Det er ikke noe nytt. Det har vært sånn i evigheter, og altfor mange av oss overvektige har kjent på dette. Likevel er jeg utrolig glad for at det settes fokus, for dette er det viktig at vi snakker om.

Jeg har følt veldig på dette, men da skal vi heldigvis mange år tilbake i tid. På tirsdag kunne vi lese om det på NRK sine nettsider, nemlig at overvektige kvier seg for å dra på treningssenter. Kommentarer og blikk blir for vondt. Man vil så gjerne, men blikk og kommentarer blir så skremmende, og sårende at altfor mange lar være å trene. Det blir liksom så feil. Vi med overvekt og fedme, vi blir oppfordret til å trene, og samtidig så finnes det strategier for å stenge oss ute.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå vil mange hevde at vi overvektige kun tror det er slik, at vi innbiller oss dette. Jeg skal være den første til å innrømme at en del også sitter i hodet, at man kan føle ting som kanskje ikke alltid er reelt. At noen blikk faktisk er fra personer som heier på oss, men, det er stor forskjell på disse blikkene, og de hånlige, vonde blikkene. Vi kan skille. Og vi kan høre.

Noen vil også si at det er så enkelt som og ikke bry seg. Så lett er det faktisk ikke for de fleste. Når blikkene er hånlige, når latteren er ekkel, og kommentarene sårende, er det da enkelt og ikke bry seg? Samtidig så er jeg veldig glad for at blikk og kommentarer ikke er noe alle opplever som overvektig i forhold til trening.

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Vi skal en del år tilbake i tid, men jeg husker at jeg gjorde mange forsøk, men kommentarene gjorde så innmari vondt, så forsøkene ble  mislykket gang på gang. Det handlet ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som ble sagt. Det var faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen.  Selvfølelsen får en stor knekk. Sånt fjerner lysten til å trene. Jeg trengte ikke at man nødvendigvis heiet meg frem, men at de lot meg være i fred. At jeg fikk være til stede uten at noen skulle såre, eller håne meg. Jeg var på treningssenter fordi jeg trengte det. Dette visste jeg, ingen andre trengte å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at mye også satt i hodet mitt, og jeg har nok lett kunne tro at jeg ble snakket om, og sett på mer enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg fikk, de var vært veldig så ekte.

Jeg husker så godt at jeg vrir om bilnøkkelen. Hjertet dunket, og hendene, de var allerede svette, og det før jeg kom til treningssenteret. De negative tankene svirret rundt i hodet: ” Jeg passer ikke inn her “, ” folk kommer til å stirre på meg ” og ” dette vil jeg ikke utsette meg for”. Jeg husker at jeg prøvde å minne meg selv på at jeg ville gjøre alt for å unngå slankeoperasjon….

Jeg husker døren inn til treningssenteret nærmet seg. Folk gikk inn og ut. Slanke og muskuløse kropper i moteriktige treningsklær. Steget over dørstokken var langt. Jeg ville egentlig være usynlig, men det visste jeg at jeg ikke var. Jeg gruet meg til blikk og håpet å unngå kommentarer, og sleske smil. Inne på treningssenteret. Blikket var festet i golvet. Jeg gikk målretta mot stepmaskinen. Så langt kom jeg aldri. Jeg hørte:  Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette trenger du.

Det var sånne situasjoner som gjorde at jeg vegret meg for å trene på et treningssenter. Sårende kommentarar, som kan gi et hvert menneske en stor knekk i selvtilliten, og fjerne lysten til å trene. Jeg husker klumpen i halsen som vokste. Tårene presset på. Jeg ville ut derfra og grep etter jakka der bilnøkkelen lå i den ene lomma. Veien mot utgangsdøra virket uendelig lang. I bilen kom tårene. Kommentaren fra den unge veltrente mannen, som løfta manualer, gav meg  en knekk. Veien tilbake til treningssenteret ble lengre enn noen gang. Men samtidig så nektet jeg å la muskelbunten knuse drømmen min om et lettere liv.

Treningssentrene har en jobb å gjøre for å få alle til å føle seg hjemme. De må skape trygge rammer, skape treningsglede og mestring fra dag en. Så er mye opp til oss selv også. For de som har økonomisk anledning, så er det å knytte til seg en personlig trener, en utrolig god investering. Da har man en person som ser deg, og du får trening tilpasset din fysiske form. Når man får program tilpasset akkurat deg, så gjør det at man mestrer det å trene. Man trasker ikke bare rundt i blinde, og ikke helt vet hva man skal gjøre. Jeg har hatt PT en periode, og det er den beste investeringen jeg har gjort. Det er nok også noe jeg vil benytte meg av i fremtiden.

De fleste på et treningssenter har nok med seg selv, og det er en mikroprosent som med sine blikk og kommentarer gjør at mange overvektige ikke klarer denne dørstokkmila som et treningssenter ofte er. Det tok lang tid før jeg følte meg hjemme på et treningssenter, men det gjør jeg virkelig nå. Jeg presset meg selv til å dra. Jeg skulle gjennomføre. Etter hvert fikk vi gruppetrening for overvektige på Spring, og når det tilbudet ble lagt ned, så fortsatte jeg å trene på det som nå er Bare Trening, og som ligger på Rona her i Kristiansand. Her har jeg aldri opplevd et eneste blikk, og ikke en eneste sårende kommentar. Her føler jeg at jeg er en del av alle de andre som trener der. Jeg trener fortsatt alene, og stortrives med det. Masse hyggelige mennesker, en hyggelig samtale før eller etter trening, et hei og god helg i forbifarten, gode smil. Jeg føler jeg er på en plass hvor ingen ser på meg som annerledes fordi om jeg har disse ekstra kiloene mine. Og igjen, de fleste har nok med seg selv, og egen trening.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å se ut som en supermodell. Men akkurat det gjør meg ingenting, for det er ikke det som er mitt målet. Jeg vil ha det bra. Jeg vil ha en kropp som er frisk, og som fungerer bra. Jeg vil ha det bra med meg selv, og kjenne på at jeg kan være glad i den personen jeg er. Jeg vil ha positive tanker. Vekta skal ikke hindre meg i å gjøre de tingene jeg har lyst til. Jeg vil ikke begrense meg selv.

Jeg blir utrolig lei meg når jeg igjen leser om overvektige som ikke klarer å trene på treningssentre fordi det kommer blikk og kommentarer. Nå er det en del fokus på unge som i pandemien har lagt på seg, og som sliter med å trene på treningssentre nettopp på bakgrunn av det jeg har skrevet om i dag. Dra til deg blikket du som glaner, og ta heller et ekstra godt blikk på deg selv i speilet. Det du ser er neppe perfekt, er det vel? Og antageligvis sliter du selv på et eller annet plan så lenge du må rakke ned på andre. Har du ikke noe godt å si om andre mennesker, så lukk igjen glidelåsen!

Jeg håper at du som sliter med å dra til treningssenteret bare gjør det. Igjen og igjen. Til slutt så er det du som vinner, og det er den deiligste følelsen! For det er nettopp du som blir vinneren.

Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har som du skjønner hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, det samme vil du gjøre. Og, det finnes treningssentre hvor du virkelig kan føle deg hjemme. Heldigvis.

Bor du i Kristiansandsområdet, så er vi en gjeng damer som trener sammen hver mandag på Rona. En fantastisk gruppetime, og perfekt for deg med noen ekstra kilo, eller for deg som føler at du er i dårlig form, eller trenger noen å trene sammen med. Vi har personlig trener, Cathrine som legger opp treningene. Vi svetter som griser, og vi tar oss helt ut, men det er jo sånn trening skal være. Har du lyst til å vite mer om denne gruppetimen, så ta kontakt med meg.

Nyt lørdagen! I morgen blir det flotte klær på bloggen. Gled dere!!