En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

I går kveld satt jeg å leste en artikkel som virkelig fikk meg til å tenke. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes. Kanskje er det ikke bare et ønske som ligger der, mange gjør også en stor ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte sliter med akkurat de samme tankene, og du verden så skummelt det er! Tanker går ofte i arv. Det stygge man tanker om seg selv, og bildet man har av å være vellykket, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for våre barn….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir fanget opp.

Foto : Stormberg
 

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og er en av mange kjente personer som har skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å si til mødrene sine før det er for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards som alltid hadde sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt inntil moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin. Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste av oss prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….Det å være tykk skal vel heller ikke være en følelse, og hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Jeg ble virkelig sittende å tenke etter å ha lest, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så vet jeg at jeg sjeldent snakket med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat. Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrtbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

Jeg skal ikke lyve å si at jeg er i mål med tankene mine. Der er mange utfordringer underveis, og jeg takler nok ikke alle like godt. Likevel så kommer jeg meg igjennom på en helt annen måte. Jeg er blitt mye mer glad i meg selv, og ser ikke på vekt, og tømmerstokkbein på den samme negative måten som før. Jeg har lært meg å sette pris på ting på en helt annen måte, og jeg går med en mye mer rak rygg, og smiler mye mer til verden enn før. Jeg kjenner mye oftere på lykke, og den gode følelsen, og jeg er blitt flinkere til å se hvorfor ting er som de er, og jeg har funnet mange svar. Jeg vet hvorfor jeg tar de dumme valgene, og akseptere at dumme valg blir gjort… og så nyter jeg følelsen av at de dumme valgene er blitt langt færre enn før 🙂 Oppfordringen min til dere som leser bloggen er utvilsomt å ta tak i mentale, rydd i topplokket, og gi deg selv ett skikkelig spark bak. Søk hjelp til å rydde – man klarer det ikke alene.

Håper Kasey Edwards tanker rundt kropp, negative tanker, og hva man faktisk fører videre til sine barn også er en tankevekker for deg. Ingen vil at sine barn skal tenke som man selv kanskje gjør, ingen ønsker at barn skal se på seg selv som vi selv gjør.. for barna våre er vi de vakreste på jord i alle betydninger – sånn skal også være barn føle seg 🙂 Vi fortjener bedre – ingen kilo, eller cm sier noe om hvem vi er, så ikke la oss ødelegge fine dager med å snakke oss selv ned. Vi er gode nok akkurat som vi er, og fantastisk flotte er vi også i alle betydninger av ordet 🙂

Forrige uke hadde jeg en giveaway på bloggen. En flott Risheia lettvektsjakke gitt av Stormberg skulle gis til en av mine flotte lesere. Veldig mange la igjen en kommentar på bloggen, og en vinner er trukket ut. GRATULERER SÅ MASSE TIL JANNE OTTESEN MED NY STORMBERGJAKKE!!! Håper du får stor glede av den nye jakken din!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Plutselig er det en ny giveaway på bloggen 🙂 NYT MANDAGEN!

Er det mulig! Er det virkelig mulig at kondisjonen faktisk har falt såpass mye på relativt kort tid? Er egentlig fortsatt litt i sjokk, men samtidig, så bør jeg vel ikke være det. Jeg trener bra, til tider trener jeg veldig bra, men jeg ser jo at treningene mine bør inneholde mer kondisjon, og jeg ser også at snøen, og ett par heftige roseninfeksjoner har satt sine spor i kroppen. Jeg var skuffet i går, egentlig veldig skuffet, men jeg var også stolt av meg selv. Kanskje mer stolt enn skuffet? Skuffet fordi turen i Sukkevannsløypa ble gått på en dårligere tid enn på lenge. Stolt fordi jeg kom meg ut i løypa igjen, jeg gjennomførte turen til tross for at jeg slet mer enn på lenge, og veldig stolt fordi turen ga meg masse motivasjon til å fortsette – selv om klokka rakk tunge til meg når den viste tiden jeg hadde gått på.

For de av dere som har fulgt bloggen en stund, så vet dere at jeg har en løype her i nærområdet, Sukkevannsløypa, og det er denne løypa jeg har som min løype. Den er ikke mer enn 3 km lang, men den er utfordrende som fy med sine lange, bratte bakker både her, og der. Jeg kan gjøre turen lengre, men jeg synes det er fint å gå denne rundturen. Siden november så har jeg ikke gått løypa. Mye på grunn av snøen som har blitt liggende der ganske lenge, men også fordi jeg har hatt disse heftige roseninfeksjonene som har satt meg ut av spill. Nå er det derimot ingen unnskyldninger overhode for ikke å komme meg ut i løypa. Snøen er helt borte, og beina fungerer bedre enn på lenge. I tillegg er jo også været på min side, så i går var det på med treningstøyet, og klokken 08.00 begynte jeg å traske løypa som har gått fra å være en stor fiende til å bli en helt grei venn. Absolutt ingen bestevenn, men vi har begynt et vennskap som nok kan utvikle seg til å bli bra med tiden 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjenner når jeg nærmer meg monsterbakken at jeg psyker meg opp. Martin Johnsen Sundbye, og Therese Johaug ville nok ha ledd rått over å kalle bakken for en monsterbakke, men for meg er den det. Bjørn Dæhlie som i sin tid åpnet Sukkevannsløypa kunne konstatere at dette var den mest utfordrende løypa han hadde kjørt igjennom, så jeg er ikke helt på villspor her 🙂 Det første jeg begynte å gå denne løypa, så måtte jeg ha en del stopp opp bakkene før jeg var på toppen. Klart jeg da er stolt når jeg nå går bakken opp uten å stoppe. Jeg puster som en hvalross, og her snakker vi museskritt oppover, her er det ikke noen mulighet for sjumilssteg, men jeg kommer meg sakte, men sikkert oppover, og på toppen higer jeg etter pusten, og kjenner på glede, og stolthet. Stor glede, og stolthet er det også når jeg faktisk ikke trenger å stå så lenge på toppen før jeg kan merke at pusten er godt på vei nedover, og jeg kan fortsette turen 🙂

I går var jeg skuffet, veldig skuffet, i alle fall en bitteliten stund mens jeg gikk der med Micheal Learns to rock, Toby Keith, og Freddy Kalas på hodetelefonene. Lyden er såpass høy at jeg hører ingenting av verden rundt meg, bare deilig, variert musikk. Det er så mye bedre å høre herlig musikk som fyller min verden enn å høre sin egen pust pese så man skulle trodd man hadde astma på høyt nivå. Rundt løypa i går, så kjempet tankene en intens kamp. Hvem skulle vinne…skuffelsen, eller stoltheten? Jeg analyserte frem , og tilbake der jeg gikk. Monsterbakken var den første, og største skuffelsen i går. Bakken er liksom delt litt i to slik at man kan ha en pause på et lite platå der..den pausen har jeg ikke hatt på lenge…ikke før i går. Fader altså! Kunne jeg ikke bare ha presset meg opp uten denne lille, irriterende pausen, men nei, pausen måtte tas. Oppe på toppen pustet jeg nok litt mer enn jeg pleier før jeg trasket videre i skuffelse, og ikke i glede som jeg pleier. Underveis i løypa, så dukker det opp to andre pauser også som jeg ikke har vært nødt til å treffe på lenge. Jeg hater å treffe på noe jeg ikke ønsker!

Heldigvis var det også mye positive tanker der jeg vandret rundt, og hørte musikk samtidig som jeg håpet at ikke Sukkevannselgen plutselig skulle dukke opp der et sted i skogen. Selv om jeg måtte ha en del flere pauser, og selv om jeg gikk på en langt dårligere tid enn jeg pleier, så gjennomførte jeg. Istedenfor at jeg satt og irriterte meg i bilen på vei hjem, så ga turen meg masse motivasjon! Jeg var i gang. Jeg hadde hatt årets første tur i løypa, men absolutt ikke den siste. Dette var liksom åpningen på en løypesesong som jeg tror skal bli innmari bra! Jeg skal fortsette å gå løypa, og det flere ganger i uken. Kondisjonen skal opp, og løypetiden skal ned til det jeg pleier å gå turen på, og kanskje kan jeg etter hvert klare å få ned tiden ytterligere. Turen, og skuffelsen ga meg det jeg håpet på: Motivasjon! Jeg jubler når jeg er ferdig med å gå,for moro er det ikke å traske rundt der! Svetten den renner også , men jeg er på vei mot noe som jeg tror vil bli veldig bra. Turene i løypa er en del av veien på min endringsreise. Jeg trenger disse turene, og jeg vet at etter noen ganger, så vil kondisjonen være der den en gang var når jeg til tider følte jeg nesten løp rundt i løypa på en rosa sky.

Jeg er stolt av meg selv for og endelig ha kommet meg ut i løypa med monsterbakken. Stolt av at jeg ikke lengre finner på all verdens unnskyldninger for ikke å gå. Stolt over at jeg utfordrer meg selv. Stolt over at jeg ikke gir meg, og stolt over at negative tanker snus til positive. Jeg skal tråkke løypa igjen i morgen tidlig, og den skal tråkkes helt alene. Jeg går aldri tur sammen med noen når jeg tar disse turene. Mange har spurt, men nei, disse turene er mine helt alene. Mitt tempo, min pust, min musikk. Kampen mot meg selv er i gang, og jeg er klar!

I dag er det siste sjanse til å vinne den flotte Risheia jakken fra Stormberg. Ved å legge igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen. Trekningen skjer i morgen. Risheia er en lettvektsjakke, og jakken kommer i alle størrelser, også for oss som bruker stormote. Jakken kommer fra str. XS – 5 XL ( 5 XL er ca str. 54 ). Risheia er vindtett, vanntett, og fuktransporterende. Ordinær pris på jakken er 999 kr. Du kan lese her om Risheia her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088   Kommenter med ett ja, et smilefjes, hvorfor du vil vinne, eller hva du måtte ønske å skrive – i morgen trekker vi en heldig vinner 🙂  

Foto : Stormberg

Jeg elsker april. Ikke bare fordi jeg er aprilbarn, men april er så vakker på alle måter. April er den fineste av alle årets måneder. Ute våkner all naturens prakt til liv, og man blomstrer selv også. Man ser frem til gode dager, til varmere dager, og det er jo deilig og kunne legge bort alt av klær som minner oss om vinteren som heldigvis er forbi. Varmere dager er klart også en utfordring, i alle fall for meg. Varmere dager betyr at de lange overdelene byttes ut med kortere versjoner, og det er her utfordringene ligger! Overarmene mine tåler nemlig ikke dagens lys, og må tildekkes, og omtrent samtlige topper, og tunikaer som ofte er å få tak i til bruk på varmere dager har korte armer! Så korte armer at grevinnehenget blir synlig! Her snakker vi krise! Ingen store kvinner vil ha sååå korte armer, eller vil de det? Jeg tror liksom i mitt lille hode at de fleste kvinner som bruker store størrelser ønsket å skjule det meste av overarmene sine? Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er ikke der problemet ligger….På det første bildet på bloggen i dag, så kan du ser hvordan jeg ønsker at lengden på treningstoppene mine bør være – den lengden er perfekt i mine øyne. På sommertoppene mine kan lengden gjerne også være bittelitt lengre 🙂

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Grevinneheng kjenner jo de fleste kvinner til…. dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe det går bra. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse løshud. Egentlig skal man juble over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste en del vekt…også på armene. Så jeg burde jo rope hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen. Jeg gjør det i mitt stille sinn, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke halve armen til? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg på varme dager ? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! 

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med sååå korte armer, men så langt er jeg ikke kommet ennå 🙁 Jeg skal skjule hver cm helt til jeg en gang der fremme har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke! Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud jeg ikke selv klarer å bli glad i. Alle årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også i armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte 🙁

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng 🙂 Med løshud er det verre. Løshud kan man ikke få strammet opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud etter hvert som vekten går ned. Jeg håper jo at jeg skal unngå for mye når vekten også går sakte ned, men akkurat nå kjenner jeg litt på frustrasjonen. Hipp hurra, og tommelen opp for dere som ikke bryr dere om verken grevinneheng, eller andre ting som henger, for det er jo slik det bør være! Man er som man er, og bør være fornøyd med det. Jeg er jo flink til å ha dette fokuset i veldig mange sammenhenger, og jeg har klart å akseptere mye, men overarmene mine, de klarer jeg ikke å bli fortrolig med å vise. Jeg har akseptert at armene er som de er, og jeg er stolt over at de er blitt mindre, men henget, og løshuden er kun for mine øyne, for pent er det ikke, ikke på meg. Spor av livet vil mange si, og jeg digger at alle andre er som de er, og viser det de vil, men selv tror jeg nok aldri jeg kommer dit.

Nå starter jakten på de perfekte sommertoppene. For meg er overdelene perfekte når de har arm som går ned mot albuen. Overdelene må dekke alt jeg ikke ønsker å vise. Visst ikke blir den hengende uansett hvor fin den er. Jakten er det best å starte tidlig, for ofte kan det ta tid å fylle opp garderoben med de perfekte sommertoppene, men jakten, den har begynt 🙂 Jeg tar gjerne i mot tips 🙂

Før jeg ønsker dere en god onsdag, så minner jeg dere på at vi denne uken gir bort en flott ytterjakke fra Stormberg. Jakken heter Risheia, er en lettvektsjakke, og kommer i alle damestørrelser fra XS til 5 XL. Risheia er så lett at man ikke merker at man har den på seg 🙂 Den er vindtett, vanntett, og fukttransporterende. Ordinær pris på jakken er 999 kr. Du finner Risheia her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088  Jakken trekkes mot slutten av uken, og alle som legger igjen en kommentar på bloggen er med i trekningen. Husk at du legger igjen epostadressen din. God onsdag!!  

Ny uke, og nye muligheter! Jeg har hatt en veldig god uke, og det føles så innmari godt når kroppen fungerer som den skal, treningene blir gjennomført, lymfebeina spiller på lag med meg, og hodet er der det skal være. Kroppen føles bedre enn på lenge, og jeg har en go’følelse i kroppen som jeg ikke har hatt på lenge. Jeg har tro på at uken som ligger der fremme skal bli en god uke 🙂

Jeg starter april med å gi bort en flott jakke fra Stormberg.  I dag skal jeg gi bort en flott Risheia lettvektsjakke. Dette er en jakke som er både vindtett, vanntett og fukttransporterende. En flott jakke både til byturene, og til skogsturene. Jakken kommer i alle størrelser. Den kommer fra størrelse XS til str. 5 XL. Det betyr at uansett hvilken størrelse du er, så kan du bli med i trekningen av den flotte jakken. Ordinær pris er 999 kr. Du finner jakken her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088   Jeg har flere ganger gitt Stormberg tommelen opp fordi de lager flotte tur, og treningsklær også for oss som er en størrelse for stor, så for dere som trenger store størrelser, og akkurat nå er der kommet inn litt tur, og treningsklær i store størrelser i nettbutikken til Stormberg, så jeg anbefaler dere å ta en titt. Ønsker du å være med i trekningen av den flotte lettvektsjakken, så legg igjen en kommentar på bloggen. Hva er vel bedre enn å ønske våren velkommen i ny jakke 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto : Stormberg

For en tid tilbake, så leste jeg en spennende, og interessant artikkel. Jeg har flere ganger på bloggen min skrevet om at ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form, og jeg har skrevet om viktigheten av å være i bevegelse, og aktivitet. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider. Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Den siste tiden hvor jeg har jobbet knallhardt mentalt, så har jeg diskutert masse med meg selv om hva som er viktigst for meg. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag er det helsen som er det viktigste. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg vil jo gjerne bli flere kilo lettere sånn at alt i hverdagen blir lettere i takt med en nedgang, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter med noen vondter i form av vonde kne, vond rygg, eller vonde hofter, og sånn vil jeg gjerne at det skal bli også fremover.

Tilbake til den interessante artikkelen jeg leste. Den vil glede mange, og den vil garantert gi en del av dere en tankevekker. En større europeisk helseundersøkelse viser nemlig at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk 🙂

Klart trening er viktig, men mange ønsker nå at fokuset skal settes litt annerledes. Mange mener at det store fokuset som settes på hard trening overskygger viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket.Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Jo, mer jeg tenker på det, jo, mer sikker er jeg på at fokuset må settes på hva man kan oppnå selv med de små endringene i hverdagen vår. Det er i det små man må starte. Man må starte der det passer for en selv å starte.

Jeg ble glad da jeg leste artikkelen, og jeg kjente på en god følelse. En god følelse fordi jeg vet at alt jeg legger ned av både daglig aktivitet, og trening, det er noe som er godt for kroppen min. Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest dette at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen, jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd 🙂 Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. Det gjør meg faktisk både glad, og stolt 🙂 Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst de bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd.

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke? 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

I morgen er det trening igjen etter en liten påskeferie, og jegs er så frem til å komme inn i de gode rutinene igjen. Hverdagen er den beste plassen å være! Fortsatt kjenner jeg mye på frustrasjon, og masse spørsmål når det kommer til hvorfor ikke enda flere overvektige ønsker å være med i treningsgruppen vår. Jeg får masse henvendelser både privat, og på bloggen fra personer som er veldig interessert, men det stopper nesten før det har begynt.. Hvorfor vil ikke enda flere overvektige trene sammen med oss? Hvorfor vil ikke enda flere fokusere på helsen sin? Treningsgruppen er en unik mulighet til å starte den endringen du har ønsket deg så lenge, og det sammen med andre som vet akkurat hvordan du har det. Vi vil så gjerne ha deg med på laget!

Det er SÅ deilig når hverdagen er på plass igjen! Tilbake til de vanlige rutinene, og de vanlige dagene – hverdagen er en utrolig god plass å være. Jeg elsker hverdagen med sine oppturer, og nedturer. For all del, jeg liker ferier, og jeg liker avbrekkene, men etter sånne dager, så kjennes det utrolig godt når hverdagen er her igjen. Det er hverdager det er mest av, og her liker jeg meg. Det er god med ferie, og det er godt med avbrekk, men du verden så godt det er når hverdagen er tilbake, og man er tilbake i rutiner, og det daglige livet. Selv om fri, og ferie er herlig, så er det ingenting som hverdagen! Hverdagen med sine faste ting, med jobb og aktiviteter, og en hverdag som man kan fylle slik en vil om man plutselig skulle synes at hverdagen blir kjedelig 🙂 Jeg elsker hverdagen, og jeg liker å fylle dagene med gode ting både for meg selv, og de rundt meg. Hverdagen er blitt litt mer Heidi dager som jeg kan fylle med ting som er viktige for meg uten å være en stor egoist. Jeg tror det er problemet med oss kvinner, vi får altfor lett dårlig samvittighet om man skulle bruke tid på oss selv. Det å sette av egentid føler man fort blir egotid, og at en kun tenker på seg selv. Ofte blir det til at man da ikke setter av tid til seg selv, men bruker all tid, og energi på alle andre.

Jeg elsker hverdagen, og hverdagen er min!!

Påsken banker snart på døren. Mange har nok startet påskeferien allerede. Noen er skal ha fjellpåske, andre har dratt til sydligere strøk, og mange skal som oss ha bypåske. Skulle det bli en helt fantastisk påske sånn værmessig, så er det klart at jeg godt kunne hatt fjellpåske på en hytte, men samtidig, så er der så mange muligheter her hjemme også. Jeg krysser fingrene for flott påskevær sånn at det kan bli en aktiv påske med fine turer, utelunsjer, fisketurer, og mange skritt på skritt telleren min. Helt sånn plutselig så oppdaget jeg nemlig at der ligger en skritt teller på Iphonen min. Vel, det er mange andre funksjoner også, men det er først og fremst denne skritt telleren som vekker min interesse, og som jeg daglig kikker både, en og to ganger på 🙂 Målet er å øke antall skritt sånn dag, for dag, og det skal ikke mer enn dette til for å vekke min interesse. Skulle ikke påskedagene bli så fine som vi håper på, så får jeg nok benytte meg av å gå løypa endel likevel. Den fungerer i dårlig vær også, og jeg har bestemt meg for at jeg skal være aktiv på en, eller annen måte hver dag i påsken.

Turer nå sammenlignet med ett par år tilbake i tid, det er som natt og dag. Det og faktisk kjenne på alle fremskrittene, og merke forskjellene som har skjedd, det føles innmari godt. Det å kjenne på en stolthet, det er også en utrolig god følelse som jeg tidligere kjente lite på. Før jeg klarte å snu om på tanketang, og levesett, så var jeg vel alt annet enn stolt. Da var det vel mest skammen man kjente på. At livet faktisk kan endre seg så mye ved å ta tak, ved å starte med de små skrittene, det hadde jeg vel ikke trodd da vi stod en liten gjeng overvektige i gymsalen på Dvergsnes Skole for snart 2 år siden, og skulle begynne med trening for overvektige..men det var her reisen startet. Reisen som har endret livet mitt . Ikke at jeg har rast ned i vekt, og blitt en sylfide, men en reise hvor hovedfokuset har vært på å ta vare på meg selv, og helsen min. En reise hvor jeg selv var viktigst, en reise hvor jeg har lært meg å akseptere at jeg er en størrelse for stor, en reise hvor jeg sluttet å jage etter det uoppnålige, en reise med relle mål hvor jeg stadig får kjenne på følelsen av å mestre…en reise som begynte i en gymsal, og en reise som begynte med de små skrittene som etterhvert har gitt store resultater. Jeg er endelig på en god plass i livet! Ikke at jeg verken er fornøyd, eller i mål, men jeg er fornøyd med å være på vei, og jeg vet at veien tar meg dit jeg ønsker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra å mislike turer hvor det var annet enn flate partier, så går jeg nå bakker uten å grue meg. Med musikk på ørene, og alene på tur, så puster jeg og peser jeg opp bakkene uten at verken jeg selv, eller andre hører det. Uten musikk er jeg ganske fortapt der jeg vandrer avgårde, men med musikk, så eier jeg løypa 🙂 En annen viktig ting som jeg har kjent mye på både ute på turer, men også på trening, det er viktigheten av gode klær. Før måtte jeg jo bare ta på meg det jeg hadde, og det var aldri typiske turklær. Ingen lagde turklær i størrelse endel for stor tidligere, og da ble det å bruke det man hadde, og se andre i såkalte ” ordinære ” størrelser gå rundt i komfortable, og flotte turklær…mens jeg gikk i hverdagsklær, og merket at turene ikke helt ble det samme. Skulle det attpåtil starte å regne, så ble jo turen helt optimal, for regntøy hadde jeg jo heller ikke, så jeg ble jo søkkvåt før turen hadde startet, og humøret ble deretter. Da var det ikke bare bakker som plaget meg for å si det sånn, og det er ikke få tordenskyer som har vært over mitt hode.

Å føle seg vel er så viktig også for oss som bruker store størrelser i klæ ! Det at vi kan få klær som er komfortable, som er bevegelige og som sitter som de skal det betyr så enormt mye!

Vi store ønsker også å trene, og vi liker å være ute på tur, og har vi da ikke tur- eller treningsklær som passer godt, begrenser dette lysten til aktivitet. Bukser som sklir ned, som ikke er høye nok, eller store nok, topper som er for korte, som er for tettsittende, mangler armer eller som sklir opp under bevegelse. Jakker som verken tåler vind, eller regn…..Energien vår brukes fort opp på helt andre ting enn aktiviteten man egentlig skulle gjennomføre. Denne frustrasjonen kjenner nok mange seg igjen i…Klær i riktige størrelser og fasonger gir turglede, og treningsglede! Heldigvis skjer det positive ting, men det er helt klart fortsett ett stykke igjen å gå. Vi som er store trenger tur, og treningsklær litt annerledes enn normalvektige. Man kan ikke bare gjøre plagget noen cm lengre, og større slik enkelte produsenter tror. De kan ikke bare plassere oss inn i en sekk, og tro at dette er bra! Alt må liksom stå litt i forhold. Vi som er noen størrelser for store, vi ønsker bukser med høyt liv, vi vil ikke vise for mye av overarmene, både jakker, og overdeler må ha litt lengde, vi liker når vi får ting nedenfor rompa, buksene kan gjerne ha litt vidde, eller i alle fall være lagd til en som er større enn ” normalen”…når noen produsenter sier at markedet ikke er tilstede for dene type klær i store størrelser, så tror jeg bare de kan se seg rundt. Jeg tror de fort vil oppdage at mange trenger klær i kategorien store størrelser!

Jeg trekker ofte frem Stormberg når det kommer til tur, og treningsklær til oss som bruker store størrelser. Ikke fordi jeg er så heldig å få jobbe litt sammen med dem når de har nye klær i store størrelser som skal vises, men fordi de i det minste ser behovet, og produserer klær til oss. De hører også på innspill, noe som er viktig når de som designer klærne ikke selv er overvektige. Jeg skulle gjerne ønsket meg ett mye større sortiment, ett større fargeutvalg, og jeg skulle gjerne ønske at det ble produsert mer av hvert plagg, men her har jeg fått gode klær til både turene ute, og treningene inne. Stormberg er en produsent som ønsker å være for alle, og de har sett at vi store også har et behov for riktige klær for å være aktive. Et utvalg av deres klær går opptil 5XL til både dame, og herre. Jeg er veldig fornøyd med mine tur, og treningsklær fra Stormberg sin kolleksjon. Markedet er stort, behovet er stort, og jeg håper at Stormberg, og andre produsenter ser dette nå fremover. Gode klær til gode priser, for det er klart at prisen også er en avgjørende faktor for mange. Jeg bor feks i min Danne trenings t-skjorte. Noen på treningsgruppen tror sikkert at jeg kun har denne ene t-skjorten, men det er vel heller sånn at jeg har tre av samme fordi den er akkurat sånn jeg vil ha en t-skjorte når jeg trener. God lengde, og gode armer, og veldig god å ha på seg. Jeg har fått meg gode treningsjakker, gode fleecejakker, og gode ytterjakker, men når det ikke produseres det store antallet av hvert plagg, så må man være flink til og stadig gå innom nettbutikken for å se hva der er 🙂 Jeg håper jo at det skjer mye på denne fronten også i tiden fremover. Utvalget at klær til oss store var ikke noe å skryte av når det ble startet stormote produksjon, men her har det skjedd masse gitt 🙂 Kanskje vil det samme skje med tur, og treningsklær. Jeg vet endel postordre firmaer lager denne type klær, men de glemmer viktige ting som god passform, og kvalitet.

Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg håper på en aktiv påske, og jeg håper på mange fine turer. Påskegodt blir det også, men det skal bli mer enn påskegodter, og god mat. Likevel er det viktig at man kjenner på det å kose seg, og at man ikke sitter med den dårlige samvittigheten når påskeharen har avlevert påskegodtet. Det å kose seg er en viktig del av livet, og man lever bare en gang! Man må ikke tømme godteskålen, og man må ikke spise hele tiden, det handler om å begrense seg, men man skal sitte med verdens beste samvittighet når påskegodtet kommer på bordet, og man forsyner seg både en, og flere ganger 🙂 Jeg skal absolutt kose meg med både påskegodt, og gode middager. Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så er smågodt til 2,90 kr hg kjøpt inn, og ligger godt i en av kjøkkenskuffene..men jeg velger å kombinere kos, og aktivitet denne påsken, og synes det er en fortreffelig kombinasjon!

GOD PÅSKE!!!

En gang hadde jeg svart belte i unnskyldninger, og dette har jeg vært innom flere ganger på bloggen min. At jeg kunne ha skrevet en bok om alle unnskyldingene jeg har brukt, det er jeg helt sikker på. Jeg er også 100% sikker på at jeg ikke er alene om å ha brukt alle unnskyldningene i denne boken for å unnslippe både trening, og aktivitet…for det er her størsteparten av mine unnskyldninger har ligget. Nå som jeg og unnskyldningene ikke lengre er bestevenner, så blir jeg nesten flau når jeg tenker på hvor mye som har kommet ut av munnen min. Mange må jo ha blitt både oppgitte, og frustrerte over meg, men ingen sa noe, iallefall ikke direkte til meg.

” Jeg er så sliten ” , ” det har vært en lang dag på jobb “, ” jeg må gjøre husarbeid ” , jeg har ingen barnevakt ” …jeg kunne bare ha fortsatt, for listen kunne ha blitt uendelig lang. Alt disse idiotiske unnskyldningene bare fordi jeg verken ville være trene, eller være i aktivitet. Det var jo mest overfor meg selv at jeg kom med alle disse unnskyldningene, men også personer rundt meg fikk høre de både titt, og ofte…..Kjenner du deg igjen? Liten vits i å nekte egentlig, for er det noe vi er flinke til vi overvektige, så er det å komme med unnskyldninger. Vi vil, og vi gir uttrykk for at vi vil, men unnskyldningene vinner mer enn de taper. Jeg har vært der, og det utallige ganger, og selvsagt kjenner jeg fortsatt at unnskyldningene kan ligge der å luske bak i hodet mitt, de bare venter på å kunne komme fram og ta over. Det er sjeldent jeg lar de vinne. Ofte har jeg også kjent på at jeg har syntes synd på meg selv, “stakkars meg liksom, jeg sliter med overvekt”. Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare noen ekstra kilo for mye.

Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og altfor ofte lar vi dem vinne.

For en stund tilbake tok jeg ansvar, jeg tok ett godt tak i nakken og tenkte at nå var det nok. Det er ikke synd på meg, for jeg hadde faktisk mulighet til å gjøre en endring. Jeg fikk startet opp treningsgruppen for overvektige, en egen treningsgruppe kun for oss som sliter med overvekt. For meg hadde det lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg husker jeg syntes synd på meg selv, men jeg følte aller mest på skammen.
Men jeg tok tak i problemet. Treningsgruppen for oss som sliter med noen ekstra kilo ble en realitet. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått et unikt tilbud hvor vi 4 ganger i uken får en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?

Men så kommer unnskyldningene. Jeg har fått så utrolig mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og “at dette ville være perfekt for dem”. Men tar de skrittet over dørstokken? Unnskyldningene vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige til å bli aktive, og for å gjøre den endringen de så sårt ønsker ? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan kan man ikke gripe den?
Jeg blir frustrert, og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir planene våre ikke realisert, men overskygget av den ene unnskyldningen etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.

Ingenting er umulig. Jeg har selv mistet 40 kilo. Det har tatt lang tid, og  jeg er absolutt ikke i mål enda. Hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, en kamp jeg vil vinne. Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke om bare vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.

Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv med de riktige verktøyene. Disse verktøyene har ennå ikke Helse Norge tenkt å bruke kan det virke som. Selvsagt skal man, om man er “sykelig overvektig”, få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres idag. En slankeoperasjon er et inngrep som fjerner deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men for hvilken pris. Psykisk er det mange som sliter med depresjoner fordi ingenting har skjedd i hodet, og fordi kampen mot kiloene fortsatt vil være til stede i form av at man ikke skal opp igjen i vekt. Fysisk sliter mange med store, og mindre komplikasjoner. En slankeoperasjon er ikke en “quick fix”. Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank. Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunn kropp, en kropp som fungerer?

Trening alene vil ikke være nok, et sunt kosthold er selvsagt også veldig viktig. Men det ene funker ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange av dere sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, trening vil gjøre dere sterkere, mer smidige, noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil disse forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg mer energi. 

Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Ikke la oss gjøre den samme feilen. Vi må selv ta tak i egne problemer, og vi har hele tiden et valg. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Vi må vinne vår egen kamp. Noen lett kamp er det ikke, men den er mulig å vinne, man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare “en størrelse for stor”.

Her i Kristiansand har vi ett helt unikt tilbud med egen trening for overvektige, og jeg må innrømme at jeg nok hadde trodd at tilbudet ville blitt tatt i mot med åpne armer fra veldig mange av de som sliter med overvekt.Jeg hadde trodd at timene ville bli mer en fulle. En rask titt rundt en, så ser man jo fort at overvekt er ett stort problem, og man vet at der finnes utallige personer som ønsker en bedre helse. Hvorfor er det da ikke enda flere som benytter seg av et tilbud når det er rett foran dem? Klart det er mange overvektige som trener alene, eller som er med på ordinære treningstimer, men hva med alle andre? Jeg blir oppriktig lei meg når jeg faktisk nå innser hvor vanskelig det er å få overvektige med på et tilbud som er skreddersydd for oss, og som ikke vil gi annet enn store helsegevinster. Jeg sliter med å skjønne hvorfor…..Mange innen helsesektoren sier at vi overvektige er den vanskeligste gruppen å jobbe med. Det er vanskelig å få motivert oss. Leger vet ikke hva de skal tilby sine overvektige pasienter fordi der ikke er noe tilbud. Her i Kristiansand er det nå et tilbud, og alle leger, og legesentre har fått informasjon om det, men jeg har liten tro på at legene bruker dette til sine overvektige pasienter. Viktig informasjon tror jeg er blitt lagt i en skuff, og glemt bort.

Onsdag 30.mars starter treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten påskeferie. Kanskje skal du bruke påsken til å kaste alt av unnskyldninger på båten, og at den nest siste dagen i mars blir dagen hvor din nye reise starter?

For noen dager vi har hatt i det siste her i sør! Det er så utrolig deilig å kjenne at våren er i anmarsj! Selv om jeg egentlig aldri lar årstider påvirke humøret mitt ved at jeg blir høst, eller vinterdeprimert, så er det jo ingen tvil om at våren gjør en hel haug med humøret, og hele meg! Våren bringer frem enda mer smil, og den bringer frem de gode følelsene i hele kroppen. Lysten til å være så mye mer ute, den er definitvt tilstede – jeg elsker våren, og jeg tror våren er den årstiden jeg liker aller best. Jeg er i tillegg vårbarn, født i april, så kanskje det gjør at jeg elsker våren aller mest 🙂 Kjenne naturen endre seg, se det begynner å spire, og gro, plenen som begynner å bli grønn, kjenne solen varme, sitte på terrassen og la solen gi farge til ansiktet – våren er herlig! Nå er det bare å håpe på like fine dager når påsken snart banker på døren – det hadde vel vært optimal lykke! Vi skal ha hjemmepåske, men med fint vær, så betyr det ut på fine turer med sekk, fiskestenger og engangsgrill.

I mitt forrige blogginnlegg, så skrev jeg litt om at våren nå er kommet til butikkene. Jeg blir så utrolig glad når jeg kommer inn i butikker, og vårens farger bare lyser mot meg. Jeg har fylt garderobeskapet med masse fine vårklær, og jeg blir ekstra glad når jeg kan bruke rosa, lyseblått, eller en herlig lilla farge. Da smiler jeg om kapp med solen. Jeg elsker farger, og har sånn sett aldri vært redd for å bruke farger, og heller ikke ulike mønstre. Jeg får også mange hyggelige tilbakemeldinger på at jeg er flink til å bruke farger. Jeg blir også veldig glad når jeg ser andre som bruker farger. Jeg blir nok litt lei meg når overvektige føler at den sorte fargen gir en følelse av at man kan gjemme seg bort, og at man da ikke blir sett like mye som om man bruker farger. Jeg kan sånn sett forstå tanken, men sånne tanker skulle jeg ønske at vi kunne klare å gi slipp på! Vi som er en størrelse, eller flere for store, vi skal da ikke måtte gjemme oss bort! Vi må prøve å finne den gode følelsen av stolthet. Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Der er vi mange som har endel å jobbe med.

Jeg har fått endel henvendelser etter forrige blogginnlegg hvor endel lurer på hvor jeg har kjøpt den rosa ytterjakken som jeg hadde på meg på ett av bildene. Jeg elsker den jakken, og akkurat nå, så bor jeg i den. Den er tynn, så den passer til temperaturen her sør. Den er i tillegg superlett å ha på seg, så lett at man nesten ikke føler at man har jakke på seg. Den er også veldig lett å legge sammen, og legge i vesken om det skulle bli såpass varmt at man vil ha den av seg. Fargen på jakken er jo bare helt nydelig, iallefall for oss som elsker farger, og som elsker rosa 🙂 Jeg blir jo så glad når jeg tar den på meg – så at farger påvirker humøret, det er det ingen tvil om! Den herlige rosa jakken er kjøpt i nettbutikken til Alexis Mote. Jeg vet at jakken har vært utsolgt, men Daniel på Alexis har fått tak i noen flere av disse jakkene, så nå er det mulig å gå inn i nettbutikken og bestille den. Den ble tatt inn i alle størrelser, men her kan det nok lønne seg å være litt rask med å bestille. Jeg varierer litt mellom størrelse 48, og 50, så i denne jakken, som forøvrig er fra danske Ciso, så bestilte jeg 52/54. Den er ganske normal i størrelsen. Jakken starter på 38/42, så denne er ikke kun for oss som bruker store størrelser. Ciso er en leverandør av stormote som jeg liker veldig godt. God på passform, og design. Så til dere som har henvendt dere om jakken fra Ciso, og alle dere andre, nå kan du bestille den her :  http://www.alexismote.no/products/ciso-ytterjakke-rosa-1937-90-7477-col-430  Veldig hyggelig om du i kommentarfeltet i nettbutikken forteller at du har sett jakken på bloggen min 🙂

Det er så utrolig godt å føle på at kroppen er tilbake der den skal være, og det er så godt å føle på at lysten til å trene, og lysten til å komme meg ut på tur er tilbake. Til uken er det treningsfri med treningsgruppen pga påsken, så da er det ekstra viktig at jeg er på hugget og kommer meg ut masse. Snøen er vel borte de fleste steder her i Kristiansand, og jeg skal til uken ut på årets første tur i Sukkevannsløypa, rett her jeg bor. Løypa med det jeg kaller monsterbakker, men som også forteller meg om fremgangen jeg har hatt fra jeg slet meg gjennom løypen den aller første gangen. Fremgangen er veldig stor, og selv om jeg puster som en hvalross opp de verste bakkene, så er det ikke like ille som det var, og det beste av alt er jo at selv om jeg puster, og peser, så går pulsen raskt ned igjen – det er ett godt tegn på en forbedret kondis 🙂 Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang med turene i løypa. Glede vet jeg ikke om er det riktige ordet, eller kanskje det faktisk er en liten glede som kommer frem når jeg tenker på det…WOW! Det er fremgang det!!

GO’ LØRDAG!!

Jeg blir så innmari glad av å gå rundt i klesbutikker for tiden! Man blir litt lei av en mørk høst, og vinter, og gleden er stor når butikkene nå fylles med vårlige, flotte farger! Farger gjør noe med en, og jeg elsker farger! Jeg har absolutt mest sort i mitt klesskap, men jeg har også mye farger, og har aldri vært redd for å bruke farger dersom plagget er min stil. Ikke fordi jeg vil skille meg ut, men farger gjør meg så innmari glad. Mange overvektige velger nok sort, og grått, og alle disse mørke fargene fordi de vil gjemme seg litt vekk. De ønsker ikke oppmerksomhet, de ønsker ikke at alle skal se dem. Dessuten er jo spesielt sort en veldig kamuflerende farge. Mange er heller ikke der jeg er når det kommer til farger. For veldig mange så blir farger altfor mye, men for dere som faktisk liker farger : Ikke gjem dere bort i de mørke fargene! Kle deg i alle de flotte, herlige fargene som kommer nå i vår – butikkene fylles nå opp med så utrolig mye fint. Liker du det, så bruk det!

Jeg er sikkert ikke alene om å ha klesskap som er så fulle at dørene nærmest nekter å lukke seg. Klær er så utrolig moro, og det er en interesse jeg vel alltid har hatt…. eller jeg var vel aldri som barn den jenta som alltid skulle ha prinsessekjoler, men fra ungdomstiden, så ble klær en stor interesse. Min mor ser ikke helt hvem jeg har arvet denne klesinteressen fra, men jeg liker å kle meg pent, liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle seg feminin. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at store kvinner også kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser. Hvorfor skal ikke vi store kvinner kunne føle oss flotte, og velkledde når det er så masse flotte klær vi kan kle oss i? Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Dersom man sliter med følelsen av at klær er stress, og at man aldri finner noe man føler seg vel i, så skjønner jeg at klær ikke gir den store gleden, men sliter man med å finne noe man kler, så er der masse hjelp å få i butikkene, spesielt om man oppsøker spesialbutikkene på stormote. Stormotebutikkene er flinke på passform, og farger, det er her kunnskapen på stormote er. Her blir man ikke fortalt at man kler alt man tar på seg. Her får man de ærlige tilbakemeldingene, og den gode hjelpen man ønsker. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kjenner på kroppen at det blir en ” slitsom ” vår 🙂 Jeg har allerede handlet endel vårklær, og jeg har denne uken tatt i bruk den lekre, tynne og rosa ytterjakken fra Ciso. Humøret stiger mange hakk når jeg tar den på meg, og jeg får så mange fine tilbakemeldinger på den herlige rosa fargen. I tillegg til denne ytterjakken, så har det også blitt endel tunikaer i herlige farger som jeg gleder meg til å ta i bruk. Jeg er jo veldig glad i rosa, og jeg er veldig glad i lilla…blått er en farge jeg har veldig lite av. Har ett par plagg i marine, men ellers lite i blått. Ikke fordi jeg ikke liker blått, men jeg har kanskje aldri helt sett det som min farge, eller så har jeg gått for sort istedenfor. I forrige uke derimot så fant jeg min lyseblå drøm av en jakke! Den bare lyste mot meg, og det var kjærlighet ved første blikk! Når man opplever en slik kjærlighet, så sliter man med å løsrive seg…tro meg, jeg prøvde, men tankene gikk hele tiden tilbake til den fantastiske lyseblå jakken jeg hadde både sett, og prøvd hos Siri på PIP Stormote her i Kristiansand. Det er sjeldent jeg faller så pladask for noe som jeg gjorde i dette tilfellet. Når jakken i tillegg sitter som et skudd, så hjalp det lite å si til Siri at jeg skulle tenke på det…Jakken ble med meg hjem dagen etter, og jeg gleder meg sååå til å bruke den!! Jakken sier også kvalitet ved første øyekast. En fin jakke til de spesielle anledningene sa moren min, men nei, jeg har sluttet med å spare klær til de spesielle anledningene. Der er flest hverdager, så denne jakken skal brukes. Ikke at jeg skal jobbe i hagen med den, eller gå på tur med den, men ellers er den ikke i avdelingen for penklær til de helt spesielel anledningene 🙂

Min nye, lyseblå jakkedrøm er norsk design, og det er ekstra moro. Jakken er fra L’evolution, og jeg kjente ikke så mye til L’ evolution fra før, men det er ingen tvil om at dette er design av høy kvalitet, og hvor passform er en ting som står i fokus. Ett svært hyggelig bekjentskap som jeg definitivt skal bli mer kjent med etterhvert. Jakken kjøpte jeg på PIP Stormote her i Kristiansand, og her vet jeg at jeg får den beste servicen, og de ærlige tilbakemeldingene jeg ønsker. Siri har vært i denne bransjen i mange år, så dette kan hun! Jeg vet at når jeg går ut av døren der med et smil, eller to om munnen, så vet jeg at jeg vil bli like førnøyd når jeg kommer hjem. Det er den gode følelsen man skal ha når man går ut av butikken. Alle andre følelser tyder nok i mange tilfeller på nok et bomkjøp, og nok et plagg som bare henger til pynt…slik skal det ikke være!

Ta en tur innom din stormote butikk for å få en følelse av våren som er i anmarsj – butikkene fylles opp dag for dag. Går man mange år tilbake i tid, så var stormotebutikkene fylt med klær for kjerringer, og som ung jente var det ikke mye moro å gå kledd i slike klær, men man måtte fordi utvalget var som det var. Mye ga en følelsen av å gå kledd i telt, eller pølseskinn, men sånn er det heldigvis ikke lengre! Stormote butikkene er fylt med klær for alle aldre, og alle lommebøker. Teltene, og pølseskinnene er byttet ut med god passform, og lekker design. Jeg har fått handlet endel vårplagg nå, og jeg har nok brukt litt tid på å få presset det inn blant alle klærne mine. Noe er tatt bort, men det sees virkelig ikke…jeg er nok ikke helt ferdig med vårshoppingen ennå, men jeg ser at jeg må spare litt plass til sommerklær, for det trenger jeg virkelig. Lange sommertopper med god armlengde, la oss håpe at det kommer endel slike plagg til sommeren 🙂 Og så trenger jeg typiske turklær…t-skjorter, og topper som kan kan være på fjellet i uten å føle seg pyntet…det blir mange fjellturer i sommer, så da er det mye i mitt klesskap som ikke kan bli med på tur 🙂

Den nydelige, lyseblå sommerdrømmen av en jakke fra L’evolution finner du hos PIP Stormote både i Kristiansand, og Stavanger : http://www.pipstormote.no/  https://www.facebook.com/pipstormote/?fref=ts