Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…dere som leser bloggen min vet at jeg har hatt sort belte i unnskyldninger. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene, og det er en stor seier i seg selv. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen : jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på hvor mange unnskyldninger jeg har brukt både overfor meg selv, og andre når det kommer til å gjøre en livsstilsendring. Jeg har aldri spurt, men jeg undrer jo veldig på om de rundt meg trodde på alle disse unnskyldningene? Under min endringsreise, så våger jeg nå å trø utenfor komfortsonen min, og jeg våger å møte mye av det som jeg frykter….absolutt ikke alt, men mye. Det er så utrolig deilig å kjenne på følelsen av å våge det man tidligere aldri hadde våget. Jeg blir så stolt av meg selv, og jeg blir så innmari glad! For noen av dere som leser bloggen i dag, så vil dere kanskje smile litt, og tenke : ” Er dette noe å være å frykte?” – men for meg, så har frykten vært veldig reell. Det som for mange er en helt normal ting å gjøre, det er for meg store skritt å ta.
Det er trygt, og godt å trene i treningsgruppen for overvektige. Egentlig så vil man bare være i gruppen hele tiden, men det er klart at målet med gruppen også er at vi skal bli så trygge på oss selv at vi etter hvert ønsker å gå over på ordinære treningstimer. Akkurat det er skummelt for mange, og det har vært skummelt også for meg å tenke på. Det å forestille seg selv trene sammen med normalvektige, den følelsen er skummel, og inntil i fjor, så tenkte jeg vel ikke tanken en gang. I fjor stod jeg nemlig overfor denne frykten om og skulle trene på en ordinær spinningtime. Jeg husker hodet var fullt av unnskyldninger igjen ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten hadde jeg vært på trening dagen før, og det er vel ikke bra for meg å trene to dager på rad..jeg gjennomførte spinningtimen. Jeg hadde ikke den gode, trygge treningsgruppa rundt meg, eller instruktørene som jeg er vant til å ha. Det var nye, ukjente mennesker, og en helt ny instruktør….Jeg husker den fantastiske følelsen jeg hadde etter jeg hadde gjennomført timen. Jeg våget, jeg mestret, og det var ikke skummelt.
Jeg kjenner på stolthet når jeg i forrige uke på nytt våget å tråkke utenfor komfortsonen min, og delta på en ny, ordinær time. Et ubetydelig skritt for mange, ett stort skritt for meg! Sammen med to fra treningsgruppen, så meldte jeg meg på en styrketime på 45 minutter. Jeg visste det var en populær time, men når man er sammen med mennesker som man føler seg trygg sammen med, så våger man mer. Jeg var så stolt over og ikke kjenne på en eneste unnskyldning for ikke å delta på timen! Jeg var spent, litt nervøs, men mest glad for at jeg hadde klart å ta ett nytt, viktig skritt. Det at timen var full, at salen var full av mennesker jeg aldri hadde sett, det gikk helt fint, og jeg gjennomførte timen med glans! Ingen verken gadd, eller hadde bry til å tenke på andre enn selg selv, og det gjør at man klarer å yte det man skal. Svett, og sliten, så jublet jeg inni meg etter en vel gjennomført time. Det er så godt å kjenne på mestring, og det er så godt å kjenne at det ikke er det spor farlig å trø utenfor komfortsonen sin. Jeg tenker en ting av gangen. Man skal ikke trø alt på en gang, men ta en ting først, og bli trygg på det før man utfordrer seg selv på nytt.
Jeg vant en ny seier. Det å delta på en ordinær treningstime som overvektig, det er en terskel som er veldig høy. Derfor er treningsgruppen for overvektige så unik, men det er samtidig viktig at man også etter hvert våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser. For meg personlig, så brøt jeg en stor grense når jeg deltok på denne ordinære styrketimen. Det jeg ikke trodde jeg ville klare, det var bare noe jeg trodde i mitt hode… jeg hadde ingen problemer med å følge timen i det hele tatt, og det å få en slik bekreftelse betyr så uendelig mye. Jeg tror det er så uhyre viktig at vi deltar istedenfor å begrense oss selv, og jeg tror det er viktig å vise alle andre at vi også kan 🙂 Jeg tror mange ser på oss fordi de er stolte sammen med oss, og ikke bare fordi vi er tjukke. Alle tankene jeg hadde på forhånd stemte nok ikke helt, og det er godt å innse at man i mange tilfeller innbiller seg ting som ikke er tilfelle. Man tror, men man vet egentlig ikke, og det er godt å vite før man lager sine egne historier, for slike historier som dette bør jo helst være sanne 🙂
Mange som leser bloggen har nok veldig lyst til å starte å trene. Mange i mitt området har nok tenkt mye på å bli med i treningsgruppen vår, men så var det dette med å våge. Dette med å trø utenfor komfortsonen. Tankene man har i hodet sitt om hvordan det vil bli, de stemmer sjeldent. Vi må våge istedenfor å begrense oss selv. Om vi ikke selv tar tak, så er det ingen andre som gjør det for oss. Ingenting faller ned i fanget på oss – det er vi som må gå skrittene, det er vi som må våge. Det er skummelt å bryte grenser. Det er skummelt å gjøre noe nytt, men tenk hvilken gevinst du vil få tilbake! Treningsgruppen vår for overvektige er kanskje det første steget du bør ta. Et sted må man begynne for å endre situasjonen man er i. Min endring startet med mental jobbing, og trening, og for meg har det betydd starten på reisen som jeg så lenge har ønsket å lykkes med.
Glad, og fornøyd, så vet jeg at en slik ordinær styrketime ikke blir min siste. En grense er brutt, og den gode opplevelsen jeg hadde har resultert i at jeg er på plass, og faktisk gleder meg til neste time som er til fredag. I kveld skal jeg trene puls intervall med gruppen for overvektige. En utrolig god time med både puls, og styrke. Vi svetter, og vi sliter. Vi smiler, og ler innimellom all svetten, og slitet. Vi spøker med egen kropp, og vekt, og i ei sånn gruppe, så er det helt ålreit 🙂 Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.
I dag har jeg lyst til å skrive litt om min lymfehverdag. Jeg har lyst til å skrive om tømmerstokkene mine som jeg har slitt lenge med å akseptere at er så store som de er. Om bein som er tykke, harde, ømme, og vonde. Bein som ikke tåler den minste, mikroskopiske åpningen i huden før infeksjoner slår ut i all sin blomst. Bein som har gjort at jeg har følt meg annerledes, og som har gjort at jeg aldri viser de. Jeg har skammet meg masse, vært frustrert, fortvilet, sint, og lei meg. Ofte alt på en gang. Hvorfor i all verden er det jeg som har fått den store æren av å få to slike tjukke, stygge tømmerstokker av noen bein. Jeg går med langbukser om sommeren, jeg går aldri med kjole, eller skjørt om ikke begge deler er fotside, og jeg bader aldri på steder hvor det er mange mennesker. Slike som meg burde fått offentlig støtte til basseng hjemme i hagen, eller så burde svømmehallen vært lukket visse perioder en dag i uken slik at vi også kunne fått gleden av å bade, for jeg elsker å bade! Det er sikkert ikke så mange som tror akkurat det i og med at jeg sjeldent beveger meg ut i vannet når det er mange rundt meg, men vann er deilig, og jeg storkoser meg.
Alle damene på dette bildet har lipødem – i 3 forskjellige stadier.
Jeg er antagelig født med lymfeødem. Når jeg var liten, og i min barne, og ungdomstid, så var det vel ingen som visste hva dette var en gang. Ikke at jeg er så gammel, men når man ser hvor lite leger vet om lymfeødem i dag, så kan man jo tenke seg hvor lite de visste for de årene tilbake da jeg var barn. Til og med i dag, så er det svært få fagpersoner som har stor kunnskap om lymfeødem. Antagelig er det ikke nok prestisje i å kunne mye om lymfesystemet enda lymfesystemet har en veldig viktig funksjon i kroppen vår. Beina mine i barndommen var ikke absolutt ikke som i dag, men de var store, og de var større enn de fleste andres, men de plaget meg ikke. Jeg deltok i det alle andre deltok i, og selv om jeg vel ikke var den raskeste på 60 meteren, så var vel ikke det beinas skyld. Jeg spilte håndball, jeg spilte vollyball, og jeg var ei aktiv speiderjente. Jeg fikk mye blåmerker uten at jeg tenkte så mye over det. Det var vanskelig å få bukser som passet i leggene, så jeg husker mamma hadde en stor jobb med å få tak i bukser til meg. For det var i leggene det satt. Selv om lårene også var store, så var unormalheten i leggene mine. Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og om jeg skal være helt ærlig, så var aldri det noe problem for meg verken i barne, eller ungdomsårene. Jeg visste jeg var større enn de fleste andre, men det var få som brydde seg om det. Venner, og klassekamerater så meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst! Klart jeg ble ertet litt, men det var jeg ikke alene om, og det var småerting som sjeldent stakk særlig dypt. Jeg vet foreldrene mine tidlig tok tak i det at jeg var stor, men verken lege, eller helsesøster var bekymret. Valpefettet var ikke bare valpefett, og på vekta i 4.klasse sa skolelegen at jeg var for tjukk…men ingen gjorde noe…den dag i dag ser jeg rødt når jeg ser vedkommende. Jeg husker at mamma reagerte på at beina mine var så store. Allerede på barneskolen, så slet jeg med å få bukser som passet over leggene .Beina forble store, men jeg hadde egentlig lite fokus på det. Det var liksom en del av meg.
Etter hvert som jeg ble voksen, så hadde beina egentlig bare blitt større. Jeg tror mye skjedde under graviditeten. Jeg tror det var da lipødemet som hadde ligget latent slo ut for fullt. Jeg hadde også disse blåmerker som jeg fikk bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også. Du verden så mange ganger jeg prøvde å gå ned i vekt. Dette har jeg blogget om tidligere, men det virket som om uansett hvor hardt jeg prøvde, så var det noe som aldri ville bort. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass. Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for ett års tid siden, så hadde jeg ennå ikke visst at jeg har lipødem. Lipødem er ingen anerkjent diagnose i Norge. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort, men symptomene kan klart bli bedre om man er i god form. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt.
Hovedgrunnen til tømmerstokkene mine er nok likevel mitt medfødte lymfeødem, et ødem som slo ut i full blomst etter en større operasjon i 2002. Etter fjerning av lymfeknuter, så kan mange oppleve at de utvikler lymfeødem. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje! Etter operasjonen i 2002, så ble beina bare enda verre, de ble plutselig til tømmerstokker! Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. De visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var såpass store at bukser på stormote butikker satt som pølseskinn om de i det hele tatt passet. Jeg hater pølseskinn, og jeg visste nøyaktig hvor store leggene mine var, og dermed orket jeg ikke traske butikker i håp om at det kanskje kunne være noe…det at man ikke finner bukser som passer, det gjør bare situasjonen enda verre…man blir bare enda mer deprimert. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002.
At lipødem, og lymfeødem er kroniske sykdommer, og at de begge vil følge meg hele livet, det har vært tøft og akseptere. I tillegg har jeg overvekten som jeg kan gjøre noe med…alt er ikke bare lipødem, og lymfeødem. Jeg kan bli bedre i lymfeødemet, ødemene/hevelsene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet som leger ikke anser som viktig nok, det er uhyre viktig. Lymfesysyemet jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon. Hos meg er det nok begge deler, men operasjonen gjorde at det ble så ille som nå. Legen visste lite. Jeg leste, og leste. Jeg brukte en haug av timer på å lete etter informasjon på nettet, og takket være meg selv, så fant jeg en fysioteraput her i Kristiansand som var spesialutdannet innen lymfedrenasje, og selv med for mange pasienter, så tok hun meg inn, og jeg møtte en engel 🙂 Etter hvert møtte jeg en engel til, og takket være disse to fantastiske fysioteraputene, så fikk jeg den hjelpen jeg trengte, og jeg fikk en mye bedre hverdag, ikke minst mentalt. Det er så utrolig viktig å møte de riktige menneskene som virkelig er der for deg, og som bryr seg slike mine to fysioteraputer har gjort hele veien.
Hverdagen med lipødem/lymfeødem har vært tøff. Det er ikke lett å akseptere at man er kronisk syk, og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, bein som verker, er ømme, og hovne, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart å akseptere. Skulle store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Om jeg ikke får bukser på butikker, så finnes det dyktige sydamer som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå ha tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Engel nummer 3, den mest fantastiske legen ved Sørlandet Sykehus fortalte meg så mange ganger hvilken solskinnshistorie min historie ble, og det er dette jeg tenker på når beina plager meg som mest.
Noe som har plaget meg mye er at jeg ikke kan jobbe 100%. Det har vært skamfullt, og jeg ble tidligere utrolig lei meg når jeg stadig hørte folk som hadde sin mening om dette. Jeg som var så aktiv, jeg som trente som jeg gjorde, hvorfor kunne ikke jeg jobbe 100% ? Jeg som alltid så frisk, og opplagt ut, jeg kunne da jobbe? Innimellom linjene, så er det sikkert mange som tror at jeg ikke vil jobbe. Det har vært mange onde tunger som alltid har en mening om både meg, og andre som ikke kan jobbe like mye som de mener at man kan.Det var, og det er fortsatt mange som ikke kan forstå at jeg ikke kan jobbe som jeg gjorde. Jeg trener, og jeg trener ganske mye, og for meg er trening er en viktig del av livet mitt. Trening gjør at jeg kan fungere bedre, og dermed ha en ha en god livskvalitet. For meg er det helsen, og livskvaliteten som er viktig. Samtidig så er jeg nå kommet til et punkt hvor jeg ikke bryr meg like mye om hva andre måtte mene. Om noen mener jeg kan jobbe fullt, så får de bare mene det. Om noen har behov for å mene hva jeg kan, og ikke kan, så får de bare styre i vei. Sannheten er det jeg som sitter på, og det er jeg som vet hva hvordan mine dager er, og hvordan min kropp fungerer. Det er jeg som kjenner mine begrensinger. De som vil kan få bytte kropp når som helst, så kanskje de lukker munnen med gaffateip når de kjenner hvordan mine dager faktisk kan være. Jeg skal ikke stå til ansvar for folk som mener, og tror noe om det meste, for sannheten, den er det jeg, og kun jeg som sitter på. Det er så godt å ha kommet dit at jeg rett og slett driter i onde tunger, og all verdens bedrevitere 🙂 Jeg synes bare synd på de som må mene som mye om alle andre. En ting er hva man ser på utsiden av et menneske, men ingen kan se innsiden.
Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så kjapt. En gang i uken får jeg lymfebehandling. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, og taping – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare. Det ene bildet på bloggen viser taping av det ene beinet mitt. Ganske utrolig at denne type taping kan gjøre min hud mykere, og bedre. Leggene blir noe mindre etter hvert som tiden går, men det viktigste er å holde huden myk. Jeg må smøre meg ofte, og jeg må bruke spesielle kremer for min hud.Treningen jeg er blitt så flink med, den hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂 Dagene mine består også av bruk av pulsator. En egen massasjemaskin som jeg kan legge beinet i, og som da skal massere tilnærmet likt som en lymfeteraput. Vi er heldige Norge som kan få slike fantastiske hjelpemidler! Jeg har CircAid som jeg bruker istedenfor bandasjer, så egentlig er det en hel vitenskap dette, og jeg blir stadig flinkere, og flinkere til å bruke alt jeg har som kan hjelpe beina mine i hverdagen. Jeg drømmer jo helt klart om den dagen da de kan operere også mine bein. De som har lymfeødem i arm etter brystkreft er en pasientgruppe som nå opplever at ting skjer også her i Norge…en dag er det kanskje også min tur. Jeg gir ikke opp håpet!
Jeg har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der, og jeg vet at lipødemet gjør at en del fett ikke vil forsvinne fra kroppen min. Alt det andre er jeg i ferd med å gjøre noe med. Mellom 40-50 kg har jeg gått ned, så det er ingen tvil om at mye av min overvekt er overvekt som ikke skyldes verken lipødem, eller lymfeødem, men begge deler er en del av helheten, og begge er med på å gjøre vektnedgangen ekstra vanskelig. Jeg hadde også lyst til å belyse dette i dagens blogginnlegg fordi det garantert er mange der ute som sliter med mye av det samme uten å vite det. Jeg har lyst til å ta med kjennetegnene på lipødem :
Tunge og vonde bein
Overkroppen og underkroppen har veldig forskjellig størrelse.
Tynn midje, men brede hofter og lår.
Du kan gå ned i vekt på overkroppen, men ikke på beina.
Hevelse, vanligvis i arm eller bein. Hevelsen kan etter hvert føre til at vevet blir hardt. Man kjenner det ofte som spreng, tyngdefølelse eller en udefinerbar følelse av ubehag i armen eller beinet.
Jeg føler ikke at jeg er nødt til å fortelle om mine utfordringer, eller at jeg vil unnskylde min overvekt, men der ligger en årsak bak det meste. Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Jeg lever veldig godt med mine tømmerstokkbein. Det har tatt tid og akseptere noe som er så synlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere. Det blir en sorgprosess. Jeg har så mye å være fornøyd med, og jeg har så mye å være glad for, så nå er det de tingene som skal få fokus. Jeg ble frisk etter operasjonen i 2002 – jeg fikk livet i gave 🙂 Til alle dere bedrevitere : dette er bare to av mange sykdommer som kan føre til høy vekt . Høy vekt har som regel en årsak – tenk over det neste gang du vil kommentere en overvektig person. Og en viktig ting helt på slutten : Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier…..
En ny dag som skal fylles med positive ting. Jeg har nettopp hatt meg en god tur i lysløypa her jeg bor, ei lysløype jeg veldig gjerne skygget unna visst man går litt tilbake i tid…men nå tar jeg på meg joggeskoene , og går i vei. Skal ikke skryte av at jeg gleder meg stort til å gå løypa, men jeg gjør det, og det å gå den er helt ålreit 🙂 Det å ha kommet meg fra å hate, til at det er helt ålreit – det er en fantastisk god følelse! Det er jo helst bakkene jeg har hatet, og bakker er der noen av i denne løypa … jeg jubler på toppen av bakkene. Da er det tid for å klappe seg selv på skulderen, og kjenne følelsen av mestring, og ikke minst fremgang, de følelsene er gull verdt! Jeg er nok litt sær når jeg skal ut å gå, eller kanskje mye sær. Mens jeg ellers stortrives med å trene i gruppe når det er saltrening, så vil jeg aller helst gå turer alene… Jeg hater følelsen av og kanskje sinke andre, hater og kanskje være sist…jeg liker å gå i det tempoet jeg klarer…istedenfor å høre meg selv puste, og pese, så er det på med hodetelefoner, og lytte til herlig musikk mens jeg går. For meg er musikk helt nødvendig når jeg skal ut på tur 🙂 Ut av øretelefonene kommer en herlig miks av listemusikk, god country, og musikk som gir meg energi, og gode minner. Skijentene har sin monsterbakke i – jeg har mine i Sukkevannsløypa 🙂
Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og det går ofte veldig greit, men veldig ofte kun i perioder. Jeg har mange ganger etterlyst jernviljen min – hvor var den når jeg trengte den mest ? Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom mange tøffe kamper, jeg er ei tøff dame når jeg må, men gang på gang så har jeg latt alle disse negative, idiotiske tankene vinne. En gang gikk jeg ned 20 kg. Da var jeg 18-19 år, og når jeg var fornøyd, så trodde jeg selvsagt at jeg kunne slutte å trene… hvor dum går det an å bli…???? Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg har gått ned, jeg har gått opp, og sånn har det vært lenge. I mange år har det vært sånn. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag. Alene er det vanskelig. Noe klarer man, men det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. Skummelt kanskje, men det går fort over. Farlig er det i alle fall ikke om noen skulle kjenne på frykten.
Jeg har lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg at jeg sendte. Jeg sendte til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette er liv laga. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare øker, men likevel har de kanskje ikke sett nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for to år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss 3 lukkede saltimer i uken. Tilbudet vi har her i Kristiansand er helt unikt, og jeg tror kanskje Spring er det eneste treningssenteret i landet som gir overvektige ett slikt tilbud. Håpet er jo at vi får enda flere overvektige med på trening, og håpet er at flere treningssentre ser behovet, og viktigheten av egne grupper hvor overvektige kan trene sammen med andre som er i nøyaktig samme situasjon. Det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen så høy for veldig mange. Treningssentre skal være for alle heter det, så her er det mange sentre som må ta noen viktige grep! Treningssentrene bør være viktige støttespillere i kampen mot overvekten, og vi overvektige må vise at vi ønsker å være med på laget. Spring er et senter hvor alle i gruppen føler seg utrolig velkommen, og her heies vi frem, vi motiveres, og inspireres.
MEN…det er ett stort men også her. Fra å være en gjeng på rundt 25 stykker, så minsker gruppen. I mitt hodet, så var jeg 100% sikker på at en egen treningsgruppe for overvektige ville bli et tilbud som MANGE i og rundt Kristiansand ville benytte seg av. Man skriker om at der ikke er hjelp å få, man skriker om at tilbudet ikke er der, men nå må man sannelig slutte å skrike! Rett foran nesen på overvektige i min by, så finnes det et tilbud som betyr at man kan starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten man bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er rett foran nesen på deg! Trening alene er ikke nok. Her må man også ta andre grep, men aktiviteten er så utrolig viktig! Om man vil, så kan man også få hjelp av kostholdsveileder som jobber tett med Spring. I gruppen er der mennesker som har hatt ulike reiser, og så kan dele av sine erfaringer med deg, og kanskje gi deg det sparket bak som du trenger for å også ta andre grep…MEN man kan ikke gape over alt på en gang. Et sted må man starte. Jeg er så utrolig lei av alle unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av treningsgruppen vår. Ikke gidd en gang og kom med alle disse unnskyldningene til meg. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i! Vil du, så får du det til! Jeg blir nesten sint jeg, i alle fall veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og så sitter man bare der, og ser at det skjer istedenfor å ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.
Uten treningsgruppen, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Den mentale jobben, den gjorde jeg selv, men den fysiske delen, den hadde jeg ikke mestret på samme måte om det ikke hadde vært for treningsgruppen for overvektige. 3 ganger i uken trener overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, vi trener puls intervall, og vi har spinning. Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 2 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet vårt! Vi går ikke ned i rekordfart, men det går nedover, og sammen med en bedre hverdag, og en bedre helse, så er vi veldig fornøyd med det! Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut – gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg så mye på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med… det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser – det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen, og her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Er det noe man ikke klarer, så gjør man andre øvelser som passer bedre. Det tas hensyn til at vi bærer en del kilo for mye, så vi hopper for eksempel ikke, og belaster knærne minst mulig. Klart det er tungt. Klart man svetter, og er dønn sliten, men det er jo faktisk sånn det er å trene….gevinsten av å ha det tungt, og litt vondt, den er stor 🙂 Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! Jo, det er kanskje skummelt å gå inn på et treningssenter, men det er kun de første gangene – man må overvinne frykten. Du som stadig sier ” Jeg burde absolutt ha vært i gruppen deres – jeg trenger å bli aktiv ” – gjør snakk om til handling! Jeg får masse henvendelser fra personer som ønsker å vite mer om treningsgruppen, og det synes jeg er utrolig hyggelig…det triste er at det stopper som oftest der….man tar ikke steget videre. Endel har prøvd seg på gruppetimene våre, men kommer ikke tilbake. Hvorfor ? Er det for tungt? Føler man at man ikke mestrer? Man må gi ting tid! Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Det man føler man ikke klarer, det klarer man etter noen ganger. Om ikke koordinasjonen er helt som den skal være, hva så? Det er veldig få unnskyldninger som er gode nok til å ikke gjøre noe med situasjonen du er i. Det handler om å bestemme seg, kaste unnskyldningene på båten, og ta tak. Alle som sliter med vekten – vi vil ha deg med på laget!
Du som er overvektig, og bor i min by, Kristiansand : Visst jeg gir deg en ukes gratis trening slik at du får prøvd gruppetimene våre. Blir du da med? Jeg gir alle som tar utfordringen en gratis treningsuke – ta kontakt på melding.
Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Jeg kan jo ikke si at jeg er glad for at det er flere som sliter med det samme som jeg har slitt med, for jeg er ikke glad for det, men samtidig, så er det godt å vite at man ikke er alene. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person, en selvsikker person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? For meg har det vært ett stort skille her mellom jobb, og person. Jeg har alltid vært selvsikker i jobben som programleder, men det motsatte når det kom til egen person.
Foto : Jan Rune Eide / Stormberg
På mandag skrev jeg om å være god nok, og det å fortjene bedre. Jeg skrev om barna våre som fanger opp all misnøyen vi har over egen kropp, og som da ofte tenker som oss, og blir som oss. Tanker går i arv om man ikke er bevisst på å skåne barna våre for misnøyen man kanskje kjenner over egen kropp. Innlegget ga mange tilbakemeldinger. Mange fikk en skikkelig tankevekker, inkludert meg selv. Mange skrev om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men hvem har ikke opplevd det, men jeg ble aldri mobbet, eller sett ned på fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.
Forleden dag leste jeg en artikkel i Bergens Tidende som fikk tårene frem. Artikkelen om Bianca Kathrine som i alle år hadde blitt mobbet på det verste fordi hun var overvektig. Bianca Kathrine begynte å utvikle alvorlig fedme allerede som 12 åring, mye ble prøvd for å gå ned i vekt, men ingenting hjalp. Bianca Kathrine opplevde å gå gjennom barndommen, og ungdommen med fysisk, og psykisk mobbing pga størrelsen sin. Hun opplevde å bli spyttet på av fremmede mennesker på gata, at mennesker på bussen stakk fingeren inn i armene hennes for å kjenne på fettet, at folk tok jerngrep rundt valkene hennes, folk som slang etter henne at feite beist er ekle, og fortjente ikke å leve, og hun opplevde at en guttegjeng puttet en sigarettsneip i hetten hennes, for så å trekke hetten på henne med klar beskjed om å brenne i helvete fordi hun måtte dø, og ikke fortjente å leve. Venner som skammet seg over å vise seg sammen med henne….2.året på videregående droppet hun ut av skolen. Hun slet med angst, og depresjoner. Overvekten ble mer, og mer alvorlig, og på det tyngste veide hun 200 kg. Legene var bekymret, og i en alder av 15 år planla Bianca Kathrine sin egen begravelse. Hjertet mitt gråter når jeg leser slike ting 🙁 Hva er galt med folk??? Hva slags rett har noen overhode til å behandle oss stygt, og respektløst fordi vi er større enn ” normalen “? Hvem har rett til å gjøre en annen persons liv til et helvete fordi man er annerledes enn hva samfunnet mener er innenfor ” normalen ” ? I dag, 120 kg lettere, så smiler mobberne til henne på gata, noen kommer bort til henne og skryter av henne…fordi nå ser hun ut slik de ønsker at hun skal se ut. Bianca Kathrine er den samme som hun alltid har vært. Det var bare flere kilo av henne….
Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.
Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for de ekstra kiloene man har….
Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd.
I går kveld satt jeg å leste en artikkel som virkelig fikk meg til å tenke. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes. Kanskje er det ikke bare et ønske som ligger der, mange gjør også en stor ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte sliter med akkurat de samme tankene, og du verden så skummelt det er! Tanker går ofte i arv. Det stygge man tanker om seg selv, og bildet man har av å være vellykket, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for våre barn….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir fanget opp.
Foto : Stormberg
Kasey Edwards er en australsk forfatter, og er en av mange kjente personer som har skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å si til mødrene sine før det er for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards som alltid hadde sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt inntil moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin. Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste av oss prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….Det å være tykk skal vel heller ikke være en følelse, og hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?
Jeg ble virkelig sittende å tenke etter å ha lest, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så vet jeg at jeg sjeldent snakket med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat. Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.
Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrtbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.
Jeg skal ikke lyve å si at jeg er i mål med tankene mine. Der er mange utfordringer underveis, og jeg takler nok ikke alle like godt. Likevel så kommer jeg meg igjennom på en helt annen måte. Jeg er blitt mye mer glad i meg selv, og ser ikke på vekt, og tømmerstokkbein på den samme negative måten som før. Jeg har lært meg å sette pris på ting på en helt annen måte, og jeg går med en mye mer rak rygg, og smiler mye mer til verden enn før. Jeg kjenner mye oftere på lykke, og den gode følelsen, og jeg er blitt flinkere til å se hvorfor ting er som de er, og jeg har funnet mange svar. Jeg vet hvorfor jeg tar de dumme valgene, og akseptere at dumme valg blir gjort… og så nyter jeg følelsen av at de dumme valgene er blitt langt færre enn før 🙂 Oppfordringen min til dere som leser bloggen er utvilsomt å ta tak i mentale, rydd i topplokket, og gi deg selv ett skikkelig spark bak. Søk hjelp til å rydde – man klarer det ikke alene.
Håper Kasey Edwards tanker rundt kropp, negative tanker, og hva man faktisk fører videre til sine barn også er en tankevekker for deg. Ingen vil at sine barn skal tenke som man selv kanskje gjør, ingen ønsker at barn skal se på seg selv som vi selv gjør.. for barna våre er vi de vakreste på jord i alle betydninger – sånn skal også være barn føle seg 🙂 Vi fortjener bedre – ingen kilo, eller cm sier noe om hvem vi er, så ikke la oss ødelegge fine dager med å snakke oss selv ned. Vi er gode nok akkurat som vi er, og fantastisk flotte er vi også i alle betydninger av ordet 🙂
Forrige uke hadde jeg en giveaway på bloggen. En flott Risheia lettvektsjakke gitt av Stormberg skulle gis til en av mine flotte lesere. Veldig mange la igjen en kommentar på bloggen, og en vinner er trukket ut. GRATULERER SÅ MASSE TIL JANNE OTTESEN MED NY STORMBERGJAKKE!!! Håper du får stor glede av den nye jakken din!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Plutselig er det en ny giveaway på bloggen 🙂 NYT MANDAGEN!
Er det mulig! Er det virkelig mulig at kondisjonen faktisk har falt såpass mye på relativt kort tid? Er egentlig fortsatt litt i sjokk, men samtidig, så bør jeg vel ikke være det. Jeg trener bra, til tider trener jeg veldig bra, men jeg ser jo at treningene mine bør inneholde mer kondisjon, og jeg ser også at snøen, og ett par heftige roseninfeksjoner har satt sine spor i kroppen. Jeg var skuffet i går, egentlig veldig skuffet, men jeg var også stolt av meg selv. Kanskje mer stolt enn skuffet? Skuffet fordi turen i Sukkevannsløypa ble gått på en dårligere tid enn på lenge. Stolt fordi jeg kom meg ut i løypa igjen, jeg gjennomførte turen til tross for at jeg slet mer enn på lenge, og veldig stolt fordi turen ga meg masse motivasjon til å fortsette – selv om klokka rakk tunge til meg når den viste tiden jeg hadde gått på.
For de av dere som har fulgt bloggen en stund, så vet dere at jeg har en løype her i nærområdet, Sukkevannsløypa, og det er denne løypa jeg har som min løype. Den er ikke mer enn 3 km lang, men den er utfordrende som fy med sine lange, bratte bakker både her, og der. Jeg kan gjøre turen lengre, men jeg synes det er fint å gå denne rundturen. Siden november så har jeg ikke gått løypa. Mye på grunn av snøen som har blitt liggende der ganske lenge, men også fordi jeg har hatt disse heftige roseninfeksjonene som har satt meg ut av spill. Nå er det derimot ingen unnskyldninger overhode for ikke å komme meg ut i løypa. Snøen er helt borte, og beina fungerer bedre enn på lenge. I tillegg er jo også været på min side, så i går var det på med treningstøyet, og klokken 08.00 begynte jeg å traske løypa som har gått fra å være en stor fiende til å bli en helt grei venn. Absolutt ingen bestevenn, men vi har begynt et vennskap som nok kan utvikle seg til å bli bra med tiden 🙂
Jeg kjenner når jeg nærmer meg monsterbakken at jeg psyker meg opp. Martin Johnsen Sundbye, og Therese Johaug ville nok ha ledd rått over å kalle bakken for en monsterbakke, men for meg er den det. Bjørn Dæhlie som i sin tid åpnet Sukkevannsløypa kunne konstatere at dette var den mest utfordrende løypa han hadde kjørt igjennom, så jeg er ikke helt på villspor her 🙂 Det første jeg begynte å gå denne løypa, så måtte jeg ha en del stopp opp bakkene før jeg var på toppen. Klart jeg da er stolt når jeg nå går bakken opp uten å stoppe. Jeg puster som en hvalross, og her snakker vi museskritt oppover, her er det ikke noen mulighet for sjumilssteg, men jeg kommer meg sakte, men sikkert oppover, og på toppen higer jeg etter pusten, og kjenner på glede, og stolthet. Stor glede, og stolthet er det også når jeg faktisk ikke trenger å stå så lenge på toppen før jeg kan merke at pusten er godt på vei nedover, og jeg kan fortsette turen 🙂
I går var jeg skuffet, veldig skuffet, i alle fall en bitteliten stund mens jeg gikk der med Micheal Learns to rock, Toby Keith, og Freddy Kalas på hodetelefonene. Lyden er såpass høy at jeg hører ingenting av verden rundt meg, bare deilig, variert musikk. Det er så mye bedre å høre herlig musikk som fyller min verden enn å høre sin egen pust pese så man skulle trodd man hadde astma på høyt nivå. Rundt løypa i går, så kjempet tankene en intens kamp. Hvem skulle vinne…skuffelsen, eller stoltheten? Jeg analyserte frem , og tilbake der jeg gikk. Monsterbakken var den første, og største skuffelsen i går. Bakken er liksom delt litt i to slik at man kan ha en pause på et lite platå der..den pausen har jeg ikke hatt på lenge…ikke før i går. Fader altså! Kunne jeg ikke bare ha presset meg opp uten denne lille, irriterende pausen, men nei, pausen måtte tas. Oppe på toppen pustet jeg nok litt mer enn jeg pleier før jeg trasket videre i skuffelse, og ikke i glede som jeg pleier. Underveis i løypa, så dukker det opp to andre pauser også som jeg ikke har vært nødt til å treffe på lenge. Jeg hater å treffe på noe jeg ikke ønsker!
Heldigvis var det også mye positive tanker der jeg vandret rundt, og hørte musikk samtidig som jeg håpet at ikke Sukkevannselgen plutselig skulle dukke opp der et sted i skogen. Selv om jeg måtte ha en del flere pauser, og selv om jeg gikk på en langt dårligere tid enn jeg pleier, så gjennomførte jeg. Istedenfor at jeg satt og irriterte meg i bilen på vei hjem, så ga turen meg masse motivasjon! Jeg var i gang. Jeg hadde hatt årets første tur i løypa, men absolutt ikke den siste. Dette var liksom åpningen på en løypesesong som jeg tror skal bli innmari bra! Jeg skal fortsette å gå løypa, og det flere ganger i uken. Kondisjonen skal opp, og løypetiden skal ned til det jeg pleier å gå turen på, og kanskje kan jeg etter hvert klare å få ned tiden ytterligere. Turen, og skuffelsen ga meg det jeg håpet på: Motivasjon! Jeg jubler når jeg er ferdig med å gå,for moro er det ikke å traske rundt der! Svetten den renner også , men jeg er på vei mot noe som jeg tror vil bli veldig bra. Turene i løypa er en del av veien på min endringsreise. Jeg trenger disse turene, og jeg vet at etter noen ganger, så vil kondisjonen være der den en gang var når jeg til tider følte jeg nesten løp rundt i løypa på en rosa sky.
Jeg er stolt av meg selv for og endelig ha kommet meg ut i løypa med monsterbakken. Stolt av at jeg ikke lengre finner på all verdens unnskyldninger for ikke å gå. Stolt over at jeg utfordrer meg selv. Stolt over at jeg ikke gir meg, og stolt over at negative tanker snus til positive. Jeg skal tråkke løypa igjen i morgen tidlig, og den skal tråkkes helt alene. Jeg går aldri tur sammen med noen når jeg tar disse turene. Mange har spurt, men nei, disse turene er mine helt alene. Mitt tempo, min pust, min musikk. Kampen mot meg selv er i gang, og jeg er klar!
I dag er det siste sjanse til å vinne den flotte Risheia jakken fra Stormberg. Ved å legge igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen. Trekningen skjer i morgen. Risheia er en lettvektsjakke, og jakken kommer i alle størrelser, også for oss som bruker stormote. Jakken kommer fra str. XS – 5 XL ( 5 XL er ca str. 54 ). Risheia er vindtett, vanntett, og fuktransporterende. Ordinær pris på jakken er 999 kr. Du kan lese her om Risheia her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088 Kommenter med ett ja, et smilefjes, hvorfor du vil vinne, eller hva du måtte ønske å skrive – i morgen trekker vi en heldig vinner 🙂
Jeg elsker april. Ikke bare fordi jeg er aprilbarn, men april er så vakker på alle måter. April er den fineste av alle årets måneder. Ute våkner all naturens prakt til liv, og man blomstrer selv også. Man ser frem til gode dager, til varmere dager, og det er jo deilig og kunne legge bort alt av klær som minner oss om vinteren som heldigvis er forbi. Varmere dager er klart også en utfordring, i alle fall for meg. Varmere dager betyr at de lange overdelene byttes ut med kortere versjoner, og det er her utfordringene ligger! Overarmene mine tåler nemlig ikke dagens lys, og må tildekkes, og omtrent samtlige topper, og tunikaer som ofte er å få tak i til bruk på varmere dager har korte armer! Så korte armer at grevinnehenget blir synlig! Her snakker vi krise! Ingen store kvinner vil ha sååå korte armer, eller vil de det? Jeg tror liksom i mitt lille hode at de fleste kvinner som bruker store størrelser ønsket å skjule det meste av overarmene sine? Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er ikke der problemet ligger….På det første bildet på bloggen i dag, så kan du ser hvordan jeg ønsker at lengden på treningstoppene mine bør være – den lengden er perfekt i mine øyne. På sommertoppene mine kan lengden gjerne også være bittelitt lengre 🙂
Grevinneheng kjenner jo de fleste kvinner til…. dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe det går bra. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse løshud. Egentlig skal man juble over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste en del vekt…også på armene. Så jeg burde jo rope hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen. Jeg gjør det i mitt stille sinn, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke halve armen til? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg på varme dager ? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert!
Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med sååå korte armer, men så langt er jeg ikke kommet ennå 🙁 Jeg skal skjule hver cm helt til jeg en gang der fremme har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke! Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud jeg ikke selv klarer å bli glad i. Alle årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også i armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte 🙁
Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng 🙂 Med løshud er det verre. Løshud kan man ikke få strammet opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud etter hvert som vekten går ned. Jeg håper jo at jeg skal unngå for mye når vekten også går sakte ned, men akkurat nå kjenner jeg litt på frustrasjonen. Hipp hurra, og tommelen opp for dere som ikke bryr dere om verken grevinneheng, eller andre ting som henger, for det er jo slik det bør være! Man er som man er, og bør være fornøyd med det. Jeg er jo flink til å ha dette fokuset i veldig mange sammenhenger, og jeg har klart å akseptere mye, men overarmene mine, de klarer jeg ikke å bli fortrolig med å vise. Jeg har akseptert at armene er som de er, og jeg er stolt over at de er blitt mindre, men henget, og løshuden er kun for mine øyne, for pent er det ikke, ikke på meg. Spor av livet vil mange si, og jeg digger at alle andre er som de er, og viser det de vil, men selv tror jeg nok aldri jeg kommer dit.
Nå starter jakten på de perfekte sommertoppene. For meg er overdelene perfekte når de har arm som går ned mot albuen. Overdelene må dekke alt jeg ikke ønsker å vise. Visst ikke blir den hengende uansett hvor fin den er. Jakten er det best å starte tidlig, for ofte kan det ta tid å fylle opp garderoben med de perfekte sommertoppene, men jakten, den har begynt 🙂 Jeg tar gjerne i mot tips 🙂
Før jeg ønsker dere en god onsdag, så minner jeg dere på at vi denne uken gir bort en flott ytterjakke fra Stormberg. Jakken heter Risheia, er en lettvektsjakke, og kommer i alle damestørrelser fra XS til 5 XL. Risheia er så lett at man ikke merker at man har den på seg 🙂 Den er vindtett, vanntett, og fukttransporterende. Ordinær pris på jakken er 999 kr. Du finner Risheia her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088 Jakken trekkes mot slutten av uken, og alle som legger igjen en kommentar på bloggen er med i trekningen. Husk at du legger igjen epostadressen din. God onsdag!!
Ny uke, og nye muligheter! Jeg har hatt en veldig god uke, og det føles så innmari godt når kroppen fungerer som den skal, treningene blir gjennomført, lymfebeina spiller på lag med meg, og hodet er der det skal være. Kroppen føles bedre enn på lenge, og jeg har en go’følelse i kroppen som jeg ikke har hatt på lenge. Jeg har tro på at uken som ligger der fremme skal bli en god uke 🙂
Jeg starter april med å gi bort en flott jakke fra Stormberg. I dag skal jeg gi bort en flott Risheia lettvektsjakke. Dette er en jakke som er både vindtett, vanntett og fukttransporterende. En flott jakke både til byturene, og til skogsturene. Jakken kommer i alle størrelser. Den kommer fra størrelse XS til str. 5 XL. Det betyr at uansett hvilken størrelse du er, så kan du bli med i trekningen av den flotte jakken. Ordinær pris er 999 kr. Du finner jakken her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088 Jeg har flere ganger gitt Stormberg tommelen opp fordi de lager flotte tur, og treningsklær også for oss som er en størrelse for stor, så for dere som trenger store størrelser, og akkurat nå er der kommet inn litt tur, og treningsklær i store størrelser i nettbutikken til Stormberg, så jeg anbefaler dere å ta en titt. Ønsker du å være med i trekningen av den flotte lettvektsjakken, så legg igjen en kommentar på bloggen. Hva er vel bedre enn å ønske våren velkommen i ny jakke 🙂
For en tid tilbake, så leste jeg en spennende, og interessant artikkel. Jeg har flere ganger på bloggen min skrevet om at ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form, og jeg har skrevet om viktigheten av å være i bevegelse, og aktivitet. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider. Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Den siste tiden hvor jeg har jobbet knallhardt mentalt, så har jeg diskutert masse med meg selv om hva som er viktigst for meg. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag er det helsen som er det viktigste. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg vil jo gjerne bli flere kilo lettere sånn at alt i hverdagen blir lettere i takt med en nedgang, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter med noen vondter i form av vonde kne, vond rygg, eller vonde hofter, og sånn vil jeg gjerne at det skal bli også fremover.
Tilbake til den interessante artikkelen jeg leste. Den vil glede mange, og den vil garantert gi en del av dere en tankevekker. En større europeisk helseundersøkelse viser nemlig at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.
Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk 🙂
Klart trening er viktig, men mange ønsker nå at fokuset skal settes litt annerledes. Mange mener at det store fokuset som settes på hard trening overskygger viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket.Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Jo, mer jeg tenker på det, jo, mer sikker er jeg på at fokuset må settes på hva man kan oppnå selv med de små endringene i hverdagen vår. Det er i det små man må starte. Man må starte der det passer for en selv å starte.
Jeg ble glad da jeg leste artikkelen, og jeg kjente på en god følelse. En god følelse fordi jeg vet at alt jeg legger ned av både daglig aktivitet, og trening, det er noe som er godt for kroppen min. Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest dette at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen, jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd 🙂 Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. Det gjør meg faktisk både glad, og stolt 🙂 Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst de bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd.
Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.
Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.
Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?
Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra?
Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn normalvektige….
Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂 Overvekt har ofte en årsak som kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie
” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne” som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂
De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.
Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂
Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg…
I morgen er det trening igjen etter en liten påskeferie, og jegs er så frem til å komme inn i de gode rutinene igjen. Hverdagen er den beste plassen å være! Fortsatt kjenner jeg mye på frustrasjon, og masse spørsmål når det kommer til hvorfor ikke enda flere overvektige ønsker å være med i treningsgruppen vår. Jeg får masse henvendelser både privat, og på bloggen fra personer som er veldig interessert, men det stopper nesten før det har begynt.. Hvorfor vil ikke enda flere overvektige trene sammen med oss? Hvorfor vil ikke enda flere fokusere på helsen sin? Treningsgruppen er en unik mulighet til å starte den endringen du har ønsket deg så lenge, og det sammen med andre som vet akkurat hvordan du har det. Vi vil så gjerne ha deg med på laget!
Det er SÅ deilig når hverdagen er på plass igjen! Tilbake til de vanlige rutinene, og de vanlige dagene – hverdagen er en utrolig god plass å være. Jeg elsker hverdagen med sine oppturer, og nedturer. For all del, jeg liker ferier, og jeg liker avbrekkene, men etter sånne dager, så kjennes det utrolig godt når hverdagen er her igjen. Det er hverdager det er mest av, og her liker jeg meg. Det er god med ferie, og det er godt med avbrekk, men du verden så godt det er når hverdagen er tilbake, og man er tilbake i rutiner, og det daglige livet. Selv om fri, og ferie er herlig, så er det ingenting som hverdagen! Hverdagen med sine faste ting, med jobb og aktiviteter, og en hverdag som man kan fylle slik en vil om man plutselig skulle synes at hverdagen blir kjedelig 🙂 Jeg elsker hverdagen, og jeg liker å fylle dagene med gode ting både for meg selv, og de rundt meg. Hverdagen er blitt litt mer Heidi dager som jeg kan fylle med ting som er viktige for meg uten å være en stor egoist. Jeg tror det er problemet med oss kvinner, vi får altfor lett dårlig samvittighet om man skulle bruke tid på oss selv. Det å sette av egentid føler man fort blir egotid, og at en kun tenker på seg selv. Ofte blir det til at man da ikke setter av tid til seg selv, men bruker all tid, og energi på alle andre.
