Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Foto : Stormberg

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en frisk kropp som samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Den siste tiden har vært en utfordrende tid. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Det er tøft når man får disse dagene som man ikke helt kontrollerer. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Alle dagene som har vært så gode, og som har vært fylt med så mye av det jeg setter pris på. Plutselig skjer det ting som endrer dette. Det kan skje uten at en egentlig skjønner hvorfor. Man gir bittelitt opp selv om man egentlig ikke vil, men av og til er det vanskelig å sette pris på de små tingene når noe bare innvadrerer deg uten tillatelse. Samtidig ser jeg nå at ting bedrer seg, og da blir det litt lettere å se at alt vil bli bra.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i mitt liv. Ikke bare overvekten, men jeg har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde forrige lørdag. Høyre legg begynte å småverke for så å verke enda mer, den ble rød, hissig og øm – en ny infeksjon var på gang 🙁 Jeg har hatt mine runder med dette, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med pencillin. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid pencillin liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Lørdag ble jeg så dårlig som jeg aldri før har vært. feber i 39,5, og en crp på 208. En uke etter, så er alt ved det normale foruten en legg som er en dobbel, dobbel tømmerstokk….

Ikke vet jeg hva som forårsaket en ny rosen infeksjon, men at den ridd godt i kroppen er det ingen tvil om. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg….denne gangen har det faktisk ikke vært vanskelig å ta det med ro. Noe annet har ikke vært et alternativ før torsdag. Torsdag kom jeg med ut med pelsballen så smått, og den herlige følelsen jeg kjente på da, den var ubeskrivelig deilig! Det å kjenne frisk luft, se alt det fine rundt meg, og faktisk kjenne at kroppen igjen vil samarbeide – den følelsen var helt ubeskrivelig! Tiltross for harde dager, så kjente jeg meg så heldig. Heldig som blir frisk igjen, og kan nyte alt det rundt meg! 

Hva gjør det om jeg er en størrelse for stor, eller om jeg har legger som tømmerstokker? Infeksjonene er en del av livet med lipødem/lymfeødem, og selv om jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette, så er jeg likevel heldig, og takknemlig! Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Jeg har vært så heldig at jeg kan få dele ut en alldeles nydelig tunika til en av mine lesere. Tunikaen er gitt av jentene på Nice Size i Drøbak, og den kommer fra Pont Neuf. Jeg elsker Pont Neuf! Jeg synes de er utrolig gode på passform, og de er flinke med farger, og design. Denne våren kommer det utrolig masse flott fra Pont Neuf – det skal jeg vise i ett senere blogginnlegg. Tunikaen som gis bort går fra str. S ( 42-44 ), og opp til 3 XL ( 54/56). Tunikaen som også kan brukes til kjole av noen, den er grå med dus rosa, og er sååå lekker! Jeg har denne, og gleder meg til å begynne å bruke den 🙂 Dersom du ønsker å være med i trekningen av denne superlekre tunikaen, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Du kan kommentere med hva du vil…ett stort ja, eller et hjerte, at du gjerne vil vinne – det du måtte ønske, det skriver du 🙂 Verdien på tunikaen er 999 kr! Det er fortsatt endel av dere som legger igjen kommentar som glemmer å legge inn epostadressen deres, og skulle du da vinne, så sliter jeg med å finne deg. Det er mange med samme navn der ute, så husk epostadressen!!!! Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts