Selv om man på forhånd ikke har tenkt tanken, og ikke frykter noe, så kjenner man pulsen litt. Jeg kjente at pulsen gikk litt raskere. Jeg tenkte jo tanken ” tenk visst.” Et øyeblikk hadde jeg lyst til å avbestille timen, men fornuften seiret. Skulle de finne noe, så er det bedre at man finner det nå enn senere.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg fikk time til mammografi for to uker siden. Jeg har tidligere tatt mammografi to ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg var på mammografiscreening for to uker siden, så skulle legen først se litt på brystene mine før man får brystene skviset sammen i denne mammografimaskinen. Det føles som om de blir helt flate, og det er et godt trykk man får. Det er ikke smertefullt som noen mener, men det er jo litt ubehagelig når man føler at brystene plutselig blir presset sammen til pannekaker omtrent. Litt lur føler man seg der man står, men for en viktig undersøkelse dette er. Jeg håper alle som er med i mammografiprogrammet følger opp timene de får. Man følges opp hvert annet år. Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner. I 2020 fikk 3424 kvinner i Norge brystkreft. Mammografiprogrammet har som mål å redusere dødeligheten av brystkreft blant kvinnene som inviteres, og oppdage sykdom i et tidlig stadium, der sjansene for mer skånsom behandling og å kunne beholde brystet er større. Innføringen av organisert mammografiscreening for kvinner i alderen 50-69 år har ført til en betydelig reduksjon i dødelighet av brystkreft blant kvinner i Norge. Det viser en stor studie fra Kreftregisteret.

I løpet av ti minutter så hadde legen sett på brystene, og undersøkelsen gjennomført. Jeg ville uansett resultat få brev fra sykehuset i løpet av 1-4 uker. Takk og lov at de understrekte at jeg kom til å få svar uansett. Visst ikke så hadde jeg fått småpanikk når det dukket opp brev fra sykehuset i Digipost med svar på mammografiscreeningen på torsdag. Pulsen gikk en del raskere når jeg logget meg inn i Digipost. Jeg kjente litt på denne usikkerheten, og jeg dro et lettelsens sukk da jeg så overskriften: Mammografibildene viste ikke tegn til brystkreft. Puh!

Jeg har jo en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet. Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. Akkurat på denne dato for 19 år siden var jeg ferdig operert, og straks klar for overflytting fra Radiumhospitalet til Sørlandet Sykehus

Det er så viktig at man stiller opp når man får time til mammografiscreening, og det er så viktig at man tar på alvor når man merker endringer i kroppen generelt . Mine blødninger i 2002 kunne fått katastrofale følger om jeg hadde oversett de. Krefttypen jeg hadde var svært aggressiv, og hadde spredd seg som ild i tørt gress. Tar man endringer på alvor, så kan det bety så mye for. Heller et lege besøk for mye enn et for lite.