Påskeaften, og vi er midtveis i påsken. Påsken er ikke som den var når jeg var liten. Jeg husker godt hvordan påsken kunne være da. Da snek påskedagene seg avgårde, og den ene dagen var lengre enn den andre. Langfredag var en grusom lang dag husker jeg! Den tok jo aldri slutt. I barndommen husker jeg skrekkopplevelsene fra da jeg måtte være med på ski i påsken. Ikke at vi var en skielskende familie som gikk mye på ski, men noe var vi på ski, og skulle vi ut, så skulle alle ut, også jeg som ikke på noe tidspunkt drømte om verken ski som hobby, eller karriere. Jeg tror nok foreldrene mine hver gang tenkte at dette var siste gangen de skulle ha meg med, men foreldre glemmer fort. To skitak, og jeg falt paddeflat på flatmark, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var når jeg kom til en bakke. Fall, grining, skriking…opp igjen…fall, grining, skriking, og sånn gikk nå skiturene. Ingen glede for meg, og ingen glede for mine foreldre. Traumatisk husker jeg skituren hvor jeg hadde falt, og furtet så mye at alle ble møkklei, og lot meg bli liggende alene i en stor snøhaug. Jeg følte jeg lå der i evigheter helt alene, helt forlatt. Nå var ingen i familien langt unna, men selv følte jeg meg helt forlatt i verden. Stakkars mamma, tålmodigheten selv. Tålmodigheten når det gjaldt meg og ski, den ble ganske så tynnslitt, så det var ikke rart hun bare lot meg ligge der i snøhaugen skrikende. Jeg la skiene på hylla ganske tidlig kan man si, og har ikke hatt de på meg siden.

Onsdag kom prinsene til mommo. At barnebarn er livets dessert, det er så sant som det kan bli. Prinsene mine bor i Arendal, og jeg vet jeg er heldig som sånn sett har de såpass nærme, men for meg føles det som verdens ende. Jeg skulle gjerne vært mer sammen med de i hverdagen også. Hatt de en time, eller tre etter barnehagen. Fulgt de i barnehagen, hentet de i barnehagen, funnet på masse ting i hverdagen. Nå er det en time frem og tilbake i kjøring, og i hverdagen etter barnehagen, så er det ikke mye tid igjen før det er kvelden for to gutter som har hatt en lang dag. Det og kunne stille opp mye mer også om avstanden hadde vært kortere, det hadde jeg satt pris på. Jeg har jo håpet om at vi en dag bor enda nærmere hverandre.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det å få være mommo for disse to flotte guttene, det er ubeskrivelig flott. Det å få tilbringe tid sammen med dem. Se dem smile, le og kose seg, men også av og til være lei seg, det gjør masse med meg. Det og ha fått knyttet et så sterkt bånd med prinsene mine, det er så utrolig flott. Det å dele hemmeligheter, leke, lese, tegne og oppdage verden sammen – jeg er så utrolig heldig. Jeg kjenner jeg savner dem hver dag, og tenker på hvordan dagen deres har vært. Å se to smilende, små gutter kommer springende mot meg i rakettfart når vi sees igjen, den følelsen er helt ubeskrivelig. Hjertet smelter. Eller når de kommer krypende opp i mommos fang og forteller at de har savnet meg, og elsker meg så høyt – er det rart man smelter totalt. Guttene beriker livet mitt så utrolig mye.

Onsdag feiret vi bursdagen min, og torsdag var vi noen timer i Dyreparken hvor vi har årskort. Dyreparken er et eldorado for guttene. Det er nesten så de oppdager nye ting hver gang. Eggejakt ble det når vi kom hjem, og påskeharen hadde gjemt hemmelige lapper både ute og inne, men til slutt så fant guttene et svært påskeegg som påskeharen hadde fylt med godteri, men også litt andre ting. I går etter familieselskap så dro guttene hjem igjen til Arendal, og mommo kjenner på at vi har hatt så fine dager sammen, men også på savnet….

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ alle de årene tilbake. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed til påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg.. Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg heldigvis lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg mener det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg selv alt, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. Har du forresten smakt Firkløver med kaffe? Himmelsk god! Litt sånn mokkabønne aktig.

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Har man klart og være noe aktiv i påsken, så har kanskje den dårlige samvittigheten fått mindre plass. Jeg skal gjøre plass til både trening og turer resten av påsken, men i dag hoppet jeg over treningen. Jeg kjenner veldig godt at jeg har vært veldig mye på beina siden prinsene kom. Lymfebeina mine er utrolig slitne, og tunge i dag.

Påskeharen kom til meg i år. Tirsdag fikk jeg overraskende et påskeegg fylt med masse godsaker av en kjekkas. Sånt blir man jo utrolig glad for. Utvilsomt en gledelig overraskelse i hverdagen. Men egget er foreløpig urørt, men kanskje i kveld….

Nyt dagen. Vi blogges i morgen.

Om jeg må velge, så vil jeg heller kalles tjukk enn enorm. I en perfekt verden, så brukte vi ingen av disse ordene for å beskrive et annet menneske. Men når diskusjonen nå er oppe, så er jeg ikke i tvil : jeg vil heller kalles tjukk en enorm. Enorm er jo helt forferdelig. Det er jo større enn størst liksom. Plutselig blir man sammenlignet med et fjell feks. Jeg tviler på at overvektige vil føle at boken er mindre støtende når den blir endret, men det er nok heller ikke tjukke folk som har reagert på at ordet tjukk blir brukt.

Diskusjonen raser rundt endringer som nå skal gjøres i Roald Dahl sine barnebøker. Roald Dahls flotte barnebøker skal strippes for ord som kan være støtende og krenkende. Det skal visstnok gjøres mange endringer. Listen er lang, men det er helst ord som beskriver folks utseende som skal lukes bort. I ” Charlie og sjokoladefabrikken “, så blir vi kjent med  Augustus Gloop. I boken blir Augustus omtalt som ” fat “, altså tjukk. Nå skal han fremover omtales som  «enormous», altså enorm. Stakkars Augustus. Hva er det som skjer egentlig ? Alt er jo krenkende for tiden. Jeg har full forståelse for at enkelte ord faktisk er krenkende, og innmari stygge, og at de skal bort, men noen ord blir for det dumt å skrike om.

Jeg kan leve godt med at jeg er tjukk, jeg er tjukk, men jeg foretrekker overvektig. Det er ordet jeg selv bruker, men jeg blir ikke krenket av å høre ordet tjukk. Tynn og tjukk, ikke noe krenkende ved disse ordene. Det er ord vi er vant med, normale ord som vi har et forhold til. Feit derimot, det er et ord som hører inn under kategorien stygge ord. Feit er et ord jeg ser litt rødt når jeg hører. Da kan blodtrykket stige. Jeg blir såret av å bli kalt feit, og sint når noen beskriver andre mennesker ved å kalle de feite. Nå har jeg heldigvis ikke blitt kalt feit på mange år, men hadde det vært ordet feit som skulle fjernes, så kunne jeg kanskje hatt mer forståelse for det, men ikke tjukk, det tror jeg alle overvektige mener er helt innafor. Samtidig, dersom man har behov for å beskrive en person som kjemper en kamp med vekten, så kan man jo bruke ordet overvektig.

Jeg har vel aldri helt skjønt hvorfor noen har behov for å beskrive andres utseende, og det er jo dessverre ofte vi overvektige som folk elsker å beskrive med mindre fine ord. Jeg kjenner at det kanskje nå snart er på tide å sette litt fokus på den stigmatiseringen som er av overvektige. Ikke at debatten rundt endringene i Roald Dahls barnebøker handler om det, men når debatten kom opp, så tenker man mye. Tjukk kan være et helt greit ord å bruke dersom man bruker det uten at det er noe negativitet rundt det. Det er veldig stor forskjell på hvordan man bruker ord.

Å beskrive noen som «enormously fat» slik Roald Dahl gjorde, det er fornærmende, men det var sånn han var. Han hadde vel ikke en veldig sympatisk personlighet, men blir det riktig å endre hans verk, og hans ord? Kanskje blir det mer viktig å snakke sammen om betydningen av ord, og hvordan man bruker ord.

Formfull og stolt, slik liker jeg å beskrive meg selv selv om jeg noen dager inne i hodet mitt føler meg feit…og tjukk, men det er inne i mitt hode. Hva som er inne i andres hoder, det har ingen noe med, men å bruke mindre fine ord overfor andre mennesker, det bør vi faktisk føle oss for gode til å bruke. Jeg tror ingen hadde likt å bli kalt et mindre pent ord uansett hva det måtte gjelde rundt ens egen kropp. Noe å tenke på det og.

Ha en nydelig lørdag. Her hos meg har jeg besøk av prinsene mine. Jeg føler meg så heldig som har to så flotte gutter i livet mitt. I dag skal vi på Kilden for å se dukketeateret ” Baldrian og Musa ” – det gleder vi oss masse til. Vi blogges i morgen.

” Curvy and proud “

Så er vi over i et nytt år. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har tenkt litt tilbake på året som nå faktisk er historie. Jeg har sett tilbake på året som har passert, lagt litt planer, og satt meg mål. Som jeg skrev i går, så har jeg sluttet med nyttårsforsettene som man stolt ga seg selv når et gammelt år gikk over i et nytt. Jeg sluttet fordi forsetter som regel ble knust til pinneved relativt fort. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri forsettene som ble satt, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri. Da er det bedre, synes jeg, å sette seg mål som er realistiske. Mål man vet at man kan nå. Følelsen av å mestre, den er så utrolig viktig. Måltavla mi er ikke helt ferdig ennå, men jeg jobber med den i hodet. Måltavla, da klipper jeg også ut bilder som symboliserer målene mine, og limer alle på et A4 ark, gjerne et ark med farge, og så henger jeg den på tavla som jeg har på den ene veggen her jeg sitter i kontorkroken min. Det betyr at jeg vil se den mye, og minne meg på hva som er målene mine for 2023.

Jeg kan være veldig sta, og det gjelder også når det kommer til det å ta valg. Valgene skal være mine, ikke andres. Gjør man ting for andre, så blir innsatsen ofte halvhjertet, og det blir helt feil å gjøre ting for å please andre. Valgene man tar skal være egne valg, og man skal ta valgene fordi man selv ønsker det. Noen valg bruker jeg tid på å ta, men når valget blir tatt, så vet jeg at det er gjennomtenkt, og jeg vet at det er noe jeg selv ønsker. Før gjorde jeg nok mye fordi andre ønsket det. Slik er det ikke lengre. Det nytter ikke å komme med pekefingeren og formaninger til meg fordi noen mener de vet hva som er best for meg. Hva som er best for meg, det skal jeg selv finne ut av. Så kan egentlig andre mene det de vil om det, og at valg burde vært tatt før osv, men når jeg tar et valg, så er tidspunktet riktig for meg. Jeg skal dog prøve og ikke overtenke, for det kan jeg ha en tendens til, og overtenker jeg, så kan det være at tankene forblir tanker, og ikke handling.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Treningen har blitt enda viktigere for meg i 2022, og jeg vet at den vil forbli like viktig også i det nye året. Det er av de største målene jeg har for 2023.Jeg har stålkontroll på treningen, og det er jeg innmari stolt over. Jeg har trent bra og mye over flere år nå, og trening er blitt en veldig viktig del av hverdagen min. Jeg liker å trene alene kontra gruppetrening. For meg fungerer det optimalt. Det store ønsket er en PT, men en PT koster, og jeg vet ikke om det er det jeg kan prioritere akkurat nå.

Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Diettene holder sjeldent, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv. Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål. Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag i starten, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du bare har lyst til å gå beserk i godteskuffa. Det handler om å kose seg, med måte vel og merke. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du har pratet om så lenge. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer. Aksepter seg selv for den man er – du er ikke vekten din. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det der er ikke lett. Det vet jeg alt om, men jeg kan klare det av og til. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Jeg føler meg heldig og takknemlig. Ikke minst for den fine familien min, og det aller fineste i livet mitt, de to flotte prinsene mine  

Så er vi kommet til årets siste dag.  2022 er snart historie. Om noen timer forlater vi dette året, og banker på døren til et helt nytt år. Bak året 2023 så ligger det 365 helt blanke, og ubrukte dager. Vi kan ikke bestemme alt av innhold i de 365 dagene, men mye av innholdet kan vi være med å bestemme. Ting skjer som man ikke er herre over, men likevel kan vi påvirke mye.

På årets siste dag, så er det sikkert mange som ser litt tilbake på året som nå snart er historie. Man reflekterer, og tar godt vare på alle de gode minnene. Et år består av både oppturer og nedturer. Også dette året har hatt sine utfordringer. Sånn er livet. Man kan ikke gå gjennom 365 dager uten å kjenne på at livet i blant gir deg en midt på trynet.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Årets siste dag er dagen hvor man tenker tilbake på året som har gått. Vi ser litt tilbake på året som har passert, vi legger planer, vi setter oss mål, og jeg tror nok fortsatt mange av dere setter dere nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn noen dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust.  Av og til klarte jeg å holde nyttårsforsettene litt lengre, men de holdt aldri…og når man ikke klarte nyttårsforsettene, så gikk man rundt resten av året og følte seg som en stor taper.

Mitt nyttårsforsett gjaldt alltid vekten, og når vi ved midnatt går inn i et helt nytt år, så tenker jeg at det å gå ned i vekt er at nyttårsforsett mange av dere vil sette dere. Jeg kastet nyttårsforsetter på båten for noen år siden. Nå setter jeg meg mål. Jeg lager meg en måltavle. En måltavle som inneholder både små, og noen større mål. Måltavlen har jeg ved kontorpulten i loftsetasjen slik at jeg ser den hver dag. For meg fungerer en måltavle mye bedre.

Måltavlen for 2023 er ikke laget ennå. Når vi er tilbake til hverdagen i det nye året, så skal jeg sette meg ned å lage den. Heldigvis er det ikke kun vekt som skal stå på måltavlen min for det nye året. Heldigvis har jeg også andre ting jeg skal fokusere på som er viktige for meg.

For meg har 2022 vært et år med mange oppturer, men også et år med utfordringer. Utfordringer vil det nok også bli i 2023, men da gjelder det å prøve og løse utfordringene på best mulig måte.

For meg var 2022 året der jeg fikk drømmen min om en egen bedrift oppfylt. Drømmen om en nettbutikk ble en realitet i oktober, og det å kunne få en slik drøm oppfylt, det gir en bekreftelse på at det man drømmer om er mulig. Det kan ta tid slik det gjorde for meg, men jeg klarte det, og da betyr det ikke at det har tatt sin tid. Å følge drømmene sine, det har alltid vært skummelt for meg. Det har vært trygt og godt å drømme, men å ta steget fra drøm til realitet, det har vært skummelt. Da er det godt man har mennesker rundt seg som tror på deg, og som oppmuntrer deg. Noen spark bak har det også blitt, og hadde jeg ikke fått det, så er det ikke sikkert nettbutikken hadde vært en realitet akkurat nå.

2022 har også vært utfordrende på flere plan. 2022 var også året jeg ble kjent med Mr. Nyrestein. Et møte jeg gjerne skulle vært foruten. Et år med mye smerter, og til slutt en operasjon. En nyrestein kommer sjeldent alene, så slutten av dette året har vist at en gang nyrestein ofte vil gi nyrestein igjen. Nå blir det en ny runde med CT for å se om det rett og slett har kommet en ny.

Takk for 2022 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Takk for at dere setter meg på plass når jeg trenger det. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Takk for den fine mottakelsen dere har gitt nettbutikken min. Takk til alle dere som har handlet hos meg siden åpningen i oktober. Takk til alle dere som er blitt faste kunder. Takk for alle utrolig fine tilbakemeldinger dere gir meg. Takk til alle dere som deler videre at nettbutikken min finnes. Den reklamen, den er gull verdt. Jeg er helt ny, og ennå liten sammenlignet med de etablerte, så jeg må jobbe videre i 2023 med å gjøre nettbutikken min kjent for alle formfulle kvinner der ute, og at dere hjelper meg med det, det betyr så mye. Jeg håper også at enda flere av dere som bor her i Kristiansand av både venner, bekjente og ukjente finner veien til nettbutikken min. At dere gir nettbutikken min en sjanse. At dere vil se hva jeg kan tilby av klær til nettopp deg. Og dere som bor nært, dere kan også komme hit å se og prøve etter avtale.

GODT NYTTÅR, OG TAKK FOR 2022!!

Jeg har fått en helt spesiell bok i gave. Jeg tror det er en av de fineste gavene jeg har fått på lenge. Boken i seg selv, den er rosa og fin. Utenpå er det gullskrift. Inne i boken er det mange blanke sider, så dette er ingen bok man skal lese fra perm til perm. Dette er en bok jeg skal skrive selv. Det er jeg som bestemmer innholdet. Det er en bok alle burde hatt. Dette er en viktig bok.

Jeg er så heldig i denne førjulstiden, for jeg har fått pakkekalender fra prinsene mine og datteren min. 24 gaver. En pakke hver dag frem til julaften. En kalender som frem til nå har inneholdt så mye jeg bruker i hverdagen, og litt godteri i helgen. 1.desember, der lå en gave som er en tradisjon. En gave som jeg alltid pleide å gi min datter første dagen i desember, nemlig en stor kakemann. Vi har alltid sagt at kakemenn, det skal ikke spises før 1.desember, så da lå kakemannen der i gaven den 1.desember. Uten å kommentere for mye, så er det jo galskap at man nå enkelte steder har endret ordet kakemann til kakeperson. Akkurat det bør være grunnlag for et eget blogginnlegg en gang….

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

2.desember, der lå den spesielle boken. Boken ” Grateful Journal.” En dagbok som man selv skal skrive det meste av innholdet i. Teksten som er inne i boken, den er på engelsk, men det er ikke veldig mye tekst, så dette vil de fleste kunne forstå. På bokens første side står følgende tekst oversatt fra engelsk : ” Takknemlighet hjelper oss å leve i nuet og se skjønnheten i alt. Det er alltid noe å være takknemlig for, og å uttrykke denne takknemligheten endrer livssynet ditt til det bedre. Tro på magien med takknemlighet, og du vil aldri se tilbake.”

Hver dag gjennom et helt år skal jeg sette meg ned å skrive i boken. For hver dag er det tre linjer som skal fylles ut. Hver dag skal man skrive ned 3 ting man er takknemlig for. Det er dager hvor man føler at livet er utfordrende, og det negative får mye mer fokus enn det positive. Det er dager hvor man ikke helt klarer å se det positive, men det er sånn at selv på de tyngste dagene, så har man noe å være takknemlig for. Og det er nok også på de tyngste og mest utfordrende dagene man virkelig har behov for en bok som dette. Det å finne det positive som man er takknemlig for, det vil hjelpe oss når dagene er tunge tenker jeg. Det å sette pris på hver dag, det burde sikkert ha stått øverst på hver linje, men jeg skal bruke denne boken til å få frem alt jeg faktisk er takknemlig for.

Boken ” Grateful Journal ” inneholder også små tekster som kan bety mye for oss i hverdagen. Tekster som kan få oss til å tenke som feks : ” Vi tar ofte for gitt de tingene som mest fortjener vår takknemlighet ” , ” livet er ikke et spørsmål om milepæler, men om øyeblikk “, og ” hver dag gir sine egne gaver.” Boken har og noen sider hvor fokuset er på personene man har i livet sitt. Her skal man skrive ned de personene som man er takknemlig for å ha i livet sitt. Ikke bare navnene, men man skal også begrunne hvorfor de er viktige. Boken har også noen blanke sider hvor man skal skrive litt om hva som gjør en lykkelig. Små og store ting som får en til å smile, og kjenne på glede.

For noen så høres kanskje en slik bok tåpelig ut, og det skal man ha respekt for. Men for min egen del, så er dette en bok jeg satte umåtelig stor pris på å få, og jeg vet at denne boken, den skal jeg bruke, og den skal jeg skrive i hver dag uansett om det er en god, eller dårlig dag. Jeg har tro på at en slik bok kan hjelpe oss på spesielt de tunge dagene. For uansett hvor mørkt det er, så kan vi finne noe i livet som vi er takknemlige for, og de tingene kan holde oss oppe.

” Grateful Journal “, den skal ligge på kontorpulten min, for det er her jeg tilbringer mye av tiden min. Den skal ligge sånn at jeg hver dag ser den, og tar den frem for å skrive ned de tre tingene jeg er takknemlig for akkurat den dagen. Jeg hadde tenkt å starte å skrive med en gang jeg fikk den, men denne boken, den skal være med å starte det nye året 2023.

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene så gode man kan.

Ha en nydelig 3.søndag i advent.

Visse ting tar det tid før man glemmer. Visst man glemmer det. Fy fader! Noe så vondt har jeg aldri opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Jeg vet at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi kan skru tiden tilbake til slutten av januar. Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning, en konklusjon som ble endret noen ganger. Til slutt viste en CT at jeg hadde nyrestein, og i april i år ble jeg operert på Sørlandet Sykehus.

Steinen var skikkelig stor, så det var ikke rart at jeg hadde hatt smerter. På etterkontroll etter operasjonen, så var legen fornøyd. Det lå litt grus igjen, men han mente at det ikke ville gi meg noen problemer. Samtidig var han også klar på at nyrestein kunne komme tilbake. Har du hatt den en gang, så kan du få det flere ganger….typisk!

Denne uken har jeg vært skikkelig forkjølet med sår hals, rennende øyne, og rennende nese. Akkurat slik som så mange andre har det i disse dager. I går ettermiddag merket jeg at ting endret seg. Det var ikke bare disse forkjølelsestingene. Jeg begynte å få smerter i venstre side, og smertene gikk bak i ryggen på samme side. Jeg ble kvalm, og mat var det siste som fristet. Og jeg hadde såpass vondt at jeg kastet opp flere ganger. Da jeg hadde nyrestein sist, så mistet jeg totalt matlysten. Jeg gikk og brakk meg på butikken. Til og med Pepsi Max smakte forferdelig. I den perioden ble det mye vann med Zeroh oppi, og max’en ble bytte ut med Solo Super og Villa uten sukker.

Etter smertene i går og deler av natten, så frykter jeg at Mr.Nyrestein er tilbake. Det betyr vel at jeg må ned til legen, og ta alt derfra, nok ei gang. Nå går de nok rett på CT. Det er jo aldri en tid som passer, og spesielt ikke så rett oppunder jul. Man får slike anfall, og de vet man aldri når kommer. Kvalmen, matlysten som ikke er til stede. Men igjen, her er det nok ikke jeg som bestemmer. Jeg håper virkelig at det ikke er nyrestein på nytt, men jeg kjenner liksom alt igjen fra sist. Smertene var nok en del mer intense sist enn nå, men likevel, alt stemmer.

Planen i dag var å pynte til jul. Det skal vel holde knapt om jeg ikke blir en del bedre. Jeg får prøve å få opp kransene ute, og finne lysfatet til adventslysene. Jeg ser alltid frem til å pynte til jul, men jeg har jo ennå god tid. Jeg er også veldig spent på hvor jeg skal få plass til all julepynten min i år. Etter jeg lagde ny stue i januar, så er mye plass borte…men jeg kjenner meg selv, så jeg tenker jeg finner plass jeg. Jeg synes førjulstiden er en fin tid. Jeg er julete, veldig julete. Jeg er veldig glad i rødt når det er jul, og da skal det være den mørkerøde fargen. Mine fine, store nisser skal frem på gulvet i stuen, stjerner i vinduene, lysbroer i vinduer, røde duker, julestjerner i julekurven på kjøkkenet, kranser ute, og alle de fine englene og nissene som jeg skal ha levende lys i – julen er en fin tid! Og om formen kommer seg, så skal også juletreet pyntes en av dagene. Jeg fikk heldigvis pakket ferdig gavene til pakkekalenderne i går før formen dalte. 3 pakkekalendere ble pakket, 72 gaver. Prinsene mine får hver sin pakkekalender selvsagt, og den siste, den er til datteren min. Man blir aldri for voksen til å få pakkekalender. Selv håper jeg det dukker opp en overraskelse på døren, og at den overraskelsen er den mellom store kalenderen til Bodyshop. Det er lov å drømme hehe.

Jeg krysser alt jeg har for at dagene ikke blir fylt med intense smerter fremover, og at jeg kan få kommet meg til legen kjapt, og dermed sette i gang prosessen for å få et svar.

I dag tenner vi det første lyset, og jeg håper du får en nydelig 1.søndag i advent, og ei flott førjulstid.

I går kom den. Eller det er vel ikke riktig å si at den kom, men jeg fikk en liten forsmak på årstiden som ligger foran oss. Selv om forsmaken var bitte, bitte liten, så var det nok for meg.

Jeg har bedt til høyere makter om å glemme Kristiansand. Vi er jo tross alt hovedstaden på palmekysten. Her skal det være sol og sommer hele året. kanskje ikke sommer, men helst sol. Hva skjedde liksom? Plutselig var den der. Snøen. Jeg er aldri klar for snø, og i går, hjem fra jobbing med nettbutikken, så kom disse hvite fnuggene som er fine på julaften. Og lengre opp i landet, ja, der er det blitt vinter.

Nei, det er ikke koselig med snø. Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå akkurat der, og i akkurat samme konsistens til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre ..snøen kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Når det snør, så kjenner jeg ikke det fnugg av glede. Jeg går liksom litt i kjelleren et øyeblikk. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det snart er desember. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit. Eller den typiske sørlandsvinteren som er snø som fort blir til en herlig sørpe. Man vasser5 i en blanding av vann og snø. Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet. Snø og hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, det er veldig vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort. Og snøen er sjeldent vakker her i sør nettopp fordi det som regel er skikkelig slaps.

Jaja, man skulle kanskje tro at vi fikk snø i bøtter og spann i går. Det gjorde vi ikke. Langt derifra faktisk, men det kom en del snøfnugg fra oven. Noen få. Men de kom, og de forsvant, og jeg er veldig fortrolig med det. Jeg vet at noen sikkert rister oppgitt på hodet når jeg klager over de få fnuggene som kom, men det er jo også litt hva man er vant til, og hva man liker. Ned mot minus, så føles det som minus 10…minst . Jeg ser at taket er hvitt utenfor vinduet her i loftstuen, men bakken, den er bar. De har visst meldt at snøen kan komme i litt større mengder i morgen, så da blir søndagen definitivt innedag på meg.

Vinter har til tider vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er heldigvis ikke der lengre. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen, men nå har jeg jo fått to flotte barnebarn, og da er det et ønske med en god vinterbukse så jeg kan gå ut i snøen med dem. Ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen.

Heldigvis har verden gått videre. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Vinterbukse, det sliter jeg ennå med, men det er kanskje en ide å snakke med sydama mi. Jeg kan kle meg sånn tålig etter forholdene, men generelt så er det masse flotte vinterklær, og sko å få tak i, også om man må opp i de større størrelsene. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer perfekt. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg godt opp i livet selv om tømmerstokkbeinkrever sin plass. Fint er ulltøyet også, og det er jo et stort pluss i det hele. Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser ikke bra ut. Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. I skapet henger flotte vinterjakker klare til bruk. Nå er det bare denne vinterbuksen som mangler i samlingen min.

Men sånn til slutt. Kjære værguder, glem Sørlandet. Det er så mange andre steder i landet som ønsker disse hvite fillene, så gled heller dem.

Og sånn helt til slutt: Ta gjerne et besøk innom nettbutikken min : https://enstorrelseforstor.no/

Du kan følge meg på Instagram: forkvinnermedkurver

Nyt lørdagen! Jeg skal i kveld på show med mine flotte modellvenninner, og jeg gleder meg til en kveld sammen med flotte mennesker, og masse latter!

Ikke gi deg. Det er så viktig på flere arenaer i livet. Vi opplever også gjennom livet at vi må kjempe kamper som vi ikke burde ha kjempet. Kamper som ikke burde ha vært kamper.

Jeg får mange henvendelser fra kvinner som lurer på om de kan ha lipødem, eller lymfødem. Kvinner som er fortvilet over at legen ikke tar de på alvor. Kvinner som har en lege som ikke har noe kjennskap til sykdommene, og som egentlig ber disse kvinnene om å finne ut av dette selv. Det er litt sånn at man klyper seg selv litt i armen. Seriøst? Skal man selv finne ut av helseutfordringer? Hva om en mann hadde kommet inn med de samme plagene? Hva om like mange menn hadde hatt de samme utfordringene? Hadde legene oversett de på samme måte som de fleste gjør med kvinner når det kommer til spesielt lipødem? Men også kunnskapen til lymfødem er liten. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører disse kvinnene fortelle om utfordringene de har, men hjelpen til å finne ut av hva som ligger bak, den er ikke til stede.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg har tidligere skrevet litt om årsaken til at jeg fikk lymfødem. Jeg skrev om mangelen på informasjon om at lymfødem kunne være en senskade etter kreftsykdommen jeg fikk i 2002. Kamper man plutselig må kjempe når man egentlig ikke har krefter og ork til andre ting enn å fokusere på å bli frisk, og få en så tilnærmet normal hverdag som mulig. Det var ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter. Ikke på Radiumhospitalet, og ikke på kvinneavdelingen ved Sørlandet Sykehus. Heller ikke når volumet i beina virkelig økte, så var det ingen som kunne gi meg noen svar på hva dette kunne være. Etter en tøff periode med sykdom, redsel, operasjon og komplikasjoner etter operasjonen, så er det ikke lege man ønsker å være. Man ønsker ikke å sitte timer på nettet for å prøve å finne svaret på hva som skjer. Fastlegen min den gang mente jeg hadde vann i kroppen, og fikk resept på vanndrivende. Helt feil for en person som har lymfødem.

Jeg ble operert i 2002, og jeg vet etter 4 år som leder i NLLF at mye har endret seg i forhold til informasjon om senskader, men at det ennå er en vei å gå. Ikke alt helsepersonell er like flinke til å opplyse om lymfødem. Dette merket jeg også veldig godt etter blogginnlegget jeg skrev for to uker siden. Kvinner som forteller om at de tror de kan ha lymfødem etter kreftoperasjon, men ingen har sagt noe, og få vet noe. Dette er så trist, veldig trist. Lymfødem er en kronisk sykdom, og det må behandles. Først og fremst er det viktig å få kompresjonsplagg til arm, eller bein. Så da må man som første skritt få en time hos en fysioterapeut med spesialkompetanse innen lymfedrenasje til å se på deg. Får man diagnosen lymfødem, så får man da kompresjonsplagg, og kompresjonsplagg er vi så heldige å få dekket her i Norge.

Lipødem har jeg hatt i mange år uten å vite det. Lipødem slo ut i puberteten, og ble enda verre etter at jeg fikk datteren min. Lipødem er en kronisk sykdom som kjennetegnes av en uvanlig og smertefull opphopning av fettceller, nesten utelukkende hos kvinner. Fettvevet samles (symmetrisk) i depoter, oftest fra midjen og ned, men det kan også forekomme på armene. Ingen diagnostiserer lipødem innen helsevesenet, men vi har fysioterapeuter med spesialutdannelse innen komplett lymfødembehandling som kan se om du har lipødem. Tror du at du kan ha lipødem, så ta kontakt med en av disse fysioteraputene der du bor. Sykehuset i Porsgrunn, og Haraldsplass i Bergen har begge nylig startet en 5 års studie på lipødem, så bor du i en av disse helseregionene, Helse Vest, eller Helse SørØst, så kan du muligens være kandidat for å bli med i studien. Jeg har informasjon om studien i Helse Sørøst om noen ønsker mer info.

Det er mange kamper man må kjempe etter sykdom. Man ønsker egentlig kun å få tilbake hverdagen igjen, og det gode livet man hadde før sykdommen. Jeg ønsket bare å glemme, og ta tilbake livet. Men så står mange plutselig på en arena hvor man alene må kjempe kamper man ikke burde ha kjempet. Senskader er en. Mangel på informasjon om disse. For mange så blir et resultat av sykdommen at man ikke klarer å gå tilbake til arbeidslivet. Flere av dere som følger bloggen skriver om kampen man har vært nødt til å ta med NAV. En kamp som fort kan tappe en for masse krefter. Også i NAV systemet forteller lesere om mangel på både kunnskap og forståelse. En leser skriver ”  Da jeg gikk ut av Kreftsenteret i Kristiansand, da tenkte jeg nå er jeg frisk og kan sakte men sikkert komme meg i form igjen. Så feil kan man ta. Det var nå kampen virkelig begynte. Skader etter cellegiften som hadde satt seg i kroppen ,kampen med Nav, folk som ikke forstod at jeg ikke var helt frisk, selv om jeg var ferdig behandlet. En kropp som ikke fungerte som den skulle.” Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i dette. Slikt blir jo en dobbel belastning. Først skal man gjennom en sykdomsperiode, og så skal man kjempe kamper på ulike arenaer i tillegg.

Mange har henvendt seg til meg fordi de lurer på om de kan ha lymfødem. Det er noe jeg ikke kan svare på, men det jeg kan si er at dersom du merker at området hvor lymfeknutene ble fjernet øker i volum, så er det et rødt flagg. Det kan være i arm etter brystkreft, og som i mitt tilfelle, så kan det være i bein etter livmorkreft. Opplever du væskeansamlinger etter kreftoperasjon, eller andre kirurgiske inngrep, så ta det på alvor. De fleste fastleger kan dessverre ennå for lite om lymfødem, og ofte blir man satt på vanndrivende fordi legen tenker vann i kroppen, vanndrivende er noe lymfødempasienter IKKE skal ha. Mitt råd er at du hopper over fastlegen, og finner en fysioterapeut i nærheten av deg som har spesialkompetanse innen lymfødembehandling. I dag trenger du ingen henvisning fra fastlegen for å få time hos en fysioterapeut. I dag kan man bare ta kontakt selv. Disse fysioterapeutene kan ved å undersøke deg, og gjennom din sykdomshistorie si om du har lymfødem. Har du lymfødem, så vil du da få kompresjonsplagg spesialsydd til akkurat deg. Det er så viktig for utviklingen av lymfødemet at man får spesialtilpasset kompresjonsplagg som man må bruke daglig.

Lurer du på om du har utviklet lymfødem, så ikke vent, men gjør noe med det. Ikke gi deg før du har et svar.

Det er synd at man må bruke så mye tid og krefter på slike kamper. Det burde være en selvfølge at man får opplysning om alt av senskader etter kreftoperasjoner, eller andre type inngrep som kan gi senskader. Det er trist når dere kan fortelle meg at mange fortsatt ikke får denne type informasjon. Det har ikke skjedd all verdens på enkelte fronter fra 2002 og frem til i dag….. men igjen: IKKE gi deg!

Det er stille i huset. Man kan høre om en knappenål skulle falle. På hvert sitt soverom ligger prinsene mine. Det er nok rett før de våkner, og da er det hiv o’ hoi, og full rulle. Da skal også mommo ha på seg sjørøverhatt, og være en av Kaptein Sabeltanns menn. Gjennom høytalerne her oppe i loftstua, så kommer Kaptein Sabeltanns sanger til å spilles på høyt volum mens to av oss må skure dekk, og lete etter skatter. Forrige gang våknet yngste prinsen meg med ” hiv o’hoi mommo.”

Denne helgen skal prinsene være en natt hos mommo, og etter hiv o hoi, og litt lesing, så bærer det avsted på lekeplassen før de etter hvert skal hjem til mamma og pappa i Arendal. Jeg er så heldig som får være mommo for to herlige og fantastiske gutter. Hele gårsdagen, så lekte vi og koste vi oss. Ikke før kvelden kom, så spurte de om å få se Dinogården på tv. De sovnet på et knips. Utslitte og fornøyde begge to. Det er stor stas å komme til mommo, og mommo synes det er like stas å ha dem her. Vi har fått et så nært og flott bånd guttene og jeg. Hva smelter vel et mommohjerte mer enn når prinsene kommer løpende mot deg og slenger seg i armene når de ser deg igjen. Eller når de kryper opp på mommos fang og vil kose, eller bli lest for. ” Jeg elsker deg mommo ” sier de mens de kryper tett inntil meg. Jeg blir så rørt, og så glad, og kjenner på en helt enorm kjærlighet for disse to vakre skapningene som jeg er så heldig å ha fått inn i livet mitt. Alt det flotte man har hørt om det å få barnebarn, det stemmer. Jeg er så heldig som har fått to nydelige barnebarn, og det å kjenne på hva de betyr for meg, og også hva jeg betyr for dem. Å få de beste mommoklemmer, det å ha de på fanget, få lese, og fortelle historier, det å føle på den tryggheten jeg gir de, se de så glade og fornøyde. Det har ikke vært noe gråt, ikke savn etter mamma og pappa. Vi har virkelig storkost oss.

Jeg har kjent mye på takknemlighet i det siste, og jeg har kjent mye på hvor heldig jeg er. Det tror jeg vi skal være mye flinkere til å kjenne på. I tillegg til to fantastiske barnebarn, så har jeg mange flotte mennesker rundt meg. Både venner og familie.

I går tikket det inn en melding på tlf: ” Er du hjemme i kveldingen?” Jeg bekreftet at det var jeg. ” Vi kommer med litt ved til deg ” var beskjeden tilbake. Og litt senere så kommer et vennepar kjørende med et vedlass på hengeren. Jeg ble helt satt ut, og så rørt. Tenk å ha så rause venner. Det var ikke snakk om at de ville ha betalt. Veden skulle jeg ha. Ferdig snakket. Sånt rører meg helt inn i hjerterota.

Som jeg har skrevet før, så jobber jeg med et kjempe spennende prosjekt for tiden. Et prosjekt som jeg snart kan fortelle mer om. Hadde det ikke vært for at jeg kjenner fantastiske mennesker som gjerne vil hjelpe meg, så hadde det nok ikke blitt så mye av dette prosjektet. Det å ha folk rundt meg som tror på meg, og som vil jeg skal lykkes, det er fantastisk å kjenne på. Takket være disse, så er jeg snart i mål, og en drøm går i oppfyllelse. Det er jo alltid noen som ønsker det motsatte for deg, men de må man ikke la få plass og fokus. Jeg har så mange som er med i heiagjengen min, så jeg trenger ikke noen som vil lage dårlig stemning. Det å få jobbe frem noe som er ditt, det gir en enorm mestring. Det gir selvtillit, og det gir meg en utrolig stor glede. Endelig våger jeg, for ofte drømmer jeg om mye, men det å gå fra tanke til det å handle, det har ikke vært lett for meg. Men nå, nå gjør jeg det.

Det høres nok rosa ut for noen, men takknemlighet, det å sette pris på hver dag, du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, de gode vennene, familien, og hverdagen. Man må kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende.

Selv med de utfordringene jeg har, så er jeg også heldig, og takknemlig. En på de flotte guttene mine som sover søtt forteller meg akkurat det. Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye selv om det absolutt ikke kjennes slik ut i blant. Kjenn på hvor utrolig godt det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Nå er det vel på tide å finne frem sjørøverhatten, for snart ropes det nok Hiv o’ hoi fra begge soverommene. Jeg blir vel dekksgutt i dag også 🙂

Nå nærmer det seg med stormskritt. I morgen tidlig kommer det finske tv teamet fra YLE hit til meg. Da er det filming til en dokumentar som skal handle om hvordan store kropper til fremstilt, og hva slags fordommer vi overvektige møter. Selv om vi aldri vil bli kvitt fordommene, så kan vi komme lengre enn vi er i dag. Det er et utrolig viktig tema.

Annonsørinnhold

Trendy jakker som får frem vårfølelsen

Journalistene skal ta utgangspunkt i den finske utstilling ” Dry Joy ” som bla ble vist på Sørlandet Kunstmuseum. Bak utstillingen så finner vi Iiu Susiraja. Utstilling skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der bruker hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper? Bildene var langt fra vakre. Jeg ble kvalm.

De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mente det var humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg så ikke noe morsomt i dette i det hele tatt. Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så følte jeg også at hun fremstilte livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Kanskje er det sånn noen tror livene våre som overvektige er? På alle bildene ser hun ut nettopp har våknet, ikke smilte hun, så livet så ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Hvorfor kan vi ikke fremstille store kropper på en vakker måte?

Hvordan synes du at store kropper blir fremstilt i media og i kunsten? Hva slags ansvar mener du at media og kunsten har? Og hva slags fordommer opplever du mot oss som er overvektige? Det hadde vært fint med innspill og tanker fra dere som følger bloggen min. Det er spennende å se om vi opplever dette likt.

Jeg har fått forberedt meg litt i forhold til stikkordene som jeg har fått på forhånd, men ellers er kanskje det beste og ikke være for forberedt. Heldigvis er det ikke noe som er direkte, så blir det noe feil, så kan vi ta det om igjen. Heldigvis så slipper jeg også å snakke engelsk. Den ene journalisten prater svensk og litt norsk, så da skal det også gå fint språkmessig. Hadde et vært på engelsk, så hadde jeg nok takket nei.

Jeg gleder meg masse til å treffe tv teamet, og til å delta i dokumentaren. Jeg er stolt over at mine meninger også har blitt lagt merke til i andre land. Jeg håper mine meninger kan bety noe for de som kommer til å se dokumentaren. Jeg gleder meg masse, jeg er veldig spent, men gruer meg ikke 🙂 Dere sal få høre mer om besøket og intervjuet på bloggen til lørdag 🙂

Et annet viktig spørsmål dukker også opp som jeg ennå ikke har svar på: Hvilke klær skal jeg velge…….

I dag får jeg fettere, kusiner og tanter på besøk til et familietreff. Jeg har to tanter som bor i England, og som nå er på besøk her. En fetter av meg er også med, så da må vi samles. Det er jo ikke så ofte vi ser hverandre. Nå er det baking og forberedelse av mat. Ha en nydelig søndag der du er!