Lykken er … en paraply

Reklame | Snefrids Hus

Lykken er en paraply. Vi snakker ikke hvilken som helst paraply. Vi snakker om paraplyen jeg er den lykkelige, og stolte eier av. En håndlaget, eksklusiv, italiensk Pasotti paraply! Når det i dag regner i Oslo, så tenkte jeg paraply kunne være tema, men ingen som helst paraply.

Pasotti paraplyene er jo helt fantastiske!  Pasotti er eksklusivitet, og dette er paraplyer som en rekke kjente personer verden over er stolte eiere av. Her hjemme, så vi bla ” The first lady “, Cecilia Brækhus bruke sin flotte Pasotti paraply under en festmiddag hos kongeparet. Værdame Eli Kari Gjengedal har også stolt vist frem sin Pasotti paraply i et intervju i VG. På TV2 sin 17.mai sending ble også disse flotte paraplyene vist frem.

Pasotti håndlager verdens beste og flotteste paraplyer i Castelluchio i Italia. Pasotti ble grunnlagt i 1956, og i dag håndlager de ca 40000 paraplyer i året. I 75 land selges det Pasotti paraplyer. Pasotti er fantastiske design, fantastiske detaljer, og ikke minst, fantastiske farger. Flere av Pasotti paraplyene har også Swarowski krystaller. Her i Norge blir Pasotti paraplyene kun solgt hos utvalgte forhandlere, og her på Sørlandet, så selges paraplyene på Snefrids Hus i Grimstad.

Snefrid på Snefrids Hus begynner å kjenne meg godt, hun visste akkurat hvilken paraply jeg skulle ha. Det stof skrevet Heidi på den der altså! Paraplyen er så meg i farger, og design. Hele paraplyen er som skreddersydd for meg. Utvalget til Pasotti paraplyer er veldig stort, og man vi uten tvil kunne finne ” sin ” paraply i kolleksjonen. Jeg har funnet min Pasotti.

Pasotti er utvilsomt en paraply til de spesielle anledningene. Jeg skriver litt om denne eksklusive, og flotte paraplyen i dag fordi det nærmer seg brylluper, og konfirmasjoner. En slik paraply er en flott gave å gi bort. Paraplyen er et minne for livet. Noe svært få andre har. Skal man gifte seg, så får man også flotte paraplyer til disse anledningene.

Også menn har ett godt utvalg av Pasotti paraplyer. For min del, så har jeg også såvidt brukt paraplyen i hverdagen, men det er ikke paraplyen man tar når man skal på butikken, eller en kjapp tur i postkassen. Det er jo hverdager det er mest av, så sånn sett kan jeg jo ikke gjemme den bort, men det blir helst til de spesielle anledningene. Jeg passer veldig godt på den.  Pasotti’en henger heller ikke sammen med de vanlige paraplyene mine. Den har fått sin egen, helt spesielle plass.

En Pasotti paraply koster en del mer enn en ordinær paraply. En god ide kan være å ønske seg en Pasotti til en bursdag, en konfirmasjon, eller  til jul. Flere kan gå sammen om å kjøpe den.  Man kan sette av litt penger hver måned. Sparing er en super ide. Det blir fort endel penger på en gang for mange av oss. Men har du lyst, og anledning, så hadde jeg unnet meg en slik en!

Lykke kan ikke kjøpes for penger er den noe som heter. Klart det er sant, men det føles ikke sånn i blant. Man kan ikke kjøpe lykke, men det finnes forskjellige former for lykke. Jeg kan kjenne på de gode følelsene når jeg kjøper meg nye ting, og for meg er det lykke i denne paraplyen. Jeg blir glad av å se på den. Jeg føler meg fin sammen med den. Jeg føler jeg skinner i takt sammen med den.

Når jeg ser Pasotti paraplyen henge på sitt helt spesielle sted her hjemme, så smiler jeg. Paraplyen gir meg litt av denne prinsessefølelsen som jeg har skrevet om før, og som er så viktig å kjenne på i blant.

Det er som nevnt kun ett lite utvalg butikker som selger Pasotti her i Norge. En av de er altså Snefrids Hus i Grimstad. Jeg har kjent Snefrid i 26 år, og Snefrid er ei helt fantastisk dame som kan faget sitt til fingerspissene. Snefrid har øyet for detaljer, hun har øyet for det lille ekstra. Snefrids Hus er ett helt fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen.

Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy til en spesiell anledning, her kan man ha minnestunder, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. Hos Snefrid kan man avtale tid slik at det kun er deg, og eventuelt dine som står i fokus . Snefrid har tid, og har kun deg i fokus. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite at her kan man få kjoler selv om man må opp i størrelse. Snefrid har både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Også til de menn som trenger litt romslig størrelse, så kan Snefrid hjelpe. Og så har jo Snefrid Pasotti paraplyene <3

 

 

 

Syting og klaging

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har også blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så nyt hver eneste dag.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Sannheten sårer

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg at ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Foto . Stormberg

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at legen min hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene. Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Legen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige 🙂 Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg…sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

 

Litt motivasjon på en mandag

Mandag. Mandag er dagen vi elsker, og dagen vi hater. Mandagen er dagen for å starte det nye, sunne livet, og dagen for de urealistiske målene. Mandag er dagen hvor vi skal slutte å spise, og trene til krampa tar oss. Mandag er dagen hvor mirakelkuren endelig er oppfunnet, og dagen hvor vi selvsagt ikke skal gå i den samme fellen som så mange ganger tidligere. Mandag er dagen for de store skrittene, ikke de små. Mandag altså….

Jeg var tre uker uten trening før jeg så smått begynte på trening forrige uke. Jeg var i ferd med å gå skikkelig i kjelleren når jeg etter to kortsionsprøyter var full av optimisme, og så trygg på at ryggen skulle bli smertefri. En bowlingkveld gjorde at jeg fort mistet håpet, og troa. Jeg kjente på smerter et par dager før jeg på lørdag kjente at noe hadde skjedd. Gårsdagen ble også en dag i lykkeland. Ingen smerter. Jeg bøyde meg som jeg ville, bevegde meg som jeg ville. Da skjønte jeg hvor lenge det faktisk hadde vært siden jeg hadde kjent på følelsen av 0 smerter. Jeg krysser fingrene for at det fortsetter.

Med tre uker uten trening, så trenger jeg å finne motivasjon et sted. For meg er treningspauser en stor, mental utfordring som jeg har skrevet før.  Det var da jeg fant en gammel artikkel som jeg har postet på bloggen før, men som jeg synes er motiverende. Jeg tror mange kan trenge å lese dette på en mandag.

Artikkelen leste jeg var fra Aktiv Trening, og omhandlet hvor mye hvert eneste skritt vi tar faktisk kan bety for helsen vår. Jeg visste ikke at de lå så mye helse i hvert eneste skritt. Dette vil jeg dele med dere nå i starten av en helt ny uke. Kanskje kan det inspirere til å bruke beina noe mer, og kanskje kan det få mange til å se at selv om de ikke orker den store gåturen, så ligger det helse også i de små turene. Vi har jo hørt mye om 10000 skritt hver dag, og at Verdens Helseorganisasjon gjerne vil at vi skal være aktive 30 minutter hver dag. Artikkelen jeg leste kunne slå fast at en daglig gåtur på 2 minutter faktisk påvirker forbrenningen vår. 2 minutter! Man vil jo ikke tro at en gåtur på få minutter kan ha noe som helst å si for helsen vår, men der tar vi visst feil. Vi blir sunnere for hvert daglige minutt vi går. Bare hør her :

1 minutts gange – Man kan få et midjemål som er fire cm mindre enn en person som sitter i ro hele dagen.

2 minutters gange – Man aktiverer de genene som er ansvarlige for nedbryting av fett og karbohydrater.

3 minutters gange – Blodtrykket vårt synker

5 minutters gange – Selvfølelsen forbedres med 46 prosent og du blir 54 prosent gladere

5 – 10 minutter rask gange – Kreativiteten og evnen til å løse problemer øker med 60 prosent

30 minutter gange – Symptomer på depresjon reduseres og risikoen for å få en depresjon reduseres med hele 30 prosent.

40 minutter gange – Man reduserer risikoen for koronar hjertesykdom, det vil si sjansen for hjertekrampe (angina) og blodpropp i hjertet.

45 minutter gange – Fettvevet på lår og mage reduseres.

60 minutter gange – Risikoen for å få brystkreft reduseres med 14 prosent.

150 minutter gange i uken – Man går ned i vekt og reduserer BMI-en din og blodtrykket ditt

450 minutter gange i uken – Du lever 4,5 år lenger

Inaktivitet forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne har funnet ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! 

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst?  Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man  setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er viktig.

På bloggen gir jeg denne uken bort en produktpakke fra Urtemor. En heldig leser får ringblomstsalve, håndkrem, fotkrem og leppepomade. 100 % naturlige produkter – ingen parabener. Har du lyst på produktene fra Urtemor, så legger du igjen en kommentar på bloggen hvor du forteller at du gjerne vil være den heldige. Du kan lese mer om produktene fra Urtemor, og den fantastiske ringblomtsalven på gårsdagens blogg : http://heidirosander.blogg.no/1519542330_min_lille_reddende_engel.html

Til alle lesere, så gir Urtemor ett utrolig godt tilbud ut uken : Dersom du kjøper en stor boks med ringblomstsalve ( 100 ml ) til 120 kr, så får du en liten boks med på kjøpet ( 50 ml ). Frakt på 28 kr kommer i tillegg dersom den må sendes. Du kan legge igjen beskjed i kommentarfeltet på bloggen, så tar Urtemor kontakt med deg, eller du kan gå inn på siden deres på Facebook, og sende en melding der : https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/  Lik gjerne siden også.

Du blir verken feit eller syk

Jeg kunne jo ikke ha fått en bedre nyhet tror jeg. Endelig kan muligens diskusjonen legges død. Min store avhengighet er friskemeldt, og jeg kan ha verdens beste samvittighet.

Jeg innrømmer det glatt. Jeg er totalt avhengig. Avhengigheten er stor, den er veldig stor, men jeg har vært rimelig trygg på at avhengigheten min ikke har vært så farlig, og skadelig som mange vil ha det til. Artiklene har jo lyst mot oss mange ganger : Kreft, diabetes, og vektøkning. Forskere avliver nå mytene.

Avhengigheten jeg snakker om er avhengigheten min til Pepsi Max. Jeg er langt i fra alene om å ha denne avhengigheten. Vi er mange som ” bare må ” ha Pepsi Max, eller annen lettbrus. Mange mener vi er dumme som innbiller oss at lettbrus ikke er farlig å drikke, og artiklene om fare for kreft, fare for diabetes, og ikke minst faren for vektøkning, de har vært mange. Jeg har drukket lettbrusen min med beste samvittighet, men det føles innmari godt når danske forskere nå avliver mytene, og friskemelder lettbrus. Forskere ved Københavns Universitet mener faktisk at det å drikke lettbrus er like greit som å drikke melk. Forskerne mener man kan drikke lettbrus med verdens beste samvittighet. Det er i følge forskerne ingen helsemessige årsaker til å sture unna lettbrus.

Nå vil sikkert lettbrus politiet bemerke at studien kun er gjennomført på 60 personer, men disse 60 er da absolutt et gjennomsnitt, og antallet må jo være bra nok så lenge forskere har gjennomført studien, og publisert den. Forskerne har fulgt 60 overvektige personer over en 6 mnd periode, og deltakerne har enten drukket en liter vann, en liter melk, en liter cola light, eller en liter vanlig cola. Dette har gitt forskerne innblikk i hva som skjer i kroppen når de forskjellige drikkevarene inntas.

Konklusjonen er klar : Det er like greit å drikke et glass melk som det er å drikke et glass lettbrus. Forskerne konkluderer med at brus med kunstige søtningsstoffer ikke øker risikoen for kreft, eller diabetes. Resultatene tyder på at insulinfølsomhet ikke påvirkes av å drikke brus med søtningsstoffer, sammenlignet med det å drikke vann, melk eller brus med sukker. Mange ” onde tunger ” har jo hevdet at lettbrus gir en betydelig vektøkning, noe jeg har vært veldig skeptisk til. Jeg drikker mye lettbrus, og lettbrus er min daglige kos, og selv om jeg drikker store mengder lettbrus, så går jeg likevel ned i vekt. Jeg har jo hatt ett stort vekttap, og er jo definitivt en stordrikker av lettbrus. Studien som danske forskere har gjennomført viser at det heller ikke var noen forskjell i endringen i vekt. Brus med sukker økte både fett og kolesterol i blodet ? noe vann, melk eller brus med søtningsstoffer ikke gjorde. De danske forskerne håper nå at de kan ta livet av alle mytene rundt lettbrus.

Det er jo spesielt aspartam som har hatt ett veldig fokus. Mange mener aspartam er farlig for kroppen. I 2015 konkluderte EUs organ for mattrygghet, EFSA, at aspartam, som er det søtningsstoffet som oftest blir brukt i lettbrus er helt trygt i normale mengder. Det er gjort en rekke risikovurderinger i EU, og i den siste vurderingen ble det igjen konkludert med at aspartam ikke er helsefarlig i de mengdene vi får i oss. Ser man på all dataen man har og på hvor mye aspartam vi får i oss i Norge, er det ingenting som tyder på at aspartam er farlig.

Vi har sikkert alle en, eller flere avhengigheter, og når man er stor, så er det sikkert mange som tror at en av mine er mat, men det er det ikke. Jeg er veldig glad i mat, men jeg har aldri vært der at jeg har sittet og proppet i meg, og det i svære mengder. Klart jeg garantert spiser for store måltider, og at jeg spiser mer usunne ting enn jeg sikkert bør, uregelmessige måltider har jeg også, men jeg er ingen overspiser på noen måte, og har heller aldri vært det. Jeg har aldri sittet i sofaen og trøkket i meg en stor pose chips sammen med både sjokolade, og smågodt. Jeg var nok heller der en periode at jeg spiste for mye usunne ting uansett hvilken ukedag det var. Aldri i svære mengder, men i perioder var nok hele uken helg når det kom til usunne ting. Kaker tror jeg nesten aldri jeg har kjøpt, verken for å ta med meg hjem for og kose meg med, eller ute på kafe. Jeg baker sjeldent. Ikke fordi jeg ikke kan bake, men fordi jeg helst vil unngå alle kaloriene.  Avhengigheten min er ikke mat. Jeg røyker heller ikke, og har aldri gjort det. Jeg er også avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Noen venninner skjønner ennå ikke hvorfor jeg ikke kan ta meg et glass vin, eller 5 ennå jeg har vært avholds siden for alltid egentlig. Avhengigheten min er Pepsi Max, og skulle jeg være tom, da kommer panikken.

Jeg liker ikke verken Cola light, eller Cola Zero, og lite av annen lettbrus – det må være Pepsi Max.  Smaken av iskald Pepsi Max er himmelsk. En dag uten vet jeg ikke helt hvordan hadde vært. Jeg må jo bare le når jeg tenker på hamstringen min av Pepsi Max når vi for eksempel er i Sverige, eller Tyskland. Med de prisene som er der, så hamstrer jeg inn, og her snakker vi virkelig om å hamstre. Jeg har alltid ett godt lager stående sånn at jeg ikke skal kjenne på panikken om jeg plutselig skulle gå tom. Jeg ler, alle her hjemme ler, og sikkert alle andre også, så avhengigheten er stor. Det er veldig forskjellig hvor mye jeg drikker hver dag, men at jeg i alle fall drikker 2 liter til dagen, det gjør jeg. Jeg drikker andre ting og i løpet av en dag, så jeg lever ikke kun på brus som drikk. Jeg drikker både melk, og vann i løpet av en dag, men jeg ser også at jeg garantert burde ha drukket mye mer vann. Det blir ofte litt vann på starten av dagen, og så har jeg alltid med 0,75 liter vann på trening. Her jukser jeg alltid litt, for jeg må alltid ha noen dråper zeroh i vannet jeg har med på trening – for smakens skyld. Vann smaker jo ingenting, så da er det godt å gjøre det litt mer fristende. Så i tillegg til å ta grep i kostholdet, så er mer vann også en ting jeg må fokusere på. Ikke mindre Pepsi Max nødvendigvis, men mer vann 🙂

Lettbrusen er friskemeldt. Mytene bør være avlivet. Jeg har få laster, og denne ene, den beholder jeg med god samvittighet, og etter den danske studien, så drikker jeg med enda bedre samvittighet. Jeg tror på forskerne, og på helsemyndigheten som sier at der ikke er noe som tyder på at lettbrusen er farlig å drikke. Også norsk vitenskapskomite for mattrygghet har undersøkt søtningsstoffene i lettbrusen flere ganger, og alle gangene har den vist at lettbrus ikke er skadelig å drikke. Alt handler også om mengder, men det skal mye større mengder til enn fes 2 liter til dagen før noen som helst varsellamper begynner å lyse.Dessuten må det vel være positivt når man er overvektig at man unngår kalorier der man kan? Min store avhengighet skal jeg ikke gjøre noe som helst med – den lasten skal jeg sannelig beholde. Jeg respekterer de som ikke ønsker å drikke lettbrus, men jeg vil også at alle som mener det er farlig å drikke lettbrus skal lukke igjen glidelåsen, og ikke proppe meg full av alle farene de mener dette har – valget er ene, og alene mitt!

 

 

 

 

 

For resten av livet

Holder målene du satte deg før nyttår? Var målene du satte deg såpass realistiske at du føler at du mestrer de, eller var målene såpass høye at du måtte gi opp nesten før du hadde startet?

Januar er straks historie, og januar er jo den måneden i året hvor vi alltid starter det nye livet, og målene vi setter oss skal holde hele året. Det er i januar ukebladene sikkert selger mest, for hele Norge skal slankes i januar. Det er i januar alle diettene blir servert, diettene som skal gi oss den slanke kroppen, og det gode livet. Vi lærer jo aldri. Vi går på limpinnen hver eneste gang, og det holder nesten aldri.

Vi begynner på suppedietter. En uke på suppe, en uke med vanlig mat, og så er det på an med suppe igjen. Hvor lenge orker man å spise den samme suppa selv om det ” kun ” er annenhver uke, og hvorfor i all verden går man på en slik diett når man vet at man kan oppnå mer varige resultater ved å tenke på for eksempel mengder, og hva man spiser. Er det ikke mye bedre at man lever som vanlig, men tenker litt på hva man putter inn i munnen, og hva man gjør i løpet av en dag for å forbrenne? Noen har startet med shaker, og proteinbarer som dagens måltider Eller forresten, noen kan spise middag hver dag, men så skal man shake resten av dagen. Tror man virkelig dette vil holde? Jeg tenker sånn resten av livet liksom?

Hvorfor tenker vi ikke at vi etter hvert skal leve et vanlig liv med vanlig mat? Joda, man får en kickstart. Man går jo selvfølgelig ned i vekt om man nesten ikke spiser. Man trenger ikke være matematiker for å skjønne det, men hva er vitsen når man ikke klarer å oppnå det samme når man begynner det vanlige livet igjen med den vanlige maten? Det er jo da vekta går oppover…igjen…Hva er annerledes denne gangen enn alle gangene før? Man lever en gang, og mat er en del av livet. Man skal leve ett godt liv, og man kan spise godt, og leve godt uten at man må putte i seg kilovis med kalorier hver dag. Tenk hvor mye penger man kaster ut på pulver, supper, og proteinbarer. Man kaster omtrent alt man har i kjøkkenskapene og erstatter det med supersunne varer. Hva koster ikke det? Hvorfor ikke heller investere de samme pengene hos en coach, eller en teraput som kan hjelpe deg med å rydde i tankene dine? Som kan få deg til å akseptere, og få deg til å se alle feilene du gjør, og hvilke valg du bør ta. Eller bruk en sum penger på en PT som kan hjelpe deg godt i gang med treningen, og gi deg en god start som vil vise at det er mulig å oppnå mye uten å sulte deg.

Jeg har hatt en super start på det nye året. Når bare rosen infeksjonen kom under kontroll, så har jeg virkelig holdt meg til treningsplanen. Jeg kan faktisk si at jeg er stolt, og fornøyd. 5 økter i uken trener jeg. 3 økter med intervalltrening på tredemøllen, og 2 styrkeøkter. Skulle det noen uker bli 4 økter, så er det også helt greit, men 5 økter er målet. I tillegg må jeg komme meg mer ut på tur. Jeg har gode, varme klær, så om det er kaldt, så har jeg ingen unnskyldning. Målet her er at jeg i alle fall skal ut på tur 2 ganger i uken, og det bør være veldig gjennomførbart. Det er jo så godt å komme seg ut, og vi har så mange flotte turområder rundt byen.

Intervalltrening, og sirkeltrening er veldig gode treningsformer for virkelig å forbrenne. Sirkeltrening med egen kroppsvekt. Intervalltreningen har jeg god kontroll på, men jeg skulle gjerne hatt en time, eller to med sirkeltrening i uken. Jeg savner gruppetimene. Der hadde vi tabata hver uke, og tabata er knallgod trening. Treningssenteret hvor jeg trener nå har ingen gruppetimer. Der er man overlatt til seg selv, men jeg liker å trene alene, så for meg fungerer det veldig bra, men likevel savner jeg en skikkelig hard tabatatime, eller to i uken. Forskerne mener det særlig er den harde innsatsen som er avgjørende når du vil kvitte deg med ekstra kalorier. De som forbrant mest, var de som hadde størst innsats, og var mest utmattet. Ingen tvil om at det å gi alt lønner seg.

Kostholdet i løpet av en dag kan nok bli bedre, og da tenker jeg på det å spise mellommåltider, og ikke minst mengde mat jeg spiser når jeg spiser. Der har jeg en vei å gå, men jeg er blitt utrolig flink på å redusere veldig på søtt, og salt. Jeg unner meg en sjokoladebit midt i uken om jeg vil, eller en neve med chips, men fra og nesten ha spist slike ting hver dag da jeg var på det største, så har jeg virkelig redusert, og fått ett helt annet forhold til alt det søte, og det salte.

Akkurat nå drømmer jeg om en Personlig trener. En som kan pushe meg skikkelig en gang i uken. Jeg tror det hadde gitt meg veldig mye, og tatt treningen videre. En personlig trener koster litt, men det er ingen tvil om at det er fornuftig bruk av penger. Jeg må vurdere litt, tenke litt, sette ting litt opp mot hverandre. Jeg trener jo veldig, veldig bra, og jeg merker jo at vekten går nedover, så jeg får gå litt i tenkeboksen.

Til lørdag blir det en ny giveaway på bloggen. En flott gave skal deles ut til en heldig leser. Det er bare å glede seg!

Følg meg gjerne på Snapchat, og Instagram : heidirosander

Lag deg en god onsdag!

 

Jeg hadde gitt opp

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg opererte meg? Det var tusen spørsmål i hodet. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger.

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.

Det ble ingen operasjon. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg mener operasjon kun skal være for de som kan dø om de ikke opererer. Jeg mener vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker. Jeg mener vi skal vise at vi ønsker en endring, og jeg mener at det å kjenne på mestring er en viktig følelse alle bør kjenne på. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Det er så utrolig trist å se hvor mange som etter noen år igjen er overvektig, og tilbake på samme vekt som før, eller kanskje også enda høyere.

Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier – man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre. Det er ikke meningen. Mange jobber knallhardt for å holde vekten. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. ” Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene…” – dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt  100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med å holde vekten nede. Man må legge om, man må bytte gir. Ingen kan leve som før om man vil lykkes.

Jeg drømte om å veie 60 kg. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Line og jeg jobbet sammen mentalt. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle.

Det som virker umulig er mulig. Man må bare sette seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner den, og har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.

Tjukk og glad

Mandag, og ei ny uke. For mange av dere, så er det i dag dere nok en gang skal begynne ett nytt, og bedre liv. Det er i dag dere skal begynne å trene, og det er i dag dere skal starte en ny slankekur. Hvilken kur blir mirakelkuren i dag da ? Mandagen er jo startdagen for de fleste. Det er mandagene vi starter med stor motivasjon, og har de store målene. Det er i dag det skjer, og dagen i dag skal bli helt annerledes enn alle de andre mandagene hvor vi har gjort akkurat det samme, for denne mandagen, denne mandagen skjer det. Målene er høye, og hårete : masse trening, og lite mat. Det store spørsmålet er vel hvor lenge det varer denne gangen? Hvor lenge kan vi leve med lite mat, og hvor lenge er motivasjonen på topp? Vi har kjent på det å mislykkes så mange ganger, men denne gangen, denne gangen vil alt bli så mye annerledes, ikke sant?

Mandag er dagen vi elsker, og dagen vi hater. Jeg vet ikke hvor mange mandager jeg har startet dette nye, og bedre livet. Jeg vet ikke hvor mange urealistiske mål jeg har satt meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått i kjelleren, og følt meg så mislykket fordi jeg aldri har klart målene jeg har satt meg. Jeg er ikke alene, det er mange av oss der ute. Det gikk år, veldig mange år før jeg klarte å endre måten jeg tenkte på. Jeg begynte med de små skrittene, og der er nok her vi gjør mye feil. Istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare, og mål vi kan nå, så går vi høyt ut og skal klare alt på en gang. Det er ikke rart vi går fort i kjelleren. Vi kan ikke klare alt på en gang. Vi kan ikke gape over alt. Vi må ta et skritt av gangen, og det er faktisk ikke så mye som skal til for å begynne med en endring, og det skal ikke alltid så mye til før vi ser at de små endringene gir resultater.

I helgen fant jeg frem en artikkel jeg har skrevet litt om før. Ofte er det artikler man kan ha behov for å ta frem en gang i blant.  Artikkelen leste jeg var fra Aktiv Trening, og omhandlet hvor mye hvert eneste skritt vi tar faktisk kan bety for helsen vår. Jeg visste ikke at de lå så mye helse i hvert eneste skritt. Dette vil jeg dele med dere nå i starten av en helt ny uke. Kanskje kan det inspirere til å bruke beina noe mer, og kanskje kan det få mange til å se at selv om de ikke orker den store gåturen, så ligger det helse også i de små turene. Vi har jo hørt mye om 10000 skritt hver dag, og at Verdens Helseorganisasjon gjerne vil at vi skal være aktive 30 minutter hver dag. Artikkelen jeg leste kunne slå fast at en daglig gåtur på 2 minutter faktisk påvirker forbrenningen vår. Man vil jo ikke tro at en gåtur på få minutter kan ha noe som helst å si for helsen vår, men der tar vi visst feil. Vi blir sunnere for hvert daglige minutt vi går. Bare hør her :

1 minutts gange – Man kan få et midjemål som er fire cm mindre enn en person som sitter i ro hele dagen.

2 minutters gange – Man aktiverer de genene som er ansvarlige for nedbryting av fett og karbohydrater.

3 minutters gange – Blodtrykket vårt synker

5 minutters gange – Selvfølelsen forbedres med 46 prosent og du blir 54 prosent gladere

5 – 10 minutter rask gange – Kreativiteten og evnen til å løse problemer øker med 60 prosent

30 minutter gange – Symptomer på depresjon reduseres og risikoen for å få en depresjon reduseres med hele 30 prosent.

40 minutter gange – Man reduserer risikoen for koronar hjertesykdom, det vil si sjansen for hjertekrampe (angina) og blodpropp i hjertet.

45 minutter gange – Fettvevet på lår og mage reduseres.

60 minutter gange – Risikoen for å få brystkreft reduseres med 14 prosent.

150 minutter gange i uken – Man går ned i vekt og reduserer BMI-en din og blodtrykket ditt

450 minutter gange i uken – Du lever 4,5 år lenger

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg finner utrolig stor motivasjon i å lese hvor mye hvert skritt faktisk kan bety for helsen vår. Jeg skal ikke oppfordre dere til å gå et minutt hver dag. Jeg vil jo gjerne oppfordre dere til å gå noen flere skritt enn det, men at det ligger helse i et eneste skritt, det er en motivasjon som sier at går man noen skritt hver dag, så gjør man noe veldig godt for kroppen sin. Jeg ble motivert av dette, og selv om jeg er veldig aktiv, og går mange skritt hver dag, så er det absolutt ikke hver dag jeg er oppe i disse berømte 10000 skrittene, og i alle fall ikke disse 15000 skrittene man helst  skal gå om man tenker vektreduksjon. Nå vet jeg at uansett hvor mange skritt jeg klarer å gå hver dag, så ligger det god helse i alle sammen. Når jeg ser på denne listen, så skal jeg rydde plass til mer gange. Det handler kun om prioritering, og vilje til å gjøre det. Denne mandagen håper jeg blir den åpningen som skulle til for at jeg får beina mer med meg ut på tur. Helse er for meg mye viktigere enn vektreduksjon, men for all del, vekten skal ned den også.

Inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne har funnet ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken om det ikke går, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk.

Visst morgendagen aldri kommer

En helg er over. En helg hvor det meste av følelser har fått fritt spillerom. Jeg er nok en person som lett lar meg engasjere, og også provoseres, og i tillegg til Henriette Oterviks provoserende blogg som jeg skrev om i går, så dukket der jammen opp en blogg til i går hvor man gikk ut mot plus size modeller, og at store modeller burde forbys. Store modeller som bar mer enn 20 kg overvekt burde forbys fordi også de hyllet overvekt, og ga feil signaler. Da var det nesten som om blodtrykket gikk faretruende høyt, og jeg måtte ta meg en lang timoeout . Jeg kjente at jeg måtte la emnet ligge i dag, og heller ta det opp igjen i en senere blogg. Det var også utrolig flott å se hvor mange engasjerte lesere jeg har, som alle tar avstand fra uttalelsene fra Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik. Jeg ble så utrolig glad for å lese alle kommentarene både her, og via Facebook, alle private meldinger jeg fikk – tusen takk!

Jeg tenker mye, og mange vil nok hevde at jeg tenker for mye. I helgen har jeg brukt en del tid på å tenke over hvor heldig jeg faktisk er. Joda, jeg er både overvektig og full av ødemer i beina mine, jeg bærer ennå mange kg for mye, og mange vil nok hevde at jeg er en vandrende flodhest, men likevel er jeg sannelig heldig. Det høres sikkert veldig rosa ut, men når jeg kan stå opp hver eneste dag, frisk og rask, og ta fatt på en ny dag, da er jeg jo heldig? Jeg vet noen vil fnyse, og tenke at dette er klissete, og rosa, men jeg kjenner at jeg av og til må tenke litt sånn. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei?

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen, også det skapte ett veldig samhold, og vi hadde jo så mye moro der vi brukte lang tid på å gå til speideren, eller mistet en buss eller to på vei hjem fra håndballtreningen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Egotid for meg kan være å sette av tid til hudpleie, eller fotpleie, eller kanskje en god massasje. Det kan være en shoppingtur, eller et kafebesøk med en god venninne. Det kan være en tur ut i skogen hvor det kun er meg, og musikken på ørene, eller bare det å være Heidi kun for meg selv ei lita stund. Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag? Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden. Selvsagt skal man ikke tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg for veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg for mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg håpet jo å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det litt bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett, men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie, eller en lykkelig person ? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor. Vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Ikke vet jeg hvorfor ting har snudd, men livet har fått ett helt annet perspektiv. For min del endret mye seg da jeg mistet pappa, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. For meg blir hverdagen mer, og mer viktig, og jeg blir stadig flinkere til å sette pris på de små tingene. I september drar Trond og jeg på roadtrip til USA, og jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller moteuken som snart står for tur 🙂 Små og store ting hånd i hånd, og det er så herlig å kjenne på at jeg gleder meg.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer.

 

 

Hypnose for å bli slank

Jeg er nok en veldig åpen person, jeg er nyskjerrig på mye, og ønsker å prøve ting jeg tror kan fungere, spesielt da i forhold til overvekten min. Jeg er nok en av veldig få som aldri har gått på spesielle dietter. Jeg har aldri tatt tabletter i troen på å bli slank, jeg har aldri shaket meg ned i vekt, aldri kun spist supper, eller spesielle grønnsaker. Jeg har aldri gått på verken Fedon diett, eurodiett, eller en av mange dietter som hyler mot en fra diverse ukeblader. Ikke fordi jeg er så mye mer fornuftig enn alle andre, men fordi jeg er så sykt kresen, og hadde ikke overlevd på en eneste en av alle disse kurene som det florerer av. Likevel er jeg såpass nyskjerrig at jeg gjerne prøver andre ting som kan dukke opp, og som ikke innebærer at jeg må spise en haug av alle matvarer jeg ikke kan fordra 🙂

I dag har jeg lyst til å skrive litt om en av tingene jeg har prøvd, og som jeg fortsatt kan ha litt tro på. Jeg har nemlig prøvd Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått tre ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Selv om jeg aldri har gått på utallige dietter, så har jeg jo prøvd mye, og jeg har ikke tall på hvor mange mandager som har vært D dager. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

I den tiden da jeg møtte Bo Christensen, så gikk jeg også rundt med tankene om en slankeoperasjon. Ikke at jeg visste så mye om hypnose fra før av, men jeg tok meg tid til å lese, og jeg fikk masse informasjon fra Bo. Jeg hadde også ei god barndomsvenninne som hadde gått til samme hypnotisør sammen med både moren, og søsteren i forbindelse med røykeslutt, og jeg visste hvor fornøyde de var, og jeg visste at de alle sammen hadde stumpet røyken for godt. Likevel er jo overvekt ett mye mer sammensatt problem enn røyking. Overvekt er liksom mer enn en ting. Likevel, jeg var nyskjerrig, jeg var åpen, og dette ville jeg prøve. Jeg var skeptisk til hypnose da jeg først fikk høre om det. Jeg tror mange generelt er skeptisk til dette. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner…du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett – sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der 🙂 Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd’en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg noe usikker på faktisk. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen. Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Det er hodet vi trenger hjelp med aller først, og å ta tak i det mentale alene, DET er en stor jobb det! Nesten umulig spør du meg. Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Vi lar oss bare lure igjen, og igjen….Når man klarer å endre holdninger, og tankemønster, så vil man også lettere klare å gå ned i vekt. ALT sitter i hodet! Hypnose, og alle mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling, og jeg har ikke noen som helst tro på at man kan klarer seg med ett par, tre timer som noen reklamerer med. Da ville jeg heller lagt pengene hos en dyktig coach, eller gått via det norske helsevesenet, og fått god hjelp av fagfolk. Det er INGEN skam å få hjelp til noe som tar så mye energi fra deg. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves.

Jeg har nok større tro på hypnose i forhold til røykeslutt, flyskrekk, fobier, og disse tingene hvor det er en ting man sliter med. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.