En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg blir så innmari glad av å gå rundt i klesbutikker for tiden! Man blir litt lei av en mørk høst, og vinter, og gleden er stor når butikkene nå fylles med vårlige, flotte farger! Farger gjør noe med en, og jeg elsker farger! Jeg har absolutt mest sort i mitt klesskap, men jeg har også mye farger, og har aldri vært redd for å bruke farger dersom plagget er min stil. Ikke fordi jeg vil skille meg ut, men farger gjør meg så innmari glad. Mange overvektige velger nok sort, og grått, og alle disse mørke fargene fordi de vil gjemme seg litt vekk. De ønsker ikke oppmerksomhet, de ønsker ikke at alle skal se dem. Dessuten er jo spesielt sort en veldig kamuflerende farge. Mange er heller ikke der jeg er når det kommer til farger. For veldig mange så blir farger altfor mye, men for dere som faktisk liker farger : Ikke gjem dere bort i de mørke fargene! Kle deg i alle de flotte, herlige fargene som kommer nå i vår – butikkene fylles nå opp med så utrolig mye fint. Liker du det, så bruk det!

Jeg er sikkert ikke alene om å ha klesskap som er så fulle at dørene nærmest nekter å lukke seg. Klær er så utrolig moro, og det er en interesse jeg vel alltid har hatt…. eller jeg var vel aldri som barn den jenta som alltid skulle ha prinsessekjoler, men fra ungdomstiden, så ble klær en stor interesse. Min mor ser ikke helt hvem jeg har arvet denne klesinteressen fra, men jeg liker å kle meg pent, liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle seg feminin. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at store kvinner også kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser. Hvorfor skal ikke vi store kvinner kunne føle oss flotte, og velkledde når det er så masse flotte klær vi kan kle oss i? Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Dersom man sliter med følelsen av at klær er stress, og at man aldri finner noe man føler seg vel i, så skjønner jeg at klær ikke gir den store gleden, men sliter man med å finne noe man kler, så er der masse hjelp å få i butikkene, spesielt om man oppsøker spesialbutikkene på stormote. Stormotebutikkene er flinke på passform, og farger, det er her kunnskapen på stormote er. Her blir man ikke fortalt at man kler alt man tar på seg. Her får man de ærlige tilbakemeldingene, og den gode hjelpen man ønsker. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjenner på kroppen at det blir en ” slitsom ” vår 🙂 Jeg har allerede handlet endel vårklær, og jeg har denne uken tatt i bruk den lekre, tynne og rosa ytterjakken fra Ciso. Humøret stiger mange hakk når jeg tar den på meg, og jeg får så mange fine tilbakemeldinger på den herlige rosa fargen. I tillegg til denne ytterjakken, så har det også blitt endel tunikaer i herlige farger som jeg gleder meg til å ta i bruk. Jeg er jo veldig glad i rosa, og jeg er veldig glad i lilla…blått er en farge jeg har veldig lite av. Har ett par plagg i marine, men ellers lite i blått. Ikke fordi jeg ikke liker blått, men jeg har kanskje aldri helt sett det som min farge, eller så har jeg gått for sort istedenfor. I forrige uke derimot så fant jeg min lyseblå drøm av en jakke! Den bare lyste mot meg, og det var kjærlighet ved første blikk! Når man opplever en slik kjærlighet, så sliter man med å løsrive seg…tro meg, jeg prøvde, men tankene gikk hele tiden tilbake til den fantastiske lyseblå jakken jeg hadde både sett, og prøvd hos Siri på PIP Stormote her i Kristiansand. Det er sjeldent jeg faller så pladask for noe som jeg gjorde i dette tilfellet. Når jakken i tillegg sitter som et skudd, så hjalp det lite å si til Siri at jeg skulle tenke på det…Jakken ble med meg hjem dagen etter, og jeg gleder meg sååå til å bruke den!! Jakken sier også kvalitet ved første øyekast. En fin jakke til de spesielle anledningene sa moren min, men nei, jeg har sluttet med å spare klær til de spesielle anledningene. Der er flest hverdager, så denne jakken skal brukes. Ikke at jeg skal jobbe i hagen med den, eller gå på tur med den, men ellers er den ikke i avdelingen for penklær til de helt spesielel anledningene 🙂

Min nye, lyseblå jakkedrøm er norsk design, og det er ekstra moro. Jakken er fra L’evolution, og jeg kjente ikke så mye til L’ evolution fra før, men det er ingen tvil om at dette er design av høy kvalitet, og hvor passform er en ting som står i fokus. Ett svært hyggelig bekjentskap som jeg definitivt skal bli mer kjent med etterhvert. Jakken kjøpte jeg på PIP Stormote her i Kristiansand, og her vet jeg at jeg får den beste servicen, og de ærlige tilbakemeldingene jeg ønsker. Siri har vært i denne bransjen i mange år, så dette kan hun! Jeg vet at når jeg går ut av døren der med et smil, eller to om munnen, så vet jeg at jeg vil bli like førnøyd når jeg kommer hjem. Det er den gode følelsen man skal ha når man går ut av butikken. Alle andre følelser tyder nok i mange tilfeller på nok et bomkjøp, og nok et plagg som bare henger til pynt…slik skal det ikke være!

Ta en tur innom din stormote butikk for å få en følelse av våren som er i anmarsj – butikkene fylles opp dag for dag. Går man mange år tilbake i tid, så var stormotebutikkene fylt med klær for kjerringer, og som ung jente var det ikke mye moro å gå kledd i slike klær, men man måtte fordi utvalget var som det var. Mye ga en følelsen av å gå kledd i telt, eller pølseskinn, men sånn er det heldigvis ikke lengre! Stormote butikkene er fylt med klær for alle aldre, og alle lommebøker. Teltene, og pølseskinnene er byttet ut med god passform, og lekker design. Jeg har fått handlet endel vårplagg nå, og jeg har nok brukt litt tid på å få presset det inn blant alle klærne mine. Noe er tatt bort, men det sees virkelig ikke…jeg er nok ikke helt ferdig med vårshoppingen ennå, men jeg ser at jeg må spare litt plass til sommerklær, for det trenger jeg virkelig. Lange sommertopper med god armlengde, la oss håpe at det kommer endel slike plagg til sommeren 🙂 Og så trenger jeg typiske turklær…t-skjorter, og topper som kan kan være på fjellet i uten å føle seg pyntet…det blir mange fjellturer i sommer, så da er det mye i mitt klesskap som ikke kan bli med på tur 🙂

Den nydelige, lyseblå sommerdrømmen av en jakke fra L’evolution finner du hos PIP Stormote både i Kristiansand, og Stavanger : http://www.pipstormote.no/  https://www.facebook.com/pipstormote/?fref=ts

Etter noen utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og det ble det bredeste smilet på lenge! Når man blir syk, så ødelegger det så utrolig mye, og for meg å sette det meste på vent, det føles nesten son en stor krise. Det at jeg ikke kommer meg på trening, det at jeg ikke får de gode treningsturene, det at ting ikke gått som planlagt, det er utfordrende. Jeg har hatt noen tøffe kamper med meg selv, men når alt blir tungt mentalt, så må jeg bare tenke at lymfeproblematikken er en del av livet, og utfallet den gang tilbake i 2002 kunne vært en helt annen, så egentlig er jeg heldig…men det er til tider vanskelig å tenke slik.

Når ting har vært som det har vært, så har heller ikke fokuset på kostholdet vært slik det burde. Jeg har egentlig ingenting å skryte av her, for det har ikke vært bra. Jeg har ikke vært så flink som jeg burde, og selv om jeg ikke stapper i meg usunne varer hele dagen, så kunne jeg vært mye mer fokusert på at kostholdet skulle ha vært bra når jeg ikke har kunnet ha fokuset på treningen…men jeg har ikke vært flink 🙁 Vekt har jeg ikke, så jeg aner ikke hva den viser, men jeg har en annen god venn som jeg bruker endel, og det er målebåndet. I går fikk jeg den beste beskjeden fra målebåndet : 7 cm har jeg mistet siden sist jeg målte meg! Nå skal jeg være ærlig å si at det er en stund siden målebåndet og jeg har hatt en date, men likevel : 7 cm!! Til og med mitt hodet skjønner at 7 cm er mye, og jeg kunne jo ikke noe annet enn å smile det bredeste smilet 🙂 Jeg vet resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en helt annen måte, men akkurat nå, så skal ikke det ta gleden fra meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er kommet et steg videre også når det gjelder spisemønsteret, og det som puttes inn i munnen. Jeg er blitt mer bevisst, noe som er en stor seier. 7 cm – Hurra!! Bildene fra Stormberg viser også at jobben jeg har gjort har gitt resultater, men ofte må jeg ha slike bevis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn er nødt til å sette beina mine oppå. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skrikes mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når den sikkert viser helt feil tall…..sannheten gjør vondt, så da man går heller rundt grøten istedenfor å innse at frykten for å gå på vekten er jo fordi jeg tror at jeg blir deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Jeg er ikke klar for å se at realiteten kanskje er en helt annen enn den jeg har i hodet mitt.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta, og da hadde det hadde gått ca 4 år. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ytterligere 10 kg ned. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke hva dette utgjør i kg. Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje skaffer meg en vekt. Jeg har egentlig aldri noe svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus… er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Målebåndet er en trofast venn som jeg liker mye bedre enn vekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater , og et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan også gi meg mange skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta geiper tunge til meg… jeg tror jo vekta geiper tunge også når den viser positive tall…. ingen skal si at ikke mitt hodet inneholder mye rart 🙂 Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til! Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg mange ganger skulle ha ønsket at jeg hadde mistet både vekt, og cm enda kjappere enn jeg gjør. Av og til så ” misunner ” jeg de som opplever en rask vektnedgang etter en slankeoperasjon…bare det å kjenne på følelsen av og miste så mye så kjapt, men jeg angrer fortsatt ikke på valget jeg har tatt om og ikke la meg slankeoperere. Jeg vet hvilke grep jeg kan ta for å oppleve en raskere vektnedgang enn det jeg opplever nå, så alt er opp til meg selv.

I tillegg til å ha en god venn i målebåndet, en venn som er ærlig, og til tider veldig brutal, så har jeg en annen ting jeg gjør når jeg føler at ingenting skjer, og når jeg føler at jeg er like tjukk som jeg alltid har vært. Det hender nemlig mange ganger at jeg overhodet ikke kan se endringene som har skjedd. Jeg vet at ting har skjedd, men jeg klarer ikke å se det. Det er da min aller beste tar frem gamle bilder, og ber meg ta en titt. Det er veldig god terapi. Da har jeg beviset på hvordan jeg så ut på det største, og sammenligner jeg med dagens bilder, så ser jeg at ting har skjedd, og jeg ser at jeg har gjort en innmari god jobb. Det klappet på skulderen, det trenger jeg virkelig i blant. Så det kan være ett godt tips til deg også når du føler at ingenting skjer – ta frem gamle bilder, for meg er det en veldig god hjelp, en veldig god terapi, og ikke minst en stor motivasjon! Bildene på bloggen i dag som begge er tatt når jeg har vært modell for Stormberg er vel tatt med ca 4 års mellomrom, så i dag jubler jeg for den gode jobben jeg har gjort, og jeg jubler for at 7 cm med gamle Heidi har forsvunnet fra kroppen!!

Så er krigen i gang igjen! Krigen er kanskje ennå verre i år enn i fjor, iallefall om man ser på prisen det koster å delta. I fjor var prisen på 4,80 kr for en hg med skikkelig kalorikrutt – i år kan man få både sukkersjokk, og kalorisjokk for bare 2,90 kr for en hg. Klart man går mann av huse for å kjøpe en hel kilo med godteri for bare 29 kr! Mens dagligvarebutikkene kriger om å selge det billigste godteriet, og selger hundrevis av kilo med smågodt til sukkerelskende nordmenn, så skriker fagfolk mot oss i media – for det billige goderiet har en farlig pris mener ekseprtene. Nå skriker ekspertene om det farlige sukkeret, om riskikoen for overvekt, om de farlige E stoffene, og om hull i tennene. De skriker om alle overvektige som vil slite med å gå forbi hyllene med det billige godteriet, og de skriker om at vi nå vil kjøpe mye mer godteri enn vi ville ha gjort om prisene lå på det normale. Vi får pekefingeren både her, og der, og kanskje er det på tide å la ansvaret ligge der det bør, nemlig hos oss selv?

Diskusjonen om prisdumping på smågodt gjør meg både frustrert, og irritert! Om kjedene velger å selge billig smågodt, så er det vårt eget ansvar om vi benytter oss av tilbudet, eller ikke!
Mitt liv – mitt ansvar! Om jeg velger å la meg friste, så vet jeg alt om kalorier, og E stoffer…jeg vet at jeg ikke akkurat tar av meg om jeg velger å stappe i meg mer godteri enn jeg kanskje vanligvis ville ha gjort!
Hvorfor skal hele Norge ” lide ” fordi ikke alle klarer å gå forbi stablene med billig godteri? Vi får heller ikke en større fedme epidemi om vi får kjøpe billig smågodt i 14 dager….
Jeg har ansvar for mitt liv, og da har jeg også ansvar for alt av usunne ting som jeg spiser. Vi har hele tiden et valg, også her… det handler om selvkontroll.
Jørgen Foss er selvfølgelig på banen igjen og skriker om sukkeravgift, og mer regulering av usunne varer….nå er det på tide at herr Foss slutter å syte, og klage! Klart at de fleste overvektige blir dradd mot det billige godteriet, men her handler det om å jobbe med å få kontroll over hodet, og tankene. I det vi har kjøpt en kilo smågodt, eller to, så vet vi hvilket valg vi har tatt, og vi vet hva konsekvensene kan være. Vi vet alt om hvor mye kalorier det er i den mengden vi har kjøpt, men det er en selv som har tatt valget, og som har valgt å se bort i fra konsekvensene. Klarer ikke Jørgen Foss å gå forbi godtehyllene, så er det faktisk hans problem, ikke hele Norges…..
Dessuten er det vel også sånn at vil man ha noe, så kjøper man det uansett pris…selv om vi nok kjøper noe mer når det er så billig som nå…men det er vårt eget valg!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har faktisk ikke kjøpt noe av det billige godteriet. Ikke fordi jeg er så flink og sier nei takk, men fordi hyllene var helt tomme da jeg gjorde helgehandelen på fredag. Ikke en sjokoladebit var å oppdrive, ikke en krokodille, ikke en eneste skumbit – helt tomt! Ikke at jeg hadde tenkt å kjøpe ett par kilo for egen gane, men påsken nærmer seg, og selv med en voksen datter, så er påskeegget en tradisjon. Påskeegget har ingen alder 🙂 Butikkene hadde dumpet prisene på endel annet godteri også, så jeg fikk endel til egget selv om smågodthyllene var tomme. 

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed ti påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt stort egg slite litt på samvittigheten. I tillegg har jeg vært ute fra trening noen dager grunnet infeksjonen i det ene beinet. Påskeegg, og null aktivitet = full krise!  Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose denne gangen, men klarte å puste med magen, så kommer endelig fornuften seilende inn, og man begynner å tenke noe mer klart. Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man oppdager det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut og bare overse samvittigheten, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg tror også det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg alt, og aldri kunne kose seg, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Da tror jeg lysten på noe usunt vil være der nesten konstant, og en sprekk vil ta oss rett ned i kjelleren. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. 

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Klarer man og være noe aktiv i påsken, så vil den dårlige samvittigheten kanskje få enda mindre plass 🙂 Været skal visstnok bli bra i påsken, og da kan man komme seg ut på tur i finværet. Pakke sekken med pølser, engangsgrill, og drikke. Fiskestengene blir med, og så er det bare å legge ut på en god tur.

Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så blir nok påskegodt kjøpt inn. Påskekos må man ha. Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv 🙂 Kjenner nok noe på en dårlig samvittighet langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer. Appelsinen skal ligge klar i kjøleskapet ,klar til å spises, og også den koster 29 kr kiloen 🙂 Jeg er selvsagt veldig for prisdumping på frukt, og grønt – om noen skulle være i tvil 🙂

I dag er det 10 år siden min flotte pappa gikk bort. Pappa gikk bort året han hadde fylt 65 år. Det er 10 år siden vi mistet han, og om det ikke føles som det er 10 år siden, så savner jeg han hver eneste dag. Pappa betydde så utrolig mye for meg. I dag vil jeg skrive om å savne, og om hvor viktig det er og ikke ta ting som en selvfølge. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, og det er vi nok ikke flinke nok til å se i hverdagens stress, og jag. Ikke at vi skal gå rundt å tenke på at morgendagen kanskje ikke kommer, men kanskje må vi stoppe opp litt, og tenke på at ingenting er en selvfølge, og sette mer pris på det som er, og det vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som du setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er mye jeg skulle ha sagt til pappa som jeg kanskje ikke hadde fått sagt, men samtidig så visste han hvor mye han betydde for meg, og hvor glad jeg var i han, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet.

Jeg har alltid vært nært knyttet til begge mine foreldre, og opp igjennom årene, så har man jo nesten trodd at man har de til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange av oss har. Pappa slet med sine helseutfordringer de siste årene, men ingen trodde at det var så alvorlig som det faktisk var. Han hadde hatt et hjerteinfarkt, og han hadde byttet årer, men alt skulle jo bli bra etter dette.Pappa skulle jo bli frisk igjen, og det følte vi han ble inntil februar for 10  år siden. Jeg husker ennå jeg ble våknet av ambulansen som kjørte inn i gata, jeg trodde aldri den skulle til vårt hus, men det var utenfor her den parkerte. Jeg husker jeg grep etter noen klær, løp ned trappene fra 2.etasjen, og rundt hjørnet hvor mamma, og pappa bodde. Jeg husker pappa satt på en kjøkkenstol med oksygenmaske, jeg husker de tok han med seg, og det var siste gangen pappa fikk være i leiligheten han var så utrolig glad i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det ble en del dager på sykehuset. De hadde håpet, og troen, og det klamret vi oss til. Jeg måtte være sterk for pappa, og jeg måtte være sterk for mamma, og ikke minst datteren vår. Pappa kom ut fra intensiven, og inn på ordinært rom, og alt så lyst ut, men det varte ikke lenge før han igjen havnet på intensiven, og legene mistet mye av både håpet, og troen. Jeg husker pappa sa til meg at han ikke trodde han ville komme hjem igjen, og jeg husker hele hjertet mitt revnet i det han sa det. Jeg husker jeg sa at han var sterk, og at han snart ville komme hjem igjen … han kom aldri hjem. 9.mars 2006 døde pappa, og den 22.september samme året hadde han fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Pappa var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider 🙂 Det var pappa jeg drøftet ting med, og det var han som ga de gode rådene. Han stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om han ikke alltid var så flink til å si hva han følte, så visste jeg hvor glad han var i oss alle, og han viste det på sin måte. Jeg var aldri i tvil 🙂

Det å miste er så innmari vondt, og man tror aldri man skal klare å leve det vanlige livet igjen. Man faller helt ned i mørket, alt er bare vondt, og savnet er så sterkt. Det er så vondt å savne noen som ikke lengre er blant oss. Jeg tror jeg gikk i ett slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig en styrke man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Ikke husker jeg hvordan jeg klarte det, men det er denne indre styrken som kommer når man virkelig trenger den. Man kommer seg igjennom uten at man helt skjønner hvordan, og selv om det tar tid, så er det nok noe rett i at tiden leger alle sår. Alle sår blir ikke leget, i alle fall ikke for min del, men man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen… men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til pappa der han er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe han igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss. Ei god venninne av meg som også mistet sin far tidlig synes det er så fint å besøke graven, og hun synes det å gå på kirkegården gir henne ro. Der er ikke jeg. Jeg finner ingen ro der, og jeg synes fortsatt det er tøft, og vondt å besøke graven til pappa. Det hender når savnet har vært veldig intenst at jeg har dratt dit for å prate, og gråte, men roen, den finner jeg ikke…

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Hektiske morraer, unger skal kjøres hit, og dit, det er møter her, og der, og man er i denne evige sirkelen hvor man ikke får den gode tiden verken til seg selv, eller de rundt en. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også….men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Morgenturene med Dean hvor man ikke hører andre enn fuglene som ønsker oss en god morgen, solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet – alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit. Hverdagen er hektisk for de fleste, men jeg er veldig sikker på at det er mulig å bremse ned litt. Ungene må ikke være på aktiviteter hele uken fordi ” alle ” andre er det… kanskje er det andre ting som hadde betydd mer for ungene som også man selv kunne tatt del i. Kanskje må man ikke reise jorda rundt, og ha de store feriene når man faktisk finner like store opplevelser rett rundt hjørnet. Kanskje er det ikke alltid ungene som vil alt, men kanskje er det vi som legger opp til det fordi man føler man må i dagens samfunn.

Å ha tid til seg selv, og ha tid til de rundt en, det er utrolig viktig. Det å tilbringe viktig tid sammen, og oppleve gode ting sammen. For meg er det viktig å ta vare på de rundt meg så godt jeg kan. Mamma bor heldigvis i samme huset, og det har vært utrolig godt både for meg, og henne i årene etter at pappa gikk bort. Jeg synes det er viktig å ta meg av henne… ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, og fordi det gir meg så masse. Jeg er ikke alltid like flink med de store ordene, men jeg vet at de rundt meg vet hvor mye de betyr for meg. Før kavet jeg etter så mye, nå har jeg nok mer funnet roen. Jeg har skjønt hvor viktig det er å tenke på meg selv, og ta vare på meg selv. Det å sette av tid til de tingene man setter pris på. For meg er dette trening, det kan være velvære, men det er også samvær med gode venner. Det kan være en god film, og en bolle popcorn, det kan være en kosestund med pelsdotten – det er ting hvor jeg kjenner på den gode følelsen. Når det er sagt, så må dagene inneholde en god balanse av egentid, og tid til de rundt en. Min beste venn er uten tvil min følgesvenn gjennom 24 år, og vi stortrives i hverandres selskap. Det er en utrolig god følelse. En bekjent av meg kunne ikke fatte hvordan vi kunne være så mye sammen, hun hadde blitt gal kunne hun fortelle… for meg sier det mye om styrken i vårt ekteskap, og kanskje er det et varsko om man ikke klarer å  tilbringe mye tid sammen med den man deler livet sammen med. 

I dag skal jeg besøke graven til pappa…i dag skal jeg sette ned roser, og tenne lys, og jeg skal sende masse gode tanker til pappa som jeg er så inderlig glad i. Ta vare på dagen, og ta vare på øyeblikkene. Brems ned litt, og kjenn at du puster.Gjør de tingene som du føler er gode, og ta godt vare på de rundt en. Gi en god klem, vær raus med gode ord, og komplimenter – gjør dagen god for deg selv, og de du er sammen med. Ikke glem å si hva andre betyr for deg – ikke glem å leve… ingen vet om morgendagen kommer…..

I går var jeg endelig tilbake på trening! Jeg kan ikke beskrive hvilken herlig følelse det var å komme inn døren til treningsstudioet, og kjenne på gleden av å være tilbake på riktig spor, og kjenne gleden av og igjen skulle svette seg igjennom 55 minutter med hard trening. Når man i tillegg treffer igjen den flotte gjengen med treningsvenner, og får gode klemmer som forteller meg at de er glade for å ha meg tilbake, den følelsen er det godt å kjenne på. Jeg som tidligere kjempet en kamp for i det hele tatt og komme meg inn gjennom en dør på et treningsstudio, jeg nærmest danset meg gjennom døren i går, og kjente at jeg smilte fra øre til øre.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle mine kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme meg ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt meg gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og man kan falle ned, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for endel år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk er fordi vi er så tjukke, og at smil er fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror mye har skjedd på mange treningsstudioer den siste tiden. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Som oftest finner man fort ut hvilke treningsstudioer som passer for en selv. Man kjenner alle noen som kjenner noen som trener ulike steder, og der er prøvetimer de fleste steder, så det er egentlig bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bryte grenser – den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 3, og 4 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet stort sett så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på. Jeg som feks alltid har hatet å sykle på vanlig sykkel, jeg synes spinning er blitt moro…jeg vet noen unnskylder seg med at de frykter vekten sin på en spinningsykkel, kast unnskyldningen på båten – sykkelen holder deg 🙂

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet som alltid var fullt av unnskyldninger ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad…Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde…man kan bli flau av mindre.

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire.Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen.Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila ennå i forhold til treningsstudio, så begynne med de berømte 30 minuttene hver dag. Tren treningsprogrammet som er laget til bloggens lesere. For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærene er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene….skjerp dere! Jeg vet også at flere av bloggens lesere som bor andre steder i landet har blitt inspirert av treningsruppen vår her i Kristiansand, og kontaktet treningsstudioene hvor de bor for å høre om det kan være aktuelt med ett lignende tilbud…da er det trist at treningsstudioene ikke en gang gidder å svare på henvendelsene de får. Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand – vi er heldige!

Det var godt å være tilbake på trening i går. Det var herlig å svette, og kjenne at jeg kunne bruke kroppen igjen. Kroppen fungerte som den skulle selv om man merker at man har hatt en pause på tre uker. Nå ser jeg frem til en ny treningstime i morgen, og håper virkelig at kroppen nå kan samarbeide lenge…disse ufrivillige pausene er utfordrende, og det koster masse mentalt når det meste blir satt på pause. Kryss fingrene for meg 🙂

Jeg har ett brennende engasjement for de overvektige. Fedmeproblematikken øker, og det er ikke bare for helsemyndighetene å mane til bedre kost, og mer aktivitet uten å ha ett solid, og godt tilbud til oss som virkelig ønsker ett lettere liv.  Det er heller ingen god løsning for alle av oss å legge oss under kniven, så lenge ingen kan operere oss i hodet. Overvekten sitter i hodet, og her må den største jobben gjøres. Man kan ikke som helsemyndighet bare hyle om at man må spise sunnere, og bevege oss mer uten å fortelle hvor viktige hodet vårt er! Som jeg har skrevet om før, så trenger vi ett organisert opplegg, vi trenger noen som kan pushe oss, vi trenger fagfolk som er der for oss over lang tid…og vi overvektige må ønske dette selv. Vi må forplikte oss, og vi må ta ansvar for eget liv. 

Foto: Myke Mule

Jeg fulgte ivrig med når ” Biggest loser ” gikk på norske tv skjermer, jeg følger spent med på hva deltakerne måtte igjennom for å oppnå den store drømmen om ett lettere liv, og jeg ble dypt imponert! 8 timers trening hver eneste dag under innspillingen, de ble pushet, og de ble pisket, de ble motivert, og kanskje viktigst av alt : De så at det var mulig! De mestret! Deltakerne viste at det var fullt mulig å gjøre noe med vekten, men at det også hadde en pris. Man må ville, og man må være villig til å innse at for å nå målet, så vil det koste blod, svette og masse tårer…. Når en gruppe overvektige tok ansvar for eget liv, så kom selvsagt en viss herremann på banen. Norgesmester i ansvarsfraskrivelse, Jørgen Foss, hadde nok engang tatt til ordet for å fremme de overvektiges sak, og nok en gang var hvert ord som kom ut av denne mannens munn med på å svekke vår sak, istedenfor å fremme den. Det blir også for dumt når Foss uttalte at det ikke hjelper at noen står og roper “løp,løp,løp”, tror han virkelig ikke at det hjelper, at det ikke gir motivasjon? At det å ha fagfolk som er genuint interessert i din situasjon, og som vil gjøre hva som helst for å hjelpe deg, hadde ikke det vært motiverende og resultatgivende? Vi overvektige må som de fleste andre pushes for å oppnå gode resultater. Å  gå en slik vei alene er tungt, og vanskelig, og vi har et hav av unnskyldninger for å sluntre unna treningen. Å bli pushet utifra egen kropp, og forutsetninger, det vil på sikt gi resultater. Når programmet var ferdig mente Foss at deltakerne ble overlatt til seg selv….  alene, eller ikke, tenk hvilket grunnlag, og hvilken kompetanse disse deltakerne nå sitter inne med! Det er også viktig å legge til at det er vårt eget ansvar å klare oss selv, vi kan ikke kreve at samfunnet skal gi oss en person som følger oss resten av livet for å kontrollere at vi ikke spiser en sjokolade, den jobben er vår egen. Rom ble ikke bygd på en dag, og det tok oss heller ikke en dag  å bli overvektig ? Det vil ta tid å få ett lettere liv, men det er mulig! Vi må ha mål, og vi må ta et skritt av gangen. Det koster masse både fysisk, og psykisk, men hvem tror at ett lettere liv bare vil falle ned i fanget på oss?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jørgen Foss er ikke lengre leder av Landsforeningen for overvektige. Kanskje godt for foreningen at man nå kan få jobbet med riktig fokus, men samtidig, så er nok foreningen ikke like synlig som før. Foss er ett av få mennesker som fikk meg til å se rødt mer enn en gang mens han satt som leder, og jeg fikk ett par veldig gode diskusjoner med han. Foss uttalte ofte at det er farlig å rase fort ned i vekt, og ja, det å gå for fort ned i vekt kan i noen tilfeller være uheldig, men han møtte seg selv i døren. Han  har selv gjennomført en slankeoperasjon hvor målet med hele prosedyren er å “rase” ned i vekt. Hvordan er dette mer helsefrembringende enn å gå raskt ned i vekt ved kostholdsendringer og hard, fysisk aktivitet? Ved trening, og ett mer balansert kosthold får man omstilt kroppen fra første sjokolade man bytter ut med et eple, fra første gåtur man tar fremfor å sitte foran tven, mens ved en slankeoperasjon går kroppen direkte fra et overvektig stadie til å gå ned i vekt uten en omstillingsprosess fra kroppen. Vi kan ikke skylde på samfunnet for at vi er overvektige, men vi skal få hjelp på lik linje med alle andre som sliter.Vi er ikke ofre, og vi kan ikke legge ansvaret for at vi er overvektig over på andre. Det er ikke samfunnets feil at man blir fristet av smågodt som er på salg, det er ikke samfunnets feil at noen har et problem med å regulere hva man har i nistepakken, eller hva man putter i munnen! Det er ikke samfunnets feil at vi ikke beveger oss som vi bør, men all overvekt har en årsak. Det er en grunn til at mange sliter med alle ekstra kiloene. Det er mer enn chips, cola, og 0 mosjon som er årsaken til at altfor mange sliter med fedme, og her må samfunnet inn med den riktige hjelpen. En operasjon fjerner ikke årsaken, og hodet vil slite like mye, eller kanskje mer etter et inngrep. Vi overvektige må også ta tak i eget liv. Ingenting ordner seg om vi sitter med hendene i fanget….

 Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig. Jeg trener 4 ganger i uken i motsetning til sikkert mange normalvektige. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, men jeg vet at jeg er stor, og jeg vet at jeg vil stå på for en bedre helse, og en enda bedre kondisjon.

Jeg håper samfunnet snart ser hva som er den riktige veien å gå for å hjelpe overvektige i kampen mot kiloene. Jeg håper overvektige ser hva som må til for å nå målet om ett lettere liv. Jeg håper antall slankeoperasjoner blir redusert, og at samfunnet setter inn kruttet på ett langsiktig opplegg hvor alle de tre viktige elementene blir tatt med. Et opplegg hvor man jobber med hodet først, og deretter vil de to andre elementene komme helt naturlig etter. Ha tro på at du kan, for du kan! Vær stolt av den du er, og ikke verken gjem deg bort, eller skam deg. Vi har all grunn til å føle oss flotte både utvendig, og innvendig! Til de som har fordommer mot overvektige : Tenk deg nøye om neste gang du kommentere en annens utseende, og spør deg selv hva som gjør at du har rett til å si det du sier, og hva som gjør deg så mye bedre enn alle andre……

Det er søndag, og jeg våknet som vanlig kl. 06.30. Pelsballen stod ivrig ved sengen, og var overlykkelig over at nå var det tid for morgenturen. Det er rart hvordan ting endrer seg i løpet av årene. Før kunne jeg absolutt ikke gå ut døren før jeg hadde stelt meg, og sminket meg, nå er jeg trøtt både i trynet, og på håret når jeg tusler ut på disse tidligere morgenturene, og egentlig ikke tenker på annet enn at pelsballen skal få komme seg ut på tur. Jeg bryr meg fortsatt masse om å være velstelt, men jeg våger å vise ett trøtt ansikt uten at det er renset, og pyntet før jeg løper ut døren om morgenen. Morgenturene med pelsballen er dagens beste tur. Alt er så stille, og i dag hørte jeg kun skrittene igjennom våt, og tung snø. Mangelen på spor i snøen tydet på at det var pelsballen, og jeg som var først ute denne morgenen. Stillheten får meg til å tenke, og det som raser i mitt hodet er alle kjeppene som har blitt stukket inn i diverse hjul de siste ukene. Infeksjonsdritt som har satt meg tilbake treningsmessig, og som ødelegger så utrolig mye for planene, og målene mine. Det er så frustrerende! Når man er inne i en utrolig god rytme, ting går på skinner, og så blir man bare dyttet av sporet, og kastet på et sidespor som man ikke aner når man kommer av. Det er vanskelig å være på slike sidespor hvor alt er så usikkert, og hvor det er vanskelig å holde fokus.

I morgen er det mandag, og en ny uke. Jeg er spent på den nye uken. Infeksjonen er ute av kroppen, jeg har fått klarsignal for å starte å trene igjen, så i morgen er jeg mer enn klar. Samtidig så merker jeg at 3 uker uten trening også byr på sine utfordringer. Formen forfaller fortere enn man kan knipse. Man kjenner på pusten at det er en stund siden kroppen jobbet hardt på trening, og jeg kjenner faktisk også på at etter 3 uker, så er det litt vanskelig å motivere meg til trening. Det er lenge siden jeg har vært der, og det er litt skremmende. Jeg er superklar, jeg gleder meg til å treffe den flotteste gjengen igjen, men jeg kjenner at jeg må jobbe med meg selv for å finne tilbake den berømte motivasjonen som alltid har vært på topp…men jeg er sikker på at jeg finner den….likevel en rar følelse å kjenne på. Nå gjenstår det å se da om planene mine blir gjennomført, og ikke går rett vest som de siste ukene. Når man har slitt såpass mye som jeg har med dette beinet, så er man utrolig på vakt, og man kjenner på redselen for at kjipe ting kommer tilbake. Jeg må tilbake på det riktige sporet, og jeg må jobbe knallhardt nå fremover for å komme tilbake dit jeg var. Mentalt må jeg jobbe for hele tiden og akseptere at komplikasjoner med lymfebeina alltid vil være der, og ha fokus på at trening, og vektnedgangen vil være en utrolig positiv ting for beina. Jeg er den jeg er med mine plusser, og minuser, og så er jobben å akseptere at sånn er det bare.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skriver mye om viktigheten av å akseptere seg selv for den man er. Alle har vi våre ting som man ikke er fornøyd med. For meg er det vekten, og tømmerstokkene – for deg er det kanskje helt andre ting. Jeg er sikker på at dere alle finner mange feil om dere ser dere selv i speilet. Ofte er det nok bare vi som finner alle feilene, og som er så innmari flinke til å fokusere på de. Andre rundt oss finner ikke de samme feilene, og retter uansett fokus helt andre steder. Jeg har mange ganger stilt spørsmålstegn til hvorfor vi er så stygge med oss selv? Hvorfor kan vi ikke finne alle de fine tingene?. Er det ikke sånn at det er de fine tingene der faktisk er flest av?

Jeg har ved flere anledninger blitt spurt om å trekke frem de beste, og de dårligste egenskapene ved meg selv. Ikke noe problem tenker jeg, og ramser opp mine dårlige sider. Så er det tid for de positive, og der blir det som regel litt stopp. Jeg må tenke, og plutselig kommer ingenting på rams. Er det mulig? Jeg kan bruke lang tid på å fylle de 3-4 punktene med gode egenskaper. Er det fordi det føles som skryt om man kan de gode egenskapene på rams, eller er det fordi man er så flink til å fokusere på alt det negative at man ikke helt har kontroll på det positive? For min del tror jeg det er litt begge deler. Jeg tror hovedvekten ligger i det første. Det at jeg opp i gjennom har latt det negative overskygge det positive. Det faktum at jeg hele livet har vært overvektig, det har fått lov til å overskygge veldig mye av de positive sidene ved meg selv. Det er utrolig hvor mye vekten har å si. Er man stor, så skal ikke alt det positive få lov til å komme frem. Samtidig så ser jeg også at jeg er forsiktig med å trekke frem for mye positivt. Jeg vil ikke føle at jeg skryter, eller jeg vil ikke at andre skal oppfatte meg som en som skryter. Så når jeg får komplimenter, så sliter jeg med å vite helt hvordan jeg skal takle de, og jeg kan jo ikke fyre opp under dem, og støtte dem, for da skryter jeg…. så merkelige vi mennesker er!

Jeg har i alle år drevet med lokalradio, og jeg har opp igjennom fått veldig mange flotte tilbakemeldinger på det jeg har lagd av radio. Jeg har fått mye tilbakemeldinger på at jeg både har en veldig god radiostemme, og at jeg er veldig dyktig på det jeg gjør. Sånn innerst inne, så vet jeg at jeg kan radio, men  jeg nok også en noe sjenert person, jeg skriker ikke høyest i store forsamlinger, og det er jo klart også en grunn til at man kanskje ikke fremhever seg selv for mye. Det har tatt meg lang tid det å kunne si at jeg er utrolig dyktig til å lage radio, og at radio er noe jeg virkelig kan. Det føles rart bare det å skrive det. Jeg husker mange som har kommentert at jeg har en sexy radiostemme, og hyperventilerte jo nesten når jeg hørte det! Godt det er radio tenkte jeg alltid, der kan ingen se meg… hvorfor reagerte jeg sånn istedenfor og bare smile? Det å finne mine gode sider, og fokusere på de har tatt mange år. Jeg er kommet dit at alt fokuset på overvekten ikke får så mye plass. Jeg er ofte møkklei de store beina mine, og frustrert når målebåndet viser at jeg ikke har mistet en eneste cm, jeg skulle gjerne hatt en lettere kropp, men nå kjenner jeg at jeg er sjefen. Jeg tillater meg å være lei meg, jeg er både sur, og sint, men jeg bruker mye mindre tid på det. Fokuset mitt er en bedre helse, og dag for dag godta meg selv enda mer. Jeg vil nok aldri stå på barrikadene og rope ut hvor flott jeg er, eller legge ut skryte selfie på Facebook. Jeg vil heller aldri prøve å innbille noen at livet er som å sitte på en rosa sky – de tingene er bare ikke meg. Likevel vil jeg bli flinkere til å ta i mot komplimenter, og innse at jeg faktisk har mange positive, og fine sider som er verdt å fokusere på 🙂 Det er mye jeg er veldig god på!

Jeg beundrer mennesker som ” driter ” i hvordan de ser ut, og som har innsett at man har et liv, og det livet skal leves. Jeg gremmes nesten når jeg tenker på hvor mye tid jeg har misbrukt ved og dag ut, og dag inn tenke alle disse negative tankene om kropp, og vekt. Jeg digger mennesker som går kledd akkurat som de vil selv om de har for har sine synlige ” skavanker .” Jeg blir så utrolig glad når jeg møter mennesker som stråler av selvtillit, og glede, og som viser det til hele verden. Slike mennesker gjør meg godt. Positivitet, og gode tanker smitter veldig. Jeg sitter som regel igjen med mye tanker etter å ha møtt slike sprudlende mennesker, og sakte, men sikkert, så tror jeg mye av det de sier går inn der det skal.

Jeg har nå trukket en vinner av den flotte tunikaen fra Pont Neuf som er gitt av jenteen på Nice Size i Drøbak. Mange har kommentert gjenom disse to ukene frem til trekning i dag, og alle som har lagt igjen en kommentar er selvsagt med i trekningen. Den heldige vinneren ble :  RANDI HOLTSDALEN!!!! Gratulerer så masse med ny tunika, Randi! Den er virkelig lekker, så det er bare å glede seg 🙂  Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Ha en nydelig søndag der ute – vi blogges i morgen!!

Det er ingen hemmelighet , jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For en tid tilbake, så ble det nesten litt sånn ” panikkshopping ” – fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort, og istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte mennesker gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og visst man kunne slippe å føle på at man må gjemme seg bort….

Jeg digger når jeg ser velkledde, store personer! Jeg digger når man våger seg både på farger, og ulike design selv om man bærer noen, eller flere kilo for mye. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, og det er ingen tvil om at jeg også har flest sorte plagg i klesskapet mitt, men jeg elsker farger, og jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og vise verden at her kommer jeg, men jeg kjøper akkurat det jeg vil, og jeg elsker flotte farger! Jeg elsker rosa, jeg elsker lilla – dette er nok favorittfargene mine, men jeg liker mange farger, og kler meg i det meste med unntak av gult. Gult er en farge jeg selv ikke synes at jeg kler, men går fargen mot orange, så er jeg mye mer positiv 🙂

Våren nærmer seg, og det betyr også at vi er klare for farger i garderoben. Jeg er så klar for vår, og jeg er så klar for vårens farger. Denne våren er der mye fine farger, og mye fine design – jeg gleder meg! Jeg har allerede fått handlet inn litt vårklær, og jeg blir så glad når jeg ser på de. Det er ikke alltid mer enn ett fint plagg, eller to som skal til for å få meg til å smile 🙂 Butikkene fylles nå med vårklær, og vårfarger, og jeg tror det er flere enn meg som er veldig klare for å bytte ut de mørke fargene nå. I vår blir det endel rosa, og det er jo en av mine farger.

Jeg har tidligere skrevet litt om stormote butikker som jeg setter stor pris på, og i dag har jeg lyst til å la dere bli litt bedre kjent med en annen av mine favorittbutikker, Alexis Mote. Hver gang jeg er i Oslo, så legger jeg alltid inn en besøk hos Alexis i Skippergata. En stor, og flott butikk på 250 kvm som har klær både for oss som liker det litt trendy, og for de som helst vil ha det klassiske, og tidløse. Alexis har også en like stor butikk i Moss som jeg ennå ikke har fått besøkt. Det er aldri noe problem å finne noe man liker hos Alexis, og jeg tror vel heller aldri at jeg har gått ut av butikken i Oslo uten handleposer. Det blir som en godtebutikk hvor man har lyst på så mye, for her er utvalget utrolig bra! Man finner ikke bare hverdagsklærne her, men her finner man også treningsklær, undertøy, strømper, yttertøy, man finner støvletter, og ikke minst penklær. Alexis har utrolig mange flotte kjoler i store størrelser, så skal du i bryllup, eller en annen anledning hvor du trenger en fin kjole, så bør du absolutt besøke Alexis! Det fine er jo at om man ikke bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så har Alexis en flott nettbutikk. Noen synes det er litt pes å bestille via nettet, men det er det ikke så lenge man underveis kan få god hjelp med bestillingen. Man kan sende en mail, eller ta en tlf, og så vil du fort merke at dette er en butikk hvor service står i høysetet. Her blir man hjulpet til å finne frem til den størrelsen som vil være den riktige for deg, dersom du føler at du trenger litt hjelp. Alexis har også en veldig fin facebookside, og de er veldig flinke til å legge ut nyheter på siden sin. Alexis bruker også stort sett frodige modeller slik at man lettere kan tenke seg hvordan modellen vil se ut om man selv får plagget på seg. Det å bruke plus size personer til å vise klær i store størrelser, det synes jeg er ett must, og tommelen opp for de som er flinke til å gjøre nettopp det. Her finner du Alexis sin Facebook side : https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/?fref=ts    Lik siden, så vil du hele tiden bli oppdatert på nyheter både i butikk, og nettbutikk.

Jeg liker god service, og god hjelp i butikkene jeg besøker. Jeg trenger ingen klegg som hele tiden er på meg med det ene plagget etter det andre, men ønsker jeg hjelp, så setter jeg pris på en betjening som ser meg, og som er ærlig. Det er altfor mange som synes at jeg er fin i alt jeg tar på meg, men jeg har bittelitt selvinnsikt, og irriterer meg så jeg ser rødt når jeg får tilbakemeldinger som man med et øye kan se ikke stemmer. Alexis kan service, og når man kjenner på hvor godt man blir tatt i mot, og tatt vare på, så ønsker man å komme tilbake. Butikken kan sånn sett være så flott den bare vil om servicen er det motsatte.Jeg liker betjening som skjønner hvorfor jeg vil at armene gjerne skal skjule grevinnehenget, eller hvorfor jeg ønsker at overdelen skal gå ned forbi rompa, eller hvorfor jeg ikke liker klær som sitter helt tett inntil kroppen slik at alle valker, og håndtak vises, og at dermed ingenting overlates til fantasien 🙂 Jeg liker at de vet hvor skoen trykker, for da kan de lettere finne klær som vil passe min kropp. Slik er det hos Alexis, og det, sammen med det utrolig gode utvalget er årsaken til at jeg alltid er innom når jeg er i Oslo.

Jeg har også begynt å bruke nettbutikken til Alexis Mote, noe som fungerer helt optimalt! Enkelt å bestille, og enkelt å få hjelp om det er noe jeg lurer på. Skulle jeg bomme på størrelse, eller passform, så ligger det returlapp sammen med varene, og jeg kan enkelt returnere. Returfrakten er også inkludert i frakten man betaler ved bestilling, så enklere kan det ikke bli. Det er farlig å shoppe rundt i nettbutikken til Alexis – der er så mye flott, og veldg mye som frister. De er utrolig flinke til å finne gode leverandører. Jeg har helt klart mine favoritter. Ciso er en av mine favoritter, det samme er Handberg, og en av mine nyeste favoritter er helt klart Pont Neuf. Jeg synes alle disse er veldig flinke på passform, på farger, og design. Denne våren kommer der masse flott fra alle disse leverandørene, så her er det bare å glede seg. Veldig mye er allerede på plass, og jeg har fått handlet litt, så jeg er klar for våren.Det har blitt litt fra Pont Neuf, det har blitt ett par nydelige vårjakker fra Ciso, ei herlig jakke fra Handberg. I tillegg, så har jeg fått kjøpt meg nye nattkjoler. Jeg liker at også nattkjolene er litt søte, og ikke minst gode å ligge i, og nå var tiden inne for å skifte ut litt. Noen var vel klar for søppelkassen, og tre nye, fine fra Ulla Popken. Alexis Mote har endel fine nattkjoler fra Ulla Popken, og kanskje er det på tide for deg også å bytte ut litt gammelt nattøy med noe nytt? Her kan du kikke litt på nattøyet : http://www.alexismote.no/categories/natty

Jeg må jo vise dere de flotte klærne som jeg har handlet hos Alexis sin nettbutikk. Jeg blir så glad av å se på fargene , og designet! Jeg blir til og med glad for de fine nattkjolene jeg har kjøpt 🙂

Knallstilig jakke fra Ciso : http://www.alexismote.no/products/ciso-jakke-1909-90-7442-col-280

Er det rart man smiler når man ser denne her 🙂     http://www.alexismote.no/products/ciso-ytterjakke-rosa-1937-90-7477-col-430

Jeg elsker Pont Neuf! Lekker tunika i grått, og lys rosa : http://www.alexismote.no/products/pont-neuf-tunika-rosa-v2434-col-977
Jakken under er helt lik tunikaen

Herlig jakke fra Handberg :  http://www.alexismote.no/products/handberg-jakke-1133-col-17

Nydelig nattøy fra Ulla Popken

Heldigvis har vi mange spesialbutikker på stormote, og disse tenker jeg at det er uhyre viktig at vi bruker. Kjedebutikkene ligger ofte lavere i pris, men så kommer vi til dette med kvalitet, og holdbarhet i tillegg til at klærne har riktige fasonger. På spesialbutikkene finner vi klær som er spesialdesignet for store kropper, ikke telt som er sydd rett opp, og ned, eller pølseskinn som antagelig er havnet i feil avdeling. For meg å komme inn på en klesbutikk er som å komme inn på en godtebutikk – jeg storkoser meg, og kan bruke lang tid både på å kikke, og prøve. På disse spesialbutikkene, så er det som oftest denne gode, varme atmosfæren, ofte den litt sånn hjemmekoselige stemningen hvor man kan ta den tiden man trenger uten at noen reagerer på det… man kan lete, og kikke uten at noen står over deg, men samtidig så er de parat til å hjelpe, og tipse om man ønsker litt assistanse, Alexis Mote er absolutt en av disse! https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/?fref=ts / http://www.alexismote.no/

En ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve…det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i dag skal starte en ny diett, eller at dere i dag skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med noen, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Jeg kjenner spesielt på det etter en søndag hvor noen har forsynt seg vel mye av posen med smågodt som ble handlet inn på fredag. Jeg kunne jo godt ha skyldt på min bedre halvdel, eller pelsballen, men jeg har nok bidratt veldig godt til at posen har minsket så mye som den har på så kort tid. Det skulle ikke være lov å selge smågodt til 6.90, og det skulle ikke vært mulig å få kjøpe hobby, og lakrispinner i løsvekt… eller handler det kanskje om å gå forbi smågodt disken, eller kanskje ikke fylle den så mye neste gang. Det er jo viktig å kose seg, men…..akkurat i dag føler jeg veldig på at det ble noe for mye, og at jeg veldig gjerne kunne ha vært fornøyd med en noe bedre samvittighet enn den jeg føler på akkurat nå…. men gjort er gjort, og jeg ser enda bedre behovet for nå å jobbe fokusert med kosthold fremover. Det er den siste, og kanskje viktigste biten som må på plass for min del.

For dere som følger bloggen min, så vet dere at mitt neste mål er å gjøre noe med kostholdet. Jeg vet at mye vil bli annerledes om jeg også klarer å endre på matvanene, men jeg vet også at for meg, så nytter det ikke å starte en diett, og det nytter ikke å ha ett strengt regime. Jeg har innsett at små endringer er veien for meg å gå, og jeg innser at spisemønsteret mitt trenger endringer. Jeg vet at frokost er viktig, men likevel, så er jeg flink til å droppe den, og spiser ofte frokost når det egentlig kanskje heller er tid for lunsj. Jeg har hørt utallige ganger hvor viktig det er å spise ofte, og ordet mellommåltid er et ord jeg registrerer at eksisterer, men ofte ikke så mye mer enn det. Jeg har i løpet av det siste året lært meg å kjenne på sult-mett følelsen….når skal man spise, og når skal man slutte? Det at man ikke skal spise når man hører tarmene skrike, eller stoppe å spise når man er så mett at man har vanskelig for å bevege seg. Jeg har lært at selv de minste endringer i kostholdet kan gi resultater, og at man også her har mye å vinne ved at man ikke endrer alt med en gang. Jeg har også lært noe annet som er veldig viktig, og det er at man ikke er mislykket selv om man ikke klarer det man har planlagt. Man skal aldri se seg tilbake, og dvele ved det man ikke klarte, men man skal se fremover, og alltid gi seg selv en ny sjanse. Jeg har fått tilbud om god kostholdsjobb, men samtidig, så er jeg jo litt rar, jeg er nok redd for å få en plan som inneholder sult, og mat jeg egentlig ikke liker.

Jeg er 45 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en helt fantastisk coach, og en kognetiv teraput, og begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg prøver å bruke i endringsprosessen jeg er inne i. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med det mentale, deretter med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på. 

Hva er din plan når mandagen nå er kommet ? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut hvilken som helst dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør man prøve de tingene man med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt 🙂

Tunikaen på bildet, den kan bli din i løpet av uken. Tunikaen fra Pont Neuf er i grått med lys rosa, og kommer fra str. S ( 42/44 ) til 3 XL ( 54/56 ). Den er sååå lekker!!! Tunikaen er gitt av jentene på Nice Size i Drøbak, en butikk jeg anbefaler alle å ta turen innom når man er i nærheten : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts  Dersom du har lyst på denne tunikaen, så fortell det ved å legge igjen en kommentar på bloggen. Husk at du også skriver inn epostadressen i kommentarfeltet.

Mandager er fine dager nå. Jeg gruer meg aldri til mandagene, men vet at når mandagen kommer, så er det klart for en ny treningsuke, og den gleder jeg meg alltid til 🙂 Kanskje vil du slå følge med meg på veien, kanskje trene sammen med meg, og resten av den flotte treningsgruppen min…finn det som passer for deg – for at du klarer å være 30 minutter aktiv hver dag – det klarer du… at du kan begynne å like mandager, det skjer før du vet ordet av det 🙂

Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Foto : Stormberg

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en frisk kropp som samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Den siste tiden har vært en utfordrende tid. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Det er tøft når man får disse dagene som man ikke helt kontrollerer. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Alle dagene som har vært så gode, og som har vært fylt med så mye av det jeg setter pris på. Plutselig skjer det ting som endrer dette. Det kan skje uten at en egentlig skjønner hvorfor. Man gir bittelitt opp selv om man egentlig ikke vil, men av og til er det vanskelig å sette pris på de små tingene når noe bare innvadrerer deg uten tillatelse. Samtidig ser jeg nå at ting bedrer seg, og da blir det litt lettere å se at alt vil bli bra.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i mitt liv. Ikke bare overvekten, men jeg har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde forrige lørdag. Høyre legg begynte å småverke for så å verke enda mer, den ble rød, hissig og øm – en ny infeksjon var på gang 🙁 Jeg har hatt mine runder med dette, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med pencillin. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid pencillin liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Lørdag ble jeg så dårlig som jeg aldri før har vært. feber i 39,5, og en crp på 208. En uke etter, så er alt ved det normale foruten en legg som er en dobbel, dobbel tømmerstokk….

Ikke vet jeg hva som forårsaket en ny rosen infeksjon, men at den ridd godt i kroppen er det ingen tvil om. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg….denne gangen har det faktisk ikke vært vanskelig å ta det med ro. Noe annet har ikke vært et alternativ før torsdag. Torsdag kom jeg med ut med pelsballen så smått, og den herlige følelsen jeg kjente på da, den var ubeskrivelig deilig! Det å kjenne frisk luft, se alt det fine rundt meg, og faktisk kjenne at kroppen igjen vil samarbeide – den følelsen var helt ubeskrivelig! Tiltross for harde dager, så kjente jeg meg så heldig. Heldig som blir frisk igjen, og kan nyte alt det rundt meg! 

Hva gjør det om jeg er en størrelse for stor, eller om jeg har legger som tømmerstokker? Infeksjonene er en del av livet med lipødem/lymfeødem, og selv om jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette, så er jeg likevel heldig, og takknemlig! Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Jeg har vært så heldig at jeg kan få dele ut en alldeles nydelig tunika til en av mine lesere. Tunikaen er gitt av jentene på Nice Size i Drøbak, og den kommer fra Pont Neuf. Jeg elsker Pont Neuf! Jeg synes de er utrolig gode på passform, og de er flinke med farger, og design. Denne våren kommer det utrolig masse flott fra Pont Neuf – det skal jeg vise i ett senere blogginnlegg. Tunikaen som gis bort går fra str. S ( 42-44 ), og opp til 3 XL ( 54/56). Tunikaen som også kan brukes til kjole av noen, den er grå med dus rosa, og er sååå lekker! Jeg har denne, og gleder meg til å begynne å bruke den 🙂 Dersom du ønsker å være med i trekningen av denne superlekre tunikaen, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Du kan kommentere med hva du vil…ett stort ja, eller et hjerte, at du gjerne vil vinne – det du måtte ønske, det skriver du 🙂 Verdien på tunikaen er 999 kr! Det er fortsatt endel av dere som legger igjen kommentar som glemmer å legge inn epostadressen deres, og skulle du da vinne, så sliter jeg med å finne deg. Det er mange med samme navn der ute, så husk epostadressen!!!! Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts