Denne uken har jeg hatt snekkere her hjemme. Et uhell gjorde at gulvet i stuen ble skadet, og når slikt skjer, så er det utrolig godt å oppleve at de dyre forsikringene man betaler for faktisk fungerer. Så det gamle gulvet ble fjernet, og nytt ble lagt. De startet mandag, og torsdag morgen var de ferdige. Jeg er strålende fornøyd.

Når man skal skifte gulv, så må stuen ryddes, og det er en jobb gitt. Da merker man virkelig hvor mye man har. Et pluss med en slik ryddejobb, det er jo at man får ryddet litt. Det ble litt som skal gis bort, og noe som havnet i søppeldunken. Noen endringer fikk jeg også gjort. Jeg har nok ingen minimalistisk stue, men fikk skapt litt mer luft ved å ta bort et hjørnebord jeg egentlig ikke var særlig glad i lengre. Da stod jeg plutselig med ei stor, flott lampe som jeg ikke var lei av, men som jeg ikke hadde plass til…et luksusproblem som ikke er løst. Lampen havner nok på Finn. En seksjon som tv stod på ble byttet ut med en skjenk som var lavere. Godt å få ryddet, og gjort litt endringer.

Da jeg skulle rydde stuen, så kom jeg over alle fotobøkene mine. Jeg måtte sette meg ned, og bla i de. Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte tilbake på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Noen ting skulle man selvsagt ønske at man ikke hadde opplevd . En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men  sorgen, tapet, og utfordringene gjort meg sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli alvorlig syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men man kommer seg igjennom selv om det på et tidspunkt føles umulig. Verden raser, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har fått opplevd som mange andre ikke har.  Gjennom alle årene i radio, årene som leder i NLLF. Alle debatter jeg har deltatt i, foredrag jeg har holdt, radio og tv intervjuer, stemmen jeg har fått lov å være. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og det er også noen som man er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går så godt overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Så er det de som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi treffes ikke hver dag, og vi prates ikke hver dag, men de har likevel denne spesielle plassen. Det merker man når man treffes. Selv om det har gått lang tid, så føles det som om det var i går. Det er en god følelse. Etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen noe mindre enn når man var yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene, de som er igjen. Man setter nok kvalitet høyest, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst.

Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Jeg var speider i 10 år.  Jeg var både meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble nok ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Noen personer fra barndommen har blitt i livet mitt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. VI vil alltid ha de helt spesielle båndet. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at dette er venner for livet. Det er godt å tenke på at vennskapet vi hadde fra vi var små er der ennå.

Når jeg blar i fotobøkene, så finner jeg ut at det er i år er 39 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 39 år, det er helt utrolig. Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 39 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt!  Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett utrolig hyggelige mennesker, men absolutt noen sure, grinete, og lite hyggelige. Da corona pandemien rammet, så rammet den også lokalradioene i forhold til reklamesalg. Det er tvilsomt at jeg kommer tilbake til radiobransjen, men minnene, de skal jeg gjemme godt på. Og kanskje en dag…man skal aldri slutte å håpe.

Det var godt å stoppe opp litt, og se tilbake på alle menneskene som har krysset veien min, og som alle på sin måte har gitt meg noe i en periode av livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var så håpløse. Gråt og latter. Oppturer og nedturer. Sorg og glede. For meg gjorde det godt å se litt tilbake. Det ga meg en ro, og ny energi. Samtidig fikk det meg også til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. En del av fotobøkene inneholdt masse flotte bilder av den fineste gaven jeg har fått, prinsene mine Henry og Alfred. Hjertet fylles av så masse kjærlighet når jeg ser de flotte guttene. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å fylles med en slik kjærlighet som jeg føler for disse to fantastiske guttene, og sammen med disse to skal jeg skape mange fine minner fremover. Både store og små.

Sjekk ut den flotte frisyren jeg hadde da jeg var ca 17 år 🙂 Go’søndag!

Dagen i går var en dag hvor jeg virkelig kjente på mestringsfølelsen, og den følelsen, det er en fantastisk følelse å kjenne på. Det å kjenne på at ” dette klarte jeg “, hjelp så god den følelsen er.

Denne måneden er det 5 år siden jeg tok ut separasjon. Utrolig som tiden flyr. At det har gått fem år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært fem år som startet med en skikkelig storm med orkan i kastene, fem år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Fem år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Fem år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Fem år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift, min egen nettbutikk. Fem år hvor jeg i dag fortsatt føler på en utrolig god følelse fordi jeg tok et riktig valg, og den gode følelsen på at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke.

Det å bli alene, det byr også på en del utfordringer, og for meg så var utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 40 m gjerde, stor garasje. Ja, jeg vil tro at de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare brette opp armene for å prøve meg frem på ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg har liksom aldri hatt behov for å bruke den.

Mye av dette utearbeidet, det har jeg som sagt ikke gjort så mye før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for.

I år har det vært mye vedlikehold ute. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Jeg har fjernet beis på terrassen, vasket gjerde, skrapt gjerde, gjødslet – ja, listen er lang. Men i år tenkte jeg at det nok også var på tide å male huset. Jeg har aldri malt hus, og i tillegg hater jeg høyder, så det å gå opp i høyden for å male, det var helt uaktuelt. Å spørre de rundt meg om hjelp, det hadde jeg ikke så veldig lyst til. For selv om jeg kun trengte hjelp til å male høydene, så er det flere høyder, og huset er stort. Heldigvis ordnet det seg, og jeg fikk hjelp. Men alt annen enn høydene, det ville jeg male selv. Så da var det bare å kjøpe inn mer maling og det riktige utstyret, og sette i gang. Det å male hus, det har faktisk vært moro. Jeg liker å male kjenner jeg. Jeg tar på musikk i ørene, og går inn i min egen, lille verden. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt hele huset. Dette er første gangen jeg maler hus, og jeg maler sikkert ikke like fort som en som har gjort det mange ganger før, men i går ble jeg ferdig, og det var en herlig følelse! Hele huset er ferdig malt, og jeg kan klappe meg selv på skulderen, og være så fornøyd med at jeg mestrer dette også. Fint ble det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Sånn 100 % ferdig er jeg sånn sett ikke. Jeg har vinduene igjen, og noen hvite partier, men hovedjobben, den store jobben, den er utført. Jeg er stolt og så utrolig fornøyd! Mestring altså.

Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Foto : Stormberg

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en som samarbeider godt, ikke alltid like godt. VI har våre utfordringer, men vi kan stå opp til en ny dag og fungere. De fleste har sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Jeg har prinsene her i helgen. I går var vi på blåbærtur sammen med oldermor. Prinsene hadde nok ikke like mye tålmodighet som mommo, men vi fikk plukket litt i det flotte blåbærområdet vårt. Mye blåbær havnet også i magene til prisene. Det er lykke med disse to små, herlige guttene, og hjertet smelter når jeg henter de i barnehagen, og de løper mot meg og er så glad for å se meg, eller når de sitter på fanget og forteller at jeg er den fineste i hele verden. Dobbeltsmelt. De er så flinke med fine ord, og det rører meg veldig. De vet også å slite ut mommo. De er gutter med stor G. Masse energi, høyt og lavt hele tiden, og ørene er ikke alltid på riktig plass. Men jeg er heldig og takknemlig. Nå skal vi straks en tur på lekeplassen før de skal hjem sammen med mamma til Arendal.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi er fæle til å klage. Vi klager på alt, spesielt været. Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Styres livene våre av hvordan været er? Er det været som avgjør hvordan livet, og dagene våre skal være? Om det regner, hva så? Om du ikke kan gå på stranden som planlagt, har man da ingen andre ting å gjøre? Skal hele sommeren gli forbi mens man klager på det dårlige været?

Ei veldig god venninne av meg sa det så utrolig fint ” Jeg har egentlig ikke registrert hvordan sommerværet har vært, for vi nyter sommerdagene uansett vær.” Er det ikke sånn det bør være? Istedenfor å se dagene, og sommeren gli forbi fordi solen ikke skinner, så nyt hver eneste dag! Det er mye man kan fylle dagene med selv om man ikke kan sole seg, eller gå på stranda, eller sitte på brygga med tean i tanga. Jeg bryr meg lite om været fordi jeg hele tiden har fine ting å fylle dagene med. Jeg gidder ikke bruke verken tid, eller energi på å irritere meg verken på Storm, Yr, eller han der oppe 🙂 Været er som det er, og er det ikke litt trist at været skal ta så mye plass i livene våre?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og tar ofte valg som gjør at vi klager vår store nød etterpå. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, tidsklemma, mangel på egentid, mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alt vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv til sist? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre sist. Vi kan være den vi skal for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når man kan ta vare på seg selv at man kan være en god person for de rundt oss. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen over været, og bruk energien på ting som er gode.

Jeg legger ved 10 bud for de som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, vg. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som ?det har vi prøvd før? eller ?det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre (hvete-) boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil den bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Jeg blir litt småfortvilet. Jeg føler magen min til tider kan reagere på litt av hvert. Den er sikkert litt ømfintlig, og tarmene mine har vært litt rare etter jeg ble operert i 2002. Men når jeg nå reagerer på smoothie, da blir jeg fortvilet da!

Jeg elsker smoothie, og når jeg har kjøpt smoothie på kafe, så har jeg aldri reagert. For kort tid tilbake, så startet jeg å lage smoothie hjemme, og det har vært smooothie hver dag egentlig. Prinsene mine elsker også smoothie, så det står fast på menyen når de er hos mommo. Det er nesten det første de spør om når de kommer inn døren. Ekstra stas er det jo at de får lov å være med å lage smoothien. Jeg har også kjøpt en ny, og flott smoothiemaskin fra Wilfa.

Tre ganger nå så har jeg reagert på ananas og mango smoothie, sist nå på fredag. Jeg drakk to glass smoothie på kvelden, og på natta, så våknet jeg opp med magesmerter, og jeg måtte kaste opp. Akkurat sånn har det vært to ganger før. Jeg får magesmerter, må kaste opp og får feber. I hele går var jeg dårlig. Trøtt var jeg også da jeg omtrent ikke hadde sovnet noe natt til i går. Så i går ble det mye soving. Takk og lov at været var dårlig så jeg slapp å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk gjort noe ute. Heldigvis har ingen blitt dårlige når prinsene er her.

Jeg kan ikke komme på andre ting jeg kan ha reagert på enn smoothien. Fredag hadde jeg også papaya sammen med mango og ananas, og jeg elsker den smaken. Utrolig godt! Jeg lager også smoothie med jordbær, blåbær, bjørnebær, og banan, og når jeg drikker den, så har jeg aldri reagert.

Når jeg reagerte som jeg gjorde for tredje gang, så måtte jeg jo lese litt på nettet, og der kan jeg jo lese at man må huske at når man lager smoothie med frosne bær, så må man sjekke hvor bærene kommer fra. Bær som er importert fra varmere land kan nemlig inneholde bakterier, parasitter og virus. Frosne bær kan inneholde hepatitt A og norovirus, dersom de har blitt utsatt for håndtering av personer med dårlig håndhygiene, eller vært i kontakt med forurenset vann. Frosne bær og frukter kan gi en skikkelig sykdomsrunde om man er skikkelig uheldig. Jo takk, det har jeg merket.

Min karriere som smoothielager, den er ikke så lang, men når jeg først fikk snusen på det, så har det blitt laget mye smoothie her hjemme. Og ananas og mango smoothie er jo den smoothien jeg liker aller best, så at jeg har reagert på den nå tre ganger, det gjør vel sitt til at det ikke frister å lage den igjen.

Men hva gjør dere med frosne bær og frukter før dere bruker dette i mat, eller drikke? Å gi bær/frukter fra varmere land et oppkok er en ting som står på nettet. Det å skylle er kanskje ikke  godt nok? Her håper jeg at dere som leser bloggen min har gode tips slik at jeg fortsatt kan lage ananas og mango smoothie uten å bli syk….

Glamping girls, we are the glamping girls, juhuu glamping girls. Jeg vet ikke om vi sang akkurat dette firstemt på vår glampingtur, men sang var det, og latter, smil og gode samtaler. Opplevelser, fine turer, middag på grillen, og kvelder rundt bålet.  Glamping kan anbefales. Jenter på tur er virkelig moro.

Jeg var nylig på glamping sammen med 3 flotte jenter som jeg setter veldig stor pris på. Vi har det så utrolig moro sammen. Sammen med disse kan man være 100% seg selv, og jeg trives så godt sammen med de. Det er ikke alle man kan reise på tur sammen med, eller hvor man føler at man kan være helt seg selv på alle plan. Det kan jeg med disse. Vi fire er blitt kjent gjennom trening, og det er også disse tre som hjelper meg med å vise klær fra nettbutikken når jeg har livesendinger. Så enkle å være sammen med, så fine å være sammen med. Jeg ler sjeldent så mye som når jeg er sammen med disse jentene. Vi har også så mange fine og gode samtaler om livet.

Nå har vi altså vært på glamping sammen, og det er ingen tvil om at glamping kan anbefales. Det er sikkert ikke så mange som ser på meg som dronninga av camping, og akkurat det er jeg nok heller ikke. Men opp i gjennom årene, så har jeg vært  mye på turer hvor jeg har bodd i lavvo. Så selv om jeg er forfengelig på mange områder, så har lavvoturene høyt til fjells vært veldig fine, og jeg har overlevd veldig fint. Men når jeg har vært til fjells, så har vi vært langt unna både campingplasser, og andre folk. Da er det ikke så nøye om man ser ut som et lykketroll på håret, eller ser ut som om man nettopp har stått opp selv om det er kveld. Når man er på glamping, så er man på en campingplass med sanitæranlegg som man også må dele med en del andre.

Sanitæranlegg, det er jeg vel ikke så fan av, men det er vel godt å utfordre seg selv litt på offentlige toaletter, og sanitæranlegg, og heldigvis var vi to som kjente på det samme, men vi overlevde så fint hele helgen. Nå var det jo heller ikke høysesong, så vi slapp de store køene både her og der.

Tilbake til glampingen. Glamping er jo en litt mer glamorøs side av campinglivet. Glamping er friluftsliv på en oppgradert måte. Man får gode naturopplevelser med en smakebit av luksusen man kjenner fra hotellene. Kjernen i glamping er at det er en opplevelse der naturen møter moderne fasiliteter og det lille ekstra.I vårt glampingtelt så hadde vi gode senger, her var det dyner og puter. Ovn var det i teltet så vi ikke skulle fryse, det var kjøleskap, ullpledd og vannkoker. Lys hadde vi både inne og ute. Ute var det også bålpanne, og utemøbler, og selve teltet lå rett ved en helt fantastisk flott strand. Teltet hadde plass til fire, og reiser man alene, eller kun  to, så var det også mindre telt å få leid. Det eneste jeg savnet som jeg vet noen andre glampingtelt har, det var toalett.

Vi dro til Lomsesanden i Farsund på glamping. En fantastisk flott plass med de nydeligste strendene. Vannet ble ikke testet selv om det nok fristet et par av damene, og da var ikke jeg ei av de. Vi gikk fine turer både i området, og på Lista. Fyret ble også besøkt. Trunken som ligger i Vanse ble også besøkt. Og der blir man som også i andre deler av Vanse, dradd inn i det amerikanske. Det er så utrolig fascinerende. Det er som om å komme til mini USA. Et besøk på Larsens bakery er som å komme rett inn i en amerikansk film hvor handlingen finner sted på en typisk, amerikansk kafe. Innredningen, og betjeningens uniformer, det var som vi har sett det på film så mange ganger. Alle steder vi var, så var det også en herlig betjening.

Vi spiste frokost utenfor teltet, vi grillet middagen ute, og hadde kveldene foran bålet. Skuldrene var helt senket, og man kjente på hvor godt livet er. For en herlig følelse!

Glamping er flott dere. Og det anbefales, også til dere som er litt som meg, altså litt forfengelig. Velg de rette folkene å dra på tur med, og turen blir helt perfekt. Hva blir det neste tro? Tretopphytte kanskje…da er det mulig jeg hadde hatt med eget telt, og slått det opp under hytten 🙂

Påskeaften, og vi er midtveis i påsken. Påsken er ikke som den var når jeg var liten. Jeg husker godt hvordan påsken kunne være da. Da snek påskedagene seg avgårde, og den ene dagen var lengre enn den andre. Langfredag var en grusom lang dag husker jeg! Den tok jo aldri slutt. I barndommen husker jeg skrekkopplevelsene fra da jeg måtte være med på ski i påsken. Ikke at vi var en skielskende familie som gikk mye på ski, men noe var vi på ski, og skulle vi ut, så skulle alle ut, også jeg som ikke på noe tidspunkt drømte om verken ski som hobby, eller karriere. Jeg tror nok foreldrene mine hver gang tenkte at dette var siste gangen de skulle ha meg med, men foreldre glemmer fort. To skitak, og jeg falt paddeflat på flatmark, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var når jeg kom til en bakke. Fall, grining, skriking…opp igjen…fall, grining, skriking, og sånn gikk nå skiturene. Ingen glede for meg, og ingen glede for mine foreldre. Traumatisk husker jeg skituren hvor jeg hadde falt, og furtet så mye at alle ble møkklei, og lot meg bli liggende alene i en stor snøhaug. Jeg følte jeg lå der i evigheter helt alene, helt forlatt. Nå var ingen i familien langt unna, men selv følte jeg meg helt forlatt i verden. Stakkars mamma, tålmodigheten selv. Tålmodigheten når det gjaldt meg og ski, den ble ganske så tynnslitt, så det var ikke rart hun bare lot meg ligge der i snøhaugen skrikende. Jeg la skiene på hylla ganske tidlig kan man si, og har ikke hatt de på meg siden.

Onsdag kom prinsene til mommo. At barnebarn er livets dessert, det er så sant som det kan bli. Prinsene mine bor i Arendal, og jeg vet jeg er heldig som sånn sett har de såpass nærme, men for meg føles det som verdens ende. Jeg skulle gjerne vært mer sammen med de i hverdagen også. Hatt de en time, eller tre etter barnehagen. Fulgt de i barnehagen, hentet de i barnehagen, funnet på masse ting i hverdagen. Nå er det en time frem og tilbake i kjøring, og i hverdagen etter barnehagen, så er det ikke mye tid igjen før det er kvelden for to gutter som har hatt en lang dag. Det og kunne stille opp mye mer også om avstanden hadde vært kortere, det hadde jeg satt pris på. Jeg har jo håpet om at vi en dag bor enda nærmere hverandre.

Det å få være mommo for disse to flotte guttene, det er ubeskrivelig flott. Det å få tilbringe tid sammen med dem. Se dem smile, le og kose seg, men også av og til være lei seg, det gjør masse med meg. Det og ha fått knyttet et så sterkt bånd med prinsene mine, det er så utrolig flott. Det å dele hemmeligheter, leke, lese, tegne og oppdage verden sammen – jeg er så utrolig heldig. Jeg kjenner jeg savner dem hver dag, og tenker på hvordan dagen deres har vært. Å se to smilende, små gutter kommer springende mot meg i rakettfart når vi sees igjen, den følelsen er helt ubeskrivelig. Hjertet smelter. Eller når de kommer krypende opp i mommos fang og forteller at de har savnet meg, og elsker meg så høyt – er det rart man smelter totalt. Guttene beriker livet mitt så utrolig mye.

Onsdag feiret vi bursdagen min, og torsdag var vi noen timer i Dyreparken hvor vi har årskort. Dyreparken er et eldorado for guttene. Det er nesten så de oppdager nye ting hver gang. Eggejakt ble det når vi kom hjem, og påskeharen hadde gjemt hemmelige lapper både ute og inne, men til slutt så fant guttene et svært påskeegg som påskeharen hadde fylt med godteri, men også litt andre ting. I går etter familieselskap så dro guttene hjem igjen til Arendal, og mommo kjenner på at vi har hatt så fine dager sammen, men også på savnet….

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ alle de årene tilbake. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed til påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg.. Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg heldigvis lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg mener det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg selv alt, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. Har du forresten smakt Firkløver med kaffe? Himmelsk god! Litt sånn mokkabønne aktig.

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Har man klart og være noe aktiv i påsken, så har kanskje den dårlige samvittigheten fått mindre plass. Jeg skal gjøre plass til både trening og turer resten av påsken, men i dag hoppet jeg over treningen. Jeg kjenner veldig godt at jeg har vært veldig mye på beina siden prinsene kom. Lymfebeina mine er utrolig slitne, og tunge i dag.

Påskeharen kom til meg i år. Tirsdag fikk jeg overraskende et påskeegg fylt med masse godsaker av en kjekkas. Sånt blir man jo utrolig glad for. Utvilsomt en gledelig overraskelse i hverdagen. Men egget er foreløpig urørt, men kanskje i kveld….

Nyt dagen. Vi blogges i morgen.

Om jeg må velge, så vil jeg heller kalles tjukk enn enorm. I en perfekt verden, så brukte vi ingen av disse ordene for å beskrive et annet menneske. Men når diskusjonen nå er oppe, så er jeg ikke i tvil : jeg vil heller kalles tjukk en enorm. Enorm er jo helt forferdelig. Det er jo større enn størst liksom. Plutselig blir man sammenlignet med et fjell feks. Jeg tviler på at overvektige vil føle at boken er mindre støtende når den blir endret, men det er nok heller ikke tjukke folk som har reagert på at ordet tjukk blir brukt.

Diskusjonen raser rundt endringer som nå skal gjøres i Roald Dahl sine barnebøker. Roald Dahls flotte barnebøker skal strippes for ord som kan være støtende og krenkende. Det skal visstnok gjøres mange endringer. Listen er lang, men det er helst ord som beskriver folks utseende som skal lukes bort. I ” Charlie og sjokoladefabrikken “, så blir vi kjent med  Augustus Gloop. I boken blir Augustus omtalt som ” fat “, altså tjukk. Nå skal han fremover omtales som  «enormous», altså enorm. Stakkars Augustus. Hva er det som skjer egentlig ? Alt er jo krenkende for tiden. Jeg har full forståelse for at enkelte ord faktisk er krenkende, og innmari stygge, og at de skal bort, men noen ord blir for det dumt å skrike om.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg kan leve godt med at jeg er tjukk, jeg er tjukk, men jeg foretrekker overvektig. Det er ordet jeg selv bruker, men jeg blir ikke krenket av å høre ordet tjukk. Tynn og tjukk, ikke noe krenkende ved disse ordene. Det er ord vi er vant med, normale ord som vi har et forhold til. Feit derimot, det er et ord som hører inn under kategorien stygge ord. Feit er et ord jeg ser litt rødt når jeg hører. Da kan blodtrykket stige. Jeg blir såret av å bli kalt feit, og sint når noen beskriver andre mennesker ved å kalle de feite. Nå har jeg heldigvis ikke blitt kalt feit på mange år, men hadde det vært ordet feit som skulle fjernes, så kunne jeg kanskje hatt mer forståelse for det, men ikke tjukk, det tror jeg alle overvektige mener er helt innafor. Samtidig, dersom man har behov for å beskrive en person som kjemper en kamp med vekten, så kan man jo bruke ordet overvektig.

Jeg har vel aldri helt skjønt hvorfor noen har behov for å beskrive andres utseende, og det er jo dessverre ofte vi overvektige som folk elsker å beskrive med mindre fine ord. Jeg kjenner at det kanskje nå snart er på tide å sette litt fokus på den stigmatiseringen som er av overvektige. Ikke at debatten rundt endringene i Roald Dahls barnebøker handler om det, men når debatten kom opp, så tenker man mye. Tjukk kan være et helt greit ord å bruke dersom man bruker det uten at det er noe negativitet rundt det. Det er veldig stor forskjell på hvordan man bruker ord.

Å beskrive noen som «enormously fat» slik Roald Dahl gjorde, det er fornærmende, men det var sånn han var. Han hadde vel ikke en veldig sympatisk personlighet, men blir det riktig å endre hans verk, og hans ord? Kanskje blir det mer viktig å snakke sammen om betydningen av ord, og hvordan man bruker ord.

Formfull og stolt, slik liker jeg å beskrive meg selv selv om jeg noen dager inne i hodet mitt føler meg feit…og tjukk, men det er inne i mitt hode. Hva som er inne i andres hoder, det har ingen noe med, men å bruke mindre fine ord overfor andre mennesker, det bør vi faktisk føle oss for gode til å bruke. Jeg tror ingen hadde likt å bli kalt et mindre pent ord uansett hva det måtte gjelde rundt ens egen kropp. Noe å tenke på det og.

Ha en nydelig lørdag. Her hos meg har jeg besøk av prinsene mine. Jeg føler meg så heldig som har to så flotte gutter i livet mitt. I dag skal vi på Kilden for å se dukketeateret ” Baldrian og Musa ” – det gleder vi oss masse til. Vi blogges i morgen.

” Curvy and proud “

Så er vi over i et nytt år. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har tenkt litt tilbake på året som nå faktisk er historie. Jeg har sett tilbake på året som har passert, lagt litt planer, og satt meg mål. Som jeg skrev i går, så har jeg sluttet med nyttårsforsettene som man stolt ga seg selv når et gammelt år gikk over i et nytt. Jeg sluttet fordi forsetter som regel ble knust til pinneved relativt fort. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri forsettene som ble satt, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri. Da er det bedre, synes jeg, å sette seg mål som er realistiske. Mål man vet at man kan nå. Følelsen av å mestre, den er så utrolig viktig. Måltavla mi er ikke helt ferdig ennå, men jeg jobber med den i hodet. Måltavla, da klipper jeg også ut bilder som symboliserer målene mine, og limer alle på et A4 ark, gjerne et ark med farge, og så henger jeg den på tavla som jeg har på den ene veggen her jeg sitter i kontorkroken min. Det betyr at jeg vil se den mye, og minne meg på hva som er målene mine for 2023.

Jeg kan være veldig sta, og det gjelder også når det kommer til det å ta valg. Valgene skal være mine, ikke andres. Gjør man ting for andre, så blir innsatsen ofte halvhjertet, og det blir helt feil å gjøre ting for å please andre. Valgene man tar skal være egne valg, og man skal ta valgene fordi man selv ønsker det. Noen valg bruker jeg tid på å ta, men når valget blir tatt, så vet jeg at det er gjennomtenkt, og jeg vet at det er noe jeg selv ønsker. Før gjorde jeg nok mye fordi andre ønsket det. Slik er det ikke lengre. Det nytter ikke å komme med pekefingeren og formaninger til meg fordi noen mener de vet hva som er best for meg. Hva som er best for meg, det skal jeg selv finne ut av. Så kan egentlig andre mene det de vil om det, og at valg burde vært tatt før osv, men når jeg tar et valg, så er tidspunktet riktig for meg. Jeg skal dog prøve og ikke overtenke, for det kan jeg ha en tendens til, og overtenker jeg, så kan det være at tankene forblir tanker, og ikke handling.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Treningen har blitt enda viktigere for meg i 2022, og jeg vet at den vil forbli like viktig også i det nye året. Det er av de største målene jeg har for 2023.Jeg har stålkontroll på treningen, og det er jeg innmari stolt over. Jeg har trent bra og mye over flere år nå, og trening er blitt en veldig viktig del av hverdagen min. Jeg liker å trene alene kontra gruppetrening. For meg fungerer det optimalt. Det store ønsket er en PT, men en PT koster, og jeg vet ikke om det er det jeg kan prioritere akkurat nå.

Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Diettene holder sjeldent, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv. Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål. Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag i starten, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du bare har lyst til å gå beserk i godteskuffa. Det handler om å kose seg, med måte vel og merke. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du har pratet om så lenge. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer. Aksepter seg selv for den man er – du er ikke vekten din. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det der er ikke lett. Det vet jeg alt om, men jeg kan klare det av og til. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Jeg føler meg heldig og takknemlig. Ikke minst for den fine familien min, og det aller fineste i livet mitt, de to flotte prinsene mine  

Så er vi kommet til årets siste dag.  2022 er snart historie. Om noen timer forlater vi dette året, og banker på døren til et helt nytt år. Bak året 2023 så ligger det 365 helt blanke, og ubrukte dager. Vi kan ikke bestemme alt av innhold i de 365 dagene, men mye av innholdet kan vi være med å bestemme. Ting skjer som man ikke er herre over, men likevel kan vi påvirke mye.

På årets siste dag, så er det sikkert mange som ser litt tilbake på året som nå snart er historie. Man reflekterer, og tar godt vare på alle de gode minnene. Et år består av både oppturer og nedturer. Også dette året har hatt sine utfordringer. Sånn er livet. Man kan ikke gå gjennom 365 dager uten å kjenne på at livet i blant gir deg en midt på trynet.

Årets siste dag er dagen hvor man tenker tilbake på året som har gått. Vi ser litt tilbake på året som har passert, vi legger planer, vi setter oss mål, og jeg tror nok fortsatt mange av dere setter dere nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn noen dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust.  Av og til klarte jeg å holde nyttårsforsettene litt lengre, men de holdt aldri…og når man ikke klarte nyttårsforsettene, så gikk man rundt resten av året og følte seg som en stor taper.

Mitt nyttårsforsett gjaldt alltid vekten, og når vi ved midnatt går inn i et helt nytt år, så tenker jeg at det å gå ned i vekt er at nyttårsforsett mange av dere vil sette dere. Jeg kastet nyttårsforsetter på båten for noen år siden. Nå setter jeg meg mål. Jeg lager meg en måltavle. En måltavle som inneholder både små, og noen større mål. Måltavlen har jeg ved kontorpulten i loftsetasjen slik at jeg ser den hver dag. For meg fungerer en måltavle mye bedre.

Måltavlen for 2023 er ikke laget ennå. Når vi er tilbake til hverdagen i det nye året, så skal jeg sette meg ned å lage den. Heldigvis er det ikke kun vekt som skal stå på måltavlen min for det nye året. Heldigvis har jeg også andre ting jeg skal fokusere på som er viktige for meg.

For meg har 2022 vært et år med mange oppturer, men også et år med utfordringer. Utfordringer vil det nok også bli i 2023, men da gjelder det å prøve og løse utfordringene på best mulig måte.

For meg var 2022 året der jeg fikk drømmen min om en egen bedrift oppfylt. Drømmen om en nettbutikk ble en realitet i oktober, og det å kunne få en slik drøm oppfylt, det gir en bekreftelse på at det man drømmer om er mulig. Det kan ta tid slik det gjorde for meg, men jeg klarte det, og da betyr det ikke at det har tatt sin tid. Å følge drømmene sine, det har alltid vært skummelt for meg. Det har vært trygt og godt å drømme, men å ta steget fra drøm til realitet, det har vært skummelt. Da er det godt man har mennesker rundt seg som tror på deg, og som oppmuntrer deg. Noen spark bak har det også blitt, og hadde jeg ikke fått det, så er det ikke sikkert nettbutikken hadde vært en realitet akkurat nå.

2022 har også vært utfordrende på flere plan. 2022 var også året jeg ble kjent med Mr. Nyrestein. Et møte jeg gjerne skulle vært foruten. Et år med mye smerter, og til slutt en operasjon. En nyrestein kommer sjeldent alene, så slutten av dette året har vist at en gang nyrestein ofte vil gi nyrestein igjen. Nå blir det en ny runde med CT for å se om det rett og slett har kommet en ny.

Takk for 2022 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Takk for at dere setter meg på plass når jeg trenger det. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Takk for den fine mottakelsen dere har gitt nettbutikken min. Takk til alle dere som har handlet hos meg siden åpningen i oktober. Takk til alle dere som er blitt faste kunder. Takk for alle utrolig fine tilbakemeldinger dere gir meg. Takk til alle dere som deler videre at nettbutikken min finnes. Den reklamen, den er gull verdt. Jeg er helt ny, og ennå liten sammenlignet med de etablerte, så jeg må jobbe videre i 2023 med å gjøre nettbutikken min kjent for alle formfulle kvinner der ute, og at dere hjelper meg med det, det betyr så mye. Jeg håper også at enda flere av dere som bor her i Kristiansand av både venner, bekjente og ukjente finner veien til nettbutikken min. At dere gir nettbutikken min en sjanse. At dere vil se hva jeg kan tilby av klær til nettopp deg. Og dere som bor nært, dere kan også komme hit å se og prøve etter avtale.

GODT NYTTÅR, OG TAKK FOR 2022!!