I dag er det 10 år siden min flotte pappa gikk bort. Pappa gikk bort året han hadde fylt 65 år. Det er 10 år siden vi mistet han, og om det ikke føles som det er 10 år siden, så savner jeg han hver eneste dag. Pappa betydde så utrolig mye for meg. I dag vil jeg skrive om å savne, og om hvor viktig det er og ikke ta ting som en selvfølge. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, og det er vi nok ikke flinke nok til å se i hverdagens stress, og jag. Ikke at vi skal gå rundt å tenke på at morgendagen kanskje ikke kommer, men kanskje må vi stoppe opp litt, og tenke på at ingenting er en selvfølge, og sette mer pris på det som er, og det vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som du setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er mye jeg skulle ha sagt til pappa som jeg kanskje ikke hadde fått sagt, men samtidig så visste han hvor mye han betydde for meg, og hvor glad jeg var i han, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet.

Jeg har alltid vært nært knyttet til begge mine foreldre, og opp igjennom årene, så har man jo nesten trodd at man har de til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange av oss har. Pappa slet med sine helseutfordringer de siste årene, men ingen trodde at det var så alvorlig som det faktisk var. Han hadde hatt et hjerteinfarkt, og han hadde byttet årer, men alt skulle jo bli bra etter dette.Pappa skulle jo bli frisk igjen, og det følte vi han ble inntil februar for 10  år siden. Jeg husker ennå jeg ble våknet av ambulansen som kjørte inn i gata, jeg trodde aldri den skulle til vårt hus, men det var utenfor her den parkerte. Jeg husker jeg grep etter noen klær, løp ned trappene fra 2.etasjen, og rundt hjørnet hvor mamma, og pappa bodde. Jeg husker pappa satt på en kjøkkenstol med oksygenmaske, jeg husker de tok han med seg, og det var siste gangen pappa fikk være i leiligheten han var så utrolig glad i.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det ble en del dager på sykehuset. De hadde håpet, og troen, og det klamret vi oss til. Jeg måtte være sterk for pappa, og jeg måtte være sterk for mamma, og ikke minst datteren vår. Pappa kom ut fra intensiven, og inn på ordinært rom, og alt så lyst ut, men det varte ikke lenge før han igjen havnet på intensiven, og legene mistet mye av både håpet, og troen. Jeg husker pappa sa til meg at han ikke trodde han ville komme hjem igjen, og jeg husker hele hjertet mitt revnet i det han sa det. Jeg husker jeg sa at han var sterk, og at han snart ville komme hjem igjen … han kom aldri hjem. 9.mars 2006 døde pappa, og den 22.september samme året hadde han fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Pappa var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider 🙂 Det var pappa jeg drøftet ting med, og det var han som ga de gode rådene. Han stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om han ikke alltid var så flink til å si hva han følte, så visste jeg hvor glad han var i oss alle, og han viste det på sin måte. Jeg var aldri i tvil 🙂

Det å miste er så innmari vondt, og man tror aldri man skal klare å leve det vanlige livet igjen. Man faller helt ned i mørket, alt er bare vondt, og savnet er så sterkt. Det er så vondt å savne noen som ikke lengre er blant oss. Jeg tror jeg gikk i ett slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig en styrke man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Ikke husker jeg hvordan jeg klarte det, men det er denne indre styrken som kommer når man virkelig trenger den. Man kommer seg igjennom uten at man helt skjønner hvordan, og selv om det tar tid, så er det nok noe rett i at tiden leger alle sår. Alle sår blir ikke leget, i alle fall ikke for min del, men man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen… men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til pappa der han er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe han igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss. Ei god venninne av meg som også mistet sin far tidlig synes det er så fint å besøke graven, og hun synes det å gå på kirkegården gir henne ro. Der er ikke jeg. Jeg finner ingen ro der, og jeg synes fortsatt det er tøft, og vondt å besøke graven til pappa. Det hender når savnet har vært veldig intenst at jeg har dratt dit for å prate, og gråte, men roen, den finner jeg ikke…

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Hektiske morraer, unger skal kjøres hit, og dit, det er møter her, og der, og man er i denne evige sirkelen hvor man ikke får den gode tiden verken til seg selv, eller de rundt en. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også….men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Morgenturene med Dean hvor man ikke hører andre enn fuglene som ønsker oss en god morgen, solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet – alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit. Hverdagen er hektisk for de fleste, men jeg er veldig sikker på at det er mulig å bremse ned litt. Ungene må ikke være på aktiviteter hele uken fordi ” alle ” andre er det… kanskje er det andre ting som hadde betydd mer for ungene som også man selv kunne tatt del i. Kanskje må man ikke reise jorda rundt, og ha de store feriene når man faktisk finner like store opplevelser rett rundt hjørnet. Kanskje er det ikke alltid ungene som vil alt, men kanskje er det vi som legger opp til det fordi man føler man må i dagens samfunn.

Å ha tid til seg selv, og ha tid til de rundt en, det er utrolig viktig. Det å tilbringe viktig tid sammen, og oppleve gode ting sammen. For meg er det viktig å ta vare på de rundt meg så godt jeg kan. Mamma bor heldigvis i samme huset, og det har vært utrolig godt både for meg, og henne i årene etter at pappa gikk bort. Jeg synes det er viktig å ta meg av henne… ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, og fordi det gir meg så masse. Jeg er ikke alltid like flink med de store ordene, men jeg vet at de rundt meg vet hvor mye de betyr for meg. Før kavet jeg etter så mye, nå har jeg nok mer funnet roen. Jeg har skjønt hvor viktig det er å tenke på meg selv, og ta vare på meg selv. Det å sette av tid til de tingene man setter pris på. For meg er dette trening, det kan være velvære, men det er også samvær med gode venner. Det kan være en god film, og en bolle popcorn, det kan være en kosestund med pelsdotten – det er ting hvor jeg kjenner på den gode følelsen. Når det er sagt, så må dagene inneholde en god balanse av egentid, og tid til de rundt en. Min beste venn er uten tvil min følgesvenn gjennom 24 år, og vi stortrives i hverandres selskap. Det er en utrolig god følelse. En bekjent av meg kunne ikke fatte hvordan vi kunne være så mye sammen, hun hadde blitt gal kunne hun fortelle… for meg sier det mye om styrken i vårt ekteskap, og kanskje er det et varsko om man ikke klarer å  tilbringe mye tid sammen med den man deler livet sammen med. 

I dag skal jeg besøke graven til pappa…i dag skal jeg sette ned roser, og tenne lys, og jeg skal sende masse gode tanker til pappa som jeg er så inderlig glad i. Ta vare på dagen, og ta vare på øyeblikkene. Brems ned litt, og kjenn at du puster.Gjør de tingene som du føler er gode, og ta godt vare på de rundt en. Gi en god klem, vær raus med gode ord, og komplimenter – gjør dagen god for deg selv, og de du er sammen med. Ikke glem å si hva andre betyr for deg – ikke glem å leve… ingen vet om morgendagen kommer…..