Det er 8 år siden nå. Årene har gått, men det jeg brant så innmari for, det ga resultater. Jeg jobbet så hardt med å få det til, og hadde det ikke vært for private personer, så hadde det aldri blitt noe av. Jeg er stolt over at jeg fikk det til, men fortsatt er man på langt nær i mål.
Denne uken følte jeg på håp. Jeg følte at endelig var det noen som hørte og forstod, og som ønsket å se hvordan man faktisk kan hjelpe overvektige her i Kristiansand hvor jeg bor. Jeg følte at all jobbingen kanskje nå begynner å gi resultater. Denne uken var nettopp dette tema i et møte som Christel Olaisen og jeg hadde med byens varaordfører, Erik Rostoft. Christel og jeg brenner begge for den sammen saken, og dette møtet hadde Christel fått til, og ønsket å ha meg med. Det var fint å møte en varaordfører som forstod, og som lyttet. Det beste er når man møter en politiker som skjønner behovet så godt at han ønsker å jobbe videre med dette. En politiker som skjønner at et eget helhetlig mestringsopplegg for overvektige vil bety enormt mye for byens overvektige, men også for kommunen. Et helhetlig opplegg vil gi friskere innbyggere både fysisk og psykisk. Man vil få mennesker ut i arbeid igjen, og man vil få færre sykemeldinger.
Jeg brenner for overvektiges sak. Stigmatiseringen vi opplever, og ikke minst at det bør finnes et god mestringstilbud til oss. Et mestringstilbud som består av både et treningsopplegg tilrettelagt for oss, og ikke minst, et tilbud til å jobbe med det mentale. Jeg tror de fleste nå er enige om at man må rydde i hodet for å klare en vektnedgang som varer. Det blir for enkelt å tenke slik mange fortsatt gjør at overvektige er en gjeng slappe, dumme mennesker uten mål og vilje. Hadde overvektige fortalt sin historie, så hadde man kanskje skjønt hvorfor mange har brukt mat som trøst. De alle fleste overvektige bærer på en historie, en historie som man ikke har fått bearbeidet. En historie som man kanskje har holdt tett inntil brystet. Det har vært lettere å søke kortvarig glede gjennom mat enn å fortelle sin historie fordi den er så vond å fortelle. Når man i tillegg til det vonde man bærer på også skal oppleve den stigmatiseringen som overvektige opplever i samfunnet, så skjønner man at dette blir dobbelt så vondt å takle.
Mange har en dramatisk historie. Traumer man ikke har fått bearbeidet, og da er det for mange lett å søke trøst. Da er mat en enkle trøst, en trøst som gir glede i noen minutter før den brutale hverdagen er tilbake. Sånn er det for flere grupper i samfunnet, men forskjellen er at de fleste andre grupper får hjelp, men overvektige gjør ikke. Joda, man kan velge slankeoperasjon som mange har gjort. Man kan også få plass i en eller annen gruppe via Frisklivsentralen hvor man kan få trene, eller lære om kost i 12 uker, og så er man ferdig der, og får ikke komme tilbake. Så et helhetlig tilbud finnes ikke. Man skriker om at overvekten blir et større og større problem, men ingen gjør noe med det. Når skal noen brette opp armene og virkelig gjøre noe med det? WHO advarer mot økende forekomst av fedme. Norge må øke innsatsen for å demme opp for et problem som truer folkehelsen. Politikerne har i alle år snakket, men gjort svært lite. Og det er liksom disse med makt som man må klare å nå frem til. Det er disse man må få til å høre, forstå og handle. Min historie er ikke dramatisk, men jeg har alltid hatt dårlig selvtillit når det kommer til kropp og utseende. Jeg har aldri klart å akseptere at jeg er en størrelse for stor, og det har ført til et enormt tankekjør.
Varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft vil nå trekke i de trådene han trenger innad i kommunen for å se hvem som kan være aktuelle for å jobbe med et slikt tilbud. Når det er gjort, så vil Christel og jeg bli invitert tilbake i et nytt møte med alle parter for å snakke om hva slags tilbud byens overvektige trenger. Kristiansand kommune har ressursene, så dette er et opplegg som ikke vil være dyrt for kommunen å gjennomføre. I dag blir overvektige studd sammen med ulike grupper om man benytter seg av Frisklivsentralen. Hvorfor er det egne grupper for hjertepasienter, leddgiktpasienter, diabetespasienter, men ikke for overvektige? Hvorfor er ikke overvektige en gruppe som får et lignende tilbud? Er det fortsatt fordi vi blir sett på som en selvforskyldt gruppe? At vi selv har skyld i overvekten, så da kan vi bare ha det så godt?
Jeg håper og tror at varaordfører, Erik Rostoft nå jobber videre med dette sånn at vi endelig kan få et kommunalt tilbud også til overvektige. Det er på tide, og det skulle bare mangle. Det må bli slutt på stigmatiseringen. Nå er det på tide å handle og ikke bare snakke. En viktig ting i opplegget Christel og jeg skisserte for varaordføreren er viktigheten av et tilbud over tid. 12 uker grønn resept er ikke nok. Vi snakker minst et år. Kanskje snakker vi om et tilbud som varer til man er i mål. Der var varaordføreren helt enig. Kommunen har gode erfaringer med å fjerne tidsbegrensning i andre opplegg. Opplegget må også være et tilbud som inkluderer alle uansett økonomisk situasjon, og det må også kunne være et tilbud for de som i dag er i jobb, og ikke kun et formiddagstilbud.
Vi hadde begge en god følelse etter møtet med varaordføreren. En følelse av at det nå kanskje vil skje noe, endelig. Kanskje kan Kristiansand bli første kommune. Tilbudet burde vært over hele landet for lenge siden, men når det ikke er tilfelle, så må man jobbe det man kan for å få de med makta til å se oss og forstå oss.
Det er 8 år siden jeg fikk startet den første treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand. Minnet kom opp på Facebook her om dagen. Jeg hadde lenge gått med ett brennende ønske om å starte opp et treningsopplegg kun for overvektige. Jeg husker jeg kontaktet de fleste treningsstudioene i byen, men der var ingen interesse overhode. Treningssentrene hadde jo en masse andre tilbud, men å satse på en veldig stor gruppe som virkelig trengte å komme i gang med organisert trening, det var ikke interessant nok. Jeg hadde lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg at jeg sendte. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for 8 år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble det et tilbud på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Der var vi en stund før opplegget ble lagt ned. Etter det fikk vi trene crossfit, og fortsatt er det ei lita gruppe som trener det. En del av oss andre trener med PT en gang i uken.
Flott vær i Kristiansand i dag. Det betyr utearbeid, noe jeg koser meg med. I kveld blir det å følge Eurovision, noe jeg vel nesten har gjort i alle år. Den norske låten er fengende, men de ulvete bananene, de kunne jeg godt vært foruten. Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.
