En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Ferske tall viser at det er 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I hele landet er det familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også. Aller mest sårt er det nok i juletiden når de fleste av oss kan kjøpe det vi trenger både av mat og gaver. Julen hvor vi skal ha ekstra god mat, og hvor pengene flyr ut til gaver. De fleste av oss har det vi trenger, og mer til. Det er utrolig mange barn som ikke vet hva de ønsker seg fordi de allerede har det meste.

Matposer blir delt ut hver uke, i julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand fikk den frivillige organisasjonen Hjelp oss å hjelpe inn 1,2 millioner kroner som skal hjelpe trengende med mat og gaver nå før jul. For en giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at 400 familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.

Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til den nye regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge  i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skal være vanlige folks tur, så må regjeringen levere på dette punktet. Ikke en gang der fremme. De må levere nå.

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg heldig. Veldig heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid nok mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv.

Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg veldig fint. I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg, og møtet var så sterkt at jeg vil ta møtet frem igjen og dele det med dere også i år. Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.

For tre år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”

Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%.  Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul.

” Jeg ønsker meg et håndkle til jul, for jeg har aldri hatt ett eget håndkle ” – dette skrev en ung gutt på 15 år på sin ønskeliste til jul i fjor. Jeg husker ennå reportasjen.  Gutten hadde ingen andre ønsker. Han ønsket seg et håndkle. Gutten kom fra en av mange familier i Norge som er fattige, en familie som ikke hadde råd til å kjøpe ett eget håndkle til gutten sin. Jeg fikk en stor klump i halsen da jeg hørte det. Ønsket hans hang på et juletre hvor barn fra fattige familier hadde hengt sine juleønsker. Et eget håndkle – jeg har jo opptil flere egne håndklær, og et håndkle koster jo ikke så mange kronene, men for denne familien, så var dette kroner de ikke hadde, og som de ikke kunne bruke på ett eget håndkle til gutten.

Jeg fikk også en litt flau smak i munnen. Barn i dag sliter jo med å vite hva de ønsker seg fordi de har alt de trenger, og mye mer. Jeg har tenkt på det mange ganger hvor mye man faktisk har når man ikke kan komme på ønsker til jul. Det skal i tillegg koste, for gaver som ikke koster, det er ikke gaver verdt å gi føler mange. Det er ikke lengre tanken bak som betyr noe, men hva gavene koster. Jeg er faktisk ikke helt der, men klart jeg liker å få fine gaver, men at de må koste all verdens, det må de ikke. Samtidig er man med på karusellen.

Når det kommer til gaver, så er mammaen min helt fantastisk, for hun mener av hele sitt hjerte at man ikke skal kjøpe seg fattig på julegaver, og hun blir oppriktig glad for hver minste ting, og tenker ikke en tanke på hva det koster. Hun er jo også generasjonen eldre enn meg, og har opplevd trange kår, så da har nok gaver en annen betydning. Så er min generasjon midt i mellom, og barna våre begynner vel å bli det man kaller ” ille ” i denne sammenhengen, men vi voksne legger jo opp til det. Mange opptar kredittkortgjeld i julen for å ha råd til julegavene, og mange sitter og betaler på julegavene i evigheter, om de får betalt de – dette er jo galskap. Luksusfellen er vel ett godt eksempel på hvor ille det kan gå for mange når vi skal ha alt, og mere til.

Møtet med ” Per ” , og reportasjen om 15 åringen som ønsket seg sitt eget håndkle forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…og da tenker jeg at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man må heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk god julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Nå som jeg står på Saxenda, så er jeg veldig spent på julen. Magen min reagerer nok på fett, og da er det ikke så rart at man er spent på hvordan magen reagerer på juleribba. Jeg vet uansett at porsjonene, de kommer til å bli langt mindre. Jeg kommer til å bli julemett lenge før jeg pleide å bli det, og det er en veldig god ting. Fra å ha følt at Saxenda hadde mistet litt virkning, så har jeg de siste dagene følt på at effekten er tilbake. Så det er vel sånn det er nå at dette vil gå i bølgedaler.

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg er i gang med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått en del av svarene jeg trengte for at min prosess mot ett lettere liv skulle kunne la seg gjennomføre. Jeg knakk endelig koden som jeg sånn sett skulle ønske at jeg hadde knekt for mange år siden…men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme, nemlig fremtiden.

Jeg har fått en del svar på hvorfor jeg er overvektig. All overvekt har en årsak – min overvekt har også sine årsaker. Jeg har lymfødem, jeg har lipødem, og jeg har tatt mange dårlige valg. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg har lært mye om hvordan jeg skal takle situasjoner som fort kan resultere i et dårlig valg. Jeg vet hvorfor jeg velger som jeg velger, og jeg har lært og akseptere de dårlige valgene jeg tar. Jeg skal ikke sitte her og skryte av at julen ikke lengre er noen utfordring, eller at jeg aldri sliter med dårlig samvittighet, for det hadde vært løgn. Julens godsaker i litt større mengder enn normalt, det kan fort bli en kamp inni meg fordi jeg føler at det har blitt for mye, og fordi jeg simpelthen tror at jeg ser juleribba, og julemarsipanen legge seg akkurat der på kroppen min. Men jeg har allikevel ett helt annet forhold til julens utfordringer nå enn før. Jeg er mer avslappet, og jeg har mer evnen til å kose meg, og så har jeg blitt noe mer flink til å begrense meg. Jeg må ikke se at godteskålen er tom, og jeg må ikke spise når jeg egentlig ikke har lyst….før så gikk det automatikk i dette. Stod det en godteskål på bordet, så skulle den tømmes. Jeg vet at mange sliter med det samme….nå trenger jeg ikke å tømme hele bollen, nå er jeg veldig fornøyd med mye mindre, men kampen med hodet, den vil nok alltid vedvare, men i mye mindre grad enn før. Jeg vil aldri bli helt på bølgelengde med hodet mitt, men veldig mye kan har blitt endret, og vil fortsette å endre seg. 2022 blir ett nytt spennende år. Jeg har mye å jobbe med, og jeg har nye mål. En av tingene jeg skal fortsette å jobbe med er hodet fordi jeg vet hvor mye det betyr for endringene mine at hodet, og jeg spiller på lag.

Vi skal kose oss i julen. Vi skal ikke gå rundt og kjenne på denne dårlige samvittigheten hver gang vi spiser god mat, og julegodt. Det er lov å kose seg, og julen skal være dager som skiller seg ut fra alle de andre dagene. Det er ikke disse få juledagene som utgjør den store forskjellen, eller som velter det store lasset. Jeg tror det er viktig at vi prøver å si til oss selv at de spesielle dagene som juledagene er, at det er viktige dager. Det er viktig å ha dager som skiller seg ut fra hverdagene. Juledagene hvor vi gjør andre ting enn ellers…dagene hvor vi kan være mer sammen med de rundt oss, hvor vi ikke trenger å stresse, og jage, men senke skuldrene, og nyte roen. Juledagene som inneholder kos, og glede. Juledager hvor vi spiser god mat, spiser julekaker, og spiser julegodteri uten å telle kalorier…dager hvor vi sier til oss selv at god mat er en viktig del av livet. Vi lever et liv, og det må vi ikke glemme å nyte. Mat er og blir en viktig del av ett godt liv. Ikke spis i store mengder bare fordi det er lov i julen, men spis akkurat det du vil uten at magen verker, og kvalmen kommer stigende. Når juledagene er over, så kommer hverdagen tilbake, og da er det på tide og sørge for at julegodtet enten er spist opp, gitt bort, eller kastet i søpla – OG det er viktig og ikke la seg friste av all julesnacksen som kommer til 50 % når vi så vidt er inne i romjulen.

Nyt lørdagen. Her i julehuset mitt har jeg eldste prinsen på overnatting. Vi har kost oss en hel haug. Det er en fryd og en glede å få tilbringe tid sammen med han. Han er blitt så stor. Tiden løper i rekordfart. Han kan fortelle om fire kjærester i barnehagen, og ei av de er visst litt vel innpåsliten. I dag skal vi ha oss en liten bytur før han skal hjem igjen til Arendal. Vi blogges i morgen.

Det har vært en del kalde dager også her i sør i det siste, og da har jeg fått anledning til å bruke de gode, varme jakkene mine. Jeg må si at jeg er så utrolig fornøyd med dunjakkene fra Twentyfour. Jeg har brukt jakkene med god lengde en del slik at også rompa får god varme. Jakkene er også så fine både i design, og farger. Størrelsene er også slik de skal være, så er du på jakt etter gode jakker for vinteren, så sjekk ut jakkene til Twentyfour. Jeg har brukt jakken som heter Mellow Sara Parkas. Den var ny nå i høst. Fargen jeg har heter støvrosa, og denne modellen går helt opp i str. 54. Dette er en vattert parkas med fast hette i mykt, supermatt materiale. Den har løs polyester vattering som gir en lett og varm vattering. Jakken har fast hette med justering og mansjetter og innerkrage i myk rib. Splitt i sidesøm med trykknapper og frontlommer med klaff og trykknapper. Jakken dekker rumpe og lår så den holder deg god og varm på kalde dager. Dette er en komfortabel og stilsikker jakke å ha i garderoben. En stor favoritt hos meg. Twentyfour har også flere parkasmodeller som man kan få i store størrelser.

Ellers er det mye spennende vårvarer på vei til butikkene nå fremover. Joda, vi er bare i desember, men våren, den kommer i butikker om ikke så lenge. Gozzip og Studio har en pre spring kolleksjon, en mindre kolleksjon som kommer før vårens hovedkolleksjon kommer. Jeg vil vise litt fra den i dag. Bla har den litt strikke plagg, noe sikkert flere av dere er veldig glad i. Jeg er veldig varm av meg, så ofte kan strikka plagg bli noe varme for meg, så jeg har nok ikke så mange strikke plagg i klesskapene mine. Det skal jeg endre litt på nå. Nå skal også jeg bruke strikkeplagg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I Pre spring kolleksjonen til Gozzip, så finner vi i år to flotte strikkejakker. Begge med god lengde. Den første jeg viser her, det er Marian Long Cardigan. Sort med en kant i fargen som heter curry. Veldig fin, og denne er også den lengste av disse to. Strikkejakken er i 58% akryl, 32% nylon og 10% ull. Jeg har str. M i den, og jeg får fint kneppet den, men akkurat denne lange, den vil jeg nok ha åpen med en fin topp under. Men det er smak og behag slik det alltid er.

Den andre strikkeplagget fra Pre Spring kolleksjonen til Gozzip, så er det denne utrolig fine strikkejakken i veldig fine, duse farger. Denne modellen heter Marian Stripe Long Cardigan. Denne har jeg også i str. M, men den er romslig til meg. Tror S hadde blitt knapp kanskje, og det er jo også godt at slike jakker er romslige. Denne strikkejakken er i samme stoff som den forrige : 58%akryl, 32%nylon og 10%ull.

Så to to tunikaer som absolutt er min smak, og som jeg kommer til å bruke mye. Begge disse er fra Pre Spring kolleksjonen til Studio. Favoritten er nok tunikaen som heter Frida. Jeg likte modellen, og designet veldig godt. Fargene også. Veldig fint at blåfargen kommer så godt frem synes jeg. Spissene som går ned foran og bak, de gjør noe med hele tunikaen. Den er i tillegg utrolig behagelig å ha på seg, og det er en fin lengde. Tunikaen er i 95% viskose, og % % elastan.

Den andre tunikaen , den liker jeg også veldig godt. God lengde, og utrolig behagelig å ha på seg. Tunikaen heter Gunild. Sort tunika med mønstrete partier på den ene skuldren, og helt nede. Disse partiene gjør jo tunikaen mer spennende enn om den hadde vært helt sort. Helt ensfarget, så hadde tunikaen vært like behagelig, men ikke like fin for øyet. Denne her er også i 95 % viskose, og 5 % elastan.

For deg som liker klær, så har dere mye spennende i vente både fra Gozzip og Studio. Jeg begynte med disse fire smakebitene, og mer kommer etter hvert. jeg gleder meg så til vårkolleksjonene, for det er så mye fint der også. Fine farger, fine design og gode modeller.

Håper søndagen blir en fin dag, og i dag kan vi også tenne det tredje lyset i adventsstaken vår. Førjulstiden er en fin tid. Ikke trenger jeg å stresse heller, for jeg føler jeg har kontroll på det meste. Det er så fint å tenne alle levende lys i julehuset mitt. Det er kun treet som mangler, og det bør jo egentlig komme opp i dag…men vi får se hva dagen bringer. Vi blogges til lørdag!

Det har skjedd noe, det er det ingen tvil om. Minus 10 kg. Jeg burde være veldig fornøyd med det tallet. Og jeg er veldig fornøyd, men likevel så kjenner jeg at jeg ikke er helt fornøyd likevel.

For all del, jeg er fornøyd med minus 10 kg på ca 3 mnd. Veldig fornøyd. Jeg har jo aldri før opplevd et så stort vekttap på så kort tid. Egentlig burde jeg juble, jeg vet det. Jeg burde skamme meg litt som likevel ikke er helt fornøyd. Men…det er ikke vekttapet som jeg ikke er fornøyd med. Det er effekten av Saxenda. Her har noe skjedd, og jeg er spent på om det er flere enn meg som opplever det samme. Og det store spørsmålet er om det kun er et platå jeg må over, at kroppen jobber litt i mot meg nå, og at det er derfor jeg ikke føler effekten av sprøyta. Jeg håper ikke effekten er så kortvarig som dette.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En av de gode tingene med Saxenda, det er jo denne veldige metthetsfølelsen man får. Man blir stappmett av mye mindre mat enn tidligere. Det er så deilig å kjenne at man blir så fort mett av så mye mindre mat. Og det er denne metthetsfølelsen som nå ikke helt er der. Jeg blir ikke like fort mett. Samtidig så har jeg jo lært hvor lite jeg bør spise, så jeg prøver å spise likt selv om denne metthetsfølelsen ikke er der akkurat nå. I hodet mitt så var det lettere når jeg virkelig kjente hvor mett jeg ble. Når jeg ble så mett av så mye mindre mat, så mistet jeg også suget etter det usunne. Jeg var så mett at jeg ikke hadde lyst på verken søtt, eller salt. Nå har jeg litt mer utfordringer der selv om jeg er stolt av meg selv med tanke på hvor lite, spesielt søtt jeg har spist etter jeg startet på Saxenda. Det er minimalt. Jeg er også stolt over at jeg kan ha både søtt og salt liggende uten at jeg må spise det. Noen må ha det ut av huset, det må ikke jeg. Der er jeg utrolig flink. Jeg har ikke spist ei bolle, eller ei vaffel på evigheter feks. Så hadde vekten gått gal vei, så var det den daglige maten som hadde vært årsaken, men jeg holder vekta, men går ikke ned.

Jeg har latt vekta samle litt støv de to siste ukene. Jeg har gått ned det jeg må for å fortsette med Saxenda og mere til, og jeg håper jo at det er kroppen som kjemper mot meg når Saxenda nå ikke gir meg samme effekten. For at den skal slutte å virke sånn plutselig, det synes jeg er rart. Men alle som har gått ned i vekt vet at vi kommer til dette platået hvor vekten står helt bom stille. Så jeg må bare fortsette den gode jobben jeg gjør, og håpe at den igjen vil hjelpe meg. Det er ikke til å stikke under en stol, at den effekten Saxenda har hatt, den har betydd enormt mye for meg. Det å føle at det endelig er noe som kan være med å hjelpe meg i kampen mot kiloene, det har gitt meg en utrolig god følelse. Jeg har liksom fått en god venn med meg på veien. Jeg har lært enormt mye disse månedene om maten, og porsjonene jeg har spist. Jeg har lært mye om kalorier i det jeg bruker i maten. Man har jo hatt en viss peiling før også, men jeg har fått enormt mange aha opplevelser som jeg har lært av. Jeg har kuttet en del, og lagt til en del. Så læringen har vært enorm, og den skal jeg selvsagt ta med meg videre. Men, det er lettere å gå veien om man har noe der som gir deg den viktige boosten, og en god hjelp.

Selv om vekta har fått samle litt støv de to siste ukene, så skal jeg ikke kaste den på søpla. Men jeg ble nok litt opphengt i tallene den viste. Den deilige følelsen når den viste ” store ” tall, og nederlaget når den kanskje bare viste 300 gram. Ned var liksom ikke ned på en måte. Når den viste det samme, så var ikke den noen god følelse når man hadde vært så innmari flink. Så nå skal den få samle støv litt, og så fortsetter jeg å måle. For målene, de går ned selv om vekta står stille, og det er kjempe moro! Centimeterene, de forsvinner både her og der, så ingen grunn til å deppe.

Treningen, den fungerer optimalt. Jeg er kanskje blitt litt avhengig av å trene, og det må vel i dette tilfellet bare være positivt. Jeg har som mål å trene 6 dager i uken. Får jeg til 7, så er jeg super stolt, men noen uker blir det også 5, og om jeg ikke er super fornøyd med 5 økter, så er jeg selvsagt veldig fornøyd. Når snøen har falt i store mengder her i sør, da blir det ikke trening på meg. Jeg er litt sånn pysete i forhold til å kjøre når det snør i bøtter og spann, så da vinner snøen over treningen, og den dårlige samvittigheten, den kommer i bøtter og spann akkurat som snøen…Men se bort i fra snø, så har de 6 øktene i uken satt seg i kropp og hode. Det er noe jeg må, og ikke minst, noe jeg vil gjøre. Trening er blitt noe veldig positivt i livet mitt. Det er ikke et ord, eller et tiltak. Jeg elsker å stå opp tidlig og komme meg på trening, og for meg fungerer det optimalt å trene alene. Ta på hodetelefoner, og gjøre klar spillelisten på Spotify, og gå inn i min egen, lille boble, i min egen, lille verden. Og når det ikke snør, eller når jeg ikke er forkjølet, så trenes det 6 økter.

Kampen mot kiloene, det er en evig kamp. Det er vi mange som vet mye om. Men noe av det som er veldig positivt med perioden etter jeg startet på Saxenda, det er at jeg føler meg så mye bedre. Både i kropp og hodet. Ikke minst, så føler jeg meg mye tryggere på eget selvbilde. Jeg kan faktisk kjenne på følelsen av å være fornøyd i blant med speilbildet mitt. Man vil aldri bli fornøyd med kiloene, men det å være mer fornøyd med der man er akkurat nå. Det å kunne begynne å bli mer glad i seg selv, se seg selv i speilet og smile. Ikke at den følelsen er der hver dag, men at jeg kjenner på den nå og da, det er så godt å kjenne på.

Det var forresten en fugl som hvisket meg i øret at det kommer en ny medisin mot fedme i 2022. Jeg vet ikke noe mer om den, men jeg vet at noen leger har snakket med pasientene sine om dette. Jeg er spent på hva det er. Denne skulle virke bedre, og være sterkere enn Saxenda. Visst du bruker Saxenda, hvordan er din opplevelse av den? Det er fint å høre hva andre også opplever. Er det noen om opplever som meg at denne veldige metthetsfølelsen dabber litt av ?

Ellers er jeg glad for at jeg ikke har bodd i den delen av Agder som har blitt snødd ned de siste dagene. Dere som følger bloggen min vet at jeg ikke liker snø. Snø er fint på fjellet, eller på postkort. Vi fikk veldig mys snø forrige helg, så jeg følte vel at jeg ikke gjorde noe annet enn å måke snø. Så om jeg ikke kom meg på trening, så fikk jeg mer enn nok trening når jeg måkte. Når det fortsatte å snø i store mengder i deler av fylket denne uken, så ble det regn her. Så nå, nå er det ikke så mye hvitt igjen her. Hurra for det 🙂

Nyt lørdagen. Nyt førjulsdagene. Kanskje blir det litt baking her i dag. Tenkte å prøve meg på gule bomber, og så skal det lages krumkaker i helgen. Det er nok favoritten min. Mamma lager røren, og jeg steker de. Vi blogges i morgen!

Jeg er godt skodd for vinter. Jeg skal ikke fryse på kalde dager. Jeg skal holde meg varm fra innerst til ytterst. Et kjapt blikk ut av vinduet, og en titt på temperaturmåleren forteller meg at jeg trenger varme klær, for det er kaldt på Sørlandet, og det er hvitt så langt øyet kan se. Vakkert? Joda, snø er stemningsfullt, og man kjenner litt mer på at det nærmer seg jul. Men snø og meg hører liksom ikke helt sammen. Jeg liker ikke snø. Uansett om det kan være vakkert, og uansett hvor gøy det er for små og store barn, så kan jeg ikke endre på mitt forhold til snø.

Det har snødd godt på Sørlandet de siste dagene, så her er det bare å finne frem både ski og akebrett. Det har blitt mye måking kan man si, men det gjør meg faktisk ikke noe å måke snø. Snømåking er veldig god trim. Jeg stresser ikke når jeg måker, og jeg vandrer rundt i min egen lille verden med musikk på ørene, og sørlandsskuffa i hendene. Men når det laver ned i bøtter og spann, så kjenner jeg frustrasjon melde seg. Jeg vil ikke ha snø på Sørlandet, men det nytter ikke å protestere. Jeg må bare ta det som kommer med fra himmelen. Jeg får bare måke og prøve å være optimist.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne uken har jeg handlet meg nye støvletter på Zalando. Jeg er så glad for at jeg med store føtter faktisk kan finne både fine, og gode sko på Zalando. Valget falt på noen hvite skoletter, og jeg kjenner at jeg må gå noen runder med meg selv før jeg bestemmer meg for om jeg skal beholde disse hvite, eller ikke.  Dersom jeg bestemmer meg for å beholde de, så skal jeg selvsagt vise dem på bloggen min. Det er fargen jeg er usikker på. Skolettene er flotte, de passer fint, men er jeg fortrolig med hvite skoletter?

Denne uken har jeg også fått en del pakker bestilt på Black Friday. Mye julegaver, men også litt til meg personlig som jeg vet 100% at jeg har spart en del penger på. Dette er varer jeg vet hva koster før Black Friday, og jeg sjekker alltid priser hos flere før jeg kjøper noe. Blant pakkene til meg selv, så var det en ny pakke fra ZIZZI. Forrige helg skrev jeg om de selvsittende strømpene de nå har fått inn. Jeg er så fornøyd med disse strømpene, så med 25%, så ble flere par bestilt.

Jeg tenkte jeg skulle vise litt mer klær på bloggen i dag. Flotte hverdagsklær fra vinterkolleksjonene til Studio og Gozzip. Det er faktisk sånn at det ikke er altfor lenge til vårvarene kommer i butikkene. Vi skal ikke langt over i det nye året før mye er på plass. Jeg tror produsentene så smått har begynt å sende vårvarer bla til Norge. Men akkurat nå, så skal jeg vise hverdagsklær for vinterdagene.

Den første jeg skal vise er en lang cardigan med flotte farger. Denne er fra Gozzip. Dette er Brita Long Cardigan. Her kan man velge om man ønsker å ha den åpen med en topp under, eller om man ønsker å ha den kneppet. Sort, burgunder og orange i en herlig blanding. Faller veldig fint.

For deg som liker litt farger, og mønster, så er kanskje Ena Shirt Tunic noe for deg. Denne liker jeg veldig godt. 100% viskose. Fine farger, og striper, det har jeg veldig lite av. Jeg liker også veldig godt at armene ikke må være helt lange. Jeg liker at jeg kan regulere de litt opp. På denne er det strikk nederst på armene. Jeg har str. M i denne også. Den ser ut som den spriker over brystene på et sted der, men den er stor nok 🙂 Denne er fra Gozzip.

Emilie Shirt er fra Studio. Også dette er en lang bluse med knepping hele veien. Stilig mønster. 100% viskose. A-form med skjortekrage og vide 3/4-ermer. Knappestolpe i full lengde foran.

Åsa Dress, den liker jeg også veldig godt. Egentlig en kjole, men jeg skal bruke den som tunika, og det kan den fungere fint som om man har høyden. Underkjolen er i myk viskosejersey, og overdel i dekorativ elastisk mesh-kvalitet. Feminin med blomstertrykk i elastisk materialblanding. A-form med V-hals og lange ermer. Denne kan man bruke som kjole i julen, eller på tilstelninger før jul. Den har jo også rødt i seg.

Kaja Blouse, det er en topp jeg liker utrolig godt. Jeg har jo begynt å bli litt mer vant til kortere lengder, og denne har en perfekt synes jeg. Enten at man bruker toppen slik den er, eller man kan bruke den under en jakke, eller en cardigan. Det er også veldig fint med en vest over. Jeg synes også printet på denne er utrolig fint. Et stort, flott hjerte.

I dag er det innedag for meg, og dere har sikkert skjønt hvorfor 🙂 I dag tenker jeg å skrive ferdig julekortene. Jeg holder på tradisjonen med julekort. Jeg koser meg med å skrive julekort, og setter stor pris på å sende, og å motta kort. Det er selvsagt prinsene mine som smiler så fint på årets julekort. Jeg håper søndagen blir en god søndag for deg, og at du nyter adventstiden.

Sånn helt til slutt. Den flotte jakken jeg har på meg på forsidebildet, den er sååå fin. Nydelige farger, varm og god, og den kommer fra Twentyfour.

Selv om man på forhånd ikke har tenkt tanken, og ikke frykter noe, så kjenner man pulsen litt. Jeg kjente at pulsen gikk litt raskere. Jeg tenkte jo tanken ” tenk visst.” Et øyeblikk hadde jeg lyst til å avbestille timen, men fornuften seiret. Skulle de finne noe, så er det bedre at man finner det nå enn senere.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg fikk time til mammografi for to uker siden. Jeg har tidligere tatt mammografi to ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Da jeg var på mammografiscreening for to uker siden, så skulle legen først se litt på brystene mine før man får brystene skviset sammen i denne mammografimaskinen. Det føles som om de blir helt flate, og det er et godt trykk man får. Det er ikke smertefullt som noen mener, men det er jo litt ubehagelig når man føler at brystene plutselig blir presset sammen til pannekaker omtrent. Litt lur føler man seg der man står, men for en viktig undersøkelse dette er. Jeg håper alle som er med i mammografiprogrammet følger opp timene de får. Man følges opp hvert annet år. Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner. I 2020 fikk 3424 kvinner i Norge brystkreft. Mammografiprogrammet har som mål å redusere dødeligheten av brystkreft blant kvinnene som inviteres, og oppdage sykdom i et tidlig stadium, der sjansene for mer skånsom behandling og å kunne beholde brystet er større. Innføringen av organisert mammografiscreening for kvinner i alderen 50-69 år har ført til en betydelig reduksjon i dødelighet av brystkreft blant kvinner i Norge. Det viser en stor studie fra Kreftregisteret.

I løpet av ti minutter så hadde legen sett på brystene, og undersøkelsen gjennomført. Jeg ville uansett resultat få brev fra sykehuset i løpet av 1-4 uker. Takk og lov at de understrekte at jeg kom til å få svar uansett. Visst ikke så hadde jeg fått småpanikk når det dukket opp brev fra sykehuset i Digipost med svar på mammografiscreeningen på torsdag. Pulsen gikk en del raskere når jeg logget meg inn i Digipost. Jeg kjente litt på denne usikkerheten, og jeg dro et lettelsens sukk da jeg så overskriften: Mammografibildene viste ikke tegn til brystkreft. Puh!

Jeg har jo en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet. Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. Akkurat på denne dato for 19 år siden var jeg ferdig operert, og straks klar for overflytting fra Radiumhospitalet til Sørlandet Sykehus

Det er så viktig at man stiller opp når man får time til mammografiscreening, og det er så viktig at man tar på alvor når man merker endringer i kroppen generelt . Mine blødninger i 2002 kunne fått katastrofale følger om jeg hadde oversett de. Krefttypen jeg hadde var svært aggressiv, og hadde spredd seg som ild i tørt gress. Tar man endringer på alvor, så kan det bety så mye for. Heller et lege besøk for mye enn et for lite.

I går kom den. Jeg har bedt til høyere makter om å glemme Kristiansand. Vi er jo tross alt hovedstaden på palmekysten. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men hørt ble jeg ikke. For i går kom den, den første snøen.

Nei, det er ikke koselig med snø. Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå akkurat der, og i akkurat samme konsistens til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre ..snøen kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Det snør, og jeg kjenner ikke det fnugg av glede. Jeg går liksom litt i kjelleren et øyeblikk. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det snart er desember. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit. Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet. Snø og hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jaja, man skulle tro at vi fikk snø i bøtter og spann i går. Det gjorde vi ikke, men det snødde godt da jeg våknet, og egentlig skulle dra på trening. Jeg ble hjemme, og hadde treningsfri med god samvittighet. Jeg har hatt seks gode økter denne uken. Jeg fikk ei veldig god økt nå på morraen. Det ble ei mil på sykkel. Nei da, det kom ikke mye, men det ble litt hvitt på bakken, og jeg hørte en brøytebil i det fjerne. Skjønner ikke helt at det hadde kommet så mye at brøytebilen måtte ut akkurat, men noen ble kanskje i ekstase over snøen. For min del, så er det bare å forberede seg mentalt på at det nå kan komme mer snø. Da jeg gikk på trening kl.07, så var det minus en grad, og speilglatt å gå. Jeg må få meg piggsko, for jeg er livredd for å tryne på glatta. Når jeg var ferdig med mila på sykkelen, og skulle hjem, så hadde værgudene bestemt seg for å servere litt mer snø. Det snør ikke en haug, men det snør. Det er nok for meg.

Jeg vet at noen sikkert rister oppgitt på hodet når jeg klager over litt snø, men det er jo også litt hva man er vant til, og hva man liker. Da jeg gikk på trening i dag morges, så var det minus 1 grad her, men det føltes som minus 10…minst .

Vinter har til tider vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er heldigvis ikke som den en gang var. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen, men nå har jeg jo fått to flotte barnebarn, og da er det et ønske med en god vinterbukse så jeg kan gå ut i snøen med dem. Ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Det var i alle fall sånn jeg følte det. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen….

Som en størrelse for stor, så er jeg også så ” heldig ” at jeg har store føtter. Damesko sluttet før på str.41, og ingen produserte damesko høyere enn det, da måtte man over på de vakre herremodellene. For meg som alltid har vært opptatt av å kle meg pent, så var det ikke moro når jeg ikke fikk damesko i min størrelse….så når jeg skulle ha vintersko, så måtte jeg lete etter de som var minst mandige. Jeg er såååå lykkelig over at MYE har skjedd på denne fronten, og jeg er så glad for at en del produsenter har skjønt at også kvinner kan ha store føtter. Nå er det ett veldig godt utvalg av sko til oss som må over str. 41. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Sånn klesmessig, så går det an for oss store å kle oss etter forholdene. Det er masse flotte vinterklær, og sko å få tak i, også om en må opp i de største størrelsene.

Tidligere hadde jeg som nevnt en utfordring med å finne ullklær som passet min kropp. Jeg vet at beina mine er større enn normalen, og krever sitt, men går man en del år tilbake, så stoppet ullklær ofte på størrelse 48. Da var str.48 en stor størrelse, og det var jo nesten en nyhetssak at man kunne få klær helt opp i denne størrelsen. Takk verden for utviklingen sier bare jeg. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer perfekt. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg gått opp i livet selv om tømmerstokkbein som krever sin plass. Fint er ulltøyet også, og det er jo en stor pluss i det hele. Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser ikke bra ut. Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. Nå er det bare ei vinterbukse som mangler i samlingen min – den tror jeg at jeg må lete lenge etter. For dere som ikke har tømmerstokker, og heller litt mer over på det ” normale “, så vil jeg tro at det finnes flere gode alternativer når det kommer til varme bukser. Jeg må nok i tenkeboksen, og vurdere hardt om jeg skal få sydama mi til å sy ei vinterbukse…. neste vinter…

Jeg vet at mange etterlyser ullklær i store størrelser. Den overdelen jeg har på meg på bildet, den er fra Twentyfour. Jeg ser at denne nå er utsolgt i de største størrelsene, men jeg regner med at den vil komme tilbake. Følg med på siden, eller hør med kundeservice. Overdelen heter Finse Frigg Ull, og er i str. 50. Tigthsen, den er på lager i store størrelser, så dette kan du sjekke ut på hjemmesiden deres. Sjekk nettbutikken deres med jevne mellomrom, eller så vet jeg at Sporty Pluss selger mye fra Twentyfour: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543066/finse-frigg-ull-ls-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltopp-til-dame og her er ulltights: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543111/finse-frigg-ulltights-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltights-til-dame

Det er sikkert også flere aktører som selger ulltøy, og kanskje har dere som leser bloggen også tips om gode, varme klær.

I dag kommer prinsene mine sammen med foreldrene. Vi skal ha bakedag sammen med min niese og hennes datter. Det gleder jeg meg veldig til. Vi skal bake kakemenner, og datteren min, hun må ha berlinerkranser. I går pyntet jeg til jul, så julehuset, det er klart. Jeg mangler bare juletreet.

I dag skal jeg skryte, og jeg skal skryte av noe jeg ikke vanligvis skryter så mye av. Grunnen er vel at jeg ikke har hatt så mange grunner til å skryte, men i dag, så er skryt på sin plass.

Som blogger så blir man kjent med veldig mange klesmerker. Man vet hvem som har spreke klær, hvem som har klassiske, hvem som våger å bruke farger og mønster, og man vet hvem som er gode på passform for ulike kropper. Så har man sine favoritter, slik som sikkert du også har. Man finner sine merker som man føler seg vel i. For meg er passform utrolig viktig. Det at klærne kler kroppen min, og at jeg føler meg vel i det jeg har på meg. Jeg liker farger og spreke design. Jeg liker litt bling, og litt blonder. Før måtte jeg ha overdelene så lange som mulig. Nå må jeg heldigvis ikke det. Jeg har ennå en vei å gå når det kommer til å gå med korte plagg, men det skjer ting der også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For et par uker siden, så skrev jeg om truser på bloggen. Jeg skjønte fort at jeg ikke var alene om og jakte på gode truser. Det med truser er et problem for mange. Når vi snakker om truser, så fikk jeg forleden dag en pakke fra Danmark fra en venn av meg som bor der, og opp i denne pakken, så la det 12 par med favoritt trusene mine! Juhu! Da ble det jubel i stua. I tillegg har jeg jo funnet disse hipsterene fra Kappahl som jeg fortsatt er veldig fornøyd med, også etter vask. Så nå trenger jeg ikke jakte på truser på en stund. Lettere å ” jakte ” når man ikke trenger det.

Da jeg skrev om truser, så etterlyste jeg også litt sexy undertøy. Det er mange av oss formfulle kvinner som også liker å føle oss fine under, og det å finne sexy, og lekkert undertøy i norske butikker/nettbutikker, det er ikke lett. Miss Mary kan innimellom ha noe, men det er ikke noe som er fast i kolleksjonene deres. Dessuten har Miss Mary nå så mye uten bøyler, iallefall om man skal kjøpe bodyer/korsetter. Det er ulike meninger om bøyler, men for meg som har store bryster, så må jeg ha bøyler. Jeg har prøvd flere uten, som i følge produsentene skal løfte, og gi hold, men for meg, så har disse ikke vært noe. Jeg må ha støtte, veldig god støtte. Jeg har også kjent på hvor viktig det er å finne riktig bh størrelse slik at puppene ikke tyter ut, og at valker holder seg pent på plass. Jeg har lært at man ikke skal prøve å komme inn i en for liten bh, for det er ikke pent. Ikke er det særlig behagelig heller. Man går stadig og løfter, og retter på bh, på stropper, og pupper som er i ferd med å falle ut. For store cuper er heller ikke pent. Man skal fylle ut bh’en.

Jeg hadde også funnet perfekte strømper. Stay Up strømper som i tillegg til å passe var skikkelig flotte. Strømpene var perfekte! For meg som sliter så mye som jeg gjør, så er det en herlig lykkefølelse når man faktisk finner strømper som sitter så perfekt.  Stay Up strømpene skled lett over tømmerstokk leggene mine, de skled elegant oppover lårene, og stopper der de skulle. De har så god vidde! Blondekanten var lekker, sexy, og den satt! Silikonkanten sitter som limt inntil lårene, og de sitter der helt til jeg tar de av. Kvaliteten er også veldig bra. Men her var jeg ikke lenge i paradis, for plutselig så sluttet man å produsere de.

Og nå kommer fortjent skryt. Jeg har funnet stay ups, og de har jeg funnet her i Norge. Jeg satt og skulle bestille fra utlandet, noe som koster en del med frakt, toll og gebyrer. Plutselig så tok jeg en pause, og surfet litt innom diverse nettbutikker. Og blant nettbutikkene jeg var innom, så var det også ZIZZI. Jeg handler ikke så mye på ZIZZI, og det er fordi jeg syntes utvalget, spesielt i butikken deres her i Kristiansand er ganske kjedelig etter min smak, og det er heller ikke så ofte jeg finner noe i nettbutikken. ZIZZI har begynt å selge stay ups, eller selvsittende strømper som de heter om du leter etter de på nett, eller i butikk.

Jeg kontaktet ZIZZI for flere uker siden for å få mål på strømpene, men ennå har jeg ikke fått et eneste mål. Jeg skulle høre fra dem fikk jeg beskjed om to ganger, men ennå har ikke noe skjedd. Det synes jeg er noe dårlig oppfølging av kunder. Hadde de ikke visst noen mål, så er det bedre at man bare sier det enn at kunder venter og venter. Uansett, jeg tok sjansen på å bestille strømper, og litt undertøy når de hadde 30% denne uken. Jeg var så spent på å få varene, og på å prøve strømpene. Optimist, det var jeg ikke. Jeg var sikker på at de måtte sendes tilbake, men der tok jeg skammelig feil. Stay up’ene passet perfekt! De er i 30 denier, og de har dette silikonbåndet øverst som gjør at strømpene ikke sklir ned. Strømpene er også utrolig flotte! Skikkelig lekre og feminine blondedetaljer. I dag har jeg bestilt flere par av disse. Når man finner noe man er fornøyd med, så må man bare hamstre. ZIZZI har også et annet par med selvsittende strømper i kolleksjonen. Også disse er i 30 denier med flotte blonder øverst, og den samme silikonkanten inni. Et litt annet design, men også disse passer perfekt, og er veldig fine. Her skal ZIZZI virkelig ha tommel opp både for flotte strømper i store størrelser, og for at de har produsert selvsittende strømper som vil passe de aller fleste bein. Man kan få begge strømpene i str. S/M, M/L og L/XL. Jeg har L/XL i mine strømper. Jeg aner ikke om butikkene til ZIZZI har disse, men det går an å spørre. Visst ikke så bestiller du enkelt på nettet.

Foto: ZIZZI

Jeg synes blonder er fint på undertøy. OG ZIZZI skal også ha tommel opp for at de nå har et godt utvalg både i bh’er, men også i sexy undertøy som bodyer, og også nattkjoler. Jeg blir så glad når jeg ser slikt, og så håper jeg de av oss som har etterlyst dette faktisk bruker butikkene for å handle om det passer. Jeg bestilte en fantastisk flott body med lange armer i nettbutikken. Knepping i skrittet, men her er det faktisk ikke hekter slik det oftest er. Kneppingen er trykk knapper, og det gjør kneppingen mye lettere. Er man flink til å sy, så kan man jo fjerne denne skritt delen, og kneppingen, eller få en god sydame til å gjøre jobben.

Nattkjole, det bestilte jeg også, og det ble nok et blinkskudd. Det er utrolig lenge siden jeg har hatt den følelsen etter kjøp på ZIZZI, så dette var moro. Dette er som dere ser, en kort nattkjole med blonder, og formstøpte skåler. Størrelsen jeg hadde valgt, den passet veldig fint.

Jeg er strålende fornøyd med handelen. Strålende fornøyd med flott undertøy, og strømper. Strålende fornøyd med størrelsene. Jeg er så fornøyd at tommelen går høyt til værs for ZIZZI for både undertøy og strømper. Jeg håper de vil fortsette med selvsittende strømper, og at de vil fortsette med blonder, og lekre detaljer på en del av undertøyet deres. Veldig moro og kunne videreformidle dette til dere som følger bloggen min.

I dag tenker jeg å finne frem julekransene mine som skal henge på ute ved inngangen min. Jeg skal også finne frem adventsstaken, og julestjernene som skal henge i vinduene i spisestuen. Om det blir nisser, engler og røde lysestaker også i morgen, det får vi se utover dagen. Nyt lørdagen!!

Søndag, og jeg har kommet meg hjem fra ei god sykkeløkt. Helt utrolig hvor gode venner sykkelen, og jeg har blitt. Hvem hadde vel trodd det? Ikke jeg. Jeg har aldri likt sykkel, og spesielt ikke den sykkelen man bruker ute. Jeg er ikke den som sykler, og jeg kommer aldri til å bli en sykkelentusiast. Vi snakker fortsatt om å sykle ute. Men ergometersykkelen, den er jeg blitt veldig glad i. Det startet vel når jeg slet litt med vondt i det ene kneet etter å ha bodd på tredemølla. Da fikk jeg beskjed fra PT’en min om å sykle. Ordet sykle skurret fælt i hodet mitt, men på trass så gikk jeg bort til den hersens ergometersykkelen. Trass ble til noe jeg likte veldig godt. Nå har jeg 3-4 sykkeløkter i uken på mellom 1 og 1,5 mil hver gang. På med øretelefoner, og Spotify, så er det bare å tråkke i vei. I dag hadde jeg ukens 7.treningsøkt, og jeg er så stolt av meg selv.7 økter, det er ei råbra treningsuke. Men når jeg ikke trener, så er det noe som mangler. Ikke fordi jeg får verdens dårligste samvittighet over at jeg ikke går på trening, men treningen gir meg så utrolig mye. Jeg spretter opp av senga rundt 0615, og er på trening som regel innen kl.07. Flott start på dagen.

Fra et alvorlig og viktig tema på bloggen i går, så blir det et litt ” lettere ” tema i dag. Et viktig tema for mange, men ikke så mye alvor over det. Ikke for de fleste av oss. Jeg lovet klær på bloggen i dag, så klær skal det bli. For det meste så blir det hverdagsklær, men det er hverdager det er mest av, og jeg elsker hverdager. Jeg tror de fleste butikkene bugner av flotte festklær i disse dager, så det blir nok mange flotte, og pynta mennesker rundt på diverse julebord og tilstelninger i disse dager. Jeg elsker det som skinner, og glitrer når jeg skal pynte meg, og jeg har vist litt av slike plagg på bloggen tidligere. Men produsentene er mange, og der er jo garantert masse flott i butikkene nå.

Hverdagsklær for alle hverdagene. Det liker jeg, og jeg liker også at hverdager er dager man kan pynte seg litt, og føle seg fin. For meg er det viktig. I dag skal jeg vise litt forskjellige plagg, og så håper jeg du også finner  plagg der som også fanger din interesse. Klærne er fra vinterkolleksjonen til Studio og Gozzip. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det første jeg vil vise, det er en knalltøff tunika fra Gozzip. Tunikaen heter Alberta Tunic, sort med skikkelig tøffe ringer i gull oppe og nede. God lengde, og veldig god passform. Du kan også få en oversized bluse med samme detaljer.

Liker du behagelige kjoler, og kanskje også med hette? Da er nok Alberta Hood Dress en kjole du kan like. Jeg er veldig glad i disse, og jeg ” bor ” i denne type kjoler når jeg bare skal være hjemme. Så herlige å ha på seg! Kjolen har lekre knappedetaljer nede på siden. Gullknapper.

Når vi er i det sorte hjørnet, så kan jeg også vise en stilig, lang cardigan fra Gozzip. Kathe Cardigan heter den. Her snakker vi veldig god lengde, og en cardigan hvor man ha en topp under. Her har jeg på meg en langarmet topp fra Sandgaard. En topp med dyreprint som finnes både med grå og brune toner. Sandgaard har masse flotte, ensfarga topper i sitt sortiment. Uten armer, med arm, med kort arm…og i mange flotte farger. Ofte trenger vi et lite utvalg av ensfarga topper som vi kan ha under jakker, cardigans mm.

Men nå dere, nå trenger vi farger. Vi forlater det sorte, og ser at vi også høst og vinter kan bruke flotte farger. Det må ikke være sort, eller brunt eller grått selv om det er en mørk tid. Farger gjør oss glade, og mange trenger å kjenne mer på glede på denne tiden. Den første er en tunika fra Gozzip. Sjekk den lekre fargen! Dette er en tunika i 70% viskose, og 30% polyester. Den er lengre bak enn foran. En detalj som min mor, fotografen ikke synes er pent 🙂 Jeg derimot, jeg synes det er en tøff detalj, og rompa blir godt dekket. Jeg elsker fargen, og tunikaen er utrolig god å ha på seg. Tunikaen heter Malou.

Jeg synes vi skal fortsette med farger. En noe mer dempet farge i forhold til den røde, men så utrolig lekker farge etter min mening. Dette er en tunika som skal være oversized, så den skal være romslig. Jeg har str. M i denne som alle andre plagg jeg har på meg på bloggen i dag. Tunikaen heter Hannah Oversize Tunic. Fargen heter paprika, og denne finnes også i sort, og i bordeaux. Selv om tunikaen er romslig, så er den utrolig god å ha på seg. Litt tynn i stoffet. Perfekt for meg som blir fort veldig varm, også på denne tiden. Nei, det er ikke overgangsalderen 🙂

Så må jeg vise dere vinterens Johanne Shirt Tunic. Kanskje husker dere den flotte tunikaen fra i sommer, med magnolia blomster? Den ble en storselger. I vinterkolleksjonen, så har Gozzip tatt frem blomsterprint igjen på Johanne tunikaen. Er den ikke flott? 100% viskose. Legg i brystpartiet foran og bak. O-hals og knappestolpe i full lengde foran. Innvendige sidelommer og 3/4-ermer med elastiske mansjetter. Superfin!!

Dette var søndagens go’biter. Plutselig kommer dukker det opp mer lekre plagg på bloggen. Jeg vet veldig mange av dere setter pris på å få slike tips, og at dere setter pris på å se klær på meg, og ikke bare produsentens modeller. Det er mange som fører klær fra Gozzip, men akkurat hvem som selger disse, det kan jeg finne ut av om noen vil vite det. Men jeg vet at butikker som Alexis, Celli, Unik, Nais, og PIP selger merket…og sikkert mange andre også.

Det blir en rolig søndag her i sør. Jeg jobber med et spennende prosjekt som akkurat nå har fått en kjepp i hjulene. Jeg håper det løser seg, for dette har jeg gledet meg til. Ellers nærmer det seg desember, og tid for adventskalender. I år som i fjor, så er det tre stykker som får adventskalender av meg. Det er selvsagt mommos to nydelige prinser, og så er det min kjære datter. Min datters 24 gaver er pakket inn, så i dag tenker jeg å pakke inn prinsenes gaver. Jeg storkoser meg når jeg sitter og pakker inn, og jeg gleder meg til å se ansiktene deres når de får kalenderen. Selv tror jeg ikke at jeg skal ha kalender i år. Jeg kunne godt ha tenkt meg Bodyshop sin største kalender, men 2000 kr, det synes jeg kanskje er litt mye penger. Sjokoladekalender, det vil jeg ikke ha, så mulig det blir en Flax kalender 🙂 Jeg skal ha en snekker her i huset den første uken i desember, så her blir det sen pynting i år….tror jeg dropper å pynte tidlig når jeg vet det blir mye støv og rot…. Ha en nydelig søndag!!

Det er ikke noe nytt. Det har vært sånn i evigheter, og altfor mange av oss overvektige har kjent på dette. Likevel er jeg utrolig glad for at det settes fokus, for dette er det viktig at vi snakker om.

Jeg har følt veldig på dette, men da skal vi heldigvis mange år tilbake i tid. På tirsdag kunne vi lese om det på NRK sine nettsider, nemlig at overvektige kvier seg for å dra på treningssenter. Kommentarer og blikk blir for vondt. Man vil så gjerne, men blikk og kommentarer blir så skremmende, og sårende at altfor mange lar være å trene. Det blir liksom så feil. Vi med overvekt og fedme, vi blir oppfordret til å trene, og samtidig så finnes det strategier for å stenge oss ute.

Nå vil mange hevde at vi overvektige kun tror det er slik, at vi innbiller oss dette. Jeg skal være den første til å innrømme at en del også sitter i hodet, at man kan føle ting som kanskje ikke alltid er reelt. At noen blikk faktisk er fra personer som heier på oss, men, det er stor forskjell på disse blikkene, og de hånlige, vonde blikkene. Vi kan skille. Og vi kan høre.

Noen vil også si at det er så enkelt som og ikke bry seg. Så lett er det faktisk ikke for de fleste. Når blikkene er hånlige, når latteren er ekkel, og kommentarene sårende, er det da enkelt og ikke bry seg? Samtidig så er jeg veldig glad for at blikk og kommentarer ikke er noe alle opplever som overvektig i forhold til trening.

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Vi skal en del år tilbake i tid, men jeg husker at jeg gjorde mange forsøk, men kommentarene gjorde så innmari vondt, så forsøkene ble  mislykket gang på gang. Det handlet ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som ble sagt. Det var faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen.  Selvfølelsen får en stor knekk. Sånt fjerner lysten til å trene. Jeg trengte ikke at man nødvendigvis heiet meg frem, men at de lot meg være i fred. At jeg fikk være til stede uten at noen skulle såre, eller håne meg. Jeg var på treningssenter fordi jeg trengte det. Dette visste jeg, ingen andre trengte å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at mye også satt i hodet mitt, og jeg har nok lett kunne tro at jeg ble snakket om, og sett på mer enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg fikk, de var vært veldig så ekte.

Jeg husker så godt at jeg vrir om bilnøkkelen. Hjertet dunket, og hendene, de var allerede svette, og det før jeg kom til treningssenteret. De negative tankene svirret rundt i hodet: ” Jeg passer ikke inn her “, ” folk kommer til å stirre på meg ” og ” dette vil jeg ikke utsette meg for”. Jeg husker at jeg prøvde å minne meg selv på at jeg ville gjøre alt for å unngå slankeoperasjon….

Jeg husker døren inn til treningssenteret nærmet seg. Folk gikk inn og ut. Slanke og muskuløse kropper i moteriktige treningsklær. Steget over dørstokken var langt. Jeg ville egentlig være usynlig, men det visste jeg at jeg ikke var. Jeg gruet meg til blikk og håpet å unngå kommentarer, og sleske smil. Inne på treningssenteret. Blikket var festet i golvet. Jeg gikk målretta mot stepmaskinen. Så langt kom jeg aldri. Jeg hørte:  Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette trenger du.

Det var sånne situasjoner som gjorde at jeg vegret meg for å trene på et treningssenter. Sårende kommentarar, som kan gi et hvert menneske en stor knekk i selvtilliten, og fjerne lysten til å trene. Jeg husker klumpen i halsen som vokste. Tårene presset på. Jeg ville ut derfra og grep etter jakka der bilnøkkelen lå i den ene lomma. Veien mot utgangsdøra virket uendelig lang. I bilen kom tårene. Kommentaren fra den unge veltrente mannen, som løfta manualer, gav meg  en knekk. Veien tilbake til treningssenteret ble lengre enn noen gang. Men samtidig så nektet jeg å la muskelbunten knuse drømmen min om et lettere liv.

Treningssentrene har en jobb å gjøre for å få alle til å føle seg hjemme. De må skape trygge rammer, skape treningsglede og mestring fra dag en. Så er mye opp til oss selv også. For de som har økonomisk anledning, så er det å knytte til seg en personlig trener, en utrolig god investering. Da har man en person som ser deg, og du får trening tilpasset din fysiske form. Når man får program tilpasset akkurat deg, så gjør det at man mestrer det å trene. Man trasker ikke bare rundt i blinde, og ikke helt vet hva man skal gjøre. Jeg har hatt PT en periode, og det er den beste investeringen jeg har gjort. Det er nok også noe jeg vil benytte meg av i fremtiden.

De fleste på et treningssenter har nok med seg selv, og det er en mikroprosent som med sine blikk og kommentarer gjør at mange overvektige ikke klarer denne dørstokkmila som et treningssenter ofte er. Det tok lang tid før jeg følte meg hjemme på et treningssenter, men det gjør jeg virkelig nå. Jeg presset meg selv til å dra. Jeg skulle gjennomføre. Etter hvert fikk vi gruppetrening for overvektige på Spring, og når det tilbudet ble lagt ned, så fortsatte jeg å trene på det som nå er Bare Trening, og som ligger på Rona her i Kristiansand. Her har jeg aldri opplevd et eneste blikk, og ikke en eneste sårende kommentar. Her føler jeg at jeg er en del av alle de andre som trener der. Jeg trener fortsatt alene, og stortrives med det. Masse hyggelige mennesker, en hyggelig samtale før eller etter trening, et hei og god helg i forbifarten, gode smil. Jeg føler jeg er på en plass hvor ingen ser på meg som annerledes fordi om jeg har disse ekstra kiloene mine. Og igjen, de fleste har nok med seg selv, og egen trening.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å se ut som en supermodell. Men akkurat det gjør meg ingenting, for det er ikke det som er mitt målet. Jeg vil ha det bra. Jeg vil ha en kropp som er frisk, og som fungerer bra. Jeg vil ha det bra med meg selv, og kjenne på at jeg kan være glad i den personen jeg er. Jeg vil ha positive tanker. Vekta skal ikke hindre meg i å gjøre de tingene jeg har lyst til. Jeg vil ikke begrense meg selv.

Jeg blir utrolig lei meg når jeg igjen leser om overvektige som ikke klarer å trene på treningssentre fordi det kommer blikk og kommentarer. Nå er det en del fokus på unge som i pandemien har lagt på seg, og som sliter med å trene på treningssentre nettopp på bakgrunn av det jeg har skrevet om i dag. Dra til deg blikket du som glaner, og ta heller et ekstra godt blikk på deg selv i speilet. Det du ser er neppe perfekt, er det vel? Og antageligvis sliter du selv på et eller annet plan så lenge du må rakke ned på andre. Har du ikke noe godt å si om andre mennesker, så lukk igjen glidelåsen!

Jeg håper at du som sliter med å dra til treningssenteret bare gjør det. Igjen og igjen. Til slutt så er det du som vinner, og det er den deiligste følelsen! For det er nettopp du som blir vinneren.

Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har som du skjønner hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, det samme vil du gjøre. Og, det finnes treningssentre hvor du virkelig kan føle deg hjemme. Heldigvis.

Bor du i Kristiansandsområdet, så er vi en gjeng damer som trener sammen hver mandag på Rona. En fantastisk gruppetime, og perfekt for deg med noen ekstra kilo, eller for deg som føler at du er i dårlig form, eller trenger noen å trene sammen med. Vi har personlig trener, Cathrine som legger opp treningene. Vi svetter som griser, og vi tar oss helt ut, men det er jo sånn trening skal være. Har du lyst til å vite mer om denne gruppetimen, så ta kontakt med meg.

Nyt lørdagen! I morgen blir det flotte klær på bloggen. Gled dere!!