Jeg har fått en helt spesiell bok i gave. Jeg tror det er en av de fineste gavene jeg har fått på lenge. Boken i seg selv, den er rosa og fin. Utenpå er det gullskrift. Inne i boken er det mange blanke sider, så dette er ingen bok man skal lese fra perm til perm. Dette er en bok jeg skal skrive selv. Det er jeg som bestemmer innholdet. Det er en bok alle burde hatt. Dette er en viktig bok.

Jeg er så heldig i denne førjulstiden, for jeg har fått pakkekalender fra prinsene mine og datteren min. 24 gaver. En pakke hver dag frem til julaften. En kalender som frem til nå har inneholdt så mye jeg bruker i hverdagen, og litt godteri i helgen. 1.desember, der lå en gave som er en tradisjon. En gave som jeg alltid pleide å gi min datter første dagen i desember, nemlig en stor kakemann. Vi har alltid sagt at kakemenn, det skal ikke spises før 1.desember, så da lå kakemannen der i gaven den 1.desember. Uten å kommentere for mye, så er det jo galskap at man nå enkelte steder har endret ordet kakemann til kakeperson. Akkurat det bør være grunnlag for et eget blogginnlegg en gang….

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

2.desember, der lå den spesielle boken. Boken ” Grateful Journal.” En dagbok som man selv skal skrive det meste av innholdet i. Teksten som er inne i boken, den er på engelsk, men det er ikke veldig mye tekst, så dette vil de fleste kunne forstå. På bokens første side står følgende tekst oversatt fra engelsk : ” Takknemlighet hjelper oss å leve i nuet og se skjønnheten i alt. Det er alltid noe å være takknemlig for, og å uttrykke denne takknemligheten endrer livssynet ditt til det bedre. Tro på magien med takknemlighet, og du vil aldri se tilbake.”

Hver dag gjennom et helt år skal jeg sette meg ned å skrive i boken. For hver dag er det tre linjer som skal fylles ut. Hver dag skal man skrive ned 3 ting man er takknemlig for. Det er dager hvor man føler at livet er utfordrende, og det negative får mye mer fokus enn det positive. Det er dager hvor man ikke helt klarer å se det positive, men det er sånn at selv på de tyngste dagene, så har man noe å være takknemlig for. Og det er nok også på de tyngste og mest utfordrende dagene man virkelig har behov for en bok som dette. Det å finne det positive som man er takknemlig for, det vil hjelpe oss når dagene er tunge tenker jeg. Det å sette pris på hver dag, det burde sikkert ha stått øverst på hver linje, men jeg skal bruke denne boken til å få frem alt jeg faktisk er takknemlig for.

Boken ” Grateful Journal ” inneholder også små tekster som kan bety mye for oss i hverdagen. Tekster som kan få oss til å tenke som feks : ” Vi tar ofte for gitt de tingene som mest fortjener vår takknemlighet ” , ” livet er ikke et spørsmål om milepæler, men om øyeblikk “, og ” hver dag gir sine egne gaver.” Boken har og noen sider hvor fokuset er på personene man har i livet sitt. Her skal man skrive ned de personene som man er takknemlig for å ha i livet sitt. Ikke bare navnene, men man skal også begrunne hvorfor de er viktige. Boken har også noen blanke sider hvor man skal skrive litt om hva som gjør en lykkelig. Små og store ting som får en til å smile, og kjenne på glede.

For noen så høres kanskje en slik bok tåpelig ut, og det skal man ha respekt for. Men for min egen del, så er dette en bok jeg satte umåtelig stor pris på å få, og jeg vet at denne boken, den skal jeg bruke, og den skal jeg skrive i hver dag uansett om det er en god, eller dårlig dag. Jeg har tro på at en slik bok kan hjelpe oss på spesielt de tunge dagene. For uansett hvor mørkt det er, så kan vi finne noe i livet som vi er takknemlige for, og de tingene kan holde oss oppe.

” Grateful Journal “, den skal ligge på kontorpulten min, for det er her jeg tilbringer mye av tiden min. Den skal ligge sånn at jeg hver dag ser den, og tar den frem for å skrive ned de tre tingene jeg er takknemlig for akkurat den dagen. Jeg hadde tenkt å starte å skrive med en gang jeg fikk den, men denne boken, den skal være med å starte det nye året 2023.

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene så gode man kan.

Ha en nydelig 3.søndag i advent.

Visse ting tar det tid før man glemmer. Visst man glemmer det. Fy fader! Noe så vondt har jeg aldri opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Jeg vet at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi kan skru tiden tilbake til slutten av januar. Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning, en konklusjon som ble endret noen ganger. Til slutt viste en CT at jeg hadde nyrestein, og i april i år ble jeg operert på Sørlandet Sykehus.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Steinen var skikkelig stor, så det var ikke rart at jeg hadde hatt smerter. På etterkontroll etter operasjonen, så var legen fornøyd. Det lå litt grus igjen, men han mente at det ikke ville gi meg noen problemer. Samtidig var han også klar på at nyrestein kunne komme tilbake. Har du hatt den en gang, så kan du få det flere ganger….typisk!

Denne uken har jeg vært skikkelig forkjølet med sår hals, rennende øyne, og rennende nese. Akkurat slik som så mange andre har det i disse dager. I går ettermiddag merket jeg at ting endret seg. Det var ikke bare disse forkjølelsestingene. Jeg begynte å få smerter i venstre side, og smertene gikk bak i ryggen på samme side. Jeg ble kvalm, og mat var det siste som fristet. Og jeg hadde såpass vondt at jeg kastet opp flere ganger. Da jeg hadde nyrestein sist, så mistet jeg totalt matlysten. Jeg gikk og brakk meg på butikken. Til og med Pepsi Max smakte forferdelig. I den perioden ble det mye vann med Zeroh oppi, og max’en ble bytte ut med Solo Super og Villa uten sukker.

Etter smertene i går og deler av natten, så frykter jeg at Mr.Nyrestein er tilbake. Det betyr vel at jeg må ned til legen, og ta alt derfra, nok ei gang. Nå går de nok rett på CT. Det er jo aldri en tid som passer, og spesielt ikke så rett oppunder jul. Man får slike anfall, og de vet man aldri når kommer. Kvalmen, matlysten som ikke er til stede. Men igjen, her er det nok ikke jeg som bestemmer. Jeg håper virkelig at det ikke er nyrestein på nytt, men jeg kjenner liksom alt igjen fra sist. Smertene var nok en del mer intense sist enn nå, men likevel, alt stemmer.

Planen i dag var å pynte til jul. Det skal vel holde knapt om jeg ikke blir en del bedre. Jeg får prøve å få opp kransene ute, og finne lysfatet til adventslysene. Jeg ser alltid frem til å pynte til jul, men jeg har jo ennå god tid. Jeg er også veldig spent på hvor jeg skal få plass til all julepynten min i år. Etter jeg lagde ny stue i januar, så er mye plass borte…men jeg kjenner meg selv, så jeg tenker jeg finner plass jeg. Jeg synes førjulstiden er en fin tid. Jeg er julete, veldig julete. Jeg er veldig glad i rødt når det er jul, og da skal det være den mørkerøde fargen. Mine fine, store nisser skal frem på gulvet i stuen, stjerner i vinduene, lysbroer i vinduer, røde duker, julestjerner i julekurven på kjøkkenet, kranser ute, og alle de fine englene og nissene som jeg skal ha levende lys i – julen er en fin tid! Og om formen kommer seg, så skal også juletreet pyntes en av dagene. Jeg fikk heldigvis pakket ferdig gavene til pakkekalenderne i går før formen dalte. 3 pakkekalendere ble pakket, 72 gaver. Prinsene mine får hver sin pakkekalender selvsagt, og den siste, den er til datteren min. Man blir aldri for voksen til å få pakkekalender. Selv håper jeg det dukker opp en overraskelse på døren, og at den overraskelsen er den mellom store kalenderen til Bodyshop. Det er lov å drømme hehe.

Jeg krysser alt jeg har for at dagene ikke blir fylt med intense smerter fremover, og at jeg kan få kommet meg til legen kjapt, og dermed sette i gang prosessen for å få et svar.

I dag tenner vi det første lyset, og jeg håper du får en nydelig 1.søndag i advent, og ei flott førjulstid.

I går kom den. Eller det er vel ikke riktig å si at den kom, men jeg fikk en liten forsmak på årstiden som ligger foran oss. Selv om forsmaken var bitte, bitte liten, så var det nok for meg.

Jeg har bedt til høyere makter om å glemme Kristiansand. Vi er jo tross alt hovedstaden på palmekysten. Her skal det være sol og sommer hele året. kanskje ikke sommer, men helst sol. Hva skjedde liksom? Plutselig var den der. Snøen. Jeg er aldri klar for snø, og i går, hjem fra jobbing med nettbutikken, så kom disse hvite fnuggene som er fine på julaften. Og lengre opp i landet, ja, der er det blitt vinter.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nei, det er ikke koselig med snø. Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå akkurat der, og i akkurat samme konsistens til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre ..snøen kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Når det snør, så kjenner jeg ikke det fnugg av glede. Jeg går liksom litt i kjelleren et øyeblikk. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det snart er desember. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit. Eller den typiske sørlandsvinteren som er snø som fort blir til en herlig sørpe. Man vasser5 i en blanding av vann og snø. Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet. Snø og hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, det er veldig vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort. Og snøen er sjeldent vakker her i sør nettopp fordi det som regel er skikkelig slaps.

Jaja, man skulle kanskje tro at vi fikk snø i bøtter og spann i går. Det gjorde vi ikke. Langt derifra faktisk, men det kom en del snøfnugg fra oven. Noen få. Men de kom, og de forsvant, og jeg er veldig fortrolig med det. Jeg vet at noen sikkert rister oppgitt på hodet når jeg klager over de få fnuggene som kom, men det er jo også litt hva man er vant til, og hva man liker. Ned mot minus, så føles det som minus 10…minst . Jeg ser at taket er hvitt utenfor vinduet her i loftstuen, men bakken, den er bar. De har visst meldt at snøen kan komme i litt større mengder i morgen, så da blir søndagen definitivt innedag på meg.

Vinter har til tider vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er heldigvis ikke der lengre. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen, men nå har jeg jo fått to flotte barnebarn, og da er det et ønske med en god vinterbukse så jeg kan gå ut i snøen med dem. Ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen.

Heldigvis har verden gått videre. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Vinterbukse, det sliter jeg ennå med, men det er kanskje en ide å snakke med sydama mi. Jeg kan kle meg sånn tålig etter forholdene, men generelt så er det masse flotte vinterklær, og sko å få tak i, også om man må opp i de større størrelsene. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer perfekt. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg godt opp i livet selv om tømmerstokkbeinkrever sin plass. Fint er ulltøyet også, og det er jo et stort pluss i det hele. Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser ikke bra ut. Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. I skapet henger flotte vinterjakker klare til bruk. Nå er det bare denne vinterbuksen som mangler i samlingen min.

Men sånn til slutt. Kjære værguder, glem Sørlandet. Det er så mange andre steder i landet som ønsker disse hvite fillene, så gled heller dem.

Og sånn helt til slutt: Ta gjerne et besøk innom nettbutikken min : https://enstorrelseforstor.no/

Du kan følge meg på Instagram: forkvinnermedkurver

Nyt lørdagen! Jeg skal i kveld på show med mine flotte modellvenninner, og jeg gleder meg til en kveld sammen med flotte mennesker, og masse latter!

Ikke gi deg. Det er så viktig på flere arenaer i livet. Vi opplever også gjennom livet at vi må kjempe kamper som vi ikke burde ha kjempet. Kamper som ikke burde ha vært kamper.

Jeg får mange henvendelser fra kvinner som lurer på om de kan ha lipødem, eller lymfødem. Kvinner som er fortvilet over at legen ikke tar de på alvor. Kvinner som har en lege som ikke har noe kjennskap til sykdommene, og som egentlig ber disse kvinnene om å finne ut av dette selv. Det er litt sånn at man klyper seg selv litt i armen. Seriøst? Skal man selv finne ut av helseutfordringer? Hva om en mann hadde kommet inn med de samme plagene? Hva om like mange menn hadde hatt de samme utfordringene? Hadde legene oversett de på samme måte som de fleste gjør med kvinner når det kommer til spesielt lipødem? Men også kunnskapen til lymfødem er liten. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører disse kvinnene fortelle om utfordringene de har, men hjelpen til å finne ut av hva som ligger bak, den er ikke til stede.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har tidligere skrevet litt om årsaken til at jeg fikk lymfødem. Jeg skrev om mangelen på informasjon om at lymfødem kunne være en senskade etter kreftsykdommen jeg fikk i 2002. Kamper man plutselig må kjempe når man egentlig ikke har krefter og ork til andre ting enn å fokusere på å bli frisk, og få en så tilnærmet normal hverdag som mulig. Det var ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter. Ikke på Radiumhospitalet, og ikke på kvinneavdelingen ved Sørlandet Sykehus. Heller ikke når volumet i beina virkelig økte, så var det ingen som kunne gi meg noen svar på hva dette kunne være. Etter en tøff periode med sykdom, redsel, operasjon og komplikasjoner etter operasjonen, så er det ikke lege man ønsker å være. Man ønsker ikke å sitte timer på nettet for å prøve å finne svaret på hva som skjer. Fastlegen min den gang mente jeg hadde vann i kroppen, og fikk resept på vanndrivende. Helt feil for en person som har lymfødem.

Jeg ble operert i 2002, og jeg vet etter 4 år som leder i NLLF at mye har endret seg i forhold til informasjon om senskader, men at det ennå er en vei å gå. Ikke alt helsepersonell er like flinke til å opplyse om lymfødem. Dette merket jeg også veldig godt etter blogginnlegget jeg skrev for to uker siden. Kvinner som forteller om at de tror de kan ha lymfødem etter kreftoperasjon, men ingen har sagt noe, og få vet noe. Dette er så trist, veldig trist. Lymfødem er en kronisk sykdom, og det må behandles. Først og fremst er det viktig å få kompresjonsplagg til arm, eller bein. Så da må man som første skritt få en time hos en fysioterapeut med spesialkompetanse innen lymfedrenasje til å se på deg. Får man diagnosen lymfødem, så får man da kompresjonsplagg, og kompresjonsplagg er vi så heldige å få dekket her i Norge.

Lipødem har jeg hatt i mange år uten å vite det. Lipødem slo ut i puberteten, og ble enda verre etter at jeg fikk datteren min. Lipødem er en kronisk sykdom som kjennetegnes av en uvanlig og smertefull opphopning av fettceller, nesten utelukkende hos kvinner. Fettvevet samles (symmetrisk) i depoter, oftest fra midjen og ned, men det kan også forekomme på armene. Ingen diagnostiserer lipødem innen helsevesenet, men vi har fysioterapeuter med spesialutdannelse innen komplett lymfødembehandling som kan se om du har lipødem. Tror du at du kan ha lipødem, så ta kontakt med en av disse fysioteraputene der du bor. Sykehuset i Porsgrunn, og Haraldsplass i Bergen har begge nylig startet en 5 års studie på lipødem, så bor du i en av disse helseregionene, Helse Vest, eller Helse SørØst, så kan du muligens være kandidat for å bli med i studien. Jeg har informasjon om studien i Helse Sørøst om noen ønsker mer info.

Det er mange kamper man må kjempe etter sykdom. Man ønsker egentlig kun å få tilbake hverdagen igjen, og det gode livet man hadde før sykdommen. Jeg ønsket bare å glemme, og ta tilbake livet. Men så står mange plutselig på en arena hvor man alene må kjempe kamper man ikke burde ha kjempet. Senskader er en. Mangel på informasjon om disse. For mange så blir et resultat av sykdommen at man ikke klarer å gå tilbake til arbeidslivet. Flere av dere som følger bloggen skriver om kampen man har vært nødt til å ta med NAV. En kamp som fort kan tappe en for masse krefter. Også i NAV systemet forteller lesere om mangel på både kunnskap og forståelse. En leser skriver ”  Da jeg gikk ut av Kreftsenteret i Kristiansand, da tenkte jeg nå er jeg frisk og kan sakte men sikkert komme meg i form igjen. Så feil kan man ta. Det var nå kampen virkelig begynte. Skader etter cellegiften som hadde satt seg i kroppen ,kampen med Nav, folk som ikke forstod at jeg ikke var helt frisk, selv om jeg var ferdig behandlet. En kropp som ikke fungerte som den skulle.” Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i dette. Slikt blir jo en dobbel belastning. Først skal man gjennom en sykdomsperiode, og så skal man kjempe kamper på ulike arenaer i tillegg.

Mange har henvendt seg til meg fordi de lurer på om de kan ha lymfødem. Det er noe jeg ikke kan svare på, men det jeg kan si er at dersom du merker at området hvor lymfeknutene ble fjernet øker i volum, så er det et rødt flagg. Det kan være i arm etter brystkreft, og som i mitt tilfelle, så kan det være i bein etter livmorkreft. Opplever du væskeansamlinger etter kreftoperasjon, eller andre kirurgiske inngrep, så ta det på alvor. De fleste fastleger kan dessverre ennå for lite om lymfødem, og ofte blir man satt på vanndrivende fordi legen tenker vann i kroppen, vanndrivende er noe lymfødempasienter IKKE skal ha. Mitt råd er at du hopper over fastlegen, og finner en fysioterapeut i nærheten av deg som har spesialkompetanse innen lymfødembehandling. I dag trenger du ingen henvisning fra fastlegen for å få time hos en fysioterapeut. I dag kan man bare ta kontakt selv. Disse fysioterapeutene kan ved å undersøke deg, og gjennom din sykdomshistorie si om du har lymfødem. Har du lymfødem, så vil du da få kompresjonsplagg spesialsydd til akkurat deg. Det er så viktig for utviklingen av lymfødemet at man får spesialtilpasset kompresjonsplagg som man må bruke daglig.

Lurer du på om du har utviklet lymfødem, så ikke vent, men gjør noe med det. Ikke gi deg før du har et svar.

Det er synd at man må bruke så mye tid og krefter på slike kamper. Det burde være en selvfølge at man får opplysning om alt av senskader etter kreftoperasjoner, eller andre type inngrep som kan gi senskader. Det er trist når dere kan fortelle meg at mange fortsatt ikke får denne type informasjon. Det har ikke skjedd all verdens på enkelte fronter fra 2002 og frem til i dag….. men igjen: IKKE gi deg!

Det er stille i huset. Man kan høre om en knappenål skulle falle. På hvert sitt soverom ligger prinsene mine. Det er nok rett før de våkner, og da er det hiv o’ hoi, og full rulle. Da skal også mommo ha på seg sjørøverhatt, og være en av Kaptein Sabeltanns menn. Gjennom høytalerne her oppe i loftstua, så kommer Kaptein Sabeltanns sanger til å spilles på høyt volum mens to av oss må skure dekk, og lete etter skatter. Forrige gang våknet yngste prinsen meg med ” hiv o’hoi mommo.”

Denne helgen skal prinsene være en natt hos mommo, og etter hiv o hoi, og litt lesing, så bærer det avsted på lekeplassen før de etter hvert skal hjem til mamma og pappa i Arendal. Jeg er så heldig som får være mommo for to herlige og fantastiske gutter. Hele gårsdagen, så lekte vi og koste vi oss. Ikke før kvelden kom, så spurte de om å få se Dinogården på tv. De sovnet på et knips. Utslitte og fornøyde begge to. Det er stor stas å komme til mommo, og mommo synes det er like stas å ha dem her. Vi har fått et så nært og flott bånd guttene og jeg. Hva smelter vel et mommohjerte mer enn når prinsene kommer løpende mot deg og slenger seg i armene når de ser deg igjen. Eller når de kryper opp på mommos fang og vil kose, eller bli lest for. ” Jeg elsker deg mommo ” sier de mens de kryper tett inntil meg. Jeg blir så rørt, og så glad, og kjenner på en helt enorm kjærlighet for disse to vakre skapningene som jeg er så heldig å ha fått inn i livet mitt. Alt det flotte man har hørt om det å få barnebarn, det stemmer. Jeg er så heldig som har fått to nydelige barnebarn, og det å kjenne på hva de betyr for meg, og også hva jeg betyr for dem. Å få de beste mommoklemmer, det å ha de på fanget, få lese, og fortelle historier, det å føle på den tryggheten jeg gir de, se de så glade og fornøyde. Det har ikke vært noe gråt, ikke savn etter mamma og pappa. Vi har virkelig storkost oss.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har kjent mye på takknemlighet i det siste, og jeg har kjent mye på hvor heldig jeg er. Det tror jeg vi skal være mye flinkere til å kjenne på. I tillegg til to fantastiske barnebarn, så har jeg mange flotte mennesker rundt meg. Både venner og familie.

I går tikket det inn en melding på tlf: ” Er du hjemme i kveldingen?” Jeg bekreftet at det var jeg. ” Vi kommer med litt ved til deg ” var beskjeden tilbake. Og litt senere så kommer et vennepar kjørende med et vedlass på hengeren. Jeg ble helt satt ut, og så rørt. Tenk å ha så rause venner. Det var ikke snakk om at de ville ha betalt. Veden skulle jeg ha. Ferdig snakket. Sånt rører meg helt inn i hjerterota.

Som jeg har skrevet før, så jobber jeg med et kjempe spennende prosjekt for tiden. Et prosjekt som jeg snart kan fortelle mer om. Hadde det ikke vært for at jeg kjenner fantastiske mennesker som gjerne vil hjelpe meg, så hadde det nok ikke blitt så mye av dette prosjektet. Det å ha folk rundt meg som tror på meg, og som vil jeg skal lykkes, det er fantastisk å kjenne på. Takket være disse, så er jeg snart i mål, og en drøm går i oppfyllelse. Det er jo alltid noen som ønsker det motsatte for deg, men de må man ikke la få plass og fokus. Jeg har så mange som er med i heiagjengen min, så jeg trenger ikke noen som vil lage dårlig stemning. Det å få jobbe frem noe som er ditt, det gir en enorm mestring. Det gir selvtillit, og det gir meg en utrolig stor glede. Endelig våger jeg, for ofte drømmer jeg om mye, men det å gå fra tanke til det å handle, det har ikke vært lett for meg. Men nå, nå gjør jeg det.

Det høres nok rosa ut for noen, men takknemlighet, det å sette pris på hver dag, du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, de gode vennene, familien, og hverdagen. Man må kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende.

Selv med de utfordringene jeg har, så er jeg også heldig, og takknemlig. En på de flotte guttene mine som sover søtt forteller meg akkurat det. Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye selv om det absolutt ikke kjennes slik ut i blant. Kjenn på hvor utrolig godt det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Nå er det vel på tide å finne frem sjørøverhatten, for snart ropes det nok Hiv o’ hoi fra begge soverommene. Jeg blir vel dekksgutt i dag også

Nå nærmer det seg med stormskritt. I morgen tidlig kommer det finske tv teamet fra YLE hit til meg. Da er det filming til en dokumentar som skal handle om hvordan store kropper til fremstilt, og hva slags fordommer vi overvektige møter. Selv om vi aldri vil bli kvitt fordommene, så kan vi komme lengre enn vi er i dag. Det er et utrolig viktig tema.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Journalistene skal ta utgangspunkt i den finske utstilling ” Dry Joy ” som bla ble vist på Sørlandet Kunstmuseum. Bak utstillingen så finner vi Iiu Susiraja. Utstilling skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der bruker hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper? Bildene var langt fra vakre. Jeg ble kvalm.

De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mente det var humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg så ikke noe morsomt i dette i det hele tatt. Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så følte jeg også at hun fremstilte livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Kanskje er det sånn noen tror livene våre som overvektige er? På alle bildene ser hun ut nettopp har våknet, ikke smilte hun, så livet så ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Hvorfor kan vi ikke fremstille store kropper på en vakker måte?

Hvordan synes du at store kropper blir fremstilt i media og i kunsten? Hva slags ansvar mener du at media og kunsten har? Og hva slags fordommer opplever du mot oss som er overvektige? Det hadde vært fint med innspill og tanker fra dere som følger bloggen min. Det er spennende å se om vi opplever dette likt.

Jeg har fått forberedt meg litt i forhold til stikkordene som jeg har fått på forhånd, men ellers er kanskje det beste og ikke være for forberedt. Heldigvis er det ikke noe som er direkte, så blir det noe feil, så kan vi ta det om igjen. Heldigvis så slipper jeg også å snakke engelsk. Den ene journalisten prater svensk og litt norsk, så da skal det også gå fint språkmessig. Hadde et vært på engelsk, så hadde jeg nok takket nei.

Jeg gleder meg masse til å treffe tv teamet, og til å delta i dokumentaren. Jeg er stolt over at mine meninger også har blitt lagt merke til i andre land. Jeg håper mine meninger kan bety noe for de som kommer til å se dokumentaren. Jeg gleder meg masse, jeg er veldig spent, men gruer meg ikke Dere sal få høre mer om besøket og intervjuet på bloggen til lørdag

Et annet viktig spørsmål dukker også opp som jeg ennå ikke har svar på: Hvilke klær skal jeg velge…….

I dag får jeg fettere, kusiner og tanter på besøk til et familietreff. Jeg har to tanter som bor i England, og som nå er på besøk her. En fetter av meg er også med, så da må vi samles. Det er jo ikke så ofte vi ser hverandre. Nå er det baking og forberedelse av mat. Ha en nydelig søndag der du er!

Om få dager får jeg besøk av et finsk tv team. Det er jo et stort kompliment at jeg har blitt kontaktet av finsk tv. Jeg er skikkelig stolt over at jeg skal delta i denne dokumentaren som nå skal lages.

Det var før sommeren at jeg det kom opp et finsk nummer på telefonen min. Jeg tenkte at det var en av disse svindler telefonene, så jeg tok den ikke. Men ikke så lenge etter, så tikket det inn en beskjed på svareren min, og den var fra en finsk journalist fra YLE. Hun forklarte kort hvorfor hun ville ha tak i meg, og ønsket at jeg ringte tilbake. Jeg gjorde selvsagt det, for jeg var veldig nysgjerrig på hva dette var.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Den finske journalisten kunne på engelsk fortelle meg at de skulle lage en dokumentar om hvordan store kropper blir avbildet, og fremstilt. Hun refererte spesielt til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der bruker hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mente da, og mener fortsatt nei. Kunstneren oppnådde helt klart en debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men skal vi få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjorde? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mente det var humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg så ikke noe morsomt i dette i det hele tatt. Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så følte jeg også at hun fremstilte livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smilte hun, så livet så ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Hvorfor kan vi ikke fremstille store kropper på en vakker måte? Store kropper kan også være vakre.

Det er dette jeg skal snakke om i dokumentaren som nå skal lages. Journalistene hadde lest blogginnlegget mitt om utstillingen, og de hadde sett et intervju NRK lagde med meg etter at jeg hadde sett utstillingen. Jeg har absolutt mine klare tanker og meninger om dette, og jeg er stolt over at jeg kan være en stemme, og et ansikt. Som overvektig så har man opplevd tøffe tak i blant, og selv om stigmatiseringen alltid vil være der, så har vi likevel en jobb å gjøre for å få være den vi er med den kroppen vi har. Hadde man vist en stor kropp på en vakker måte, så hadde det vært en større mulighet for at det hadde slått positivt ut enn motsatt.

Om få dager, så kommer filmteamet fra Finland til Kristiansand. YLE er det samme som NRK er her i Norge, og ennå er jeg usikker på om dette kun skal sendes i Finland, eller om det skal sendes også i Norge, men alt det får jeg informasjon om når de kommer. Jeg vet at også andre nordiske influencere/ samfunnsdebattanter skal delta. De skal filme i ulike settinger, høyst sannsynlig så skal de også filme på treningssenteret.

Nå skal jeg bruke dagene frem til de kommer til å  forberede meg. Jeg har fått en del stikkord om hva de ønsker å snakke med meg om, så da er det greit å tenke litt over hva jeg skal svare. Jeg brenner for kroppspositivitisme. Det handler ikke om å glorifisere overvekt. Det handler om å få være den man er i den kroppen man har. Så enkelt, men likevel så vanskelig for mange å godta. Kroppen min forteller ingen om hvem jeg er. Man kjenner meg ikke fordi om man ser at jeg er en stor kvinne. Ingen skal sette merkelapper på meg fordi de ser at jeg har en stor kropp. Dette engasjerer meg veldig. I likhet med at jeg ønsker at vi som har litt ekstra skal  ose av mer selvtillit, og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg håper jeg får dette, og mye mer frem når tv teamet er her, og skal lage dokumentaren. Det er et utrolig viktig tema.

Jeg gleder meg masse til å treffe tv teamet, og til å delta i dokumentaren. Jeg er stolt over at mine meninger også har blitt lagt merke til i andre land. Jeg håper mine meninger kan bety noe for de som kommer til å se dokumentaren. Jeg gleder meg masse, er veldig spent, men gruer meg ikke

Det er varme dager og full sommer i sør. Det blir å flykte i skyggen for min del når det er såpass varmt. Man føler jo nesten at man er kledd for vinter med kompresjonsstrømper fra fot til lår. Heldigvis har jeg et par kompresjonsstrømper som er noe tynnere enn de jeg vanligvis bruker, det hjelper litt. I tillegg så er jeg ikke akkurat en person som fryser mye, heller det stikk motsatte, så det skal ikke så mye til før svetten renner.

Jeg hater å svette. En ting er å svette i strie strømmer på treningen, for det er liksom plassen for å svette skikkelig. Så der er det deilig å få svettet masse…men å svette bare man beveger seg, det hater jeg virkelig. Jeg er en veldig varm person sånn i utgangspunktet. Jeg fryser sjeldent, og trenger sjeldent å kle meg med masse klær for å holde meg varm. Pledd, det brukes for det meste når formen ikke er helt der den skal være.

I sommer har jeg fått svettet, og når jeg svetter, så er det typisk i ansiktet man ser det…eller i pannen..eller i hodet slik at håret blir vasket på nytt den dagen. Så må man jo da tørke svette sånn litt forsiktig, men det tar ikke lang tid før man garantert ser ut som en kokt hummer som drypper av seg all vannet den har fått på seg under kokingen. Det er ikke moro å stå og snakke med andre mens svetten renner. Stadig må jeg tørke, og man har jo ikke akkurat håndkle med seg heller. Det er nok også sånn at jeg føler at alle ser at jeg er varm, noe som nok ikke alltid stemmer. Heldigvis gjør gode deodoranter at man ikke svetter under armene. Der har jeg ikke svettet på evigheter

Noen nevnte overgangsalderen, at den har sniket seg inn i livet mitt, men det tror jeg ikke. Ikke at jeg lukker øynene for at det kan være mulig, men det er ikke lenge siden fastlegen min sjekket om jeg var kommet dit, og det var jeg ikke, så da må det ha skjedd over natta. Jeg har alltid slitt med dette. I tillegg til at jeg er en varm person, så har jeg jo disse lymfebeina, kompresjonsstrømper og litt tyngde, så alt dette sammen blir nok en haug av svette om sommeren. Jeg har vasket håret dobbelt mange ganger i løpet av sommeren, og håret er litt hellig, så den følelsen er er ikke noe god å kjenne på. Visst man i tillegg får en wetlook i luggen, så er dagen fullkommen

Jaja, vi er i midten av august, og sommeren begynner å gå mot høst. I går skrev jeg at jeg skriver under på at denne høsten skal bli bra, og det har jeg en følelse av at den vil bli. Det er kun jeg som kan få høsten til å bli bra, og jeg kjenner at jeg er veldig innstilt på det. Treningen, der føler jeg at jeg fort får full kontroll, så må jeg jobbe med dette hersens kostholdet. Det er så kjedelig at det skal være så lett, men så vanskelig. I tillegg er dette en høst hvor det skal skje SÅ mye spennende for min del. Jeg kjenner at jeg gleder meg så til det som ligger foran meg, og jeg kjenner at jeg gleder meg masse til og kunne dele alt med dere. Endelig skal jeg få realisere drømmer jeg har hatt, og det er en fantastisk følelse å kjenne på. Masse sommerfugler i magen, og masse gode følelser. Det å ha noe å se frem til, det å ha noe å glede seg til, det betyr utrolig mye. Det og kunne få jobbe med noe som er mitt, det er virkelig en god følelse å kjenne på. Det vil nok ikke gå så veldig lang tid før jeg skal dele alt med dere som følger bloggen min.

Butikkene, de begynner å fylles med høstvarer selv om vi bare er i midten av august. Det er bare å glede seg, og jeg gleder meg alltid til nye kolleksjoner. Det er alltid spennende å se hva slags farger som skal prege årstidene, og i høst, så er det mye fine farger som grønt, lilla, blått, rødt for å nevne noen. Sort og grått er en selvfølge at det kommer en del i. Det kommer også mønster, og det kommer blomster.

Postmannen kom på døren her på fredag, og med seg hadde han en pakke fra Sandgaard. Det betyr at jeg fremover skal vise dere masse fine høstvarer. I pakken var det klær fra høstkolleksjonen til Gozzip. På disse plaggene var det mye blomster, og flotte farger. Jeg gleder meg til å vise dere, og det skal jeg gjøre på bloggen neste helg.

Helt på slutten i dag, så vil jeg vise dere to jakker som jeg ikke har vist på bloggen før. Dette er jakker som er perfekte om man sitter ute en sommerkveld og trenger mer enn bare kortermet, eller når man trenger ei jakke som ikke er for tykk når etter hvert høsten banker på døren. De er så myke og fantastisk gode å ha på seg. Jakken er fra Studio, og er fra deres vår/sommer kolleksjon. Kanskje er dere heldige at en butikk kan ha disse fortsatt. Jakkene er i 60% polyester, 35% viskose, og 5 % elastan. Finnes i fargene rosa og hvit. Bak på ryggen er det et lite parti hvor det står ” Smile.” For meg som da er såpass varm som jeg er, så er dette helt perfekte jakker.

Nyt søndagen! I dag skal jeg til Arendal hvor min datter og familien har kjøpt seg sin første bolig. Jeg gleder meg masse til å se deres første hjem, og så gleder jeg meg selvsagt til å se prinsene mine igjen. Savner de så når jeg ikke er sammen med dem

Skal jeg velge meg kun en farge, så blir det lilla. Jeg elsker lilla, og fargen er utvilsomt min favorittfarge. Vi har nok alle en favorittfarge. En farge som liksom er vår farge av en eller annen grunn. Jeg har aldri hatt lilla rom, eller lilla hår. Jeg har aldri kledd meg bare i lilla, og jeg har heller aldri hatt masse lilla klær. Men fargen er spesiell for meg. Ikke alle nyanser av lilla er like fine, men de fleste vil jeg si. Lilla har en klar 1.plass etterfulgt av cerise. Nydelige farger begge to.

Visst man ser hvilken farge som går mest igjen i klesskapene mine, så er det kanskje sort. Mest fordi det er mange sorte bukser, og jeg har en del topper som er sorte. Mindre overdeler enn før er sorte, men jeg har klart noen av de også fortsatt. Sort er så trygt, så klassisk, og det er jo også en fin farge. Sort passer til så mye. Man kan kombinere så mye med det sorte. Mange bruker nok også sort fordi fargen kan gjøre oss smalere, men akkurat det kommer det nok mer an på kroppsformen vår.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Også interiørmessig, så brekker jeg gjerne av med litt lilla. I stua som jeg har mye sølv, lyse grått, hvitt og sort, så har jeg lilla gardiner i det ene vinduet som jeg har der, og jeg har lilla puter i to ulke nyanser i den lysegrå salongen. I den nye stua, så har jeg lilla salong som mange av dere har sett på bloggen. Så litt lilla også interiørmessig, men jeg kunne ikke hatt lilla som hovedfarge i rommene.

Det er ingen tvil om at det er farger man kler mer enn andre. Jeg er egentlig litt heldig der som kler veldig mange farger. Jeg er blond, og liker å ha håret lyst. Egentlig har jeg kommunefarget hår. Kjempekjedelig farge, så jeg har både farget det blondt, og de senere årene, så er det striping. I yngre dager, så tror jeg at jeg både hadde gulrotfarget hår, og mørkt med skjær av lilla. Jeg fatter ikke at frisøren var enig i at jeg ville kle fargene. Skrekk og gru. Men tilbake til det blonde håret mitt. Med det blonde håret, så kler jeg en del farger. Noen mener jeg kler det meste. Jeg et ikke om det er tilfelle, men jeg kler ganske mange farger. Samtidig så ser jeg fort hvilke farger som er mine farger, og som jeg kanskje får en fin glød av å bruke. I skapene mine, så er det en del lilla, en del cerise/rosa , ganske mye sort, men jeg har også rødt, hvitt, turkis, grønt, orange, og da ulike nyanser av de ulike fargene. Jeg bruker lite grått, lite marine, brunt og lite gult.

Jeg er glad i tøffe design som skiller seg litt ut, og gjerne klær som har sterke farger. Blomster liker jeg også, og det har vært mye blomster denne våren og sommeren. Foran hver nye årstid er det alltid spennende å se hva slags farger som kommer i de nye kleskolleksjonene. Det er jo alltid en del mørkere farger høst og vinter, men heldigvis er det slutt på at man kun bruker sort, grått, brunt og burgunder. Heldigvis bruker vi farger også disse årstidene. Det er kanskje spesielt viktig å bruke litt farger høst og vinter når det er mørkt ute, og mye grått vær.

Tilbake til yndlingsfargen min. Skjorten jeg har på meg i dag, den elsker jeg. Fargen er fantastisk, og den gjør meg glad når jeg har den på meg. Knepping helt ned slik at man kan velge om man vil gå med den åpen eller kneppet. God lengde, også på armene. Splitt i sidene. Går jeg med den lukket, så knepper jeg aldri de øverste knappene. Da er det fint med et smykke i halsen. Skjorten heter Emilie Shirt. Den kommer også i orange denne sesongen. Visst du likte den, så kanskje du er heldig å finne den på salg. Den er litt krøllete på bildet, men håper du ser bort fra det Sommersalget er i gang i de fleste butikker nå, og det betyr at man kan gjøre veldig gode kjøp. I høstsesongen, så vil denne komme i andre farger.

Høstvarene, de er på vei til butikkene selv om vi ikke er ferdige med juli ennå. Det er bare  glede seg, for her er det mye fine klær! Jeg har vist dere et par kjoler, og en bluse fra Spring Autumn, og jeg gleder meg masse til å vise dere mer fra flotte høstkolleksjoner fremover.

Jeg kom i går kveld hjem fra Kongeparken hvor jeg har vært med prinsene mine og datteren min. Det ble en flott tur med hotell, park og  masse moro. Det ble mange minner å ta med i minneboken. Det å se gleden, spenningen, iveren og smilene til guttene, det er bare den største gleden man kan få. Etter en hel dag i parken var både guttene og mommo super slitne. Jeg kjenner det veldig godt i lymfebeina mine idag, for de er virkelig vonde…men det var verdt det.

Noen lurer på hvor de finner videoene som jeg legger ut, og de finner dere på bloggens Facebook side som også heter ” En størrelse for stor.” Lik gjerne siden, og del den gjerne. Og har du fått en invitasjon til å like siden, så blir jeg innmari glad om du godtar den.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Endelig. Endelig etter flere uker, så har det skjedd noe. Dette har jeg ventet på, og kjent at jeg har lengtet etter. Det er noe dritt når formen ikke er der den skal være, og når det varer og varer, så kjenner jeg at det blir utfordrende, veldig utfordrende. Jeg takler nok kroppslige utfordringer heller dårlig. Der har jeg nok veldig lik faren min. Min mor er i helt andre ende. Hun er der at det går nok over. Jeg kunne gjerne vært en mellomting av foreldrene mine.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi kan skru tiden tilbake til slutten av januar. Det var en helt vanlig mandag med trening, og en dag med avtaler og gjøremål. Ut på ettermiddagen tar jeg en rask titt i kjøleskapet for å planlegge middagen. Der ligger det en pakke med kyllingfilet som jeg finner ut at jeg må bruke den dagen siden siste forbruksdag er nettopp den mandagen. Men så lenge den er vakumpakket, så har jeg ingen betenkeligheter med å spise denne til middag.

Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning. Så det var altså denne forbaska kyllingfileten som var synderen, trodde jeg.

Det er flere uker siden jeg våknet av disse enorme magesmerter. Utallige prøver har blitt tatt. Prøvene viste ingenting. Avføringsprøvene var helt fine. Smertene gikk fra intense smerter til ubehag. Matlysten var borte fra dag en, jeg var slapp og trøtt. Legen mistenkte etter noen uker at det var nyrestein jeg hadde. Så da var det nye prøver, og CT. Uken før CT og en del andre prøver, så kom formen tilbake. Det samme gjorde matlysten. Fortsatt trøtt og slapp, men det er jeg veldig i perioder. De siste prøvene mine var også helt fine. Jeg har for mye jern i kroppen, men også det nivået er på vei ned, men fortsatt altfor høyt.

CT har jeg ikke tatt for mye, men denne var tatt på få minutter. Ingen klær måtte av. Aldri vært ute for noe så enkelt og kjapt noen gang. Tidlig neste uke får jeg svarene på den. Er det nyrestein jeg har hatt, så har den passert. for de som har hatt nyrestein kan fortelle hvor smertefullt det er.

Det er så deilig å kjenne at jeg er på normalen igjen. Nå trener Jeg mine 5 økter i uken, og det fungerer så flott. Det er så godt å kjenne på at jeg kan trene godt igjen, både kondisjon og styrke. Nå tenker jeg at jeg må komme videre i treningen. Utfordre meg mer, gjøre nye øvelser, gå tilbake til og også bruke tredemøllen igjen med intervalltrening, for nå har kneet vært bra lenge.  Jeg vurderer å få litt hjelp av en PT til å komme meg et steg videre. Saxendaen bruker jeg ikke akkurat nå. Vi har en avtale om at vi skal til bunns i mageutfordringene før jeg starter opp igjen. Jeg vet at vekta må ned, og jeg er helt nødt til å ta grep igjen. Vekta har nok gått noe opp, og det er ingen god følelse. Man blir litt små sprø av å tenke kropp så mye, så kanskje trenger jeg litt mental hjelp igjen også. Jeg fikk masse tid til å tenke når jeg ikke var i form. Alle planene jeg jobbet med, de har jeg latt ligge litt stille, men nå kan jeg begynne  jobbe videre med planene mine også.

I går kom prinsene mine hit. Det er så fint og kunne ha dem her, og være sammen med dem. I hverdagene er de i barnehagen, så da er det ikke så ofte jeg får se dem, så i går kom de på overnatting en natt til mommo. Vi har kost oss masse, og lekt masse. Vi har vel for det meste vært sjørøvere, og det har vært stor stas. Barnebarn er en utrolig flott gave.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.