Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Likevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er ålreit. Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, det er viktig. Det å flytte fokus har vært viktig for meg. Det har vært en innmari tung tid og akseptere at jeg i dag ikke kan fungere i arbeidslivet, og mange onde tunger har sine meninger om nettopp det. Det er en del som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke jobber, jeg som trener såpass mye, og som er ganske aktiv, hvorfor er ikke jeg i jobb? Jeg som smiler, og virker så fornøyd med livet, hvorfor er ikke jeg i jobb? Er det fordi jeg ikke gidder? Det er utrolig sårende når enkelte lager sine egne historier om min situasjon. Må jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som forteller at jeg er syk? Har andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke kan jobbe? Kan jeg ikke være fornøyd med livet selv om jeg står utenfor arbeidslivet? Jeg synes det er tungt nok og ikke kunne være med å bidra, og jeg synes det er tungt nok at jeg ikke er en del av et fellesskap om ikke noen tunger skal gjøre det verre for meg! Det er en grunn til at jeg ikke fungerer i jobbsammenheng, og hvem som helst kan få gå i mine sko om de ønsker det. Jeg bytter plass når som helst, og da hadde kanskje noen tunger fått en annen lyd. Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner meg en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tatt denne avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til dette bare fordi jeg ikke jobber? For meg er det en sorg og ikke være en del av arbeidslivet, så til dere som alltid må ha en mening om andre : Dropp det, eller gå en dag i mine, eller andres sko! Hadde dere sett på meg, eller andre som sliter med det samme at vi er syke, så hadde dere ikke sagt et ord, men sykdommen man ikke kan se, den er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere.
” Hva driver du med for tiden ? Jobber du fortsatt i radioen? ” Jeg kjenner at hjertet begynner å pumpe litt ekstra når jeg får disse spørsmålene. Jeg kjenner at kroppen blir stresset, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne ned i dette berømte hullet. Hva skal jeg svare når jeg til stadighet blir spurt om jobbsituasjonen? Joda, jeg vet at jeg skal svare ærlig, og oppriktig, men av og til er sannheten så innmari vond å fortelle. Av og til får sannheten meg til å føle meg så liten, så lite verdt, og veldig utenfor. Samtidig så føler jeg en enorm skam. Neida, jeg burde sikkert ikke føle på skam, men det er akkurat det jeg gjør. Jeg vet også så innmari godt at verden er full av mennesker som gjør seg opp sine egne meninger uavhengig av sannheten. De mener det de mener, og meningene, de forteller de høyt og klart. Det er sårt, og det er vondt når folk man møter gjør seg opp sine egne meninger ut i fra hva de ser, men det er ikke alt man kan se utenpå. Det er en grunn til at jeg trener, og det er en grunn til at jeg trener mye, men det koster, og det koster mange ganger mye. Likevel er det viktig for de utfordringene jeg har at jeg er i aktivitet. Mer enn det trenger ikke dere nyskjerrige, altvitende personer å vite, og tror dere at jeg er utenfor arbeidslivet fordi jeg ikke gidder, så får dere bare tro akkurat det.
Jeg har endelig funnet treningsgleden, og jeg ser at det nytter. Jeg brenner for at flere overvektige skal få kjenne på det samme som meg. Jeg har vært overvektig hele livet mitt, og som de aller fleste andre, så har jeg utallige ganger startet å trene. For det meste, så har jeg gjort dette alene. En gang i løpet av årene, så opplevde jeg å få stor gevinst av treningsinnsatsen min. Da var jeg vel 21 år, og bodde i leilighet på Tinnheia. Jeg fant ut at nok var nok, og istedenfor å bruke et treningssenter, så brukte jeg området jeg bodde i. Når de fleste satt inne og så på tv, så brukte jeg fotballbanen bak blokka. Jeg begynte med å gå rundt, og rundt banen… det ble mange runder i løpet av en treningsøkt. Etter hvert når jeg var sånn tålig sikker på at ingen så meg, så begynte jeg faktisk å jogge, og jeg merket jo at formen stadig ble bedre, og at vekta gikk godt ned. Jeg tok av meg ca 25 kilo i den perioden, og på et punkt, så var jeg strålende fornøyd. Jeg kunne gå i ” vanlige ” butikker for å kjøpe klær. Jeg har faktisk gått i str. M, noe som nok ikke tilsvarer dagens str. M, men jeg var så stolt, og fornøyd. Av en eller annen grunn, så trodde mitt lille hode at når jeg hadde nådd ei vekt jeg var sååå fornøyd med, så kunne jeg jo egentlig slutte å trene ..å holde dette ved like, det slo meg ikke et sekund . Er det mulig å være så stokk dum!!!! Jeg sluttet med turene opp til Dueknipen, og jeg sluttet å jogge på fotballbanen, jeg gikk ikke en eneste runde heller – for en komplett idiot jeg var! Sakte, men sikkert, så la jeg på meg igjen, og vekta viste etter hvert mer enn jeg veide før jeg hadde begynt å trene. Det var ingen god følelse, men jeg kunne jo ikke takke andre enn meg selv for at vekta stadig rakk tunge til meg. Det er vel den eneste gangen jeg virkelig har lykkes med å gå ned i vekt før nå…..Ellers har jeg gått ned, og opp igjen så mange ganger at jeg ikke har mulighet til å finne ut hvor mange ganger. Da jeg var 21 år, så var drømmen å veie 60 kg – den drømmen har jeg ikke lengre.
Treningssentre har ofte vært skumle, og jeg har sjeldent følt at jeg har passet inn. Det har vært blikk, og kommentarer istedenfor at enkelte heller hadde vært med på å heie meg frem. Istedenfor å snakke bak ryggen min, og le, så burde det stått respekt av at jeg faktisk ønsket å gjøre noe med det. At jeg trengte trening, og mer fysisk aktivitet, det er det jo ingen som hadde trengt å tre nedover ørene mine ved stygge kommentarer, eller hånlige smil – jeg var fullstendig klar over at jeg trengte å komme i form, ellers hadde jeg vel ikke vært der! Jeg har hatt denne vonde klumpen i magen mange ganger når jeg har prøvd meg på ulike treningssentre, og mange ganger har jeg hatt lyst til å snu når jeg var på vei mot inngangsdøren. Vonde kommentarer har gjort at tårene mange ganger har presset på, og sånn vet jeg at mange har opplevd det å gå på treningssentre. Mange har skrekk for å gå inn døren på et treningssenter. Det vrenger seg innvendig fordi man har hatt vonde opplevelser. Så prøver man andre treningsmåter, men går på trynet gang etter gang. En ting vet jeg iallefall : hadde det vært et treningstilbud beregnet på oss overvektige, så hadde jeg garantert benyttet meg av det. Jeg har opp igjennom årene alltid lurt på hvorfor det ikke har vært egne, tilrettelagte treningstilbud for oss som trenger å gå ned i vekt. Der finnes jo så mange tilbud til andre grupper. Man har kanskje kunnet gå et kurs, eller fått ett kortere treningstilbud, men hva hjelper det å gi oss en mnd, eller 6? Det kan hjelpe oss i en start, men så står vi alene, og utfordringene kommer for alvor. Hvorfor er det ingen som har tenkt langsiktig? Å gå ned i vekt er ett langtidsprosjekt, og her snakker vi år. Hvorfor har ikke staten sett at det må jobbes over tid istedenfor å sløse ut penger på kortere prosjekter som ikke fungerer? Dette engasjerer meg veldig, og jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med våre helsepolitikere. Det er tydeligvis at det er endel de ikke skjønner, eller vil skjønne…..
Ønsker vi overvektige å gjøre noe med problemet? Ønsker vi å gå ned i vekt, få en bedre helse, og en kropp som fungerer så mye bedre? Jeg vil tro at de aller fleste svarer ja på det. Klart vi ønsker det. Jeg vet alt om hvor vanskelig det er å komme i gang, men når man som overvektig har et tilbud, hvorfor benytter man ikke dette tilbudet? Jeg klarer ikke helt å forstå dette. Det er så mange jeg har pratet med som har etterlyst et treningstilbud for overvektige, et opplegg som går over tid, og hvor man treffer andre i samme situasjon som en selv. Trening som er tilpasset oss, hvor man kan gjøre det man klarer, og at det man klarer er mer enn godt nok. Et sted hvor man kan føle på treningsglede, et sted hvor man opplever at man mestrer, og hvor man har folk som vet akkurat hvordan du har det. Et sted hvor du kan gå i den gamle joggebuksen, og likevel føle deg vel. Ingen som ser, og ingen som ler – alle har mer enn nok med seg selv. Når dette tilbudet finnes her i Kristiansand – hvor er da alle som trenger tilbudet? Hvor er alle som har etterlyst ett slikt tilbud, og hvorfor trekker man seg når tilbudet er rett foran nesen? At det er tungt å trene, det er det jo ingen tvil om. Jeg skal love deg at du vil svette i bøtter, og spann. Du vil puste, og pese, du vil være både støl, og neste angre på at du begynte…men er det ikke sånn det skal være? Trening skal jo ikke være en søndagstur! Hvorfor skal ” alle ” begynne å trene sammen med oss, men så kommer man istedenfor med tusen unnskyldninger?
Jeg vet at treningssentre kan skremme mange, jeg har jo vært der selv, men nå er vi mange overvektige som går igjennom samme døren, så jeg vil tro at denne skrekken kan gjøres noe med om man bare prøver. En del har prøvd seg på timene, men så har det kanskje bare blitt med en time, eller to – hvorfor? Man blir sliten av å trene, det vil merkes i hele kroppen at den begynner og brukes, man svetter som en gris, og puster som en hvalross. Mye vil være vanskelig den første tiden, men sånn er det for alle. Gjør det du orker, og det du kan tenker jeg. Er noen øvelser vanskelige, så får du en alternativ øvelse. Kjenner du på pusten at du må ha en pause, så ta en pause – gjør det du orker, og klarer. Tenk på at alle små skrittene er store skritt, og de fører deg fremover til noe positivt. Jeg kjenner at jeg blir både frustrert, og undrende over at ikke flere overvektige benytter seg av et tilbud som er beregnet for oss som sliter med vekten. Jeg har ingen svar på hvorfor det er sånn, og jeg skulle så gjerne ha visst hvorfor det er sånn? Er vi full av unnskyldninger, eller er det på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål lengre? Vi har folk på gruppen med ulike utfordringer. Vi har folk med astma, med revmatisme, og mange sliter med vonde knær, skuldre, og rygg, men likevel, så får vi treningene til å fungere ut i fra hva hver enkelt kan gjøre. Det er enkelte der som aldri skulle bli med i gruppen pga sine helseutfordringer, men så nå er aktive, og flittige på treningene. Hvordan skal man få flere overvektige med i ei treningsgruppe, og om du er overvektig, og bor i Kristiansand, hvorfor er ikke du med?
