Sannheten gjør så innmari vondt

” Du er vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min, og veldig redd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, og at om jeg fortsatte den dårlige veien, så kunne jeg kanskje oppleve at livet ikke ble så langt som jeg ønsket. Legen min har aldri sagt akkurat de tingene, men han har klart oppmuntret meg til å gjøre noe med situasjonen, men til syvende, og sist, så visste han at det ikke nyttet før jeg selv var klar. Det tok tid før jeg var klar, det tok veldig lang tid, og noen varsellamper hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært bedre. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige 🙂 Legen min skjønner ennå ikke helt hvordan kolestrolet mitt kan være så perfekt som det faktisk er. Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, så sårt. Det var vondt å kjenne på følelsene, og det var vondt når andre kommenterte hvordan jeg så ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg…sannheten er vond, men den må fortelles.


Foto : Stormberg
 

Det var nok ikke varsellampene som fikk meg til å endre kurs. Det burde ha vært det, men jeg skal være ærlig på at det var det ikke. Verken det faktum at diabetes 2 var rett rundt hjørnet, eller det faktum at blodtrykket var for høyt, ingen av delene var det som skulle til for å innse at her begynte det å skje ting man ikke ønsket. Kanskje skulle legen ha tatt den ubehagelige, såre samtalen enda oftere med meg, for i årenes løp, så har vi ikke hatt dem samtalen for ofte. Det var helt klart forkurset på sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort mange ganger før, tenke er vi flinke til, vi er verdensmestre til å tenke, men det var samtalene med kognetiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under disse samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel blinket veldig lenge uten at det gikk for mye inn på meg. Det var under samtalene på sykehuset med Line at jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg. Det var da jeg våknet, jeg bråvåknet. Det hender fortsatt at jeg av og til sovner, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema. Det er sårt, og det er vondt. Jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, og så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Løsningen er enkel i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å lyse. Når diabetes 2 kommer, og man kanskje sliter med både kolestrol, og høyt blodtrykk, så er det viktig at man prater med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at ikke legene foreslår kirurgi før andre ting er blitt forsøkt. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider etter ett slikt inngrep, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg.

Der finnes ikke mange tilbud i dag til oss overvektige. Dette er helt klart en utfordring også for legene da de ikke har så mange steder å henvise pasientene. Som regel blir pasienten stående alene, og vi vet alle hvordan det som regel går. Staten betaler mer enn villig ut både 100000 kr, og 200000 kr til de som ønsker kirurgi, men hva med oss som ikke ønsker det? Hva slags hjelp kan vi få? For oss som ikke ønsker kirurgi, så er det ingen hjelp å få. Hvor er rettferdigheten? Skal man virkelig være nødt til å la seg operere for å få den hjelpen man ønsker, og har ett stort behov for ? Er det riktig å gjøre stikk motsatt av det man ønsker bare for å få nødvendig hjelp? Mens andre får betalt for slankeoperasjon, så kan jeg få tilbud om ett 12 ukers kurs på grønn resept. Jeg kan i løpet av disse 12 ukene være med å gå tur, og få litt veiledning på kosthold. Jeg kan også om jeg er heldig få være med på et matkurs for å lære mer om kosthold. Er det noe vi overvektige faktisk kan, så er det forskjellen på sunt, og usunt. Vi kan det aller meste som er verdt å vite. Vi har lest, og lest, og vi har prøvd, og prøvd, men så lenge hodet vårt er på helt feil plass, så klarer vi ikke å sette dette ut i praksis..men teorien, den kan vi det meste om. Jeg kan også søke meg til Evjeklinikken, og ett slikt opphold har jeg tror på, MEN det negative med slike opphold, det er at når man er ferdig med oppholdet, og skal tilbake til hverdagen, da står man ganske alene. Noen klarer det, men de aller fleste, de faller fort tilbake i gamle spor fordi den hjelpen man trenger så sårt, den burde være her vi bor. Den burde være i nærmiljøet, den burde være en del av hverdagen vår. Det er hverdager det er flest av, og det er her hjelpen må settes inn. Så istedenfor at staten betaler store summer for et opphold på feks Evjeklinikken, så burde man fått muligheten til å få denne hjelpen her vi er, og som en del av hverdagen vår. For det en slankeoperasjon koster, så kunne jeg fått mange timer over lang tid med en personlig trener, og trening. Jeg kunne fått viktig mental hjelp, og jeg kunne fått hjelp til å sette sammen en kostholdsplan basert på vanlig mat som man liker å spise. Det er denne hjelpen jeg ønsker, kjære helseminister, men denne hjelpen finnes ikke. Der er ingen hjelp overhodet for meg så lenge jeg ikke vil gjøre slik dere ønsker, og ikke følger deres oppskrift på ett lettere liv, altså at jeg ikke ønsker å legge meg under kniven. Jeg vet at staten ikke ser på operasjon som den perfekte måten å miste vekt på, men det er lettere for staten å gi oss en slankeoperasjon enn å kjøre inn mer kraftig krutt hvor vi selv kan løse oppgaven med den hjelpen dere har tilgjengelig i bøtter, og spann! Kanskje er det en fantasi å tro at  denne hjelpen en dag vil komme, men jeg har ikke tenkt å gi opp å håpe, og kjempe.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tenker jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

Her i Kristiansand, så er jeg vel egentlig veldig skuffet over fastlegene. Ikke at jeg har vært pasient hos mer enn en lege, men ALLE leger, og ALLE legesentre i, og rundt byen har fått tilsendt informasjon om treningsgruppen vår for overvektige. Alle leger har fått hvert sitt skriv, og alle legesentre har fått en informasjonslapp som kan henges opp på legekontoret. Jeg vet om et legesenter hvor lappen henger oppe som info til pasientene, og jeg vet at to leger har informert pasienter i form av at disse to har kommet til gruppen. Jeg tror ikke legene bruker infoen de har fått. Hadde de brukt den, så hadde vi i alle fall sett noen flere komme til treningsgruppen enn det som er tilfelle. Treningsgruppen er jo en gavepakke til alle leger som ikke har noe å tilby sine overvektige pasienter, men jeg tror all informasjonen ligger nedstøvet i en skuff, eller for lengst er blitt kastet i søppelkassen. Det er utrolig synd at legene ikke ser mer verdi i en sånn treningsgruppe. Et sted må overvektige starte, og trening må da være ett veldig godt sted for nettopp det?

Jeg er tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er ikke det så mye, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. Sannheten, den sårer, men av og til må den frem i lyset for at vi skal kunne ta de riktige valgene selv om sannheten gjør så innmari vondt….

10 kommentarer
    1. Nokk en gang kaller du ” en spade er en spade” . Mange vil ikke innse at å være tykk skyldes ikke alltid på sykdom , men pga av livsstilen vår. TV stolen er bedre enn frisk luft og gå seg en tur. Og JA !! Slankeoperasjon er IKKE alltid veien til et lettere liv. Jeg selv ble operert GBP i 2008 og ingen oppfølging i etterkant . Bivirkningene etter operasjon kom ikke et år etter operadjonen , de kom sigende , selv nå etter 8 år har jeg fått bivirkninger som er reaksjon på GBP . Alle kommuner er pålagt frisklivssentral , men her i Min kommune er det et tilbud som ikke er tilfredstillende . Også er det jo sånn at når en skal ut og bevege seg så er det godt med komfortable klær , men det er veldig vanskeligt å få tilgang til dette . Takk for SANNE ord

    2. Utrolig flott innlegg, og det viktigste er å få veiledning der vi bor i form av trening og coaching😊 Det er den beste behandlingen vi kan få, for vi er sterke og trene og stå på klarerer vi hvis vi får selvtillit og mulighet til å gjøre nettopp det!!!! Go girl🏋🏼👏🏼❤️

    3. Du setter søkelys på et uhyre viktig tema her, og det er en SKAM at vi i dagens opplyste samfunn fortsatt ser på overvektige som late, grådige, viljeløse og mindre intelligente. Jeg skulle ønske legene kunne se forbi vekta og se mennesket som en helhet, og ikke bare fokusere på et symptom.
      Ønsker deg lykke til på veien.

    4. Hei:) Du er tøffere enn toget i mine øyne 🙂 jeg er først og fremst IMPONERT over at du ikke tok slankeoperasjon – men valgte en naturlig måte:) og at det er et strev – både å være overvektig – OG å gjøre noe med det – det vet vi som har dette.
      Vi som er litt eller mye overvektige er ikke hverken late, dumme eller håpløse. Det er helt utrolig at vi fremdeles skal slite ned det stigmaet! Flere av oss er i god form og helse; og faktisk trives slik det er!
      Kan vi ikke få lov til det da:))
      Du gjør en flott jobb med å spre opplysning og forståelse rundt overvekt og jeg håper du fortsetter:)

    5. Jeg har røsket meg selv ut av komfortsonen og har nå gått ned 16 kg ! Er veldig glad og fornøyd, og ikke minst har bena mine det MYE bedre…det er lang vei til målet, men jeg har slettes ikke tenkt å bli tynn! Bare mindre tjukk 🙂
      Det er bare oss selv som kan gjøre noe med livene våre, og vi må ville det selv for at det skal bli noe av…du har helt rett !

    6. Nina: Tusen takk, Nina for varmende, og fine ord om bloggen, og skrivingen min! Du skal vite at sånne tilbakemeldinger betyr så utrolig mye for meg 🙂
      Jeg tenker at overvekt alltid har en årsak. Ingen tvil om at det for mange er veldig behagelig å sitte i go’stolen istedenfor å komme seg ut, og få den viktige aktiviteten, og det er heller ingen tvil om at overvektige er utrolig vanskelig å motivere til å gjøre noe med situasjonen. Treningsgruppen vår for overvektige burde vært stappfull av overvektige som ønsker å ta tak, men sånn er det ikke 🙁 Nå begynner ting å ta seg opp, men jeg hadde virkelig aldri trodd at vi skulle slite såpass med å få med overvektige på trening. Likevel så er nok jeg der at hos de aller fleste, så har overvekten en årsak, og den må vi finne for å komme oss videre. Jeg har selv en i nær familie som er GBP operert, og mange jeg kjenner som har gjort det samme. Ofte er det ikke alle som får bivirkningene rett etter operasjonen, for man har visst så lite om langtidsvirkningene, og det er de man nå begynner å se. Opererer man overvektige, så må man også gi den viktige oppfølgingen. I min kommune har vi en Frisklivsentral, og jeg har ikke studert tilbudet så veldig, men de oppleggene som er, de varer ofte kun i 8, eller 12 uker, og det er sjeldent nok. Så står man der alene… igjen 🙁 Klær for oss overvektige, det er ikke som det bør være. Jeg håper vi kan oppleve at produsenter nå ser behovet, og vi, vi må bli veldig flinke til å etterspør. Ønsker deg en flott søndag – her snør det, og det liker jeg ikke!

    7. Nina: Takk, fineste Nina! Det beste opplegget vi overvektige kan få, det er som du også sier, ett eget opplegg her vi bor. Det er her vi trenger den gode treningen, både fysisk, og psykisk for å klare å endre kurs. Vi trenger tett oppfølging over tid, og får vi denne hjelpen, så vil så mange flere lykkes med både vektnedgang, og en bedre helse 🙂 Ønsker deg en nydelig søndag!!

    8. fabelastisk: Hei Fabelastisk! Tusen takk for den fine tilbakemeldingen fra deg! Det er utvilsomt ett viktig tema som trenger fokus. Jeg er så lei av at samfunnet skal se på oss overvektige som både late, viljeløse, og som du skriver, mindre intelligente. Vekta er jo ikke oss, og vekta sier heller ingenting om oss. Likevel velger samfunnet å stemple oss, og legene er også en del av nettopp det. Nesten uansett hva man kommer til en lege om, så er det overvekten som er årsaken. Utrolig frustrerende!! Jeg tror dessverre alltid det vil være sånn også….

      Takk for lykkeønskninger – dette er noe jeg brenner for 🙂

    9. Vibecke Rosenvinge Østgaard: Hei Vibecke! Tusen takk for utrolig fine, og varmende ord!! Satte stor pris på tilbakemeldingen fra deg.

      For meg ble det riktig å si nei til operasjon, og jeg ser at endelig, så løsner ting, og endelig så har jeg fått ett helt annet fokus, og ett helt annet syn på meg selv – det er en fantastisk følelse!! Det er tungt å være overvektig, og det er tungt å gjøre noe med det. Dette vet vi alt om.

      Stempelet vi overvektige har fått om at vi er late, tiltaksløse, og ikke gidder annet enn å spise usunne ting, og slite sofaen, det er et stempel som gjør meg så sint, og så frustrert! Derfor er det viktig å sette fokus selv om jeg aldri tror vi vil bli kvitt det. Stor kropp betyr ikke dårlig helse, men det velger altfor mange å tro. Mange ser bare en stor kropp, men ikke menneske.

      Vi må ha lov til å være den vi er, og trives med å være den vi ønsker å være. Jeg er såå glad for å kjenne på at jeg er på en veldig god plass nå. Jeg sliter fortsatt med en del, men jeg er blitt en mye bedre utgave av meg selv når jeg endelig kjenner at jeg er sjef over hodet 🙂

      Takk for at du følger bloggen min, og sånne kommentarer, og tilbakemeldinger som jeg fikk fra deg her, det gjør at lysten til og fortsette å blogge bare blir enda større 🙂

      Ønsker deg en flott søndag!

    10. Nannah: Du er flink, Nannah!! 16 kg er sååå imponerende, og du kan gjerne dele oppskriften med meg, og leserne 🙂

      Jeg tenker som deg : Jeg skal ikke bli tynn, men bare litt mindre tjukk 🙂
      Man er nødt til å ville det selv om vi ønsker endring i livet vårt – det er kun vi selv som kan gjøre noe med situasjonen vi er i, uansett hva det gjelder.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg