Jeg er sikkert ikke den eneste som har opplevd helsevesenets negative holdninger til overvektige. Jeg er sikkert ikke den eneste som i en del tilfeller har gruet meg til sykehusbesøk, eller besøk hos spesialist fordi man vet at vekten vil komme opp som tema uansett, og fordi man vet at en del innen helsevesenet helt klart viser at de har samme holdninger til overvektige som så veldig mange andre i samfunnet. Dette har jeg skrevet om før på blogge, og gjennom bloggen så har jeg fått mange meldinger fra lesere om nettopp dette. Det er utrolig trist, for er det et sted man bør kunne slippe å føle på disse tingene, så er det nettopp  i helsevesenet.

Som mange av dere sikkert har fått med dere, så var nyrestein årsaken til de intense smertene jeg har hatt over lang tid, og førstkommende tirsdag skal jeg opereres. Denne tirsdagen var jeg på forundersøkelse i forbindelse med denne operasjonen, og det er jo genialt at de har disse forundersøkelsene sånn at alt er gjennomgått, og klargjort FØR operasjonen, og at man slipper alt dette på operasjonsdagen. Jeg var sist til operasjon i 2003, så det er mulig dette opplegget har vært lenge, men nytt for meg.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Før jeg skulle til forundersøkelsen, så måtte jeg fylle ut et skjema digitalt med diverse opplysninger de trengte. På slutten kunne man skrive hva som skulle til for at behandlingen skulle bli best mulig for meg, og det var der jeg skrev om mine negative opplevelser med helsevesenet med tanke på min overvekt. Jeg skrev bla at jeg forventet å bli behandlet med respekt fordi ingen kjente min historie, og årsaken til min overvekt. Jeg var så spent på om jeg kunne føle at de hadde lest det jeg skrev, Sykepleieren som hadde ansvar for organiseringen av forundersøkelsen hadde tydeligvis ikke lest skjemaet i det hele tatt, for jeg fikk omtrent alle spørsmålene på nytt, men jeg ble behandlet veldig fint. Det ble jeg også av alle de andre jeg var inne hos. Jeg merket godt at anestesisykepleieren hadde lest det jeg skrev. Måten hun snakket på, og nok unngikk teamet overvekt, det merket jeg godt. Alt i alt, så ble forundersøkelsen en positiv opplevelse.

Når jeg opereres til tirsdag, så visst jeg at det enten ble i narkose, eller i spinalbedøvelse. Anestesilegen hadde gått for spinalbedøvelse. Det betyr at jeg får et sprøytestikk i ryggen, og blir lammet fra magen og ned til tærne. Jeg mister følelsen, og beina blir svært tunge. Som om de ikke er tunge nok fra før av 🙂 Jeg glemte å spør hvor lang tid operasjonen ville ta, men de skal gå inn med et lite instrument gjennom blæra, og videre til den venstre urinlederen for å knuse steinen/steinene, og så ta grusen med ut. Etterpå blir jeg liggende på overvåkningen til jeg får følelsen tilbake i beina, og jeg kan komme greit på toalettet. Når begge de tingene er i orden, så kan jeg reise hjem.

Jeg vet ikke om jeg helst ville hatt narkose. Da hadde jeg sovet, men samtidig er det jo alltid fint å slippe og tenker jeg. Når anestesilegen mente spinalbedøvelse var best for meg, så vet jeg at det er grundig vurdert. Å være våken, det har man jo ikke så lyst til. Om man kan ha musikk på ørene, så er det en ting, men man kan neppe ha med telefon og ørepropper inn på operasjonssalen. Jeg husker da jeg tok åreknuter, da hadde jeg epidural, og var våken. Jeg så litt blod i lampen over operasjonsbordet kan man si, men nå skal det ikke kuttes, men jeg tenker mer på lydene. Jeg kunne få noe å slappe av på, og det sier nok jeg ja takk til.

Jeg fikk informasjon om at jeg skulle hjem ettermiddag/kveld, og da blir jeg alltid glad. Men da jeg ringte dagkirurgien for å spørre om noe, så fikk jeg beskjed om at jeg høyst sannsynlig ble liggende til dagen etter. Da kjenner jeg panikken komme litt. Jeg er dessverre der at jeg takler dårlig å være innlagt på sykehus. Så kan sikkert mange le av meg, og synes det er litt tåpelig, men det er en grunn til det. Da jeg ble operert for kreft i 2002, så ble jeg etter noen dager overført til Sørlandet sykehus. Der fikk jeg en alvorlig infeksjon i operasjonsåret. Jeg ble lagt på isolat, og der lå jeg i lang tid før de fikk kontroll på infeksjonen, og i mange dager etter infeksjonen var under kontroll og. Det var en tøff tid, og det gikk veldig på psyken løs, og etter denne episoden, så vegrer jeg meg veldig om jeg må ligge på sykehuset. Opplevelsen av Radiumhospitalet var heller ingen god opplevelse, så det ble mye negativt. Men vi får se hvor lang tid det tar før jeg får følelsen tilbake i beina. På nettet stod det 1-4 timer, men det virket som om det kunne  ta lengre tid i følge hun jeg pratet med på dagkirurgien. Jeg må bare vente å se. Frykte det verste, og heller bli positivt overrasket. Får jeg følelsen igjen midnatt, så skal jeg hjem. Bilen kunne jeg ikke ha med i tilfelle det skulle bli narkose, eller at jeg fikk igjen følelsen i beina samme dagen. Jeg spurte om å få transport, men jeg kunne visst ta bussen. 3 busser må jeg ta for å komme til sykehuset, og i tillegg med en ganske så vond mage….

Jeg gruer meg til tirsdag. Gruer meg for stikket i ryggen. Det skal visst være hakket verre med epidural, og nålen jeg skal få nå under spinalbedøvelsen er tynnere. Epiduralen husker jeg var vond å sette. Men det vil nok gå veldig greit, og det skal bli så godt å få ut nyresteinen/steinene. Jeg ser frem til fullt fokus på helse og trening igjen når bare dette er over.

Har du hatt spinalbedøvelse? Hvordan opplevde du dette?

Kryss fingrene for meg på tirsdag. 0930 er operasjonen i gang.

Ha en nydelig lørdag! Jeg har prinsene her hos meg. De kom i går på formiddagen, så det ble en natt denne gangen. Jeg er så heldig som har to så flotte og fantastiske gutter.

Vi blogges i morgen!