2022. Et helt nytt år. Det er jo nå man har helt blanke ark, og innholdet det neste året kan vi i stor grad farge slik vi ønsker. Ikke alt i livet er vi herre over, men mye kan vi farge med de fargene vi ønsker. Målet må være å farge dagene i gode, og lyse farger. Jeg føler nok at jeg i 2022 starter med ny frisk, og med blanke ark. Jeg har avsluttet et kapittel som har vært en viktig del av livet mitt i 3 1/ 2 år, og skal nå til å skrive nye kapitler i boken min. Jeg er spent, veldig spent.

Etter blogginnlegget mitt i går, så har jeg fått en del henvendelser etter at jeg skrev at jeg har gått av som leder i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Dette har jeg riktig nok ikke skrevet så mye om på bloggen, men i oktober, så valgte jeg å gå av som leder etter nesten fire år i ledervervet. Planen var å fortsette i sentralstyret, men etter nøye vurderinger, så valgte jeg å trekke meg helt ut av NLLFs sentralstyre. Kroppen og hodet hadde gitt klar beskjed om at tiden var inne for å trekke seg fra ledervervet, og da følte jeg meg såpass sliten og ferdig, at jeg da ønsket å trekke meg helt ut. Dette har vært en helt riktig avgjørelse, og det føles veldig godt.

Det krever mye å sitte i et lederverv, og spesielt når man tenker på at dette gjøres på frivillig basis. Den siste tiden, så brukte jeg nok like mange timer som en 50% stilling utgjør. Det betyr at jeg til tider ikke hadde rom for andre ting i livet mitt enn forbundsarbeid. Mange forventet at man var tilgjengelig 24 timer i døgnet. Når man føler at et frivillig arbeid er livet man har, så er det på tide å stoppe opp, og tenke om dette blir riktig prioritering av tiden sin. Arbeidet man gjør er jo så utrolig viktig, og man ønsker å gjøre en forskjell. Man ønsker å spre kunnskap og informasjon om sykdommer altfor få leger, og helsepersonell har kunnskap om. Det er vanskelig å tenke at dette er noe man skal gjøre på fritiden. For meg ble det en jobb som man ikke fikk betalt for, og for meg ble det såpass mye jobb at jeg var nødt til å stoppe opp og tenke.

I oktober valgte jeg å trekke meg som leder, men for noen fantastiske år det har vært. Jeg husker landsmøtet i 2018 hvor jeg ble valgt som ny leder.  Jeg husker jeg var så spent, så ydmyk, så glad og stolt. Jeg hadde veldig lite erfaring fra styrearbeid, men med meg inn i det nye styret, så hadde jeg masse engasjement, og masse personlig erfaring. Jeg brant for å få fokus på sykdommene, og jeg hadde jo også levd med lymfødem i 16 år da jeg ble valgt. Jeg hadde ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter under kreftoperasjonen i 2002. Ingen fortalte meg at jeg hadde lymfødem da beina mine ganske raskt endret seg fra store bein til tømmerstokker. Ingen fortalte meg om lymfedrenasje, eller kompresjonsplagg, ingen fortalte meg at smertene, og hevelsene kunne være sykdom. Ingen kunne trøste meg og fortelle meg at økning i volum ikke var farlig, ingen kunne fortelle meg at jeg kunne leve ett godt liv med sykdommen – alt måtte jeg finne ut av selv. Jeg har hatt mine kamper, ikke minst med NAV, og jeg har jobbet beinhardt med å akseptere sykdommen. Alle disse tingene tok jeg ta med meg inn som ny leder. Så var jeg jo heller ikke alene. Jeg hadde en herlig gjeng flotte mennesker som skulle sitte i styret sammen med meg. Gjennom årene knyttet jeg mange gode vennskapsbånd både med styremedlemmer, medlemmer og andre som jeg møtte på veien.

Jeg har lært en hel masse i løpet av disse årene. Jeg har lært masse om organisasjonsarbeid, om sykdommene, om mennesker, og om hvordan både helsevesen og politikken fungerer. Alt jeg har lært tar jeg med meg videre, og det vil garantert komme til nytte i andre sammenhenger. Jeg har fått være med å bygge opp NLLF til en sterkere organisasjon, og vi har oppnådd utrolig mye i disse årene. Ikke minst så har jobben vi har gjort for å få lipødem mer kjent, gitt veldig gode resultater. Vi har fått økt den faglige kunnskapen, vi har fått ett større fokus på sykdommene. Vi har jobbet utrolig godt, og jeg er utrolig stolt av det vi har fått til.

Det føles veldig ålreit å ha tatt et valg som jeg føler er både riktig og godt. Jeg var redd jeg kanskje ville føle det litt tomt og rart og ikke være en del av forbundet lengre, men det har kun føltes veldig godt. Jeg var sliten i både kropp og hode. Jeg ønsket å frigjøre tid til mine ting, til meg og familien min. Jeg følte jeg måtte si så ofte nei. Enten fordi det var møter, at jeg måtte jobbe med noe, eller fordi jeg rett og slett var trøtt. Forbundet kom først, og så kom de andre tingene i andre rekke, og da var det kanskje verken tid, eller ork igjen.

Fremover skal jeg jobbe med egne ting. Nå er tiden inne for å prøve å realisere en del av mine planer. Akkurat nå er det to ting på skriveblokka, og håpet er at jeg skal komme i mål med det ene prosjektet nå i 2022. Det andre kan muligens ta litt lengre tid, men jeg storkoser meg med å jobbe frem egne ting. Det føles så godt om man kan klare å skape noe eget. Og når tiden er inne, så skal selvsagt dere som følger bloggen min få høre mer om det jeg jobber med.

I dag har jeg gjennomført ei god sykkeløkt på treningen. Jeg var på plass kl.07, og fikk syklet ei mil. Måtte det bli mange gode treningsøkter i det nye året. I går ryddet jeg bort julen. Trist på en måte, for hos meg er det mye rødt som igjen gir en utrolig god stemning. Samtidig er det godt å rydde den bort, for nå er hverdagen her igjen. Jeg elsker hverdager, og har som mål å gjøre hver dag til en god dag. På planen i dag står det å rydde et rom som tidligere var et kinorom. Dette kinorommet har stått tomt siden jeg gikk ut av ekteskapet mitt for 3 år siden. Jeg har ingen spesiell interesse for lyd og bilde, så da har det stått tomt til jeg visste hva jeg ville bruke rommet til. I morgen kommer det snekkere, og skal gjøre det som var et kinorom om til en ekstra stue. En vegg skal ned og inn skal det settes dobbel glassdør inn til den nye stua. Døren som gikk fra spisestuen og inn til kinorommet skal bort, og veggen tettes. Jeg er så spent! Spent på hvordan dette blir, og om det blir så fint som jeg ser for meg i hodet mitt. Jeg tror det blir veldig fint. Den nye stuen skal i utgangspunktet bli en tv stue, men jeg har god tid til å tenke og fundere når rommet står ferdig om en god uke.

Tilbake til dagens blogginnlegg. Når et kapittel avsluttes dere, så starter et nytt. Og jeg er så klar for å skrive et nytt kapittel i boken min.

Så er vi over i et nytt år. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har tenkt en del tilbake på året som har gått. Jeg har sett tilbake på året som har passert, lagt planer, og satt meg mål. Jeg tror nok fortsatt mange setter seg nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn kun få dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust til pinneved. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri forsettene som ble satt, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri. Da er det bedre, synes jeg, å sette seg mål som er realistiske. Mål man vet at man kan nå. Følelsen av å mestre, den er utrolig viktig. Måltavla mi er ikke helt ferdig ennå, men jeg jobber med den. Måltavla, da klipper jeg ut bilder som symboliserer målene mine, og limer alle på et A4 ark, gjerne et ark med farge, og så henger jeg den på tavla som jeg har på den ene veggen her jeg sitter i kontorkroken min. Det betyr at jeg vil se den mye, og minne meg på hva som er målene mine for 2022.

2022 skal bli mitt år. Det er håpet mitt iallefall. Jeg skal ikke på en eneste diett,  jeg skal ikke shake en eneste shake, men jeg skal sette meg mål som gjør at jeg må ta grep. Grep i forhold til kosthold fordi jeg har fått noen aha opplevelser dette året når det kommer til nettopp kostholdet. Det går fint an å spise vanlig mat og likevel gå ned i vekt, men man må tenke porsjoner. Man må tenke mengde. Jeg skal ikke slutte å spise sjokolade, eller chips, men jeg skal bruke hodet. Det er ingen krise om man unner seg litt en vanlig dag så lenge man ikke gjør det hver dag. Jeg tror resepten på å lykkes er og ikke nekte seg selv alt. Man skal også leve. Man skal nyte. Man skal ikke leve på minimalt inntak av mat. Strikse dietter, fy plakater, og konstant dårlig samvittighet, det er for meg resepten på og mislykkes. Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager. Man kommer til å stupe i sukkeret når perioden er over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kan være veldig sta, og det gjelder også når det kommer til det å ta valg. Valgene skal være mine, ikke andres. Gjør man ting for andre, så blir innsatsen ofte halvhjertet, og det blir helt feil å gjøre ting for å please andre. Valgene man tar skal være egne valg, og man skal ta valgene fordi man vil det selv. Noen valg bruker jeg tid på å ta, men når valget blir tatt, så vet jeg at det er gjennomtenkt, og jeg vet at det er noe jeg selv ønsker. Før gjorde jeg nok mye fordi andre ønsket det. Slik er det ikke lengre. Det nytter ikke å komme med pekefingeren og formaninger til meg fordi noen mener de vet hva som er best for meg. Hva som er best for meg, det skal jeg selv finne ut av. Så kan egentlig andre mene det de vil om det, og at valg burde vært tatt før osv, men når jeg tar et valg, så er tidspunktet riktig for meg. Jeg skal dog prøve og ikke overtenke, for det kan jeg ha en tendens til, og overtenker jeg, så kan det være at tankene forblir tanker, og ikke handling.

Treningen er blitt enda viktigere for meg i 2021, og jeg vet at den vil forbli like viktig også i det nye året. Det er av de største målene jeg har for 2021. Vekta må ytterligere ned, og her kommer kostholdet inn. I løpet av 2022 skal minst 10 kg fett bort. Klarer jeg mer blir jeg skikkelig stolt. Jeg vil likevel ikke sikte høyere enn at jeg vet jeg kan klare det. Alt over det er en stor bonus. Reduser på mengde, det handler mye om mengde for meg. Porsjonene skal ned. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Vann. Jeg skal være like flink til å drikke masse vann. Jeg hører ennå PT’en min sitt evige mas om vann i hodet mitt. Der gjorde han noe veldig riktig gitt. Jeg kjenner virkelig hvor mye vann betyr for kroppen min. Før drakk jeg kanskje en halv liter til dagen. Nå drikker jeg minst 2 liter.

Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv. Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål. Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag i starten, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du bare har lyst til å gå beserk i godteskuffa. Det handler om å kose seg, med måte vel og merke. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du har pratet om så lenge. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer. Aksepter seg selv for den man er – du er ikke vekten din. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det der er ikke lett. Det vet jeg alt om, men jeg kan klare det av og til. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Jeg føler meg heldig og takknemlig. Ikke minst for den fine familien min, og det aller fineste i livet mitt, de to flotte prinsene mine

Takk for 2021 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Takk for mange gode samtaler. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Jeg gleder meg til 2022. Jeg gleder meg til ett nytt bloggår. Jeg gleder meg til å fortsette reisen min sammen med dere. Dere er mine støttespillere. Nå har 2022 banket på døren, og da skal vi love hverandre å si at 2022 skal bli vårt år!

 VELKOMMEN 2022 – 12 nye kapitler ligger foran oss, og 365 nye muligheter

Så er romjulen her. I dag blir det en rolig dag her hjemme på Odderhei. Huset er helt stille, og det er nesten rart å kjenne på etter å ha hatt prinsene mine her siden lille julaften. I går kveld reiste de hjem til Arendal sammen med mamma og pappa. Jeg kjenner at jeg savne dem allerede. Samtidig skal jeg jo være så ærlig å si at jeg kjente at jeg var sliten da de hadde reist i går, men på en veldig god måte. En to åring og en tre åring vil jo ha mommos oppmerksomhet hele tiden, det rører meg jo langt inn i hjerterota. Og innimellom, så skal man også tilberede julemiddag, og hjelpe moren min med 1.juledagmiddagen. Så tempoet blir høyt kan man si, og jeg merker aldersforskjellen hehe. Men guttene synes jo også det er stor stas å få være med på hjelpe der de kan, som feks å dekke bordet. 3 åringen dekket på med dekkasjetter, middagsasjetter og bestikk. Stor stas.  Jeg har fått masse mormortid med Henry og Alfred, og det er så fantastisk å få være en del av livene deres, og ikke minst også å se hva jeg betyr for dem. Guttene beriker virkelig livet mitt. I går morges våknet de 06.15, og da var det veldig kos å sitte i stua og pusle Kardemommeby puslespill, og lese litt i bøker som julenisse hadde kommet med. Mangel på gaver, det var det definitivt ikke til verken små, eller store.

Det blir nok også tid til å kjenne litt på den dårlige samvittigheten i dag, men ikke som jeg gjorde før endringsreisen min startet. Jeg kan jo føle litt på at julegodtet, ribba og riskremen har lagt seg på sine bestemte plasser, sånn godt synlig der, der og der. Samtidig, så vet jeg så veldig godt at det har ikke vært noe etegilde verken av middag, eller julegodt. Julekakene, de har ennå ikke vært på bordet i julen. Og ja, tankene de dukker opp nå og da, men tankene gnager ikke like intenst som de gjorde før. Alle valgene som tas er mine, og er de dumme, og idiotiske, så er de like fullt mine. Akkurat det er også irriterende egentlig. Kunne man ikke hatt noen som man kunne lagt skylden på i det minste? Ikke bare noen å skylde på, men som faktisk var ansvarlig for de dumme valgene. Man leter , men det nytter ikke. Valgene er våre egne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne og tenke nå, og som du vil prøve fullføre i det nye året? Nyttårsforsettene, de kaster vi på båten. De gidder vi ikke å tenke på en gang. Da blir man deprimert i slutten av januar fordi man ikke har klart å holde det man lovet seg selv så dyrt og hellig på nyttårsaften. Spise mindre og trene mer, det er jo det de fleste lover seg selv når man går over i et nytt år. De som røyker og snuser, mange av de lover nok seg selv å slutte, eller redusere kraftig. Det er få av oss som får  gleden av å oppleve at nyttårsforsettet faktisk fungerer. Derfor tenker jeg at vi kaster alle nyttårsforsetter på båten, og tenker helt annerledes. Skritt for skritt, og med mål som er oppnåelige.

Jeg har mine drømmer, og mine mål også for 2022. Begge deler tenker jeg mye på nå i romjulen. Jeg er nødt til å fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring dersom jeg skal få en lettere kropp, og ett enda bedre fungerende hode. Jeg vil videre fra der jeg er nå. Jeg må videre fra der jeg er nå. Vekta skal ned. Jeg er 51 år, og jeg vil ha en kropp som fungerer bra også der fremme. Helsen for meg er det aller viktigste, og selv med en stor kropp, så fungerer kroppen bra. Men jeg har også kraftig lymfødem, og det er veldig viktig for meg at dette ikke blir større. Målet er absolutt å få det ned, og ikke motsatt. Jeg skal fortsette lymfedrenasje hos fysioterapeuten, og i 2022 skal jeg også få pulsator slik at jeg kan behandle meg selv hjemme. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2022. Hvilke delmål har jeg, og hva er det store målet for 2022. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc’en. Denne måltavlen skal ikke bare handle om trening, mat og helse, men også de andre delene av livet mitt. 2022 blir et spennende år, og jeg har troa på at det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt. Jeg er allerede på god vei.

Jeg jobber med to spennende prosjekter som jeg gleder meg sååå til å fortelle dere mer om! Det ene skal se dagens lys i 2022. Endelig har jeg våget å gjøre noe jeg har tenkt på lenge, og jeg gleder meg som en unge til å sette i gang. Jeg er nok en tenker, og av og til tenker jeg nok for mye. Jeg er ikke den som hopper ut i. Jeg er nok ikke altfor spontan nei. Noe tenker jeg nok i hjel, men et av målene mine er nok å våge mye mer enn jeg gjør, og tro mye mer på meg selv. For jeg er nok en person som kan mye mer enn jeg tror, og det har jeg nok bevist for meg selv mange ganger. Takket være mange gode mennesker som jeg har rundt meg, som har sparket meg litt bak, og som tror på meg, så skal jeg sette en drøm ut i virkelighet i første halv del av 2022.

Jeg skal definitivt også fortsette å blogge. Jeg skal fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsette å være dønn ærlig. Dere skal fortsatt få lese om kamper jeg vinner, og kamper jeg taper. Jeg skal fortsette å dele mine oppturer og nedturer. Jeg skal fortsette å blogge om klær, og gi dere gode tips. Jeg håper jeg kan fortsette å inspirere, og motivere. Fortsett å kommenter, fortsatt med å sende meg meldinger, fortsett å spør. Stopp meg når du treffer meg, slå gjerne av en prat. Dere jeg møter, dere skal vite at hver samtale, og alle ord dere gir meg betyr så mye for meg – så tusen takk!

Nyt romjulsdagene. Sett deg små mål for det nye året når du har en ledig stund. Lag deg din egen måltavle. Ikke en måltavle som inneholder det du tror at andre tenker du bør ha som mål, men din egen måltavle med dine mål.

I går kom den. Jeg har bedt til høyere makter om å glemme Kristiansand. Vi er jo tross alt hovedstaden på palmekysten. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men hørt ble jeg ikke. For i går kom den, den første snøen.

Nei, det er ikke koselig med snø. Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå akkurat der, og i akkurat samme konsistens til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre ..snøen kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Det snør, og jeg kjenner ikke det fnugg av glede. Jeg går liksom litt i kjelleren et øyeblikk. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det snart er desember. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit. Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet. Snø og hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jaja, man skulle tro at vi fikk snø i bøtter og spann i går. Det gjorde vi ikke, men det snødde godt da jeg våknet, og egentlig skulle dra på trening. Jeg ble hjemme, og hadde treningsfri med god samvittighet. Jeg har hatt seks gode økter denne uken. Jeg fikk ei veldig god økt nå på morraen. Det ble ei mil på sykkel. Nei da, det kom ikke mye, men det ble litt hvitt på bakken, og jeg hørte en brøytebil i det fjerne. Skjønner ikke helt at det hadde kommet så mye at brøytebilen måtte ut akkurat, men noen ble kanskje i ekstase over snøen. For min del, så er det bare å forberede seg mentalt på at det nå kan komme mer snø. Da jeg gikk på trening kl.07, så var det minus en grad, og speilglatt å gå. Jeg må få meg piggsko, for jeg er livredd for å tryne på glatta. Når jeg var ferdig med mila på sykkelen, og skulle hjem, så hadde værgudene bestemt seg for å servere litt mer snø. Det snør ikke en haug, men det snør. Det er nok for meg.

Jeg vet at noen sikkert rister oppgitt på hodet når jeg klager over litt snø, men det er jo også litt hva man er vant til, og hva man liker. Da jeg gikk på trening i dag morges, så var det minus 1 grad her, men det føltes som minus 10…minst .

Vinter har til tider vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er heldigvis ikke som den en gang var. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen, men nå har jeg jo fått to flotte barnebarn, og da er det et ønske med en god vinterbukse så jeg kan gå ut i snøen med dem. Ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Det var i alle fall sånn jeg følte det. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen….

Som en størrelse for stor, så er jeg også så ” heldig ” at jeg har store føtter. Damesko sluttet før på str.41, og ingen produserte damesko høyere enn det, da måtte man over på de vakre herremodellene. For meg som alltid har vært opptatt av å kle meg pent, så var det ikke moro når jeg ikke fikk damesko i min størrelse….så når jeg skulle ha vintersko, så måtte jeg lete etter de som var minst mandige. Jeg er såååå lykkelig over at MYE har skjedd på denne fronten, og jeg er så glad for at en del produsenter har skjønt at også kvinner kan ha store føtter. Nå er det ett veldig godt utvalg av sko til oss som må over str. 41. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Sånn klesmessig, så går det an for oss store å kle oss etter forholdene. Det er masse flotte vinterklær, og sko å få tak i, også om en må opp i de største størrelsene.

Tidligere hadde jeg som nevnt en utfordring med å finne ullklær som passet min kropp. Jeg vet at beina mine er større enn normalen, og krever sitt, men går man en del år tilbake, så stoppet ullklær ofte på størrelse 48. Da var str.48 en stor størrelse, og det var jo nesten en nyhetssak at man kunne få klær helt opp i denne størrelsen. Takk verden for utviklingen sier bare jeg. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer perfekt. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg gått opp i livet selv om tømmerstokkbein som krever sin plass. Fint er ulltøyet også, og det er jo en stor pluss i det hele. Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser ikke bra ut. Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. Nå er det bare ei vinterbukse som mangler i samlingen min – den tror jeg at jeg må lete lenge etter. For dere som ikke har tømmerstokker, og heller litt mer over på det ” normale “, så vil jeg tro at det finnes flere gode alternativer når det kommer til varme bukser. Jeg må nok i tenkeboksen, og vurdere hardt om jeg skal få sydama mi til å sy ei vinterbukse…. neste vinter…

Jeg vet at mange etterlyser ullklær i store størrelser. Den overdelen jeg har på meg på bildet, den er fra Twentyfour. Jeg ser at denne nå er utsolgt i de største størrelsene, men jeg regner med at den vil komme tilbake. Følg med på siden, eller hør med kundeservice. Overdelen heter Finse Frigg Ull, og er i str. 50. Tigthsen, den er på lager i store størrelser, så dette kan du sjekke ut på hjemmesiden deres. Sjekk nettbutikken deres med jevne mellomrom, eller så vet jeg at Sporty Pluss selger mye fra Twentyfour: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543066/finse-frigg-ull-ls-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltopp-til-dame og her er ulltights: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543111/finse-frigg-ulltights-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltights-til-dame

Det er sikkert også flere aktører som selger ulltøy, og kanskje har dere som leser bloggen også tips om gode, varme klær.

I dag kommer prinsene mine sammen med foreldrene. Vi skal ha bakedag sammen med min niese og hennes datter. Det gleder jeg meg veldig til. Vi skal bake kakemenner, og datteren min, hun må ha berlinerkranser. I går pyntet jeg til jul, så julehuset, det er klart. Jeg mangler bare juletreet.

Om jeg skulle skrive en bok om livet mitt, så var det mye som skulle fått plass i denne boken. Alle de gode tingene, alle oppturene, alle flotte opplevelser, alle flotte menneskene jeg har møtt på min vei, alt dette skulle fått god plass i boken. De tunge tingene som også har vært en del av livet mitt, de ville naturlig nok også fått mye plass. Mye av det som har vært vondt og tungt, det er utvilsomt ting som har gjort meg sterkere, og som har gjort meg til den jeg er i dag. Og det er jo slik livet er for oss alle, en evig berg og dalbane. Samtidig er det godt å kjenne på at det er de gode, og positive tingene, alle oppturene som det heldigvis har vært flest av.

Jeg har fått vært med på mye gjennom årene. Jeg har fått oppleve så utrolig mye fint, og spennende. Så utrolig mange flotte mennesker har krysset min vei. Noen har blitt til gode vennskap, andre har betydd mye i en periode. Jeg har lært så mye, utviklet meg enormt, trådd utenfor den berømte komfortsonen mange ganger, lært meg selv å kjenne på en helt ny måte. Jeg har kastet meg inn i det ukjente, noe som har gjort at jeg har vokst enormt mye. Gjennom livet har man også møtt mennesker som suger energien fra deg. Mennesker som har som mål å gjøre livet surt for deg. Negative mennesker som egentlig kun vil krangle, som aldri blir fornøyde. Mennesker man ikke ønsker i livet sitt, men som man av ulike grunner må takle. Jeg har stått i mange stormer, både privat og i andre sammenhenger. Jeg har blitt skjelt ut, og baktalt, men jeg har stått stødig.

I snart fire år har jeg vært leder i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. I dag velger jeg å fratre som leder. Det blir litt vemodig, men samtidig, så skal det bli veldig godt å tre tilbake, og jeg er trygg i valget jeg har tatt. Nå er min tid som leder over, og andre får overta stafettpinnen. Jeg har hatt en fantastisk tid i NLLF. Jeg sa ja til et lederverv uten noen form for ledererfaring å lene meg på, men jeg hadde et brennende engasjementet. Sammen med gode mennesker i NLLFs sentralstyre, så har vi fått til mye på disse årene. Organisasjonen har vokst, og vi har klart å sette viktige fokus på både lymfødem, og lipødem.

Det er flere grunner til at jeg nå takker av som leder. Den viktigste grunnen er at jeg nå er sliten etter nesten fire år i et lederverv som har tatt så utrolig mye av min tid. Ledervervet er et frivillig verv. Man blir valgt av landsmøtet, og jeg er så takknemlig for den tilliten som er blitt vist meg. Visst jeg skal se på all tiden jeg har brukt på ledervervet, så kunne nok det ha fylt en 50% stilling, og med tanke på at det er et frivillig verv, så kan jeg ikke lengre bruke så mye tid uansett hvor engasjert jeg er. Når oppgavene blir så mange, og tiden man bruker blir så mye mer enn det burde være, så kommer man til et punkt hvor man innser at dette ikke går lengre. Jeg har satt så mye av mine andre ting til side for å være leder, og det blir heller ikke riktig. Man kan heller ikke la være å gjøre oppgavene som ligger der, så det er jo heller ikke noe alternativ. Jeg er også en person som ønsker å gjøre ting så godt som mulig, jeg ønsker å levere. Så hovedgrunnen er at jeg nå har brukt så mye av tiden min på ledervervet at det nå er på tide å sette meg selv om mine ting mer i fokus. Livet er så mye mer enn å være leder i NLLF.

Å drive en organisasjon er mye arbeid. Det vet alle som har vært involvert og engasjert i den type arbeid. Alt man skal ha kontroll på, alle mennesker man skal snakke med og holde kontakt med. Virksomhetsplaner som skal følges opp, medlemmer som skal tas vare på og møter man skal delta i. Det er MANGE e-poster som skal skrives, svares på og følges opp. Det er MANGE telefoner som skal tas og som skal svares på. Planer som skal legges, og gjennomføres. NLLF har som målsetting å utøve rådgivende, opplysende og hjelpende virksomhet overfor alle med lymfødem, lipødem og deres familier. Vi jobber for at personer med lymfødem/liødem skal få best mulig livskvalitet. VI skal spre kunnskap om begge lidelser og konsekvensene av dette til politikere, helsemyndigheter og i samfunnet generelt, for derved å bidra til best mulig behandling og økt satsing på fagområdene. INgen tvil om at det ligger mye arbeid her for et sentralstyret, og også lokalforeningene våre. Jeg har også blitt mer hardhudet i løpet av disse årene. Det er ikke alt som har vært en dans på roser. Man har måtte stå i stormer, og da er det godt å vite at man stod stødig. Man møter mange ulike mennesker, noen av dem har vært svært krevende. Man har måtte tåle å bli sterkt kritisert på sosiale medier, noe som aldri er moro, men samtidig, så er det noe man må regne med at skjer. Ikke alle er like fornøyd med det man gjør, og den man er, og da er det alltid noen som ikke våger å ta dette ansikt til ansikt, og som må bruke sosiale medier til å uttrykke meningene sine.

Nå er det Heidi som skal stå i fokus, og ikke minst prinsene mine som skal få mer tid med mommo. Familien min, venner, og ikke minst, så er det tid for egne, spennende planer. Mye av mine egne planer har jeg vært nødt til å settes på pause. Nå er det egne planer som skal settes i fokus, og gjett om jeg gleder meg! Jeg gleder meg masse til å forteller om planene mine. Nå jobbes det på spreng for å få alt på plass slik at dette kan bli en realitet. Det at jeg nå kan konsentrere meg og egne planer, det føles veldig godt.

Et kapittel avsluttes på Lillestrøm i dag. Selv om jeg nå takker for meg som leder, så forsvinner jeg ikke helt ut av NLLF ennå. I en periode så skal jeg sitte i sentralstyre, men med helt andre oppgaver som vil ta en brøkdel av tiden sammenlignet med ledervervet. I en periode skal jeg jobbe med arrangementer. Jeg skal jobbe med å videreutvikle webinarer, lymfødemskole, podcast og mange andre spennende tilbud til våre medlemmer.

I dag lukker jeg døren til min tid som leder. En flott tid, en lærerik tid, en spennende tid…men nå skal jeg åpne en ny, spennende dør

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv da jeg tok telefonen til Arendal sykehus for å avlyse slankeoperasjonen.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli litt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært enorme. Alt takket være et spark bak, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser ferske studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Studien ble nylig publisert i anerkjente British Medical Journal. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Nå er jeg inne i en tøff periode, en veldig tøff periode. Alarmklokkene ringer. Jeg sliter nok litt med både hodet, og vekta. Ikke at jeg tror vekta har gått dramatisk opp, men jeg føler vel at målebåndet viser litt mer enn sist. Sommeren har vært fylt av mindre trening, sikkert annen mat, og også en heftig periode med rosen. Det skal ikke mer til. Det er så hardt å gå ned i vekt, men det enkleste i verden å gå opp. Nå må jeg tilbake på riktig spor. Nå må jeg skjerpe meg. Jeg må tilbake i det vanlige treningssporet, annen aktivitet de dagene jeg ikke trener, se på kosten, fortsette med å drikke masse vann. Det er så lett å spore av. Det er så lett å ta et sidespor, men heldigvis så er jeg bevisst på dette, så jeg kan lett komme meg tilbake på hovedsporet. Den eneste som kan gjøre noe med situasjonen, det er meg.

Denne uken fikk jeg også en tlf fra han som var min PT en periode. Det ga meg en veldig  boost å få påfyll, og gode råd fra han. Så glad for at han bryr seg, og vil høre hvordan det går. Jeg savner virkelig PT timene med han. Timene med Øystein har betydd enormt mye for meg. Heldigvis har jeg lært utrolig mye av han som jeg kan ta med meg videre i treningen, men det å bli pushet av han en gang i uken, det savner jeg virkelig. Det er ikke bare å finne en ny. Man skal ha den gode kjemien, og jeg må føle meg trygg

Tilbake til forskningen. Jeg synes denne nye forskningen er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden. Det er virkelig flott å være brun og fin, gjerne mer enn  kun om sommeren, men min kropp er vel ikke akkurat bortskjemt med sol. I alle fall ikke fra livet og ned. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun selv om det faktisk er sånn at man også blir brun i skyggen. Man må bare ha en porsjon god tålmodighet.

Jeg har et par somre tenkt på selvbruningskrem , eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt …jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg på en selvbruning. Den må være enkel å føre på beina, og den må ikke gi skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert. Jeg husker da selvbruningskremene kom, og da snakker vi evigheter siden. Da gikk jo mange rundt med orange hud. Heldigvis har veldig mye skjedd siden da. Selv om jeg ikke akkurat viser beina for mye om sommeren, så handler det om å føle seg vel. Jeg hadde definitivt følt meg mer vel med litt farge på beina.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg skrev vel på bloggen for et par uker siden at jeg skulle teste ut selvbruning. Fortsatt står den på badet og roper på meg hver gang jeg er der inne. Kroppsskrubb, selvbruning og påføringshanske. Alt er i skjønneste orden. Jeg må bare gjøre det. Jeg har fått en veldig god selvbruning, så jeg bør være trygg på at dette vil gå bra å påføre. Jeg er likevel redd for skiller. Samtidig burde jeg jo ikke være redd for det. Hadde det skjedd mener jeg, så hadde jo ikke akkurat mange sett det. Skal vi si at jeg gir en rapport neste helg?

Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men det kan det altså bli. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og denne herlige kombinasjonen gjør at en kjenner på ubehageligheter på varme dager. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina kan rett og slett bli skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper om sommeren. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt. Selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Vi snakker om at jeg svetter skikkelig. Jeg bruker jo lårstrømper. Tidligere brukte jeg knestrømper. Lårstrømper er en helt ny hverdag for meg. Så mye bedre for meg enn knestrømper. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten og at det sprenger, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler. Nå har jeg fått lårstrømper uten tå, og det fungerer veldig fint når jeg har sandaler. Jeg har også fått kompresjon i klasse 2 for å prøve om jeg svettet mindre da. Litt hjelper det nok i forhold til den tykkere kompresjonen, men du verden så varmt det uansett er.  

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt heller. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, og kompresjon. Her hjemme går jeg med kjole, og det hjelper godt å bytte ut bukse med en kjole. Jeg er jo generelt veldig varm av meg, så det gjør jo kompresjon ekstra varmt for meg. De tynne sommerbuksene mine, de hjelper meg jo klart også. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone. Nå er det kjolene jeg utfordrer meg selv på…til hjemmebruk.

Jeg vet jeg banner i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg ønsker meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Du kan jo se for deg det herlige synet av en kokt hummer som svetter i strie strømmer , for det er meg på varme dager med kompresjon opp til lårene. Kompresjon som blir kastet vegg i mellom når jeg vet at jeg skal være hjemme resten av dagen. Så får tømmerstokker bare bli til betongblokker. Så var det selvbruningskremen da. Den ble varmt anbefalt på Renates her i Kristiansand. Det er lurt å gå gode tips fra de som kan dette istedenfor og bare kjøpe noe. Så nå må jeg teste den ut, og forhåpentligvis oppleve at beina ser ut som om de har vært i solen i times-vis. Det hadde hjulpet på velværefølelsen det.

I går kjente jeg på stolthet, og jeg innrømmer glatt at det var stor stas. Man blir jo utrolig glad når det man skriver også for oppmerksomhet utenfor bloggen. At noen synes det man skriver er så bra, og så viktig at man ønsker å publisere det sånn at enda flere kan lese det man har skrevet.

I går stod blogginnlegget mitt ” Neste sommer ” på trykk i Bergens Tidende. På debattsidene i avisen kom det på trykk. Veldig moro for meg som blogger, og samtidig et viktig tema som jeg håper kan få mange til å tenke. Jeg er nok ikke den eneste som år etter år har tenkt at neste sommer, da skjer det. Neste sommer, da er jeg i mål. Neste sommer, den kom aldri, ikke den sommeren jeg lengtet etter. Samtidig så var det en trøst i å tenke at alt skulle bli så mye bedre…. neste sommer. Hver sommer jeg måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer. En ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min.

Det å være blogger er en utrolig spennende verden. Det er en spennende verden på godt og vondt, men for min del, så er det heldigvis mest positive ting jeg opplever. Jeg er en 40+ blogger med voksne lesere, og jeg har til nå unngått disse berømte nett trollene. Samtidig så er jeg fullstendig klar over at i det jeg viser ansiktet mitt i den offentlige rom, og begynte å mene mye offentlig, så må jeg også være klar for det som måtte komme av negative ting. Dette tok jeg mange runder på før jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Man skal være forberedt på det meste, men jeg har vært utrolig heldig.

At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At jeg kan tipse om klær, og om sko, det vet jeg dere setter stor pris på. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er, det er sånn bloggen skal være.

Denne uken ble jeg kontaktet av debattredaksjonen i Bergens Tidende hvor en journalist hadde lest blogginnlegget mitt ” Neste Sommer “, og hun lurte på om de kunne få trykke innlegget på debattsiden deres. De mente innlegget var så godt skrevet, og med et så viktig tema. Jeg blir jo stolt av å høre slikt, og selvsagt sa jeg ja til at de kunne publisere det. I går kom det på trykk. Det ga meg en god følelse når jeg så det. Og det å kjenne på denne gode følelsen, det gjør veldig godt. Du kan se og lese innlegget her : https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/zgvr5r/hvorfor-snakker-vi-alltid-om-neste-sommer?utm_source=facebook&utm_content=deleknapp&utm_campaign=bunn&utm_medium=social%20media#_=_

Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg eller negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. Jeg har hatt et par gamle griser av beundrere som har ringt, jeg får en del tlf fra ukjent nummer hvor de legger på når jeg tar den, velkommen til bloggens verden tenker jeg da. Men…dette er bare små ting i forhold til alt det fine jeg opplever. Det å være blogger for dere som følger bloggen min, det gir meg så utrolig mye. Alle som leser innleggene hver helg, alle som kommenterer både på bloggen og på FB, alle som sender private meldinger, alle telefoner, og alle jeg møter på gata som stopper meg for å fortelle hvor mye bloggen betyr for de, og hvor fint de synes det er å lese den. Tusen takk!! Om jeg inspirerer og motiverer dere, så skal dere vite at dere gjør det samme med meg. Jeg har verdens flotteste lesere, og jeg er så takknemlig for at nettopp du velger å følge meg og min blogg.

Nyt søndagen!

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor lekker jeg følte meg. En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt nok, det er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også, trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte ikke meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang?

Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, det er bare jeg selv som kan bestemmer når den skal komme. I mens må jeg prøve å nyte hver sommer akkurat som den er og blir. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg er sjef, og det er jeg som bestemmer hvordan både denne og neste sommer skal bli. Jeg feiler mye underveis, og sommeren kan absolutt være en stor utfordring, men det er meg som har valgt den sommeren jeg får. Styggen på ryggen kan godt sitte der han sitter han, men han skal ikke få meg ikke tilbake i gamle spor. Noen feilspor blir det, litt dårlig samvittighet blir det, men han skal ikke klare ikke å ødelegge det jeg har oppnådd.

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv da jeg tok telefonen til Arendal sykehus for å avlyse slankeoperasjonen.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å kunne bli mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært enorme. Alt takket være et spark bak, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Denne uken har jeg fortalt min historie i Fædrelandsvennen, og en del andre aviser rundt om i landet. Om jeg kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser ferske studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Studien ble nylig publisert i anerkjente British Medical Journal. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Jeg synes denne nye forskningen er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo.

Dersom du har abonnement på en av avisene til Schibsted, så kan du lese artikkelen jeg var med i her: https://www.fvn.no/aktuelt/sprek/i/Vq0QAW/er-du-fysisk-inaktiv-kan-bare-litt-trening-gi-stor-effekt-heidi-rosander-51-begynte-aa-gaa-tur-to-ganger-i-uken

Nyt lørdagen! Her i Kristiansand skinner solen så nydelig, så da er det bare å komme seg ut å jobbe. Coronasmitten her i Kristiansand er bekymrende høy, så i dag stenger kommunen  ned mye her i byen, bla treningssentrene. Så fra i dag kan jeg ikke komme meg på trening, og det kjenner jeg veldig på. Men jeg får brent en del kalorier når jeg skal jobbe ute i dag, og så får jeg ta meg en tur i lysløypa hvor det hele startet, i morgen tidlig.

Vi blogges i morgen!