Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør….Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg,men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for de ekstra kiloene man har….

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Det vrenger seg i magen, og jeg blir kvalm av å tenke på det. Det er ikke sånn det skal være, men det er sånn det er. Å tenke rasjonelt, og fornuftig, det er lett for alle andre å si. For meg er frykten reell, og den har ett skikkelig godt tak i meg. Her er frykten sjefen, og jeg har tatt opp kampen med den utallige ganger, men jeg har tapt hver eneste gang. Frykten blir bare verre med årene også. Den tar ett bedre, og bedre tak i meg, og jeg er redd at jeg plutselig skal få angstanfall, og flippe helt ut. Turen nærmer seg med stormskritt, og her sitter jeg allerede med bankende hjerte, en uggen mage, og en angst det er vanskelig å beskrive…om to uker skjer det, og de to ukene, de løper av sted, og plutselig så står jeg der sammen med en grusom angst, en grusom redsel, og føler meg som ei livredd lita jente.

Du har kanskje skjønt det. Jeg skal ut å fly, og jeg tror at jeg er en av de få prosentene som aldri vil bli healet for flyskrekken min. Jeg er ett Mette Marit tilfelle, eller jeg er vel heller der som hun var i starten av sitt ekteskap med kronprinsen. Det nytter ikke å verken ta meg sammen, eller tenke fornuftig. Det nytter ikke at folk synes jeg er håpløs, eller at noen ler av skrekken min., Skrekken er reell, og jeg vet ikke om du har hatt skikkelig dødsangst noen gang, men det er akkurat sånn jeg føler det når jeg skal ut å fly. Ei tidligere venninne av meg sa at hun nærmest tok farvel med alle sine hver gang hun skulle ut å fly, og det er omtrent sånn jeg også har det. Når noen spør hva det er jeg er redd for, så er det egentlig det meste som har med fly å gjøre, men den redselen som stikker dypest er frykten for å dø. Så kan man jo le litt av det, og fortelle hvor mange fly som tar av rundt om i verden hvert eneste minutt, men for meg som da har denne frykten inni meg, så er det ikke så enkelt å tenke sånn. Eller når noen forteller meg at de ansatte om bord på flyet også vil trygt hjem til sine, det hjelper ingenting! I mitt hode, så kan jeg ikke fatte hvorfor noen vil ha en jobb der oppe i luften. Det er ikke naturlig at vi skal være der oppe i en blekkboks! I alle fall sier mitt hodet det. Jeg vet hvor lite ulykker der er med fly, og jeg vet at de fleste lyder jeg hører er naturlige lyder, og jeg vet at turbulens bare er kule U’er, altså ubehagelig, men fullstendig ufarlig, alt dette vet jeg, men i mitt hode vil liksom ikke dette trenge inn. Infoen er der, fakta er der, jeg vet hvordan alt fungerer, men likevel vil mitt hode ikke tro på det….håpløst, men det er min virkelighet. Jeg har lenge nå gruet meg for turen til Spania som er bare noen dager unna. Den vonde magefølelsen har vært der lenge, og blir bare sterkere, og sterkere. Jeg hater take off…jeg sitter og teller til 30 inni meg, for jeg har lært at de 30 første sekundene er de mest utsatte, jeg knyter hele kroppen, knokene er hvite, armen til min bedre halvdel er sikkert både rød, og blå…det eneste jeg ser litt frem til er landingen, og i det hjulene treffer bakken, da er jeg glad da!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ta tak i det er det mange som sier. Gjør noe med det! Jeg har virkelig prøvd! Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen i Petter Corneliussen ved Flight Clinic. Petter vet nøyaktig hvordan jeg har det. Han hadde det også sånn som meg i mange år. Kunne han velge å kjøre bil, så gjorde han det, akkurat som meg. Petter ble kvitt flyskrekken sin, og det gjør de aller fleste av de som har flyskrekk kurs gjennom Flight Clinic….men det er alltid noen som fornuften ikke trenger inn til, og en av de tror jeg sannelig er meg. Jeg har fått så god hjelp, og jeg har blitt forklart alt om flyets oppbyggelse, alt om det tekniske, alt om hvordan et fly fungerer, lydene jeg er redd for, sikkerheten om bord – alt har jeg lært, og alt vet jeg, men hvorfor er jeg da så redd? Jeg eier ikke kontrollen der oppe, og skulle noe skje med flyet, så vet man utfallet. For meg føles det så unaturlig at et stort fly skal kunne fly der oppe, og ikke minst kunne fly så mange mennesker, og så mange kilo. Jeg kikker alltid rundt meg for å se hvor mange overvektige der er med. Tenk om flyet bare hadde hatt overvektige mennesker om bord! Jeg hadde løpt det forteste jeg kunne ut av flyet, tro meg! Jeg har aldri hatt angstanfall under en flytur heldigvis, men inni meg skal jeg love deg at der er kamp! Alle vonde følelser dukker opp, de river, og sliter i meg. Jeg er kvalm, urolig, og livredd! Jeg svetter, jeg kjenner nesten at jeg hyperventilerer. En gang kom tårene også. Vi var på vei til New York, og vi skulle mellomlande i Frankfurt. På flyet dit, så bare gråt jeg. Ikke sånn at alle både så, og hørte meg, men tårene trillet fordi jeg var så redd. Min bedre halvdel var sikker på at vi bare måtte snu, og reise hjem, men ting gikk bedre på flyet fra Frankfurt til New York, og turen hjem gikk også sånn tålig takket være ett flott cabinpersonal som tok veldig godt vare på meg.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette ved og faktisk sette meg på et fly. Hadde det vært opp til Mr.redsel, og Fru angst, så hadde jeg nok ikke flydd. Samtidig så vet jeg at min angst også begrenser de rundt meg, og den begrenser meg.  Familien vil jo gjerne ha meg med, de vil oppleve mer sammen med meg enn vi kan oppleve ved å kjøre bil. Jeg vil jo også oppleve mer, se flere land, og destinasjoner. Skal jeg kunne det, så må jeg fly. Jeg går jo glipp av en hel masse om jeg ikke flyr, men det koster mer enn noen aner. Dere som sliter med det samme vet hvor mye det koster…Jeg har stått i kampen flere ganger, og jeg har blitt rådet til og ” bare stå i det .” Det er en kroppslig utfordring og sitte med en angst, og uro så lenge som man er om bord i et fly, og skulle man få ekstra utfordringer som turbulens også underveis, så skal jeg love deg at det er en kamp når man nærmest ikke får puste, og all uro, og angst i hele verden dukker opp i kroppen min!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har prøvd mye for å få en bedre flytur, og selv om mange ser på det som fusk, og at man heller skal stå i kampen, så bryr jeg meg lite om hva andre tenker akkurat på dette området. Om jeg kan få en bedre flytur, så gjør jeg det. Når all nyttig informasjon, og fornuft ikke vil trenge inn i skallen min, så må jeg ta andre grep. Jeg er avholds, så rådene om å dingle i baren før avgang, det rådet tar jeg ikke 🙂 Flyskrekk kurs har jeg tatt.  Jeg har vært i cockpit flere ganger for å snakke med kapteinen, men det hjalp lite det også. Jeg fikk jo bare mer panikk når jeg så kapteinen, og piloten sitte å drikke kaffe, og se helt andre veier enn der jeg mente de skulle se, nemlig rett frem! Ikke hadde de hendene på en eneste spake en gang! Jeg vet at flyet går på automatikk stort sett, men de kunne vel hatt hendene på spakene, og fulgt med!! Sånn tenker jeg i mitt hode 🙂 Jeg har møtt tidligere flykaptein, Bjarne Gundersen som har vært flykaptein i utallige år. Han har ikke vært i en eneste ulykke, ikke en eneste nesten ulykke en gang. Han hadde fugl i motoren en gang, men heller ikke det var noen krise. I alle årene som flykaptein, ingen ulykker, ingen skremmende hendelser, og han gledet seg til å gå på jobb hver eneste dag. Dette burde gått inn i mitt hode, men nope, heller ikke det beroliget meg. Jeg som føler jeg har så kontroll på så mye i livet nå, men her sliter jeg virkelig 🙁 Jeg har prøvd sovetablett, for det jeg ønsker høyest av alt når flyskrekken ikke vil forsvinne, det er å sove meg gjennom hele flyturen. Kunne jeg ha sovet meg gjennom flyturen, og nærmest hatt en garanti for det, da skulle jeg ha flydd verden rundt jeg. Sovetabletter funket ikke…øynene var store som tinntallerkner, og jeg sov ikke et sekund. Jeg har prøvd beroligende. Først en type som jeg ikke syntes hjalp så mye, så en annen når vi nå sist var i London. Reisefølget mente jeg var veldig rolig, jeg kan egentlig ikke huske så mye, for jeg visker bort alt som har med fly å gjøre når turen er over. Nervene er jo i tillegg i høyspenn. Jeg sliter med å vite hva slags doser jeg kan ta. Legen setter jo anbefalt dose, men den dosen er jo aldri nok for meg, så da sliter jeg med å vite hvor mye jeg kan ta…jeg er jo redd for å ta for mye…

Om to uker reiser vi av sted til sol, og varme. Jeg skulle jo bare ha gledet meg. Vi skal leie hus som har eget basseng, så endelig skal jeg bade i syden! Klart jeg gleder meg til det, men jeg klarer vel ikke helt å glede meg før jeg er trygt nede på spansk jord. Jeg er heldigvis den som under hele turen ikke gruer meg til hjemreisen. Jeg klarer å slappe av, og nyte ferien…selv om angsten for hjemturen klart ligger der et sted. Klumpen i magen, og den vonde følelsen av å grue seg blir bare verre, og verre nå fremover, men til Spania skal vi, så får vi se om jeg kan finne en løsning som kan hjelpe meg noe før vi drar. Jeg har tidligere prøvd hypnose i forbindelse med overvekten. Nå har jeg bestemt meg for å prøve hypnose mot flyskrekken. Hypnotisør, Bo Christensen mener at om jeg er en 9’er, eller 10’er på fryktskalaen, så mener han at han skal kunne få meg ned på en 2’er slik at jeg skal kunne kjenne på det å glede meg, kjenne på de gode følelsene. Jeg er veldig tvilende til akkurat det. Jeg synes det å gå fra 9, eller 10 til en 2’er, det var ett stort hopp, men jeg er åpen, og jeg er spent på å se om det kan fungere. Ingen ville blitt mer glad enn meg om det faktisk var hjelp å få til ett håpløst flyskrekk tilfelle som meg. Beroligende skal jeg ha i vesken. Jeg bare må ha det, og så ble jeg anbefalt å prøve det ut hjemme før jeg drar…eh, jeg trodde kanskje ikke virkningen ville være den samme hjemme, og på flyet? Hjemme er jeg jo rolig, noe jeg ikke er på flyplassen….

Jeg teller ned, og inni meg er det nok en stemme som sier at jeg aller helst ikke vil dra, men jeg vil jo det, eller jeg vil til Spania, men jeg vil bare ikke fly. Kunne jeg bare sove meg gjennom turen…jeg skulle bare ha skrudd på en sovebryter når jeg kom om bord, og trykket den av når jeg landet. Jeg bryr meg katta om å se verken på skyer, blå himmel, eller minihusene der nede, jeg vil bare sove! Det hadde vært perfekt det. Det er flere som har det som meg, og om bord i et fly, så sies det vel at rundt 70% av passasjerene har flyskrekk i større, eller mindre grad. Så takler man skrekken, eller angsten på ulike måter…akkurat nå funderer jeg veldig på hvordan jeg skal takle min. Mandag 19.september reiser vi….

Skulle du slite med flyskrekk, så vil jeg på det varmeste anbefale deg å ta kontakt med Petter Corneliussen på Flight Clinic. Petter vet hva flyskrekk er, og han har hjulpet masse mennesker med flyskrekken sin. Du finner mer info om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/

Fra angst, og uro til glede 🙂 Vi har en flott giveaway på bloggen i disse dager. Vi skal nemlig i samarbeid med Nice Size i Drøbak gi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan se på Facebook siden deres hvor de hele tiden legger ut bilder av mye av utvalget i butikken. Butikken selger ikke bare stormote, så her har alle muligheten til å finne seg noe nytt til høstens garderobe. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Jeg skulle tro at alle hadde lyst på 800 kr å handle noe nytt til garderoben for 🙂 Du finner Nise Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

Om du er på Instagram, så hadde det vært hyggelig om du fulgte meg der også : heidirosander

For ei fantastisk uke som nå er tilbakelagt! Jeg har vært så flink, og så disiplinert når det kommer til treningsplanen min. Treningsplanen er fulgt 100%, og jeg har trent som jeg skulle, hver dag mandag til fredag. Jeg smiler fra øre til øre, og klapper meg selv på skulderen – jeg har vært flink, utrolig flink! Ikke har det vært et pes å komme meg på trening heller. Gruppetimene med overvektsgruppen er jo timer jeg alltid ser frem til, og egentreningene har gått som planlagt. Å være på trening på Spring kl.07.00 om morraen to av dagene, det har heller ikke vært noe problem. Jeg er en morgenfugl, jeg elsker morraer, så når klokka ringer 0615, så er det ikke noe problem å komme seg i treningstøyet for å dra på trening. Det er deilig å trene så tidlig. Det er ikke da de fleste trener, så det er godt med plass, ingen køer på apparatene, og det beste med å trene så tidlig, det er at når klokken har passert 08, og jeg er på vei hjem igjen, så er dagen så vidt begynt, og jeg har hele dagen foran meg – for en god følelse!

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Timene med treningsgruppen for overvektige er i gang igjen, og det var så godt å komme tilbake på gruppetimene. Jeg har virkelig savnet timene i sommer, og jeg har savnet den flotte gruppen. Det å komme inn i de vanlige treningsrutinene igjen, det er veldig godt. Gruppetimene betyr så utrolig mye for resten av treningene mine. Det er så mye lettere å trene på egenhånd når jeg har disse to faste holdepunktene i uken. Jeg har jo treningsplanen for høsten som SKAL følges, og da er det fint å ha en kombinasjon av gruppetrening, og egentrening. Det var hyggelig å se en del nye ansikter på overvektsgruppen når vi startet opp igjen forrige uke, så jeg håper de fortsetter på timene våre. Ei slik gruppe er gull verdt, og jeg hadde nok håpet at det hadde vært enda flere nye som dukket opp. Jeg hadde ei god liste over personer som ville jeg skulle ta kontakt med dem når gruppetimene startet opp igjen. Det var veldig få av disse som kom, og det er veldig synd 🙁 Kommer man bare over den berømte dørstokken, og får slitt seg igjennom noen treningstimer, så vil resultatene komme, og ordet trening vil få en ny mening. Uansett hva som er årsaken til at man ønsker å trene, så vil man oppnå målene om man virkelig ønsker det….men man må ønske det! Det nytter ikke å ha lyst, eller tenke på det, man må ønske det, og man må være villig til å gjøre en innsats. Ingenting kommer dalende ned i hodet på deg. Ingen kommer til ta valget for deg, eller plassere deg på treningene – valget er ene, og alene ditt. Det er du som må ønske det, og det er du som må gjøre det. På overvektsgruppen så trener man av ulike årsaker. Hovedfokuset for oss alle er helsen. Å gå rundt med overvekt gir utfordringer for helsen vår, og da er trening så uendelig viktig! Noen er som meg i gang med en endringsreise hvor man ønsker både en mye bedre helse, og man ønsker å gå ned i vekt, da er treningen er en viktig del av det å komme til målet, men det viktigste for oss alle er en bedre helse. Det og kunne yte mer, orke mer, bli en bedre utgave av oss selv. Flere på gruppen har gått ned i vekt, så at det nytter, det er det ingen tvil om at det gjør.

Det å føle på at man lykkes med målet man setter seg, det er en følelse jeg håper å kjenne mye på utover høsten. Forrige uke var en knallbra start, og jeg kjenner på at det ikke bare skal bli en bra start, men en like bra fortsettelse. Jeg er så innstilt på å klare planen min. Jeg vet der vil bli uker hvor planen ikke vil bli gjennomførbar, men da må jeg prøve å finne gode alternativer. Da er jo det å gå ett veldig godt alternativ. Det skal ikke mye til før man går fra den gode følelsen til flodhestfølelsen. Flodhestfølelsen, det er følelsen man får når uken har vært en drittuke. Da hjelper det lite å tenke positivt, for når man får flodhestfølelsen, da er alt bare dritt. Man føler seg som en vaggende flodhest…aldri har man vært så stor før, og attpåtil er det ingenting av klær som passer…for ingen klær passer jo en flodhest. Disse utfordringene vil jeg fortsatt ha, og jeg vil nok kjenne på flodhestfølelsen flere ganger i høst, men målet er  å følge treningsplanen så godt som jeg kan, og da vil  ikke flodhestfølelsen dukke opp like mye. Vi er jo noen rare skruer av og til. Det skal ikke så mye til før man går fra ” the top of the world ” til å føle seg som den største personen i hele verden, og at hele klesskapet kan egentlig bare kastes fordi ingenting passer. Du har sikkert stått i speilet mange ganger, og kjent på disse følelsene. Du har sikkert hatt hele garderoben på senga i desperat leting etter noe som bare MÅ passe, eller i det minste se så nogenlunde ut 🙂 Jeg kan love deg at det er fullt mulig å gjøre noe med disse tankene, og følelsene sånn at de i alle fall kommer noe sjeldnere. Det å komme i gang med målene sine, og lykkes med de, det er en veldig god oppskrift. Fra å ha følt meg som en elefant, og en flodhest omtrent hver dag i mange år, så dukker heldigvis disse følelsene opp veldig sjeldent nå. De dukker opp, men det er sannelig ikke ofte. Hadde det ikke vært deilig å kaste mange av disse følelsene, og negative tankene på båten? Du har muligheten, men det er kun du som kan gjøre noe med det!

Denne uken, så blir det en flott giveaway på bloggen! Det er på tide at vi igjen gir bort en flott gave til en av mine flotte lesere. Vi slår på stortrommen sammen med Nice Size i Drøbak, og gi en heldig leser et gavekort på 800 kr! Høsten er på vei, og butikkene fylles med så utrolig mye flotte høstvarer! Det er en spennende motehøst vi går i møte. Mye flotte klær, spennende design, og fine farger. Nice Size er en utrolig flott butikk med ett veldig godt utvalg av klær i store størrelser..men butikken selger ikke kun store størrelser. En del av utvalget går fra str. 38, og stopper på str. 56. Butikken ligger i Drøbak Amfi, og er absolutt verdt et besøk dersom du er den veien. En flott butikk, blide, flotte jenter som jobber der, og veldig god service! Du som vinner kan enten dra innom butikken om du bor i nærheten, eller du kan finne noe fint på Facebook siden deres. De har ikke nettbutikk, men Nice Size er veldig flinke til å legge ut bilder på Facebook av utvalget sitt. De oppdaterer stadig med bilder når der kommer nye varer inn i butikken. Gavekortet på 800 kr kan bli ditt om du legger igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du gjerne vil vinne gavekortet, og du er med i trekningen. Husk at du legger igjen epost adressen slik at vi lett kan få tak i deg om det er du som vinner. Jeg håper mange av dere blir med i trekningen 🙂 Følg gjerne Nice Size på Facebook : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/

Innehaver av Nice Size, Stine i ett av høstens flotte plagg.

Dersom du er på Instagram, så hadde det vært utrolig hyggelig om du vil følge meg der : heidirosander

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi er fæle til å klage. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Denne sommeren har nesten alle jeg har møtt på klaget på været. For en forferdelig sommer det har vært! Ingen trekker frem annet enn dette hersens forferdelige været som omtrent har ødelagt hele sommeren. Ærligtalt! Styres livene våre av hvordan været er? Er det været som avgjør hvordan livet, og dagene våre skal være? Om det regner, hva så? Om du ikke kan gå på stranden som planlagt, har man da ingen andre ting å gjøre? Skal hele sommeren gli forbi mens du klager på det dårlige været? Jeg må innrømme at jeg blir veldig oppgitt av all klagingen jeg hører overalt. Ei veldig god venninne av meg sa det så utrolig fint ” Jeg har egentlig ikke registrert hvordan sommerværet har vært, for vi nyter sommerdagene uansett vær.” Er det ikke sånn det bør være? Istedenfor å se dagene, og sommeren gli forbi fordi solen ikke skinner, så nyt hver eneste dag! Det er mye man kan fylle dagene med selv om man ikke kan sole seg, eller gå på stranda, eller sitte på brygga med tean i tanga. Heldigvis er det sånn jeg også nå klarer å tenke. Jeg bryr meg lite om været fordi jeg hele tiden har fine ting å fylle dagene med. Jeg gidder ikke bruke verken tid, eller energi på å irritere meg verken på Storm, Yr, eller han der oppe 🙂 Været er som det er, og er det ikke litt trist at været skal ta så mye plass i livene våre?

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og tar ofte valg som gjør at vi klager vår store nød etterpå. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, tidsklemma, mangel på egentid, mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alt vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv til sist? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre sist. Vi kan være den vi skal for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når man kan ta vare på seg selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over at man ikke rekker det man skal, og ikke har tid til det man skal, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke alle andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har blitt så utrolig mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, eller la den ene unnskyldningen etter den andre får styre valgene dine. Vi har en tendens til å skylde på nettopp alle andre. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere. Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen over været, og bruk energien på ting som er gode.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, vg. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som ?det har vi prøvd før? eller ?det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre (hvete-) boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil den bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe? Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg kan stå opp av sengen hver morgen, frisk, og rask ( etter forholdene i alle fall hehe ), og jeg har ett utrolig godt liv. Hvorfor skal jeg da bry meg om hva fremmede mennesker mener om meg, og min kropp? Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen. Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg gjør akkurat det jeg føler for uten å tenke på hva andre måtte mene, og tenke, for dere som følger bloggen vet at jeg ikke er kommet så langt ennå, men jeg kjenner likevel at jeg tar disse små stegene som jeg vet at tilslutt vil være veldig store. Jeg vil mer, og mer trø utenfor denne berømte komfortsonen, og da kan jeg jo være stolt, eller hva?

Som på fredag for eksempel. Det var veldig varmt i Kristiansand på fredag. Jeg hadde vært i begravelse, og fulgt faren til min aller beste barndomsvenninne til sitt siste hvilested. En slik sorgfull dag gir en mye tanker. Det er så innmari vondt å miste. Jeg har selv mistet pappaen min, og jeg vet hvor vondt det er. Jeg er livredd for døden, og kjenner at jeg nesten ikke får puste når jeg tenker på at en dag er alt borte, det er slutt for alltid. Nå spørs det jo også hvor man er i livet i forhold til å tro. Noen tror på himmelen, noen tror på den andre siden, noen tror på at når det er slutt, så er det slutt. Vi har alle våre tanker rundt hva som skjer etterpå. Jeg tror ikke det er slutten, men likevel, så hyperventilerer jeg ved å tenke på at tenk om det er nettopp slutten… Huff, nå skulle ikke dette være et blogginnlegg av det triste typen, men det å leve, det er så utrolig viktig. Det å nyte livet, og fokusere på å ha det best mulig, det er noe vi bør tenke over alle sammen. Vi tenker at livet skal nytes når barna blir større, eller når det er mindre å gjøre på jobben…eller når vi blir pensjonister. Livet kommer ikke med noen garantier. Vi må ikke utsette, og utsette, for plutselig, så kan det være for sent.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For min del, så handler det å leve mer også om å bry meg mindre om hvordan jeg ser ut. Visst jeg klarer å slippe alle de idiotiske tankene på at kroppen min er stor, og heller fokusere på hvem jeg er, hva jeg står for, og hva jeg er god på, så vil jeg kunne nyte livet mye mer, og det å kjenne at jeg smått kaster en del dumme tanker bort, det er en innmari god følelse! Mange vil sikkert trekke på smilebåndet av mine utfordringer, men for meg er de store, for andre er det absolutt ikke en utfordring i det hele tatt. En av mine store utfordringer, det er å vise armer. Jeg skal helst ha armlengde som dekker ned til ca midten av armen. Grevinneheng, og løshud er ikke pent, i alle fall ikke på meg selv 🙂 Jeg har ett par tunikaer som er uten arm. De er sånn singlet type. Veldig deilige å gå i. Den ene er blitt brukt til å male i fordi jeg ikke så noe håp for den i forhold til at den ville bli vist i offentlighet noen gang, så den ligger blant arbeidstøyet..men jeg har også en turkis en, og den har jeg tatt på meg når jeg sitter på terrassen, og jeg sånn sett er ganske for meg selv. På fredag når det var så varmt, så trødde jeg utenfor komfortsonen, og gikk med helt bare armer i boligfeltet når jeg luftet pelsballen. Wohoo! Nå vet jeg at noen trekker på smilebåndet, men dette har jeg ikke gjort før, og jeg gjorde det ikke bare en gang, men jeg gikk sånn hele dagen, og glemte vel egentlig at jeg hadde den på. Vel, jeg gikk ikke på butikken altså, eller til byen, her snakker vi et skritt om gangen 🙂 Et steg i riktig retning, så får vi se om vi våger oss utenfor boligfeltet med bare armer i løpet av sommeren 🙂

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være. Jeg har mange ganger på forhånd bestemt meg for hva andre tenker om meg fordi jeg er større enn mange andre, og det selv om ingen overhode har antydet at mine tanker er de rette. Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokuset var på vekten. Jeg vet at jeg ikke er 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, og tenke tanker, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi, så tenker jeg i dag at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Når alt kommer til alt, så tror jeg vi må spørre oss selv hva som er viktig? Er det viktigste å ha den ” perfekte ” kroppen, og hva i all verden er den perfekte kroppen? Er det vekta som gjør oss lykkelig? Jeg tror ikke de slanke, og veldreide er de som er mest lykkelige. Alle sliter med sitt, men man tror automatisk at dersom man er normalvektig, så har man kun lykke i livet. Lykken kan ikke leses av på badevekta. Klart man har en del flere utfordringer når man er overvektig, og disse har man jo færre av med en lettere kropp, men vekt, og lykke går ikke hånd i hånd. Sunnhet, og god helse finner man heller ikke i alle slanke kropper. Kunne man ha sett på innsiden av oss alle, så tror jeg mange ville ha blitt overrasket. Om ting ikke legger seg på utsiden hos alle, så er der mye man ikke kan se.

Det er mye snakk om sommerkroppen denne sommeren. Hva er sommerkroppen, og hvorfor skal alle hige etter den? Hvem er det som har bestemt hvordan en perfekt sommerkropp skal se ut? Dette skaper ett så utrolig negativt fokus, som igjen resulterer i at flere pakker seg inn i frykt for å vise sin egen kropp. Fokuset har vært enormt stort den siste tiden på hvordan kroppen skal være, og hvordan man skal komme ned i vekt for å få kroppen alle drømmer om. Magen, og rompa skal frem i lyset, og jeg synes det hele bare er utrolig trist. Det er ingen som liker lange bukser, og topper med halvlange armer på virkelig varme dager. Det er da man drømmer om å finne frem shorts, og singlet, og ta meg seg badedrakta for å hoppe i nærmeste vann. Ingen ønsker å kle på seg på varme dager, men med alt fokuset på den perfekte kroppen, så er det ikke akkurat flere som kler av seg. Da gjør man ofte det man kan for å skjule det meste. Man vil ikke vise at magen er like stor i år som i fjor, eller at valkene sitter på akkurat samme plassen som de har gjort de siste årene. For de fleste av oss, så ble det ikke sommerkroppen denne sommeren heller. Jeg vet at neste sommer en gang kommer, men det ble ikke i år, og jeg har heller ikke satt de store planene for at den vil komme neste sommer heller. Den kommer når den kommer… likevel er det ikke riktig at man skal ha dårlig samvittighet, eller føle seg som den tjukkeste i hele verden. At sommerkroppen ikke kom denne sommeren heller skal da ikke ødelegge hele sommeren for deg! Det er ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam at endel av oss lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen? Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har trossalt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og det er første gangen jeg virkelig har tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før 🙂 Nå går jeg i singlet sånn litt i offentlighet ( må bare sørge for å få en fin farge nå ), jeg skal kjøpe meg ny badedrakt, og jeg skal bade i sommer. Jeg skal til og med finne frem sommerkjolen fra i fjor. Jeg vet det er langt igjen, men det gidder jeg ikke å tenke på. Jeg skal tenke på hvor flink jeg har vært som har kommet dit jeg har 🙂

I morgen trekkes en vinner av det flotte treningssettet fra Stormberg. Kanskje kan nytt treningstøy gi deg den boosten du trenger for å være aktiv i sommer? Du kan vinne en flott Danne trenings t-skjorte som går fra str. XS til 5 XL, og du kan vinne en flott treningstights som kommer i de samme størrelsene. Vil du vinne treningstøy? Legg igjen en kommentar på bloggen, og HUSK EPOSTADRESSEN din! Du kan se Danne trenings t-skjorte her : http://www.stormberg.com/no/danne-resirkulert-t-skjorte-dame.html#10131740033, og Danne treningstights her : http://www.stormberg.com/no/danne-resirkulert-tights-dame.html#10075190001

Det å trø utenfor komfortsonen i blant, det er vel noe vi alle gjør. Det er ingen god følelse, men samtidig, så blir man jo litt stolt over at man har gjort noe man egentlig ikke føler seg vel med…og kanskje var det ikke så ille som man først fryktet. En av de tingene jeg nok har likt minst opp i gjennom årene, det er nok å bli tatt bilder av. Når man ikke føler seg vel med seg selv, så vil man i alle fall ikke se seg selv på diverse bilder i alle mulige sammenhenger. Det har liksom gjort umåtelig vondt i magen å se seg selv på bilder, for der, rett foran nesa på en, så ser man sannheten, sannheten om hvordan man faktisk ser ut. Så gransker man bildene opp, og ned, og i mente, visst man i det hele tatt orker å se seg selv da. For begynner man først å granske et bilde, ja, så gransker man det til den minste detalj også. Man ser haka som er dobbel dobbel, man ser det runde ansiktet som ikke bare er rundt, men vanvittig rundt, og så er det jo alt heng, og valker – ååå, jeg har blitt så deprimert av å se meg selv på bilder utallige ganger, og like manger ganger har jeg gått rett i kjelleren. Man spør seg selv om bildet faktisk er sannheten, eller var det bare en usedvanlig uheldig vinkel bildet ble tatt i. Jeg havnet sjeldent på det siste selv om jeg prøvde mange ganger…det var sannheten, og den svei!

Når jeg begynte å blogge, så visste jeg også at bilder var ett must. Jeg kunne ikke bare legge ut illustrasjonsbilder. Jeg måtte på en, eller annen måte bli komfortabel med å legge ut bilder av meg selv. Akkurat det har vært en prosess, og til tider en litt tøff prosess, men hele tiden har jeg måtte si til meg selv at en blogg uten personlighet, det går ikke. Om noen tror at jeg er kommet dit at jeg legger ut bilder med glede, så tar de nok feil 🙂 Jeg er nok ikke der ennå at jeg fryder meg over å se meg selv på trykk, men jeg er blitt mye mer komfortabel med det. Bildene er meg, og det er sånn jeg er. Så skulle jeg selvsagt ønske at haken ikke var så dobbel, eller at ansiktet ikke var så rundt, men det er nå sånn jeg er akkurat nå. Det viktigste er at jeg er blitt mer glad i meg selv, og kan akseptere mer at jeg er som jeg er, og at størrelsen ikke er meg. En annen viktig ting jeg sier til meg selv er at om jeg ønsker at haka skal bli mindre, eller at magen ikke skal henge så mye som den gjør, ja, så er det jo kun meg som kan gjøre noe med det. Da er det bare å brette opp armene enda mer, og jobbe for at det skal skje en endring. Alt er mulig om man vil det sterkt nok, og det er kun en selv som kan gjøre noe med det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På fredag trødde jeg litt utenfor denne komfortsonen igjen, men du verden så moro det var! På fredag hadde ZIZZI her i Kristiansand fotoshoot for kundene sine, og i noen minutter, så kan man kjenne litt på følelsen av det å være modell. Tommelen opp for ZIZZI som gjør dette for kundene sine, og så håper jeg at mange rundt forbi i landet blir med sånn at dette kanskje kan bli en årlig happening. Hele opplegget er gratis, og en gest til alle kunder som ønsker å være med. Man får låne klær, man blir sminket, og tatt bilder av uten at det koster en krone. Man får velge seg et bilde også helt gratis, og man kan kjøpe det antall bilder man vil utenom. Jeg var med i fjor også, så da ble det plutselig litt mindre skummelt å være med i år. Man vet litt mer hva man går til. ZIZZI lager et skikkelig opplegg for kundene sine. Man får komme til butikken en stund før for å ta ut klær som man skal ha på seg under fotograferingen. De ansatte hjelper deg om du ønsker det. Jeg er nok ikke den letteste kunden akkurat der, for jeg tar ikke på meg noe jeg ikke selv synes er fint både i farger, og form, men vi ble enige til slutt, og jeg ble veldig fornøyd. Etter at klærne er valgt, så kommer man i stolen til en profesjonell make up artist, og det er så moro å sitte i stolen, og bare bli stylet av en som virkelig kan det. Fascinerende å se hvordan de jobber, og hvordan det ligger i hendene deres. Etter en makeup jeg var strålende fornøyd med, så var det tid for å ta bilder. En flott fotograf fikk deg til å føle deg som en modell i noen minutter, og det var ulike posisjoner, og ulike rekvisitter som ble brukt. I noen minutter så tenkte jeg verken på dobbelhaka, eller det runde ansiktet. I noen minutter var jeg liksom modell, og jeg glemte at jeg faktisk var midt i en butikk, og at det var mange andre rundt meg. Det var en fantastisk opplevelse!

Så var det siste stopp : Bildene. Det er en del sommerfugler i magen når man skal se seg selv i ulike posisjoner på store bilder på en skjerm. I tillegg skal man da velge ut sine favoritter. Ett par av bildene var i kategorien ” Slett “, det var disse bildene hvor man føler seg dobbelt dobbel, eller var det de som viste sannheten hehe. Resten var jeg veldig fornøyd med, og jeg skal være så ærlig å si at det også var noen bilder jeg var utrolig fornøyd med 🙂 Rart å si at man er utrolig fornøyd med bilder av en selv, men når jeg er det, så har jeg lært at jeg skal si det. Viktig å si positive ting til en selv, og ikke bare fokusere på det negative, for det negative finner man nok av. Etter endt fotoshoot, så hadde jeg 10 bilder som ble printet ut, og en hel cd med alt av bilder som ble tatt. Disse kommer nok til å dukke opp på bloggen med jevne mellomrom 🙂 Jeg har lagt ut ett par bilder i dag som ble tatt på fredag sånn at dere ser hvordan de ble, og så ser dere litt av antrekket som ble valgt. Jeg jaktet etter farger, men så ble det noe helt annet. Antrekket ble en pudderrosa tunika. Jeg hadde en marineblå, tynn, lang jakke, og ett nydelig skjerf. Marineblått har jeg veldig lite av. Det har aldri vært en farge som har fenget meg så veldig, men denne jakken ble jeg veldig fornøyd med, og den ble med meg i handleposen hjem 🙂 Dersom du har anledning til å være med på en fotoshoot i din ZIZZI butikk, så GJØR DET! Det er en utrolig fin opplevelse, og det er moro og bli stylet, og sminket, og jeg garanterer deg at du kommer til å bli så fornøyd når du ser resultatet på bildene som blir tatt. Det er ett utrolig dyktig team som reiser rundt i hele Skandinavia i disse dager, og nå, nå er de i Norge. Jeg gjør det gjerne igjen til neste år om det blir en ny omgang med fotoshoot. Med meg på fotoshoot, så hadde jeg treningsvenninnen min, Lena. Hun trådde utenfor sin komfortsone på fredag, og hadde en utrolig fin opplevelse 🙂

I kveld trekker jeg vinnerne av de to flotte produktene fra Desigual som er gitt av MYE FINT i Grimstad. Butikken ligger i gågada, og det er en opplevelse å besøke butikken. MYE FINT har gitt en flott fargerik lommebok, og ett like flott, og fargerikt skjerf til to heldige lesere. Verdien er 499 kr stk. Du finner MYE FINT her : https://www.facebook.com/MyeFint321/?fref=ts    Hva kunne du tenke deg? Lommebok, eller skjerf? Legg igjen en kommentar på bloggen, og husk epostadressen din, så er du med i trekningen. Vinnerne blir offentliggjort på bloggen i morgen. NYT SØNDAGEN!!

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new

Jeg var skikkelig stolt forrige uke. Forrige uke fikk nemlig ” hele ” Norge lese om treningsgruppen vår i VG. Det var nok en del av bloggens lesere som kjøpte papirutgaven forrige mandag i håp om å lese artikkelen i papirutgaven, men ” dessverre “, så var det kun de som abonnerer på VG+ på nett som fikk lese om oss. Kanskje kommer artikkelen om oss også i papirutgaven, men foreløpig, så var det abonnenter som kunne lese om denne fantastiske treningsgruppen vår. Endelig så også riksmedier hvor unik denne treningsgruppen er, og hvor viktig ett slikt treningstilbud kan være for overvektige. Leder ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold og professor ved Universitetet i Oslo, Jøran Hjelmesæth, berømmet tiltaket vårt her i Kristiansand, men det er alltid en men hos slike eksperter. Hjelmesæth mente at trening av denne typen ikke passet for alle, og at da gågrupper kunne være ett mer aktuelt tiltak for disse. Om 20 % ikke liker tanken på den type trening vi holder på med, så er det 80 % igjen, og hvor er alle disse tenker jeg? Kanskje er ikke denne type trening i utgangspunktet noe for alle overvektige, men så kommer ett annet viktig perspektiv inn her, nemlig samholdet. Gleden og motivasjonen i å drive aktivitet sammen med andre i samme situasjon. Dette er en utrolig viktig del av å mestre en livsstilsendring.

Foto : Børre Eskedahl, VG
 

Forrige uke delte vi vår historie med VG+ sine lesere. Flotte Helene som for 5-6 år siden holdt på å dø av fedme. Vekten hadde bikket godt over 200 kg, og Helene klarte omtrent ikke å puste eller bevege seg uten hjelp. Til slutt innså hun at hun måtte ta tak i sin egen situasjon, og fortalte i VG+ at treningen sammen med andre overvektige er et livsviktig fellesskap som er avgjørende i kampen for en bedre livsstil. Helene har nå slanket bort vekten til et voksent menneske. Vekten er fortsatt høy, men det er ikke så viktig fordi hun har fått mye bedre helse enn før. Hun kan bevege seg fritt, og er blitt sjef, både fysisk og mentalt, i sitt eget liv igjen. Dette er så utrolig viktig!!! Drit i hva vekten viser! Det viktigste er å ha det godt, og være sjef over seg selv!  i VG+ fortalte Siri om sin stoffskiftesykdom, en stoffskiftesykdom som gjør det vanskelig å holde vekten nede. Siri som elsker å svømme i sjøen til langt utpå høsten, og som trives med å bevege seg. Etter hvert som hun ble eldre, snek seg kiloene på, og hun var i ferd med å miste motet. Så fikk jeg overtalt henne til å bli med på treningen her, og det har vært redningen for Siri. Så er det min historie. Jeg som har alltid har slitt med vekten. I perioder har det plaget meg så mye at det har surret i hodet konstant. Djevelen på skulderen som har fortalt meg hvor tykk jeg har vært, har innimellom gitt en solid knekk på selvtilliten min. Livet mitt med alle kiloene, livet med lymfeødem, og lipødem. Jeg som på mitt største vurderte slankeoperasjon som siste utvei. Dette er bare tre av historiene til oss som trener på gruppen for overvektige. Vi har alle en historie, og for hver, og en av oss, så er det en grunn til at vi bærer alle disse ekstra kiloene. Jeg har aldri ønsket noen slankeoperasjon, og skal jeg klare å endre livsstil må jeg finne en måte å leve på som holder over tid. For meg er det treningsgruppen. På treningen vet jeg at jeg er ventet ? og savnet om jeg ikke kommer. Treningen har gitt resultater og en ny livsglede det nesten var for mye å håpe på. Siri, Helene, og meg, vi er på rett vei, men bare tiden vil vise om det er begynnelsen på en varig livsstilsendring. Jeg føler meg trygg på at jeg er på rett spor, og har merket enorm mental og fysisk endring etter at vi begynte å trene jevnlig sammen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

VG ba meg om å skrive ned mine råd til en livsstilsendring, og de har jeg tenkt å dele med bloggens lesere i dag. For meg har disse punktene vært langt mer viktig enn dietter, og tøffe regimer som er fortere over enn de har startet. Håper også du kan ha stor glede av det som har hjulpet meg så godt på vei til et liv jeg endelig føler er så deilig å leve 🙂

Heidis råd til livsstilsendring

1. Rydd i hodet. Ta tak i det mentale og søk profesjonell hjelp.

2. Man må ville, ikke bare ønske.

3. Sett deg realistiske mål. Du kan ikke gjøre alle endringene på en gang.

4. Vær tålmodig. Det tar tid å bygge opp igjen en ødelagt kropp.

5. Lag en plan du kan leve godt med resten av livet.

6. Prioriter deg selv, og gjør endringene fordi du selv ønsker og fortjener det.

7. Små endringer kan gi store resultater.

8. Glem slankekurer, dietter og jaget etter den perfekte kroppen ? du har bare ett liv.

9. Husk hvor viktig hverdagsaktiviteten er.

10. Godta at en varig endring er livslang.

Foto : Børre Eskedahl, VG
 

Treningssentre har ofte vært skumle, og jeg har sjeldent følt at jeg har passet inn. Det har vært blikk, og kommentarer istedenfor  at enkelte heller hadde vært med på å heie meg frem. Istedenfor å snakke bak ryggen min, og le, så burde det stått respekt av at jeg faktisk ønsket å gjøre noe med det. At jeg trengte trening, og mer fysisk aktivitet, det er det jo ingen som hadde trengt å tre nedover ørene mine ved stygge kommentarer, eller hånlige smil – jeg var fullstendig klar over at jeg trengte å komme i form, ellers hadde jeg vel ikke vært der! Jeg har hatt denne vonde klumpen i magen mange ganger når jeg har prøvd meg på ulike treningssentre, og mange ganger har jeg hatt lyst til å snu når jeg var på vei mot inngangsdøren. Vonde kommentarer har gjort at tårene mange ganger har presset på, og sånn vet jeg at mange har opplevd det å gå på treningssentre. Mange har skrekk for å gå inn døren på et treningssenter. Det vrenger seg innvendig fordi man har hatt  vonde opplevelser. Så prøver man andre treningsmåter, men går på trynet gang etter gang. En ting vet jeg iallefall : hadde det vært et treningstilbud beregnet på oss overvektige, så hadde jeg garantert benyttet meg av det. Jeg har opp igjennom årene alltid lurt på hvorfor det ikke har vært egne, tilrettelagte treningstilbud for oss som trenger å gå ned i vekt. Der finnes jo så mange tilbud til andre grupper. Man har kanskje kunnet gå et kurs, eller fått ett kortere treningstilbud, men hva hjelper det å gi oss en mnd, eller 6? Det kan hjelpe oss i en start, men så står vi alene, og utfordringene kommer for alvor. Hvorfor er det ingen som har tenkt langsiktig? Å gå ned i vekt er ett langstidsprosjekt, og her snakker vi år.  Det er i hverdagen vi trenger hjelpen, og det er i hverdagen kampen er hver eneste dag.

I dag har jeg en ny ” Gi Bort ” på bloggen min! I dag har du muligheten til å vinne en flott, fargerik lommebok, eller ett flott fargerikt skjerf fra spanske Desigual. Begge er  gitt av MYE FINT som ligger i Grimstad. Lommeboken har en verdi på 499 kr, det samme har skjerfet. Mye Fint er en butikk med både klær, tilbehør, og interiør. Navnet på butikken sier mye om innholdet man finner der, nemlig Mye Fint 🙂 Butikken selger også noe klær for oss som bruker store størrelser. Lommebok, og skjerf er som nevnt av merket Desigual. Dette er et verdenskjent merke, og det er farger som kjennetegner dette merket. Visst du vil vinne lommebok, eller skjerf, så legg igjen en kommentar på bloggen. Du kan lese mer om Mye Fint her : https://www.facebook.com/MyeFint321/?fref=ts  Skriv om du ønsker lommebok, eller skjerf, så er det kanskje du som er en av de to heldige 🙂 Nyt mandagen, og nyt sommeren!! 

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new
 

Jeg har en STOR avhengighet, og selv om den er stor, og sikkert ikke bare bra, så tviholder jeg på den. Ingen skal rokke med min avhengighet, og det kommer ikke på tale å gjøre noe med den heller. Der er jeg sta som et esel. I alle kampene som jeg kjemper for å gå ned i vekt, og for å endre livet mitt, så skal jeg sannelig få lov til å beholde denne daglige gleden. Jeg er helt avhengig, og får abstinenser om jeg ikke har gode mengder her hjemme. Lenge har jeg hørt at den ikke er bra denne avhengigheten min, men ennå er det vel ingen som har slått harde fakta i bordet som et resultat etter flere års forskning? Nå i det siste har mange av mine venner på Facebook delt artikkelen om at avhengigheten min gir magefett, og at det er vanskelig å gå ned i vekt om man ikke klarer å kutte avhengigheten. Ennå savner jeg grundig forskning på området. Ikke bare at de ” har grunn til å tro “, eller ” har lagt merke til.” Hvorfor blir ikke ting ulovlig dersom det har så stor skade?

Vi har sikkert alle en, eller flere avhengigheter, og når man er stor, så er det sikkert mange som tror at en av mine er mat, eller søtsaker, men det er det ikke. Jeg er veldig glad i mat, men jeg har aldri vært der at jeg har sittet og proppet i meg, og det i svære mengder. Klart jeg garantert spiser for store måltider, og at jeg spiser mer usunne ting enn jeg sikkert bør, uregelmessige måltider har jeg også, men jeg er ingen overspiser på noen måte, og har heller aldri vært det. Jeg har aldri sittet i sofaen og trøkket i meg en stor pose chips sammen med både sjokolade, og smågodt. Jeg var nok heller der en periode at jeg spiste for mye usunne ting uansett hvilken ukedag det var. Aldri i store mengder, men i perioder var nok hele uken helg når det kom til usunne ting. Kaker kjøper jeg veldig sjeldent, verken for å ta med meg hjem, eller ute på kafe. Jeg baker sjeldent. Ikke fordi jeg ikke kan bake, men fordi jeg helst vil unngå alle kaloriene. Akkurat bakingen tror jeg nok min bedre halvdel skulle ønske det hadde vært noe mer av 🙂 Jeg tror jeg kan telle på to hender de gangene jeg har kjøpt med meg en sjokolade fra butikken som jeg bare måtte ha. Godteri handler jeg i helgene, men i en periode, så var det godt med reserver igjen etter ei helg som jeg kunne spise litt av også i ukedagene. Så jeg er ingen overspiser med unntak av lørdagskvelden..og jeg lærer sannelig aldri heller…om lørdagen er det som regel biff på menyen med masse deilig tilbehør, og dette er ukens beste måltid, og som regel, så er magen lite fornøyd etter jeg har spist ferdig. Da sliter den alltid, og jeg kjefter, og smeller på meg selv fordi jeg aldri kan lære….jeg må jo bare le litt for meg selv.. jeg vet veldig godt at det ikke er bra i det hele tatt og bli så mett, man blir jo nesten julematmett, og det er sjeldent behagelig, men jeg lar det skje gang på gang, Da kan jeg egentlig bare ha det så godt der jeg sitter med en mage som er altfor mett… Jeg har på kurs lært meg at jeg skal spise før magen skriker, og slutte før magen verker av metthet….utover lørdagene, så er jeg absolutt ingen overspiser, jeg spiser sunn, og god mat som regel, men jeg ser likevel feilene jeg har gjort opp igjennom som sikkert har vært med på å gjøre meg overvektig, og jeg ser feilen jeg ennå gjør som igjen resulterer i at vekten ikke går ned like fort som jeg hadde ønsket.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Avhengigheten min er ikke mat. Jeg røyker heller ikke, og har aldri gjort det. Jeg er også avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Noen venninner skjønner ennå ikke hvorfor jeg ikke kan ta meg et glass vin, eller 5 ennå jeg har vært avholds siden for alltid egentlig. Jeg var en lang periode var medlem i NGU som i dag heter Juvente, og som er en avholdsorganisasjon. Jeg holdt kurs for ungdomsskoleelever i Agder fylkene om rus, og farene med rusmidler, og jeg har aksjonert i bystyret i Kristiansand for å få ølmonopol…dette var riktignok i min ungdom, og selv om jeg i dag nok ikke ser på alkohol på den helt samme måten som jeg gjorde da, så er jeg avholds, og stolt av det. Med en pappa som i alle år jobbet med produksjon av øl på Christiansands Bryggeri, så har det vært mang en god latter opp i gjennom. Jeg har fortsatt samme syn på en del av det jeg frontet i ungdomsårene, men jeg er ingen motstander som ser rødt fordi andre drikker alkohol. Jeg tok et valg de årene tilbake, et valg jeg har stått for, og dessuten skal jeg være ærlig å si at jeg har smakt på en del etter min tid i NGU, men det er ingenting har fristet til gjentakelse for å si det sånn 🙂 Det meste smaker ikke godt ….Min bedre halvdel synes av og til det kan være kjedelig at vi ikke deler ei flaske vin, men han ser at fordelen er mye større, nemlig at han alltid har sjåfør 🙂

Avhengigheten min heter Pepsi Max…. og jeg vet at jeg absolutt ikke er alene om å ha denne avhengigheten 🙂 Jeg er ikke så glad i verken Cola light, eller Cola Zero – det må liksomvære Pepsi Max 🙂 Smaken av iskald Pepsi Max er jo himmelsk! En dag uten vet jeg ikke helt hvordan hadde vært.. Jeg  må vite at jeg har Pesi Max i nærheten, og jeg må vite at jeg har mer enn jeg drikker sånn at jeg hele tiden har nok inne. Jeg må jo bare le når jeg tenker på hamstringen min av Pepsi Max når vi for eksempel er i Sverige, eller Tyskland. Med de prisene som er der, så hamstrer jeg inn, og her snakker vi virkelig om å hamstre 🙂 Jeg har alltid ett godt lager stående sånn at jeg ikke skal kjenne på panikken om jeg plutselig skulle gå tom. Jeg ler, alle her hjemme ler, og sikkert alle andre også, så avhengigheten er stor. Det er veldig forskjellig hvor mye jeg drikker hver dag, men at jeg i alle fall drikker 1,5 – 2 liter til dagen, det gjør jeg. Jeg drikker andre ting og i løpet av en dag, så jeg lever ikke kun på brus som drikk. Jeg drikker både melk, vann og juice i løpet av en dag, men jeg ser også at jeg garantert burde ha drukket mye mer vann. Det blir ofte litt vann på starten av dagen, og så har jeg alltid med 0,5 eller 1 liter vann på trening. Her jukser jeg alltid litt, for jeg må alltid ha noen dråper Zeroh i vannet på trening – for smakens skyld 🙂 Datteren min prøver å få meg til å forstå at har jeg Zeroh i vannet, så er det liksom ikke vann, men der er jeg som ungene, og lukker ørene 🙂  I mitt hode er det vann! Vann smaker jo ingenting, så da er det godt å gjøre det litt mer fristende. 

Denne uken kunne man lese at fedmeforsker, Grethe Støa Birketvedt mener at aspartam kan gi økt magefett, og hun mener at alle overvektige bør kutte ut lettbrusen. Forskning viser ifølge Støa Birketvedt at produkter som inneholder aspartam er med på at man legger på seg, og at fettet da legger seg rundt magen. Hun mener at det kan forklares ut fra at insulinet i kroppen vår ikke greier å skille mellom sukker og kunstig søtningsstoff, og at det dermed øker fettvekta vår.Fedmeforskeren mener også at aspartam gir ett sterkt behov for raske karbohydrater, som boller og sjokolade – karbohydrater du blir fet av. En av Støa Birketvedts pasienter skal ha tatt av seg 56 kg ved å kutte ut lettbrusen.

Jeg kjenner jeg er veldig skeptisk til at noen tar av seg 56 kg KUN ved å kutte lettbrus. Her må det være snakk om en generell livsstilsendring hvor det å kutte ut lettbrusen var en del av mye. Som en del av av en livsstilsendring, så kan det veldig godt være at man ville tatt av seg mer om man hadde kuttet ut produkter med aspartam. At man legger på seg av aspartam kan vel heller ikke være riktig i mange tilfeller når man ser at mange som klarer en vektnedgang ofte har holdt fast på lettbrusen. Selv kunne jeg sikkert ha gått ned mye mer enn jeg har gjort ved å ta flere kostholdsgrep, og ved å kutte, eller redusere på Pepsi Max’en min, men jeg vil ikke kutte den ut. Ikke før de store, røde alarmklokkene virkelig ringer, og ikke før helsemyndigheten går ut å sier at det er svært farlig. Jeg vet at aspartam er omstridt, men jeg vet også at Mattilsynet i Norge mener at mengdene vi får i oss ikke medfører helserisiko. Dette er basert på konklusjonen til De europeiske matmyndighetene (EFSA). Nesten ingen norske leger vet noe om mulige bivirkninger av aspartam.Det finnes uhyggelig lite erfaring og forskning på dette, og så kan det selvsagt føles ugreit at man vet så lite, men inntil man vet mer, så drikker jeg Pepsi Max med verdens beste samvittighet. EFSA gikk gjennom det meste av forskningen gjort på aspartam i 2005. Konklusjonen var at den kritiske forskningen ikke var godt nok gjennomført, og at de fleste studiene fortsatt forteller oss at aspartam er ufarlig. Skulle jeg få vondter i skjelettet, så er det slettes ikke sikkert det er lettbrusen som er årsaken. Inntil man vet mer, så er det vel sånn at det får være opp til enhver å bestemme hva de ønsker å ta inn i kroppen. De som ikke inntar aspartam får være fornøyd med at de ikke gjør det, og så får de la oss avhengige få lov til å drikke så mye lettbrus vi bare vil. Så lenge helsemyndighetene friskemelder søtningsmidlene, så kommer jeg også til å drikke det. Kanskje snevert tenkt, men den lasten gir jeg ikke opp.  At lettbrus er avhengighetsskapende, det er vel noe jeg heller aldri vil protestere på. Skulle jeg slutte å drikke Pepsi Max, så ser jeg for meg at dagene hadde blitt ett sant mareritt…..Jeg nyter livet på min måte, så kan andre nyte livet på den måten de vil. Vi synder alle sammen, og vi skal være forsiktig med å kaste stein i glasshus.

Denne uken har vi vært noen dager på Østlandet, og da er det korte veien over til harryland 🙂 Det betyr bla ny ladning med Pepsi Max, og det kjennes godt med ett skikkelig påfyll av den deiligste drikken jeg vet om 🙂 Nå kan jeg senke skuldrene, og vite at jeg har nok for en god stund fremover. Jeg våger ikke tenke på hvor lenge i forhold til hvor mye som ble handlet, men jeg drikker med verdens beste samvittighet 🙂

I morgen blir det en ny ” Gi Bort ” på bloggen min – to nye lesere skal få hver sin flotte gave – det er bare å glede seg!! NYD SOMMEREN !!!!

I disse dager er det rett over 1 år siden jeg startet å blogge. Dette er en helt ny verden, men en spennende verden. Bloggen lå svanger lenge, og det tok sannelig lang tid før jeg fikk den opp å gå. Heldigvis hadde jeg viktige støttespillere som trodde på bloggen min, og som ikke ga seg før bloggen var en realitet. Bloggen min er om livet på godt, og vondt som en størrelse for stor, og jeg får så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser den! Jeg blir så uendelig glad når jeg får så mange meldinger, og kommentarer om at bloggen betyr noe, at den inspirerer, at man kjenner seg igjen i det jeg skriver. Mange kommenterer at jeg gir de noe å tenke på, og flere har begynt på samme vei som meg etter å ha lest min historie. Det er så mange som kjenner seg igjen i mine tanker, og følelser uansett størrelse. Jeg ser at mange har stor glede av å lese den om man er overvektig, eller ikke. Det er så viktig å sette ord på ting. Det at jeg skriver det mange tenker, det tror jeg er viktig, og jeg tror mange kan ha stor nytte av å få et innblikk i hvordan det er å være en størrelse for stor, og hvordan store deler av samfunnet ser på oss overvektige. Jeg er så takknemlig for alle som følger meg, og tar del i min hverdag. Jeg har en stor heiagjeng der ute, og det betyr så uendelig mye.

Bloggen ble en realitet fordi noen trodde på meg. Det å ha noen som tror på deg, og som er viktige støttespillere, det er så utrolig viktig. Vi trenger alle gode støttespillere rundt oss, og vi trenger det uansett hvor vi er i livet. Vi trenger mennesker som tror på oss, som pusher oss, og som er der både når man smiler, og gråter. Disse viktige menneskene som ser det man selv ikke ser, og som klarer å få en til å tenke positivt når livet byr på utfordringer. De som vet hva som bor i oss når vi selv føler oss helt ubrukelige. Uten slike mennesker i livet mitt, så vet jeg sannelig ikke om jeg hadde kommet dit jeg er i dag. Jeg har trengt mange spark bak, og det er så innmari godt at jeg har mennesker som kan sparke meg. Ingen har godt av og bare bli dullet med, og godsnakket med – vi trenger også noen som kan gi oss et spark bak når det trengs, eller sette oss på plass når man trenger det. Jeg har uendelig mange ganger syntes så synd på meg selv, jeg har sutret, og klaget uten grunn, og at da noen setter foten ned, det har jeg hatt så godt av mer enn en gang 🙂 Det er ikke moro å få ” kjeft ” når man helst vil ha trøst, men i visse situasjoner, så er det ikke trøst man trenger, men et realt spark bak 🙂 

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og for meg, så har det også vært vanskelig til tider det å slippe folk helt innpå meg. Det har vært vanskelig å tro at noen faktisk trodde på meg, som så hva jeg kunne, og hva jeg var flink til. Vekta har hele tiden kvernet i hodet mitt, og jeg har vel alltid trodd at alle så overvekten istedenfor å se meg. Klart mange har gjort det opp i gjennom, men man lager mange historier selv også. Det er vi selv som lar overvekten få så stor plass i livene våre. Jeg har tidligere skrevet litt om hvor vanskelig det har vært for meg å tro det folk sier. Komplimenter, ros og skryt har jeg hatt problemer med å ta til meg fordi jeg tror folk bare har følt seg nødt til å si det fordi de har syntes synd på meg….da er det godt å ha mennesker rundt seg som sier i fra, og som får man til å innse at verden faktisk ikke alltid er slik man tror…det fine er også at underveis, så møter man også nye mennesker som på sin måte får stor betydning for veien du går. Noen av disse menneskene møter man kanskje bare i en kort periode, men i denne perioden, så har vedkommende rukket å gjøre en forskjell, og gi en viktig ballast som man tar med seg videre. Jeg har møtt mange mennesker som har vært i livet mitt en kortere periode, mennesker som har betydd så enormt mye for veien jeg har gått, og for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Mennesker som lært meg masse, fått meg til å tenke annerledes, og se livet på en helt annen måte. Mennesker som har fortalt meg at det kun er jeg som kan gjøre endringer, som har lært meg og ikke dvele ved fortiden, mennesker som har lært meg å se fremover, sette meg mål og være tilstede. Jeg har lært at jeg ikke kan være tilstede for alle andre til en hver tid, jeg har lært at visse situasjoner kan jeg aldri få gjort noe med, jeg ser viktigheten av å sette meg selv i fokus, og jeg har lært og akseptere at noen ting aldri vil kunne endres. Jeg har lært så utrolig mye, og jeg har fått masse verktøy som sakte, men sikkert hjelper meg i riktig retning. Jeg er så takknemlig for at alle disse menneskene har vært i livet mitt, og så er det nok en mening med at noen kun er der i en kortere periode mens andre blir.

Mine støttespillere er gull verdt, og jeg trenger dem alle sammen. Vi trenger alle gode mennesker rundt oss, mennesker som vil det beste for oss, som ønsker at vi skal nå målene våre. Mennesker som drar oss opp av søla på dårlige dager , og som jubler sammen med oss på de gode. Vi trenger mennesker som kan si i fra, og være ærlige. . Jeg er så utrolig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg. Trond og Celina, familien, venner jeg har knyttet nære bånd med fra barndommen og helt frem til i dag, mennesker som ikke er blant mine nærmeste venner, men som likevel betyr så mye for meg. De herlige treningsvennene mine på treningsgruppen for overvektige som jeg er blitt så uendelig glad i. Nå opplever jeg også at jeg har dere som leser bloggen min som gode støttespillere – jeg har fått en stor heiagjeng der ute 🙂 Ta vare på de gode menneskene du har i livet ditt, og kutt ut de som ikke gir deg noe. Det er ingen vits i å bruke tid på mennesker som ikke har evnen til å glede seg sammen med deg, og som kun vil ha seg selv i fokus. Enveis kommunikasjons mennesker er ikke lengre en del av mitt liv, og jeg bruker ikke lengre tid på egoistiske mennesker som hele tiden skal ha, men aldri gi noe tilbake. Vennskap skal alltid gå begge veier 🙂

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev for ca 1 år siden handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og jeg kjenner så på behovet for å skrive om rosa skyer, carpe diem og hjerter i dag også. Livet er så rosa for så veldig mange, og mange opplever kun lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke! På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn! Jeg kjenner jeg blir så lei av alle carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som er så rosa! Det er da ikke sånn alle dagene våre er, og hvorfor skal man gi inntrykk av at alt er så perfekt til enhver tid når det ikke er sannheten for noen av oss? Hvorfor har noen behov for å fortelle hele verden hvor lykkelig man alltid er når sannheten er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger – og ingen opplever kun rosa lykke.

Jeg kan absolutt gå mye i meg selv også når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, så skrev jeg heller ingenting. Jeg ønsket å fokusere på det positive, og det er jo helst der vi ønsker å være. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mange fine dager, mange dager var jo rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt, og det er jo klart at de gode dagene er finest å lese om, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen du ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert av de som har dette behovet for å male livet i en, og samme farge. Jeg er litt lei alle statuser som hver eneste dag, og gjerne flere ganger om dagen handler om hvor lykkelige de er. Livet smiler, livet er herlig, livet er fantastisk, det er så herlig å leve, så heldig jeg er som er så lykkelig – ærligtalt!! Jeg kjenner behovet for å be de det gjelder om å lukke munnen, og heller fortelle hvorfor de har dette behovet for å fortelle om en lykke som ikke finnes døgnet rundt! Ingen er lykkelige 24/7 – ingen! Alle har sine utfordringer, og alle har dager hvor livet ikke smiler. Alle kjenner vi på sinne, og irritasjon. Vi kjenner på frustrasjon, og vi kjenner på sorg. Jeg håper selvsagt at vi alle har flest av de lyse, fine dagene, men kun rosa? Aldri i livet! Da er det kanskje på tide å gå litt i seg selv, jobbe litt med hodet, og kanskje finne ut hvorfor vi så intenst ønsker at andre skal tro at vi kun er lykkelige? Hva er det vedkommende skjuler som hele tiden kun har lykke i livet sitt?

Det samme gjelder kanskje også de som hver dag, og gjerne flere ganger til dagen må legge ut  bilder av seg selv, altså disse berømte selfiene. For 1 år siden tok jeg nesten aldri selfie…etter at bloggen ble en realitet, så er det blitt noen flere, det må jeg innrømme. Ikke at jeg er blitt verken yngre eller vakrere, men dessverre, så må det følge med mer bilder på bloggen enn jeg kanskje er komfortabel med 🙂 Heldigvis er det mange som har ett annet forhold til seg selv enn hva jeg har. Noen har ikke de samme sperrene som meg, og godt er det :-)… men nye profilbilder hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…. En ting er når de unge gjør det. Det er fint å bytte profilbildet, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne mennesker oppfører seg litt som tenåringer igjen. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne 🙂

Jeg legger ut mye på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men gjerne fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. Jeg liker også hyggelige kommentarer, og mange likes, men likevel, så håper jeg at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke er så ille at jeg bombanderer andre med rosa lykke, trutmunn og dådyrøyne. I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr noe på den veien jeg nå går. Alle trenger vi ros, vi trenger skryt.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje trøst fordi livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å fortelle hvor flink man har vært. Jeg blir kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg ser ikke vitsen i å legge ut bilde etter bilde dag ut, og dag inn for å høre om noen kan se forskjellen? Hurra for alle som mister vekt om det er ved egeninnsats, eller operasjon, hurra for en lettere kropp, og mer selvtillit… men…det er mye i livet som forblir akkurat som før selv om kiloene forsvinner. Alt rundt en blir ikke plutselig snudd fra mørke farger til kun rosa! Man blir ikke plutselig 200% lykkelig. Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat nå. 

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den mørkeste av fargene. Jeg tror aldri jeg har vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky, og det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken! Etter hvert som man går, så lærer man også å verdsette de lyse, gode dagene enda mer, og jeg kjenner personlig at det har blitt færre mørkeblå dager etter at jeg lærte hodet mitt bedre å kjenne.

På bloggen min ønsker jeg å være ærlig, og åpen, og jeg vet at min ærlighet, og åpenhet betyr mye for mange lesere. Det satt langt inne det det og skulle legge ut bilder av seg selv, men jeg jeg har klart å bryte en sperre. Jeg kan nå legge ut bilder uten at alt vrenger seg innvendig. Jeg er som jeg er, og det må jeg bare akseptere. Jeg blogger for å fortelle om hvordan hverdagen er på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg håper at det jeg skriver kan bety noe, at det kan inspirere, og motivere. Jeg håper bloggen ikke oppleves som mer rosa enn andre farger, og at bildene ikke oppleves som skryteselfie. Jeg håper også at de rundt meg sier klart i fra dersom Facebook siden min skulle bli som en verden i rosa bobler, og skyer – for min hverdag er i alle regnbuens farger 🙂