En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg har skrevet en del om viktigheten av det og kunne akseptere seg selv. Det og kunne se seg i speilet, og finne alle de positive tingene istedenfor at man alltid skal lete etter feilene. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Akkurat nå er det ganske utenkelig at jeg skal gå med singlet om sommeren, eller knebukser på varme dager – det at jeg skal vise armer, og bein tror jeg nok ikke kommer til å skje, men da handler det vel om å klare og akseptere at jeg aldri vil komme til å gjøre akkurat det. Det er mye man må akseptere, og legge bak seg om man skal klare å se hvor flott man egentlig er, og klare å se hvor mange verdifulle egenskaper man faktisk har.

Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal godta meg for de ekstra kiloene man har.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og om jeg skal være helt ærlig, så var aldri det noe problem for meg verken i barne, eller ungdomsårene. Jeg visste jeg var større enn de fleste andre, men det var få som brydde seg om det. Venner, og klassekamerater så meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst! Klart jeg ble ertet litt, men det var jeg ikke alene om, og det var småerting som sjeldent stakk særlig dypt. Jeg vet foreldrene mine tidlig tok tak i det at jeg var stor, men verken lege, eller helsesøster var bekymret. Valpefettet var ikke bare valpefett, og på vekta i 5.klasse sa skolelegen at jeg var tjukk…den dag i dag ser jeg rødt når jeg ser vedkommende, eller hører om han. En ting er å si noe, men ingen vurderte å gjøre noe.  Mamma reagerte på at det spesielt var beina mine som var så store. Allerede på barneskolen, så slet jeg med å få bukser som passet over spesielt leggene . På veldig mange områder ante legestanden lite i forhold til hva man vet i dag, og beina forble store, og jeg hadde egentlig lite fokus på det.

Etter hvert som jeg ble voksen, så hadde beina egentlig bare blitt større. I tillegg fikk jeg lett blåmerker bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også.

Etter en større operasjon i 2002, så ble beina bare enda verre. Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. De visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var som tømmerstokker, og det var få som skjønte at leggene faktisk var så store at bukser på stormote butikker satt som pølseskinn om de i det hele tatt passet. Jeg hater pølseskinn, og jeg visste nøyaktig hvor store leggene mine var, og dermed orket jeg ikke traske butikker i håp om at det kanskje kunne være noe…det at man ikke finner noe gjør bare situasjonen enda verre…man blir bare enda mer deprimert. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse vanvittige tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem har vært tøff. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Skulle store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Om jeg ikke får bukser på butikker, så finnes det dyktige sydamer som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Engel nummer 3, den mest fantastiske legen ved Sørlandet Sykehus fortalte meg så mange ganger hvilken solskinnshistorie min historie ble, og det er dette jeg tenker på når beina plager meg som mest.

Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så fort. En gang i uken får jeg lymfebehandling. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, og taping – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare.  Det ene bildet på bloggen viser taping av det ene beinet mitt. Ganske utrolig at denne type taping kan gjøre min hud mykere, og bedre. Leggene blir noe mindre etter hvert som tiden går, men det viktigste er å holde huden myk. Treningen jeg er blitt så flink med, den hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂

Jeg føler ikke at jeg er nødt til å fortelle om mine utfordringer, eller at jeg vil unnskylde min overvekt, men der ligger en årsak bak det meste. Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Jeg lever veldig godt med mine tømmerstokkbein. Det har tatt tid og akseptere noe som er så synlig. Jeg vil for eksempel alltid gå i langbukser på sommeren, for beina viser jeg nok aldri offentlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere.Jeg har så mye å være fornøyd med, og jeg har så mye å være glad for, så nå er det de tingene som skal få fokus. Til alle dere bedrevitere : dette er bare to av mange sykdommer som kan føre til høy vekt . Høy vekt har som regel en årsak – tenk over det neste gang du vil kommentere en overvektig person.  En viktig ting helt på slutten :  Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det finnes hjelp til å få en bedre hverdag. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier….. 

Vi har en ny GIVEAWAY denen uken !! Jeg har en fått en helt nydelig tunika fra de flotte jentene på Nice Size i Drøbak som en av dere lesere skal få gleden av å vinne!! Tunikaen på bildet er fra PONT NEUF, og jeg bare elsker Pont Neuf !! Utrolig gode, og behagelige klær, og med riktig passform. Utrolig flinke på farger, og design. Denne flotte tunikaen/ kjolen kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen 🙂 Husk at du også skriver inn epostadressen din når du kommenterer. Du kan bli den heldige vinneren 🙂 Du kan lese mer om Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

Jeg er som dere vet veldig glad i klær, og jeg liker å gå i spennende butikker med ett godt utvalg av klær, butikker med øye for form, og fasong, med øye for det lille ekstra, og butikker som kan stormote. Jeg blir så utrolig glad når jeg kommer inn i stormotebutikker hvor betjeningen selv er store. Da vet jeg at de selv er i samme situasjon som meg,  de vet hvor skoen ofte trykker, og de kan mye lettere hjelpe meg til å finne de klærne som passer min kropp. Det er overhodet ikke det samme når betjeningen er slanke kvinner som ikke en gang har muligheten til å sette seg inn i hvordan det er å være stor, og på leting etter klær som passer. De kan ikke forstå hvorfor vi tenker som vi gjør, og de kan ikke helt se at klærne ikke vil se like fine ut på oss som på en str.38. De skjønner heller ikke hvorfor armene gjerne skal skjule grevinnehenget, eller gå ned forbi rompa, eller hvorfor vi ikke liker klær som sitter helt tett inntil kroppen slik at alle valker, og håndtak vises, og at dermed ingenting overlates til fantasien 🙂 Jeg liker å komme inn i en butikk hvor betjeningen selv bruker store størrelser, eller i alle fall har erfaring med det. Da snakker vi samme språket, og da trives jeg 🙂

Det finnes mange spennende stormotebutikker rundt forbi i landet, og når jeg er på farta her, eller der, så prøver jeg alltid å sjekke om der er en butikk for meg i nærheten av dit vi skal. Jeg liker butikker med godt utvalg av merker, fasonger, og farger. Jeg liker butikker som tar inn litt for enhver smak, og som tenker både klassisk, tradisjonelt, og spenstig. Fordi om vi er store, så liker mange av oss farger, vi liker stil, og mange av oss liker klær som skiller seg ut i mengden. Kanskje burde jeg ha valgt klær hvor jeg er en i mengden, men det har jeg sjeldent gjort. Jeg liker farger, og jeg liker å skille meg ut på en fin måte. Jeg velger mye sort, men jeg liker å brekke av med flotte farger, og kanskje noe mønster. Jeg er nok heldig som kler veldig mange farger, og jeg velger ofte farger om det er et alternativ. Jeg liker også klær som er litt pyntet, jeg har sans for bling, men alt med måte 🙂 Her i Kristiansand hvor jeg bor, så er vi så heldige at vi har tre butikker med stormote, en stormote som er i en kjede, og to uavhengige. I tillegg kommer disse ” vanlige ” kjedebutikkene som jeg nesten aldri handler i. Kjedebutikkene kan ikke fasonger, og egentlig så tror jeg de kun har store størrelser for å kunne si at de også selger klær i store størrelser. Jeg vet ikke hvor mye de virkelig satser på klær til oss, eller hvor mye tid de legger ned i arbeidet med designet på de store størrelsene. Noe skurrer når former, og fasonger ofte ikke sitter som de bør på store kropper. Det er unntak innimellom, men jevnt over er kjedebutikkene dårlige på stormoteklær.

Heldigvis har vi mange spesialbutikker på stormote, og disse tenker jeg at det er uhyre viktig at vi bruker. Kjedebutikkene ligger ofte lavere i pris, men så kommer vi til dette med kvalitet, og holdbarhet i tillegg til at klærne har riktige fasonger. På spesialbutikkene finner vi klær som er spesialdesignet for store kropper, ikke telt som er sydd rett opp, og ned, eller pølseskinn som antagelig er havnet i feil avdeling. For meg å komme inn på en klesbutikk er som å komme inn på en godtebutikk – jeg storkoser meg, og kan bruke lang tid både på å kikke, og prøve. På disse spesialbutikkene, så er det som oftest denne gode, varme atmosfæren, ofte den litt sånn hjemmekoselige stemningen hvor man kan ta den tiden man trenger uten at noen reagerer på det… man kan lete, og kikke uten at noen står over deg, men samtidig så er de parat til å hjelpe, og tipse om man ønsker litt assistanse.

I Drøbak så finner vi en stormotebutikk som er verdt et besøk. Kommer du dit en gang, så garanterer jeg deg at du også kommer tilbake. Butikken heter Nice Size, og er en utrolig flott butikk med ett veldig godt, og smakfullt utvalg av klær i store størrelser. Butikken selger klær fra str. 38 – 56, men hovedvekten av klær som selges er stormote. Det som også skiller butikken fra mange andre, det er utvilsomt servicen! Servicen er unik, og butikken vet hvordan man skal ta vare på kundene sine. Man føler seg så innmari godt tatt vare på. Man kjenner at man er velkommen, og man merker at betjeningen elsker jobben sin 🙂 Man kan senke skuldrene, og ikke være redd for innpåslitne selgere som egentlig bare har lyst til å stenge, og dra hjem. Her kjenner man på den gode stemningen, man ser at smilene er ekte, og det er som å gå rundt i en godtebutikk 🙂 Betjeningen har også kunnskap, og ser hva man kler. Ærlighet står også høyt, og etter mange bomkjøp opp i gjennom årene, så er ærlighet noe jeg setter veldig, veldig høyt. At ærlighet kommer foran salg, da får en butikk en ekstra høy stjerne hos meg 🙂

Nice Size ligger på Drøbak Amfi, og drives av Stine. Butikken fører mange spennende merker som jeg har stor sans for. Her finner du merker som Carmakoma, DNY, LauRie, Ciso, og Pont Neuf. I tillegg selger de det vi trenger av tilbehør, de selger vesker, og sko – her finner man alt man trenger 🙂 Jeg ble første gang kjent med Nice Size gjennom siden deres på Facebook. Butikken er flink til å bruke Facebook, de er flinke til å legge ut bilder av nye varer, og de er flinke til å få oss kunder nyskjerrige. Det er mye jeg digger med Nice Size, og en av tingene er utvilsomt at de bruker seg selv som modeller når de legger ut bilder på Facebook. Dette er flotte damer som er stolte av seg selv, og jeg blir så innmari glad når jeg ser klærne på kropper som de er beregnet for! Det at man ikke bruker en str. 38 for på vise klær som er beregnet for oss som må opp litt i størrelse, det liker jeg! Det er jo sånn det skal være! Når stormote klær vises på kropper som de er beregnet for, så kan man mye lettere forestille seg hvordan klærne vil se ut på egen kropp. Store klær skal vises på store kropper, og her må produsenter av stormoteklær bli mye flinkere. Kanskje strekker noen få seg til å bruke en str.46, eller 48, men da har de strekt seg langt. Hvorfor ikke bruke modeller i både 50, 52, og 56? Der finnes en haug av flotte størrelser der ute som med glans kunne ha vist klær som hadde tålt offentlighetens syn. Jeg fikk en kommentar på bloggen en gang fra en ung mann som kunne fortelle at de brukte slanke modeller fordi klærne så bedre ut på dem… jeg forstår også at en del kan tenke sånn, men hvem er det som skal bruke klærne? Ikke en str. 38, og da hjelper det fint lite at klærne ser fine ut på en slank modell….Nice Size bruker seg selv, og viser hvordan klærne ser ut når de kommer på den størrelsen som skal bruke de, og det bare digger jeg 🙂 Fortsett med å bruke dere selv som modeller, det vet jeg mange setter stor pris på 🙂 Flotte klær på flotte modeller – sånn skal det være!!

I dag skal vi gi bort en flott gave fra Nice Size. En av dere heldige lesere skal nemlig få en lekker tunika fra Pont Neuf. Jeg elsker Pont Neuf! Veldig flinke på farger, og design. Det er klær med god passform, og det er klær som virkelig er behagelige å ha på seg. Plaggene koster litt, men jeg vil heller investere i noe som man kan ha glede av lenge. Jeg har hatt mine Pont Neuf plagg i maskinen utallige ganger, og de er like fine. Mange av plaggene er også tidløse, så man kan bruke de over tid. I vårens kolleksjon er det utrolig mye fint! Noen av plaggene kommer også i friske farger, og jeg gleder meg til å sprade rundt i endel av disse plaggene utover våren 🙂

Sammen med Nice Size, så skal jeg altså gi bort en nydelig tunika i valgfri størrelse. Verdien på tunikaen er 999 kr! Tunikaen kommer fra str. S – 3 XL ( 3 XL er str. 54/56 ). Tunikaen er rosa, og grå mønstret, og er virkelig flott! Den er i viskose, polyester, og elastan. Den heldige vinneren får tunikaen sendt hjem i posten dersom du ikke bor i nærheten av Drøbak 🙂 For å være med i trekningen av tunikaen, så må du legge igjen en kommentar på bloggen, og HUSK at du skriver inn epostadressen din i kommentarfeltet. Den er kun synlig for meg, og den må jeg ha for å kunne kontakte vinneren. Det er fortsatt endel som glemmer å skrive inn epostadressen sin…. og da kan du gå glipp av premien.

Nice Size har ikke nettbutikk, men de sender gjerne dersom det er noe som frister. De er veldig flinke til å legge ut bilder på Facebook siden sin når det ankommer nye varer til butikken. Du kan lese mer om Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

Er det greit å være feit? Er det greit at " feite " kvinner viser kroppen sin? Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med de menneskene som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn " normalen"? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person tøft viser frem kroppen sin, og hva er overvekt?

Flere har de siste dagene kastet seg ut i diskusjonen om bruk av Plus Size modeller. Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver neste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en plus size modell være med på å hylle fedme? Og hvilke øyne er det som ser bildet, og som kan gå ut å si at disse modellene er feite? Og når kunne man sette likhetstegn mellom feit = usunn, og tynn = sunn?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Diskusjonen denne gangen er fordi Sports Illustrated swimsuit 2016 har valgt å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kommet i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? Jeg blir så frustrert, og sint! For det første så viser Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker. Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : " Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg." Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsiedeal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn " normalen". Når skal man få lagt disse mytene døde?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. TV2 serien " Helt Perfekt " forteller skremmende hva unge jenter i dag sliter med. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den " perfekte " kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig.Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utståler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller. For meg som er noen størrelser for stor, så vil jeg se mine klær på store modeller som jeg kan identifisere meg med. Å se mine klær på en størrelse 34, eller 36, det blir så feil som det kan få blitt. Klær til oss store skal vises på store modeller, og verden skal synes det er helt ok at også store modeller har sin plass i moteverdenen.De modellene, eller store jenter generellt som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Når en stor modell får kontrakt, så kommer alle nettrollene ut sammen med alle de " perfekte ". Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess Holiday hadde fått en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre, eller store modeller ? Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun har oppnådd istedenfor å gi henne alle disse helserådene som hun garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former? Noen drittsekker klarer alltid å snu ting på hodet.

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor usunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på store modeller sin helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. STore modeller er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes store modeller promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha en stor kropp. De er stolte, og de forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!

Å få være med på fotoshoot er innmari moro, og for noen dager tilbake fikk jeg være med på en ny fotoshoot hos Stormberg. Jeg føler meg både heldig, og litt stolt over at Stormberg ønsker å bruke meg som en av deres modeller for klærne som de produserer i store størrelser. Jeg har også tidligere fått være modell for Stormberg når de skal vise frem en del av tur, og treningsklærne de har i store størrelser, og jeg har tidligere rost Stormberg for at de bruker store modeller når de skal vise hva de har av klær i store størrelser. Det betyr så mye for oss som skal kjøpe klærne at de vises på personer som har det ekstra som vi store har. Det er da man bedre kan få ett mer riktig inntrykk av hvordan klærne vil se ut når vi får de på oss. For meg å se et plagg jeg kan få i min størrelse vist på en slank modell blir liksom helt feil. Et plagg på en str. 38 vil neppe se likt ut på meg som må ha 48/50. 

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Etter at jeg begynte å blogge, så har jeg fått en rekke henvendelser fra personer landet over som er frustrerte over utvalget av tur, og treningsklær i store størrelser. De forteller om følelsen av å gå inn i den ene sportsbutikken etter den andre, og oppleve at de ikke finner noe som passer dem. Hvordan skal man kunne få ett mer aktivt liv uten riktige klær? En tur i skogen blir liksom ikke helt den samme i pumps, og fine bukser. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere produsenter ser behovet, eller om de ser behovet, hvorfor er de så redde for å satse ? Man skal faktisk ikke så høyt opp i størrelse i klær før man ikke finner noe som passer. Jeg prater også med folk som i utgangspunktet ikke så veldig store,  men likevel sliter de  veldig med å finne tur, og treningsklær, og man blir så lei av å tråle butikker uten å finne noe som passer. Man starter med friskt mot, men nærmer seg kjelleren når man slukøret drar hjem uten noe i posene. Den eneste som kanskje er fornøyd må vel være lommeboka.

Det er alltid spennende å se hva slags klær Stormberg ønsker at jeg skal vise. Det er alltid moro og kunne vise nyheter. Ikke at jeg nødvendigvis gleder meg til å vise meg frem. Jeg er vel ikke helt der ennå, og kommer nok aldri dit, men jeg synes det er flott å kunne vise andre store hva som finnes til våre store kropper. Jeg gjør det for en god sak pleier jeg å si, og så merker jeg at jeg klarer å være litt mindre redd for hver gang om overarmene blir for synlige, eller haken blir litt dobbel dobbel 🙂 Det gjør også noe med selvfølelsen min å være med på dette. Følelsen av at jeg kan brukes akkurat slik jeg er, det gir en god følelse som har hjulpet meg en del på veien jeg nå går.

Denne gangen var det favorittjakken min jeg skulle fotograferes i. Jeg elsker Sirdal jakken! Dette er en utrolig god skalljakke som jeg bruker når jeg er ute på tur. Samtidig så er ikke dette bare en turjakke for meg. Sirdal jakken bruker jeg også i det daglige, det er også blitt en hverdagsjakke for meg. Den er veldig behagelig å ha på seg, og Stormberg er utrolig flinke til å velge flotte farger på disse jakkene. Jeg har nærmest bodd i min rosa Sirdal jakke med unntak av den tiden vi er inne i akkurat nå 🙂 Ellers er det en perfekt jakke alle andre årstider. Jakken er vann, og vindtett, og før jeg ble kjent med denne type jakker, så hadde jeg omtrent aldri hatt ei jakke hvor ikke vinden blåste tvers igjennom hele meg, eller hvor jeg ble klissvåt i regnvær. Jakken har utrolig gode lommer som man lett kan putte hendene opp i. Den har stormklaff, og ei god hette. For meg betyr det også en del at jakkene har farger man blir glad av å ha på seg. Jeg smiler fra øre til øre når jeg tar på meg min rosa Sirdal jakke, og jeg ble utrolig glad når jeg så den nye Sirdal fargen som går opp i størrelser for oss med litt ekstra. Den nye fargen heter ” Wild Aster “, og er en herlig dyp burgunder farge med turkise detaljer. Den er virkelig fin : http://www.stormberg.com/no/sirdal-jakke-dame.html#10132250029 Jakken kommer opp i størrelse 5 XL, og dette med størrelser er alltid vanskelig. Jeg er nok ikke helt enig i størrelsene som Stormberg opererer med, men dersom du måler deg, og sammenligner, så vil du finne din størrelse. Jeg bruker selv alt fra str. 48 til str. 52, og i Sirdal jakken bruker jeg str. 4 XL, så jeg vil vel si at str. 5 Xl er en 54/56.

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Det er ennå noen dager til våren kommer, men likevel, så går tiden fort, og de som vil vente til våren med å bestille jakken, de kan fort oppleve at jakken er utsolgt. De store størrelsene, de forsvinner fort, så det blir egentlig sånn at man bør kjøpe det når man ser det. Butikkene til Stormberg kan også bestille inn jakken til deg, og det uten forpliktelser. Sirdal jakken kommer også i store størrelser til menn, og det er ikke ofte jeg tipser så mye om klær til store menn, så i dag gjør jeg nettopp det 🙂 Sirdal jakken til menn som bruker store størrelser kommer i en flott farge som heter ” Pine Bark “, og jakken kommer opp i str. 5 XL : http://www.stormberg.com/no/sirdal-jakke.html#10132385005   Modellen på bildet er Espen Hjetland.

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Det føles nesten rart å si at jeg koser meg foran kamera, men jeg koser meg – det er utrolig gøy! I  tillegg er det jo så fine folk hos Stormberg som får en til å føle seg trygg, og godt tatt vare på. Også i tiden fremover vil det komme tur, og treningsklær i store størrelser, og jeg vil fortsette å tipse dere som leser. Jeg vet at veldig mange av dere setter veldig stor pris på å få vite hva som finnes der ute til oss som må ha litt ekstra størrelse på klærne.

I dag er det blitt trukket ut en heldig vinner av de flotte støvlettene far Alexis Mote. Mange hadde lagt igjen en kommentar, og en av dere kan snart føle litt på denne herlige støvlettlykken 🙂 Den heldige vinneren av nye, flotte, og høye støvletter ble : TORUNN BERGET !!! Gratulerer så masse, Torunn!! Nå er det snart din tur til å danse gledesdansen over å være den lykkelige eier av flotte støvletter 🙂 Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Til dere som sliter med støvletter, så anbefaler jeg dere å se nærmere på støvlettene som Torunn nå vant. Du finner de her : http://www.alexismote.no/products/charlie-g-moss-stvlett-med-ekstra-vidde   Fremover vil det bli mange flotte giveaways på bloggen min. Neste giveaway dukker plutselig opp. Nyt mandagen, og den nye uken!

Denne uken har vært ei skikkelig tøff uke. Igjen, så måtte jeg stoppe opp, og ta pause fordi kroppen ble invadert av en tropp slemme virus som bare hadde bestemt seg for at i år, i år skulle jeg få gjennomgå. Jeg tror aldri jeg har følt meg så dårlig som fra natt til onsdag, og et døgn frem i tid. Jeg ristet, og skalv som et aspeløv, jeg var så kald. Frostrier er jeg vant med fra når disse roseninfeksjonen helt uinvitert dukker opp, men aldri så ille som dette. Jeg har ikke hatt influensa, og knapt en skikkelig forkjølelse på mange år. Kroppen skal visst nok ha godt av litt juling av og til slik at immunforsvaret for prøvd seg litt, så da får man se det positive i det, og tenke at man i alle fall har et immunforsvar som fungerer som det skal, sterkt, og friskt. Samtidig så er jeg noe usikker på om det var denne berømte influensaen som herjet i meg. Jeg synes jeg ble så mye bedre så fort. Jeg synes andre ligger i dager før de er så nogenlunde på beina igjen, og så dukket det også opp ett par røde felt på det ene beinet som etter hvert ble litt ømme. Det igjen kan tyde på denne bakteriefyren som alltid prøver å være slem med meg…jeg gikk rett i forsvar, og fant frem pencillinet som jeg alltid har liggende i tilfelle krise. Jeg vet ennå ikke om det var det ene, eller det andre, eller om det var en kombinasjon av begge deler, men jeg er i alle fall på bedringens vei, det er det viktigste. Jeg tror min aller beste er minst like glad som meg for at ting har bedret seg. Jeg tror han er noe lei av sytingen min, for denne gangen har jeg nok vært litt mann 🙂 Samtidig så er det ikke noe bedre sted jeg kan være når jeg er syk enn her hjemme hvor jeg får pleie i stjerneklasse 🙂

I morgen skal vi i gang med den 4.uken av treningsprogrammet vårt, og jeg vet at det er en del av dere som følger bloggen som trener flittig gjennom programmet hver uke. Slike tilbakemeldinger er det utrolig moro å få. Målet med treningsprogrammet er å lage et treningsprogram som de aller fleste har mulighet til å klare. Det skulle være et lavterskelprogram som man kan trene hjemme, og et program hvor man ikke trenger utstyr. Programmet tar heller ikke så mye av tiden din, og det gir resultater om du trener programmet slik det blir anbefalt. Målet er å trene to ganger i uken. Får du til flere ganger, så er det selvsagt ett stort pluss. Vi anbefaler antall repetisjoner, men her bestemmer du selv. Du må kjenne etter hva du selv klarer, og så øker du i takt med dine forutsetninger. Klarer du 4 repetisjoner en uke, og får til å øke med en neste uke, så er jo det stor fremgang. Ingenting av dette skal gjøre vondt, så det er viktig å kjenne etter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi startet med 8 repetisjoner på hver øvelse, og så gjorde vi alle øvelsene 3 omganger. VI har økt hver uke, først i antall repetisjoner, så i antall omganger. Denne uken gjør vi som forrige uke : Vi tar 10 repetisjoner på hver øvelse, og trener hver øvelse 4 ganger. Klarer du å øke repetisjonene fra 10 til 12, så gjør du det 🙂 Har du ikke trent programmet før, så gjør det ingenting, det er bare å sette i gang! Neste uke kommer det endringer i programmet, så da er det klart for litt nye øvelser. Programmet er satt sammen av PT, og instruktør, Inger Lise Lund som driver Fitness-Akademiet. Visst du bor her i Kristiansand, og føler du ønsker enda mer tilrettelagt trening, så kan Inger Lise hjelpe deg. Du kan lese mer her : http://www.fitness-akademiet.no/

Knebøy

Første øvelse er knebøy. Her kan du gjerne bruke kjøkkenbenken, eller en sofarygg som støtte. Her er det viktig at du selv kjenner hvor langt ned du vil gå. Øvelsen skal ikke gjøre vondt. Gå så lang ned du føler at du kan uten at det blir vondt for deg, og gjør 10 repetisjoner. Disse 10 repetisjonene tar du 4 ganger.

Armheving

Armheving, eller push ups  er en øvelse som jeg tror at de fleste kjenner til. Ofte gjøres den nede på gulvet, men her skal vi gjøre den ved bruk av kjøkkenbenken, eller du kan bruke en dør, eller en vegg som du lener deg inntil. Gå så langt ned som du føler at du kan. Husk strake armer.  Øvelsen blir tyngre jo lengre ut fra benken/døren/veggen du står med bena. Her føler du deg frem, og husk at du ganske raskt vil merke fremgang. Ta 10 armhevinger, og gjenta øvelsen 4 ganger.

Kneløft, foran

Benløft bak

I denne øvelsen, så skal vi løfte/skyve litt på beina, og da bakover. Løft litt på benet, og skyv bakover. Fordel repetisjonene på begge bena, og ta gjerne med armene. Bruk av armene gjør øvelsen litt tyngre. Trenger du å støtte deg, så bruker du kjøkkenbenken, en stolrygg, eller en sofarygg. 10 repetisjoner, og 4 runder.

Rumpeløft

I denne øvelsen, så skal vi ned på gulvet. Legg deg gjerne på et teppe, eller et håndkle. Har du en yogamatte/treningsmatte, så bruk gjerne den. Det er godt med ett litt mykt underlag når du skal legge deg på gulvet. Her synes jeg det er godt å ha armene under hodet mens jeg gjør øvelsene. Sett bena i gulvet, og løft opp rumpen fra gulvet. Løft 10 ganger, og gjenta øvelsen 4 ganger.

 

 

Stasjonære utfall

Her skal vi opp fra gulvet igjen, og gjøre statiske utfall. Sett bena slik du ser på bildet, og gå ned så langt du klarer. Ikke tenk på at du må ned så langt som mulig. Klarer du å komme deg ned litt, så er det veldig bra! Ingen av øvelsene skal gjøre vondt, heller ikke denne. Man skal kjenne at den ” tar “, men det er forskjell på å kjenne en øvelse, og det at den gjør vondt. Ta gjerne annethvert ben. 10 repetisjoner, og 4 ganger.

 

 

Sit ups

Vi skal på de to siste øvelsene ned på gulvet igjen. Denne øvelsen er også en velkjent øvelse vil jeg tro. Her skal vi ha sit ups, eller hodeløft. Ligg godt på gulvet, ligg med strak kropp, eller sett bena i gulvet. Løft hodet litt opp, og hold stille i noen få sekunder. Legg deg ned igjen, og løft opp på nytt, og hold. Du løfter hodet, og holder 10 repetisjoner. Gjenta dette 4 ganger.

 

 

Rygg rotasjon – øvre del

Siste øvelse i treningsprogrammet er en øvelse for ryggen. Her skal vi stå på knærne, og rotere skuldrene/armene til hver side. Som alle andre øvelser, så gjør du 10 repetisjoner, og 4 ganger.

 

 

 

 

Uken startet så bra, og jeg var klar for en god treningsuke. Mandagens tabatatime ble gjennomført omtrent like bra som alltid. Når jeg skriver omtrent, så er det fordi jeg følte beina var veldig tunge i forhold til hva det pleier å være. På step’en ville de ikke jobbe like bra som de pleier, men jeg tenkte bare at det er sånn det er av og til når man har denne lymfeproblematikken. Jeg følte også at armene var blitt svakere, det var tungt, og litt vondt å løfte manualer, men jeg tenkte ikke så mye mer på det enn at kroppen fungerer forskjellig fra dag til dag. Lite visste jeg at jeg i dag må kaste inn håndkleet, og at jeg denne uken bare kan glemme mer trening. Ingen god følelse overhode når hele meg er nede for telling. Jeg som trodde jeg i år også skulle slippe unna influensaen. Jeg har bank i bordet ikke hatt influensa på flere år, og trodde nesten jeg var immun, men der tok jeg skammelig feil 🙁 Det kom som lyn fra klar himmel – det skjedde i løpet av kun kort tid. Fra å kjenne litt verk i kroppen, så ble jeg invadert på 1,2,3, og jeg har hatt den verste natten jeg kan huske. Jeg lå i timer, og ristet, skalv og hakket tenner. Jeg var så kald! Hvert ben i kroppen var frossen, hver muskel ristet, og i tillegg så måtte jeg på toalettet hver 10.minutt. Det var grusomt å ligge og tenke at jeg faktisk var nødt til å stå opp av sengen for å komme meg på toalettet.

Denne natten håper jeg det blir lenge til jeg opplever igjen 🙁 Uken blir en skikkelig drittuke, og jeg hyperventilerer nesten når jeg bare må innse at trening ikke står øverst over det jeg må gjøre denne uken.. Det er mange år siden jeg har vært så nede for telling som jeg var i natt. Dagen i dag blir heller ingen fantastisk dag. Jeg er varm, og kald om hverandre, jeg er småkvalm, og har sikkert 45 i feber…i alle fall føles det sånn. Selv om den ene etter den andre må gi tapt for årets influensa, så var jeg som alltid skråsikker på at dette ikke ville ramme meg… ingenting klarer å komme igjennom mitt immunforsvar….men der tok jeg dessverre skammelig feil denne gangen 🙁 En eller annen drittinfluensa kom altså helt uinvitert min vei, og man nøyet seg ikke med litt rennende nese, og sår hals, neida – her skulle vi inn med hele troppen, og likegodt la meg få en smak av alt – det var jo så lenge siden sist. ..trappa opp til 2.etasje føltes som en dagsmarsj, og jeg puster som en hvalross. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har svettet, jeg har hostet, jeg har vært iskald, – det meste måtte komme min vei! Det eneste som man kan se på som bittelitt positivt må jo være at matlysten ikke har vært på topp. Hadde jeg visst hvem som hadde smittet meg, så hadde jeg ikke vært nådig! Jeg hater å være syk – hater å sitte i en stol å føle meg elendig, hater og bare sitte der, og ikke gjøre noen verdens ting! Man er helt ubrukelig, ingenting kan man bidra med, og man er liksom så avhengig av de rundt seg. Jeg synes jo nesten det er litt vanskelig å overlate alt til andre – det handler vel om at jeg liker å ha kontroll på det som pleier å være mine oppgaver, så jeg har kanskje bare godt av å lide litt 🙂 Jeg får ikke trent noe mer denne uken. Det blir verken puls intervall, eller spinning på meg 🙁 Det er nesten krise – en hel uke uten trening! Det er så jeg nesten hyperventilerer hver gang jeg tenker på det. Tenk at jeg nesten hyperventilerer av og ikke komme på trening! Er det mulig å bli lei seg for ikke å kunne trene? Også jeg da? Går man tilbake i tid ville jeg nok sikkert ha jublet for å slippe unna, men du verden så langt jeg er kommet 🙂 Innimellom følelsen av å synes synd på seg selv, så er det faktisk en seier for meg og føle på hva treningen nå betyr 🙂

Så fikk immunforsvaret mitt litt juling denne uken, og som jeg nevnte, så er det flere år siden sist. Jeg har vært så stolt over det fantastiske immunforsvaret mitt, og det er jeg fortsatt. Det er visst bare godt for kroppen å få litt juling i blant. Jeg skal fortsette å ta mine vindunderprodukter som gjør kroppen min så sterk, og jeg skal fortsette å tenke at det er endringene jeg har gjort de siste årene som også har gitt meg gevinst når det kommer til det å bli veldig lite syk. Før jeg startet med viktige endringer, så følte jeg at jeg ” alltid ” var småsyk. Jeg ble alltid forkjølet når alle andre ble det, jeg fikk det meste når alle andre fikk det. Magen var konstant i ulage, og spesielt etter en helg hvor man kanskje hadde blandet veldig mye forskjellig mat. Der noen var slitne etter en helg med mye festing, så slet jeg mye med uggen mage etter en helg med mye blanding av mat. Mine små skritt har nå gitt meg en kropp som spiller mye mer på lag med meg, den er blitt sterkere, og ikke så mottagelig for virus, og bakterier. Store gevinster!!

Jeg sender noen tanker til alle dere andre som også er nede for telling pga årets influensa – god bedring til dere alle. Nede for telling denne uken, og da kan det jo bare gå oppover fra her 🙂

I dag skal jeg ikke skrive om verken trening, klær, eller livsstilsendring. Kanskje blir bloggen i dag en tankevekker for mange, for denne uken har jeg fått en del tankevekkere, og jeg har nok brukt litt tid på å tenke på ting jeg helst vil glemme. Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og selv skal vi være tilstede for oss selv, og de rundt oss 24/7…hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, og hvor vi kjenner roen, og hvor gode dagene virkelig kan være?

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag?

Denne uken fikk jeg vite om 2 personer som er syke, begge alvorlig syke, og den ene i nær familie er såpass syk at der ikke er noe mer legene kan gjøre. Selv om den ene har fått en høy alder, så er det like vondt å vite at livet går mot slutten. To slike beskjeder fikk meg til å stoppe opp, og det fikk meg til å tenke masse. Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden…jeg sier ikke at man skal tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave, og kjenner på en enorm takknemlighet. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg ønsket og kanskje få oppleve å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Jeg får vondt langt inne i hjerterota når jeg vet at mennesker jeg kjenner er berørt av alvorlig sykdom. Sykdom som gjør at dagene fremover for de som er rammet er preget av usikkerhet, og morgendagen er så mye mer usikker for dem enn mange andre. Man tenker på de som er pårørende, og vet hvor tøft disse tingene er også for de som er rundt. Jeg blir full av beundring når jeg ser hvordan mange takler alvorlig sykdom, hvor optimistiske de er, og hvor viktig det er med den gode hverdagen. De små tingene som blir så utrolig viktige. Det er jo nettopp der jeg selv også har vært. Jeg tror min hverdag gjennom sykdomstiden, og tiden etter har vært lettere fordi jeg valgte å se fremover, og fordi jeg nektet å la sykdommen prege dagene for mye. En god hverdag burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt sammen, og gjøre gode ting. Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også… det er hverdager man har mest av.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor… vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Livet har fått ett annet perspektiv. For min del endret også mye seg da jeg mistet pappa for snart 10 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. Neste høst skal Trond og jeg på roadtrip i USA, vi planlegger, g planlegger for tiden, og klart jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller de små turene i nærområdet med pelsballen 🙂

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge…. 

Jeg har hatt svart belte i unnskyldninger. Jeg tror ikke det finnes en eneste unnskyldning som jeg ikke har brukt. Mest overfor meg selv, men også overfor andre når de har spurt om jeg har villet være med på aktiviteter som innebar å bruke beina, og kanskje bli både varm, og svett. Før fikk jeg angst når jeg nærmet meg en bakke som var litt bratt. Jeg visste jeg måtte gå den opp, og jeg visste at jeg ville puste, og pese. Spesielt ille var det om jeg gikk tur med andre som ikke slet med bakkeangst, personer som gikk bakkene opp uten å svette en eneste perle, og som nesten kunne synge mens de gikk bakken opp…og så var det meg da som ikke hadde mye pent å si der jeg gikk å småsnakket til meg selv, og pustet som en hvalross. Selv om jeg alltid har overlevd hver eneste bakke, så var det ikke moro og alltid være den som de andre ventet på. Egentlig skjønner jeg ikke helt den angsten jeg hadde for bratte bakker. Kanskje var det frykten for å puste, og pese, eller alle de dumme tankene i hodet mitt. Det var nok mest mine egne følelser rundt det å ikke være først opp bakkene mer enn hva andre tenkte.

Det finnes så utrolig mange unnskyldninger for ikke å trene, og være i bevegelse. Jeg tror jeg kan de alle sammen, og jeg tror nesten jeg kunne ha skrevet bok om de. Det er helt utrolig hva man får seg til å unnskylde seg med. Man bruker alt for hva det er verdt bare for å slippe unna. Sånn sett er jo noen reelle, men likevel ikke holdbare. Vil man mye nok, så er det ingen unnskyldning i verden som kan stoppe en. Det handler om å ville noe nok til å gjennomføre det. Det koster svette, og tårer å gjennomføre en endring, men det fine er at det man føler som ett enormt slit i starten, det slitet vil ikke være like ille når man bare er i gang, og får gitt det litt tid. Det går overraskende kort tid før man kjenner på en endring. Man kjenner at man orker mer, og klarer mer, og den følelsen, den er gull å kjenne på 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke bare vi overvektige som har unnskyldninger, men det er liksom i denne gruppen jeg hører hjemme, og har best kjennskap til. Jeg har så mange ganger lurt på hvorfor overvektige er blant de personene som er vanskeligst å motivere? Hvorfor er dørstokkmila så vond å komme over? Glem å jage etter en slank kropp, men la oss heller gjøre en innsats for en bedre helse, og en kropp som skal være med oss i mange år. Mange kjenner på vondter, og har sine helseutfordringer. Likevel er det veldig få som ikke kan gjøre noe for å forbedre helsen. Det handler om å ville noe sterkt nok, det handler om å ta grep, og det handler om å bli sjef i eget liv. Jeg vet alt om det meste når det kommer til unnskyldninger, og dårlige prioriteringer, men jeg vet også at ingenting er for sent, og at mye er mulig. Det gjelder å finne det som fungerer for deg. Du trenger ikke gjøre som alle andre. Du skal finne din vei til de målene du setter deg, og du skal bruke den tiden det tar. Jeg knakk en kode, en kode som var starten på en spennende reise med både sorger, og gleder, men jeg er på vei, og jeg kjenner i dag på mange flere oppturer enn nedturer. Mye er mulig!

I morgen er det to uker siden vi presenterte bloggens eget treningsprogram, og jeg vet at det er flere som trener programmet. Mange av dere satte stor pris på et treningsprogram som dere kunne gjøre hjemme, og som var overkommelig å gjennomføre. Noen hadde kanskje problemer med å gjøre øvelsene som var nede på gulvet, men dere får til alle de andre øvelsene – det er utrolig bra! Flere kom med tilbakemeldinger på at programmet fikk pulsen opp, og at man kjente at man hadde trent når man var ferdige. Øvelsene i treningsprogrammet er ikke revolusjonerende, og nye, men de er satt sammen med tanke på at de aller fleste skal kunne trene det uansett kroppsform, og kondisjon. For mange kan treningsprogrammet være en start på noe man har tenkt å gjøre lenge, og vi håper programmet kan hjelpe deg til å bli litt aktiv. Til dere som allerede er aktive, så er programmet fint å trene hjemme på en dag hvor du kanskje ikke har tid til å dra på treningssenteret, eller ta deg en tur ut .

Vi startet med 8 repetisjoner av hver øvelse, og trente alle øvelsene tre ganger. Denne uken, så økte vi slik at vi repiterte alle øvelsene 10 ganger, og trente gjennom alle øvelsene tre ganger. Denne uken skal vi øke litt igjen. Fra i morgen, så gjør vi alle øvelsene 10 ganger som denne uken, men vi gjør alle øvelsene 4 ganger. Så istedenfor å øke antall repetisjoner denne uken, så øker vi antall omganger. Lykke til med treningsprogrammet! Jeg legger ut alle øvelsene på nytt. Kanskje er der og noen nye lesere som ønsker å trene programmet. Vi holder oss til to ganger i uken, men om du ønsker å trene programmet mer, så er jo det veldig bra 🙂 Som oppvarming, så går du litt på stedet før du starter, og har du gått en tur i forkant, så er jo det en veldig fin oppvarming.

Her er linken til treningsprogrammet : http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=46988321

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Det var ett skikkelig spark i rumpa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg…

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… Takk Anette <3 Men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre.

Er det lett å snu tanker – Nei, ikke en plass! Er det skummelt å bli kjent med seg selv på en helt annen måte – Ja, absolutt! Selv om det verken er lett, eller moro å jobbe med hodet, så er det en jobb som må gjøres for og lykkes. En varig livsstilsendring starter i hodet ditt – uten hodet på rett plass vil du fortsette å føle at kampen er håpløs, og nyttesløs.  MED DE RIKTIGE VERKTØYENE, SÅ VIL DU LYKKES!

I dag morges når jeg skulle ut på den tidlige morgenturen med pelsballen, så regnet det i strie strømmer. I tillegg til masse regn, så blåste det noe innmari. På slike blåsedager, så er det kanskje en fordel å være en tungvekter 🙂 Det er verre med den lille, store pelsballen vår på 4,5 kg. Uten bånd, så hadde han vel gått tur oppe i skyene :-), En regnsværsdag som dette er en perfekt dag å skrive litt om noe som er et problem for veldig mange, nemlig regntøy. Er man en størrelse for stor, så kan regntøy være en utfordring.

Foto : Stormberg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har mange ganger gått søkkvåt i regnet fordi jeg ikke har hatt en skikkelig regnjakke, eller aller helst en regnkåpe som har litt lengde. Beina mine tillater ikke regnbukse, så da er regnkåpe fint. Jeg har hatt mange sure, og våte turer i regnet, og da mister man lysten på å gå ut når man vet at man kommer hjem igjen klissvåt. En periode var det nesten umulig å få en god regnkåpe i store størrelser, så da skulle vel vi store bare gå rundt klissvåte tenker jeg…. men nå skjer det stadig mer her også, men ikke alle er like bra av de jeg har prøvd. Jeg liker jo ikke ei regnkåpe hvor man blir klam, og ekkel inni. Da er det jo nesten det samme som å gå uten regnkåpe… våt, eller klam – det er like ekkelt. Man har heller ikke lyst til å gi flere tusen kroner for en regnkåpe når de som bruker ” vanlige ” størrelser kan få samme plagget til noen hundrelapper. Jeg er glad for at det er fullt mulig å få tak i gode regnklær som går opp i størrelse, og det er en fryd å gå i skyvedørsgarderoben, og faktisk kunne velge om en skal ha den, eller den regnkåpa i dag 🙂 Jeg har nå tre herlige regnkåper å velge blant. Den ene er en nydelig lys rosa, lang, og god, den er kjøpt i Sverige av alle steder. Den er faktisk kjøpt på Ullared 🙂 Jeg elsker Ullared – harry som bare det, men ufattelig moro å være der. Der, midt i blant mye dårlige stormoteklær, så fant jeg en drøm av ei regnjakke 🙂 Sverige er et land som vanligvis er fryktelig dårlige på stormote! Det lille jeg finner er så kjerringtøy at jeg ikke ville ha eid det. Om noen er uenig, så fortell gjerne om det 🙂

De to andre er regnkåper fra Stormberg. En mørkere rosa, og en lilla. Jeg blir så glad når jeg kan holde meg tørr, fargene er glade –  jeg blir ikke klam – hurra 🙂 Gode hetter er det også, så ansikt og hår ikke blir klissvått under turen, så jeg er rett, og slett veldig fornøyd! Stormbergs regnkåpe heter Buvann. Disse er også vindtette. Farger betyr også mye – jeg blir glad når jeg kler på meg farger 🙂 Det som er noe dumt er at de store størrelsene ofte blir fort utsolgt, så ser man noe i Stormberg sin nettbutikk, så grip sjansen med det samme du har den 🙂 Jeg vet at Stormberg også i veldig nær fremtid kommer med en noe tynnere regnkåpe som heter Mjelde. Den kommer i mørk lilla, og er veldig ålreit. Jeg har vært så heldig og få testet den, og den blir en veldig bra regnkåpe i store størrelser. Jeg vet at også Ellos selger regnklær for oss som må opp i størrelse. Jeg har aldri testet disse regnklærne, men skriv gjerne en kommentar om du har regnklær for oss store som du vil anbefale. Ofte har jo også de fleste stormotebutikker regnkåper, og ofte i flotte, og friske farger, men her må man ofte betale en del mer.

Jeg med mine tømmerstokker får jo heller ikke tak i støvler, så våte bein er jo heller ikke noe særlig. Jeg får ikke spesialtilpassede støvler heller, så ofte er jeg våt på beina, men tørr ellers. Sist jeg skrev litt om dette, så var det en leser som sa jeg måtte få tak i goretex sko, og jeg skjønner jo ikke hvorfor jeg i all verden ikke har fått tak i goretex sko! Jeg har ikke tenkt en tanke på at det selvsagt er løsningen på å holde meg tørr på beina, så goretex sko er anskaffet, så nå er turer i regnvær bare en sann glede – for det meste i alle fall 🙂

Denne uken deler vi ut ett par flotte støvletter til en heldig leser. Støvlettene er gitt av Alexis Mote som har en superflott nettbutikk, i tillegg til å ha butikk i både Oslo, og Moss. Støvlettene har ekstra vidde, og ga meg en stor støvlettlykke som jeg skrev om i går. Jeg som aldri trodde jeg ville få høye, sorte støvletter er nå den lykkelige eier av nettopp slike støvletter. Det er håp for tømmerstokker også 🙂 Du finner støvlettene her : http://www.alexismote.no/products/charlie-g-moss-stvlett-med-ekstra-vidde. Jeg vet mange sliter med å finne vide nok støvletter, så jeg anbefaler deg å se på disse fra Alexis, og tips gjerne de du kjenner som sliter med å få seg støvletter. Det er stor stas å føle seg fin, og flott i støvletter. Prisen er også veldig fin akkurat nå. Alexis Mote har som nevnt en flott nettbutikk, og den finner du her : http://www.alexismote.no/ Ønsker du å være med i trekningen av de flotte støvlettene, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Skriv ett stort ja, eller skriv akkurat det du vil. Plutselig kan du være den heldige vinneren 🙂

Nyt tirsdagen – i regnvær, eller ikke!