Jeg er sikkert ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i en del tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at en del innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet. Dette har jeg skrevet om før på blogge, og gjennom bloggen så har jeg fått mange meldinger fra lesere om nettopp dette. Det er utrolig trist, for er det et sted man bør kunne slippe å føle på disse tingene, så er det nettopp  i helsevesenet.

Som mange av dere sikkert har fått med dere, så var nyrestein årsaken til de intense smertene jeg har hatt over lang tid, og førstkommende tirsdag skal jeg opereres. Denne tirsdagen var jeg på forundersøkelse i forbindelse med denne operasjonen, og det er jo genialt at de har disse forundersøkelsene sånn at alt er gjennomgått, og klargjort FØR operasjonen, og at man slipper alt dette på operasjonsdagen. Jeg var sist til operasjon i 2003, så det er mulig dette opplegget har vært lenge, men nytt for meg.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Før jeg skulle til forundersøkelsen, så måtte jeg fylle ut et skjema digitalt med diverse opplysninger de trengte. På slutten kunne man skrive hva som skulle til for at behandlingen skulle bli best mulig for meg, og det var der jeg skrev om mine negative opplevelser med helsevesenet med tanke på min overvekt. Jeg skrev bla at jeg forventet å bli behandlet med respekt fordi ingen kjente min historie, og årsaken til min overvekt. Jeg var så spent på om jeg kunne føle at de hadde lest det jeg skrev, Sykepleieren som hadde ansvar for organiseringen av forundersøkelsen hadde tydeligvis ikke lest skjemaet i det hele tatt, for jeg fikk omtrent alle spørsmålene på nytt, men jeg ble behandlet veldig fint. Det ble jeg også av alle de andre jeg var inne hos. Jeg merket godt at anestesisykepleieren hadde lest det jeg skrev. Måten hun snakket på, og nok unngikk teamet overvekt, det merket jeg godt. Alt i alt, så ble forundersøkelsen en positiv opplevelse.

Når jeg opereres til tirsdag, så visst jeg at det enten ble i narkose, eller i spinalbedøvelse. Anestesilegen hadde gått for spinalbedøvelse. Det betyr at jeg får et sprøytestikk i ryggen, og blir lammet fra magen og ned til tærne. Jeg mister følelsen, og beina blir svært tunge. Som om de ikke er tunge nok fra før av 🙂 Jeg glemte å spør hvor lang tid operasjonen ville ta, men de skal gå inn med et lite instrument gjennom blæra, og videre til den venstre urinlederen for å knuse steinen/steinene, og så ta grusen med ut. Etterpå blir jeg liggende på overvåkningen til jeg får følelsen tilbake i beina, og jeg kan komme greit på toalettet. Når begge de tingene er i orden, så kan jeg reise hjem.

Jeg vet ikke om jeg helst ville hatt narkose. Da hadde jeg sovet, men samtidig er det jo alltid fint å slippe og tenker jeg. Når anestesilegen mente spinalbedøvelse var best for meg, så vet jeg at det er grundig vurdert. Å være våken, det har man jo ikke så lyst til. Om man kan ha musikk på ørene, så er det en ting, men man kan neppe ha med telefon og ørepropper inn på operasjonssalen. Jeg husker da jeg tok åreknuter, da hadde jeg epidural, og var våken. Jeg så litt blod i lampen over operasjonsbordet kan man si, men nå skal det ikke kuttes, men jeg tenker mer på lydene. Jeg kunne få noe å slappe av på, og det sier nok jeg ja takk til.

Jeg fikk informasjon om at jeg skulle hjem ettermiddag/kveld, og da blir jeg alltid glad. Men da jeg ringte dagkirurgien for å spørre om noe, så fikk jeg beskjed om at jeg høyst sannsynlig ble liggende til dagen etter. Da kjenner jeg panikken komme litt. Jeg er dessverre der at jeg takler dårlig å være innlagt på sykehus. Så kan sikkert mange le av meg, og synes det er litt tåpelig, men det er en grunn til det. Da jeg ble operert for kreft i 2002, så ble jeg etter noen dager overført til Sørlandet sykehus. Der fikk jeg en alvorlig infeksjon i operasjonsåret. Jeg ble lagt på isolat, og der lå jeg i lang tid før de fikk kontroll på infeksjonen, og i mange dager etter infeksjonen var under kontroll og. Det var en tøff tid, og det gikk veldig på psyken løs, og etter denne episoden, så vegrer jeg meg veldig om jeg må ligge på sykehuset. Opplevelsen av Radiumhospitalet var heller ingen god opplevelse, så det ble mye negativt. Men vi får se hvor lang tid det tar før jeg får følelsen tilbake i beina. På nettet stod det 1-4 timer, men det virket som om det kunne  ta lengre tid i følge hun jeg pratet med på dagkirurgien. Jeg må bare vente å se. Frykte det verste, og heller bli positivt overrasket. Får jeg følelsen igjen midnatt, så skal jeg hjem. Bilen kunne jeg ikke ha med i tilfelle det skulle bli narkose, eller at jeg fikk igjen følelsen i beina samme dagen. Jeg spurte om å få transport, men jeg kunne visst ta bussen. 3 busser må jeg ta for å komme til sykehuset, og i tillegg med en ganske så vond mage….

Jeg gruer meg til tirsdag. Gruer meg for stikket i ryggen. Det skal visst være hakket verre med epidural, og nålen jeg skal få nå under spinalbedøvelsen er tynnere. Epiduralen husker jeg var vond å sette. Men det vil nok gå veldig greit, og det skal bli så godt å få ut nyresteinen/steinene. Jeg ser frem til fullt fokus på helse og trening igjen når bare dette er over.

Har du hatt spinalbedøvelse? Hvordan opplevde du dette?

Kryss fingrene for meg på tirsdag. 0930 er operasjonen i gang.

Ha en nydelig lørdag! Jeg har prinsene her hos meg. De kom i går på formiddagen, så det ble en natt denne gangen. Jeg er så heldig som har to så flotte og fantastiske gutter.

Vi blogges i morgen!

Så skjer det endelig noe. Jeg føler jeg har ventet i en evighet, men egentlig så har det gått rimelig radig. Det er nok fordi jeg har gått med dette så lenge at jeg føler alt har tatt så lang tid.

Nå skal nyresteinen/steinene fjernes. Jeg vet ikke om det er en, eller flere, og jeg aner ikke hvor stor den, eller de er. Legen min hadde heller ikke fått noe informasjon om det. Det eneste jeg og legen vet er at steinen, eller steinene ligger i venstre urinleder. Nå har antall steiner ligget rolig ei lita stund. Jeg har hatt murring, men ikke sterke smerter heldigvis. Man skjønner at legen har vondt av deg når man får beskjed om at fungerer ikke Paralgin når smertene er som verst, så må jeg gi beskjed slik at hun kan skrive ut noe som er sterkere. Jeg har aldri hatt noe som er sterkere enn Paralgin, og tror ikke jeg vil trenge det nå heller. Når smertene har vært som verst, så har ikke Paracet hjulpet, men ellers har det fungert. Og dette med smerter har jo vært en berg og dalbane. Noen skal helst ikke ta smertestillende uansett hvor vondt det gjør, men der er ikke jeg. Kan jeg slippe å ha det vondt, eller redusere på smerter, så sier jeg ja takk til det som kan hjelpe meg.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Denne uken fikk jeg endelig innkallelse fra Sørlandet Sykehus. Ikke at jeg gleder meg, men det skal bli godt og forhåpentligvis slippe å ha det vondt. Men jeg er utrolig spent på hva som skal skje, for jeg har lest at det finnes ulike måter å fjerne stein fra urinlederen på. Jeg håper jo på at de kan knuses, men det spørs om jeg ikke skal i narkose da jeg ser at jeg skal ha samtale med anestesi.

Innkallelsen jeg fikk denne uken, den inneholdt to innkallelser. En innkallelse til en forundersøkelse, og en til kirurgi. Forundersøkelsen er allerede til tirsdag, og så er det satt opp operasjon tirsdagen etter. Forundersøkelsen ser ut til å være veldig grundig, og jeg må beregne å være på sykehuset i 5 timer. Først blodprøver, så skal jeg ta røntgen/EKG, deretter samtale rundt anestesi, og så samtale med turnuslege/sykepleier. Det er første gang jeg skal på urologisk poliklinikk. Jeg har heldigvis vært veldig lite på sykehuset, noe jeg er veldig glad for. Jeg liker ikke sykehus, og merker på akkurat det når jeg går inn på et sykehus. Jeg er veldig spent på forundersøkelsen, og jeg er veldig spent på hva slags inngrep jeg skal ha. Jeg er spent på å høre om det er flere steiner, og hvor store de er.

Jeg må også innrømme at jeg er veldig spent på hvor mye de vil fokusere på overvekten min. Der har jeg et par kjedelige opplevelser fra tidligere som gjør at jeg nok gruer meg litt ekstra til dette. Jeg har skrevet om leger, og helsepersonells holdninger til overvektige tidligere på bloggen, og da var det mange av dere som leser bloggen min som også har opplevd disse holdningene. Det er vondt at det skal være sånn blant enkelte leger, og sykepleiere. De av alle burde vite at all overvekt har en årsak, og de av alle burde vite hvor sårt og vondt dette er for mange. Man blir satt i en bås av en del helsepersonell på sykehusene også. Det skal ikke være sånn. Så jeg kjenner at jeg er spent og litt urolig for at de skal skylde på overvekten når jeg kommer dit, og så er jeg spent på om inngrepet i forhold til at jeg er overvektig. Når man har opplevd å bli behandlet dårlig av leger fordi man er stor, så sitter det godt i. Det er jeg sikker på at det er mange av dere som også kjenner på.

Det som var nytt for meg, og som var veldig fint, det var at når man fikk innkallelsen, så måtte man gå inn på en link for å svare på noen spørsmål elektronisk. Dette var vanlige spørsmål som medisiner, om man hadde hatt narkose før, om man tålte narkose, om man kunne ligge flatt osv. Nærmeste pårørende skulle også føres på. Det som var veldig fint med dette skjemaet, det var at sykehuset ønsket å vite om det var noe spesielt de kunne gjøre for at jeg skulle få den beste behandlingen som mulig. Jeg har aldri fylt ut et slikt elektronisk skjema før, og jeg ble positivt overrasket over at man kunne fylle inn en del selv slik at man som pasient kanskje ville få en mer positiv opplevelse. Og der benyttet jeg sjansen til å skrive litt om tidligere dårlige opplevelser rundt min overvekt, og at jeg forventet å bli behandlet med respekt. Jeg skrev også litt rundt lymfødemet mitt, og lipødemet. Jeg tenker dette er fint for de å vite litt om. Jeg synes det var så positivt at man fikk muligheten til å skrive litt dersom man hadde tanker rundt hva som skulle til for at man skulle få en positiv opplevelse. Så håper jeg det ikke bare ser fint ut på skjemaet, men at de faktisk leser det, og gjør sitt for at man skal få en god opplevelse. Jeg har møtt flere fantastiske leger, og sykepleiere, men det er disse få som man har opplevd negativt som sitter klistret.

Så endelig skjer det noe. Først forundersøkelse til uken, og operasjon uken etter. Jeg håper alt går som planlagt, og at de får ut det antall steiner som er der, og at jeg ikke vil få dette tilbake som noen gjør.

Jeg håper påsken din er fin der du er. Jeg har hjemmepåske, og har fine dager. Skjærtorsdag var jeg i Dyreparken med prinsene mine og datteren min. En fantastisk dag! Det var så herlig å se hvordan guttene storkoste seg. De er utrolig glad i dyr, og nordisk villmark og Kutoppen ble store favoritter. Stor stas var det også å kjøre traktor, og tog. Dyreparken er jo en helt fantastisk park, også for oss voksne som får oppleve barnas glede og iver.  Etter mange timer i Dyreparken, så var det hjem til mommo og lete etter påskeegg. Og eggene, de var jo nesten like store som guttene selv 🙂 Mommo har lov til å skjemme guttene bort litt 🙂 Jeg elsker tid med guttene mine, jeg elsker å ta del i deres liv, og se hvordan de vokser og utvikler seg. Jeg føler meg så utrolig heldig.

Jeg må legge til at mommo fikk det søteste, rosa påskeegget av guttene. Et egg fylt med mommos favoritter.

Ha en nydelig påskeaften. Vi blogges i morgen.

Så kom svaret. Endelig fant man årsaken til de intense magesmertene, og alt ubehaget jeg har hatt siden midten av januar. Endelig etter så mye prøver. Alle prøvene som var fine. Alle verdiene som var helt innenfor normalen. Jeg begynte jo å tro at det kanskje ikke var noe, men samtidig så måtte det være noe. Slike smerter, og ubehag, sånn skal man ikke ha det. Matlysten var helt borte i mange uker. Jeg gikk og brakk meg på butikken når jeg skulle handle. Til og med lysten på Pepsi Max var helt borte. Disse tingene har jeg aldri opplevd før.

Forrige uke var jeg på CT av nyrer og urinveier. Heldigvis var det CT og ikke MR. Jeg har aldri hatt MR, men jeg ser for meg at det er skrekkens maskin. Trangt og klaustrofobisk. CT gikk som en drøm. Jeg var forberedt på å kle av meg både det ene og det andre, men her trengte jeg ikke å ta av noen klær i det hele tatt. Litt ned med buksa pga glidelåsen, men ellers kunne alt av tøy beholdes på. En venn av meg tok den samme for kort tid siden, og måtte ta alt av klær. Jeg har konkludert at det måtte ha vært etter hans eget ønske hehe. CT’en tok noen veldig få minutter, så var det gjort. Sist jeg tok CT var på Radiumhospitalet før kreftroperasjonen, og det begynner å bli veldig mange år siden nå.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

På torsdag kom svaret på CT’en, og der fant de årsaken til magesmertene. Jeg sier heldigvis at de fant noe. Ikke at jeg er glad for det sånn sett, men med tanke på hvor vondt jeg har hatt, så er jeg lettet over at de har funnet ut hva det er, og at de kan gjøre noe med det.

Legen min hadde rett. Jeg har nyrestein, og nyresteinen ligger nå i den venstre urinlederen. Det er ikke rart at jeg har hatt så intense smerter. Jeg har hørt hvor smertefullt andre har opplevd det samme. Ser man bort i fra det å føde, så er dette de verste smertene jeg har opplevd. I tillegg til at de fant nyrestein, så har jeg også noen utposninger på tykktarmen, kalt divertikler. En veldig vanlig tilstand. Disse utposningene kan bli betente, og bla gi smerter. Mine var ikke betente viste CT’en. De kan ha vært det siden jeg også har hatt en del feber i denne perioden, men de er ikke betente nå. Ingen vet nøyaktig hvorfor divertikler dannes, men en fiberfattig kost kan forverre tilstanden. Derfor anbefales mat med rikt innhold av kostfiber, så her må jeg være enda flinkere fremover. Kosten min er ikke fiberfattig, men jeg har sikkert forbedringspotensiale. Divertikler kan oppstå i spiserøret, magesekken og tynntarmen, men de er vanligst i tykktarmen hvor de da oppdaget mine.

Nå er jeg henvist til sykehuset for videre behandling der, og legen har bedt om høy prioritering. For min del hvor steinen sitter i urinlederen, kan det bli aktuelt å gjennomføre noe de kaller en ureteroskopi. Behandlingen skjer under lokalbedøvelse eller i narkose. Legen fører et langt tynt instrument opp i urinrøret, videre inn i blæren og opp i urinlederne i retning nyren. Når instrumentet når frem til steinen, kan den brytes opp med laser. Denne prosedyren skal ha god effekt.

Så da er det bare å vente på innkallelse. Kjenner jeg er spent på hva som skal gjøres, og jeg er jo alltid spent på hvordan legen behandler meg som overvektig. Gruer meg alltid litt til det. Har møtt for mange leger, og helsepersonell som har sine fordommer mot overvektige. Men for all del. Mange er motsatt også, så jeg skal ikke grue meg for mye på forhånd, men være forberedt.

I går hadde jeg flotte damer på besøk. Neste uke har jeg bursdag, og jeg synes det er koselig å invitere til et lite selskap i den anledning. Alle disse har jeg trent sammen med i ulike settinger. Fantastiske damer som det bare er så herlig å være sammen med. Vi skravler og ler i time etter time. Jeg er så takknemlig for å kjenne så mange flotte mennesker som får meg til å smile, og føle meg vel.

I dag blir en rolig lørdag, og i morgen skal jeg ha et lite familieselskap. Da kommer også prinsene mine, og gjett om jeg gleder meg til å se de igjen. I følge Henry som er eldst, så har de laget en bursdagsgave til meg, men han kunne ikke si hva det var, så jeg er så spent.

Litt om trening helt til slutt i dag. Har du lyst til å starte å trene, og bor i Kristiansands området, så har vi plass til et par, tre til på treningsgruppen vår. Vi er i dag kun jenter, men menn er veldig velkomne til å trene sammen med oss de også. Vi er en gjeng på 8-9 damer som trener sammen med en personlig trener hver mandag mellom 1830-1920 på Rona. Fantastisk gode timer med varierte øvelser. Vi bruker mest egen vekt, men det hender vi også har strikk, og manualer. Her blir hele kroppen trent, og det å trene en gang i uken er en start for mange. For mange har dette vært en start for mer aktivitet. Har du lyst til å være med i treningsgruppen vår, så ta kontakt med meg for mer informasjon. Du må ikke være overvektig for å være med, men et ønske om å starte opp å trene, og kanskje gjøre det du har tenkt på så veldig, veldig lenge.

Jeg likte meg på skolen. Jeg likte å lære, jeg hadde mange gode venner og kan aldri huske at jeg gruet meg til skoledagene. Jeg opplevde aldri mobbing på skolen, og jeg havnet i en fantastisk klasse med et utrolig godt samhold, en klasse hvor vi fikk lov til å gå sammen helt til vi gikk ut av 9.klasse. En slik klasse, og det grunnlaget som klasseforstander Årstad la allerede første dag i 1.klasse, det gjorde at min skoletid var en utrolig fin tid. Men noe var det likevel som gjorde at ikke alle dagene var fylt med bare sol og latter, men jeg hadde på en måte glemt det litt i alt det fine, men etter å ha lest Solveig Kloppens spalte på Klikk.no denne uken hvor hun skriver om redselen for gymtimene, så husket jeg plutselig veldig godt hva som klarte å legge en demper på noen av skoledagene, men egentlig ikke før jeg kom over på ungdomsskolen. I likhet med Kloppen, så er det nok mange som kan huske de rosa turndraktene vi måtte ha på oss, og så gymskoene da. Og det er nok mange som minnes gymtimene med frykt.

Foto: Fædrelandsvennen

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Gymtimene. Hjelp som jeg gruet meg til disse timene når jeg kom over på ungdomsskolen. På barneskolen var gymtimene mer lek enn alvor. Joda, vi hoppet bukk, løp 60 m og hadde idrettsdag, men da var det helt greit når det var noe man ikke klarte. Vi hadde masse ballspill, vi brukte kroppen masse gjennom ulike leker. Jeg tror de fleste følte at vi mestret mer enn det motsatte. Klart at jeg hadde denne klumpen i magen når bukken kom frem, men jeg mener selv å huske at jeg fikk lov å slippe å hoppe. Gymtimene på barneskolen har jeg ingen dårlige minner fra egentlig annet enn dusjen etterpå, men det er en annen historie. Det var ingen full jubel når det nærmet seg gymtime, for jeg hadde selvinnsikt. Jeg var en av de som kom aller sist når vi skulle løpe, og som ikke skrøt av tiden min på 60 m, men det gikk liksom helt fint.

Men så kom ungdomsskolen. Tre år med gymmareritt. Der skulle man prestere. Der var det ikke snakk om å finne alternativer dersom det var øvelser man ikke mestret. Der følte jeg vel at enkelte lærere hadde som mål å gjøre gymtimene til en helvete for de som ikke akkurat var skolens idrettsstjerner. Det var vel egentlig ikke noe bare jeg følte, det var sånn det var, og som flere fikk føle. Her skulle man prestere på høyt nivå. Her var det ingen som slapp unna, heller ikke på den jækla Cooper testen. Den skulle alle gjennomføre, og var du borte dagen den skulle gjennomføres, så ble ikke det glemt. Da måtte du ta den neste time. Enkelte lærere herset oss rundt, og jeg følte de elsket å gjøre gymtimene til et helvete for oss som alltid var de dårlige. De som alltid kom sist. Tenk hvor fine gymtimene hadde vært om de hadde sett at ikke alle er like, og lagt til rette for det. Det legger ikke grunnlaget for å bli glad i fysisk aktivitet når man opplever slike lærere. Lærere skal se det beste i elevene. Ikke tråkke dem ned.

Jeg husker en lærer spesielt godt. Heldigvis var det ikke vår faste gymlærer, men vi var så uheldige å ha han som vikar ganske lenge. Skolens verste gymlærer for oss som ikke hadde like god fysikk som en del andre. Jeg svettet av redsel før hans timer. Jeg hørte stemmen hans jome gjennom hode mitt. Måten han behandlet oss på, hånet oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en melding med fra mamma foran hver time slik at jeg slapp timene hans. Han fikk de flinke til å le av oss andre når vi ikke mestret. Jeg husker ennå følelsen av å løpe mot bukken, og vite at man aldri ville komme over. Jeg husker følelsen av å stå der foran bukken, og nok en gang føle seg mislykket og tjukk fordi jeg ikke kom over. Jeg våget ikke å heve stemmen. Ingen andre våget heller.

På videregående så fortsatte jeg å grue meg til gymmen, men nå hadde jeg også blitt litt tøffere. Det første året var litt så som så, men i andre klasse, da våget jeg å snakke. Jeg våget å fortelle hvordan jeg opplevde gymtimene. En ting er å ha gym med klassen, en klasse hvor jeg ikke kjente noen i starten, men hallen vi hadde gym i var stor, så her var det flere klasser som hadde gym, og det gjorde ting enda verre. I første klasse var vi en liten gjeng jenter som ofte hadde en grunn til og ikke ha gym. Vi hadde nok ofte mensen. Da satt vi på bakerste rekke i hallen og så på de andre. Vi ble sikkert sett på som late og giddalause av idrettsutøverne i klassen, men det var godt å være flere som følte på det samme, og det var godt å protestere på vår måte. Om det hjelp, det er jeg usikker på. Men i andre klasse tok jeg motet til meg og pratet med gymlæreren. Jeg fortalte hvordan jeg følte det, og hadde det. Hvordan jeg gruet meg til gymtimene. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Læreren hørte og gjorde noe med det. I hver gymtime etter var det flere av oss som fikk lov til å trene på treningsstudio som et alternativ. Vi hadde et veldig bra treningsstudio i nærheten av skolen, og der ble vi tatt så godt i mot, og vi fikk gjort noe vi mestret og likte. Det skulle ikke mer til for at gymtimene fra den dagen gikk fra helvete til himmelen.

Jeg er usikker hvordan gymtimene er på skolen i dag, etter så mange år. Datteren min var god i idrett, og elsket fysisk aktivitet, så det var egentlig sjeldent noe tema da hun var skoleelev. Men jeg håper så inderlig at man er kommet lengre enn da jeg gikk på skolen. Jeg håper og tror at lærerne ser alle, og  legger til rette for at alle skal få en positiv opplevelse av fysisk aktivitet. Det legger et så utrolig viktig grunnlag for veien videre. Jeg skal ikke skylde på gymtimene for at jeg ble tjukkere i løpet av årene, eller at jeg aldri ble en stjerne i idrett, men at det gjør noe negativt med en, det er det ingen tvil om. Jeg hadde en gjeng fantastiske venninner som elsket håndball, og som var gode i håndball. De fikk meg med på håndball. Jeg ble ingen stjerne, og syntes det var helt ok å sitte en del på benken, men jeg var med. Jeg deltok på treninger, og var en del av noe. Når de andre satset videre på håndballen, så gikk jeg over til volleyball en kort periode. Men så ble det stopp. Det tok mange år før jeg fikk oppleve treningsglede, men den har jeg funnet. Jeg fant den i voksen alder, men det og endelig få kjenne på den, og kjenne på hva trening betyr for meg, det er en fantastisk følelse, og en utrolig viktig følelse.

Debatten har rast denne uken etter at 6 norske, utrente kjendiser skal komme i bedre form, og ned i vekt. Med seg til å hjelpe seg på veien, så har de bla tidligere langrennsløper, Martin Johnsen Sundby. I programmet, så følger de en ganske ekstrem diett i tillegg til et tøft treningsopplegg. Etter første program, så raste kritikken, og influencer Linnea Myhre var vel den som reagerte sterkest når hun kalte programmet jævlig, og lurte på om det ikke var noen voksne til stede. Myhre har etter sitt twitterinnlegg fått folk forbanna på hver sin kant. Bakgrunnen for kritikken hennes er at alle skal spise samme mat, og mengde i 16 uker, og at måltider byttes ut med bla proteinshake, ingefærshot + vitaminpiller, eller 30 gram gresskarkjerner. Myhre har tidligere vært åpen om sitt egen anoreksi, og mener at et program som dette kan bidra til å skape et feil bilde av hvordan god helse og livsstilsendring egentlig ser ut.

Jeg var en av nesten 190000 nordmenn som så første program av 16 uker i helvete. Jeg reagerte nok ikke like sterkt som Linnea Myhre, og synes nok ikke programmet var for jævlig, men jeg er veldig enig i kritikken som kom mot det ekstreme kostholdet de skal gjennomføre i 16 uker. Jeg vet at skal man oppnå store endringer på kort tid, så må man følge en ganske ekstrem kostholdsplan, men så var det dette med endringer over tid. Man kan ikke leve på en slik diett over tid. En slik diett kan ikke være en del av hverdagen. Konseptet er jo å vise hva man kan oppnå på kort tid med ekstreme virkemidler, og her er jo kostholdsplanen den ekstreme biten. Treningsbiten, den synes jeg er ganske inspirerende å se på, og personlig tror jeg at jeg kan få en del gode treningstips i løpet av ukene programmet sendes. Når jeg hørte om dette programmet for første gang, så tenkte jeg at kjendisene var heldige som skulle få trene hardt og målbevisst i 16 uker. Skulle gjerne vært der selv liksom, men det var helt til jeg så kjendisene slite seg opp unnarennet i Holmenkollen, mange av de med ekstra kilo på ryggen. Kostholdsdelen i programmet, der finner jeg ingen inspirasjon. Det blir for ekstremt.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg skjønner deler av kritikken som Myhre og en del andre har kommet med. Jeg skjønner at de som har et trøblete forhold til mat vil finne et slikt program ekstra utfordrende. Vi voksne som ikke har det samme dårlige forholdet til mat, vi voksne mennesker som klarer å ta selvstendige valg, det er ikke vi som er mest utsatt for slankeretorikk og kroppsfokus. Tenk deg at du er 13, 14 år gammel, og føler deg tjukk, og dette er blitt et stort fokus i livet ditt. Jeg er sikker på at vi er mange som kjenner oss igjen om vi går tilbake til egen barndom. Og når man som ung ser disse kjendisene få et bedre liv på så kort tid ved å spise minimalt, og trene masse, da vil mange av disse unge bli inspirert, men høyst sannsynligvis ikke på en sunn måte.

Å slanke seg, eller legge om livsstilen sin, det er for mange et lite personlig helvete. Det er tøffe tak for veldig mange, både fysisk og psykisk. Jeg vil tro at alle som leser bloggen min i dag har vært i denne slankebobla hvor man har satt seg hårete mål, spist minimalt med mat, og startet med tøff trening. Så har vi nok alle ulike erfaringer med resultatet. Jeg tror de fleste har dårlige erfaringer. Slankekuren som ikke fungerte. Treningen som ble for tøff, og for mye. Jeg tror ikke på ekstreme slankekurer, men jeg tror på langsiktig livsstilsendring. Noe man kan leve med hver dag i årene fremover.

Visst man går en del år tilbake, så var jeg en av de som aldri så på slankeprogrammer på tv, eller programmer som handlet om overvekt. Det var for sårt for meg. Det ble for personlig på en måte. Jeg kunne heller ikke snakke om vekt, og kropp. Tårene kom som regel ganske fort. Jeg var veldig klar over situasjonen min, men når jeg ikke klarte å gjøre noe med det, så ble det for sårt for meg. Og jeg har hatt mange vonde år, og masse negativt tankekjør pga den store kroppen min. Alt dette snudde seg når jeg innså at jeg måtte tenke langsiktig. Jeg måtte ta det skritt for skritt, og jeg måtte tenke helse først. Nå snakker jeg gjerne om kropp og overvekt, og jeg kan gjerne se programmer på tv som omhandler dette.

Jeg kommer nok til å fortsette å se 16 uker i helvete, men går jeg glipp av et program, så er det ingen krise. Jeg vil nok ta til meg alle gode treningstips som dukker opp. Jeg skulle ønske at programmet hadde et annet kostholdsfokus, og at varige endringer hadde stått i fokus. Men her skal jo Discovery selge inn et konsept, og konseptet er ikke en varig endring, men en kickstart. Her skal man oppleve størst mulig endringer på kort tid. Så får vi voksne selv gjøre våre vurderinger, og ta godt vare på barn som står i en vanskelig situasjon med å fortelle dem det de trenger å høre, og hjelpe dem på en sunn og god måte.

Har du sett 16 uker i helvete, og hva tenker du om konseptet?

Ingen nyttårsforsetter. Ingen dietter. Ingen hårete mål. Ingen kaving, eller jaging. Puste med magen. Mange ønsker. Mange mål. Kjenne på mestring. Godta nedturer. Godta dårlige valg. Bli sjef i eget hode. Kjenne på glede over små, og store fremskritt. Være målbevisst. Trene like bra. Øke kondisjonen. Bli sterkere. Klare å ta flere små grep rundt kosten. Bli mer glad i meg selv. Klarer jeg dette i 2022, så blir det et fantastisk år! Visst jeg i tillegg legger til å våge å gå inn på datingsider, så er jeg der. Men det siste, det er veldig usikkert, og ikke viktigst.

Velkommen hverdag – jeg er så utrolig klar! Treningstøyet ligger klart hver dag, og joggeskoene er innmari glade for at de blir så mye brukt som de blir. Godt jeg har flere par. Det å finne joggesko i flertall i skohyllen min, det er jeg stolt av. Jeg har vel aldri i mitt liv hatt fire par joggesko som alle blir brukt på trening. I tillegg til disse parene, så har jeg to par som jeg bruker ute på tur. Og et par fjellsko. Jeg merker at det å kikke på joggesko for å prøve å finne noen fargerike og gode joggesko, det er blitt moro.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Fy flate, så langt jeg har kommet. Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er altfor lite flink til å klappe meg på skuldrene, og fortelle meg selv hvor flink jeg har vært. Når personer jeg møter skryter av viljen og innsatsen min, så blir jeg litt sjenert, og vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er ikke vant til å skryte av meg selv, og er forferdelig dårlig på å ta i mot komplimenter generelt.

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble veldig fort sliten, og den ble ofte dønn sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og lure seg unna. Det var lettere å spise enn å være aktiv. Alt annet var jo så tungt. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre ser på som lett, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen opp i gjennom, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som mulig, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller ikke gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt.

Jeg kunne klage jeg også, og gjett om jeg klagde ofte. Spesielt klagde jeg når vi var ute på tur, og når jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Bakker betydde pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene. Når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de lette turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se de jeg gikk på tur med snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at jeg ville få det så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Nå er det ikke så sårt å snakke om lengre. Nå er mye fortid, en fortid jeg aldri vil oppleve igjen. Dessuten er det jo helt sant: jo bedre fysisk form man er i – jo, lettere blir hverdagen som overvektig. Jeg kjenner meg godt trent i en stor kropp. Jeg er sikkert mye bedre trent enn mange slanke som jeg passerer på min vei. Så det å ha som mål å bli i en bedre fysisk form, det er en stor og viktig gevinst. Og dette året skal jeg jobbe, og vinne.

Foto: Fædrelandsvennen

Etter jeg startet veien mot et lettere liv, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg hater fortsatt bakker, og vil sikkert alltid gjøre det, men jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Jeg blir også fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av de siste årene som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen.

Og husk:  ingen av oss skal bli verdensmestre. Vi har ingenting å bevise overfor verken den ene, eller den andre. Vi skal gjøre det for oss selv. Ikke fordi andre vil vi skal gjøre det. Det er du som skal være klar, det er du som skal ønske det, og det er du som skal gjennomføre det på dine premisser. En tur til postkassen kan være ditt mål, og din seier. En tur i nabolaget. Kanskje vil du utforske de flotte turområdene du har rundt deg. Husk også at det finnes en haug av gode forslag til hjemmetrening på nettet dersom du synes det å gå på treningsstudio er en dørstokkmil. Jeg synes det er utrolig vanskelig å trene hjemme selv om jeg har både manualer, step, strikk og vektstang, men for andre kan hjemmetrening fungere optimalt. Jeg har ei datter som er helt rå på hjemmetrening. Stort sett hver dag trener hun økter hjemme, og det er økter som mora svetter av bare ved ¨tenke på. Jeg er storfornøyd med ” mitt ” treningsstudio som jeg tar turen til 5, og noen ganger 6 ganger i uken., og jeg har aldri opplevd noe negativ der. Der er mange muligheter, og det er du som bestemmer din vei. Og veien, den tar du skritt for skritt.

HUSK også : Det er ALDRI for sent å gjøre en endring

Selv om man på forhånd ikke har tenkt tanken, og ikke frykter noe, så kjenner man pulsen litt. Jeg kjente at pulsen gikk litt raskere. Jeg tenkte jo tanken ” tenk visst.” Et øyeblikk hadde jeg lyst til å avbestille timen, men fornuften seiret. Skulle de finne noe, så er det bedre at man finner det nå enn senere.

Vi er heldige med mye i Norge, bla så får kvinner mellom 50 år og 69 år tilbud om mammografiscreening. Nå er jeg blitt så voksen at jeg fikk time til mammografi for to uker siden. Jeg har tidligere tatt mammografi to ganger, den ene gangen er kanskje tre, fire år siden etter at jeg hadde hatt en byll på den ene brystet. Ei lita stund etter at de hadde tømt byllen, så fikk jeg innkalling til mammografi på sykehuset. Akkurat den undersøkelsen husker jeg som om det var i går. Det var da de mente at de hadde funnet noe på bildene, og jeg måtte inn til nye undersøkelser hos en lege. Jeg husker verden raste sammen et lite øyeblikk der. Etter grundige undersøkelser, så var det rester av byllen de hadde funnet. Fra en verden som hadde rast, så følte jeg meg som verdens heldigste. Et lite øyeblikk så hadde man kjent på frykten og redselen, men nå var det lettelse og gledestårer.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Da jeg var på mammografiscreening for to uker siden, så skulle legen først se litt på brystene mine før man får brystene skviset sammen i denne mammografimaskinen. Det føles som om de blir helt flate, og det er et godt trykk man får. Det er ikke smertefullt som noen mener, men det er jo litt ubehagelig når man føler at brystene plutselig blir presset sammen til pannekaker omtrent. Litt lur føler man seg der man står, men for en viktig undersøkelse dette er. Jeg håper alle som er med i mammografiprogrammet følger opp timene de får. Man følges opp hvert annet år. Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner. I 2020 fikk 3424 kvinner i Norge brystkreft. Mammografiprogrammet har som mål å redusere dødeligheten av brystkreft blant kvinnene som inviteres, og oppdage sykdom i et tidlig stadium, der sjansene for mer skånsom behandling og å kunne beholde brystet er større. Innføringen av organisert mammografiscreening for kvinner i alderen 50-69 år har ført til en betydelig reduksjon i dødelighet av brystkreft blant kvinner i Norge. Det viser en stor studie fra Kreftregisteret.

I løpet av ti minutter så hadde legen sett på brystene, og undersøkelsen gjennomført. Jeg ville uansett resultat få brev fra sykehuset i løpet av 1-4 uker. Takk og lov at de understrekte at jeg kom til å få svar uansett. Visst ikke så hadde jeg fått småpanikk når det dukket opp brev fra sykehuset i Digipost med svar på mammografiscreeningen på torsdag. Pulsen gikk en del raskere når jeg logget meg inn i Digipost. Jeg kjente litt på denne usikkerheten, og jeg dro et lettelsens sukk da jeg så overskriften: Mammografibildene viste ikke tegn til brystkreft. Puh!

Jeg har jo en gang tidligere fått en beskjed som ikke var den samme som jeg fikk etter mammografiscreeningen. Beskjeden om at de hadde funnet kreft. Jeg har kjent hvordan verden raste sammen rett foran meg. Jeg har kjent på frykten for å dø.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Kraftige blødninger fikk mine alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Ikke sånn skikkelig. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet. Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. Akkurat på denne dato for 19 år siden var jeg ferdig operert, og straks klar for overflytting fra Radiumhospitalet til Sørlandet Sykehus

Det er så viktig at man stiller opp når man får time til mammografiscreening, og det er så viktig at man tar på alvor når man merker endringer i kroppen generelt . Mine blødninger i 2002 kunne fått katastrofale følger om jeg hadde oversett de. Krefttypen jeg hadde var svært aggressiv, og hadde spredd seg som ild i tørt gress. Tar man endringer på alvor, så kan det bety så mye for. Heller et lege besøk for mye enn et for lite.

Jeg har fått et nytt familiemedlem. En nyinnflytta sak som i utgangspunktet ikke var særlig velkommen. En sak jeg har et hatforhold til , så må jeg altså prøve å bli glad i denne saken, eller i det minste godta at den er her. At saken kan bli en venn, den er vanskelig å se, men kanskje kan vi jobbe mot det samme målet.

På torsdag flyttet denne saken inn hos meg

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Mitt nye familiemedlem, det er en badevekt. En sort badevekt. Det er år siden jeg hadde en badevekt i hus. De gangene jeg har veid meg, så er det ikke noe som har skjedd her hjemme. Nå fikk jeg klar beskjed fra fastlegen min om å skaffe meg en vekt. Grunnen er selvsagt Saxenda. Når jeg nå har begynt på denne slankesprøyta, så må jeg helt klart følge prosessen, så da var det bare å krype til korset, om det kan kalles kryping da. Det satt langt inne å kjøpe meg vekt. Veldig langt inne.

Jeg hater badevekter. Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står klar til å le hånlig når man går på den. Selv om tallene mine går nedover, så føler jeg likevel at vekten tror den er mer sjef enn meg. Selv om tallene går nedover, så kjenner jeg likevel panikken hver gang jeg vet jeg skal få dommen. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på.

For min del så startet nok mitt hatforhold til vekt på barneskolen. Jeg gruet meg så til å bli veid hos helsesøster eller skolelegen, og det er spesielt en episode som har brent seg fast. Jeg gikk i 4.klasse. Jeg skulle veie meg hos skolelegen. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var annerledes i forhold til kropp, og jeg var heller ikke alene om å ha litt valpefett som ei venninne av mor kalte det. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle løpe, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke hadde lyst. Han var streng i stemmen. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?” Nå var stemmen enda strengere…

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret mye seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det den riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt. Etter det hatet jeg virkelig å veie meg. Jeg kan liksom ikke helt se for meg at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne fæle tingen. Når legen min lurer på hvordan det går med vektnedgangen, og begynner å gå mot vekta, så kjenner jeg panikken komme. Den vekta skal ikke jeg på. Jeg har lovet legen å kjøpe meg vekt. Nå har jeg holdt avtalen vår. Og jeg skal bruke den.

Etter starten på Saxenda, så har vekta begynt å gå nedover igjen. Hurra! Jeg var på vekta ved oppstart, og i forrige uke, og jeg er veldig fornøyd så langt. Så det store sjokket fikk jeg jo ikke når jeg tok i bruk den nye vekten min for aller første gang, men det er en kjapp prosess. Kjapt opp, se tallene og lynraskt av igjen. En gang i uken skal jeg gjennom marerittet, iallefall de første månedene. Deretter kan jeg gå over på en gang i mnd. Så lenge tallene er gode, så skal det nok gå fint. Bestevenner blir vi aldri, men det trenger vi heller ikke å bli. Vi gjør begge den jobben vi skal, og det holder lenge.

Jeg er nå på maxdose på Saxenda, og har gått snart en uke på maxdose. I løpet av 12 uker på maxdose, så skal man ha gått ned 5% av kroppsvekta for og kunne fortsette på den. Derfor er det jo kjempeviktig at jeg følger med. Antageligvis vil jeg kjenne på en super motivasjon om tallene fortsetter å gå nedover, og jeg vil jo se at ei vekt også kan være til god hjelp i prosessen jeg er i nå.

Det gjøres undersøkelser på det meste, og det har også blitt foretatt undersøkelser på hvilke dager man bør veie seg på, og det er ikke mandager som sikkert mange tror. Helt utrolig at det skal bety noe hvilken dag man veier seg på, men det skal visst ha en betydning sier undersøkelser. Flere faktorer skal kunne påvirke vekten, og derfor er det altså ikke uten betydning når du går på vekten. Om du har vekt hjemme, og bruker den flittig, så kan jo dette være noe å tenke på sier disse undersøkelsene :

1. Vei deg en gang i uken, eller eventuelt én gang annenhver uke, så får du et mer realistisk bilde av om vekten er på vei i riktig retning.

2. Vekten kan svinge med opptil hele 2,5 kilo om dagen. Så derfor bør du veie deg på samme tidspunkt hver uke, om morgenen, etter at du har vært på toalettet for å få et mest mulig riktig bilde. Og vei deg alltid på onsdager. En finsk studie viser at vekten svinger minst midt i uken. Så onsdag er dagen for å veie seg altså.

3. Noter tallet på badevekten, men ikke legg så mye mer i det. Kjenn heller etter hvordan klærne sitter.

Ha en nydelig lørdag der du er. Jeg skal i ettermiddag sette meg i bilen, og kjøre mot Arendal hvor jeg skal passe på prinsene mine til i morgen formiddag. Det er alltid fint å være med guttene mine. Alfred som er den yngste, han blir to år neste søndag, og Henry som er storebror, han blir 3 år uken etter. Tiden går så fort, og de er blitt så store. Man må virkelig nyte tiden sammen med de. Det er så fantastisk når guttene mine kommer løpende mot meg med åpne armer når de ser meg, da smelter mommohjertet helt. Nyt dagen! Vi blogges i morgen.

Jeg har passert 50 år. Faktisk er jeg blitt 51. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 80 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 80 år, men det er vel mer kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg altså 51 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Bortsett fra en vekt man ikke er fornøyd med, en fot som er ganske betent, og det faktum at man har lymfødem, så fungerer kroppen etter forholdene bra. Man må nok bli flinkere til å sette pris på de tingene i livet som er gode. Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus.

I dag tenkte jeg å skrive litt om positive nyheter for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så vet dere at jeg for to uker siden skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som jeg leste om forleden dag.

Ny forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en ny studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 50 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Og visst du lurer på hvor jeg har kjøpt de flotte jakkene jeg har på meg, så er begge fra Twentyfour.

Ha en nydelig lørdag! Vi blogges i morgen.

Kilde: Forskning.no

De første sprøytestikkene er satt. For hvert stikk jeg setter, så er det et håp. Et håp om at innholdet i denne sprøyta kan hjelpe meg.

Denne uken startet jeg på Saxenda som sprøyten heter. Saxenda er godkjent for å hjelpe personer med fedme, overvekt og vektrelaterte helseproblemer. Dette legemiddelet kan fastlegen skrive ut på blå resept, men det er et legemiddel det må søkes individuell refusjon på. Det betyr at søknaden fra fastlegen må via Helfo.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

” Alle ” kan ikke få Saxenda. Ut i fra det jeg har lest, så skal man ha en BMI på over 27, men så kommer også dette med vektrelaterte helseproblemer inn i bildet. Da snakker vi bla om diabetes 2. Derfor er dette noe man skal ta en diskusjon med fastlegen rundt. Jeg tenker det er viktig at det finnes krav og grenser for at man skal kunne få sprøyta. Samtidig så er det jo også viktig å understreke at man bør ha en plan før man starter opp med medisinen. Med å ha en plan, så betyr det at man ikke bare kan leve som før, lene seg tilbake, og vente på resultatene. Man må som ved andre vektrelaterte opplegg, endre. Man må ha en plan for mer aktivitet og trening, og man må ha en plan for endringer i kosten. I løpet av døgnet bør man gå i minst 30 minutter, eller trene hardt (høy puls) i 5-15 minutter. Helst begge. Mirakelkuren er ennå ikke oppfunnet mot fedme, så Saxenda er naturlig nok heller ikke et mirakelmiddel, og man skal redusere kaloriene, og øke den fysisk aktiviteten. Selv med store helseutfordringer, så kan de aller, aller fleste gjøre noe aktivitet. Man må bare legge en treningsplan som passer ens egen helse. Og husk at alt er bedre enn ingenting.

Saxenda inneholder virkestoffet liraglutid, og dette virkestoffet påvirker appetitten. Kjernen av Saxendas virkemåte er appetittnedsetning, som vi vet er et svært viktig for mange av oss som sliter med overvekt. Mange av oss kjenner til det å overspise og ignorere kroppens metthetssignaler. Får man kontroll på appetitten og kaloriinntak, så vil man oppleve å gå raskere ned i vekt. Jøran Hjelmesæth, som er professor ved Universitet i Oslo og leder av Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst mener at medisinen har et stort potensial til å hjelpe folk ned i vekt og vedlikeholde vekten. Hjelmesæth er også klar på at Saxenda ikke er en vidundermedisin, men et nyttig hjelpemiddel.

Saxenda er en sprøytepenn hvor man trapper opp gradvis med større og større dose. Jeg har nettopp startet, og startdosen er på 0,6 mg. Hver uke skal man øke til man når maxdosen på 3 mg. Jeg skal stå på 0,6 i noen dager til, så jeg er helt i startfasen. Foreløpig har jeg ikke de store erfaringene å fortelle om, men jeg merker nok litt dette med metthetsfølelse. Denne håper jeg blir sterkere, og mer merkbar når jeg nå snart skal øke på dosen. Ingen bivirkninger ennå, men igjen, jeg er helt i starten.

Vanlige bivirkninger av Saxenda er kvalme, diaré, forstoppelse, hodepine, oppkast, lavt blodsukker, nedsatt appetitt, opprørt mage, tretthet, svimmelhet, magesmerter og endringer i enzymets (lipase) nivåer i blodet. Kvalme er mest vanlig når du først begynner med Saxenda, men reduseres over tid hos de fleste, ettersom kroppen blir vant til medisinen. Jeg har ikke kjent på kvalmen etter de første sprøytestikkene, men det kan jo absolutt komme.

I og med at jeg har kjent litt på denne metthetsfølelsen, så har jeg tro på at den vil bli sterkere utover i opptrappingen. Og med en tidlig metthetsfølelse når jeg spiser, så sier det seg selv at mindre kommer inn i munnen min, og ned i magen. Så der er jeg utrolig spent på dagene fremover.

Jeg tror ikke at sprøyta vil få meg til å rase ned i vekt. Jeg er det man kaller en veldig forsiktig optimist. Det er ikke sikkert den fungerer i det hele tatt på meg. Vi mennesker er forskjellige i forhold til hvordan vi  reagerer på medisiner. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er blant de heldige, og at den har en hjelpende effekt sammen med all treningen min. Jeg tror vel man skal avslutte behandlingen etter 16 uker etter man har kommet til maxdosen dersom man ikke har gått ned minst 4 % av startvekten. Jeg vet at veldig mange har hatt en veldig god effekt. Jeg har lest om personer som har mistet både 20 og 30 kg. Ei venninne nærmer seg 20 på 10-12 mnd. Jeg har selvsagt også lest om de som ikke har særlig effekt. I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok. ”

Nå er jeg spent på tiden fremover. Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe meg med å gå ytterligere ned i vekt. Jeg tar gladelig dette stikket hver dag dersom det vil hjelpe meg i kampen mot kiloene. Jeg føler vel at jeg ikke alltid er blant de heldige, så derfor er jeg veldig forsiktig optimist. Jeg skal fortsette å trene like mye, og jeg skal bli flinkere i forhold til kosten. Sprøyta motiverer meg faktisk til å endre litt på tankene rundt hva, og hvordan jeg spiser. Det er her jeg nok vil kunne oppnå mest, men jeg håper sprøyten vil kunne hjelpe meg ytterligere, og gi meg den viktige boosten som jeg virkelig trenger nå.

Fortsettelse følger…..