I dag kjenner jeg veldig på at dette kommer til å bli en utrolig spennende dag! Såpass spennende at jeg fort glemmer alle kaloriene som kom seg trygt inn i kroppen på nasjonaldagen. Vel, nasjonaldagen ble ikke DEN store kaloribomben, men noe mer enn en vanlig tirsdag ble det så absolutt, men det er godt å kjenne på at det er lov å kose seg på en sånn dag uten at den dårlige samvittigheten river, og sliter i meg dagen derpå. Jeg skal vel ærlig innrømme at haken, eller dobbelthaken kjennes dobbelt så dobbel ut i dag, og det er nok pga softisen, et stykke pavlova, og et stykke bløtkake…ok da, 1 1/2 stykke bløtkake ble det vel, og det er denne mengden som skal til for at jeg skal føle dobbelthaken dobbel så dobbel som den pleier å være. Jeg hater dobbelthake! Uansett hva jeg gjør, uansett hvor mye jeg trener, og går ned i vekt, så skjer det lite, eller ingenting med den forbaska haka! Haken får bli et tema en annen dag på bloggen, for jeg tror ikke den kommer til å plage meg nevneverdig utover dagen i dag nettopp fordi dette er en superspennende dag!!
Jeg har skrevet mye om trening, og treningsgruppen vår for overvektige. Jeg har skrevet om hvor unikt tilbudet er, og jeg har skrevet om frustrasjonen over at ikke enda flere overvektige får øynene opp for det flotte tilbudet som finnes for de her i Kristiansand. Jeg vet at det tar lang tid for mange overvektige før de klarer å ta steget , men at det tar såå lang tid, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd. Man blir frustrert når overvektige skriker over manglende tilbud, og når det finnes, så kommer alle unnskyldningene som vi overvektige har sort belte i – når tilbudet er der, da skal vi sannelig ikke benytte oss av det. Skal liksom myten om overvektige være sann? At vi ikke gidder? Jeg jobber mye med å få tilbudet kjent her i Kristiansand. Jeg tror de fleste som jobber med overvektige har fått informasjonen om treningsgruppen vår, men jeg tror sannelig ikke mange bruker den. Overvektsklinikken på sykehuset som hver eneste dag jobber med overvektige, både de som skal opereres, og de som skal på livsstilsendringskurs. Leger i byen som alle har overvektige pasienter, men som ikke har hatt noe tilbud og informere pasientene sine om. Helsestasjoner, og Frisklivsentralen – alle har de fått info, men pågangen av overvektige ville ha vært mye større om disse instansene hadde informert om treningstilbudet.
Treningsgruppen for overvektige er ett uhyre viktig tilbud for overvektige i Kristiansand og omegn. Det er så viktig for overvektige landet over og kunne komme sammen med andre overvektige, og kunne føle seg som alle andre i gruppen. Det og kunne senke skuldrene, og bruke energien på å trene istedenfor å tenke på alle blikk, og kanskje kommentarer. Det å få være akkurat som man er, og det å kunne få trene i akkurat det treningstøyet man vil, det er så viktig. Det å trene i det tempoet som en selv mestrer, ta en pause om det er nødvendig uten å få stygge blikk, det å få alternative øvelser om noen er for utfordrende, dette er så viktig for at man skal bli trygg på det å trene, og for at man skal finne treningsgleden. I slike grupper klarer man å kjenne på følelsen av å mestre. Man ser at man kan, og at det nytter. Så har man også det utrolig viktige samholdet, det gode fellesskapet. Smilet, latteren, de gode samtalene. Rådene, tipsene, erfaringene. Her kan vi spøke om egen vekt, om fett, om dissende grevinneheng, og mager som ofte er litt i veien. Man kjenner på gleden over å trene, og være en del av et fellesskap.
I dag blir det en utrolig spennende dag. I dag får vi besøk av en av landets aller største aviser som skal lage en reportasje om treningsgruppen vår, og viktigheten av en slik gruppe. Vi gleder oss, og er veldig spente! Vi er stolte over at en av landets største aviser ser hvilket flott tilbud dette er, og hvor viktig det er for oss overvektige å få trene i egne grupper. Det er fortsatt vanskelig for oss å være en del av mengden på et treningsstudio, og for de fleste overvektige er det for vanskelig å stå alene etter å ha blitt tilbud et livsstilsendringskurs. Det er hverdager det er flest av, og det er i hverdagen vi trenger hjelpen. Kanskje kan reportasjen om treningsgruppen vår være en åpning for andre overvektige som bor andre steder i landet vårt. Kanskje kan helseansvarlige i landet vårt se hvor hjelpen bør settes inn, og ikke minst, så håper jeg mange ser hvor utrolig flott treningsgruppen vår er, og at det kan vekke andre overvektige til å starte og ta grep. Ingenting faller med i fanget på oss – jobben er det vi som må gjøre, ingen andre gjør jobben for oss! Jeg gleder meg så utrolig mye til å fortelle avisens lesere landet over om det unike, og flotte tilbudet vårt, og ikke minst å fortelle hva ett slikt tilbud faktisk betyr for helsen vår.
Til slutt i dag, så kommer ett lite tips om ett par jakker. Jeg får mange henvendelser fra dere som leser bloggen om spesielt tur, og treningsklær, men også en del om undertøy. Jeg lover å være flink til å dele det jeg vet med dere, og på lørdag fikk jeg en henvendelse fra en leser som lurte på om jeg visste hvor hun kunne få tak i en lett turjakke, typisk en slik jakke man nesten ikke kjenner at man har på seg. Når jeg er ute på treningstur, så har jeg ett godt utvalg av diverse jakker som jeg bruker, alle fra Stormberg, men de fleste er det ingen vits i å legge ut her da de fleste ikke er i salg lengre…men jeg har to jakker som jeg er veldig glad i, og som jeg gjerne kan anbefale. To jakker som begge er i ulike prisklasser hvor jeg nok aller mest bruker den rimeligste. Jakken heter Vistdal, og den går opp i størrelse 5 XL. Den er perfekt å ha på meg når jeg trenger jakke i løypa jeg går, og den er perfekt å ha på meg til, og fra trening. Den rosa jeg har tror jeg ikke lengre er i sortimentet, men den finnes i en brunfarge. Jeg bruker også jakken som heter Holfossen mye ute på tur, og det er en veldig god lettvekstjakke i utrolig god kvalitet. Dette er også en sånn jakke som man ikke kjenner at man har på seg, og den kan brettes inn i den ene lommen. Veldig god i vind, og regn. Som alltid, så gjelder det å være raskt ute når det kommer til store størrelser hos Stormberg 🙂
Vistdal
Holfossen
Til mandag blir det en ny ” Gi Bort ” på bloggen – gled dere en hel haug!! To lesere skal få hver sin gave, og hovedgaven har en verdi på 3300 kr!! Nyt onsdagen!!
Det må jo være en grunn til at ikke flere produserer tur, og treningsklær for oss som er en størrelse, eller to for store. Grunnen må jo være at vi rett, og slett ikke er attraktive nok? Det er liksom ikke en innertier det å produsere klær slik at alle kan komme seg ut på tur, eller komme seg på trening. Jeg er veldig sikker på at dersom utvalget av tur, og treningsklær hadde vært større enn det er i dag, så hadde flere kommet seg i aktivitet! Vi store ønsker også å være sporty, vi ønsker også å ha på oss klær som sitter som de skal. Dårlige klær, det ødelegger gleden av både turen, og treningen. I tillegg gjør det absolutt ingenting om vi også kan føle oss freshe, for den følelsen er like god å kjenne på for oss som de som kan kjøpe ordinære størrelser. Det er kanskje enda viktigere for oss å føle på dette .
Er det ett dårlig image for sportsbutikker det å ha klær som også passer oss store? Blir det liksom helt feil at store mennesker kommer og skal ha tur, og treningsklær? Er det sånn holdningene fortsatt er? Burde ikke produsentene lage klær for alle, og burde ikke produsentene være med på å oppmuntre også store mennesker til å være aktive? Er det sånn at vi som er store bare skal tre på oss det vi finner i skapet? Visst vi leter, så finner vi nok noen utslitte, gamle joggebukser, et telt av en t-skjorte, og noen joggesko som vil gjøre både treningen, og turen til ett sant mareritt både fordi de er gamle, slitte, og ikke tilpasset bruken vi ønsker dem til. Jeg lurer på hva slags inntrykk det hadde hatt på en som kan kjøpe hva som helst i en sportsbutikk dersom vedkommende måtte kle på seg noe gammelt man fant i skapet. Jeg tror ikke det hadde fristet med en ny tur, eller en ny treningstime!
Etterspørselen etter tur, og treningsklær er for liten sier både sportsbutikker, og produsenter. Det er altfor få som etterspør store størrelser, og da kan man heller ikke produsere. Dette er bare noe stort tull! Hver fjerde jente i Norge trenger klær fra str, 42 og oppover. Vi blir stadig større også her i Norge, så ikke kom å fortell meg at behovet ikke er der! Ingen vil lage klær til oss fordi det kan være ødeleggende, det er sånn bransjen tenker. Tenk om man skulle få inntrykk av at det er ålreit å være feit! Visst noen har så enkle hoder at de konkluderer sånn, så er det jaggu på tide med en tur til hodedoktoren. Hva kan vel være mer positivt enn at også vi store kan komme oss på tur, og trening? Da er det plutselig også en unnskyldning mindre…det at der finnes svært lite tur, og treningsklær i store størrelser, det er faktisk en unnskyldning jeg kan forstå når det kommer til at det kan holde oss noe tilbake for å komme oss i aktivitet. Å føle oss vel er veldig viktig også for oss som bruker store størrelser i klær. Det at vi kan få klær som er komfortable, som er bevegelige, og som sitter som de skal, det betyr enormt mye! Vi store ønsker også å trene, og vi liker å være ute på tur, og har vi da ikke tur- eller treningsklær som passer godt, begrenser dette lysten til aktivitet. Bukser som sklir ned, som ikke er høye nok, eller store nok, topper som er for korte, og som er for tettsittende, topper med altfor korte armer eller som sklir opp under bevegelse. Energien vår brukes fort opp på helt andre ting enn aktiviteten man egentlig skulle gjennomføre. Denne frustrasjonen kjenner nok mange seg igjen i…Vi store vil ha skikkelig treningsklær! Vi store vil ha gode turbukser, og fleecejakker. Vi store vil ha gode jakker, vi vil ha gode skibukser, og vi vil ha godt, varmt og komfortabelt ulltøy på kalde dager. Vi vil ha de samme klærne som man kan få i ” ordinære ” størrelser.
Etterspørselen er ikke stor nok sier produsentene. Kanskje er vi ikke flinke nok til å si i fra, og banke hardt i bordet. Der bør vi nok bli enda flinkere. Jo, flere som sier i fra, jo, større mulighet er det til å bli hørt. En av de større produsentene på treningsklær kunne stolt fortelle at de hadde trenings t-skjorte opp i 54/56…jeg er en størrelse 50, og burde glatt ha gått inn i en str. 54/56…men du verden så vakker jeg så ut i den 🙂 Det var så vidt jeg fikk den på meg, og når den endelig kom på, så satt den som klistret…armene var nesten på skuldrene, og lengden, den var jo en historie for seg selv. Den rakk i alle fall ikke til magen for å si det sånn 🙂 Skal man produsere treningsklær i store størrelser, så får man gjøre det skikkelig, og ikke skryte på seg noe som overhode ikke stemmer. Når det kommer til etterspørsel, så tror jeg vi virkelig må begynne å si i fra. Jeg vet mange gjør det, håpet er at enda flere gjør det. At markedet ikke er stort nok, det er bare noe vås! Jeg er sikker på at det lille som produseres i store størrelser blir utsolgt. Jeg tror ikke produsentene brenner inne med noe som helst…i såfall må det være de plaggene som tilsynelatende har en merkelapp hvor det står at det skal være en stor størrelse…men hvor Barbie nesten hadde hatt problemer med å få til å passe.
Foto : Stormberg
Det føles nedverdigende å spør etter store størrelser i en sportsbutikk. Dere skulle kjent på følelsen dere som produserer tur, og treningsklær. I beste fall, så blir man henvist til ett bittelite hjørne hvor der henger to, tre plagg som Barbie, og Ken har vært modeller for. På mange sportsbutikker, så får man virkelig føle at de dårlige holdningene til overvektige fortsatt er tilstede, og jeg vet om mange som har fått lite fine kommentarer når man spør etter klær i sin størrelse. Mange blir også henvist til herreavdelingen! Vi vil da ikke gå kledd i herreklær bare fordi vi er store, sporty kvinner! Skal vi ta til takke med ” hva som helst ” bare fordi det ødelegger et image at vi feite spør etter gode tur, og treningsklær? Jeg blir så utrolig sint, og provosert! Å få høre at man ikke har klær til ” sånne som oss “, eller at man ikke selger denne type klær i størrelse telt, hva gjør det med lysten til å ta tak, og gjøre gode endringer i livet? Med sånne holdninger fra butikkansatte, så er det kanskje ikke så rart at etterspørselen ikke blir så stor som den burde ha vært? Det skal ikke føles nedverdigende å spørre etter tur, og treningsklær i store størrelser! Det skulle være en selvfølge at det fantes! Jeg er 100% sikker på at hadde det vært gode klær til oss, tilpasset treninger, og turer i alt slags vær, så hadde flere store også være aktive. Jeg får så utrolig mange henvendelser fra dere som leser bloggen min hvor dere skriver hvor vanskelig det er å få tak i denne type klær. Dere skriver om kommentarer, og sårende holdninger, og sånn skal det ikke være! Mange ønsker tips fra meg om hvor de kan få tak i denne type klør, og jeg prøver å gi dere tips når jeg har tips å komme med, men jeg skulle så inderlig ha ønsket at jeg hadde masse tips å komme med…men dessverre…
Jeg lover å følge med, og jeg lover å legge ut på bloggen når jeg har noe positivt å dele med dere. Del gjerne dere også om dere har fått tak i gode tur, og treningsklær. Legg gjerne ved en link også i kommentarfeltet. Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til Stormberg som i alle fall har tatt ett viktig grep i forhold til det å produsere tur, og treningsklær til oss store. Jeg håper Stormberg fortsetter med dette, og jeg håper de utvider utvalget, og at de også tar inn mer i store størrelser enn det de har gjort til nå. Jeg er sikker på at de merker etterspørselen. Jeg håper også at Stormberg ser at vi store nok trenger klærne noe annerledes enn de som bruker ordinære størrelser, og da tenker jeg spesielt på lengde. Lengre jakker, lengre fleecejakker, høyere liv på buksene, god armlengde på treningstoppene i tillegg til god lengde…tommelen opp for friske, fine farger som Stormberg er veldig flinke på, dette vil vi gjerne ha mer av. I tillegg til Stormberg, så har jeg ett par trenings t-skjorter fra danske Studio. Disse selges hos stormotebutikker. Fine på lengde, friske i farger, men ikke alltid like gode når det kommer til å være fukttransporterende, og det at de puster. Disse tingene er utrolig viktig når man trener.
At det ikke finnes gode tur, og treningsklær til oss store, det synes jeg faktisk ikke vi skal finne oss i, og det er på tide at vi blir tøffere overfor produsentene. Vi må si ifra, og vi må etterspør. Er det flere av oss som gjør det, så kan det kanskje skje noe slik at vi også kan føle oss vel i aktive situasjoner. Det er mange aktive i store størrelser, og flere vil det bli om noen nå snart tar de grepene som skal til, og sørger for at butikkene fylles med tur, og treningsklær for alle. Alle skal kunne føle seg vel på en sportsbutikk, og man skal ikke være nødt til verken å bli henvist til herreavdelingen, eller bli henvist til et hjørne med to, tre plagg i størrelse Barbie fordi en produsent ikke helt vet hva en stor størrelse er….Det hyles overalt om at vi må bevege oss mer, vi må bli mer aktive, men hvor er klærne? Å mangle godt tøy er ikke bare er en utfordring, men et problem. For hvordan skal vi kunne røre på skrotten, uten klær?
Jeg lovet en ny ” Gi Bort ” på bloggen i dag, men pga pinsen, så utsetter jeg den noen dager…men fortsatt er det bare å glede seg 🙂
” Hvor stor vektnedgang har du hatt nå ” – det er legen min som spør, og det er ikke første gangen han har spurt akkurat det spørsmålet, og hver gang sliter jeg like mye med å svare. Egentlig skulle jeg ønske at jeg visste helt nøyaktig hver gang han spurte, og egentlig burde jeg ha visst, og med glede, og iver fortalt han de gode tallene…men sannheten er at jeg egentlig ikke vet, ikke sånn nøyaktig i alle fall. Jeg blir jo litt flau når han atter en gang spør, og jeg ikke kan gi han noe svar. Hvorfor har jeg ikke noe svar å gi legen min? Tallene må jo være gode, så jeg har ikke noe å skamme meg over, men sannheten er at jeg ikke har vekt, og uten vekt, så kan jeg heller ikke følge med når kiloene går nedover.
Jeg hater badevekter! Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står og geiper, og ler hånlig av meg når jeg går på den. Selv om tallene går nedover, så føler jeg likevel at vekten er mer sjef enn meg, for den vet at jeg ikke liker den, og den vet at uansett hva den viser, så er tallene høyere enn de burde være. Jeg burde jo vært totalt sjef, og bare geipet tilbake, og sagt i klartekst at jeg er sjef, og det er meg som er vinneren så lenge jeg går nedover, men jeg kjenner omtrent panikken hver gang jeg vet jeg må veies. Mest er det nok redselen for at jeg ikke skal ha gått ned. Det vet jeg at ikke stemmer, for jeg går nedover, så der er ikke frykten reell. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker, at jeg ikke skal ha gått ned så mye som jeg tror inne i hodet mitt. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på. Legen skjønner meg, men samtidig har jeg lovet han å anskaffe meg en vekt….puh!
Jeg har som dere vet vært overvektige hele livet. Jeg har alltid vært en størrelse, eller to større enn mange andre. Dere som leser bloggen min vet også på hvilke måter det har påvirket meg, eller på hvilke måter jeg har tillat overvekten å påvirke meg. Det er helt klart en kombinasjon av hva vekten selv begrenser, og hva man selv tillater vekten å få lov til å begrense en. Ofte begrenser hodet mye mer enn hva man burde tillate. Jeg har mange ganger ledd godt av meg selv når jeg hører meg selv tenke alle de utrolig rare tankene mine. Godt ikke andre enn meg selv hører det, for da kunne fort menn i hvite frakker ha blitt tilkalt 🙂 En ting som ofte har bekymret meg enda jeg er voksen, og burde vite bedre, det er overvektige på fly. Jeg er jo livredd for å fly i utgangspunktet, og da har ofte dette med mange overvektige på samme fly bekymret meg. Vil flyet tåle såpass mange tunge mennesker, man blir jo liksom ikke spurt etter vekt når man bestiller billetter, og da er det jo ingen som vet hva alle om bord veier. Er det ingen max grense? Sånne tanker flyr ofte rundt i hodet mitt når jeg skal ut å fly. Jeg passer på å finne all verdens argumenter for at jeg egentlig ikke burde gå om bord i flyet. Petter som jeg har vært på flyskrekk kurs hos har gjentatte ganger prøvd forklare meg også dette med vekten til passasjerene, så det begynner å synke inn nå. Jeg skal i ett senere blogginnlegg skrive litt mer om flyskrekken min, og hjelpen jeg har fått så jeg i alle fall går om bord i fly. Jeg har ikke reiser alene skilt rundt halsen når jeg er ute og flyr, men jeg har med meg et skriv som forteller om flyskrekken min slik at cabincrew vet om det i tilfelle 🙂
Det var en liten avsporing kanskje, men selv om jeg har vært stor hele livet, så er jeg nok en av veldig få personer som aldri har gått på en diett. Jeg har aldri shaket, aldri gått på lavkarbo, jeg har aldri gått verken på ananaskurer, kålrotkurer, eller andre kurer. Jeg var så vidt innom døren til Grethe Rhode en gang, men tenkte tilbake på min søsters første gang på kurs hvor hun var helt ekstrem på å veie mat, og gjøre alt etter boken, så det ble med den ene gangen inn døren. Det som har “reddet ” meg fra utallige dietter, og slankekurer er det faktum at jeg er ekstremt kresen i matveien. Jeg er ett ganske håpløst eksempel faktisk. Oppvokst på den gode, norske kosten, og synes alt av mat fra andre steder er både skummel, og vond. Smaker fra alle verdens hjørner er ikke noe for meg. Man skulle kanskje tro jeg var en liten drittunge som protesterer, og ikke vil, men det er veldig mye jeg ikke kan ha. Hjemme er jo dette helt greit, for jeg elsker å lage all verdens mat til mine , og de får servert det aller meste… så passer jeg på å lage noe annet til meg selv veldig ofte. Problemet er større når man skal besøke folk, og spesielt noen man ikke kjenner så godt, men da får jeg heller bare lide litt. Er jeg så vanskelig, så får jeg bare tåle det som kommer 🙂 Kresenheten min har i alle fall gjort at dietter, og slankekurer har vært helt uaktuelt for min del. Jeg kan ikke ha varm drikke, og jeg kan ikke ha suppe – suppe er det jo en del av i noen dietter. Kanskje har det vært godt for kroppen min akkurat når det kommer til dietter at jeg er kresen. Her har jeg sluppet unna en del av jojo slankingen som absolutt ikke er bra.
Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så bare overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?
Mange tror at man i det øyeblikket vekten er der man ønsker, så er man plutselig sunn, og frisk. Sånn er det faktisk ikke. Å være slank betyr ikke at man er frisk, og sunn som veldig mange tror. En dansk studie viser nå at slankekurer absolutt ikke er bra for overvektige, og da spesielt de som er friske i utgangspunktet. Jeg sier ikke at overvektige ikke skal ha fokus på vektnedgang, men her er det snakk om måten man går ned på. Forskere mener at fokus nå må snus, og at holdningene må endres. Jeg tror å flytte fokus vil gi bedre resultater. Man må ha fokus bort fra badevekta, og mot en sunnere, og mer aktiv livsstil. Bort med slankekurene, og mer fokus på sunn kost, og massevis med mosjon. Det er helt klart ikke bra en plass å være overvektig, men med ett annet fokus enn kalorier, badevekt, og utallige ekstreme kurer, så vil man lettere få et fokus, og en levemåte som kan gjennomføres. Det aller viktigste er jo også at man ikke legger på seg. Vi må bort fra den store slankekuren hver gang januar kommer, og vi må bort fra panikkslankingen når badesesongen kommer. Jeg roper ett stort JA til en sunnere livsstil uten ekstreme dietter, og til en langt mer aktiv hverdag. Jeg har endret litt på kosten i prosessen jeg er i, men jeg ser også at fokuset mitt på mer aktivitet, og trening samt en storopprydning i hodet har gitt meg gode resultater uten at jeg har måttet gjennomføre verken diett, eller slankekur. Vekta hadde klart gått ned mye mer om jeg hadde slengt meg på en kur, men takket være at jeg er kresen, og kanskje har bittelitt sunn fornuft, så valgte jeg annerledes, og er egentlig fornøyd med vektnedgangen. Den kunne vært større, det kunne ha godt fortere med disse grepene som jeg ennå ikke har fått tatt, men dette er jeg fullstendig klar over, og jeg vet hva jeg må gjøre om vekta skal gå raskere nedover. Jeg kjenner jeg er bittelitt skuffet over meg selv noen ganger fordi jeg ikke får tatt kostholdsgrepene jeg vil, og trenger, men samtidig klarer jeg også å være veldig fornøyd med det jeg har klart til nå.
Jeg vurderer altså å anskaffe meg ny badevekt. Som om det er noe nytt. Jeg bør nok følge litt med på vektnedgangen .Akkurat nå vet jeg ikke helt hva vekta viser… det er jo dumt og ikke vite, så lenge jeg har tatt av meg. Jeg ser cm minker, og at klærne blir større, så jeg er uansett på riktig vei. Samtidig så var det denne frykten for å bli skuffet. Frykten for at vekta skal le rått når jeg kanskje ikke har gått ned så mye som jeg tror, og håper. Jeg føler jeg har gjort en veldig god jobb, og innbiller meg jeg har fått god betaling for det ved at også vekten har gått ned i tillegg til cm…tenk om det ikke stemmer? Er det mulig å tenke så dumt!! Har man egentlig lov til å være skuffet så lenge ting går den rette veien? Samtidig så har jeg da lovet legen min … igjen … at vekta skal på plass, så om jeg ikke snart kan si at jeg har kjøpt meg en, så kommer han til å tvangssende meg til en butikk for å kjøpe. Jeg er liksom ikke noe bestevenn med denne vekta, og jeg tror aldri vi vil bli venner. Det vil alltid være et hatforhold, og nære bånd vil aldri bli knyttet…men jeg må bare bite i det sure eplet tror jeg…eller jeg kan tenke litt til, for det tar jo alltid litt tid å tenke 🙂 Jeg kan godt leve med å være overvektig, for jeg har ingen tro på at jeg blir noen sylfide. Målet er å komme dit hvor jeg føler jeg er fornøyd, og hvor begrensingene er minimale. Jeg vil dit hvor kroppen er fornøyd. Ingen skal fortelle meg at veien til lykke er tallene på badevekta. Jeg har mistet mellom 40-50 kg, og jeg er på en utrolig god plass i livet. At jeg er kommet til denne gode plassen er en kombinasjon av mange ting, ikke bare vektnedgangen alene.En som har mistet 50 kg trenger ikke være verken mer lykkelig, eller ha en bedre helse enn en som fortsatt har disse ekstra kiloene, så mange ting må være på plass før man kjenner mer på disse gode følelsene som vi alle fortjener å kjenne på.
En vinner av velværeproduktene fra Urtemor er trukket. Vinneren skulle blitt offentliggjort på bloggen på mandag, men jeg følte mandagens innlegg hadde såpass mye alvor i seg at jeg ventet med å fortelle hvem som vant til i dag. Takk til alle som la igjen en kommentar, og som dermed var med i trekningen. Den heldige vinneren av de deilige produktene ble : GRY HEGE JOHNSEN!!! Gratulerer så masse, Gry Hege. Håper du vil bli veldig fornøyd med produktene 🙂 Fotkrem, ringblomstsalve, leppepomade, dusjsåper, bodybutter, fotfil, og cellulitebørste kommer plutselig i posten til deg. Jeg tar kontakt i løpet av dagen 🙂 Ny ” Gi Bort ” kommer på bloggen til mandag.
Jeg elsker rosa! Jeg blir oppriktig glad når jeg ser rosa plagg, og når jeg kan kle meg i rosa. Ikke at jeg kunne ikledd meg rosa bukser akkurat, men i overdeler, da elsker jeg rosa. Lilla er nok også absolutt en favorittfarge, og jeg er litt sånn tilbake på småjentestadiet hvor der ikke finnes noen farger i hele verden som er så fine som rosa, og lilla 🙂
Jeg er veldig glad i farger på overdeler, og tilbehør. Bukser liker jeg nok best at er nøytrale, og ensfarget. På bilder fra slutten av 80 tallet, så ser jeg meg selv stolt i blomstrete bukser, ganske store blomster i aprikos, og som om ikke det var nok, så er blusen i det samme blomstrede mønsteret. Jeg husker at jeg følte meg så flott. Jeg vet ikke om jeg hadde følt akkurat på de samme følelsene i dag. Det er kanskje godt man endrer en del på smaken gjennom årene, men om moten skulle komme i full fart tilbake, så har jeg tatt godt vare både på buksen, og blusen. Og skulle jeg bli invitert på ett 80 talls party, så er antrekket klart. Det store spørsmålet er vel om noe av dette passer i dag 🙂 Jeg kunne kanskje fått presset på meg blusen, men definitivt ikke buksen! Man finner jo blomster på plagg i dag også, men ikke helt som på slutten av 80 tallet heldigvis 🙂
Farger gjør meg glad, og jeg føler selv at jeg kler å bruke farger. Jeg er glad i mye av farger, men gult er kanskje en farge jeg nok aldri vil bli helt fortrolig med. Absolutt en fin farge på mange andre, men ikke på meg. Når jeg ser fargerike plagg, så gjør det noe med meg. Det må ikke være for mye av det gode, og ikke for mye mønster slik at man blir ør i hodet av å se på det. For vilt, det blir for dristig for meg, så her gjelder det å finne den riktige kombinasjonen. Jeg synes kanskje ikke at vi frodige kvinner er så flinke til å bruke farger som vi burde være. Vi gjemmer oss ofte bak det sorte, og er vi ekstra dristige, så kanskje vi velger grått, og er vi ekstra, ekstra dristige, så velger vi hvitt. Jeg ser helt klart at noen ikke liker farger, og dermed går i det sorte, det grå, og kanskje det hvite, men de av dere som ikke bruker farger fordi dere ikke våger – da er det på tide å våge! Jeg vet mange som bruker sort for å gjemme seg bort. De vil forsvinne i mengden istedenfor å stråle i farger, og være stolt av seg selv. Jeg får masse skryt fordi jeg bruker farger, og jeg får masse komplimenter fordi jeg våger å gjøre det. For meg har det aldri vært å våge, for meg har det alltid vært naturlig å bruke farger.
Jeg velger meg rosa heter blogginnlegget i dag, og det er nettopp rosa jeg har handlet hos Alexis nå. Nydelige farger, og nydelige plagg som jeg gleder meg til å bruke. Begge tunikaene er fra danske Pont Neuf, og dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf! Høy kvalitet, veldig god passform, og de er gode på farger, og stilige mønstre – plagg som skiller seg litt ut. To nydelige tunikaer har fått plass i klesskapet mitt. Begge rosa. Den ene ensfarget, og den andre med mønster. Den ensfargede med trekvart arm, den andre med kort arm. På bildene ser dere lekkerbiskene, og på linkene jeg legger ved, så finner dere de begge to.
Farger tiltrekker meg. Jeg blir dradd mot farger i butikkene. Rosa, lilla, og orange står nok høyest oppe på ” Vil Ha ” listen. Jeg blir innmari glad når våren, og sommeren fylles av glade, fine farger. Denne våren, og sommeren, så fylles stormotebutikkene med mye farger. I alle fall har en del produsenter vært flinke med farger denne sesongen. Jeg kjøper mange av mine klær i nettbutikken til Alexis Mote. Alexis er utrolig flinke på stormote. De er flinke på kvalitet, på de gode merkene med gode passformer, og de har også en del plagg som for eksempel flotte kjoler som de ikke har så mange andre steder. Når man ser de flotte kjolene de fører, så ønsker man at en innbydelse til et bryllup, eller en stor begivenhet ramler ned i postkassen slik at man har en anledning til å kjøpe seg kjole 🙂 Alexis har også flotte støvletter som også passer de av oss som virkelig sliter med å få tak i støvletter pga store ben, og store legger. Alexis er utrolig gode på service, og det betyr enormt mye for oss som kunder. Mange er nok fortsatt litt redde for å bestille varer på nett, men nettbutikken er enkel å ta seg rundt i, og det er av og til veldig greit å sitte hjemme i sin egen stue å shoppe. Lurer man på noe i forkant som for eksempel størrelser, så spør man, og får god hjelp til å finne det som er riktig for deg. Man betaler kun 79 kr i frakt, og det inkluderer også returfrakten om man må sende noe i retur. Der følger med ferdigutfylt returkupong sammen med varene . Enklere kan det vel ikke bli? Man kan betale med kort, eller man kan få faktura. http://www.alexismote.no/
Denne uken har vi en flott ” Gi- Bort ” på bloggen. Nydelige velværeprodukter fra Urtemor. 100 % naturlige produkter. I velværepakken som vi deler ut, så får du fotkrem, ringblomstsalve, 2 dusjsåper, 2 bodybutter, en super leppepomade, fotfil, og cellulitebørste. Vi trekker ut en heldig vinner til søndag. Legg igjen et hjerte, et smil, eller en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen av disse nydelige produktene – denne pakken fortjener du <3
En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes, og jeg må legge inn en del trening utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe jeg må droppe. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, og to ganger med egentrening, men jeg fikk ikke med meg en eneste styrketime som jeg egentlig hadde på blokka mi, og da blir jeg litt sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, og prioritere det? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. De tingene som er så viktige for meg, de bør jeg stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta det igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.
Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke så mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men en kommer seg mye bedre gjennom de enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg! Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, og har vel egentlig aldri vært så stor som nå. Kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang. Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Samtidig kan det jo være godt at alt kommer på en gang, så slipper man å gå for mye rundt og kjenne på disse tingene. Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Det er noen mennesker som ikke kan klare å glede seg over at man lykkes med ting spesielt om de selv ikke klarer det.
Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Ikke at jeg fråtser i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet når jeg går på. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse. Ingen nedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt litt hjelp til å sette sammen noe som kan passe min kresne munn, så det er på tide å ta meg selv i nakken. Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt. Jeg har ikke den uendelige trangen til skapsnoking, men skapsnokingen er ikke borte, og det er kanskje det at jeg kjenner at jeg har forsynt meg litt i skuffer, og skap som gjør at varsellampen nå blinker litt. Jeg skal ikke opp i vekt igjen, og det er kun meg selv som kan ta det nødvendige grepene.
En utfordring jeg har som lymfepasient, det er utvilsomt den store faren for infeksjoner, og det er disse infeksjonene som har satt meg mye ut av spill de to, tre siste årene. Det er det minste, mikroskopiske såret/hullet i huden som kan være grobunn for disse forferdelige infeksjonene. En gang ble jeg lagt inn på sykehuset, men ellers har jeg selv klart å få de under kontroll ved å ha pencillin hjemme. Høy feber, elendig allmenntilstand, verking i alt av ledd, rød, hoven, og øm på et, eller begge bein, og ute av stand til å trene i ett par uker. Bank i bordet, etter siste infeksjon, så har beina fungert veldig bra. Av og til føler jeg av jeg svever bortover når jeg går, og at jeg ikke kan kjenne beina. En sånn følelse er det lenge siden jeg har hatt, så jeg nyter de dagene. Sår er også noe jeg som lymfepasient kjenner godt til. De fleste av dere har sikkert en veldig god grobunn sånn at et sår kjapt lukker seg, og blir fint. Sånn er det dessverre ikke for meg, og mange av de som er i samme situasjon som meg. Når sirkulasjonssystemet ikke fungerer som det skal, så gror sår dårlig. Det tar evigheter før et sår har grodd fint, og lukket seg. Nesten 1 år holdt jeg på med et sår en gang, og da kjenner man på utfordringer! Da er man tålig lei bandasjer, tape, og sårsalver. Man prøver ALT, og det er som regel ingenting som hjelper i healingprosessen. Man går bare dag ut, og dag inn og håper at ting skal skje. Man blir frustrert, og man blir forbanna. Sår som må dekkes til hver eneste gang man skal i dusjen. Jeg kjenner jeg blir varm av tanken. For et halvt år siden klarte en støttestrømpe å gnage hull foran på foten min, og dermed var marerittet i gang. Et halvt år holdt jeg på. Sårsalver ble prøvd, jeg la sølv på såret fordi sykehuset mente det ville hjelpe, men ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg, og selv om det ikke var noe infeksjon i såret, så blir man like frustrert! Det var da Marie nevnte ringblomstsalven. Marie er ei jeg har kjent i mange, mange år, og hun lager deilige, naturlige produkter. Jeg har mine favoritter blant det hun lager, men ringblomstsalve på mitt sår? Jeg var veldig skeptisk, og ikke visste jeg om jeg hadde tålmodighet til å prøve noe mer. Frustrasjonen over dette irriterende såret var så stor at jeg gjorde som Marie sa, jeg smørte meg morgen, og kveld. Etter ett par dager merket jeg ikke noe fremgang, og jeg hadde lyst til å kaste også ringblomstsalven i veggen…men etter 4 dager begynte ting å skje! Det begynte å komme skorpe, og optimismen kom tilbake. 3 uker etter jeg begynte å smøre meg, så hadde såret lukket seg helt! Hadde jeg bare prøvd ringblomstsalven lenge før! Da hadde ett halvt år i frustrasjon blitt til 3 uker! Jeg ville ta dette med i bloggen i dag fordi det er mange der ute som sliter med sår, som sliter med eksem, eller kløende hud. Mange har prøvd alt, og føler som meg at ingenting nytter. Ringblomstsalven er blitt min nye bestevenn. Jeg bruker den også når huden klær etter støttestrømpene, og når jeg får utslett. Jeg vet at den er perfekt på tørre, og sprukne hender, og føtter…og på leppene! Den er perfekt på såre barnestumper, og ømme brystvorter. Den er veldig god nå som sommeren etter hvert kommer, og du skulle få insektbitt, eller soleksem. Mange bruker den i ansiktet for å tilføre fuktighet om natten, og som kuldekrem om vinteren. Alle burde ha ringblomstsalven i sitt hjemmeapotek. Alt av apoteksalver til sår er kastet ut av huset, nå er det ringblomstsalven jeg bruker, og i tillegg er den 100% naturlig. I tillegg til ringblomst, så bruker Marie olivenolje, bivoks, og lavendel. Det er mye i naturen som kan gjøres oss veldig godt, så ringblomstsalven er dagens anbefaling. Du kan skaffe deg en på Urtemors side ved å sende en melding der…eller til meg.
Jeg er i mot slankeoperasjoner. Jeg er i mot at man amputerer friske organer, og jeg er i mot at man gjør kroppens innside unormal for å få ett ” normalt ” liv. Slankeoperasjoner er nåtidens lobotomi skrev Linn Kristin Brænden i et gjesteinnlegg på bloggen min i november, og jeg er veldig enig med henne. En del reagerte nok på ordbruken, men det er jo mye sannhet i dette. Man ødelegger friske organer i desperasjonen etter å bli slank! Jeg vet jeg vil få mye kjeft etter dette innlegget også, men jeg synes det er så viktig å sette fokus på den økningen som nå er i antall slankeoperasjoner som utføres. Fra 150 slankeoperasjoner i 2004, så er antallet økt til 3000 i 2015! Noen vil nok kommentere at slike operasjoner ble utført lenge før 2004, men det er fra 2004 fagfolk selv uttaler at man startet med slankeoperasjonene som man utfører i dag. 3000 nordmenn legger seg hvert år under kniven i ett siste forsøk på å oppnå lykken med en slank kropp, for det er jo den slanke kroppen man higer etter. Alt av bivirkninger tar man med seg. Livet blir kanskje en større utfordring på så mange områder etter en operasjon, men samfunnet har alltid fortalt oss om at lykken, den ligger i en slank kropp, så da er man villig til å ta sjansen på alt som kan komme i kjølevannet av en operasjon. Mange angrer på at man tok valget fordi livet ble alt annet enn lett etterpå, men velger man operasjon, så er det et valg for resten av livet.
I helgen kunne man høre fagfolk uttale på nyhetene at man nå begynner å se langtidsbivirkningene av slankeoperasjoner. Disse har man visst lite om tidligere, nettopp fordi det ikke har gått mer enn 12 år siden starten. Man har vært redde for hva som vil dukke opp av bivirkninger etter at årene går. Man vet mye om bivirkningene som kan oppstå nært etter en operasjon, men man har ikke visst hva som kunne skje på lang sikt. På nyhetene lørdag kveld forteller også leder ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold, Jøran Hjelmesæth at langtidsbivirkningene begynner å komme for alvor. En dansk undersøkelse viser at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man også i Norge. Sykdommer grunnet vitaminmangel, magesmerter man ofte ikke finner ut av, kvalme, forstoppelse, gallestein, depresjoner, økt bruk av rusmidler – dette er en del av bivirkningene man nå ser. Helsemyndighetene vet for lite om langtidsbivirkningene, og understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Det er nettopp det en slankeoperasjon skal være, en siste utvei. De som er så store at det er fare for livet, og de som faktisk ikke kan leve ett fullverdig liv pga stor vekt, de skal få innvilget operasjon. Vi andre, vi bør få ett helt annet behandlingstilbud. Jeg våger å hevde at de aller fleste av de som står i kø for operasjon i dag, de kunne ha klart vektreduksjonen på egenhånd ved hjelp av ett langvarig behandlingsopplegg der man bor. Jeg våger også å hevde at veldig mange ser på en slankeoperasjon som en ” lett ” utvei i form av at man da slipper å gjøre jobben selv. Det er ingen lett avgjørelse å la seg opererer, og jeg vet at for mange så er dette en avgjørelse som har tatt tid å komme frem til. Jeg vet at vi alle har prøvd tusenvis av ganger før. Jeg vet man blir oppgitt, at man blir lei og deprimert. Jeg vet man blir lei av å føle seg som en elefant, og lei av at vekten skal begrense oss. Jeg har vært der, og jeg vet nøyaktig hva veldig mange føler på. Jeg har vært så lei, og langt nede at jeg selv ønsket å la meg operere. Jeg så det som siste utvei jeg også fordi vekten tok for mye plass i livet mitt.
Jeg har som de fleste andre slitt masse med vekten, og jeg har jobbet masse opp igjennom for å gjøre noe med situasjonen. Til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort.
Jeg ønsker at myndighetene skal redusere antall slankeoperasjoner, og jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker ikke dette fordi jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, men fordi jeg vet at det er en mye bedre måte å klare kampen mot kiloene på. Jeg er fortsatt tjukk, jeg sliter fortsatt med for mange kilo, men jeg ser at med den riktige hjelpen, så går det den riktige veien for meg både i form av vektnedgang, tap av cm, og en mye, mye bedre utgave av meg selv, en mye mer lykkelig og fornøyd Heidi. Veien jeg er på er en vei jeg selv er med på å bestemme målet for. Man skal ikke se på en slankeoperasjon som en lettvint utvei, og tro at man kan sitte med hendene i fanget, og tro at vektproblematikken er løst. Operasjon er en starthjelp, men om du jobbet før for å gå ned i vekt, så må du sannelig jobbe etter en operasjon også for å holde deg nede. Mange går jo ned mange kilo før en operasjon. Hvorfor ikke fortsette på denne veien når du faktisk ser at det er mulig? Man legger hele sjelen sin i å gå ned det antall kilo man må før en operasjon, og det beviser vel bare at når man ønsker noe høyt nok, så klarer man det? Ønsker man en vektnedgang sterkt nok på en naturlig måte, så kan man klare det! Det vil jo ta mye lengre tid, men kroppen ønsker det sånn. Det er sånn kroppen ønsker at vi skal gå ned. Man har brukt lang tid på å bryte ned kroppen, og ødelegge den, så da må man sannelig finne seg i at det tar tid å få den i form igjen. Tenk hvilken glede, og mestring man føler når man faktisk på egenhånd klarer å gå ned i vekt! Følelsene ved å klare, og mestre. Følelsene ved å lykkes, og se at det går an, det er følelser, og opplevelser som er verdt gull! Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først, og deretter skal man ta grep og både trening, og kosthold. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhet mellom en slank kropp, og stor lykke.
For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. Mitt valg om å si nei til operasjon, det er ikke noe jeg skriver om for å skryte, eller for å fortelle alle at mitt valg er det riktige. Jeg er ikke en enestående person som klarer noe ingen andre klarer. Kan jeg klare å endre etter tusenvis av mislykkede forsøk, og med alle mine negative følelser rundt meg selv, så kan alle klare det…og det er nettopp det budskapet jeg har til alle overvektige : VI KAN!
Europa står foran en fedmeepidemi av enorme proporsjoner innen 2030, ifølge prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De tror at så mange som tre fjerdedeler av alle norske menn vil være overvektige innen 2030. Også i land hvor befolkningen tradisjonelt har vært slanke, som Sverige, ventes fedmeepidemi å slå til. Britiske helsemyndigheter mener at myndigheten i Europa nå må rette fokus på begrensning når det gjelder markedsføring av usunn mat, og sunn mat må gjøres billigere. Ingen tiltak som gjøres i dag gir gode resultater. Da gjelder vel det også resultatene etter fedmeoperasjoner? Forskning tyder på at mange fedmeopererte legger på seg igjen etter noen år, og kanskje når en høyere vekt enn før de ble operert. Hvert år opereres rundt 3000 personer for fedme i Norge. Antallet vokser raskt, og har ellevedoblet seg de siste ti åra. I dag er det omtrent 100 000 nordmenn som har sykelig overvekt. Stort sett er det voksne som får tilbud om operasjon, men det er også gjennomført på barn helt ned i alderen 13 år.
Jeg har hatt mange samtaler med bekjente som har gjennomgått en slankeoperasjon, og mange av disse syntes ting er blitt så innmari vanskelig. Det har mange bivirkninger, og man har begynt å merke at vekten går opp igjen. Mange skjønner ikke hvorfor, men da jeg spør om hvordan aktivitetsnivået, og matinntaket, så er det flere som må innrømme at de stort sett ikke har tatt de nødvendige grepene. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Man kjemper en like tøff kamp etter operasjonen som før, og man kan etterhvert kjenne panikken komme for at vekten skal gå tilbake der den var, men hvorfor tar man da ikke de grepene man må? Man ønsker ikke å trene, eller bevege seg mer, og man ser ikke at mengden mat ikke kan være som før. “Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå” sier de…det ble ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Mange kan etter hvert spise som før, mange kan spise ganske store porsjoner .. er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en starthjelp i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….En slankeoperasjon koster staten over 100000 kr. I tillegg kommer legebesøk/sykehus besøk grunnet komplikasjoner, og så kommer utgiftene til fjerning av løshud. Det blir store utgifter av slikt. Dette er lang større utgifter enn hva det hadde kostet å gi ett langvarig behandlingsopplegg hvor man følges tett av fagpersoner både innen det mentale, kostholdet vårt, og den fysiske aktiviteten. Det nytter ikke med 12 ukers aktivitet på grønn resept, eller noen ukers kurs når man etter disse ukene står helt alene. Vi trenger hjelpen her vi bor for å klare det.
Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere av dem også, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de lot seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot at slankeoperasjoner finnes, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende, og jeg synes staten skal stille enda strengere krav enn de gjør i dag. Jeg tror det er veldig få som får nei til operasjon ennå man får beskjed om at det ikke er en selvfølge at alle får ja….jeg kjenner en som har fått nei, men som etter en stund likevel fikk ja. Er det sånn at alle som får ja til operasjon ikke kan klare de grepene som må til om hjelpen blir rettet bort fra operasjon, og heller setter fokus på det mentale, på aktivitet, og på kost? Er det fordi vi overvektige ikke gidder at stadig flere lar seg operere? Er det fordi man jager etter et mål som kanskje ikke er realistisk ? Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.
I disse dager er det rett over 1 år siden jeg startet å blogge. Dette er en helt ny verden, men en spennende verden. Bloggen lå svanger lenge, og det tok sannelig lang tid før jeg fikk den opp å gå. Heldigvis hadde jeg viktige støttespillere som trodde på bloggen min, og som ikke ga seg før bloggen var en realitet. Bloggen min er om livet på godt, og vondt som en størrelse for stor, og jeg får så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser den! Jeg blir så uendelig glad når jeg får så mange meldinger, og kommentarer om at bloggen betyr noe, at den inspirerer, at man kjenner seg igjen i det jeg skriver. Mange kommenterer at jeg gir de noe å tenke på, og flere har begynt på samme vei som meg etter å ha lest min historie. Det er så mange som kjenner seg igjen i mine tanker, og følelser uansett størrelse. Jeg ser at mange har stor glede av å lese den om man er overvektig, eller ikke. Det er så viktig å sette ord på ting. Det at jeg skriver det mange tenker, det tror jeg er viktig, og jeg tror mange kan ha stor nytte av å få et innblikk i hvordan det er å være en størrelse for stor, og hvordan store deler av samfunnet ser på oss overvektige. Jeg er så takknemlig for alle som følger meg, og tar del i min hverdag. Jeg har en stor heiagjeng der ute, og det betyr så uendelig mye.
Bloggen ble en realitet fordi noen trodde på meg. Det å ha noen som tror på deg, og som er viktige støttespillere, det er så utrolig viktig. Vi trenger alle gode støttespillere rundt oss, og vi trenger det uansett hvor vi er i livet. Vi trenger mennesker som tror på oss, som pusher oss, og som er der både når man smiler, og gråter. Disse viktige menneskene som ser det man selv ikke ser, og som klarer å få en til å tenke positivt når livet byr på utfordringer. De som vet hva som bor i oss når vi selv føler oss helt ubrukelige. Uten slike mennesker i livet mitt, så vet jeg sannelig ikke om jeg hadde kommet dit jeg er i dag. Jeg har trengt mange spark bak, og det er så innmari godt at jeg har mennesker som kan sparke meg. Ingen har godt av og bare bli dullet med, og godsnakket med – vi trenger også noen som kan gi oss et spark bak når det trengs, eller sette oss på plass når man trenger det. Jeg har uendelig mange ganger syntes så synd på meg selv, jeg har sutret, og klaget uten grunn, og at da noen setter foten ned, det har jeg hatt så godt av mer enn en gang 🙂 Det er ikke moro å få ” kjeft ” når man helst vil ha trøst, men i visse situasjoner, så er det ikke trøst man trenger, men et realt spark bak 🙂
Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og for meg, så har det også vært vanskelig til tider det å slippe folk helt innpå meg. Det har vært vanskelig å tro at noen faktisk trodde på meg, som så hva jeg kunne, og hva jeg var flink til. Vekta har hele tiden kvernet i hodet mitt, og jeg har vel alltid trodd at alle så overvekten istedenfor å se meg. Klart mange har gjort det opp i gjennom, men man lager mange historier selv også. Det er vi selv som lar overvekten få så stor plass i livene våre. Jeg har tidligere skrevet litt om hvor vanskelig det har vært for meg å tro det folk sier. Komplimenter, ros og skryt har jeg hatt problemer med å ta til meg fordi jeg tror folk bare har følt seg nødt til å si det fordi de har syntes synd på meg….da er det godt å ha mennesker rundt seg som sier i fra, og som får man til å innse at verden faktisk ikke alltid er slik man tror…det fine er også at underveis, så møter man også nye mennesker som på sin måte får stor betydning for veien du går. Noen av disse menneskene møter man kanskje bare i en kort periode, men i denne perioden, så har vedkommende rukket å gjøre en forskjell, og gi en viktig ballast som man tar med seg videre. Jeg har møtt mange mennesker som har vært i livet mitt en kortere periode, mennesker som har betydd så enormt mye for veien jeg har gått, og for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Mennesker som lært meg masse, fått meg til å tenke annerledes, og se livet på en helt annen måte. Mennesker som har fortalt meg at det kun er jeg som kan gjøre endringer, som har lært meg og ikke dvele ved fortiden, mennesker som har lært meg å se fremover, sette meg mål og være tilstede. Jeg har lært at jeg ikke kan være tilstede for alle andre til en hver tid, jeg har lært at visse situasjoner kan jeg aldri få gjort noe med, jeg ser viktigheten av å sette meg selv i fokus, og jeg har lært og akseptere at noen ting aldri vil kunne endres. Jeg har lært så utrolig mye, og jeg har fått masse verktøy som sakte, men sikkert hjelper meg i riktig retning. Jeg er så takknemlig for at alle disse menneskene har vært i livet mitt, og så er det nok en mening med at noen kun er der i en kortere periode mens andre blir.
Mine støttespillere er gull verdt, og jeg trenger dem alle sammen. Vi trenger alle gode mennesker rundt oss, mennesker som vil det beste for oss, som ønsker at vi skal nå målene våre. Mennesker som drar oss opp av søla på dårlige dager , og som jubler sammen med oss på de gode. Vi trenger mennesker som kan si i fra, og være ærlige. . Jeg er så utrolig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg. Trond og Celina, familien, venner jeg har knyttet nære bånd med fra barndommen og helt frem til i dag, mennesker som ikke er blant mine nærmeste venner, men som likevel betyr så mye for meg. De herlige treningsvennene mine på treningsgruppen for overvektige som jeg er blitt så uendelig glad i. Nå opplever jeg også at jeg har dere som leser bloggen min som gode støttespillere – jeg har fått en stor heiagjeng der ute 🙂 Ta vare på de gode menneskene du har i livet ditt, og kutt ut de som ikke gir deg noe. Det er ingen vits i å bruke tid på mennesker som ikke har evnen til å glede seg sammen med deg, og som kun vil ha seg selv i fokus. Enveis kommunikasjons mennesker er ikke lengre en del av mitt liv, og jeg bruker ikke lengre tid på egoistiske mennesker som hele tiden skal ha, men aldri gi noe tilbake. Vennskap skal alltid gå begge veier 🙂
Ett av de første blogginnleggene jeg skrev for ca 1 år siden handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og jeg kjenner så på behovet for å skrive om rosa skyer, carpe diem og hjerter i dag også. Livet er så rosa for så veldig mange, og mange opplever kun lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke! På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn! Jeg kjenner jeg blir så lei av alle carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som er så rosa! Det er da ikke sånn alle dagene våre er, og hvorfor skal man gi inntrykk av at alt er så perfekt til enhver tid når det ikke er sannheten for noen av oss? Hvorfor har noen behov for å fortelle hele verden hvor lykkelig man alltid er når sannheten er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger – og ingen opplever kun rosa lykke.
Jeg kan absolutt gå mye i meg selv også når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, så skrev jeg heller ingenting. Jeg ønsket å fokusere på det positive, og det er jo helst der vi ønsker å være. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mange fine dager, mange dager var jo rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa 🙂
For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt, og det er jo klart at de gode dagene er finest å lese om, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen du ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.
Jeg kjenner jeg blir litt frustrert av de som har dette behovet for å male livet i en, og samme farge. Jeg er litt lei alle statuser som hver eneste dag, og gjerne flere ganger om dagen handler om hvor lykkelige de er. Livet smiler, livet er herlig, livet er fantastisk, det er så herlig å leve, så heldig jeg er som er så lykkelig – ærligtalt!! Jeg kjenner behovet for å be de det gjelder om å lukke munnen, og heller fortelle hvorfor de har dette behovet for å fortelle om en lykke som ikke finnes døgnet rundt! Ingen er lykkelige 24/7 – ingen! Alle har sine utfordringer, og alle har dager hvor livet ikke smiler. Alle kjenner vi på sinne, og irritasjon. Vi kjenner på frustrasjon, og vi kjenner på sorg. Jeg håper selvsagt at vi alle har flest av de lyse, fine dagene, men kun rosa? Aldri i livet! Da er det kanskje på tide å gå litt i seg selv, jobbe litt med hodet, og kanskje finne ut hvorfor vi så intenst ønsker at andre skal tro at vi kun er lykkelige? Hva er det vedkommende skjuler som hele tiden kun har lykke i livet sitt?
Det samme gjelder kanskje også de som hver dag, og gjerne flere ganger til dagen må legge ut bilder av seg selv, altså disse berømte selfiene. For 1 år siden tok jeg nesten aldri selfie…etter at bloggen ble en realitet, så er det blitt noen flere, det må jeg innrømme. Ikke at jeg er blitt verken yngre eller vakrere, men dessverre, så må det følge med mer bilder på bloggen enn jeg kanskje er komfortabel med 🙂 Heldigvis er det mange som har ett annet forhold til seg selv enn hva jeg har. Noen har ikke de samme sperrene som meg, og godt er det :-)… men nye profilbilder hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…. En ting er når de unge gjør det. Det er fint å bytte profilbildet, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne mennesker oppfører seg litt som tenåringer igjen. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne 🙂
Jeg legger ut mye på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men gjerne fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. Jeg liker også hyggelige kommentarer, og mange likes, men likevel, så håper jeg at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke er så ille at jeg bombanderer andre med rosa lykke, trutmunn og dådyrøyne. I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr noe på den veien jeg nå går. Alle trenger vi ros, vi trenger skryt. Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje trøst fordi livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å fortelle hvor flink man har vært. Jeg blir kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg ser ikke vitsen i å legge ut bilde etter bilde dag ut, og dag inn for å høre om noen kan se forskjellen? Hurra for alle som mister vekt om det er ved egeninnsats, eller operasjon, hurra for en lettere kropp, og mer selvtillit… men…det er mye i livet som forblir akkurat som før selv om kiloene forsvinner. Alt rundt en blir ikke plutselig snudd fra mørke farger til kun rosa! Man blir ikke plutselig 200% lykkelig. Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat nå.
Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den mørkeste av fargene. Jeg tror aldri jeg har vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky, og det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken! Etter hvert som man går, så lærer man også å verdsette de lyse, gode dagene enda mer, og jeg kjenner personlig at det har blitt færre mørkeblå dager etter at jeg lærte hodet mitt bedre å kjenne.
På bloggen min ønsker jeg å være ærlig, og åpen, og jeg vet at min ærlighet, og åpenhet betyr mye for mange lesere. Det satt langt inne det det og skulle legge ut bilder av seg selv, men jeg jeg har klart å bryte en sperre. Jeg kan nå legge ut bilder uten at alt vrenger seg innvendig. Jeg er som jeg er, og det må jeg bare akseptere. Jeg blogger for å fortelle om hvordan hverdagen er på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg håper at det jeg skriver kan bety noe, at det kan inspirere, og motivere. Jeg håper bloggen ikke oppleves som mer rosa enn andre farger, og at bildene ikke oppleves som skryteselfie. Jeg håper også at de rundt meg sier klart i fra dersom Facebook siden min skulle bli som en verden i rosa bobler, og skyer – for min hverdag er i alle regnbuens farger 🙂
Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…dere som leser bloggen min vet at jeg har hatt sort belte i unnskyldninger. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene, og det er en stor seier i seg selv. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen : jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på hvor mange unnskyldninger jeg har brukt både overfor meg selv, og andre når det kommer til å gjøre en livsstilsendring. Jeg har aldri spurt, men jeg undrer jo veldig på om de rundt meg trodde på alle disse unnskyldningene? Under min endringsreise, så våger jeg nå å trø utenfor komfortsonen min, og jeg våger å møte mye av det som jeg frykter….absolutt ikke alt, men mye. Det er så utrolig deilig å kjenne på følelsen av å våge det man tidligere aldri hadde våget. Jeg blir så stolt av meg selv, og jeg blir så innmari glad! For noen av dere som leser bloggen i dag, så vil dere kanskje smile litt, og tenke : ” Er dette noe å være å frykte?” – men for meg, så har frykten vært veldig reell. Det som for mange er en helt normal ting å gjøre, det er for meg store skritt å ta.
Det er trygt, og godt å trene i treningsgruppen for overvektige. Egentlig så vil man bare være i gruppen hele tiden, men det er klart at målet med gruppen også er at vi skal bli så trygge på oss selv at vi etter hvert ønsker å gå over på ordinære treningstimer. Akkurat det er skummelt for mange, og det har vært skummelt også for meg å tenke på. Det å forestille seg selv trene sammen med normalvektige, den følelsen er skummel, og inntil i fjor, så tenkte jeg vel ikke tanken en gang. I fjor stod jeg nemlig overfor denne frykten om og skulle trene på en ordinær spinningtime. Jeg husker hodet var fullt av unnskyldninger igjen ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten hadde jeg vært på trening dagen før, og det er vel ikke bra for meg å trene to dager på rad..jeg gjennomførte spinningtimen. Jeg hadde ikke den gode, trygge treningsgruppa rundt meg, eller instruktørene som jeg er vant til å ha. Det var nye, ukjente mennesker, og en helt ny instruktør….Jeg husker den fantastiske følelsen jeg hadde etter jeg hadde gjennomført timen. Jeg våget, jeg mestret, og det var ikke skummelt.
Jeg kjenner på stolthet når jeg i forrige uke på nytt våget å tråkke utenfor komfortsonen min, og delta på en ny, ordinær time. Et ubetydelig skritt for mange, ett stort skritt for meg! Sammen med to fra treningsgruppen, så meldte jeg meg på en styrketime på 45 minutter. Jeg visste det var en populær time, men når man er sammen med mennesker som man føler seg trygg sammen med, så våger man mer. Jeg var så stolt over og ikke kjenne på en eneste unnskyldning for ikke å delta på timen! Jeg var spent, litt nervøs, men mest glad for at jeg hadde klart å ta ett nytt, viktig skritt. Det at timen var full, at salen var full av mennesker jeg aldri hadde sett, det gikk helt fint, og jeg gjennomførte timen med glans! Ingen verken gadd, eller hadde bry til å tenke på andre enn selg selv, og det gjør at man klarer å yte det man skal. Svett, og sliten, så jublet jeg inni meg etter en vel gjennomført time. Det er så godt å kjenne på mestring, og det er så godt å kjenne at det ikke er det spor farlig å trø utenfor komfortsonen sin. Jeg tenker en ting av gangen. Man skal ikke trø alt på en gang, men ta en ting først, og bli trygg på det før man utfordrer seg selv på nytt.
Jeg vant en ny seier. Det å delta på en ordinær treningstime som overvektig, det er en terskel som er veldig høy. Derfor er treningsgruppen for overvektige så unik, men det er samtidig viktig at man også etter hvert våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser. For meg personlig, så brøt jeg en stor grense når jeg deltok på denne ordinære styrketimen. Det jeg ikke trodde jeg ville klare, det var bare noe jeg trodde i mitt hode… jeg hadde ingen problemer med å følge timen i det hele tatt, og det å få en slik bekreftelse betyr så uendelig mye. Jeg tror det er så uhyre viktig at vi deltar istedenfor å begrense oss selv, og jeg tror det er viktig å vise alle andre at vi også kan 🙂 Jeg tror mange ser på oss fordi de er stolte sammen med oss, og ikke bare fordi vi er tjukke. Alle tankene jeg hadde på forhånd stemte nok ikke helt, og det er godt å innse at man i mange tilfeller innbiller seg ting som ikke er tilfelle. Man tror, men man vet egentlig ikke, og det er godt å vite før man lager sine egne historier, for slike historier som dette bør jo helst være sanne 🙂
Mange som leser bloggen har nok veldig lyst til å starte å trene. Mange i mitt området har nok tenkt mye på å bli med i treningsgruppen vår, men så var det dette med å våge. Dette med å trø utenfor komfortsonen. Tankene man har i hodet sitt om hvordan det vil bli, de stemmer sjeldent. Vi må våge istedenfor å begrense oss selv. Om vi ikke selv tar tak, så er det ingen andre som gjør det for oss. Ingenting faller ned i fanget på oss – det er vi som må gå skrittene, det er vi som må våge. Det er skummelt å bryte grenser. Det er skummelt å gjøre noe nytt, men tenk hvilken gevinst du vil få tilbake! Treningsgruppen vår for overvektige er kanskje det første steget du bør ta. Et sted må man begynne for å endre situasjonen man er i. Min endring startet med mental jobbing, og trening, og for meg har det betydd starten på reisen som jeg så lenge har ønsket å lykkes med.
Glad, og fornøyd, så vet jeg at en slik ordinær styrketime ikke blir min siste. En grense er brutt, og den gode opplevelsen jeg hadde har resultert i at jeg er på plass, og faktisk gleder meg til neste time som er til fredag. I kveld skal jeg trene puls intervall med gruppen for overvektige. En utrolig god time med både puls, og styrke. Vi svetter, og vi sliter. Vi smiler, og ler innimellom all svetten, og slitet. Vi spøker med egen kropp, og vekt, og i ei sånn gruppe, så er det helt ålreit 🙂 Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.
I dag har jeg lyst til å skrive litt om min lymfehverdag. Jeg har lyst til å skrive om tømmerstokkene mine som jeg har slitt lenge med å akseptere at er så store som de er. Om bein som er tykke, harde, ømme, og vonde. Bein som ikke tåler den minste, mikroskopiske åpningen i huden før infeksjoner slår ut i all sin blomst. Bein som har gjort at jeg har følt meg annerledes, og som har gjort at jeg aldri viser de. Jeg har skammet meg masse, vært frustrert, fortvilet, sint, og lei meg. Ofte alt på en gang. Hvorfor i all verden er det jeg som har fått den store æren av å få to slike tjukke, stygge tømmerstokker av noen bein. Jeg går med langbukser om sommeren, jeg går aldri med kjole, eller skjørt om ikke begge deler er fotside, og jeg bader aldri på steder hvor det er mange mennesker. Slike som meg burde fått offentlig støtte til basseng hjemme i hagen, eller så burde svømmehallen vært lukket visse perioder en dag i uken slik at vi også kunne fått gleden av å bade, for jeg elsker å bade! Det er sikkert ikke så mange som tror akkurat det i og med at jeg sjeldent beveger meg ut i vannet når det er mange rundt meg, men vann er deilig, og jeg storkoser meg.
Alle damene på dette bildet har lipødem – i 3 forskjellige stadier.
Jeg er antagelig født med lymfeødem. Når jeg var liten, og i min barne, og ungdomstid, så var det vel ingen som visste hva dette var en gang. Ikke at jeg er så gammel, men når man ser hvor lite leger vet om lymfeødem i dag, så kan man jo tenke seg hvor lite de visste for de årene tilbake da jeg var barn. Til og med i dag, så er det svært få fagpersoner som har stor kunnskap om lymfeødem. Antagelig er det ikke nok prestisje i å kunne mye om lymfesystemet enda lymfesystemet har en veldig viktig funksjon i kroppen vår. Beina mine i barndommen var ikke absolutt ikke som i dag, men de var store, og de var større enn de fleste andres, men de plaget meg ikke. Jeg deltok i det alle andre deltok i, og selv om jeg vel ikke var den raskeste på 60 meteren, så var vel ikke det beinas skyld. Jeg spilte håndball, jeg spilte vollyball, og jeg var ei aktiv speiderjente. Jeg fikk mye blåmerker uten at jeg tenkte så mye over det. Det var vanskelig å få bukser som passet i leggene, så jeg husker mamma hadde en stor jobb med å få tak i bukser til meg. For det var i leggene det satt. Selv om lårene også var store, så var unormalheten i leggene mine. Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og om jeg skal være helt ærlig, så var aldri det noe problem for meg verken i barne, eller ungdomsårene. Jeg visste jeg var større enn de fleste andre, men det var få som brydde seg om det. Venner, og klassekamerater så meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst! Klart jeg ble ertet litt, men det var jeg ikke alene om, og det var småerting som sjeldent stakk særlig dypt. Jeg vet foreldrene mine tidlig tok tak i det at jeg var stor, men verken lege, eller helsesøster var bekymret. Valpefettet var ikke bare valpefett, og på vekta i 4.klasse sa skolelegen at jeg var for tjukk…men ingen gjorde noe…den dag i dag ser jeg rødt når jeg ser vedkommende. Jeg husker at mamma reagerte på at beina mine var så store. Allerede på barneskolen, så slet jeg med å få bukser som passet over leggene .Beina forble store, men jeg hadde egentlig lite fokus på det. Det var liksom en del av meg.
Etter hvert som jeg ble voksen, så hadde beina egentlig bare blitt større. Jeg tror mye skjedde under graviditeten. Jeg tror det var da lipødemet som hadde ligget latent slo ut for fullt. Jeg hadde også disse blåmerker som jeg fikk bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også. Du verden så mange ganger jeg prøvde å gå ned i vekt. Dette har jeg blogget om tidligere, men det virket som om uansett hvor hardt jeg prøvde, så var det noe som aldri ville bort. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass. Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for ett års tid siden, så hadde jeg ennå ikke visst at jeg har lipødem. Lipødem er ingen anerkjent diagnose i Norge. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort, men symptomene kan klart bli bedre om man er i god form. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt.
Hovedgrunnen til tømmerstokkene mine er nok likevel mitt medfødte lymfeødem, et ødem som slo ut i full blomst etter en større operasjon i 2002. Etter fjerning av lymfeknuter, så kan mange oppleve at de utvikler lymfeødem. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje! Etter operasjonen i 2002, så ble beina bare enda verre, de ble plutselig til tømmerstokker! Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. De visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var såpass store at bukser på stormote butikker satt som pølseskinn om de i det hele tatt passet. Jeg hater pølseskinn, og jeg visste nøyaktig hvor store leggene mine var, og dermed orket jeg ikke traske butikker i håp om at det kanskje kunne være noe…det at man ikke finner bukser som passer, det gjør bare situasjonen enda verre…man blir bare enda mer deprimert. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002.
At lipødem, og lymfeødem er kroniske sykdommer, og at de begge vil følge meg hele livet, det har vært tøft og akseptere. I tillegg har jeg overvekten som jeg kan gjøre noe med…alt er ikke bare lipødem, og lymfeødem. Jeg kan bli bedre i lymfeødemet, ødemene/hevelsene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet som leger ikke anser som viktig nok, det er uhyre viktig. Lymfesysyemet jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon. Hos meg er det nok begge deler, men operasjonen gjorde at det ble så ille som nå. Legen visste lite. Jeg leste, og leste. Jeg brukte en haug av timer på å lete etter informasjon på nettet, og takket være meg selv, så fant jeg en fysioteraput her i Kristiansand som var spesialutdannet innen lymfedrenasje, og selv med for mange pasienter, så tok hun meg inn, og jeg møtte en engel 🙂 Etter hvert møtte jeg en engel til, og takket være disse to fantastiske fysioteraputene, så fikk jeg den hjelpen jeg trengte, og jeg fikk en mye bedre hverdag, ikke minst mentalt. Det er så utrolig viktig å møte de riktige menneskene som virkelig er der for deg, og som bryr seg slike mine to fysioteraputer har gjort hele veien.
Hverdagen med lipødem/lymfeødem har vært tøff. Det er ikke lett å akseptere at man er kronisk syk, og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, bein som verker, er ømme, og hovne, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart å akseptere. Skulle store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Om jeg ikke får bukser på butikker, så finnes det dyktige sydamer som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå ha tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Engel nummer 3, den mest fantastiske legen ved Sørlandet Sykehus fortalte meg så mange ganger hvilken solskinnshistorie min historie ble, og det er dette jeg tenker på når beina plager meg som mest.
Noe som har plaget meg mye er at jeg ikke kan jobbe 100%. Det har vært skamfullt, og jeg ble tidligere utrolig lei meg når jeg stadig hørte folk som hadde sin mening om dette. Jeg som var så aktiv, jeg som trente som jeg gjorde, hvorfor kunne ikke jeg jobbe 100% ? Jeg som alltid så frisk, og opplagt ut, jeg kunne da jobbe? Innimellom linjene, så er det sikkert mange som tror at jeg ikke vil jobbe. Det har vært mange onde tunger som alltid har en mening om både meg, og andre som ikke kan jobbe like mye som de mener at man kan.Det var, og det er fortsatt mange som ikke kan forstå at jeg ikke kan jobbe som jeg gjorde. Jeg trener, og jeg trener ganske mye, og for meg er trening er en viktig del av livet mitt. Trening gjør at jeg kan fungere bedre, og dermed ha en ha en god livskvalitet. For meg er det helsen, og livskvaliteten som er viktig. Samtidig så er jeg nå kommet til et punkt hvor jeg ikke bryr meg like mye om hva andre måtte mene. Om noen mener jeg kan jobbe fullt, så får de bare mene det. Om noen har behov for å mene hva jeg kan, og ikke kan, så får de bare styre i vei. Sannheten er det jeg som sitter på, og det er jeg som vet hva hvordan mine dager er, og hvordan min kropp fungerer. Det er jeg som kjenner mine begrensinger. De som vil kan få bytte kropp når som helst, så kanskje de lukker munnen med gaffateip når de kjenner hvordan mine dager faktisk kan være. Jeg skal ikke stå til ansvar for folk som mener, og tror noe om det meste, for sannheten, den er det jeg, og kun jeg som sitter på. Det er så godt å ha kommet dit at jeg rett og slett driter i onde tunger, og all verdens bedrevitere 🙂 Jeg synes bare synd på de som må mene som mye om alle andre. En ting er hva man ser på utsiden av et menneske, men ingen kan se innsiden.
Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så kjapt. En gang i uken får jeg lymfebehandling. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, og taping – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare. Det ene bildet på bloggen viser taping av det ene beinet mitt. Ganske utrolig at denne type taping kan gjøre min hud mykere, og bedre. Leggene blir noe mindre etter hvert som tiden går, men det viktigste er å holde huden myk. Jeg må smøre meg ofte, og jeg må bruke spesielle kremer for min hud.Treningen jeg er blitt så flink med, den hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂 Dagene mine består også av bruk av pulsator. En egen massasjemaskin som jeg kan legge beinet i, og som da skal massere tilnærmet likt som en lymfeteraput. Vi er heldige Norge som kan få slike fantastiske hjelpemidler! Jeg har CircAid som jeg bruker istedenfor bandasjer, så egentlig er det en hel vitenskap dette, og jeg blir stadig flinkere, og flinkere til å bruke alt jeg har som kan hjelpe beina mine i hverdagen. Jeg drømmer jo helt klart om den dagen da de kan operere også mine bein. De som har lymfeødem i arm etter brystkreft er en pasientgruppe som nå opplever at ting skjer også her i Norge…en dag er det kanskje også min tur. Jeg gir ikke opp håpet!
Jeg har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der, og jeg vet at lipødemet gjør at en del fett ikke vil forsvinne fra kroppen min. Alt det andre er jeg i ferd med å gjøre noe med. Mellom 40-50 kg har jeg gått ned, så det er ingen tvil om at mye av min overvekt er overvekt som ikke skyldes verken lipødem, eller lymfeødem, men begge deler er en del av helheten, og begge er med på å gjøre vektnedgangen ekstra vanskelig. Jeg hadde også lyst til å belyse dette i dagens blogginnlegg fordi det garantert er mange der ute som sliter med mye av det samme uten å vite det. Jeg har lyst til å ta med kjennetegnene på lipødem :
Tunge og vonde bein
Overkroppen og underkroppen har veldig forskjellig størrelse.
Tynn midje, men brede hofter og lår.
Du kan gå ned i vekt på overkroppen, men ikke på beina.
Hevelse, vanligvis i arm eller bein. Hevelsen kan etter hvert føre til at vevet blir hardt. Man kjenner det ofte som spreng, tyngdefølelse eller en udefinerbar følelse av ubehag i armen eller beinet.
Jeg føler ikke at jeg er nødt til å fortelle om mine utfordringer, eller at jeg vil unnskylde min overvekt, men der ligger en årsak bak det meste. Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Jeg lever veldig godt med mine tømmerstokkbein. Det har tatt tid og akseptere noe som er så synlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere. Det blir en sorgprosess. Jeg har så mye å være fornøyd med, og jeg har så mye å være glad for, så nå er det de tingene som skal få fokus. Jeg ble frisk etter operasjonen i 2002 – jeg fikk livet i gave 🙂 Til alle dere bedrevitere : dette er bare to av mange sykdommer som kan føre til høy vekt . Høy vekt har som regel en årsak – tenk over det neste gang du vil kommentere en overvektig person. Og en viktig ting helt på slutten : Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier…..
