Det er stille i huset. Man kan høre om en knappenål skulle falle. På hvert sitt soverom ligger prinsene mine. Det er nok rett før de våkner, og da er det hiv o’ hoi, og full rulle. Da skal også mommo ha på seg sjørøverhatt, og være en av Kaptein Sabeltanns menn. Gjennom høytalerne her oppe i loftstua, så kommer Kaptein Sabeltanns sanger til å spilles på høyt volum mens to av oss må skure dekk, og lete etter skatter. Forrige gang våknet yngste prinsen meg med ” hiv o’hoi mommo.”

Denne helgen skal prinsene være en natt hos mommo, og etter hiv o hoi, og litt lesing, så bærer det avsted på lekeplassen før de etter hvert skal hjem til mamma og pappa i Arendal. Jeg er så heldig som får være mommo for to herlige og fantastiske gutter. Hele gårsdagen, så lekte vi og koste vi oss. Ikke før kvelden kom, så spurte de om å få se Dinogården på tv. De sovnet på et knips. Utslitte og fornøyde begge to. Det er stor stas å komme til mommo, og mommo synes det er like stas å ha dem her. Vi har fått et så nært og flott bånd guttene og jeg. Hva smelter vel et mommohjerte mer enn når prinsene kommer løpende mot deg og slenger seg i armene når de ser deg igjen. Eller når de kryper opp på mommos fang og vil kose, eller bli lest for. ” Jeg elsker deg mommo ” sier de mens de kryper tett inntil meg. Jeg blir så rørt, og så glad, og kjenner på en helt enorm kjærlighet for disse to vakre skapningene som jeg er så heldig å ha fått inn i livet mitt. Alt det flotte man har hørt om det å få barnebarn, det stemmer. Jeg er så heldig som har fått to nydelige barnebarn, og det å kjenne på hva de betyr for meg, og også hva jeg betyr for dem. Å få de beste mommoklemmer, det å ha de på fanget, få lese, og fortelle historier, det å føle på den tryggheten jeg gir de, se de så glade og fornøyde. Det har ikke vært noe gråt, ikke savn etter mamma og pappa. Vi har virkelig storkost oss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har kjent mye på takknemlighet i det siste, og jeg har kjent mye på hvor heldig jeg er. Det tror jeg vi skal være mye flinkere til å kjenne på. I tillegg til to fantastiske barnebarn, så har jeg mange flotte mennesker rundt meg. Både venner og familie.

I går tikket det inn en melding på tlf: ” Er du hjemme i kveldingen?” Jeg bekreftet at det var jeg. ” Vi kommer med litt ved til deg ” var beskjeden tilbake. Og litt senere så kommer et vennepar kjørende med et vedlass på hengeren. Jeg ble helt satt ut, og så rørt. Tenk å ha så rause venner. Det var ikke snakk om at de ville ha betalt. Veden skulle jeg ha. Ferdig snakket. Sånt rører meg helt inn i hjerterota.

Som jeg har skrevet før, så jobber jeg med et kjempe spennende prosjekt for tiden. Et prosjekt som jeg snart kan fortelle mer om. Hadde det ikke vært for at jeg kjenner fantastiske mennesker som gjerne vil hjelpe meg, så hadde det nok ikke blitt så mye av dette prosjektet. Det å ha folk rundt meg som tror på meg, og som vil jeg skal lykkes, det er fantastisk å kjenne på. Takket være disse, så er jeg snart i mål, og en drøm går i oppfyllelse. Det er jo alltid noen som ønsker det motsatte for deg, men de må man ikke la få plass og fokus. Jeg har så mange som er med i heiagjengen min, så jeg trenger ikke noen som vil lage dårlig stemning. Det å få jobbe frem noe som er ditt, det gir en enorm mestring. Det gir selvtillit, og det gir meg en utrolig stor glede. Endelig våger jeg, for ofte drømmer jeg om mye, men det å gå fra tanke til det å handle, det har ikke vært lett for meg. Men nå, nå gjør jeg det.

Det høres nok rosa ut for noen, men takknemlighet, det å sette pris på hver dag, du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, de gode vennene, familien, og hverdagen. Man må kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende.

Selv med de utfordringene jeg har, så er jeg også heldig, og takknemlig. En på de flotte guttene mine som sover søtt forteller meg akkurat det. Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye selv om det absolutt ikke kjennes slik ut i blant. Kjenn på hvor utrolig godt det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Nå er det vel på tide å finne frem sjørøverhatten, for snart ropes det nok Hiv o’ hoi fra begge soverommene. Jeg blir vel dekksgutt i dag også 🙂

Nå nærmer det seg med stormskritt. I morgen tidlig kommer det finske tv teamet fra YLE hit til meg. Da er det filming til en dokumentar som skal handle om hvordan store kropper til fremstilt, og hva slags fordommer vi overvektige møter. Selv om vi aldri vil bli kvitt fordommene, så kan vi komme lengre enn vi er i dag. Det er et utrolig viktig tema.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Journalistene skal ta utgangspunkt i den finske utstilling ” Dry Joy ” som bla ble vist på Sørlandet Kunstmuseum. Bak utstillingen så finner vi Iiu Susiraja. Utstilling skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der bruker hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper? Bildene var langt fra vakre. Jeg ble kvalm.

De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mente det var humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg så ikke noe morsomt i dette i det hele tatt. Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så følte jeg også at hun fremstilte livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Kanskje er det sånn noen tror livene våre som overvektige er? På alle bildene ser hun ut nettopp har våknet, ikke smilte hun, så livet så ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Hvorfor kan vi ikke fremstille store kropper på en vakker måte?

Hvordan synes du at store kropper blir fremstilt i media og i kunsten? Hva slags ansvar mener du at media og kunsten har? Og hva slags fordommer opplever du mot oss som er overvektige? Det hadde vært fint med innspill og tanker fra dere som følger bloggen min. Det er spennende å se om vi opplever dette likt.

Jeg har fått forberedt meg litt i forhold til stikkordene som jeg har fått på forhånd, men ellers er kanskje det beste og ikke være for forberedt. Heldigvis er det ikke noe som er direkte, så blir det noe feil, så kan vi ta det om igjen. Heldigvis så slipper jeg også å snakke engelsk. Den ene journalisten prater svensk og litt norsk, så da skal det også gå fint språkmessig. Hadde et vært på engelsk, så hadde jeg nok takket nei.

Jeg gleder meg masse til å treffe tv teamet, og til å delta i dokumentaren. Jeg er stolt over at mine meninger også har blitt lagt merke til i andre land. Jeg håper mine meninger kan bety noe for de som kommer til å se dokumentaren. Jeg gleder meg masse, jeg er veldig spent, men gruer meg ikke 🙂 Dere sal få høre mer om besøket og intervjuet på bloggen til lørdag 🙂

Et annet viktig spørsmål dukker også opp som jeg ennå ikke har svar på: Hvilke klær skal jeg velge…….

I dag får jeg fettere, kusiner og tanter på besøk til et familietreff. Jeg har to tanter som bor i England, og som nå er på besøk her. En fetter av meg er også med, så da må vi samles. Det er jo ikke så ofte vi ser hverandre. Nå er det baking og forberedelse av mat. Ha en nydelig søndag der du er!

Om få dager får jeg besøk av et finsk tv team. Det er jo et stort kompliment at jeg har blitt kontaktet av finsk tv. Jeg er skikkelig stolt over at jeg skal delta i denne dokumentaren som nå skal lages.

Det var før sommeren at jeg det kom opp et finsk nummer på telefonen min. Jeg tenkte at det var en av disse svindler telefonene, så jeg tok den ikke. Men ikke så lenge etter, så tikket det inn en beskjed på svareren min, og den var fra en finsk journalist fra YLE. Hun forklarte kort hvorfor hun ville ha tak i meg, og ønsket at jeg ringte tilbake. Jeg gjorde selvsagt det, for jeg var veldig nysgjerrig på hva dette var.

Den finske journalisten kunne på engelsk fortelle meg at de skulle lage en dokumentar om hvordan store kropper blir avbildet, og fremstilt. Hun refererte spesielt til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der bruker hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mente da, og mener fortsatt nei. Kunstneren oppnådde helt klart en debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men skal vi få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjorde? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mente det var humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg så ikke noe morsomt i dette i det hele tatt. Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så følte jeg også at hun fremstilte livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smilte hun, så livet så ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Hvorfor kan vi ikke fremstille store kropper på en vakker måte? Store kropper kan også være vakre.

Det er dette jeg skal snakke om i dokumentaren som nå skal lages. Journalistene hadde lest blogginnlegget mitt om utstillingen, og de hadde sett et intervju NRK lagde med meg etter at jeg hadde sett utstillingen. Jeg har absolutt mine klare tanker og meninger om dette, og jeg er stolt over at jeg kan være en stemme, og et ansikt. Som overvektig så har man opplevd tøffe tak i blant, og selv om stigmatiseringen alltid vil være der, så har vi likevel en jobb å gjøre for å få være den vi er med den kroppen vi har. Hadde man vist en stor kropp på en vakker måte, så hadde det vært en større mulighet for at det hadde slått positivt ut enn motsatt.

Om få dager, så kommer filmteamet fra Finland til Kristiansand. YLE er det samme som NRK er her i Norge, og ennå er jeg usikker på om dette kun skal sendes i Finland, eller om det skal sendes også i Norge, men alt det får jeg informasjon om når de kommer. Jeg vet at også andre nordiske influencere/ samfunnsdebattanter skal delta. De skal filme i ulike settinger, høyst sannsynlig så skal de også filme på treningssenteret.

Nå skal jeg bruke dagene frem til de kommer til å  forberede meg. Jeg har fått en del stikkord om hva de ønsker å snakke med meg om, så da er det greit å tenke litt over hva jeg skal svare. Jeg brenner for kroppspositivitisme. Det handler ikke om å glorifisere overvekt. Det handler om å få være den man er i den kroppen man har. Så enkelt, men likevel så vanskelig for mange å godta. Kroppen min forteller ingen om hvem jeg er. Man kjenner meg ikke fordi om man ser at jeg er en stor kvinne. Ingen skal sette merkelapper på meg fordi de ser at jeg har en stor kropp. Dette engasjerer meg veldig. I likhet med at jeg ønsker at vi som har litt ekstra skal  ose av mer selvtillit, og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg håper jeg får dette, og mye mer frem når tv teamet er her, og skal lage dokumentaren. Det er et utrolig viktig tema.

Jeg gleder meg masse til å treffe tv teamet, og til å delta i dokumentaren. Jeg er stolt over at mine meninger også har blitt lagt merke til i andre land. Jeg håper mine meninger kan bety noe for de som kommer til å se dokumentaren. Jeg gleder meg masse, er veldig spent, men gruer meg ikke 🙂

Det er varme dager og full sommer i sør. Det blir å flykte i skyggen for min del når det er såpass varmt. Man føler jo nesten at man er kledd for vinter med kompresjonsstrømper fra fot til lår. Heldigvis har jeg et par kompresjonsstrømper som er noe tynnere enn de jeg vanligvis bruker, det hjelper litt. I tillegg så er jeg ikke akkurat en person som fryser mye, heller det stikk motsatte, så det skal ikke så mye til før svetten renner.

Jeg hater å svette. En ting er å svette i strie strømmer på treningen, for det er liksom plassen for å svette skikkelig. Så der er det deilig å få svettet masse…men å svette bare man beveger seg, det hater jeg virkelig. Jeg er en veldig varm person sånn i utgangspunktet. Jeg fryser sjeldent, og trenger sjeldent å kle meg med masse klær for å holde meg varm. Pledd, det brukes for det meste når formen ikke er helt der den skal være.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I sommer har jeg fått svettet, og når jeg svetter, så er det typisk i ansiktet man ser det…eller i pannen..eller i hodet slik at håret blir vasket på nytt den dagen. Så må man jo da tørke svette sånn litt forsiktig, men det tar ikke lang tid før man garantert ser ut som en kokt hummer som drypper av seg all vannet den har fått på seg under kokingen. Det er ikke moro å stå og snakke med andre mens svetten renner. Stadig må jeg tørke, og man har jo ikke akkurat håndkle med seg heller. Det er nok også sånn at jeg føler at alle ser at jeg er varm, noe som nok ikke alltid stemmer. Heldigvis gjør gode deodoranter at man ikke svetter under armene. Der har jeg ikke svettet på evigheter 🙂

Noen nevnte overgangsalderen, at den har sniket seg inn i livet mitt, men det tror jeg ikke. Ikke at jeg lukker øynene for at det kan være mulig, men det er ikke lenge siden fastlegen min sjekket om jeg var kommet dit, og det var jeg ikke, så da må det ha skjedd over natta. Jeg har alltid slitt med dette. I tillegg til at jeg er en varm person, så har jeg jo disse lymfebeina, kompresjonsstrømper og litt tyngde, så alt dette sammen blir nok en haug av svette om sommeren. Jeg har vasket håret dobbelt mange ganger i løpet av sommeren, og håret er litt hellig, så den følelsen er er ikke noe god å kjenne på. Visst man i tillegg får en wetlook i luggen, så er dagen fullkommen 🙂

Jaja, vi er i midten av august, og sommeren begynner å gå mot høst. I går skrev jeg at jeg skriver under på at denne høsten skal bli bra, og det har jeg en følelse av at den vil bli. Det er kun jeg som kan få høsten til å bli bra, og jeg kjenner at jeg er veldig innstilt på det. Treningen, der føler jeg at jeg fort får full kontroll, så må jeg jobbe med dette hersens kostholdet. Det er så kjedelig at det skal være så lett, men så vanskelig. I tillegg er dette en høst hvor det skal skje SÅ mye spennende for min del. Jeg kjenner at jeg gleder meg så til det som ligger foran meg, og jeg kjenner at jeg gleder meg masse til og kunne dele alt med dere. Endelig skal jeg få realisere drømmer jeg har hatt, og det er en fantastisk følelse å kjenne på. Masse sommerfugler i magen, og masse gode følelser. Det å ha noe å se frem til, det å ha noe å glede seg til, det betyr utrolig mye. Det og kunne få jobbe med noe som er mitt, det er virkelig en god følelse å kjenne på. Det vil nok ikke gå så veldig lang tid før jeg skal dele alt med dere som følger bloggen min.

Butikkene, de begynner å fylles med høstvarer selv om vi bare er i midten av august. Det er bare å glede seg, og jeg gleder meg alltid til nye kolleksjoner. Det er alltid spennende å se hva slags farger som skal prege årstidene, og i høst, så er det mye fine farger som grønt, lilla, blått, rødt for å nevne noen. Sort og grått er en selvfølge at det kommer en del i. Det kommer også mønster, og det kommer blomster.

Postmannen kom på døren her på fredag, og med seg hadde han en pakke fra Sandgaard. Det betyr at jeg fremover skal vise dere masse fine høstvarer. I pakken var det klær fra høstkolleksjonen til Gozzip. På disse plaggene var det mye blomster, og flotte farger. Jeg gleder meg til å vise dere, og det skal jeg gjøre på bloggen neste helg.

Helt på slutten i dag, så vil jeg vise dere to jakker som jeg ikke har vist på bloggen før. Dette er jakker som er perfekte om man sitter ute en sommerkveld og trenger mer enn bare kortermet, eller når man trenger ei jakke som ikke er for tykk når etter hvert høsten banker på døren. De er så myke og fantastisk gode å ha på seg. Jakken er fra Studio, og er fra deres vår/sommer kolleksjon. Kanskje er dere heldige at en butikk kan ha disse fortsatt. Jakkene er i 60% polyester, 35% viskose, og 5 % elastan. Finnes i fargene rosa og hvit. Bak på ryggen er det et lite parti hvor det står ” Smile.” For meg som da er såpass varm som jeg er, så er dette helt perfekte jakker.

Nyt søndagen! I dag skal jeg til Arendal hvor min datter og familien har kjøpt seg sin første bolig. Jeg gleder meg masse til å se deres første hjem, og så gleder jeg meg selvsagt til å se prinsene mine igjen. Savner de så når jeg ikke er sammen med dem 🙂

Skal jeg velge meg kun en farge, så blir det lilla. Jeg elsker lilla, og fargen er utvilsomt min favorittfarge. Vi har nok alle en favorittfarge. En farge som liksom er vår farge av en eller annen grunn. Jeg har aldri hatt lilla rom, eller lilla hår. Jeg har aldri kledd meg bare i lilla, og jeg har heller aldri hatt masse lilla klær. Men fargen er spesiell for meg. Ikke alle nyanser av lilla er like fine, men de fleste vil jeg si. Lilla har en klar 1.plass etterfulgt av cerise. Nydelige farger begge to.

Visst man ser hvilken farge som går mest igjen i klesskapene mine, så er det kanskje sort. Mest fordi det er mange sorte bukser, og jeg har en del topper som er sorte. Mindre overdeler enn før er sorte, men jeg har klart noen av de også fortsatt. Sort er så trygt, så klassisk, og det er jo også en fin farge. Sort passer til så mye. Man kan kombinere så mye med det sorte. Mange bruker nok også sort fordi fargen kan gjøre oss smalere, men akkurat det kommer det nok mer an på kroppsformen vår.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Også interiørmessig, så brekker jeg gjerne av med litt lilla. I stua som jeg har mye sølv, lyse grått, hvitt og sort, så har jeg lilla gardiner i det ene vinduet som jeg har der, og jeg har lilla puter i to ulke nyanser i den lysegrå salongen. I den nye stua, så har jeg lilla salong som mange av dere har sett på bloggen. Så litt lilla også interiørmessig, men jeg kunne ikke hatt lilla som hovedfarge i rommene.

Det er ingen tvil om at det er farger man kler mer enn andre. Jeg er egentlig litt heldig der som kler veldig mange farger. Jeg er blond, og liker å ha håret lyst. Egentlig har jeg kommunefarget hår. Kjempekjedelig farge, så jeg har både farget det blondt, og de senere årene, så er det striping. I yngre dager, så tror jeg at jeg både hadde gulrotfarget hår, og mørkt med skjær av lilla. Jeg fatter ikke at frisøren var enig i at jeg ville kle fargene. Skrekk og gru. Men tilbake til det blonde håret mitt. Med det blonde håret, så kler jeg en del farger. Noen mener jeg kler det meste. Jeg et ikke om det er tilfelle, men jeg kler ganske mange farger. Samtidig så ser jeg fort hvilke farger som er mine farger, og som jeg kanskje får en fin glød av å bruke. I skapene mine, så er det en del lilla, en del cerise/rosa , ganske mye sort, men jeg har også rødt, hvitt, turkis, grønt, orange, og da ulike nyanser av de ulike fargene. Jeg bruker lite grått, lite marine, brunt og lite gult.

Jeg er glad i tøffe design som skiller seg litt ut, og gjerne klær som har sterke farger. Blomster liker jeg også, og det har vært mye blomster denne våren og sommeren. Foran hver nye årstid er det alltid spennende å se hva slags farger som kommer i de nye kleskolleksjonene. Det er jo alltid en del mørkere farger høst og vinter, men heldigvis er det slutt på at man kun bruker sort, grått, brunt og burgunder. Heldigvis bruker vi farger også disse årstidene. Det er kanskje spesielt viktig å bruke litt farger høst og vinter når det er mørkt ute, og mye grått vær.

Tilbake til yndlingsfargen min. Skjorten jeg har på meg i dag, den elsker jeg. Fargen er fantastisk, og den gjør meg glad når jeg har den på meg. Knepping helt ned slik at man kan velge om man vil gå med den åpen eller kneppet. God lengde, også på armene. Splitt i sidene. Går jeg med den lukket, så knepper jeg aldri de øverste knappene. Da er det fint med et smykke i halsen. Skjorten heter Emilie Shirt. Den kommer også i orange denne sesongen. Visst du likte den, så kanskje du er heldig å finne den på salg. Den er litt krøllete på bildet, men håper du ser bort fra det 🙂 Sommersalget er i gang i de fleste butikker nå, og det betyr at man kan gjøre veldig gode kjøp. I høstsesongen, så vil denne komme i andre farger.

Høstvarene, de er på vei til butikkene selv om vi ikke er ferdige med juli ennå. Det er bare  glede seg, for her er det mye fine klær! Jeg har vist dere et par kjoler, og en bluse fra Spring Autumn, og jeg gleder meg masse til å vise dere mer fra flotte høstkolleksjoner fremover.

Jeg kom i går kveld hjem fra Kongeparken hvor jeg har vært med prinsene mine og datteren min. Det ble en flott tur med hotell, park og  masse moro. Det ble mange minner å ta med i minneboken. Det å se gleden, spenningen, iveren og smilene til guttene, det er bare den største gleden man kan få. Etter en hel dag i parken var både guttene og mommo super slitne. Jeg kjenner det veldig godt i lymfebeina mine idag, for de er virkelig vonde…men det var verdt det.

Noen lurer på hvor de finner videoene som jeg legger ut, og de finner dere på bloggens Facebook side som også heter ” En størrelse for stor.” Lik gjerne siden, og del den gjerne. Og har du fått en invitasjon til å like siden, så blir jeg innmari glad om du godtar den.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Endelig. Endelig etter flere uker, så har det skjedd noe. Dette har jeg ventet på, og kjent at jeg har lengtet etter. Det er noe dritt når formen ikke er der den skal være, og når det varer og varer, så kjenner jeg at det blir utfordrende, veldig utfordrende. Jeg takler nok kroppslige utfordringer heller dårlig. Der har jeg nok veldig lik faren min. Min mor er i helt andre ende. Hun er der at det går nok over. Jeg kunne gjerne vært en mellomting av foreldrene mine.

Vi kan skru tiden tilbake til slutten av januar. Det var en helt vanlig mandag med trening, og en dag med avtaler og gjøremål. Ut på ettermiddagen tar jeg en rask titt i kjøleskapet for å planlegge middagen. Der ligger det en pakke med kyllingfilet som jeg finner ut at jeg må bruke den dagen siden siste forbruksdag er nettopp den mandagen. Men så lenge den er vakumpakket, så har jeg ingen betenkeligheter med å spise denne til middag.

Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning. Så det var altså denne forbaska kyllingfileten som var synderen, trodde jeg.

Det er flere uker siden jeg våknet av disse enorme magesmerter. Utallige prøver har blitt tatt. Prøvene viste ingenting. Avføringsprøvene var helt fine. Smertene gikk fra intense smerter til ubehag. Matlysten var borte fra dag en, jeg var slapp og trøtt. Legen mistenkte etter noen uker at det var nyrestein jeg hadde. Så da var det nye prøver, og CT. Uken før CT og en del andre prøver, så kom formen tilbake. Det samme gjorde matlysten. Fortsatt trøtt og slapp, men det er jeg veldig i perioder. De siste prøvene mine var også helt fine. Jeg har for mye jern i kroppen, men også det nivået er på vei ned, men fortsatt altfor høyt.

CT har jeg ikke tatt for mye, men denne var tatt på få minutter. Ingen klær måtte av. Aldri vært ute for noe så enkelt og kjapt noen gang. Tidlig neste uke får jeg svarene på den. Er det nyrestein jeg har hatt, så har den passert. for de som har hatt nyrestein kan fortelle hvor smertefullt det er.

Det er så deilig å kjenne at jeg er på normalen igjen. Nå trener Jeg mine 5 økter i uken, og det fungerer så flott. Det er så godt å kjenne på at jeg kan trene godt igjen, både kondisjon og styrke. Nå tenker jeg at jeg må komme videre i treningen. Utfordre meg mer, gjøre nye øvelser, gå tilbake til og også bruke tredemøllen igjen med intervalltrening, for nå har kneet vært bra lenge.  Jeg vurderer å få litt hjelp av en PT til å komme meg et steg videre. Saxendaen bruker jeg ikke akkurat nå. Vi har en avtale om at vi skal til bunns i mageutfordringene før jeg starter opp igjen. Jeg vet at vekta må ned, og jeg er helt nødt til å ta grep igjen. Vekta har nok gått noe opp, og det er ingen god følelse. Man blir litt små sprø av å tenke kropp så mye, så kanskje trenger jeg litt mental hjelp igjen også. Jeg fikk masse tid til å tenke når jeg ikke var i form. Alle planene jeg jobbet med, de har jeg latt ligge litt stille, men nå kan jeg begynne  jobbe videre med planene mine også.

I går kom prinsene mine hit. Det er så fint og kunne ha dem her, og være sammen med dem. I hverdagene er de i barnehagen, så da er det ikke så ofte jeg får se dem, så i går kom de på overnatting en natt til mommo. Vi har kost oss masse, og lekt masse. Vi har vel for det meste vært sjørøvere, og det har vært stor stas. Barnebarn er en utrolig flott gave.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.

Jeg kan nok være rampete og “ulydig” på noen felt i livet, men jeg har ikke dårlig samvittighet av den grunn. Alle må vi finne vår vei uansett hva det gjeler. Vi må takle utfordringer på vår måte. Det finnes sikkert en riktig måte på mye, men det betyr ikke at det er den riktige måten for hver enkelt av oss. Man skal navigere oss frem til det riktige for oss på mange plan i livet.

Lymfehud, problemhud. Jeg har skrevet mye om mine utfordringer rundt lymfødem på bloggen, og i det siste så har jeg fått en del henvendelser fra dere som leser bloggen som går på hudpleie, og hudprodukter. Det har jeg ikke skrevet mye om på bloggen før, og disse tingene opptar meg mye. Jeg synes velvære er viktig. Det å føle seg vel på alle plan. Det kan være klær, det kan være makeup, det kan være velværebehandlinger, hudprodukter, og kroppsprodukter. Alle disse tingene er viktige for meg, og for at jeg skal føle meg vel. Jeg er veldig opptatt av hud, og det å ta godt vare på huden min. Det samme gjelder det å bruke gode kroppsprodukter. Alt fra skrubb, til dusjsåper, dusjoljer og bodylotioner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mange av oss som sliter med hud som trenger ekstra pleie, eller spesielle hudprodukter. Jeg har ikke problemhud, men når man har lymfødem, så skal man ta ekstra godt vare på huden, og man skal helst unngå å bruke produkter med parfyme. Så det er her noen av dere har lurt på hva jeg bruker for å ta vare på huden min. Og det er nok her jeg både er rampete og ulydig fordi jeg nok også bruker produkter med parfyme. Jeg balanserer dette, og bytter på produktene, men at jeg kun skal bruke produkter uten parfyme, det er noe jeg ikke ønsker. Og jeg tenker at man fint kan balansere dette. Det å ha litt lukt, det må jeg ha av og til. Det har også litt med den  gode følelsen å gjøre. Jeg får en mer god følelse når jeg bruker kroppsprodukter med litt parfyme/lukt. De produktene som er uten parfyme, og som jeg sånn sett skulle brukt hver dag, de lukter jo ingenting. Og jeg tror heller ikke at huden min blir verre av at jeg nå og da bruker kroppsprodukter med parfyme.

Jeg har en stor tilhenger av kroppsproduktene fra Rituals. Som dere ser på bildet, så har jeg mye produkter herfra. Jeg har nok produkter for det neste året både av skrubber, dusjsåper og bodylotioner. Det er absolutt ikke alle seriene jeg liker, og jeg har nok den grønne serien som den store favoritten. Ritual of Jing heter den. Elsker den serien! Ritual of Karma, den turkise liker jeg også veldig godt.

Når jeg er tro til rådene fra eksperter, så bruker jeg dusjprodukter fra A – Derma. Enten olje, eller dusjsåpe. Dette er veldig gode produkter for både lymfødemhud, og også dersom du sliter med andre hudproblemer. Når det gjelder dusjsåper, så bruker jeg veldig ofte dusjsåpene fra Sebamed. De har veldig gode dufter, og de er for sensitiv hud. Så føler jeg er ganske tro til ekspertrådene når jeg bruker disse. Skal jeg være helt tro når det kommer til bodylotioner, så bruker jeg bodylotion fra La Roche-Posay. Veldig god, man må jobbe litt for å få den inn i huden, og den har ingen parfyme.

Av bodylotioner som jeg bruker mye, og som har parfyme i seg, så er jeg veldig glad i en bodycream fra The Body Shop som heter ” Japanese Camellia Cream .” Den er fra Spa serien deres, og er fantastisk god. Jeg er også veldig glad i Elisabeth Ardens bodylotion som heter ” White Tea “, den har masse lukt, og den liker jeg godt å bruke i perioder. Biotherm sin ” Life Plankton ” bodymilk fikk jeg til jul, og er også utrolig god.

Dersom man MÅ bruke produkter uten parfyme, så skal man selvsagt gjøre nettopp det. Det er da en viktig, og nødvendig ting for huden. Jeg føler ikke at lymfødemhuden min sier at jeg MÅ bruke produkter uten lukt og parfyme hver dag, så da balanserer jeg dette. Jeg er flink til å ta vare på huden, og jeg følger nøye med på den. Men lukt for meg, det gir en god følelse, så jeg må ha det også. Jeg føler jeg har funnet min vei, og min måte å ta vare på huden på. Når jeg feks skrubber huden, så er jeg veldig forsiktig når jeg skrubber beina. Da har jeg en skrubb som ikke har for grove ” korn.”

Sånn er jeg med kompresjonsstrømpene også. Jeg er utrolig flink til å bruke lårstrømpene hver dag. de er faktisk veldig behagelige å ha på seg. Når det blir varmere må jeg ned i kompresjonsgrad, og jeg må ha de uten tå. Men…man blir jo lei av å være snill pike hele tiden. Så jeg er ærlig på at jeg ikke bruker kompresjonsstrømpene fra jeg står opp til jeg legger meg hver dag. Av og til blir jeg dritt lei, og kaster strømpene vegg imellom. Det er den deiligste følelsen når jeg bare  vrenger de av meg. Beina er fri for en liten stund. Det går noen få minutter fra jeg vrenger av meg kompresjonsstrømpene, og er i “beina er fri himmelen” til jeg kjenner at noe skjer med beina…de begynner å hovne ganske kjapt., men til syvende og sist er det kun en som vil lide av en slik avgjørelse, og det er meg. Så jeg tar de av med verdens beste samvittighet. Sånn er det også med kroppsprodukter. Jeg tillater med selv å bruke også produkter med lukt og parfyme… fordi jeg ønsker det.

Jeg setter veldig stor pris på når dere som følger bloggen min kommer med spørsmål, og kommentarer. Så i dag håper jeg dere som lurte på hudprodukter til lymfødemhud fikk noen svar. For meg er balanse utrolig viktig.

Det skal bli en fin dag på Sørlandet i dag også. I går fikk jeg begynt å jobbe ute, og det var så fantastisk deilig! Jeg fikk feid opp blader som hadde samlet seg i diverse hauger på tomta, og jeg fikk utføre vårens høydepunkt når jeg gikk løs med den elektriske sagen for å gi en av buskene den årlige vårklippen. Skulle bare hatt mer å bruke den saga på 🙂 I dag er det høytrykksspyleren som skal få jobbe. I dag skal hele tomta høytryksspyles.

Ha en nydelig søndag flotte lesere! Vi blogges til lørdag!

Små ord kan bety så ufattelig mye. Små ord kan få dagen din til å gå fra grå til skinnende fin. Plutselig kjenner du at du smiler, noe du ikke har gjort tidligere den dagen. Det å få noen gode ord, og fine komplimenter, det gjør så utrolig godt. Jeg er ikke alltid like flink med de små ordene som kan bety så utrolig mye for den som mottar de. Det har liksom vært ett av målene mine – at jeg skal bli flinkere til å rose, til å skryte, og til å oppmuntre. Jeg vet hvor mye slike ord, og slike tilbakemeldinger betyr for meg, og alle setter vi jo stor pris på å få ros og komplimenter. Vi trenger det. Vi trenger å høre at vi betyr noe, at man er fin, at man gjør en god jobb, at vi er en god venn og partner – vi trenger bekreftelser.

Foto : Stormberg

Denne uken opplevde jeg igjen hvor flinke mange er på å gi komplimenter, og ros, også de jeg ikke kjenner så godt. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på selv, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg blir jo så glad, hele meg smiler, og komplimenter gir meg også masse ekstra motivasjon. Jeg tror vi alle må bli mye flinkere til å gi et smil, si et hei, og si fine ord til hverandre. For meg betyr slike ting så utrolig mye. Jeg var kjapt innom en butikk for en liten handel, og på min runde treffer jeg to mennesker, helt uavhengig av hverandre, Den ene er jeg vokst opp sammen med, den andre vet jeg bare hvem er. Begge stopper meg etter at vi har hilst, og begge kommer med de fineste komplimenter. Jeg er nok ikke den flinkeste til å ta i mot komplimenter… jeg vet av og til ikke helt hva jeg skal si, men jeg fikk sagt til begge hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Jeg er kanskje en typisk sørlending.Litt sånn småsjenert i noen situasjoner. Men at det betyr uendelig mye, helt klart. Takk for at det finnes slike mennesker som tar seg tid til å gi komplimenter selv om man ikke kjenner hverandre så veldig godt. Samtidig så vet jeg at jeg må bli litt flinkere til å ta i mot komplimenter. Jeg må bli flinkere til å gi meg selv komplimenter. For meg er det liksom litt skrytete å være stolt av meg selv – jeg føler kanskje at jeg prøver å fremheve meg selv. Men det er lov å være stolt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har tidligere trodd at alle som ga meg komplimenter ga de fordi de syntes synd på meg. At jeg trengte det fordi jeg var en størrelse eller flere for stor. Jeg tolket alt i feil mening fordi mitt hode trodde det var slik. Jeg stilte alltid spørsmålstegn i hodet mitt om de mente det de sa. Svaret var som regel alltid nei.. i mitt hode. Nå klarer jeg heldigvis å tenke annerledes. Mennesker rundt en sier positive ting fordi de mener det. Visst ikke lar de være å si noe.

Komplimenter er noe positivt. En positiv bemerkning, ros eller skryt. Komplimenter kan omhandle alt. Man kan få komplimenter for materielle ting, som hvordan man ser ut, klær man har på seg, eller nye ting man har kjøpt. Man kan få komplimenter for prestasjoner. Man kan få komplimenter fordi en annen synes man er en fin. Fordi man har fine egenskaper. Fordi man betyr noe for andre. Uansett er det utrolig fint å få. Jeg synes det er utrolig fint å høre at også andre synes den nye jakken min er fin, og at jeg kler den. Jeg synes det er fint når andre legger merke til hvor mye mer jeg stråler, og virkelig ser at jeg har det bra. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg synes det er utrolig godt å høre når andre legger merke til at jeg prøver å gjøre noe med helse, og vekt. Fordi det er en kamp hver eneste dag.

At jeg kan være et forbilde, at jeg motiverer. Hvor fantastisk er det ikke å få høre slikt?  Jeg får så utrolig mange fine meldinger, og kommentarer fra dere som leser bloggen min, og de setter jeg så utrolig stor pris på. Jeg blir så utrolig glad. Det betyr så mye for meg. Det er nok de fineste tilbakemeldingene jeg kan få. At jeg kan bety noe for andre, at det jeg gjør og skriver om kan motivere andre. Det er helt fantastisk! Så takk for meldinger og kommentarer, og takk til dere som stopper meg for å slå av en prat.

Om jeg ikke alltid takler å ta i mot komplimenter like godt, så skal du vite at jeg setter umåtelig stor pris på de, og det gir meg en ekstra motivasjon til å fortsette jobben jeg har startet, til å fortsette å blogge, til å utvikle bloggen med andre prosjekter. De fleste av oss blir jo veldig glad for å få komplimenter, men det er stor forskjell på hvordan vi takler det. Mitt standardsvar er ” takk “, og ofte er det ikke alltid jeg får sagt så mye mer. Jeg blir kanskje litt sånn flaue av å høre fine ting om meg selv, og derfor vet jeg ikke helt hva jeg skal svare.

Jeg skal fortsette å jobbe med å ta i mot komplimenter, og jeg skal fortsette å jobbe med å være den som også kan gi komplimenter. Jeg er mye flinkere til å gi enn å ta i mot. Små ord betyr så uendelig mye for oss alle. Det kan endre hele dagen, og det kan endre hele humøret vårt. Og det å kjenne på den gode følelsen, det er den beste følelsen man kan kjenne på.

Ha en nydelig lørdag! Jeg har vært på trening og syklet en mil. Det blir en helt fantastisk dag her i sør i dag, så i dag skal jeg starte med å jobbe litt ute. Vi blogges i morgen.

Akkurat nå synes jeg hverdagen begynner å gå seg litt til. I alle ukene siden jeg fikk matforgitning, så har jeg savnet den den gode hverdagen min. Det er når ting stritter litt i mot at man merker hvor godt man har det når alt stemmer. Legen er fortsatt på at det var en matforgiftning jeg hadde, men så lenge jeg fortsatt har litt ubehag, så har jeg nå tatt prøver som viser om det er noen form for betennelse i mage/tarm. Om en uke får jeg svaret på den prøven. Så er meningen at jeg skal henvises til en gastrolege.

Jeg har det mye bedre, og det er ikke så mye jeg kjenner til ubehaget i magen nå, men med så utfordrende uker, så er det fint å få sjekket det som sjekkes kan. Noe av det som kanskje har vært verst i det siste, det er mangelen på matlyst. Det er ille og ikke ha lyst på noe som helst, uansett hva det er. Indrefilet eller eple, ingenting frister. Å ha ukehandel uten matlyst, det er kjedelig fordi ingenting egentlig vil i vogna, men billigere enn vanlig blir det. Jeg vet at jeg må spise, så jeg gjør det. Men middag som er dagens beste måltid, det har de siste dagene ofte blitt et par skiver, eller noen kaptein kjeks. Pepsi Max er blitt byttet ut med Villa uten sukker, og Solo Super. Vann har det aldri blitt drukket så mye av. Så er det litt opp og ned med matlysten kjenner jeg nå. En dag kan lysten på mat være delvis til stede, mens andre dager kan den være helt borte. Vil tro at kroppen er blitt noe lettere, men det er ikke akkurat sånn jeg vil slanke meg. Smertene, de er heldigvis borte. Nå er det ubehag og luft som kan dukke opp. Jeg ser frem til å forhåpentligvis komme til bunns i dette, og jeg håper jo matlysten vil komme tilbake sånn ca som den var.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen av dere som følger bloggen min har spurt hvordan det går med Saxenda, og der gir jeg gjerne en oppdatering. Akkurat nå, så bruker jeg ikke Saxenda. Da jeg fikk matforgiftningen, så sluttet jeg, og har egentlig ikke startet opp igjen. Da jeg hadde så mye smerter i magen, så klarte jeg ikke helt å stikke meg så lenge stikket ble satt i mageområdet. Jeg informerte legen om at jeg hadde stoppet, og hun reagerte ikke noe på det. Så har jeg egentlig ikke startet opp igjen. Jeg skal ta det med legen om en uke når jeg skal dit. Ikke at jeg tror at det er Saxenda som har gitt meg magetrøbbelet, men jeg tenker jeg vil stoppe mens vi prøver å finne ut av dette sånn at sprøyten ikke påvirker noe i negativ retning.

Siste oppdatering jeg ga dere, det var vel når jeg følte at Saxenda hadde mistet litt av effekten sin. Jeg fikk ikke lengre denne gode metthetsfølelsen som jeg gjorde i starten. En av de gode tingene med Saxenda, det er jo nettopp denne veldige metthetsfølelsen man får. Man blir stappmett av mye mindre mat enn tidligere. Det er så deilig å kjenne at man blir så fort mett av så mye mindre mat. Og det er denne metthetsfølelsen som nå ikke helt er der. Jeg blir ikke like fort mett. Samtidig så har jeg jo lært hvor lite jeg bør spise, så jeg prøvde å spise likt selv om denne metthetsfølelsen ikke var der. I hodet mitt så var det lettere når jeg virkelig kjente hvor mett jeg ble. Når jeg ble så mett av så mye mindre mat, så mistet jeg også suget etter det usunne. 9.6 kg ned. Jeg tror ikke jeg har lagt de på igjen.

Jeg har latt vekta samle litt støv de siste ukene. Fokuset har vært helt andre steder. Jeg håper jo at det er kroppen som kjemper mot meg når Saxenda nå ikke gir meg samme effekten. For at den skal slutte å virke sånn plutselig, det synes jeg er rart. Men alle som har gått ned i vekt vet at vi kommer til dette platået hvor vekten står helt bom stille. Det er ikke til å stikke under en stol, at den effekten Saxenda har hatt, den har betydd enormt mye for meg. Det å føle at det endelig er noe som kan være med å hjelpe meg i kampen mot kiloene, det har gitt meg en utrolig god følelse. Jeg har liksom fått en god venn med meg på veien. Jeg har lært enormt mye disse månedene om maten, og porsjonene jeg har spist. Så læringen har vært enorm, og den skal jeg selvsagt ta med meg videre. Men, det er lettere å gå veien om man har noe der som gir deg den viktige boosten, og en god hjelp. Men alt dette får ligge til jeg kommer til bunns i utfordringene som har vært den siste tiden, og det tror jeg at legen min er veldig enig i.

Til slutt i dag, så tenkte jeg å vise et par vårplagg for dere. Jeg vet at mange av dere setter stor pris på at jeg viser klær på bloggen. Mange av vårvarene er nå i butikkene, og der er så mye fint. Flotte farger, mange flotte design, bla mye blomster. Den ene tunikaen jeg viser i dag er fra Gozzip, og den andre er fra Studio. Det kommer mye blomsterdesign i år, og jeg er faktisk blitt veldig glad i blomster på overdeler. Absolutt ikke alt av blomsterdesign, men mye er veldig fint synes jeg. Jeg liker nok det søte, og i fine farger.

I fjor var magnolia mønsteret fra Gozzip en suksess. I år følger de opp dette med bla tunikaen som heter Barbara Shirt Tunic. Nydelig tunika med blomstertrykk i lettstelt viskose-crepe. Flatterende A-form med O-hals og løse 7/8-ermer. Knappestolpe i full lengde foran, og dekorativ dobbelt-lags fold bak. Lett avrundet kant. Sidelommer. Jeg må innrømme at jeg elsker at der er lommer på den. Ikke at jeg går med hendene i lommene, men det er godt å kunne putte den ene, eller begge hendene i lommene. Liker også armlengden veldig godt. Veldig behagelig å ha på seg. Lett og luftig. Man kan gå med den åpen om man ønsker det, og ha en topp under. Det er knepping helt ned. Samme mønster får du også i lang kjole. Kjolen heter Marie-Louise. Man kan også få en kort bluse i samme mønster. Da heter den Vicky.

Tunikaen fra Studio, den heter Jette Dress. Denne liker jeg også utrolig godt. Stilig design, fine farger, og jeg elsker armene. Både lengden og utseende. Utrolig behagelig å ha på seg. Også denne så lett og luftig. Så kan man velge om man vil ha den kneppet, noe jeg nok velger. Men man kan også velge å ha den åpen med en topp under, for også denne har knepping hele veien.

Dersom du lurer på hvilke butikker som har tatt inn disse, så send meg ei melding, så hjelper jeg deg selvsagt. Det er vel ca 30 butikker som selger disse merkene i Norge nå, men det er jo langt i fra alle som tar inn de samme plaggene.

I går fikk jeg meg både ei god styrkeøkt på treningen, og jeg fikk meg en flott gåtur på Hamresanden. Det føltes så utrolig godt. Godt å føle jeg har lyst, og at kroppen spiller på lag.

Ha en nydelig søndag der ute! Det blir nok bollebaking her hos meg og i dag, men jeg dropper kremen, og holder meg til rosinene.

I dag føler jeg meg takknemlig. Hele helgen har jeg hatt prinsene mine her. To herlige, flotte gutter på 2 og 3 år. Det er første gangen jeg har hatt begge to her en hel helg, og jeg var så spent på hvordan det ville gå. Spesielt med tanke på legging av begge. Helgen har vært som en drøm. Så snille gutter. Vi har hatt masse moro med både lek, lesing, dans, baking av muffins, en tur ut i øsende regn, og handling på butikken. Det er fantastisk å sitte her og blogge kjapt en søndag, og høre guttene sitte på gulvet ved siden av meg å synge og pusle. Jeg er så heldig som har fått to nydelige barnebarn, og det å kjenne på hva de betyr for meg, og også hva jeg betyr for dem. Å få de beste mommoklemmer, det å ha de på fanget, få lese, og fortelle historier, det å føle på den tryggheten jeg gir de, se de så glade og fornøyde. Det har ikke vært noe gråt, ikke savn etter mamma og pappa. Vi har virkelig storkost oss hele helgen. Jeg kjenner jo at det er en grunn til at man ikke blir småbarnsforeldre når man er blitt så voksen som meg, men det er en tid for alt. Og nå er det tid for barnabarn.

Jeg stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne at kroppen samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene.

Jeg har flere utfordringer enn vekta. Jeg  har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant.<< En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene. Beina gir meg i blant en del utfordringer. Tunge bein, vonde bein, stygge bein…til tider vil ikke beina så mye som meg. Kroppen føles så energisk, men beina er som betong.

Den siste tiden har vært litt utfordrende med en mage som har vært trøblete og vond. Alt av prøver er fine, så det var nok denne matforgiftningen som ikke helt ga slipp. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Det har vært lite med trening, men denne uken har vært en bra uke, og neste uke skal bli enda bedre. Beina spiller heldigvis også  på lag med meg. Jeg skal vinne, sånn må jeg prøve å tenke. Selv om det er utfordrende, så har jeg vunnet hver gang.

Selv med utfordringer, så er jeg heldig, og takknemlig. En titt ned på de flotte guttene mine forteller meg akkurat det. Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye selv om det ikke kjennes slik i blant. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.