Nå er det din tur

Det å trø utenfor komfortsonen i blant, det er vel noe vi alle gjør. Det er en litt skummel følelse, men samtidig, så blir man jo litt stolt over at man har gjort noe man egentlig ikke føler seg vel med…og kanskje var det ikke så ille som man først fryktet. Man trenger å gå utenfor komfortsonen i blant, og man trenger å gå utenfor i blant.

 

En av de tingene jeg nok har likt minst opp i gjennom årene, det er nok å bli tatt bilder av. Når man ikke føler seg vel med seg selv, så vil man i alle fall ikke se seg selv på diverse bilder i alle mulige sammenhenger. Det har liksom gjort umåtelig vondt i magen å se seg selv på bilder. For der, rett foran nesa på en, så ser man sannheten, sannheten om hvordan man faktisk ser ut. Så gransker man bildene opp, og ned, og i mente, visst man i det hele tatt orker å se seg selv da. For begynner man først å granske et bilde, ja, så gransker man det til den minste detalj også. Man ser haka som er dobbel dobbel, man ser det runde ansiktet som ikke bare er rundt, men vanvittig rundt, og så er det jo alt heng, og valker –  jeg har blitt så deprimert av å se meg selv på bilder utallige ganger, og like mange ganger har jeg gått rett i kjelleren. Man spør seg selv om bildet faktisk er sannheten, eller var det bare en usedvanlig uheldig vinkel bildet ble tatt i. Jeg havnet sjeldent på det siste selv om jeg prøvde mange ganger…det var sannheten, og den svei!

Jeg må vel også legge til at andre neppe ser på bilder slik man selv gjør. Andre ser helt andre ting enn det vi selv henger oss opp i. Og det kan faktisk være sannheten bildene er fine…men vi ser det ikke. Man går liksom litt i forsvarsposisjon når noen skryter av et bilde. Hvorfor sier de det de sier? Skal de trøste meg? Sånn har iallefall jeg tenkt mange ganger. For synes jeg noe var stygt, så var det akkurat sånn det var. Jeg eide sannheten. Enkelt og greit, også andres.

Når jeg begynte å blogge, så visste jeg også at bilder var ett must. Jeg kunne ikke bare legge ut illustrasjonsbilder. Jeg måtte på en, eller annen måte bli komfortabel med å legge ut bilder av meg selv. Akkurat det har vært en prosess, og til tider en litt tøff prosess, men hele tiden har jeg måtte si til meg selv at en blogg uten personlighet, det går ikke. Om noen tror at jeg er kommet dit at jeg legger ut bilder med glede, så tar de nok feil 🙂 Jeg er nok ikke der ennå at jeg fryder meg over å se meg selv på trykk, men jeg er blitt mye mer komfortabel med det. Bildene er meg, og det er sånn jeg er. Så skulle jeg selvsagt ønske at haken ikke var så dobbel, eller at ansiktet ikke var så rundt, men det er nå sånn jeg er akkurat nå. Det viktigste er at jeg er blitt mer glad i meg selv, og kan akseptere mer at jeg er som jeg er, og at størrelsen ikke er meg. En annen viktig ting jeg sier til meg selv er at om jeg ønsker at haka skal bli mindre, eller at magen ikke skal henge så mye som den gjør, ja, så er det jo kun meg som kan gjøre noe med det. Da er det bare å brette opp armene enda mer, og jobbe for at det skal skje en større endring. Alt er mulig om man vil det sterkt nok, og det er kun en selv som kan gjøre noe med det. Samtidig så er jeg 49 år. Jeg har tatt av meg 50 kg, så endel er løshud, og lite jeg kan gjøre noe med om jeg ikke legger meg under kniven. Må innrømme at det frister i blant.

Da jeg hadde giveaway på bloggen for en tid tilbake hvor jeg ga bort to fotograferinger, så fikk vi kjempe respons. Det var så mange som hadde et ønske om å få ta bilder av seg selv hos en fotograf. Giveaway’en ble vunnet av Tove Solheim og Siri Berge. Tove tok portrettbilder, mens Siri tok familiebilder. Dere ser endel av resultatet på bloggen i dag. Utrolig flotte bilder tatt av Lise hos Berdalen Design og Foto i Vennesla. Dere ser også et bilde  Lise har tatt av meg sammen med prinsen min, Henry. Tove som vant den ene giveaway’en, hun kom helt fra Skien for å ta bilder.

Det er moro og kunne ta ordentlige bilder hos fotograf. Jeg vet mange av dere garantert har hatt en drøm om det lenge. Bilder av deg alene, eller kanskje bilder sammen med mannen i ditt liv. Kanskje bilde sammen med barnebarn. Bilder man kan få opp i glass og ramme…eller på lerret…i farger, eller sort og hvitt. Det og kanskje kunne gi et bilde bort i gave, det er vel en av de fineste gavene man kan gi og få. Du er kanskje en som har hatt en slik drøm lenge, akkurat slik jeg hadde hatt da jeg var på min første fotoshoot hos ZIZZI for endel år tilbake. Det og kunne se et bilde av seg selv, og faktisk være fornøyd, det er en vanvittig god følelse.

Sammen med Lise på Berdalen Design og Foto så har vi lyst til å gi deg mulighet til en dag hvor du kan få være midtpunktet i en fotoshoot. En dag hvor Lise vil ta flotte bilder av deg. Bilder du kanskje alltid har drømt om å ta, men aldri helt har våget. Nå er det din tur til å skinne! Du kan også velge å ta bilder sammen med partneren din, barn eller barnebarn. Kanskje er dere venninner som ønsker å ta bilder sammen. Her kan man jo dele ei fotopakke. Du kan ta bilder sammen med hunden din om du ønsker. Det er DU som bestemmer hva slags bilder du ønsker å ta, men alle får samme tilmålte tid.Du kan også velge å ta bilder av feks barnebarna om du ikke ønsker å være med selv, eller barna dine. Du bestemmer hvem det skal tas bilder av. Dette er uansett en unik mulighet til å få tatt fantastiske bilder til en veldig god pris.

Lørdag 16.november fra kl.11-14.00 lager vi fotoshoot for bloggens lesere! For 560 kr så velger du ut en bildepakke blant alle bildene som Lise tar. Du kan også kjøpe ekstra bilder om du ønsker det.  Da får du tilsendt bildene på mail, og du står fritt til å gjøre det du vil med de. Vi har også ei som kan legge sminke og ordne hår dersom det er ønskelig mot et tillegg i prisen, men som regel vet man best selv hvordan man ønsker det…men muligheten er der. Fotoshooten vil finne sted i Vennesla, og for deg som ikke er så kjent, så er det like utenfor Kristiansand. Dette vil nok være en fotoshoot mest for de som bor i i og rundt Kristiansand pga avstand, men alle er selvsagt velkommen til å bli med. Vi har begrenset antall plasser, så det er lurt å melde seg på dette med en gang. Påmelding skjer til meg. Enten i en melding i innboksen,eller på mail : [email protected]

Tenk så fint å se deg selv skinne på et fotografbilde, eller se deg selv skinne på bilde sammen med mennesker i livet ditt som betyr så mye for deg. Og når julen nå også nærmer seg, så er mange julegaver i boks når du har vært på fotoshoot. Du kan se bilder Lise har tatt her :  http://www.berdalendesign.no/

Livet på Facebook

Livet på Facebook er fascinerende. Facebook er en fin ting synes jeg, men det er klart at noen tar jo helt av. Jeg har forstått etterhvert at de unge bruker mer snap, mens vi litt eldre, vi bruker Facebook. Jeg har snap jeg også, og jeg bruker snap litt i hverdagen, men det er nok Facebook jeg bruker aller mest. Instagram har jeg også, men den brukes vel bare innimellom. Å være like aktiv på alle sosiale medier, der er jeg ikke kommet ennå. Men jeg er på Facebook hver dag, og noen ganger flere ganger til dagen…men det blir kun litt scrolling, og så er jeg ute igjen. Jeg bruker ikke timer på Facebook daglig.

 

Facebook er en fin arena for å holde kontakt med venner og kjente. Jeg synes det er fint jeg og kunne følge med litt på hva som skjer i livene til mennesker jeg kjenner, men for endel, så er nok utvilsomt Facebook blitt en arena hvor ALT deles, en arena for både bitterhet og rosa dager. Noen bruker utvilsomt Facebook for mye, og deler for private saker, men ser man bort i fra det, så synes jeg det er fint å følge med, og jeg setter pris på alle de flotte bildene som deles. Her kan man også holde kontakt med venner som bor et stykke unna.

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og livet på Facebook kan i mange tilfeller bli veldig rosa, og kanskje vises det en lykke som ikke helt er tilstede.

Livet på Facebook er veldig rosa for veldig mange, og mange opplever lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke. På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn. Det er mye carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som oser av lykke. Det er nok ikke sånn alle dagene våre er, men likevel så vil vi gjerne gi andre et bilde av at alt er så perfekt til enhver tid, selv om sannheten er en annen.

Hvorfor har vi behov for å fortelle om hvor lykkelig man alltid er når sannheten der og da ofte er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger.

Jeg kan absolutt gå i meg selv når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, da skrev jeg ingenting. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mest fine dager, de fleste dagene var både rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien min når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt. Klart det er finest å lese om de gode dagene, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker bilder av rotete hus, og en kaotisk hverdag. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen man ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Profilbilder er en annen historie. Jeg sliter veldig med å legge ut bilder. Sikkert ikke så mange som tror det pga bloggen min, men å legge ut bilder av meg selv, det sitter like langt inne hver gang jeg gjør det. Noen liker å bytte profilbilder oftere enn meg, og det er en veldig god ting….men nye profilbilder hver dag, og kanskje flere ganger til dagen. Det er fint å bytte profilbilde, eller bakgrunnsbilde, eller å legge ut bilder av seg selv fra en fin tur, eller en annen fin opplevelse man har hatt, men skikkelig posering, hver dag… Jeg er ikke misunnelig om det skulle komme opp som et tema, men jeg er kanskje litt oppgitt over at voksne oppfører seg litt som tenåringer igjen på Facebook. Ingen på min alder bør posere på bilder som en tenåring med trutmunn, og dådyr øyne….

Jeg legger ut endel på Facebook, og jeg legger ut en del bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men da fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. . I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele noe av veien jeg går. Det å få noen klapp på skuldren, det å ha en heiagjeng, det betyr mye.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje litt trøst når livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å skryte av seg selv. Jeg blir selvsagt kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg legger ikke ut bilde etter bilde dag hver dag. Jeg tenker de som leser hadde blitt veldig lei til slutt. Nå som jeg er stolt mommo, så deler jeg også litt om den delen av livet mitt. Den delen er virkelig rosa, og den delen er virkelig lykke med stor L.

Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat da.

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Jeg har nok aldri vært borti den aller mørkeste av fargene. Jeg har aldri vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og at livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky. Det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken!

Jeg vil lese om rosa lykke og deilige skyer på Facebook. Jeg vil lese om ditt liv, og din hverdag, men jeg vil lese om hverdagen akkurat slik den er. Jeg vil også lese om utfordringer, og hverdagens kaos. Jeg vil lese om dine betraktninger rundt livet, om oppturer og nedturer. Jeg vil gjerne se alle de flotte bildene som du legger ut, men rosa lykke hver dag? Kanskje ikke….

 

Jeg får noen spørsmål fra endel av dere som leser bloggen om dere kan legge meg til på Facebook, og selvsagt kan dere det! Jeg føler jo nesten at jeg kjenner mange av dere. Mange av dere har fulgt meg siden jeg startet å blogge. Mine lesere er mine venner. Så bare å legge meg til.

Lykken er 21

De siste dagene har vært litt sånn ” flodhestdager.” Min mor liker ikke at jeg kaller meg flodhest, og jeg vet andre heller ikke liker ordet, men det er et ord som sier ganske mye, og jeg tror det er en følelse de fleste av oss har i blant. Følelsen av å ha lagt på seg, følelsen av å være veldig stor. Jeg snakker ikke meg selv ned ved å si at jeg føler meg som en vandrende flodhest. Det sier bare litt om hvordan jeg føler meg.

Ei lita stund nå, så hadde jeg håpt at jeg skulle få trent godt, men så dukker det opp dritt som gjør at trening blir en utfordring….igjen. Bla så har jeg en hæl som er så innmari smertefull. Det gjør vondt når jeg sitter, og vondt når jeg går…og innmari vondt når jeg trener. Sånn har jeg hatt det før, men det begynner sikkert å nærme seg et år siden sist jeg var hos kiropraktor med hælen. Da var det ei god sprøyte rett inn, og hælen har vært god siden. Når hælen nå har bestemt seg for å være smertefull, så må det jo selvsagt skje når kiropraktoren er på ferie. Så da går jeg her og synes litt synd på meg selv, og godteskuffa på kjøkkenet har gått litt ut og inn de siste dagene, og det har ikke bare vært fordi det er moro med skuffer. Det er alltid litt innhold som ligger i hånden når skuffen er i ferd med og lukkes. Vi snakker ikke store mengder, men litt hver dag har det nok blitt…og da kommer flodhestfølelsen, og irritasjonen. Samtidig så kommer også den indre, sterke stemmen min som sier at jeg skal fremover, og ikke tilbake. Nå skal alle brikkene på plass i puslespillet, og 4-5 treningsøkter skal tilbake som en del av min hverdag.

Forleden dag var jeg en tur innom sydama mi. Hun holder til i Lillesand, og jeg er så glad for at jeg fant henne. For første gang har fått bukser sydd som jeg er utrolig fornøyd med. Det betyr så mye at man ser at de bryr seg om det produktet de leverer fra seg. At de jobber for at kunden skal bli fornøyd. Så jeg kjører mer enn gjerne de seks milene det er å kjøre tur/retur systua i Lillesand sentrum.

Tilbake til mitt besøk hos sydama. Jeg stod der foran speilet mens det ble målt og ordnet. Bla skulle jeg sy inn noen bukser som var blitt for store. Det er jo alltid hyggelig når det går den veien at man må sy inn klær, og det er klart at jeg blir litt stolt når jeg har på meg bukser sydd for 6 mnd siden som må tas inn en god del. Jeg er nok ikke så flink til å kjenne på stolthet som jeg burde, men denne dagen hos sydama, det var en dag hvor jeg virkelig ble fylt med masse stolthet. Selv om jeg har syndet en del i godteskuffen i det siste, så ser jeg svart på hvitt at det går riktig vei. Det går nedover til tross for godtesynder, og mindre trening. Vi snakker ikke om å hvile på lauvbærene, for da kan det fort gå veldig galt, men det handler om å ta inn over meg hva jeg faktisk har oppnådd, klappe meg på skulderen, og ta alt dette med meg videre på endringsreisen.

Dagen hos sydama var en fantastisk dag. Hun fikk meg til å innse hvor mye jeg faktisk har gått ned. Vi stod foran speilet, og hun var jo nesten like ivrig og glad som meg. ” Se Heidi, du har fått liv! Se hvor fint du går inn i livet nå. Se på deg selv! Du har jo også fått hofter! Du kan kjenne bein der, og se den fine innsvingen i ryggen. Rompa er jo også blitt mye mindre.”

Der stod jeg foran speilet, og jeg så alt hun bemerket. Det tok litt tid før det sank inn, men hun hadde helt rett. Jeg har fått liv, og jeg har hofter. Jeg kan ligge om kvelden og kjenne hoftebeina og smile. Hvor lenge er det siden jeg har kjent at jeg har hoftebein? Det er så lenge siden at jeg ikke husker. Jeg ser at jeg kler når plagg går inn i livet. Jeg ser at jeg kan gå i helt andre klær nå enn jeg kunne før.

Jeg har fått sydd bukser på denne systuen en stund. Jeg tenker det er mellom 2-2,5 år siden jeg sydde min første bukse der. Marianne som sydama heter begynte å rote i papirer og mønster, og spurte meg om jeg hadde en ide om hvor mange cm mindre buksene var i livet nå i forhold til første bukse hun sydde. Jeg måtte innrømme at det ante jeg ikke. Det Marianne kunne fortelle meg gjorde virkelig min dag. Gjett om jeg kjente på stolthet! Og gjett om det motiverte meg til å fortsette reisen med fulle seil!

21 CM!! 21 cm mindre i livet, og rundt hofter! Jeg holdt på å besvime for å være helt ærlig. 21 cm er MYE, og så flink har altså jeg vært. Så mye mindre har jeg blitt, og den beskjeden var så utrolig fantastisk å få. Jeg trengte den også. Jeg trengte å bli minnet på hva jeg har oppnådd under endringsreisen min. Jeg trengte å se og høre at jeg sannelig har oppnådd mye, og at jeg klarer fortsettelsen selv om det er litt tøft akkurat nå. Det vil alltid bli opp og nedturer. Det vil alltid bli bratte bakker, og fine sletter, men jeg skal aldri gi opp selv om jeg av og til synes det er litt for moro å gå i skuffer man sånn sett ikke trenger å gå for ofte i.

21 cm mindre på ca 2,5 år – wow! Jeg smiler fra øre til øre. Man trenger sånne påfyll i blant. Man trenger at mennesker rundt en forteller om endringene de ser. Man ser seg selv hver dag, og da er det ikke alltid så lett å se endringene selv. Ikke at folk rundt meg skal gå å skryte sånn at jeg kan bli høy på meg selv. Jeg tror for øvrig ikke jeg kan bli høy på meg selv, men det er fint at de rundt en gir ros når man gjør en god jobb, uansett.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at også beina mine hadde skrumpet 21 cm, men sånn er det ikke, og sånn vil det neppe bli. Istedenfor å deppe over det, så må jeg heller glede meg over alle cm som har forsvunnet andre steder på kroppen. Dere som leser bloggen vet at jeg nok sliter litt med å rose meg selv, og være fornøyd med meg selv, men i dag prøver jeg å si : Bra jobbet Heidi!

Er det liksom ålreit å være feit?

Er det greit å være feit? Er det greit at ” feite ” kvinner viser kroppen sin? Hva er feit, hva er tjukk og hva er frodig? Går alt av ekstra kilo under en kam?

Akkurat nå sitter jeg med tordenskyer over hodet, og har mest lyst til å filleriste endel mennesker. Hva er det i veien med mennesker som ikke klarer å se en kraftig kropp uten for mye klær, og som skriker overvekt bare man ser at en person har litt mer kjøtt på beinet enn ” normalen”? Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person bærer mindre klær, hva er overvekt?

Jeg har de siste dagene lest mye, og diskutert mye. Dette engasjerer meg veldig. Hver gang en formfull kvinne viser kropp, så skrikes det. Da begynner hylekorene. Jeg blir så frustrert. Jeg blir så sint! Når mennesker jeg sitter sammen med klart og tydelig viser avsky for plus size modeller, når mennesker jeg sitter sammen med forteller at store kropper nærmest bør pakkes inn for å skjule. Jeg er glad disse menneskene ikke er en del av mitt liv, for da hadde de ikke vært det lenge. Det skulle ikke være behov for slike diskusjoner, men dette er garantert ikke den siste diskusjonen jeg tar som omhandler store kvinner, store kropper og så mange menneskers skremmende holdninger til oss som bærer for mange kilo.

Dette er ingen ny diskusjon, for dette skjer hver eneste gang en frodig kropp blir vist feks på en forside av et magasin. Når det innimellom skjer at en Plus Size modell er på en forside, eller man ser store kropper på Instagram, eller FB, så er hylekoret i gang : De skriker at verden nå hyller fedme, og de mener bastant at man nå ønsker å fortelle hele verden at det er helt greit å være feit, tjukk, og lat. Hva i all verden er det som skjer? Hvordan kan et bilde av en stor kropp være med på å hylle fedme? 

Jeg husker den stygge diskusjonen som gikk verden over da Tess Holliday fikk modellkontrakt. Jeg husker diskusjonen da Sport llustrated swimsuit valgte å bruke vakre Ashley Graham på forsiden sin. Graham er i manges øyne feit, iallefall visst man skal legge til grunn alle kommentarene som er kom i etterkant. Hvem i all verden kan kalle en normal kvinnekropp feit? For det første så viste Ashley Graham frem en helt normal kvinnekropp. Hun er i tillegg utrolig vakker.

Etter at Graham fikk pryde forsiden, så ble det igjen ramaskrik, som det alltid gjør når en normalvektig kropp, eller en frodig kropp vises. Bla så gikk blogger Maria Høili ut og uttalte følgende : ” Verden blir bare fetere, og fetere. Og nå skal det bli allmenn aksept, og godkjennelse for å være feit også. Gratulerer med tilbakesteg.” Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsideal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! En stor kropp kan være langt sunnere enn en slank kropp! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn ” normalen”. Når skal man få lagt disse mytene døde? Aldri…..

For et par år siden gikk en ung jypling av en mannlig blogger ut og skrev at overvektige ikke burde få lov til å gå på stranden. Han ble kvalm av tjukke kropper. Er det rart mange vegrer seg for å bade om sommeren, eller sole seg sammen med mange andre når man vet hvilke holdninger som finnes der ute?

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den ” perfekte ” kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig. Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott og selvsikker selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også store modeller.

Når store jenter legger ut bilder av seg selv lettkledd, så hyller de ikke overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. De fleste ønsker nok å gjøre noe med overvekten. Alle vet helsefarene med overvekt, men ingen vet hva hver enkelt jobber med. Ingen kjenner den enkeltes liv. Inntil man er der man ønsker å være, eller om man er der man ønsker å være, så er det herlig å se at store kvinner er fortrolige med den kroppen de har.Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik!

Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Å bære for mye vekt, det gjør man ikke for å vise verden hvor usunne man er, eller fordi man ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Vi store kvinner er så mye mer enn vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg digger dere store kvinner som oser av selvtillit, og som ikke skammer dere over å ha en stor kropp. Jeg har noen skritt igjen på den veien, men jeg er definitivt på vei. Nå er det snart sommer og sol, og klart vi skal bære mindre klær selv om vi er store.

I morgen skal jeg skrive litt om at jeg denne uken tråkket utenfor komfortsonen min, og jeg skal gi bort en flott gave. Jeg kan også fortelle at den spennende pakken fra Danmark er kommet, og det skal jeg fortelle om neste uke på bloggen.

JA til mangfold! JA til både normalvektige, og store modeller !!

Solide tømmerstokker i rosa badedrakt

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Varmen har sine utfordringer. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man gått ned i vekt, så da tyter ikke valkene frem verken her eller der. Ingen valker som tyter ut av sommertoppene. Grevinnehenget som så lekkert henger der og disser, det er også borte…neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Jeg liker gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er glad i sommer, og sol, og jeg er heldigvis blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel  bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn. Jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Vi kjenner nok alle til begrepet ” neste sommer.” Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet.  Alt skal bli så mye bedre neste sommer. Man har god tid til å være klar for neste sommer. Man har jo ett helt år. Jeg er drittlei visse utfordringer som for min del dukker opp hver eneste sommer, men jeg har nå sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ærligtalt ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet nå at jeg stadig vil få en lettere sommer, og akkurat det er mer enn nok for meg. Den sommeren hvor jeg kan virkelig kan kjenne hvor lettere alt er blitt, den kommer ikke denne sommeren, sikkert ikke neste sommer heller, men den kommer, og denne sommer er jeg ett godt steg nærmere. Det å kjenne mindre valker, det å kjenne at det tyter mindre enn tidligere, det å kjenne at klærne sitter bedre og bedre, det å føle seg vel – det betyr så mye mer enn at en faktisk tror man en sommer skal sprade rundt i bikini i str. 40.

Beina mine liker ikke varme, og skal heller ikke ha for mye direkte varme. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Det finnes jo badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert et skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Likevel hadde jeg kanskje fått mer forståelse.

Jeg er glad i å bade. Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall…eller iallefall vasser ut i før jeg svømmer avgårde. Dessverre så bader jeg ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg bader sjeldent. Jeg orker ikke vise beina mine. Det er trist, veldig trist, men sånn er det. Jeg drømmer om at noen en dag plutselig kommer med et privat basseng som jeg kan ha på terrassen min – for en drøm!

Jeg skulle gjerne gått i Aquarama, eller vært med på vanntrening, men det er utfordring nok og bade på stranda selv om det kanskje ikke er folk i umiddelbar nærhet.  Jeg vil helst ikke være der alle andre er. Jeg vet jeg burde gi blanke. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men jeg bryr meg. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda, eller Aquarama skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har jeg lært meg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall. Hvor mye den vil få dyppet seg i sommer, det er høyst uvisst, men den ligger nå der, så rosa og fin.

Samtidig så er der et lite håp denne sommeren. Jeg venter nemlig på en spennende pakke fra Danmark. I den pakken så ligger det noe som kanskje vil redde sommeren for meg, og garantert for veldig mange andre også. Jeg er så spent! Jeg gleder meg så til pakken kommer, og du som leser bloggen min, du skal få vite mer om innholdet i pakken straks den ankommer hjemmet mitt 🙂

Lag deg en herlig søndag!!

Spis mindre du jenta mi

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten?

For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen?

Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra?


Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

En viktig avgjørelse er tatt

Jeg har tatt et valg, og jeg føler meg både motivert og klar. Samtidig er jeg veldig spent, spent på om jeg klarer å følge opp dette, spent på om dette er det som skal til for at jeg skal komme videre på veien jeg har begynt på. Alt er opp til meg. Følger jeg opp, så vil også resultatene komme.

En avgjørelse er tatt, og så får vi se om den vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Jeg føler at jeg har stått stille en god stund nå når det kommer til vekten, og jeg har vel også følt at jeg trenger noen flere utfordringer på treningssiden.

Jeg har vel alltid være ” redd ” for å gjøre store endringer når det kommer til kostholdet. Mye av årsaken til det er kanskje fordi jeg har vært redd for å ” ofre ” for mye, at jeg må gi slipp på mye av den maten jeg liker å spise. Diett hadde aldri fungert for meg. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er nå, og klart å ta av meg 50 kg dersom jeg hadde satt meg selv på diett. I mitt hode så har jeg vel ikke sett at jeg ikke nødvendigvis er nødt til å legge om kosten så drastisk for å komme meg videre, og for at jeg skal kjenne på at vekten fortsetter å gå nedover.

Robbie Mcdermott driver PrivateFitness. PrivateFitness  skreddersyr trenings og kostholdsplaner. Dette gjør de sammen med deg for å gjøre veien litt lettere og klarere sånn at man kan nå målene man har.  PrivateFitness tilbyr onlinecoaching, de får deg i gang og følger deg opp. Det er et spennende konsept, og et konsept som gjorde meg nyskjerrig, spesielt når det kom til trening. Jeg var nok noe mer skeptisk til en kostholdsplan.

Jeg leste om PrivateFitness på Facebook en dag, og jeg har sånn sett lenge hatt lyst på en PT, eller i alle fall noe som kan sparke meg litt bak, gi meg råd og tips. Det at man ikke står helt alene, det kjente jeg var litt viktig for meg der jeg er akkurat nå. Jeg hadde et møte med Robbie hvor vi snakket om konseptet, og noe av det som jeg kjente veldig på var hvordan han glødet for dette, og hvor sikker han var på at han kunne hjelpe meg. Jeg er av ulike grunner veldig kresen når det kommer til mat. Det er MYE jeg ikke spiser, og det er klart utfordrende i mange sammenhenger. Av den grunn så visste jeg at en kostholdsplan ikke ville bli lett for Robbie å skrive. Så er jeg jo også redd for å kjenne på at jeg ” ofrer ” for mye, at den gode maten jeg liker skulle bli borte. Feil tankegang? Mulig, men det er nå sånn jeg er skrudd sammen.

Jeg vet ikke hvor ” galt ” jeg har spist, men jeg har de siste årene vært veldig flink i forhold til søtt og salt. Jeg føler selv at kostholdet ikke har vært så galt, men jeg vet at jeg har spist for få måltider, og at jeg sikkert kunne ha hatt en mer variert kost enn det jeg har. Jeg har heller ikke kjent så mye på vektnedgang den siste tiden, så jeg innså at noe måtte gjøres for å komme ytterligere ned i vekt.

Treningsdelen, den var jeg klar for. Robbie ønsket også å lage en kostholdsplan, men han merket nok også at jeg holdt litt igjen der. Jeg vet jo innmari godt hvor viktig kosten er, men likevel, en kostholdsplan satt langt inne. Robbie ga seg ikke, og var på meg en del ganger. Han var skråsikker på at han ville klare å lage en kostholdsplan som jeg ville klare å følge, og en kostholdsplan som inneholdt den maten jeg likte å spise. Tilslutt sa jeg ja, og må innrømme at jeg var mer enn litt spent på hvordan denne kostholdsplanen ville se ut.

Robbie trodde nok ikke jeg ville bli en så stor utfordring som jeg faktisk var. Det er mye jeg ikke spiser, og han måtte gjøre en del endringer underveis. Likevel var han optimist, og veldig sikker på at vi skulle lande på en kostholdsplan som jeg ville bli fornøyd med. Jeg var i tvil, men du verden så imponert jeg er over resultatet! Virkelig imponert! Planen inneholder jo det jeg spiser. Den inneholder bare mat jeg liker. Jeg måtte jo nesten juble litt for meg selv der jeg satt og så over planen. Imponert og veldig glad. Ordet diett har jo blinket rødt foran meg. Dette er ingen diett, men en plan for hvordan jeg best kan spise for å gå ned i vekt.

Kostholdsplanen er virkelig bra! Den inneholder som sagt bare mat jeg liker. Her kan jeg spise både kylling, svin, laks og okse. Her er det grovbrød og knekkebrød i en fin variasjon, her er det grønnsaker, litt poteter og til og med litt saus. Her kan jeg spise litt frukt, og drikke smoothie. Jeg kan spise mørk sjokolade, og jeg kan spise en spesiell type proteinbar. Jeg kan har også rom for å kose meg. Det som er viktig for Robbie og PrivateFitness er at de ønsker å lage et kostholdsprogram som man kan leve med. Det handler ikke om å gå på diett eller bare spise agurk. Det handler om å tilrettelegge for en ny livsstil. Spis hva du vil, så lenge det passer inn i regnestykket. Og igjen så må jeg si at jeg er så imponert over hva jeg faktisk kan spise. Det handler om sammensetning, og det handler om å få i seg nok måltider, og det handler om mengde.

Treningsprogrammet er jeg også veldig fornøyd med. Etter jeg startet i ny jobb i januar, så har trening blitt et puslespill. Morgentreningene mine, de kan jeg ikke opprettholde lengre, men jeg har fått trent, men jeg må nok være ærlig å si at jeg nok ikke har fått trent så mye som før. Jeg har også følt at jeg trengte utfordringer på treningssiden. Treningsprogrammet jeg har fått er spennende, det er utfordrende, men det trigger meg til å gjennomføre. Jeg er mer motivert enn på lenge. Jeg sier ikke farvel til tredemølla, men jeg skal nok ikke trene like lenge på mølla som før. Nå er det mye mer fokus på styrke. Mye nye øvelser, men når de nye øvelsene sitter, så tenker jeg at dette skal bli spennende, utfordrende og ikke minst moro. Det fine er at PrivateFitness kan skreddersy både kostholds og treningsplan uansett hvor i landet du bor, og du er slettes ikke avhengig av å gå på et treningssenter for å trene programmet du får.

Jeg har lagt bak meg den første uken med kostholdsplan. Jeg var så spent, og når jeg i dag gjør opp status for denne første uken, så kan jeg bare si at jeg er kjempefornøyd. Jeg kjenner meg for første gang motivert til å gjøre noe med kosten. Planen har fungert optimalt. Jeg er faktisk stolt av meg selv, og stolt av Robbie som faktisk har klart å sette sammen denne planen for meg. Jeg har spist godt, mindre, men godt. Middagsporsjonen for eksempel er en del mindre enn hva jeg har spist før, og jeg satt med en veldig god følelse etterpå. Jeg kjente meg god og mett, altså har jeg nok spist altfor mye før. Fredag var jeg nærmest i sjokk da jeg innså at jeg ikke hadde spist noe godteri i løpet av uken. Jeg hadde ikke spist ei eneste skive med fint brød før i går da jeg hadde ei skive til en gryterett. Jeg har i løpet av uken sagt nei til både vafler og kake, og det har vært ikke vært noe problem i det hele tatt.

Etter en uke så føler jeg på flere ting. Jeg er stolt av meg selv som tilslutt sa ja til å gjøre visse endringer i kosten. Jeg er stolt over at jeg er motivert for dette. Jeg er utrolig glad for at det finnes mennesker som Robbie som ikke gir opp, og som har så stor tro på det han driver med at han er sikker på at dette vil gi resultater. Jeg har innsett at jeg kan spise godt, og likevel gå ned i vekt. Jeg har også i løpet av denne første uken merket noe positivt på kroppen. Jeg kan ikke helt forklare hva, men en mer fornøyd og glad kropp, og også et lettere sinn. Jeg veier meg ikke ennå, det kommer etter hvert, men jeg måler. Jeg tror faktisk jeg har gått ned noe i løpet av denne uken, i alle fall føler jeg noe på kroppen som er veldig positivt. Jeg kjenner også på at jeg er motivert til å fortsette, og jeg ser at følger jeg opp, så vil dette gå min vei.

Jeg er så spent på tiden videre. Jeg har ingen vektmål, men det er ingen tvil om at jeg gjerne vil ned en del flere kilo. Beina er som de er, kanskje vil jeg kunne oppnå noe der også. Jeg er spent, motivert og veldig klar. Skulle alt gå en viss plass, så skal jeg være ærlig på det også, men jeg har troa, og det hjelper å ha en i ryggen som også har tro på deg og på planen som er satt opp.

Du skal få følge veien min her på bloggen. Du skal få bli mer kjent med Robbie Mcdermott og PrivateFitness også. Ta turen innom hjemmesiden deres: https://privatefitness.no/

Eller på Facebook, og lik gjerne siden : https://www.facebook.com/privatefitness.no/

Jeg er sikker på at dette vil være løsningen for mange av dere for å komme videre på veien dere ønsker. Er det håp for meg, så er håp for de fleste 🙂 En prat med Robbie vil kanskje være starten på det du ønsker….

Mandag morra blues

Så var helgen over, og en ny uke ligger foran oss. Helgen har vært utrolig fin, og været vi fikk lov å oppleve her på Sørlandet i går, det gjør noe utrolig godt med oss. Smilet sitter løsere, og humøret kan jo nesten boble over. Slike dager trenger vi virkelig, og det ser ut som om vi skal få en del slike dager nå fremover. Nå sitter jeg her og tenker at jeg fremover må bli flink til å komme meg ut på tur. Tur er ikke alltid det samme når man er alene, men samtidig så må jeg jo og være så ærlig å si at dersom jeg skal ut på tur for å trene, så trives jeg best alene. Jeg puster og peser best alene.

Jeg har tenkt mye den siste tiden. Etter jeg startet i ny jobb i januar, så er det mye som er blitt et puslespill, men det er kun jeg som må sette meg mål, og få strukturert meg. Jeg må starte å sette meg klare mål for ukene, og så må jeg gjennomføre. Jeg var så flink med ukesmål, og der må det ikke glippe. Jeg trenger en ny måltavle. Jeg liker måltavler, for da kan jeg følge med på om målene blir nådd. Så måltavle hvor jeg klipper og limer og skriver, det er et viktig verktøy for meg.

Jeg ønsker meg videre ned i vekt. Jeg har stått stille lenge nå, så jeg må ta grep.Jeg har planer for hvilke grep som må tas. Spørsmålet er bare om jeg er klar, eller bunner det ut i at jeg ikke vil være klar? Er jeg redd for at jeg må forsake noe, redd for at ikke ting skal bli som det er, det vanlige og trygge. Jeg tror nok mye ligger der. Jeg har folk som er klare til å hjelpe, det står kun på meg. Denne uken må jeg bestemme meg for om det blir en av veiene videre. Jeg skal holde dere oppdatert.

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Jeg har hatt det mye sånn. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.

Jeg er glad disse dagene er over. For en tung tid! Klart man fortsatt har negative tanker, men i forhold til før, så er dette bare peanøtter. Det er altfor mange som har slike tunge dager. Hva skal til for at man ikke prater seg selv ned hele tiden. Hvorfor skal man gå rundt og tenke så stygt om seg selv? Tenk om disse tankene kunne fått mindre plass, tenk så mye mer positivt man kunne bruke tid, og energi på. Uansett hvor mange av mine nære i familien, eller blant venner som prøvde å fortelle meg hvor flott jeg var, eller fortelle meg hvor mange flotte egenskaper jeg hadde, så var det helt nytteløst. De sa det kun for å ” trøste ” meg, og jeg hadde da øyne selv som kunne se sabla godt. Vil man ikke selv gjøre en endring, så nytter det ingenting hva de rundt en sier. Man kan få råd, tips, og anbefalinger, men visst man ikke vil ta alt et skritt videre, så fortsetter man i det samme sporet. Jeg ble jo så sliten av alle disse negative tankene, og så ble jeg nok heller ikke den letteste personen å være rundt til tider.

Det man er flink til, og det tror jeg gjelder oss alle, det er å ta på oss denne berømte masken. Man er flinke til å kamuflere hvordan man egentlig har det, og hva svarer man når noen spør hvordan man har det…?….joda, man har det selvfølgelig veldig fint, eller som vi kristiansandere alltid sier : Æ har det så greit atte 🙂 Klart det er et nederlag å fortelle hvordan man egentlig har det. Man smiler utad, men innvendig så skriker hele deg. Ikke det at jeg mener at hele verden nødvendigvis må vite hvordan man egentlig har det, men det er dette da med å leve på denne rosa skyen som nok til tider er mer mørkeblå. Jeg er mer glad i mørkeblått enn sort, for helt mørke dager har det heldigvis vært veldig få av.

Komplimenter er jeg også så utrolig dårlig på. Det å høre at noen setter pris på hvem jeg er, og det jeg gjør. Det å få komplimenter om hvor fin jeg er, og hvor flott jeg ser ut, det er ting jeg takler veldig dårlig. For det første, når komplimenter går på det utvendige, så har jeg nok fortsatt en evne til og nesten gå litt i forsvar : hvorfor sier noen at jeg er flott når hele verden vet at det ikke stemmer? Inni meg, så blir det litt kaos… hvor gidder man å si noe som ikke stemmer… ingen trenger å trøste meg… hvorfor synes noen synd på meg, og dermed føler dette behov for å trøste meg…står det skrevet på meg at jeg trenger trøst?

Det er helt utrolig hva man kan få seg til å tenke, man er så stygg med seg selv…heldigvis, så er det mennesker der ute som synes at nettopp jeg er flott. Det finnes mennesker som sier dette fordi de mener at jeg fortjener å høre det, og fordi de så innmari ønsker å si det til meg. Hvorfor skal jeg da snu alt motsatt? Akkurat her har jeg nok en vei å gå. Jeg er blitt flinkere til å se at mange faktisk sier sannheten, men jeg er ikke helt i mål ennå. Kanskje kommer jeg aldri helt i mål, kanskje er dette litt meg som person, men flinkere skal jeg bli. Komplimenter som går på ting jeg gjør, det tar jeg mer til meg. Jeg vet hva jeg er flink til, og jeg digger å få tilbakemeldinger når jeg har gjort noe bra. Det å takle komplimentene kan likevel være noe vanskelig. Jeg blir liksom litt satt ut, og litt tom for ord. Hva jeg skal svare er ofte mitt dilemma. Jeg vet jeg skal si takk, men ofte føler man at man må tilføye noe mer når man får et kompliment. Skriftlige komplimenter er jeg rå på. Det er så lett å skrive et svar, og det er så mye lettere å skrive enn å si noe ansikt til ansikt. Når jeg skriver, så slipper jeg å rødme lett, og bli litt tom for ord 🙂

Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Jeg våkner hver morgen uten disse tankene om hvor stor, og stygg jeg er. Det høres nok litt sånn sukkersøtt ut, men jeg er utrolig glad for hver dag på en helt annen måte enn før.

Skammen som forsvant

Skammen som forsvant heter dagens blogginnlegg. Det er så utrolig godt å kjenne på. Skammen jeg har bært på ganske lenge, den er borte.

Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det var så tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø.

Det var mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobbet, jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor var ikke jeg i jobb? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange trodde at jeg ikke gadd. Det var utrolig sårende når enkelte lagde sine egne historier om min situasjon. Måtte jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som fortalte at jeg var syk? Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet?

Det er fantastisk at jeg nå kan legge skammen bak meg. For jeg har følt så utrolig mye på skammen over og ikke jobbe. Det var få som tok seg tid til å høre hvorfor jeg en periode stod utenfor arbeidslivet. De kunne gått i mine sko, så skal vi se hvordan de hadde fungerte i jobb. De kunne opplevd min sykdom, min tøffe tid, og ikke minst den tøffe tiden etter sykdommen.

Skammen er borte, og jeg må innrømme at det føles utrolig godt. Det betyr også mye for meg personlig det å være tilbake i jobb. Jeg klarte etter hvert og ikke bry meg om hva andre tenkte og mente, men jeg skal være ærlig å innrømme at det å være tilbake i arbeidslivet, det betyr utrolig mye for meg. Ikke for skammens skyld, men for meg personlig. Det føles så godt å dra på jobb hver dag, få jobbe med radio som jeg både elsker og brenner for. Jeg er heldig og treffer masse flotte mennesker, jeg får ta del i spennende ting, og jeg merker hvor godt det gjør for kropp og sjel at jeg nå er i jobb igjen. En ny brikke har falt på plass, og jeg er på helt riktig plass. Livet er utrolig godt.

Jeg blir så sint jeg på mennesker som skal mene noe om alt og alle. Mennesker som tror de sitter på sannheten, og som lager sine egne historier som de forteller til andre. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener.  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Hvorfor må jeg hele tiden forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er!

Mange mennesker er direkte frekke fordi de legger seg opp i ting de ikke har noe med. Som når mennesker som man ikke har sett eller snakket med på evigheter ringer til familien min for å få informasjon om separasjonen min. Hva er i veien med folk?

Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner oss en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tok avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse, og det gjør jeg fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til å trene bare fordi jeg ikke jobbet? Nå som jeg er i jobb, så er det ikke like interessant for de samme menneskene. det positive er ikke like spennende.

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Sorgen og skammen for ikke å være i jobb, den er borte. Jeg stortrives i jobben, og gleder meg til hver dag jeg får jobbe med det jeg virkelig elsker. Jeg får lage radio for Sørlandet – jeg er utrolig heldig!kevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er innmari fint.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.

 

På fotoshoot med Norsk Ukeblad

Jeg er heldig. Heldig som får lov til å være med på så mye spennende. Jeg får sette fokus som er så viktige også for så mange andre.  Jeg får snakke om såre, og vonde ting som så mange kjenner på hver eneste dag. Jeg får snakke om ting som mange synes er vanskelig å snakke om.

Som blogger, radiodame, og leder av Norsk Lymfødem og Lipødemforbund, så har jeg blitt kjent med så mange spennende og flotte mennesker. Jeg får være med å sette viktige fokus, jeg får lov til å si meningene mine i viktige forum, og jeg får lov til å jobbe med de tingene jeg virkelig brenner for.  Jeg får lov til å jobbe med å gjøre en forskjell. Jeg får tilbakemeldinger om at jeg motiverer og inspirerer, og man kan jo ikke få flottere tilbakemeldinger enn det? At bloggen betyr noe for så mange, det rører meg virkelig. Jeg må mange ganger tørke en tåre, elelr to av glede når jeg leser kommentarer og meldinger jeg får fra dere. Jeg er ikke alltid like flink til å svare på kommentarer, dagene løper ofte i rekordfart, men vit at jeg leser alle kommentarer og meldinger, absolutt alle. Dere rører virkelig hjertet mitt.

For få uker siden, så skrev Norsk Ukeblad en artikkel om meg, om bloggen min, min endringsreise og min kjærlighet for fargerike klær. Jeg var fornøyd med artikkelen, og egentlig veldig stolt over atNorsk Ukeblad ønsket å skrive om meg. Mange har spurt om jeg kan legge ut artikkelen ut på bloggen, noe jeg absolutt skal gjøre, men jeg sliter litt med å få den ut. Er ikke noe datageni, så jeg kommer fort til kort, men må nok be om hjelp for å få det til 🙂

Da Norsk Ukeblad skulle lage reportasjen om meg, så kom fotograf Marianne Otterdahl Jensen fra Oslo for å ta bildene. Marianne er ei herlig dame, og en utrolig dyktig fotograf. Vi tok bilder her hjemme, vi tok bilder på fiskebrygga i Kristiansand og vi tok bilder på PIP her i Kristiansand.  Det var spennende å være med på en slik fotoshoot, og veldig moro også. Ikke at jeg ser på meg selv som fotogen overhode, men bilder må tas, og man er jo spent på hvordan resultatet blir. Ikke at man vel noen gang blir fornøyd, men så lenge dobbelthaken ikke er for fremtredende, så blir jeg som oftest helt greit fornøyd. Har ennå tilgode at noen bare tar ett helt fantastiske bilder hvor ikke den nydelige dobbelthaka kommer frem.

Etter å ha gått ned såpass mye som jeg har, så er noe av det som er jeg mener er dobbelthake faktisk løst skinn som henger . Litt sånn som alle gamle damer hadde før, løst skinn som hang og slang. Sånn har jeg også litt av…vakkert 🙂 Hvor er kirurgen sier jeg da…

Endel har spurt om klærne jeg hadde på meg i reportasjen i Norsk Ukeblad, så det kan jeg jo fortelle litt om.

Hovedbilde i dag  der har jeg på meg ei semsket kåpe fra ZIZZI. Denne kjøpte jeg i Oslo tidlig høst i fjor. Jeg elsker den kåpen! Nydelig, dus rosa farge, og en utrolig god passform.

På bildet hvor jeg har på meg gult og blomster, så har jeg på meg en nydelig tunika/kjole fra Pont Neuf. Denne var i fjorårets sommerkolleksjon, helt nydelig! I tillegg har den en passform som er utrolig god. Se etter Pont Neuf i butikkene nå utover vår/sommer. Den gule, lange jakken er fra Boheme, og akkurat disse jakkene bare elsker jeg. Har også en i brun, en i hvit og en i rødt.

På bilde som Norsk Ukeblad brukte som hovedbilde i reportasjen sin, så har jeg lånt denne grønne, flotte jakken fra PIP her i Kristiansand.  Ulljakken er fra Boheme, og fargen er lekker! Boheme er flinke på knallfarger. Denne jakken er fra årets ( fjorårets ) høst/vinterkolleksjon. De kule vottene jeg har på meg lånte jeg også fra PIP i Kristiansand.

Jeg gleder meg til en spennende vår og sommer på klesfronten. Mye av det som har kommet av nyheter til nå er ikke helt i min smak. Mye er for kort, og mye har endel farger og mønster jeg ikke er fortrolig med, men jeg regner med at det kommer masse mer spennende!

Husk at jeg deler ut en treningstights på bloggen akkurat nå. Treningstightsen er 3/4 lengde og er fra Zhenzi.  Kommenter på bloggen, og du er med i trekningen. Noter også størrelsen din, det gjør ting mye lettere for meg. Disse går i stormote S, M, L og XL.

Lag deg en god søndag!