det som en gang var et kinorom, det skal bli ei tv stue. Jeg må innrømme at det å ha håndverkere hjemme hos meg, det er en utfordring for meg. Jeg vet alt vil bli så bra når det står ferdig, og jeg vet at jeg må tenke på hvor stor glede dette rommet vil gi meg. Jeg vet alt det. Likevel er det utfordrende når det står på. Jeg liker ikke rot, jeg liker ikke kaos, og jeg liker ikke støv. Så da skjønner dere at dette kan bli utfordrende for hodet. Alt det og mer til blir helt naturlig når jeg har snekkere som har revet alt i et rom, og skal bygge det opp igjen med nytt tak, nye vegger, og nytt gulv. Ny, dobbel glassdør skal og inn. Når rommet er ferdig, så må det vaskes både her og der fra gulv til tak. Ikke bare i det nye rommet, men også i spisestuen som snekkerne må gjennom for å komme til det nye rommet. Stuen må vaskes godt, for der skal de jobbe når den doble glassdøren skal settes inn. Jeg gjør ingenting av rengjøring, men dette ser jeg ikke frem til. Var det nå jeg burde kalle inn til dugnad 🙂 Det er sikkert mange dyktige, erfarne husmødre som leser bloggen min, og som har vært gjennom en ombygging, eller flere, så gode vasketips etter en slik jobb tas i mot med stor takk 🙂 Egentlig burde jeg hatt noen som gjorde det for meg, men det er kanskje noe råflott :- )

Jeg gleder meg stort til rommet står ferdig. Jeg gleder meg til å ta det i bruk. Jeg gleder meg til å innrede det. Det er såpass vanskelig å forestille seg hvordan dette vil bli, så jeg har ikke gjort noen innkjøp av møbler, eller interiør ennå. Bortsett fra sofa. Sofa har jeg kjøpt, og jeg vil tro mange lurer på om det har klikket for meg når jeg forteller hvilken farge sofaen har. Min nye sofa er….lilla. En helt fantastisk lilla farge. Den er ikke knall lilla. Det hadde jeg aldri våget, men den er lun, varm og litt dempet lilla. Litt mørk. Jeg elsker den! Når jeg så den, så var jeg ikke i tvil. Det var fargen jeg skulle ha. Det er en 3 seter med sjeselong. Den kommer i slutten av mnd, og jeg gleder meg så til den kommer. Håper bare jeg har målt riktig nå, så den ikke tar hele rommet. Gleder meg til å slenge meg ned på min nye, lilla sofa, og nyte en god film, eller noe god musikk. Jeg har tanker om hva ellers jeg kunne ønske meg i det nye rommet, men om alt får plass, det er vel heller tvilsomt, så jeg får nok planlegge alt det når rommet er ferdig. Viser dere noen bilder av hvordan det tidligere kinorommet ser ut nå. Dere skal selvsagt også få se det ferdige resultatet.

Som nevnt, så har jeg lyst til å vise dere litt vårnyheter i dag. Det blir jakker i dag, og jeg håper dere også synes dette er flotte jakker for våren som ligger der fremme. Jeg kan love mange vårnyheter på bloggen fremover. Det er bare å glede seg, for der er utrolig mye flotte plagg i fine farger.

Den første jakken jeg vil vise, det er en jakke fra Studio, og heter Helena Jacket. Denne jakken er litt som et Kinder egg. Tre ting i en. Lekker jakke, og i jakken får du to jakker. Hvor genialt er ikke det? Jakken har en stilig skinnlook, og det geniale med jakken er at om man ikke ønsker å ha den lang, så kan man ved hjelp av en glidelås dele jakken i to, og plutselig får man en kort jakke. To jakker i en jakke, det liker jeg. Personlig kommer jeg nok til å bruke den lange utgaven mest. Jeg har str. M i denne, og kunne nok hatt den i en størrelse større. Jeg får kneppet den, men da sitter den ikke pent. Samtidig så er det sjeldent at jeg knepper jakkene igjen…OG jeg håper jo at jeg skal lykkes i å gå ned mer i vekt. Liker jakken kjempe godt, og den er behagelig å ha på seg. Passer til mye. Tunikaen jeg har under jakken, den er også fra Pre Spring kolleksjonen til Studio. Den tunikaen, den elsket jeg omtrent før jeg fikk den på meg. Jeg synes den er utrolig fin med tøffe detaljer, og så er den bare så utrolig god å ha på seg. Jeg følte meg så vel i den. Fin passform, og god lengde. Tunikaen heter Jette, og er i 100% viskose.

Den neste jakken er en cardigan. Marlene heter den. Kul cardigan i mykt strikket materiale. Lang rett silhuett uten lukking. Vil du ha en form for lukking, så kan man sy på en hempe eventuelt, men den sitter utrolig fint på denne cardiganen. Den har hette og lange ermer. Bakside er utrolig tøff med sitt statement-trykk ” You decide ” ,og kontrastfarge i midten. Frontlommer har den også. Du får også cardiganen i turkis, og man kan også få den uten trykk. Jeg vil også skrive litt om toppen jeg har under cardiganen. Disse bør man ha noen stykker av i klesskapet. Perfekte å ha under cardigans og jakker. Toppen er vel nærmest et basisplagg som kommer i nye farger i de ulike kolleksjonene. Sort er jo den tryggeste fargen. På bildet har jeg på meg den som er gold olive, men den finnes i veldig mange ulike farger. Så her er det bare å spørre etter Gitte Panel Dress i butikken hvor du handler dine klær. Ensfarget ” kjole ”  i høykvalitets viskosejersey. Ermeløs A-form med O-hals. Passer også perfekt som underkjole. Disse liker jeg veldig godt. Jeg har også her på meg str. M

Til slutt på bloggen i dag, så vil jeg vise ei anna utrolig fin, og tøff vårjakke. Denne digger jeg altså. Jakken heter Lene A Shape Coat. Lekker style i sort og hvitt. Fiskebeinsmønster. God og lang, og en veldig god modell. Jeg har på meg str. M, og den er romslig til meg. Likevel må jeg ha denne størrelsen. Spesielt pga skuldrene, og overarmene. Jakken har knytting i livet, så man kan stramme den inn slik man ønsker. Jeg har en jakke som ligner litt på denne, en grønn jakke i cordfløyel. Den er jeg innmari glad i. Så jeg tenker at denne også vil bli mye brukt. Skikkelig fin vårjakke.

Jeg skal neste helg viser en del overdeler. Kanskje også vårens lekreste softshelljakke om den har kommet hit innen neste helg. Den softshelljakken må da bli vårens hit tenker jeg. Legger ved et bilde av hvordan loftstua mi var i går da jeg prøvde vårkolleksjonene. Så mye flotte klær. Gled dere!

Drittvær i sør i dag, og det skal visst fortsette sånn, og litt verre utover dagen. Når det er sånn vær, så lar jeg bilen stå. Kjenner veldig på at jeg ikke kommer meg på trening i dag, men det finnes vel neppe noen unnskyldninger for ikke å trene likevel. Jeg har det jeg trenger hjemme, så det er bare å få på seg treningsklær, og få seg ei god hjemmeøkt.

Nyt søndagen!

Ingen nyttårsforsetter. Ingen dietter. Ingen hårete mål. Ingen kaving, eller jaging. Puste med magen. Mange ønsker. Mange mål. Kjenne på mestring. Godta nedturer. Godta dårlige valg. Bli sjef i eget hode. Kjenne på glede over små, og store fremskritt. Være målbevisst. Trene like bra. Øke kondisjonen. Bli sterkere. Klare å ta flere små grep rundt kosten. Bli mer glad i meg selv. Klarer jeg dette i 2022, så blir det et fantastisk år! Visst jeg i tillegg legger til å våge å gå inn på datingsider, så er jeg der. Men det siste, det er veldig usikkert, og ikke viktigst.

Velkommen hverdag – jeg er så utrolig klar! Treningstøyet ligger klart hver dag, og joggeskoene er innmari glade for at de blir så mye brukt som de blir. Godt jeg har flere par. Det å finne joggesko i flertall i skohyllen min, det er jeg stolt av. Jeg har vel aldri i mitt liv hatt fire par joggesko som alle blir brukt på trening. I tillegg til disse parene, så har jeg to par som jeg bruker ute på tur. Og et par fjellsko. Jeg merker at det å kikke på joggesko for å prøve å finne noen fargerike og gode joggesko, det er blitt moro.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fy flate, så langt jeg har kommet. Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er altfor lite flink til å klappe meg på skuldrene, og fortelle meg selv hvor flink jeg har vært. Når personer jeg møter skryter av viljen og innsatsen min, så blir jeg litt sjenert, og vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er ikke vant til å skryte av meg selv, og er forferdelig dårlig på å ta i mot komplimenter generelt.

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble veldig fort sliten, og den ble ofte dønn sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og lure seg unna. Det var lettere å spise enn å være aktiv. Alt annet var jo så tungt. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre ser på som lett, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen opp i gjennom, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som mulig, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller ikke gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt.

Jeg kunne klage jeg også, og gjett om jeg klagde ofte. Spesielt klagde jeg når vi var ute på tur, og når jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Bakker betydde pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de lette turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se de jeg gikk på tur med snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at jeg ville få det så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Nå er det ikke så sårt å snakke om lengre. Nå er mye fortid, en fortid jeg aldri vil oppleve igjen. Dessuten er det jo helt sant: jo bedre fysisk form man er i – jo, lettere blir hverdagen som overvektig. Jeg kjenner meg godt trent i en stor kropp. Jeg er sikkert mye bedre trent enn mange slanke som jeg passerer på min vei. Så det å ha som mål å bli i en bedre fysisk form, det er en stor og viktig gevinst. Og dette året skal jeg jobbe, og vinne.

Foto: Fædrelandsvennen

Etter jeg startet veien mot et lettere liv, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg hater fortsatt bakker, og vil sikkert alltid gjøre det, men jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Jeg blir også fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av de siste årene som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen.

Og husk:  ingen av oss skal bli verdensmestre. Vi har ingenting å bevise overfor verken den ene, eller den andre. Vi skal gjøre det for oss selv. Ikke fordi andre vil vi skal gjøre det. Det er du som skal være klar, det er du som skal ønske det, og det er du som skal gjennomføre det på dine premisser. En tur til postkassen kan være ditt mål, og din seier. En tur i nabolaget. Kanskje vil du utforske de flotte turområdene du har rundt deg. Husk også at det finnes en haug av gode forslag til hjemmetrening på nettet dersom du synes det å gå på treningsstudio er en dørstokkmil. Jeg synes det er utrolig vanskelig å trene hjemme selv om jeg har både manualer, step, strikk og vektstang, men for andre kan hjemmetrening fungere optimalt. Jeg har ei datter som er helt rå på hjemmetrening. Stort sett hver dag trener hun økter hjemme, og det er økter som mora svetter av bare ved ¨tenke på. Jeg er storfornøyd med ” mitt ” treningsstudio som jeg tar turen til 5, og noen ganger 6 ganger i uken., og jeg har aldri opplevd noe negativ der. Der er mange muligheter, og det er du som bestemmer din vei. Og veien, den tar du skritt for skritt.

HUSK også : Det er ALDRI for sent å gjøre en endring

2022. Et helt nytt år. Det er jo nå man har helt blanke ark, og innholdet det neste året kan vi i stor grad farge slik vi ønsker. Ikke alt i livet er vi herre over, men mye kan vi farge med de fargene vi ønsker. Målet må være å farge dagene i gode, og lyse farger. Jeg føler nok at jeg i 2022 starter med ny frisk, og med blanke ark. Jeg har avsluttet et kapittel som har vært en viktig del av livet mitt i 3 1/ 2 år, og skal nå til å skrive nye kapitler i boken min. Jeg er spent, veldig spent.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter blogginnlegget mitt i går, så har jeg fått en del henvendelser etter at jeg skrev at jeg har gått av som leder i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Dette har jeg riktig nok ikke skrevet så mye om på bloggen, men i oktober, så valgte jeg å gå av som leder etter nesten fire år i ledervervet. Planen var å fortsette i sentralstyret, men etter nøye vurderinger, så valgte jeg å trekke meg helt ut av NLLFs sentralstyre. Kroppen og hodet hadde gitt klar beskjed om at tiden var inne for å trekke seg fra ledervervet, og da følte jeg meg såpass sliten og ferdig, at jeg da ønsket å trekke meg helt ut. Dette har vært en helt riktig avgjørelse, og det føles veldig godt.

Det krever mye å sitte i et lederverv, og spesielt når man tenker på at dette gjøres på frivillig basis. Den siste tiden, så brukte jeg nok like mange timer som en 50% stilling utgjør. Det betyr at jeg til tider ikke hadde rom for andre ting i livet mitt enn forbundsarbeid. Mange forventet at man var tilgjengelig 24 timer i døgnet. Når man føler at et frivillig arbeid er livet man har, så er det på tide å stoppe opp, og tenke om dette blir riktig prioritering av tiden sin. Arbeidet man gjør er jo så utrolig viktig, og man ønsker å gjøre en forskjell. Man ønsker å spre kunnskap og informasjon om sykdommer altfor få leger, og helsepersonell har kunnskap om. Det er vanskelig å tenke at dette er noe man skal gjøre på fritiden. For meg ble det en jobb som man ikke fikk betalt for, og for meg ble det såpass mye jobb at jeg var nødt til å stoppe opp og tenke.

I oktober valgte jeg å trekke meg som leder, men for noen fantastiske år det har vært. Jeg husker landsmøtet i 2018 hvor jeg ble valgt som ny leder.  Jeg husker jeg var så spent, så ydmyk, så glad og stolt. Jeg hadde veldig lite erfaring fra styrearbeid, men med meg inn i det nye styret, så hadde jeg masse engasjement, og masse personlig erfaring. Jeg brant for å få fokus på sykdommene, og jeg hadde jo også levd med lymfødem i 16 år da jeg ble valgt. Jeg hadde ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter under kreftoperasjonen i 2002. Ingen fortalte meg at jeg hadde lymfødem da beina mine ganske raskt endret seg fra store bein til tømmerstokker. Ingen fortalte meg om lymfedrenasje, eller kompresjonsplagg, ingen fortalte meg at smertene, og hevelsene kunne være sykdom. Ingen kunne trøste meg og fortelle meg at økning i volum ikke var farlig, ingen kunne fortelle meg at jeg kunne leve ett godt liv med sykdommen – alt måtte jeg finne ut av selv. Jeg har hatt mine kamper, ikke minst med NAV, og jeg har jobbet beinhardt med å akseptere sykdommen. Alle disse tingene tok jeg ta med meg inn som ny leder. Så var jeg jo heller ikke alene. Jeg hadde en herlig gjeng flotte mennesker som skulle sitte i styret sammen med meg. Gjennom årene knyttet jeg mange gode vennskapsbånd både med styremedlemmer, medlemmer og andre som jeg møtte på veien.

Jeg har lært en hel masse i løpet av disse årene. Jeg har lært masse om organisasjonsarbeid, om sykdommene, om mennesker, og om hvordan både helsevesen og politikken fungerer. Alt jeg har lært tar jeg med meg videre, og det vil garantert komme til nytte i andre sammenhenger. Jeg har fått være med å bygge opp NLLF til en sterkere organisasjon, og vi har oppnådd utrolig mye i disse årene. Ikke minst så har jobben vi har gjort for å få lipødem mer kjent, gitt veldig gode resultater. Vi har fått økt den faglige kunnskapen, vi har fått ett større fokus på sykdommene. Vi har jobbet utrolig godt, og jeg er utrolig stolt av det vi har fått til.

Det føles veldig ålreit å ha tatt et valg som jeg føler er både riktig og godt. Jeg var redd jeg kanskje ville føle det litt tomt og rart og ikke være en del av forbundet lengre, men det har kun føltes veldig godt. Jeg var sliten i både kropp og hode. Jeg ønsket å frigjøre tid til mine ting, til meg og familien min. Jeg følte jeg måtte si så ofte nei. Enten fordi det var møter, at jeg måtte jobbe med noe, eller fordi jeg rett og slett var trøtt. Forbundet kom først, og så kom de andre tingene i andre rekke, og da var det kanskje verken tid, eller ork igjen.

Fremover skal jeg jobbe med egne ting. Nå er tiden inne for å prøve å realisere en del av mine planer. Akkurat nå er det to ting på skriveblokka, og håpet er at jeg skal komme i mål med det ene prosjektet nå i 2022. Det andre kan muligens ta litt lengre tid, men jeg storkoser meg med å jobbe frem egne ting. Det føles så godt om man kan klare å skape noe eget. Og når tiden er inne, så skal selvsagt dere som følger bloggen min få høre mer om det jeg jobber med.

I dag har jeg gjennomført ei god sykkeløkt på treningen. Jeg var på plass kl.07, og fikk syklet ei mil. Måtte det bli mange gode treningsøkter i det nye året. I går ryddet jeg bort julen. Trist på en måte, for hos meg er det mye rødt som igjen gir en utrolig god stemning. Samtidig er det godt å rydde den bort, for nå er hverdagen her igjen. Jeg elsker hverdager, og har som mål å gjøre hver dag til en god dag. På planen i dag står det å rydde et rom som tidligere var et kinorom. Dette kinorommet har stått tomt siden jeg gikk ut av ekteskapet mitt for 3 år siden. Jeg har ingen spesiell interesse for lyd og bilde, så da har det stått tomt til jeg visste hva jeg ville bruke rommet til. I morgen kommer det snekkere, og skal gjøre det som var et kinorom om til en ekstra stue. En vegg skal ned og inn skal det settes dobbel glassdør inn til den nye stua. Døren som gikk fra spisestuen og inn til kinorommet skal bort, og veggen tettes. Jeg er så spent! Spent på hvordan dette blir, og om det blir så fint som jeg ser for meg i hodet mitt. Jeg tror det blir veldig fint. Den nye stuen skal i utgangspunktet bli en tv stue, men jeg har god tid til å tenke og fundere når rommet står ferdig om en god uke.

Tilbake til dagens blogginnlegg. Når et kapittel avsluttes dere, så starter et nytt. Og jeg er så klar for å skrive et nytt kapittel i boken min.

Så er vi over i et nytt år. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har tenkt en del tilbake på året som har gått. Jeg har sett tilbake på året som har passert, lagt planer, og satt meg mål. Jeg tror nok fortsatt mange setter seg nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn kun få dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust til pinneved. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri forsettene som ble satt, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri. Da er det bedre, synes jeg, å sette seg mål som er realistiske. Mål man vet at man kan nå. Følelsen av å mestre, den er utrolig viktig. Måltavla mi er ikke helt ferdig ennå, men jeg jobber med den. Måltavla, da klipper jeg ut bilder som symboliserer målene mine, og limer alle på et A4 ark, gjerne et ark med farge, og så henger jeg den på tavla som jeg har på den ene veggen her jeg sitter i kontorkroken min. Det betyr at jeg vil se den mye, og minne meg på hva som er målene mine for 2022.

2022 skal bli mitt år. Det er håpet mitt iallefall. Jeg skal ikke på en eneste diett,  jeg skal ikke shake en eneste shake, men jeg skal sette meg mål som gjør at jeg må ta grep. Grep i forhold til kosthold fordi jeg har fått noen aha opplevelser dette året når det kommer til nettopp kostholdet. Det går fint an å spise vanlig mat og likevel gå ned i vekt, men man må tenke porsjoner. Man må tenke mengde. Jeg skal ikke slutte å spise sjokolade, eller chips, men jeg skal bruke hodet. Det er ingen krise om man unner seg litt en vanlig dag så lenge man ikke gjør det hver dag. Jeg tror resepten på å lykkes er og ikke nekte seg selv alt. Man skal også leve. Man skal nyte. Man skal ikke leve på minimalt inntak av mat. Strikse dietter, fy plakater, og konstant dårlig samvittighet, det er for meg resepten på og mislykkes. Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager. Man kommer til å stupe i sukkeret når perioden er over.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan være veldig sta, og det gjelder også når det kommer til det å ta valg. Valgene skal være mine, ikke andres. Gjør man ting for andre, så blir innsatsen ofte halvhjertet, og det blir helt feil å gjøre ting for å please andre. Valgene man tar skal være egne valg, og man skal ta valgene fordi man vil det selv. Noen valg bruker jeg tid på å ta, men når valget blir tatt, så vet jeg at det er gjennomtenkt, og jeg vet at det er noe jeg selv ønsker. Før gjorde jeg nok mye fordi andre ønsket det. Slik er det ikke lengre. Det nytter ikke å komme med pekefingeren og formaninger til meg fordi noen mener de vet hva som er best for meg. Hva som er best for meg, det skal jeg selv finne ut av. Så kan egentlig andre mene det de vil om det, og at valg burde vært tatt før osv, men når jeg tar et valg, så er tidspunktet riktig for meg. Jeg skal dog prøve og ikke overtenke, for det kan jeg ha en tendens til, og overtenker jeg, så kan det være at tankene forblir tanker, og ikke handling.

Treningen er blitt enda viktigere for meg i 2021, og jeg vet at den vil forbli like viktig også i det nye året. Det er av de største målene jeg har for 2021. Vekta må ytterligere ned, og her kommer kostholdet inn. I løpet av 2022 skal minst 10 kg fett bort. Klarer jeg mer blir jeg skikkelig stolt. Jeg vil likevel ikke sikte høyere enn at jeg vet jeg kan klare det. Alt over det er en stor bonus. Reduser på mengde, det handler mye om mengde for meg. Porsjonene skal ned. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Vann. Jeg skal være like flink til å drikke masse vann. Jeg hører ennå PT’en min sitt evige mas om vann i hodet mitt. Der gjorde han noe veldig riktig gitt. Jeg kjenner virkelig hvor mye vann betyr for kroppen min. Før drakk jeg kanskje en halv liter til dagen. Nå drikker jeg minst 2 liter.

Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv. Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål. Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag i starten, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du bare har lyst til å gå beserk i godteskuffa. Det handler om å kose seg, med måte vel og merke. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du har pratet om så lenge. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer. Aksepter seg selv for den man er – du er ikke vekten din. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det der er ikke lett. Det vet jeg alt om, men jeg kan klare det av og til. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Jeg føler meg heldig og takknemlig. Ikke minst for den fine familien min, og det aller fineste i livet mitt, de to flotte prinsene mine

Takk for 2021 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Takk for mange gode samtaler. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Jeg gleder meg til 2022. Jeg gleder meg til ett nytt bloggår. Jeg gleder meg til å fortsette reisen min sammen med dere. Dere er mine støttespillere. Nå har 2022 banket på døren, og da skal vi love hverandre å si at 2022 skal bli vårt år!

 VELKOMMEN 2022 – 12 nye kapitler ligger foran oss, og 365 nye muligheter

Så er romjulen her. I dag blir det en rolig dag her hjemme på Odderhei. Huset er helt stille, og det er nesten rart å kjenne på etter å ha hatt prinsene mine her siden lille julaften. I går kveld reiste de hjem til Arendal sammen med mamma og pappa. Jeg kjenner at jeg savne dem allerede. Samtidig skal jeg jo være så ærlig å si at jeg kjente at jeg var sliten da de hadde reist i går, men på en veldig god måte. En to åring og en tre åring vil jo ha mommos oppmerksomhet hele tiden, det rører meg jo langt inn i hjerterota. Og innimellom, så skal man også tilberede julemiddag, og hjelpe moren min med 1.juledagmiddagen. Så tempoet blir høyt kan man si, og jeg merker aldersforskjellen hehe. Men guttene synes jo også det er stor stas å få være med på hjelpe der de kan, som feks å dekke bordet. 3 åringen dekket på med dekkasjetter, middagsasjetter og bestikk. Stor stas.  Jeg har fått masse mormortid med Henry og Alfred, og det er så fantastisk å få være en del av livene deres, og ikke minst også å se hva jeg betyr for dem. Guttene beriker virkelig livet mitt. I går morges våknet de 06.15, og da var det veldig kos å sitte i stua og pusle Kardemommeby puslespill, og lese litt i bøker som julenisse hadde kommet med. Mangel på gaver, det var det definitivt ikke til verken små, eller store.

Det blir nok også tid til å kjenne litt på den dårlige samvittigheten i dag, men ikke som jeg gjorde før endringsreisen min startet. Jeg kan jo føle litt på at julegodtet, ribba og riskremen har lagt seg på sine bestemte plasser, sånn godt synlig der, der og der. Samtidig, så vet jeg så veldig godt at det har ikke vært noe etegilde verken av middag, eller julegodt. Julekakene, de har ennå ikke vært på bordet i julen. Og ja, tankene de dukker opp nå og da, men tankene gnager ikke like intenst som de gjorde før. Alle valgene som tas er mine, og er de dumme, og idiotiske, så er de like fullt mine. Akkurat det er også irriterende egentlig. Kunne man ikke hatt noen som man kunne lagt skylden på i det minste? Ikke bare noen å skylde på, men som faktisk var ansvarlig for de dumme valgene. Man leter , men det nytter ikke. Valgene er våre egne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne og tenke nå, og som du vil prøve fullføre i det nye året? Nyttårsforsettene, de kaster vi på båten. De gidder vi ikke å tenke på en gang. Da blir man deprimert i slutten av januar fordi man ikke har klart å holde det man lovet seg selv så dyrt og hellig på nyttårsaften. Spise mindre og trene mer, det er jo det de fleste lover seg selv når man går over i et nytt år. De som røyker og snuser, mange av de lover nok seg selv å slutte, eller redusere kraftig. Det er få av oss som får  gleden av å oppleve at nyttårsforsettet faktisk fungerer. Derfor tenker jeg at vi kaster alle nyttårsforsetter på båten, og tenker helt annerledes. Skritt for skritt, og med mål som er oppnåelige.

Jeg har mine drømmer, og mine mål også for 2022. Begge deler tenker jeg mye på nå i romjulen. Jeg er nødt til å fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring dersom jeg skal få en lettere kropp, og ett enda bedre fungerende hode. Jeg vil videre fra der jeg er nå. Jeg må videre fra der jeg er nå. Vekta skal ned. Jeg er 51 år, og jeg vil ha en kropp som fungerer bra også der fremme. Helsen for meg er det aller viktigste, og selv med en stor kropp, så fungerer kroppen bra. Men jeg har også kraftig lymfødem, og det er veldig viktig for meg at dette ikke blir større. Målet er absolutt å få det ned, og ikke motsatt. Jeg skal fortsette lymfedrenasje hos fysioterapeuten, og i 2022 skal jeg også få pulsator slik at jeg kan behandle meg selv hjemme. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2022. Hvilke delmål har jeg, og hva er det store målet for 2022. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc’en. Denne måltavlen skal ikke bare handle om trening, mat og helse, men også de andre delene av livet mitt. 2022 blir et spennende år, og jeg har troa på at det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt. Jeg er allerede på god vei.

Jeg jobber med to spennende prosjekter som jeg gleder meg sååå til å fortelle dere mer om! Det ene skal se dagens lys i 2022. Endelig har jeg våget å gjøre noe jeg har tenkt på lenge, og jeg gleder meg som en unge til å sette i gang. Jeg er nok en tenker, og av og til tenker jeg nok for mye. Jeg er ikke den som hopper ut i. Jeg er nok ikke altfor spontan nei. Noe tenker jeg nok i hjel, men et av målene mine er nok å våge mye mer enn jeg gjør, og tro mye mer på meg selv. For jeg er nok en person som kan mye mer enn jeg tror, og det har jeg nok bevist for meg selv mange ganger. Takket være mange gode mennesker som jeg har rundt meg, som har sparket meg litt bak, og som tror på meg, så skal jeg sette en drøm ut i virkelighet i første halv del av 2022.

Jeg skal definitivt også fortsette å blogge. Jeg skal fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsette å være dønn ærlig. Dere skal fortsatt få lese om kamper jeg vinner, og kamper jeg taper. Jeg skal fortsette å dele mine oppturer og nedturer. Jeg skal fortsette å blogge om klær, og gi dere gode tips. Jeg håper jeg kan fortsette å inspirere, og motivere. Fortsett å kommenter, fortsatt med å sende meg meldinger, fortsett å spør. Stopp meg når du treffer meg, slå gjerne av en prat. Dere jeg møter, dere skal vite at hver samtale, og alle ord dere gir meg betyr så mye for meg – så tusen takk!

Nyt romjulsdagene. Sett deg små mål for det nye året når du har en ledig stund. Lag deg din egen måltavle. Ikke en måltavle som inneholder det du tror at andre tenker du bør ha som mål, men din egen måltavle med dine mål.

Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Ferske tall viser at det er 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I hele landet er det familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også. Aller mest sårt er det nok i juletiden når de fleste av oss kan kjøpe det vi trenger både av mat og gaver. Julen hvor vi skal ha ekstra god mat, og hvor pengene flyr ut til gaver. De fleste av oss har det vi trenger, og mer til. Det er utrolig mange barn som ikke vet hva de ønsker seg fordi de allerede har det meste.

Matposer blir delt ut hver uke, i julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand fikk den frivillige organisasjonen Hjelp oss å hjelpe inn 1,2 millioner kroner som skal hjelpe trengende med mat og gaver nå før jul. For en giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at 400 familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.

Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til den nye regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge  i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skal være vanlige folks tur, så må regjeringen levere på dette punktet. Ikke en gang der fremme. De må levere nå.

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg heldig. Veldig heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid nok mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv.

Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg veldig fint. I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg, og møtet var så sterkt at jeg vil ta møtet frem igjen og dele det med dere også i år. Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.

For tre år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”

Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%.  Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul.

” Jeg ønsker meg et håndkle til jul, for jeg har aldri hatt ett eget håndkle ” – dette skrev en ung gutt på 15 år på sin ønskeliste til jul i fjor. Jeg husker ennå reportasjen.  Gutten hadde ingen andre ønsker. Han ønsket seg et håndkle. Gutten kom fra en av mange familier i Norge som er fattige, en familie som ikke hadde råd til å kjøpe ett eget håndkle til gutten sin. Jeg fikk en stor klump i halsen da jeg hørte det. Ønsket hans hang på et juletre hvor barn fra fattige familier hadde hengt sine juleønsker. Et eget håndkle – jeg har jo opptil flere egne håndklær, og et håndkle koster jo ikke så mange kronene, men for denne familien, så var dette kroner de ikke hadde, og som de ikke kunne bruke på ett eget håndkle til gutten.

Jeg fikk også en litt flau smak i munnen. Barn i dag sliter jo med å vite hva de ønsker seg fordi de har alt de trenger, og mye mer. Jeg har tenkt på det mange ganger hvor mye man faktisk har når man ikke kan komme på ønsker til jul. Det skal i tillegg koste, for gaver som ikke koster, det er ikke gaver verdt å gi føler mange. Det er ikke lengre tanken bak som betyr noe, men hva gavene koster. Jeg er faktisk ikke helt der, men klart jeg liker å få fine gaver, men at de må koste all verdens, det må de ikke. Samtidig er man med på karusellen.

Når det kommer til gaver, så er mammaen min helt fantastisk, for hun mener av hele sitt hjerte at man ikke skal kjøpe seg fattig på julegaver, og hun blir oppriktig glad for hver minste ting, og tenker ikke en tanke på hva det koster. Hun er jo også generasjonen eldre enn meg, og har opplevd trange kår, så da har nok gaver en annen betydning. Så er min generasjon midt i mellom, og barna våre begynner vel å bli det man kaller ” ille ” i denne sammenhengen, men vi voksne legger jo opp til det. Mange opptar kredittkortgjeld i julen for å ha råd til julegavene, og mange sitter og betaler på julegavene i evigheter, om de får betalt de – dette er jo galskap. Luksusfellen er vel ett godt eksempel på hvor ille det kan gå for mange når vi skal ha alt, og mere til.

Møtet med ” Per ” , og reportasjen om 15 åringen som ønsket seg sitt eget håndkle forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…og da tenker jeg at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”