Dagene er fine, og livet er utrolig godt for tiden. Det skjer så mye, og jeg er så takknemlig. Det eneste jeg mangler er vel en flott mann i livet mitt. Men datingverdenen er en skummel verden, og en verden jeg absolutt ikke er vant til å vandre i. Jeg tror aldri jeg vil bli helt komfortabel med det og skulle date. Livredd for at det skal bli kleint, ikke verdens beste på smalltalk og så er jeg jo ikke akkurat Barbie, og det ligger i bakhodet kan man si. Når man også er blitt voksen, og har et langt ekteskap bak seg, så er man nok også veldig bevisst på hva man ønsker, og hva man ikke ønsker. Dating, det kan bli et eget blogginnlegg en annen dag.

Vektproblematikken følger meg jo også som en “bestevenn” , men når det skjer mye positivt, så klarer man å skyve det litt lengre bak i hodet heldigvis, men jeg er nok der jeg ikke vil være, at vekten får for mye fokus. Jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med utfordringene, det er meg. Det er utfordrende når ikke alt spiller på lag med meg. Det er utfordrende når både lipødemet og lymfødemet ikke akkurat er bestevennene mine slik bestevenner faktisk skal være. Det er mye smerter, det sprenger masse, huden er hard og vond. Lite kan gjøres med akkurat dette, men jeg må være flink til å trene, og til å være i aktivitet. Det er jeg flink til, men jeg må være mer enn flink. Jeg må være veldig flink. Treningen må intensiveres. Jeg får som regel 4 treningsdager, men jeg skal opp i 5. Det hadde jeg før sommeren. Treningen gir meg så masse, og jeg kjenner hvor mye den betyr for kroppen når øktene er ferdige. For ikke å snakke om samvittigheten, og de gode følelsene for å ha gjennomført.

Jeg har nok en tendens til å henge meg opp i det jeg ikke får gjennomført mer enn det jeg faktisk får gjennomført. Rare hodet mitt. Skulle det av ulike grunner bli en treningsuke på 3 dager, så er jeg liksom ikke fornøyd fordi det ikke var de fire som målet mitt er. Målet mitt er også at jeg må pushe meg selv mer, være mer streng og utfordre meg selv mer. Så lett å si, men ikke alltid så enkelt å gjennomføre. Jeg skulle hatt mer av staheten min på alle fronter. Men flink til å trene, det er jeg.

Jeg er fornøyd. Jeg er det. Etter en sommer hvor treningen ble så som så, så er jeg tilbake i et godt treningsmønster, og jeg er ikke redd for at jeg kommer på feil spor. Trening er blitt en rutine i livet mitt, og en viktig ting, så det vil ikke endre seg, heldigvis. Jeg er så trygg på at trening alltid vil være en viktig del av hverdagen min…men det må flere grep til for at vekten skal gå ned og ikke andre veien, og disse grepene, de er så uendelig vanskelige. Hvor er viljen av stål? For jeg har den…et sted.

Hvilke grep må tas? Det er tanker som jeg tenker mye om dagen. Jeg er drittlei alt dette. Vekten må ned. Saxenda, den fungerte i første runde, og kiloene gikk av, men så stoppet det, og da kom de nok på istedenfor at det fortsatte nedover. Fastlegen mente vi burde prøve på ei ny runde, så da er jeg i gang med det. For mange så fungerer jo denne helt gull, og jeg kjenner at jeg også gjerne skulle ha vært der. Etter all god jobbing, så føler jeg at jeg hadde fortjent det, men kroppene våre er vel såpass ulike at resultatene også vil være ulike. Nå skal jeg prøve en ny runde med Saxenda, så får vi se hvordan den fungerer denne gangen. Visst ikke, så må vi nok tenke i andre baner. Legen fortalte om den nye sprøyten som kommer. Jeg tror jeg har blogget om den. Sprøyten har enda bedre resultater enn Saxenda og de andre sprøytene som finnes. Den er på markedet i USA, men den er visst ennå ikke godkjent i EU. Så legen visste ikke helt når den kunne være på det norske markedet, men han mente bestemt at den ville bli godkjent i EU med de gode resultatene den har i USA.

Jeg vet mange av dere er negative til disse sprøytene, og det har jeg full respekt for. Men jeg prøver det som prøves kan. Når man har vært en størrelse for stor mesteparten av livet, og virkelig ønsker en lettere kropp, da prøver jeg det jeg kan. Mirakelkuren mot overvekt, den er ikke oppfunnet, og vil nok neppe bli det heller, men om noe kan hjelpe meg på veien, så tar jeg all den hjelpen som finnes. Jeg tenker selv, men stoler også veldig på legen min, og vurderingene han gjør. Nå blir det Saxenda en periode til, og visst lite skjer, så må det hardere skyts til. For meg handler det ikke om å bli komfortabel med kroppen. Det handler ikke om å godta at jeg er som jeg er. For meg handler det om at jeg ikke vil ha denne store kroppen, og det handler også om at jeg må grave dypere enn jeg kanskje har gjort for å finne viljen av stål, og enda mer stahet.

I dag skal jeg jobbe videre med mitt super spennende prosjekt, og jeg gleder meg som en unge til jeg er i mål. Jeg koser meg for hvert minutt jeg jobber med det, og for hvert skritt jeg er nærmere målet.

God søndag! Vi blogges til lørdag!

Jeg har passert 50 år. Faktisk er jeg blitt 52. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 81 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 81 år, men det er vel mer kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg altså 52 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Bortsett fra en vekt man ikke er fornøyd med, en fot som er ganske betent, og det faktum at man har lymfødem og lipødem, så fungerer kroppen etter forholdene bra. Man må nok bli flinkere til å sette pris på de tingene i livet som er gode. Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag tenkte jeg å skrive litt om positive nyheter for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 50 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fire, fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli litt mer glad i meg selv ( men ennå ikke nok ). Endringene i kropp og sjel har vært store. Alt takket være et spark bak, fantastiske folk, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Nå er jeg inne i en tøff periode, en veldig tøff periode. Alarmklokkene ringer. Jeg sliter nok litt med både hodet, og vekta. Ikke at jeg tror vekta har gått dramatisk opp, men den er definitivt ikke gått ned. Sommeren har vært fylt av mindre trening, sikkert annen mat, og mer go’saker. Det skal ikke mye til heller. Det er så hardt å gå ned i vekt, men det enkleste i verden å gå opp. Nå er det tilbake på riktig spor. Nå må jeg skjerpe meg. Det er så lett å si. Faktisk noe av det enkleste i hele verden, men…ikke alltid like lett å gjennomføre. Men det høres veldig bra ut da….Jeg må tilbake i det vanlige treningssporet, annen aktivitet de dagene jeg ikke trener, se på kosten, fortsette med å drikke masse vann. Det er så lett å spore av. Det er så lett å ta et sidespor, men heldigvis, jeg bevisst på dette, så jeg kan lett komme meg tilbake på hovedsporet. Den eneste som kan gjøre noe med situasjonen, det er meg. Ene og alene meg. Hadde en bare hatt noen å skylde på…det hadde vært så mye greiere.

Jeg har lyst til å ta nye PT timer. Og da over en lengre periode. Men…beina utfordrer meg veldig, og det er dyrt.

Tilbake til forskningen. Jeg synes forskningen jeg skrev om i dag er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo. Som en leser skrev: Denne høsten skal bli bra – og akkurat det, det vil jeg underskrive på det!

Jeg trodde diskusjonen var lagt død. Jeg trodde min store avhengighet var friskemeldt. Vel, den er friskemeldt, men det dukker stadig opp noen som skal ha en mening. Og forleden dag var diskusjonen i gang igjen da venner var samlet. Da var det noen som hadde lest, igjen at sukkerfri brus ikke var bra. Det er det mange som har sagt opp i gjennom årene. Det var ikke måte på hvor farlig denne lettbrusen var i følge en venn som nok ikke hadde lest artikkelen godt nok. Når man bare skumleser, eller kun får med seg overskriften, så blir det ofte feil. Journalister lever av overskrifter. Men jeg elsker en god diskusjon og gjerne med litt temperatur bare den er tålig saklig.

Artikkelen sa ikke noe nytt. Den sa akkurat det som de fleste andre artikler har sagt før denne kom på trykk. Budskapet er at man skal drikke MYE lettbrus før det er skadelig. Så Pepsi Max’en min, den iskalde, den drikker jeg med verdens beste samvittighet. men…det er selvsagt ikke det eneste jeg drikker. Det er viktig å understreke. Jeg har aldri vært en stor fan av vann, men da jeg fikk PT, da endret det seg veldig. Fra å drikke en liter sånn max, så drikker jeg nok 3 liter nå. Jeg fusker litt for å få ned såpass mye vann. Jeg bruker noen dråper av saften Zeroh, helst med jordbærsmak, og da blir vann en drøm å drikke. Og min tidligere PT, han godkjente at jeg tilsatte vannet disse dråpene 🙂 Så det går i vann med litt smak, og det går i Pepsi Max. Jeg er også glad i melk som jeg drikker om jeg har brødmåltider, og når jeg har popcorn 🙂

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Du leste riktig. Melk og popcorn, det hører sammen. Mange vrir nok på nesen av blandingen, men for meg er det utrolig godt. Eller melk sammen med sjokoladekake. Nydelig. Nå er planen å starte å lage smoothie. Jeg elsker fruktsmooothie. Jeg får meg ikke til å drikke en sånn grønnsaksblanding. Kjenner det absolutt ikke frister, men frukstsmoothie, det er godt. Favoritten er nok mango og ananas, eller med jordbær. Har endelig fått kjøpt meg frosne bær, eplejuice og yoghurt. Så nå må jeg bare få lagd meg smoothie, og ikke la det bli med tanken. Jeg har hatt en blender fra Kitchen Aid i evigheter, men ikke brukt den til smoothie. Gode tips til frukt og bær smoothier mottas med takk, men ikke noe med grønnsaker hehe.

Tilbake til Pepsi Max’en min. Jeg er sikker på at et flertall av leserne også har den samme lidenskapen som meg. Vi er nemlig mange. Veldig mange. Jeg er langt i fra alene om å ha denne avhengigheten. Vi er mange som ” bare må ” ha Pepsi Max, eller annen lettbrus. Mange mener vi er dumme som innbiller oss at lettbrus ikke er farlig å drikke, og artiklene om fare for kreft, fare for diabetes, og ikke minst faren for vektøkning, de har vært mange. Jeg har drukket lettbrusen min med beste samvittighet, men det føles innmari godt når bla danske forskere avlivet mytene for en god tid tilbake. Etter det har flere gjort det samme. Lettbrus er friskemeldt. Forskere ved Københavns Universitet mente faktisk at det å drikke lettbrus var like greit som å drikke melk. Forskerne mener at man kan drikke lettbrus med verdens beste samvittighet. Det er i følge forskerne ingen helsemessige årsaker til å styre unna.

Forskere har konkludert med at brus med kunstige søtningsstoffer ikke øker risikoen for kreft, eller diabetes. Resultatene tyder på at insulinfølsomhet ikke påvirkes av å drikke brus med søtningsstoffer, sammenlignet med det å drikke vann, melk eller brus med sukker. Mange ” onde tunger ” har jo hevdet at lettbrus gir en betydelig vektøkning, noe jeg har vært veldig skeptisk til. Jeg drikker mye lettbrus, og lettbrus er min daglige kos, og selv om jeg drikker store mengder lettbrus, så går jeg likevel ned i vekt. Studien som danske forskere  gjennomførte viste at det heller ikke var noen forskjell i endringen i vekt. Brus med sukker økte både fett og kolesterol i blodet noe vann, melk eller brus med søtningsstoffer ikke gjorde.

Det er jo spesielt aspartam som har hatt ett veldig fokus. Mange mener aspartam er farlig for kroppen. I 2015 konkluderte EUs organ for mattrygghet, EFSA, at aspartam, som er det søtningsstoffet som oftest blir brukt i lettbrus er helt trygt i normale mengder. Det er gjort en rekke risikovurderinger i EU, og i den siste vurderingen ble det igjen konkludert med at aspartam ikke er helsefarlig i de mengdene vi får i oss. Ser man på all dataen man har og på hvor mye aspartam vi får i oss i Norge, er det ingenting som tyder på at aspartam er farlig.

Vi har nok alle en, eller flere avhengigheter. Jeg røyker ikke, og har aldri gjort det. Jeg er avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Avhengigheten min er Pepsi Max, og skulle jeg være tom, da kommer panikken. Jeg må alltid ha godt med Pepsi Max i hus slik at jeg ikke går tom. Sånn er det sikkert mange av dere som har det om det gjelder lettbrus, eller andre ting.

Jeg liker også den nye Cola Zero, og jeg er glad i Solo Super og Villa lett, men aller best er Pepsi Max. Da jeg slet med smerter i forhold til nyresteinen, så klarte jeg faktisk ikke å drikke Pepsi Max. Jeg hadde ikke lyst på den i det hele tatt. Da gikk det på Solo Super, og Villa lett. Smaken av iskald Pepsi Max er heldigvis  himmelsk igjen. Det er veldig forskjellig hvor mye jeg drikker hver dag, men jeg drikker kanskje 1,5 liter til dagen sånn ca.

Lettbrus diskusjonen dukker stadig opp når venner samles. Mytene burde vært avlivet. Jeg har få laster, og denne, den beholder jeg med god samvittighet. Jeg tror på forskerne, og på helsemyndigheten som sier at der ikke er noe som tyder på at lettbrus er farlig å drikke. Også norsk vitenskapskomite for mattrygghet har undersøkt søtningsstoffene i lettbrusen flere ganger, og alle gangene har den vist at lettbrus ikke er skadelig å drikke. Alt handler om mengder, men det skal mye større mengder til enn feks 1,5 liter til dagen før noen som helst varsellamper begynner å lyse. Dessuten må det vel være positivt når man er overvektig at man unngår kalorier der man kan? Min store avhengighet skal jeg ikke gjøre noe som helst med – den lasten skal jeg sannelig beholde. Jeg respekterer de som ikke ønsker å drikke lettbrus, da bør det også være omvendt..Valget er ene, og alene mitt.

Jeg har hatt ei god sykkeløkt på morraen i dag. Det føles så utrolig godt etterpå. En overskyet dag i Kristiansand i dag, men dagen skal nytes uansett vær. Jeg må takke for alle flotte tilbakemeldinger på videoene jeg har begynt å lage. Det er så utrolig moro å få så mange flotte tilbakemeldinger på at dere liker disse. Flere videoer blir det, garantert.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag, men det blir nok videoer i løpet av uken.

Vi har vel alle ønsket oss denne magiske pillen. Pillen man kan ta, og vipps så har man den slanke, flotte kroppen man alltid har ønsket seg. Jeg har drømt om denne pillen i alle år, men ennå så har den ikke blitt oppfunnet, og sjansene for en slik magisk pille, den er vel lik null. Men nå er det kanskje et håp. Ikke om en magisk pille, men forskere er veldig positive. Og er forskere positive, så blir automatisk jeg også det.

Det undrer meg hvorfor et er så vanskelig å få det store gjennombruddet i fedmeforskningen. Noe vet de som at det er genetisk, og kost selvsagt. Det å tenke over hva man spiser, og mengder. Jeg vil tro at det er mange av dere som gjennom mange år har prøvd alle vidunderkurene som er og har vært på markedet. Og vidunderkurene, de fungerer de fleste av dem, i en periode. Man kan ikke leve på diett hele livet. Det går ikke. På et tidspunkt så må man leve tilnærmet normalt, og har man da gått på en streng diett en stund, så er det fort å gå opp igjen når man starter å leve noe mer normalt igjen.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For en tid tilbake, så kom fedme sprøytene på markedet, og tablettene Mysimba. Noen har fått fantastiske resultater av begge deler mens andre ikke har oppnådd like bra resultater. Og sånn vil det jo alltid være fordi vi er forskjellige. Kroppene våre er forskjellige. Vi reagerer ulikt. Selv har jeg prøvd Saxenda med bra resultater. Den første tiden jeg gikk på Saxenda, så ble jeg så mett av veldig lite. Og jeg gikk ned ca 9 kg over en periode. Saxenda virker jo på metthetshormonet, og jeg kunne gå stappmett så lenge etter et måltid. Etter en god periode på sprøyta, så begynte metthetseffekten å gi seg. Jeg ble ikke like fort mett som jeg hadde blitt, og selv om man da visste mengden man spiste da den fungerte, så var det vanskelig å videreføre kunnskapen. Jeg gikk noe opp igjen, men har ikke gått opp alt. Da jeg fikk de intense magesmertene i januar, så sluttet jeg på Saxenda. Ikke fordi jeg trodde det var sprøyta som ga meg smertene, men jeg hadde så vondt at jeg ikke orket å ta den. Så da har jeg hatt et langt opphold fra januar til starten av juni. Sammen med fastlegen min, så har vi blitt enige om at jeg skal gi sprøyten en sjanse til for å se om jeg kan oppnå så gode resultater i denne runden også, uten å gå opp igjen.

I to uker har jeg nå tatt Saxenda igjen, og metthetsfølelsen er tilbake. Nå må jeg lære meg å stoppe med en gang jeg kjenner at jeg blir mett. Jeg må også ta til meg all kunnskap som jeg får som går på hvor lite jeg egentlig trenger å spise. Når jeg har spist frokost feks, så er jeg så mett så lenge. Jeg gir dette en siste sjanse. Visst ikke vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke på å sette meg selv på en diett med minimalt med kalorier, for jeg vet at jeg ikke vil klare det i lengden. Men noe må skje. Jeg vet at trening er gram, og kost kilo, så jeg vet hvor jeg må jobbe, men det er så forbaska vanskelig. Jeg knasker ikke søtt og salt hver dag. Jeg drikker masse vann, men jeg sliter nok med mengden mat. Jeg skulle gjerne hatt en som kunne gå inn i hodet mitt og koblet litt om slik at det ikke ble noe problem…

Så til det magiske jeg vil fortelle dere om. Magisk er det kanskje ikke, men det er likevel en god nyhet for oss som sliter. Her om dagen så leste jeg på Forskning.no en spennende artikkel. En ny æra i behandlingen av fedme mener forskere. Det er nemlig en ny medisin på trappene som har svært gode resultater.

Fedme har vist seg å være mye vanskeligere å bekjempe enn forskerne trodde. Utallige studier har vist at den mest brukte behandlingen, livsstilsbehandling, virker dårlig. Den eneste virkelig effektive tiltaket har vært fedmekirurgi. Nå er bildet i ferd med å endre seg. De siste årene har flere legemidler kommet på banen, bla Saxenda. I 2021 viste en studie for eksempel at stoffet semaglutid gir gode resultater, og nå kommer enda bedre nyheter. En stor studie viser at stoffet tirzepatid gir rekordstort vekttap. Er det rart man sperrer øynene opp når man leser slikt. Man kjenner også på det bittelille håpet. Det er ikke stort, men det er der. Jeg er sikker på at det er flere enn meg som kjenner på det når dere leste dette nettopp.

Tirzepatid ble i utgangspunktet utviklet som en medisin mot diabetes 2, men tidlige tester viste at pasientene også gikk ned i vekt. Tirzepatid påvirker to ulike hormoner som er med på å styre blodsukkeret og følelsen av metthet. De lovende indikasjonene gjorde at forskere satte i gang en stor studie på virkningen av tirzepatid mot fedme.

Forskerne rekrutterte 2.500 mennesker som veide for mye. Det store flertallet hadde fedme. Deltagerne veide gjennomsnittlig nesten 105 kilo og hadde BMI på 38. Alle gruppene skulle endre livsstilen, med mål om å spise 500 færre kalorier enn de trengte om dagen og å være fysisk aktiv minst 150 minutter i uka. Forskjellen mellom gruppene var medisinen tirzepatid. Den ene gruppa tok en ukentlig sprøyte med 5 milligram tirzepatid, den andre tok 10 milligram, og den tredje tok 15 milligram. Den siste gruppa tok en ukentlig sprøyte med placebo, altså en injeksjon uten virkestoffer. Forsøket varte i 72 uker, altså litt i underkant av ett og et halvt år. Resultatene var oppsiktsvekkende. Placebogruppa, som i praksis bare hadde fått livsstilsbehandling, hadde gjennomsnittlig gått ned 2,4 kilo. Dette gjenspeiler resultatene fra mange tidligere undersøkelser med livsstilsbehandling. Gruppa på minste dose av tirzepatid hadde derimot gått ned over 16 kilo, mens gruppa på 15 milligram tirzepatid var blitt nesten 24 kilo lettere i gjennomsnitt. Dette tilsvarer en vektnedgang på over 22 prosent av kroppsvekta og ligner resultatene fra fedmekirurgi.

Resultatene er oppgitt som gjennomsnitt. Noen gikk ned svært mye. Andre hadde liten effekt. Resultatene viste likevel at et stort flertall av deltagerne gikk ned i vekt. I gruppa som tok mest tirzepatid, gikk over 90 prosent av deltagerne ned over fem prosent av vekta – et minstemål for at behandlingen skal ha noen effekt mot skadelige virkninger av fedme. Det imponerende tallet var imidlertid at godt over halvparten av deltagerne i denne gruppa gikk ned mer enn 20 prosent av kroppsvekta. Til sammenligning var tallet i placebogruppa 3 prosent.

Så til bivirkninger, for det er bivirkninger med medisinen viser studien. De vanligste bivirkningene var symptomer fra magen, som kvalme, diare eller forstoppelse. Noen svært få fikk betennelse i galleblæra. Det er imidlertid ennå ikke mulig å slå fast om medisinen var årsaken. Det er også kjent fra tidligere at det å gå ned i vekt er forbundet med slik betennelse.

Dette er starten på en ny æra innen fedmebehandling, uttalte Ania Jastreboff, en av forskerne bak studien, ifølge MedPage Today. Også andre eksperter mener tirzepatid kan bli et viktig redskap innen fedmebehandling. De advarer imidlertid mot å tro at man har funnet en mirakelkur. Stoffene i seg selv gjør deg ikke slankere, men de endrer signalene i kroppen slik at det blir lettere å gjennomføre en livsstilsendring og få til en vektnedgang.

Men, det nytter ikke å løpe til legen å be om den nye medisinen mot fedme. Nå skal det forskes mye mer. Både for å undersøke hvordan tirzepatid virker hos forskjellige mennesker, og for å forstå de underliggende mekanismene bak fedme og hvordan man skal hindre at store deler av befolkningen utvikler dette helseproblemet.

Likevel er dette en gla’nyhet til alle oss som sliter. En dag der fremme, så kanskje…men før denne er på markedet, så må noe ha skjedd for min del. Begynner å bli smådesperat nå, og kjenner at jeg trenger og lykkes på en, eller annen måte. Jeg tenker at jeg ikke kan vente på denne, for det vil nok ta tid….

Igjen ble blodtrykket mitt utfordret. Jeg sitter og undrer på om noen rett og slett er uvitende, men samtidig så kjenner jeg jo til holdningene som finnes blant mange der ute. De som tror at kroppspositivitisme handler om å glorifisere bla overvekt. Fedme er ikke bra. Punktum. Det er da ingen av oss overvektige som går rundt og tror at ikke overvekt kan være skadelig. Det er få av oss som digger den store kroppen vår, men la oss være den vi er med den kroppen vi har .

Det er 22 år gamle Martin Nipedal som klarte å utfordre blodtrykket mitt. I Fædrelandsvennen for noen dager siden, så uttaler Nipedal seg gjennom et leserinnlegg om kroppspositivitisme og kroppsbygging. Kanskje skal jeg legge det på kontoen for alderen hans, men man er faktisk voksen når man er 22 år, og dette er jo også holdningene til langt flere enn denne 22 åringen. Sørlendingen klager i innlegget over at man ikke verdsetter de som faktisk tar vare på kroppen sin. Nipedal mener at man i en tid hvor man glorifiserer det ” uperfekte ” og normaliserer det svært unormale, så er det viktig å bli imponert av de som tar vare på kroppen sin, de som jobber med å bedre seg selv.

Nipedal burde tas i skole. Når handlet kroppspositivitisme om å glorifisere noe som helst? Kroppspositivitet handler om å fremme at kroppen din er god nok slik den er. Det handler om å akseptere egen kropp, men også andres kropp og utseende. Det handler om å akseptere. Så enkelt, men så vanskelig for veldig mange.

Å se på veltrente kropper som pent, og store kropper som mindre pent, det er det helt ok at Nipedal mener. Alle ser vi på kropper med ulike øyne, heldigvis. Vi har lov til å mene det vi vil, men noen meninger bør man kanskje holde for seg selv, og ikke fronte for høyt. Man må ha aksept for at noen liker trente kropper, og at noen faktisk også liker en kropp med ekstra polstring. Nipedal er ganske klar i sine uttalelser når han klart poengterer følgende: ” Det er penere å se et menneske som klart tar vare på kroppen sin enn en som lar seg forfalle, og forsømme sin egen helse. Om dette skaper kroppspress, er det kanskje ikke så ille. ” Igjen, hva som er pent i Nipedals øyne er kanskje ikke det som er pent i andres øyne. Og mister Nipedal, hva legger du i en kropp som forsømmes? Hvordan ser en forsømt kropp ut i dine øyne? Det sier du ingenting om i leserinnlegget ditt. Jeg vil ikke bare anta, men jeg er 100% sikker på at min kropp er en av de forsømte kroppene du sikter til. I utseende altså, for vi har ikke møtt hverandre. Jeg trener 4-5 ganger i uken. Spiser ikke så hakkende galt, men jeg sliter med to store utfordringer som gjør det vanskelig å gå ned i vekt: lipødem og lymfødem. Jeg trener godt og masse for å bevare de gode blodverdiene jeg har, og selv om jeg drasser på mange ekstra kilo, så har jeg en relativt god helse selv om jeg nok i dine øyne har en kropp som er forsømt. Det blir så feil å si at alle kropper som i andres øyne er uperfekt, eller svære unormal, at dette er forsømte kropper. Jeg synes også det er pent å se en veltrent kropp, og kan godt se to ganger på en veltrent mann. Visst jeg hadde fått muligheten til å velge ny kropp, så hadde jeg garantert ikke valgt min egen.

At Nipedal mener at det er ok at en pen kropp skaper kroppspress, det er så drøyt at jeg ikke har lyst til å si så mye mer om akkurat det. Kroppspress er ikke under noen omstendigheter bra. Punktum. Unge jenter som ser frem til de blir så gamle at de kan operere seg for å få like stor rompe som mange av forbildene deres, unge som kaster opp. Unge som bruker avføringspiller for å bli slankere, unge som gjennom sosiale medier har fått forståelsen av at lykke er en slank kropp. Unge som gjør alt for å få den kroppen de må ha for å bli akseptert. På trening ser jeg unge jenter som løper og løper i evigheter på tredemølla til de ser mannen med jåen.  De ser nesten desperate ut i blikket. Jeg undrer så mange ganger på hvorfor? Alle er  neppe aktive innen idrett. Når Nipedal er blitt 22 år, så burde han tenke seg om to ganger før han uttaler meningene sine offentlig.

Nipedal undrer i innlegget sitt på hvorfor det er negativt å forbedre sin fysiske og mentale helse ved å trene og spise bedre. Hvem sier at det er negativt? Dette er jo et valg hver enkelt tar. Fysisk og mentalt god helse er jo bare et stort pluss. Men igjen, så tror jeg ikke 22 åringen helt har forstått kroppspositivitisme. Han blander dette med usunn livsstil, og plutselig er også plus size modellenes usunne livstil tema i innlegget hans. Hva vet vel vi om livstilen til plussize modellene. De er modeller. Hvordan de lever er deres sak. De fronter klær for oss som er plussize. De reklamerer verken for Nidar, Freia eller Maarud. De fremmer ikke overvekt ved å vise klær eller undertøy for oss som har store kropper. Hvorfor lage eventyr? Og igjen, hvorfor må så mange alltid sette dette likhetstegnet mellom store kropper, og usunn livsstil? Nipedal mener det er så viktig å kunne bli imponert av dem som virkelig jobber med å bedre seg. Jeg blir mektig imponert av alle som gjør det. Ikke bare kroppsbyggere som Nipedal er mest opptatt av, men jeg blir imponert av absolutt alle som legger ned en innsats for å bedre helsen sin, uansett kroppsform.

Noen dedikerer seg til kroppsbygning hvor målet er å se best mulig ut. Der handler det om kalorioverskudd i noen perioder, og kaloriunderskudd i andre. Det handler også om dedikasjon og disiplin i form av mat, hvile og trening er viktig for å oppnå de resultatene man ønsker. All respekt for de som driver med dette, og setter seg sine mål. Vi har alle våre mål, og våre veier for å nå målet. Og vi skal ha respekt for hverandre uansett hva målet vårt er. Vi har også ulikt syn på det å se bra ut, og det å være fornøyd. Ikke alle må ha størst mulig muskler for å føle seg fornøyd. Og jeg tror så mange flere ville følt seg fornøyd med den kroppen de har dersom vi faktisk aksepterer andres kropp og utseende.

Til slutt vil jeg si et høyt hurra for mannen som i en kommentar på innlegget til Nipedal faktisk våger å si at det er pent med ekstra på kroppen. Vedkommende kommenterer med at damer med ekstra vekt er penere enn det motsatte. Jeg skulle ønske at flere menn våget det samme…..

Jeg husker det som om det var i går. Jeg ser ennå rødt når jeg hører navnet hans, eller tenker på han. Han som ødela så mye for meg. Han som fikk meg til å føle meg annerledes. Han som sa til meg at jeg var altfor tjukk.

Jeg gikk i 4.klasse. Mannen det er snakk om var skolelege på Solholmen Skole hvor jeg gikk. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var så annerledes. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle leke, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle måles og veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som het at man ikke ville. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?”

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret alt seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt.

På lekeplassen forleden dag overhørte jeg to jenter snakke. De gikk kanskje i 3. eller 4.klasse. Jentene snakket om å veie seg. De hadde tydeligvis blitt veid på skolen, og pratet om hvor ekkelt og dumt det var. At de grudde seg til det, og at det ikke burde være sånn. Begge stilte også spørsmålet til hverandre om hvorfor de måtte veie seg på skolen når de kunne veie seg hjemme. Det er nok mange barn som lurer på det samme, og som gruer seg til å bli veid. For en del barn er det faktisk traumatiserende, og min opplevelse alle de årene tilbake, den sitter i. Disse to jentene hadde heller ingen grunn til å grue seg. Det var slanke jenter. Jentene var veldig opptatt av at alle etter veiingen ville vite hva de veide. Dette plaget de tydeligvis, og jeg skjønner de så godt. Jeg håper at jentene ikke bare snakket med hverandre, men at de også snakker om dette med de hjemme.

Det diskuteres stadig veiing av barn i skolen. Praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Så kom vekta tilbake til skolen igjen ti år senere. Veiing av barn på skolen er en uting. Det er så mange med traumatiske opplevelser fra veiingen på skolen. Det skal ikke så mye til før man som barn faktisk havner i kategorien fedme. Noen få kilo skiller det en lege vil kalle normalt og det han vil kalle tjukk . Og tenk deg hvordan et barn vil oppleve forskjellen på om vedkommende er ” normal ”  eller tjukk. Når veiing av skolebarn igjen ble en del av skolehelsetjenesten, så var det fordi hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Vekta skulle da være et verktøy for skolene å jobbe med. Var verktøyet nyttig? Nei. I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, så vektnedgangen har vært lik null.

Inga Marte Torkildsen fra SV er en av flere som har ønsket at man skal slutte å veie barn i skolen. Torkildsen mener den obligatoriske veiingen er stigmatiserende, ukomfortabel og tar mye av helsesykepleiernes tid. HUn mener at det i verste fall kan føre til spiseforstyrrelser, at barn blir veldig mer bevisste på det de veier eller en usunn konkurranse mellom elevene. I dag er det sånn at dersom barn har en BMI over 25, så blir foreldrene kontaktet. Helsedirektoratet ønsker å fortsette praksisen med veiing av skolebarn fordi dette gir gir samfunnet og politikere opplysninger om utbredelsen av overvekt og fedme blant barn.

Barns helse er utrolig viktig. Det samme er barns vekt, men det finnes da andre måter å følge dette på uten at man må ha denne grufulle veiedagen. At man som barn opplever å være tjukkere enn ” normalen ” kan få store, negative konsekvenser. Man leser den ene skrekkhistorien etter den andre, og jeg er sikker på at flere av dere som leser blogginnlegget mitt i dag også har negative opplevelser fra veiing på skolen. Kanskje har disse også preget deg i ettertid. Man har lest mange historier om utvikling av anoreksi etter veiingen på skolen fordi man har fått sjokk over å veie mer enn vennene sine.  Vi har også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med beskjeden om at barnet er utenfor det som anses som “normalt.”

Vekta i skolen må bort. Barn skal få slippe å grue seg til veiedag, og de skal få slippe å kjenne på å være annerledes enn vennene sine. Veiing i skolen skaper negativt kroppsfokus så altfor tidlig. Man kan følge med på barns helse og vekt uten å ta frem vekta på skolen.

Skolelegen min ble etter hvert også ble kommunelege, og man kunne ikke unngå å se og høre han i media til tider. Jeg har tenkt mange ganger på å fortelle vedkommende hvordan hans behandling av meg har påvirket meg negativt. At det var da følelsen av å være annerledes og tjukk kom. Følelsen av og ikke være som alle vennene mine. Den følelsen har fulgt meg i alle år, og dukket opp i ulike situasjoner, som feks når jeg leser diskusjonen om veiing i skolen.

Jeg hater badevekter! Jeg har hatet vekta siden den dagen i 4.klasse hvor legen klart og tydelig fortalte meg hvor tjukk jeg var…..

Det er 8 år siden nå. Årene har gått, men det jeg brant så innmari for, det ga resultater. Jeg jobbet så hardt med å få det til, og hadde det ikke vært for private personer, så hadde det aldri blitt noe av. Jeg er stolt over at jeg fikk det til, men fortsatt er man på langt nær i mål.

Denne uken følte jeg på håp. Jeg følte at endelig var det noen som hørte og forstod, og som ønsket å se hvordan man faktisk kan hjelpe overvektige her i Kristiansand hvor jeg bor. Jeg følte at all jobbingen kanskje nå begynner å gi resultater. Denne uken var nettopp dette tema i et møte som Christel Olaisen og jeg hadde med byens varaordfører, Erik Rostoft. Christel og jeg brenner begge for den sammen saken, og dette møtet hadde Christel fått til, og ønsket å ha meg med. Det var fint å møte en varaordfører som forstod, og som lyttet. Det beste er når man møter en politiker som skjønner behovet så godt at han ønsker å jobbe videre med dette. En politiker som skjønner at et eget helhetlig mestringsopplegg for overvektige vil bety enormt mye for byens overvektige, men også for kommunen. Et helhetlig opplegg vil gi friskere innbyggere både fysisk og psykisk. Man vil få mennesker ut i arbeid igjen, og man vil få færre sykemeldinger.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg brenner for overvektiges sak. Stigmatiseringen vi opplever, og ikke minst at det bør finnes et god mestringstilbud til oss. Et mestringstilbud som består av både et treningsopplegg tilrettelagt for oss, og ikke minst, et tilbud til å jobbe med det mentale. Jeg tror de fleste nå er enige om at man må rydde i hodet for å klare en vektnedgang som varer. Det blir for enkelt å tenke slik mange fortsatt gjør at overvektige er en gjeng slappe, dumme mennesker uten mål og vilje. Hadde overvektige fortalt sin historie, så hadde man kanskje skjønt hvorfor mange har brukt mat som trøst. De alle  fleste overvektige bærer på en historie, en historie som man ikke har fått bearbeidet. En historie som man kanskje har holdt tett inntil brystet. Det har vært lettere å søke kortvarig glede gjennom mat enn å fortelle sin historie fordi den er så vond å fortelle. Når man i tillegg til det vonde man bærer på også skal oppleve den stigmatiseringen som overvektige opplever i samfunnet, så skjønner man at dette blir dobbelt så vondt å takle.

Mange har en dramatisk historie. Traumer man ikke har fått bearbeidet, og da er det for mange lett å søke trøst. Da er mat en enkle trøst, en trøst som gir glede i noen minutter før den brutale hverdagen er tilbake. Sånn er det for flere grupper i samfunnet, men forskjellen er at de fleste andre grupper får hjelp, men overvektige gjør ikke. Joda, man kan velge slankeoperasjon som mange har gjort. Man kan også få plass i en eller annen gruppe via Frisklivsentralen hvor man kan få trene, eller lære om kost i 12 uker, og så er man ferdig der, og får ikke komme tilbake. Så et helhetlig tilbud finnes ikke. Man skriker om at overvekten blir et større og større problem, men ingen gjør noe med det. Når skal noen brette opp armene og virkelig gjøre noe med det? WHO advarer mot økende forekomst av fedme. Norge må øke innsatsen for å demme opp for et problem som truer folkehelsen. Politikerne har i alle år snakket, men gjort svært lite. Og det er liksom disse med makt som man må klare å nå frem til. Det er disse man må få til å høre, forstå og handle. Min historie er ikke dramatisk, men jeg har alltid hatt dårlig selvtillit når det kommer til kropp og utseende. Jeg har aldri klart å akseptere at jeg er en størrelse for stor, og det har ført til et enormt tankekjør.

Varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft vil nå trekke i de trådene han trenger innad i kommunen for å se hvem som kan være aktuelle for å jobbe med et slikt tilbud. Når det er gjort, så vil Christel og jeg bli invitert tilbake i et nytt møte med alle parter for å snakke om hva slags tilbud byens overvektige trenger. Kristiansand kommune har ressursene, så dette er et opplegg som ikke vil være dyrt for kommunen å gjennomføre. I dag blir overvektige studd sammen med ulike grupper om man benytter seg av Frisklivsentralen. Hvorfor er det egne grupper for hjertepasienter, leddgiktpasienter, diabetespasienter, men ikke for overvektige? Hvorfor er ikke overvektige en gruppe som får et lignende tilbud? Er det fortsatt fordi vi blir sett på som en selvforskyldt gruppe? At vi selv har skyld i overvekten, så da kan vi bare ha det så godt?

Jeg håper og tror at varaordfører, Erik Rostoft nå jobber videre med dette sånn at vi endelig kan få et kommunalt tilbud også til overvektige. Det er på tide, og det skulle bare mangle. Det må bli slutt på stigmatiseringen. Nå er det på tide å handle og ikke bare snakke. En viktig ting i opplegget Christel og jeg skisserte for varaordføreren er viktigheten av et tilbud over tid. 12 uker grønn resept er ikke nok. Vi snakker minst et år. Kanskje snakker vi om et tilbud som varer til man er i mål. Der var varaordføreren helt enig. Kommunen har gode erfaringer med å fjerne tidsbegrensning i andre opplegg. Opplegget må også være et tilbud som inkluderer alle uansett økonomisk situasjon, og det må også kunne være et tilbud for de som i dag er i jobb, og ikke kun et formiddagstilbud.

Vi hadde begge en god følelse etter møtet med varaordføreren. En følelse av at det nå kanskje vil skje noe, endelig. Kanskje kan Kristiansand bli første kommune. Tilbudet burde vært over hele landet for lenge siden, men når det ikke er tilfelle, så må man jobbe det man kan for å få de med makta til å se oss og forstå oss.

Det er 8 år siden jeg fikk startet den første treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand. Minnet kom opp på Facebook her om dagen. Jeg hadde lenge gått med ett brennende ønske om å starte opp et treningsopplegg kun for overvektige. Jeg husker jeg kontaktet de fleste treningsstudioene i byen, men der var ingen interesse overhode. Treningssentrene hadde jo en masse andre tilbud, men å satse på en veldig stor gruppe som virkelig trengte å komme i gang med organisert trening, det var ikke interessant nok.  Jeg hadde lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for 8 år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble det et tilbud på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Der var vi en stund før opplegget ble lagt ned. Etter det fikk vi trene crossfit, og fortsatt er det ei lita gruppe som trener det. En del av oss andre trener med PT en gang i uken.

Flott vær i Kristiansand i dag. Det betyr utearbeid, noe jeg koser meg med. I kveld blir det å følge Eurovision, noe jeg vel nesten har gjort i alle år. Den norske låten er fengende, men de ulvete bananene, de kunne jeg godt vært foruten. Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.

I dag er jeg så takknemlig. Takknemlig for at nyresteinen nå er fjernet. Takknemlig for at operasjonen gikk så fint. Og evig takknemlig for engler i grønt og hvitt.

Tirsdag skulle jeg ha fjernet nyresteinen som har plaget meg siden starten av januar. Vel, vi visste ikke da at det var nyrestein. Legen var innom nyrestein da smertene oppstod, men falt ned på matforgiftning da jeg den kvelden hadde spist kyllingfilet som gikk ut på dato samme dagen. Jeg har vel aldri tatt så mye prøver, og undersøkelser som i tiden fra januar, så om det ikke var matforgiftning, så fikk vi svar på at foruten smertene, så var jeg frisk. Etter hvert kom nyrestein opp på nytt da jeg var hos legen, så da ble det CT, og der, i venstre urinleder lå synderen på de intense og grusomme smertene, nyrestein. Så var det å vente på å komme inn på sykehuset for å få fjernet denne synderen. Verken legen, eller personene på forundersøkelsen visste noe om denne nyresteinen. Ingen visste hvor stor den var, eller om det var flere. Men jeg er veldig fornøyd med at ventetiden ikke var veldig lang på å komme inn til operasjon. Man hører jo at menge må vente i evigheter.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Tirsdag denne uken hadde jeg fått time til operasjon. Jeg hadde psyket meg opp og forberedt meg. Klokka 07 samme dag får jeg telefon fra dagkirurgien. Operasjonen måtte avlyses da kirurgen var blitt syk. Sykehuset hadde ingen backup. Leger er jo bare vanlige mennesker som du og jeg, så klart de og kan bli syke, men surt var det at operasjonen ble avlyst, eller rettere sagt utsatt. De skulle sette meg opp på ny time, og jeg var forberedt på at jeg måtte vente i noen uker på ny time, og at det ble nye uker med smerter. Men sykehuset leverte virkelig! Allerede fredag, altså i går fikk jeg ny time. Så i går kl.0830 skulle jeg endelig få bort synderen som hadde gitt meg så mye smerter.

Pulsen var høy i går. Jeg grudde meg veldig, men jeg grudde meg faktisk noe mindre enn jeg kjente at jeg gjorde på tirsdag. Rart egentlig. En flott fysioterapeut som heter Kristin sa til meg at hun også hadde opplevd en del avlysninger, og jeg ville nok oppleve som henne at jeg kom til å grue meg mindre, og Kristin hadde helt rett. Litt før 0830 kom jeg til dagkirurgien, og allerede i resepsjonen ble man møtt på en utrolig fin måte. Det ble en god start. Og den gode opplevelsen fortsatte da jeg ble hentet av en utrolig positiv, blid og hjelpsom sykepleier som skulle ha ansvar for at jeg fikk skiftet, og at jeg fikk det jeg skulle av medikamenter før operasjonen. Det å få en så god start, det betydde utrolig mye. Som sikkert mange av dere har lest på bloggen, så har jeg ikke noe godt forhold til sykehus. Jeg har som mange av dere hatt noen lite hyggelig opplevelser pga vekten min som sitter godt i. Jeg har opplevd å bli behandlet utrolig dårlig både av leger og pleiere. Den ene gangen på Radiumhospitalet hvor et par pleiere ga klart uttrykk for at de mislikte min høye vekt når jeg lå på intensiven, og trengte noe hjelp. Jeg husker jeg ga beskjed til legen som opererte meg om dette, men det er vel en av de mest arrogante legene jeg noen gang har møtt. Jeg opplevde også en leges holdning til overvektige da jeg skulle sjekke åreknuter ved sykehuset i Arendal. Akkurat det er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt, og aldri har jeg følt meg så tråkket på, og snakket ned som den gangen. Jeg husker jeg begynte å gråte samtidig som jeg ble så sinna. Jeg skjelte ut legen i en flom av tårer, forlot konsultasjonen, og smalt døren igjen.

Er det et sted man skal føle seg ivaretatt og sett, så er det i helsevesenet. Der bør både pleiere og leger vite at overvekt ikke bare er overvekt. Alle overvektige har sin historie, en historie de ikke kjenner til. Vi bør behandles med respekt som alle andre pasienter. Klart overvektige kan være krevende pga høy vekt, men det er da mange pasienter som er krevende på ulike måter. Så jeg grudde meg veldig i går. Både til inngrepet, og hvordan jeg ville bli møtt pga at jeg er overvektig. Starten var veldig god, og jeg kjente at skuldrene senket seg noe.

Mens jeg satt og ventet på å komme inn i operasjonssalen, så kom kirurgen for å gå gjennom planen for operasjonen. Jeg ble møtt av en veldig hyggelig kirurg som forklarte inngrepet, og svarte på spørsmålene jeg hadde. Kirurgen kunne fortelle at det var en nyrestein, og han kunne veldig godt skjønne at denne steinen hadde gitt meg store smerter. Steinen var stor. Den var hele 8 mm, og i følge kirurgen så er det en veldig stor stein. Så planen var da og gå inn via urinblæra, opp i venstre urinleder, og så knuse steinen der. Inngrepet skulle ta ca 30 minutter. Skuldrene sank enda noe mer etter praten med kirurgen.

Så til englene i grønt. Englene på operasjonssalen. Jeg ble hentet at en en helt fantastisk operasjonssykepleier. Og inne på operasjonssalen var der flere engler i grønt. Jeg kan ikke få sagt hvor mye det betydde for meg å bli møtt på en slik måte. De tok så utrolig godt vare på meg. For de jeg møtte så er det en vanlig dag på jobben, for meg var dette nytt, og veldig skummelt. Og overvekten la hele tiden der bak i hodet…men den slapp ganske fort når jeg faktisk kjente at det var et fokus ikke de hadde. Kanyler kunne de virkelig sette, stikket av spinalbedøvelsen kjente jeg ikke i det hele tatt, og jeg fikk noe å slumre på som de sa. Så selv om jeg var våken, og var til stede, så var jeg i en deilig tilstand hvor jeg ikke brydde meg så mye, og det var veldig godt. Jeg fikk lov å ha med inn egen musikk, og ørepropper, og det hjalp meg også veldig. De tok så godt vare på meg hele tiden. De strøk meg når jeg i korte øyeblikk kjente litt smerte, og det føles utrolig godt når man ligger der og ikke helt vet hva som skjer. Og selv om jeg ikke var helt til stede, så skjønte jeg at kirurgen jobbet hardt med nyresteinen.

Inngrepet som skulle ta 30 minutter tok 1t og 45 min. Steinen var vanskelig å få knust, men det gikk til slutt. Det ligger noe grus igjen, men håpet er at dette skal komme ut via urinen. Jeg skal til ny sjekk om to uker. Da skal de se på CT om det ligger noe grus igjen. Spinalbedøvelsen gjorde at jeg ble lammet fra livet og ned, og det å ligge på overvåkningen å vente på og få følelsen tilbake, det er veldig spesielt, og litt ekkelt. Man vet følelsen vil komme tilbake, men likevel kjenner man litt på det. Man kan ikke bevege noe fra livet og ned. Rundt kl 17 var følelsen tilbake, og da var jeg glad gitt.

Til dere engler i grønt som var på operasjonssalen med meg i går: Tusen takk! Jeg er evig takknemlig for måten jeg ble behandlet på, og måten dere så meg på. Det betyr så mye mer enn dere tror. Det å føle seg behandlet med respekt på den måten jeg ble, det å bli sett og bli tatt så godt vare på, jeg har ikke ord for hva det betydde for meg. At dere ikke ga overvekten min noe fokus, heller ikke når dere måtte løfte de tunge lymfebeina mine, eller få meg over i senga etter operasjonen: tusen takk! På alle fronter ble jeg behandlet så fantastisk i går. Så jeg vil selvsagt også takke de som hadde ansvar for meg på overvåkningen, og den skjønne pleieren på kirurgisk sengepost.

Klokka 1930 i går kveld var jeg utskrevet og vel hjemme. Inngrepet gikk veldig fint. Formen er veldig fin, og jeg kan ha helt vanlige dager. Litt kan jeg jo kjenne, men de har jo vært inne i både urinblære og urinleder, men det skal nok gå veldig fint. Trene som vanlig kan jeg også, men hopper over trening i dag da 🙂

Vi blogges i morgen!

De ble nesten sjokkert, men for mange av oss så er det verken overraskende, eller sjokkerende. Det er sånn virkeligheten er for mange av oss. Det er sånn vi opplever det. Nei, det skal absolutt ikke være slik, men så var det dette med holdninger da som ikke alltid er lett å endre.

Jeg har i dag lyst til å ta opp tråden fra i går da jeg skrev litt om mine dårlige erfaringer fra behandlingen i norsk helsevesen fordi jeg er overvektig. Jeg fikk mange tilbakemeldinger etter jeg la ut det blogginnlegget. Det er så mange av dere som har opplevd det samme som meg, og mange av dere har hatt end verre opplevelser. Det gjorde så vondt å lese det mange av dere skrev. Det er hjerteskjærende rett og slett. Det gjør så vondt å lese hva folk opplever, veldig vondt. Jeg fikk også telefon fra to av mine nære venner. De ante tydeligvis ikke om erfaringene jeg har. Kanskje har jeg ikke pratet så mye om det. De var sjokkert, og mente som meg at er det et sted overvektige bør behandles med respekt, så er det nettopp i helsevesenet. De bør vite at alle overvektige bærer på en historie som de ikke kjenner.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg er ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i en del tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at en del innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet.

Forskning viser feks at intensivsykepleiere kvier seg for å pleie pasienter som er overvektige. Natasja Robstad er universitetslektor på Institutt for helse- og sykepleievitenskap på Universitetet i Agder. Robstad tok for en tid tilbake doktorgrad på intensivsykepleieres holdninger til intensivpasienter med fedme. Intensivsykepleiere som har spesialutdannelse til å pleie kritisk syke pasienter, de deler de samme holdningene til personer med fedme som annet helsepersonell og samfunnet generelt, viser doktorgradsarbeidet til Robstad.

At intensivsykepleierne har så negative holdninger til overvektige pasienter, det var utrolig trist å lese, men det er dessverre ikke overraskende. Det er nettopp sånn veldig mange overvektige opplever helsevesenet generelt. At de tyngste pasientene kan være utfordrende å pleie når vekten er høy, akkurat det kan jeg se, men man møter da utfordringer på mange plan som ansatt i helsevesenet. Om man må være to for å hjelpe en pasient i noen minutter, så gjelder garantert det også andre enn kun overvektige, så her dreier det seg om andre ting enn kun pleiedelen. Her er det de negative holdningene som skinner igjennom.

De gangene jeg har vært innom helsevesenet, så har jeg flere ganger kjent på at uansett hva man er der for, så er det vekten som får skylden. Arrogante leger som bare må slenge med leppa. Arrogante leger som får deg til å føle at man nærmest ikke fortjener hjelp. Man sitter med en følelse av at alt er selvforskyldt. For det første så er det faktisk sånn at overvekt ikke er årsaken til alt man opplever av helsemessige utfordringer, og for det andre, så har en overvektig person rett til samme hjelp og omsorg som alle andre pasienter.

I Robstad sin doktorgradstudie, så kommer det helt klart frem at mange intensivsykepleiere hadde negative holdninger til overvektige. De stilte spørsmål ved om disse pasientene hadde rett til samme behandling som normalvektige, og de ga uttrykk for at fedme er selvforskyldt. Robstad innrømmer at hun egentlig hadde forventet å finne andre holdninger blant helsepersonell som arbeider med kritisk syke pasienter. Men også intensivsykepleiere viste seg å ha de samme negative holdningene til personer med fedme som man finner ellers i samfunnet. Overvektige pasienter blir oppfattet som mer late og med mindre viljestyrke enn normalvektige. Vi blir sett på som dårligere mennesker. Vi skal ikke ha krav på samme behandling som andre pasienter. Jeg blir lei meg, jeg blir frustrert og jeg blir sint når jeg leser sånt. Av alle steder, så burde helsevesenet både ha andre holdninger, og ikke minst, så burde helsevesenet vite bedre. Dette handler også om respekt, og alle har vi krav på å bli respektert. Det handler om at vi alle har en historie.

At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  Alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Hva med å se årsakene? Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. Historier som har preget livene på en vond måte. For mange overvektige så har mat vært en måte å glemme alt det vonde på. Det har vært en bitteliten glede, en bitteliten redning i et bittelite øyeblikk. Nå er det faktisk på tide at helsevesenet, og samfunnet generelt slutter å stemple oss som dumme, late og dårlige mennesker. Overvektige er den gruppen i samfunnet som det er helt greit å snakke ned.

Visst helsevesenet, og intensivsykepleiere vegrer seg mot å gi overvektige samme behandling som andre fordi de mener overvekten er selvforskyldt, hva med andre pasientgrupper? Hva med personer som har andre typer spiseforstyrrelser? Hva med røykere, og de som snuser? Hva med personer som har rusutfordringer på ulike plan? Har disse krav på samme behandling som andre som ikke defineres inn i kategorien selvforskyldt?

Jeg har ved et par anledninger opplevd nettopp det som Robstad skriver om i studien. Den ene gangen på Radiumhospitalet hvor et par pleiere ga klart uttrykk for at de mislikte min høye vekt når jeg lå på intensiven, og trengte noe hjelp. Jeg husker jeg ga beskjed til legen som opererte meg om dette, men det er vel en av de mest arrogante legene jeg noen gang har møtt. Jeg opplevde også en leges holdning til overvektige da jeg skulle sjekke åreknuter ved sykehuset i Arendal. Akkurat det er den verste opplevelsen jeg noen gang har hatt, og aldri har jeg følt meg så tråkket på, og snakket ned som den gangen. Jeg husker jeg begynte å gråte samtidig som jeg ble så sinna. Jeg skjelte ut legen i en flom av tårer, forlot konsultasjonen, og smalt døren igjen. Jeg skrev brev til sykehuset om opplevelsen, og fikk vel en form for unnskyldning. Jeg har truffet legen igjen ved en anledning, og du verden som han smilte, og godsnakket….

Det må en holdningsendring til i norsk helsevesen. Norsk helsevesen må se mennesket, ikke bare fettet. Norsk helsevesen bør vite bedre enn å se på oss som dårligere mennesker, og når det gjelder at overvekt er selvforskyldt, så er det nok på tide at man ser at overvekt har en årsak.

Til slutt vil jeg jo også si som jeg har gjort så mange ganger før. En tynn kropp er ikke det samme som en sunn kropp, og en stor kropp er ikke det samme som en usunn kropp. Dette går ikke hånd i hanske. Det er nok mange normalvektige som har sine helseutfordringer i forhold til hvordan de lever livet sitt. En ting er hva man ser på utsiden, en annen ting er hva man ser på innsiden. Så tror jeg også de ansatte i helsevesenet skal huske på en viktig ting. Overvektige sliter ikke bare med vekten, men i veldig mange tilfeller, så sliter overvektige også med et veldig dårlig selvbilde. Det å bli behandlet dårlig i helsevesenet hjelper ikke akkurat på disse tingene.

En holdningsendring i samfunnet generelt, det tror jeg ikke vil skje, men en holdningsendring i helsevesenet, det må skje.

Helt avslutningsvis så må jeg også understreke at det også finnes en del fantastiske mennesker innen norsk helsevesen. Det finnes noen flotte leger, og nydelige pleiere som ser hele mennesket, og som viser deg respekt. Man skal ikke ta alle under en kam, og det er viktig og også trekke frem de som faktisk gjør en utrolig god jobb. Dessverre trekker flertallet ned disse…men takk til dere som gir oss den behandlingen, og respekten vi fortjener.