I dag morges følte jeg at kroppen var såpass samarbeidsvillig etter dager med lungebetennelse, så i dag var det på med treningsklær, og joggesko, og nyte en helt fantastisk søndag! For en utrolig flott morgen! Sola varmet godt allerede så tidlig som jeg var ute, den skinte så flott, himmelen var blå, og det eneste jeg hørte var mine egne skritt, og fuglene som sang. Slike øyeblikk er gull verdt! Gå og bare nyte synet av vakker natur, og la tankene sveve. Slike øyeblikk er virkelig lykke, og slike øyeblikk trenger vi. Det er godt å ha denne alene tiden hvor man kan lukke alt annet ute, og bare føle den gode lykkefølelsen. Følelsen av hvor heldig man er som får oppleve slike morgener, og man merker at negative ting ikke får så mye plass. Jeg henter energi, det gir en deilig, indre ro, og føler på hvor godt det er for hele meg å ha sånne øyeblikk.

Det er ganske utrolig hvor fort man ” forfaller ”  når man har en periode man ikke kan være særlig aktiv. Lungebetennelsen gjorde at jeg har vært helt ute av drift i 1 1/2 uke. Ingen trening, ingen lengre gåturer… bare hosting, svetting og feber. Samtidig så er det utrolig godt å kjenne at dette var forbigående. Pencillinen gjorde jobben sin, og det er godt å vite at kroppen fungerer som den skal, og at jeg snart er tilbake der jeg var… håper jeg 🙂 Jeg kjente i dag at det var tyngre å gå bakker, og det jeg kjente at det var noe dager siden sist. Man skal ikke være lenge borte fra trening, og aktivitet før man merker det på kroppen.  Jeg må jo innrømme at når jeg har hatt en heller laber form, og når jeg nok har syntes litt synd på meg selv innimellom, så har det nok gått noe mer inn i munnen enn det burde. Jeg har kanskje trøstespist litt, eller kanskje jeg mente at jeg fortjente litt ekstra godt når jeg trossalt var syk. Er det noen som kjenner seg igjen 🙂 ? Så disse dagene med laber form, så har jeg nok slitt litt med den dårlige samvittigheten. Den ikke så gode hjelperen min som sa at det var helt ok å spise litt usunt når jeg ikke var i form, og ikke kom meg på trening, og så var det denne andre da som prøvde å dytte litt fornuft inn i skallen min, og fortelle at når jeg trossalt ikke kom meg på trening, og ikke hadde en like aktiv hverdag, så var det vel noe av det dummeste jeg kunne gjøre å dytte mer inn enn jeg klarte å forbrenne. Så når jeg nå sliter med panikken om at jeg sikkert har lagt på meg en haug av kilo etter disse utskeielsene mine, så kan jeg egentlig bare ha det så godt. Jeg har bare godt av å slite litt med denne panikkfølelsen. Det er kanskje slike ting man lærer av. Jeg pleier å ha god kontroll på dette med dårlig samvittighet når jeg tar dårlige valg – jeg pleier å godta de, og gå videre, men denne gangen, så kjenner jeg at jeg må jobbe en del mer med meg selv. Godt det er trening igjen snart 🙂

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det var godt å komme seg ut i dag, og det var veldig godt å kjenne at kroppen fungerer igjen. Det sitter igjen en del hoste, men i morgen er jeg bare så klar for trening igjen. Jeg bare må på trening nå. Det har vært en lidelse å vite at gruppen har vært på trening uten meg, og jeg merker at jeg er blitt  ” avhengig ” av å trene. Savner gruppen, og savner aktiviteten. Savner å svette, og savner den gode følelsen av og ha gitt alt… savner å se hva pulsbeltet forteller om hvor mye kalorier jeg har forbrent etter øktene 🙂 Pencillinkuren er ikke helt ferdig, men jeg våger meg likevel på trening til uken, så lenge formen er der den skal være  sånn cirka. Det heter vel at man ikke skal trene mens man går på pencillin, men det er kun få dager igjen, og jeg kjenner kroppen min såpass at det vil gå helt greit å være i aktivitet. Når jeg gikk i dag morges, og byttet på å høre på fuglesang, og musikk på ørene, så tenkte jeg også på hvor heldig jeg er som har en kropp som fungerer bra! Tiltross for ekstra kilo, og bein som jeg innimellom hater som pesten, så er jeg likevel heldig – kroppen fungerer som bare det 🙂 Det og kjenne på at jeg klarer å tenke sånn, det er virkelig ett stort skritt i riktig retning. Vi er altfor flinke til å fokusere på alt som er negativt, og det resulterer i at vi ikke klarer å kjenne på lykkefølelsen så mye som vi kanskje burde. Lykke er så mangt, og for meg var det i dag denne herlige morgenturen. Akkurat emnet lykke tenker jeg å skrive mer om en annen dag.

I går opplevde jeg også hvor mye ett hyggelig kompliment kan bety. Dagen i går var i utgangspunktet en fin dag, men den ble plutselig så veldig mye finere fordi noen sa noe hyggelig til meg. Det er så lite som skal til for å gjøre en grå dag lysere, eller for å gjøre en fin dag enda bedre. Jeg går i meg selv, og tenker at jeg må bli mye flinkere til å si hyggelige ting til de rundt meg. Jeg må bli mye flinkere til å gi komplimenter – akkurat der har jeg en vei å gå. I går traff jeg ei jeg ikke hadde sett på noen måneder, og det første hun legger merke til er hvor mye jeg har gått ned i vekt. Jeg ser meg selv hver dag, og legger jo ikke merke til det på samme måte som ei som ikke har sett meg på ei stund, og du verden så godt det var å høre det! Jeg vet også at dette er en person som ikke sa det uten å mene det, og da gjør det ekstra godt å få sånne fine kommentarer. Det ga meg en så god følelse, jeg ble stolt, og jeg fikk en tilbakemelding på at endringene jeg har gjort har gitt resultater. Jeg er ganske keitete når det kommer til å ta i mot komplimenter, men jeg klarte å takke pent, og si hva det betydde for meg å høre det 🙂 Smilet gikk nesten rundt når jeg gikk ut av butikken, og det skulle ikke mer enn disse ordene til for å gi meg en følelse av stolthet, og for å gjøre en god dag enda bedre.

Dagen i dag blir en nydelig dag som jeg håper du får anledning til å nyte. I dag tror jeg at jeg vil ta med meg pelsdotten, og min aller beste på en tur til Hamresanden. Pelsdotten elsker å gå tur der ute. Der er det masse flotte tisper å kikke på, og der er det virkelig mye nyheter å lese i sanden 🙂 Nyt dagen!!

Jeg er sikkert ikke alene om å ha klesskap som er så fulle at dørene nærmest nekter å lukke seg. Klær er så utrolig moro, og det er en interesse jeg vel alltid har hatt…. eller jeg var vel aldri som barn den jenta som alltid skulle ha prinsessekjoler, men fra ungdomstiden, så ble klær en stor interesse. Min mor ser ikke helt hvem jeg har arvet denne klesinteressen fra, men jeg liker å kle meg pent, liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle seg feminin. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at store kvinner også kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser.  Jeg ser heldigvis at jeg har blitt bedre på mye med tiden, og jeg er nok ikke den impulsshopperen som jeg var før. Nå overveier jeg ting noe mer, og kjøper stort sett klær som jeg føler meg 100 % sikker på. Skapet tyder jo på at jeg ikke alltid har tenkt sånn…. 🙂

Heldigvis har mye skjedd innen stormote de siste årene. Jeg husker den første stormote butikken som kom i Kristiansand, og kort tid etter, så dukket det opp en til. Det var jo nærmest en sensasjon med egne butikker som solgte klær til oss som hadde behov for store størrelser. Jeg husker butikken Donna hvor jeg kjøpte konfirmasjonsantrekket mitt, og jeg husker stormote butikken i Det Hvite Hus. Jeg kan le litt for meg selv når jeg ser antrekket nå, men det er jo en evighet siden, og i 1985 da jeg var konfirmant, så var antrekket absolutt veldig flott….men jeg ser ikke helt hvorfor i all verden jeg hadde sløyfe! Sort sløyfe! Hvor var selvinnsikten, og hvor var mamma… det skulle vært totalt ulovlig for jenter å ha på seg sløyfe  🙂 Stormoten de første årene var nok ikke beregnet på unge jenter. Noen trodde nok at de som trengte store klær var de godt voksne damene som ikke var så opptatt av hva de hadde på seg. Det var mye kjerringtøy, og ikke bare moro å ha på seg slike klær når man var tenåring….men man hadde ikke så mye å velge mellom, så da ble det for meg som de godt voksne damene, man måtte egentlig bare ta det som var, men butikkene var flinke til å sette sammen, så det ble faktisk ikke så galt til slutt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag er utvalget av klær i store størrelser veldig, veldig bra. Vi har absolutt ingenting å klage over. De er ett godt utvalg av butikker de fleste steder, i alle fall for oss kvinner. Store menn har nok en mye større utfordring, og jeg tror mange store menn bruker nettbutikkene veldig flittig. Det er synd at ikke flere ser behovet for store klær til menn, for også menn liker å kle seg pent, og stilig. For oss kvinner, så er der både spesialbutikkene, og kjedebutikkene. Det betyr at man uansett økonomi, har mulighet til å kunne kle seg pent, eller i alle fall finne klær i den stilen man selv har. Jeg har jo en tendens til å tenke at det jeg synes er pent, det liker alle andre også, men heldigvis, så er utvalget noe for enhver smak. Jeg er nok klassisk i klesveien, jeg synes ikke det nødvendigvis skal være så stor forskjell på hverdag, og fest. Jeg liker å bruke fine klær uansett om det er mandag, eller søndag. Jeg liker å pynte meg uansett hvilken dag i uken det er. Jeg har jo en liten del av klesskapet som inneholder klær som er kun til fest, men resten bruker jeg om hverandre uansett hva jeg skal, og hvilken dag det er…. dette har resultert i at jeg fort finner ut at jeg sliter bittelitt når jeg skal ut på tur. Det er liksom verken praktisk, eller særlig lurt å ta på seg dressjakken, og ballerinaskoene når jeg skal ut i skogen, så jeg ser behovet for ett enda større utvalg av turklær, og at det er denne type klær jeg nå må anskaffe meg mer av. Jeg fant plutselig ut at jeg trenger mye mer utvalg av overdeler til turbruk. Jakker har jeg, sko har jeg, men overdeler er neste shoppeprosjekt.

Prismessig, så er det helt klart store forskjeller når det kommer til klær i store størrelser. Mange nettbutikker tilbyr mye store klær til en grei pris, men jeg har dårlige erfaringer med bestilling av klær på nett – en og samme størrelse ble enten for stort, for smått, eller manglet totalt passform. Noen tror de kan plassere et telt på kroppen vår, og så skal vi være fornøyde med det. Kjedene som HM, Kappahl, og Lindex har også mye å lære når det kommer til størrelser, og passform. Det hender jeg er heldig og finner noen skatter også i kjedebutikkene, men det er langt mellom hver gang. Det er spesielt passformen som irriterer meg – det blir liksom aldri helt riktig 🙁 Så for min del, så blir det mest spesialbutikkene jeg handler i. Der har de masse kunnskap, man føler seg vel der, og her vet jeg at størrelser, og passform henger litt mer på greip enn i kjedebutikkene. Jeg liker også å komme inn i en butikk hvor betjeningen også har litt ekstra på kroppen, for da vet de hvor skoen trykker. Jeg setter umåtelig stor pris på å komme inn i en butikk hvor betjeningen er dønn ærlige, og sier akkurat det de mener om plaggene jeg tar på meg. Visst jeg ser ut som en klovn, eller det ser ut som om jeg har tatt et telt på meg, eller om det tyter ut alle veier, så vil jeg betjeningen skal si det til meg! Ikke si hvor fin jeg er når jeg egentlig ikke ser ut! Dårlige råd, og dårlig selvinnsikt har resultert i mange dårlige kjøp som aldri kom lengre enn klesskapet.

Våren er en herlig tid for nye klær! Masse fine vårnyheter, masse flotte farger! Jeg liker å kle meg i farger uten at det må bli for mye av det gode, men rosa, eller lilla i overdel til sort bukse – babyrosa, eller cerise – nydelige farger 🙂 Jeg kler meg gjerne i klær en del andre sikkert ikke hadde våget å kle seg i, men det skal være stilig, og klassisk… i mine øyne i alle fall 🙂 Tror sannelig jeg må ut på shopping en dag, og ta dere med meg. Klær skaper folk er det noe som heter, og det er mye sant i det…. Nylig kjøpte jeg ei knallfin jakke som jeg er sååå fornøyd med. Ei jakke som er veldig meg. Jakken er fra danske Ciso, og Ciso er et merke jeg er veldig glad i. De har mye fint, gode passformer, de er flinke på farger,og jeg synes de er flinke på å se hva som kan kle en stor kropp.

Jørgen Foss er nok en fornøyd mann i disse dager. Dere som følger bloggen min vet at jeg sjeldent er på bølgelengde med lederen av Landsforeningen for overvektige. For meg er Jørgen Foss stort sett kun en person som syter, og klager, og legger all skyld for overvekt over på samfunnet. For meg er Jørgen Foss stort sett en person som bruker sitt lederverv til å fremme egeninteresser, og som velger å fremme uviktige saker som resulterer i at vi overvektige blir latterliggjort. Jeg savner en leder som virkelig jobber for de viktige tingene. En leder som med nebb, og klør jobber for ett riktig behandlingstilbud istedenfor å hyle om sukkeravgift, doble flyseter, og handicap parkering… men jeg er veldig sikker på at Jørgen Foss nå er en svært fornøyd mann når det faktisk kan gå mot sukkeravgift i Norge.

Jeg vet ikke om du er klar over at vi ett eget Prioriteringsråd i Norge ? Jeg må innrømme at jeg ikke var klar over det, men denne uken kunne man lese at Prioriteringsrådet i sitt neste møte skal vurdere å innføre sukkeravgift som et steg i kampen mot overvekt…Fedmeproblematikken øker, og om kort tid vil for eksempel 76% av alle menn i landet være overvektige viser tall fra WHO. Mest bekymret er man selvsagt for barn, og unge, en bekymring jeg absolutt deler, og har stor forståelse for, men hva i all verden oppnår man ved å innføre sukkeravgift? Hva med å innføre krav om at landet nå må få handlingskraftige politikere istedenfor? Politikerne prater, og prater – joda, de er så bekymret atte, overvekten øker, vi blir tjukkere, og tjukkere, og siden det snart er valg igjen, så kan de i alle fall sette ned noen utvalg som skal se på hvorfor, og hvordan, og visst vi i tillegg svinger pisken, og lar alle søte fristelser bli dyrere, så har de jo tatt skikkelig grep! Når lar noen seg kneble av høye priser visst man virkelig vil ha noe? Vil man ha sukker, så kjøper man sukker – så enkelt er det! Det er heller ikke sukker som er årsaken til at vi blir overvektige. Sukker er selvsagt ikke sunt i store mengder, og spiser man store mengder søtsaker hver eneste dag, så er det klart det vil vises på vekten, spesielt også om man er sofasliter i tillegg… men sukker er bare en liten del av problemet. Når skal politikerne, og helse Norge skjønne at avgifter ikke er veien å gå. Når skal Staten skjønne at vi selv har ansvar for eget liv, og at vi selv må stå for valgene vi tar. De eneste som vil tjene på en sukkeravgift er jo staten selv…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så diskuteres det altså på sosiale medier om sukkeravgift er veien å gå, og med en gang ordet overvekt blir nevnt, så kommer igjen folks holdninger til overvektige frem. Det er som om hat alarmen går hos veldig mange. Hvorfor kan man ikke ha en diskusjon om overvekt, og tiltak som bør settes inn uten at folk skal komme med både stygge, og nedlatende kommentarer? Hva er det som gjør at det er helt ålreit å snakke stygt om overvektige? Hvorfor er det vi som er blitt en godkjent skyteskive? Hvorfor kan enkelte sitte og lirker fra seg det ene stygge ordet etter det andre om hvor ekle, og tiltaksløse vi overvektige er uten at flere reagerer? Hvorfor er det greit at mange bruker ord som feit om en overvektig, hvorfor er det greit å le, og kommentere når en overvektig passerer deg på gata? Hadde du gjort det samme om du så en person med en annen utfordring? Du hadde ikke det… du hadde verken ledd, smilt, eller kommentert en person som kom mot deg, og som du så slet med en utfordring, men å skyte løs på overvektige i sosiale medier, eller i hvilken som helst annen setting, det er allmenn akseptert blant veldig mange der ute.

Når man nå diskuterer sukkeravgift på sosiale medier, så kommer det frem at vi nok heller ønsker at sunn mat skal bli billigere. Dette er en løsning som selvsagt er mye bedre enn å svinge pisken. Vist man ser etter, så er mye sukkerholdig mat blitt mye dyrere den siste tiden.  Sunn mat må bli billigere, og det må være lønnsomt å velge sunt fremfor ferdigmat, og halvfabrikata. Samtidig er det også rart å lese hvor mange bedrevitere som finnes i vårt langstrakte land. Der er så mange skarpe hoder som tydeligvis har sett løsninger som ingen andre før har sett. Jeg tenker at helseministeren vår burde se, og bruke all den kunnskapen som finnes blant så mange når det kommer til hvordan man skal løse fedmeproblematikken. Den revolusjonerende løsningen er å spise mindre, og få den feite ræva opp av godstolen! Hvorfor er det ingen som har tenkt på dette før – noe så smart!! Selvsagt er dette løsningen på all overvekt….eller er det sånn at dersom det hadde vært så enkelt, så hadde vi ikke slitt med overvekt i det hele tatt? Overvekt er ett sammensatt problem. Klart mange har stort utbytte av å endre mønsteret, og vanene. Klart man må spise annerledes, og man må være fysisk aktiv, men overvekt er så mye mer enn det. Det er så mange flere grep som må tas, og det er dette staten må skjønne, og det er dette Jørgen Foss må jobbe for å få politikerne til å forstå. Nå er det sånn at man ikke får hjelp før BMI’en bikker langt over faresignalet….vi trenger et lavterskel tilbud for personer i faresonen. Det nytter ikke med en grønn resept som gjelder ett par måneder, eller et livsstilsendringskurs i en kort periode hvor man står igjen alene etter kursets slutt. Endringer krever tid, og det er denne tiden politikerne ikke er villige til å gi oss.

Sørlandet Sykehus er i gang med ett flott tiltak for barn og unge som er overvektige. Det er på høy tid at barn, og unge blir tatt på alvor. Barn, og unge må lære seg å lage mat, de må lære seg sunne matvaner, og vi voksne har ansvar for å lære barna våre dette, og barna må selv få være med å lage mat. Sunn mat, og sunn matlaging må inn skolen sammen med enda mer fysisk aktivitet. Barna må lære seg alle gledene det er ved å være ute, gledene ved lek, gledene ved å være sammen med andre, og også her har vi voksne ett veldig stort ansvar. Tilbudet som nå er kommet for barn, og unge her på Sørlandet jubler jeg for, men samtidig, så er det virkelig trist at sykehuset har måtte velge hvem som skal hjelpes. Tilbudet til voksne overvektige er blitt kraftig kuttet for at barn, og unge skal få den hjelpen de trenger. Hvorfor må det være sånn? Hvorfor er det enten, eller når det burde ha vært som Ole Brumm sier det ” Ja,takk begge deler” ? Alle overvektige har behov for et tilbud, og det er bare trist å se at man ikke kan hjelpe alle i ett av verdens rikeste land! Man kan skrike, og være så bekymret over at overvekten øker i landet vårt, og er det noe politikerne kan, så er det å være bekymret … men å handle, det vet politikerne svært lite om, men det er jo snart valg, så da tenker jeg at politikerne i alle regnbuens farger kommer ut av sin lille, trygge hule og igjen lover gull, og grønne skoger – også når det kommer til deres bekymring at vi nordmenn blir tjukkere, og tjukkere.

Uansett om det blir sukkeravgift, eller ikke, så tenk litt over hva slags signaler du sender ut, og hva du skriver på sosiale medier. Tenkt litt over ditt forhold til ordet overvekt, og de personene som bærer denne overvekten. Har man egentlig noen grunn til å tråkke noen ned på den måten mange gjør med overvektige? Hvorfor ler du av en person med for mange kilo, og hva slags rett har du til å slenge stygge kommentarer? Om du tar en titt i speilet, hva gjør deg så mye bedre? Hvilken rett har du til å vite hva som er best for andre ? Hva vet du om historien bak overvekten til den personen du nettopp lo av? Jeg fikk nylig en melding fra ei godt voksen dame som hadde hatt sin daglige tur på nærbutikken her i Kristiansand. Akkurat denne dagen var hun ekstra fornøyd fordi hun ikke trengte å bruke rullatoren på handleturen, men dagen som begynte så fint fikk en brå vending når hun opplever en godt voksen mann på sin egen alder begynner å prate nedlatende om hennes størrelse! Hva får mennesker til å gjøre sånt? Hva skjer når mennesker har behov for å stoppe opp i en matvarebutikk, og kommentere at man ikke kan passere vedkommende fordi hun er så stor, og tar så mye plass! Det stikker langt inn i hjerterota når jeg hører sånt. Hva er galt med enkelte mennesker??

Jorunn Sundgot Borgen kan mye om overvekt, og i forbindelse med tallene fra WHO som viser at vi nå snart kan få en fedme epidemi blant norske menn, så sa hun en del fornuftig om dette med aktivitet. Man må ikke trene for å få bedre helse, men man må være aktiv. Det å være aktiv betyr ikke nødvendigvis trening. Man må opp av godstolen, og være mer i bevegelse. Man kan bruke trapp istedenfor heis, gå til nærbutikken istedenfor å bruke bilen, gå lengre turer med hunden – der er et hav av måter man kan være mer aktiv på. Det viktige er at man ikke sitter for mye stille. Sundgot Borgen sa også noe annet som jeg ble veldig glad for å høre, nemlig at høy vekt ikke er ensbetydende med å være i dårlig form. Man kan ha noen kilo for mye OM man er fysisk aktiv, og det er bedre å ha noen ekstra kilo, og være i god form enn det motsatte. Det å være slank er ikke ensbetydende med å ha en god helse. Min store kropp kan faktisk være i mye bedre form, og være langt mer fornøyd enn kroppen, og helsen til han slanke som går ved siden av meg på gata. De ordene trengte jeg å høre i går, og sikkert mange med meg. Hurra for alle overvektige som er aktive hver eneste dag, hver på sin måte 🙂

Forrige uke håper jeg blir en uke det er lenge til jeg opplever igjen 🙁 Uken vi har lagt bak oss har vært en skikkelig drittuke, men heldigvis kjennes det ut som om denne uken skal bli mye bedre. Det er mange år siden jeg har vært så nede for telling som jeg var forrige uke, og selv om jeg så den ene etter den andre i familien krype under dyna, så var jeg som alltid skråsikker på at dette ikke ville ramme meg… ingenting klarer å komme igjennom mitt immunforsvar….men der tok jeg dessverre skammelig feil denne gangen 🙁 En eller annen drittforkjølelse kom helt uinvitert min vei, og dette var en forkjølelse som ikke nøyet seg med litt rennende nese, og sår hals, neida – her skulle vi inn med hele troppen, og likegodt la meg få en smak av alt – det var jo så lenge siden sist. Jeg følte meg som en mann da jeg bestemte meg for at Legevakta måtte være riktig sted lørdag formiddag….trappa opp til 2.etasje føltes som en dagsmarsj, og jeg pustet som en hvalross. Pelsdotten som glad skulle ut på tur opplevde at matmor måtte snu allerede ved postkassestativet. Aldri har pusten vært så dårlig – selv ikke når kondisen var på det aller dårligste. Herremin, for et slit!!

Lungebetennelse kunne legen på Legevakten fortelle meg, og jeg hadde nesten vært litt flau om det bare hadde vært en vanlig forkjølelse jeg hadde kommet dit med. Venterommet på Legevakta denne lørdagen var full av hostende mennesker med rennende øyne, og neser – godt jeg ikke var en av dem tenkte jeg i mitt stille sinn,  jeg som alltid er på hugget når folk bruker Legevakta til små bagateller….lungebetennelse er heldigvis ingen bagatell trøstet jeg meg selv med når jeg stod og skulle betale. De hjemme smålo litt når jeg sa jeg kjørte på Legevakta. Jeg måtte jo tåle litt juling liksom – følte meg litt mann når jeg faktisk dro på Legevakta… jeg tålte jo litt juling, men det var så tungt å bevege seg at alarmen min slo inn på at her var jeg blitt invadert av noe som trengte krutt for å forsvinne… og jeg hadde helt rett, og var nesten litt fornøyd når jeg slo pencillinen i bordet for de hjemme etter 2 timer på Legevakta.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har svettet, jeg har hostet, jeg har vært iskald, alt som kan renne har rent, smak og lukt har dratt for heldigvis å komme tilbake igjen – alt måtte komme min vei! Det eneste som man kan se på som bittelitt positivt må jo være at matlysten ikke har vært på topp. Hadde jeg visst hvem som hadde smittet meg, så hadde jeg ikke vært nådig! Jeg hater å være syk – hater å sitte i en stol å føle meg elendig, hater og bare sitte der, og ikke gjøre noen verdens ting! Man er helt ubrukelig, ingenting kan man bidra med, og man er liksom så avhengig av de rundt seg. Jeg synes jo nesten det er litt vanskelig å overlate alt til andre – det handler vel om at jeg liker å ha kontroll på det som pleier å være mine oppgaver, så jeg har kanskje bare godt av å lide litt 🙂

Det virker som om den grufulle uken forrige uke vil bli en mye bedre uke denne uken her. Pusten er mye bedre, allmenntilstanden er mye bedre, og lysten til å gjøre noe er tilbake. Pencillinen har gjort det den skulle ser det ut for, men kuren skal man alltid gå ut, noe som også betyr at jeg ikke får trene noe som helst denne uken 🙁 Det er nesten krise – en hel uke uten trening! Det er så jeg nesten hyperventilerer hver gang jeg tenker på det. Tenk at jeg nesten hyperventilerer av og ikke komme på trening! Er det mulig å bli lei seg for ikke å kunne trene? Også jeg da? Går man tilbake i tid ville jeg nok sikkert ha jublet for å slippe unna, men du verden så langt jeg er kommet 🙂 Innimellom følelsen av å synes synd på seg selv, så er det faktisk en seier for meg og føle på hva treningen nå betyr 🙂

Så fikk immunforsvaret mitt litt juling forrige uke, og som jeg nevnte, så er det flere år siden sist. Jeg har vært så stolt over det fantastiske immunforsvaret mitt, og det er jeg fortsatt. Det er visst bare godt for kroppen å få litt juling i blant. Jeg skal fortsette å ta mine vindunderprodukter som gjør kroppen min så sterk, og jeg skal fortsette å tenke at det er endringene jeg har gjort de siste årene som også har gitt meg gevinst når det kommer til det å bli veldig lite syk. Før jeg startet med viktige endringer, så følte jeg at jeg ” alltid ” ble småsyk. Jeg ble alltid forkjølet når alle andre ble det, jeg fikk det meste når alle andre fikk det. Magen var konstant i ulage, og spesielt etter en helg hvor man kanskje hadde blandet veldig mye forskjellig mat. Der noen var slitne etter en helg med mye festing, så slet jeg mye med uggen mage etter en helg med mye blanding av mat. Mine små skritt har nå gitt meg en kropp som spiller mye mer på lag med meg, den er blitt sterkere, og ikke så mottagelig for virus, og bakterier. Store gevinster!!

Jeg er på beina igjen, og gleder meg til en ny, spennende uke. En uke også med nye blogginnlegg, og som vanlig, så har jeg mye på hjertet 🙂 Ha en nydelig mandag!!

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg i fjor sånn ca på denne tiden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig.

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert, og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart et vekttap på 30 kg, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp, og ned….Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset, og etter kort tid var jeg en del av et livsstilsendringskurs hvor alle ønsket kirurgi.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg… 

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. De hjemme støttet meg selv om jeg visste hva de innerst inne mente…en uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat.

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Beina som er min største utfordring når det kommer til vekt, de ville heller ikke blitt særlig redusert etter en operasjon, og da var også det et godt argument for ikke å legge meg under kniven. Jeg har valgt endring over tid, og håper det vil gi resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper…. med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂 

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og når den ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna.

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre….

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, jeg ser at det kan være et slit å komme seg på trening, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. I går hos fastlegen min, så kunne han stolt fortelle at jeg nok en gang hadde blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Det er dessuten veldig stas når kan kommenterer hvor mange kilo jeg har mistet, og hvor flink jeg er – da får han en ekstra stjerne i boka mi, og han gjør meg så uendelig glad!

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.. jeg tok alltid heisen selv om jeg hater heis – nå er jeg blitt noe flinkere til å velge trappene. Når jeg har pelsdotten med på tur, så får han alltid lengre turer enn før fordi jeg nå synes det er helt ålreit å gå tur. Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, så nå vurderer jeg å få meg en skritteller for å se hvordan jeg ligger an i løpet av en dag. Slike lekekamerater er artige altså 🙂 Med pulsbelte, og skritteller, så vil jeg i alle fall ha fokus fremover 🙂

Mandag var jeg på tabata trening, og i går var jeg på en time med puls intervall, og selv med en noe forkjølelsespreget kropp, så er jeg veldig fornøyd med øktene. Jeg digger tabata timene, og timen vi hadde i går med puls intervall var også en super time! Sitter mange ganger, og tar meg selv i at jeg føler på at trening er moro… er det mulig at JEG liker å trene? Treningene gjør meg dønn sliten, og de utfordrer meg masse, men jeg gjennomfører. Det å sitte med en god mestringsfølelse, det er også en utrolig stor seier…. om jeg nå får dette med endring til å høres lett ut, så er det absolutt ikke det. Det har kostet mye, det koster fortsatt mye, og jeg har fortsatt en laaaaang vei å gå. Vekta skulle jeg helt klart ønske gikk fortere ned, men det er godt å føle at det man gjør er riktig, og det er godt å ha en kropp som samarbeider mye bedre 🙂

Ha en herlig onsdag alle sammen! Fremover vil det ikke bli blogginnlegg fra meg hver dag slik det har vært i starten – jeg må jo sørge for at dere ikke blir lei av meg 🙂 

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rumpa, og det var ett skikkelig spark i rumpa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg…

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre.

Kai er en motivator uten like, han er ærlig, og han er rett frem. Han går ikke rundt grøten, og godsnakker – han sier det akkurat som det er, og han gir oss ett skikkelig spark i fua fordi han vet at det er nettopp det vi trenger. Kursene hans er ikke et slankekurs, men et motivasjonskurs, og får man hodet til å spille på lag sammen med både fysisk aktivitet, og ett mer riktig fokus på kostvanene våre, så vil resultatet på sikt bli at man går ned i vekt. Dersom du bor i Kristiansandsområdet, så vil jeg anbefale deg å ta motivasjonskurset ” Spark i fua ” – man får i tillegg til masse mental trening også gode tips til fine treningsøvelser man kan gjøre hjemme, og hver kurskveld avsluttes med trening 🙂 Skummelt ? Absolutt….. men i blant må man bare utfordre seg selv…. Du kan lese mer om Kai, og kurset hans her : http://www.sorlandscoachen.no/#!spark-i-fua/cg5w

Jeg skal snart til lymfedrenasje for å prøve å holde disse tømmerstokk beina mine litt i sjakk, og i kveld er det tabata med den flotte treningsgruppa for overvektige… jeg vil fortsatt ha deg med å trening dersom du sliter med kiloene, og har lyst til å bli mer fysisk aktiv 🙂 Ta kontakt, og bli med!!

Nå er det rett over en måned siden jeg startet å blogge. Dette er en helt ny verden, men en spennende verden. Bloggen har ligget svanger lenge, men det tok sannelig lang tid før jeg fikk den opp å gå. Heldigvis hadde jeg viktige støttespillere som trodde på bloggen min, og som ikke ga seg før bloggen var en realitet. Bloggen min er om livet på godt, og vondt som en størrelse for stor, og jeg får så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser den! Jeg blir så uendelig glad når jeg får så mange meldinger, og kommentarer om at bloggen betyr noe, og at den inspirerer, man kjenner seg igjen i det jeg skriver. Mange kommenterer at jeg gir de noe å tenke på, og flere har begynt på samme vei som meg etter å ha lest min historie. Jeg ser at mange har stor glede av å lese den om man er overvektig, eller ikke. Det at jeg skriver det mange tenker, det tror jeg er viktig, og jeg tror mange kan ha stor nytte av å få et innblikk i hvordan det er å være en størrelse for stor, og hvordan store deler av samfunnet ser på oss overvektige. Jeg er så takknemlig for alle som følger meg, og tar del i min hverdag. Jeg har en stor heiagjeng der ute, og det betyr så uendelig mye.

Bloggen ble en realitet fordi noen trodde på meg. Det å ha noen som tror på deg, og som er viktige støttespillere, det er så utrolig viktig. Vi trenger alle gode støttespillere rundt oss, og vi trenger det uansett hvor vi er i livet. Vi trenger mennesker som tror på oss, som pusher oss, og som er der både når man smiler, og gråter. Disse viktige menneskene som ser det man selv ikke ser, og som klarer å få en til å tenke positivt når livet byr på utfordringer. De som vet hva som bor i oss når vi selv føler oss helt ubrukelige. Uten slike mennesker i livet mitt, så vet jeg sannelig ikke om jeg hadde kommet dit jeg er i dag. Jeg har trengt mange spark bak, og det er så innmari godt at jeg har mennesker som kan sparke meg. Ingen har godt av og bare bli dullet med, og godsnakket med – vi trenger også noen som kan gi oss et spark bak når det trengs, eller sette oss på plass når man trenger det. Jeg har uendelig mange ganger syntes så synd på meg selv, jeg har sutret, og klaget uten grunn, og at da noen setter foten ned, det har jeg hatt så godt av mer enn en gang 🙂 Det er ikke moro å få ” kjeft ” når man helst vil ha trøst, men i visse situasjoner, så er det ikke trøst man trenger, men et realt spark bak 🙂 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og for meg, så har det også vært vanskelig til tider det å slippe folk helt innpå meg. Det har vært vanskelig å tro at noen faktisk trodde på meg, som så hva jeg kunne, og hva jeg var flink til. Vekta har hele tiden kvernet i hodet mitt, og jeg har vel alltid trodd at alle så overvekten istedenfor å se meg. Klart mange har gjort det opp i gjennom, men man lager mange historier selv også. Det er vi selv som lar overvekten få så stor plass i livene våre. Jeg har tidligere skrevet litt om hvor vanskelig det har vært for meg å tro det folk sier. Komplimenter, ros og skryt har jeg hatt problemer med å ta til meg fordi jeg tror folk bare har følt seg nødt til å si det fordi de har syntes synd på meg….da er det godt å ha mennesker rundt seg som sier i fra, og som får man til å innse at verden faktisk ikke alltid er slik man tror…det fine er også at underveis, så møter man også nye mennesker som på sin måte får stor betydning for veien du går. Noen av disse menneskene møter man kanskje bare i en kort periode, men i denne perioden, så har vedkommende rukket å gjøre en forskjell, og gi en viktig ballast som man tar med seg videre. Jeg har møtt mange mennesker som har vært i livet mitt en kortere periode, mennesker som har betydd så enormt mye for veien jeg har gått, og for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Mennesker som lært meg masse, fått meg til å tenke annerledes, og se livet på en helt annen måte. Mennesker som har fortalt meg at det kun er jeg som kan gjøre endringer, som har lært meg og ikke dvele ved fortiden, mennesker som har lært meg å se fremover, sette meg mål og være tilstede. Jeg har lært at jeg ikke kan være tilstede for alle andre til en hver tid, jeg har lært at visse situasjoner kan jeg aldri få gjort noe med, jeg ser viktigheten av å sette meg selv i fokus, og jeg har lært og akseptere at noen ting aldri vil kunne endres. Jeg har lært så utrolig mye, og jeg har fått masse verktøy som sakte, men sikkert hjelper meg i riktig retning. Jeg er så takknemlig for at alle disse menneskene har vært i livet mitt, og så er det nok en mening med at noen kun er der i en kortere periode mens andre blir.

Mine støttespillere er gull verdt, og jeg trenger dem alle sammen. Vi trenger alle gode mennesker rundt oss, mennesker som vil det beste for oss, som ønsker at vi skal nå målene våre. Mennesker som drar oss opp av søla på dårlige dager , og som jubler sammen med oss på de gode. Vi trenger mennesker som kan si i fra, og være ærlige. . Jeg er så utrolig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg. Trond og Celina, familien, venner jeg har knyttet nære bånd med fra barndommen og helt frem til i dag, mennesker som ikke er blant mine nærmeste venner, men som likevel betyr så mye for meg. Nå opplever jeg også at jeg har dere som leser bloggen min som gode støttespillere – jeg har fått en stor heiagjeng der ute 🙂 Ta vare på de gode menneskene du har i livet ditt, og kutt ut de som ikke gir deg noe. Det er ingen vits i å bruke tid på mennesker som ikke har evnen til å glede seg sammen med deg, og som kun vil ha seg selv i fokus. Enveis kommunikasjons mennesker er ikke lengre en del av mitt liv, og jeg bruker ikke lengre tid på egoistiske mennesker som hele tiden skal ha, men aldri gi noe tilbake. Vennskap skal alltid gå begge veier 🙂

Ha en herlig søndag alle sammen – her er det på tide å komme seg ut for å nyte sola sammen med den beste, og pelsdotten 🙂

I går overvant jeg en ny frykt, og i dag er jeg stolt, og fornøyd! Mange vil nok bare riste på hodet, og ikke helt skjønne at dette er noe å være så stolt av, men for meg, og mange i min situasjon, så er det en faktisk en stor seier. Mange vil nok heller aldri helt skjønne hvordan man kan frykte noe slikt, men hadde du vært i mine sko, så hadde du nok forstått, og følt akkurat det samme.

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møter jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg har en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger en god stund nå, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene, men i går stod jeg ovenfor en frykt som jeg ikke hadde tatt noe oppgjør med, og da var hodet plutselig fullt av unnskyldninger igjen ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kan det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten var jeg på trening dagen før, og det er vel ikke bra for meg å trene to dager på rad…

I går var jeg på min aller første ordinære spinningtime. I går hadde jeg ikke den gode, trygge treningsgruppa rundt meg, eller instruktørene som jeg er vant til å ha. I går var det  nye, ukjente  mennesker, og en helt ny instruktør….men heldigvis så hadde jeg Eva der, og hadde jeg ikke hatt henne der, så hadde jeg nok aldri troppet opp på timen når jeg aldri før har vært på en ordinær time, og hadde ikke hun spurt om jeg ville være med, så hadde jeg sittet godt i sofaen, og ønsket helgen velkommen istedenfor å spinne i 55 minutter på Spring…. men du verden så utrolig glad jeg er for at jeg sa ja til å bli med før hodet i det hele tatt fikk en mulighet til å tenke. Når man først hadde sagt ja, så er i alle fall terskelen min for å avlyse veldig høy. Man vil ikke feige ut, og man vil ikke svikte den man har en avtale med, men jeg skal love deg at det gikk mye tanker i hodet mitt før spinningtimen! Alle som vil se rart på meg, og lure på hva i huleste jeg gjorde der… tenk om jeg ikke klarte å følge med… tenk om jeg ikke holdt ut 55 minutter når dette trossalt var en ordinær time…

Spinningtimen var helt fantastisk! Jeg gjennomførte timen med glans, og alle hadde mer enn nok med seg selv 🙂 Instruktøren er nok en av de beste jeg har hatt – man merket ikke at klokka gikk, og plutselig var 55 minutter over. Det vonde under den den ene foten var på plass i går også, men jeg ble så engasjert i timen at jeg nesten ikke merket det. Instruktøren tok alt fokus, og da glemmer man det meste 🙂 Instruktøren hadde masse humor, han engasjerte oss på en måte som fikk fokuset litt bort fra pedalene, samtidig som han motiverte oss på en fantastisk måte. Jeg hadde på forhånd hørt masse skryt om hans timer, og alt stemte.

I går vant jeg en ny seier. Det å delta på en ordinær treningstime som overvektig, det er en terskel som er veldig høy. Derfor er treningsgruppen for overvektige så unik, men det er samtidig viktig at man også etter hvert våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser. For meg personlig, så brøt jeg en stor grense i går. Det jeg ikke trodde jeg ville klare, det var bare noe jeg trodde i mitt hode… jeg hadde ingen problemer med å følge timen i det hele tatt, og det å få en slik bekreftelse betyr så uendelig mye. Jeg tror det er så uhyre viktig at vi deltar istedenfor å begrense oss selv, og jeg tror det er viktig å vise alle andre at vi også kan 🙂 Jeg tror mange ser på oss fordi de er stolte sammen med oss, og ikke bare fordi vi er tjukke.  Alle tankene jeg hadde på forhånd stemte nok ikke helt, og det er godt å innse at man i mange tilfeller innbiller seg ting som ikke er tilfelle. Man tror, men man vet egentlig ikke, og det er godt å vite før man lager sine egne historier, for slike historier som dette bør jo helst være sanne 🙂

Glad, fornøyd, og litt sår i baken, så vet jeg at gårsdagens ordinære spinningtime ikke blir min siste. En grense er brutt, og den gode opplevelsen jeg hadde har resultert i at jeg er på plass, og faktisk gleder meg til neste time denne fantastiske instruktøren har. Jeg har også fått meg en ny lekekamerat som gjør spinning mye gøyere – jeg har fått meg pulsbelte 🙂 Da kan jeg hele tiden følge med hvor jeg skal ligge underveis i timen, og man blir både opphengt, og hekta av tallene på tavla 🙂 I går kunne Virtual Sports Diary fortelle meg at jeg hadde forbrent 1500 kalorier. Helt riktig blir det kanskje ikke før man tar en maxpulstest, men at jeg forbrant en hel haug kalorier, det er det ingen tvil om 🙂 Og til deg, Eva : Takk for at du fikk meg med, og for at du fikk meg til å delta istedenfor å begrense meg selv <3

Go’lørdag – og nyt helgen!!

I går var jeg på spinning… 55 minutter … Ludvig intervaller kalles visst økten. Etter en slik økt er beina mine dønn slitne. Egentlig er hele kroppen er dønn sliten, men hva gjør vel det når man stolt har gjennomført nok ei god treningsøkt 🙂 Jeg merker at Ole Lukkøye kommer på besøk ei god stund før han pleier på torsdagskveldene, så det er tydelig at han mener jeg trenger litt mer søvn etter å ha tatt meg helt ut.

Spinning er utrolig moro, og denne type trening skal passe for alle. Treningstypen er skånsom, man sykler i sitt eget tempo, og man sykler ut i fra hva man selv orker. Vil man lure seg selv, og ta en søndagstur  så gjør man det, eller så gir man det man orker den dagen. Om det er vekten, eller om det er fordi jeg er plattfot, det vet jeg ikke, men det er veldig vondt under den ene fotsålen der jeg tråkker i vei oppover, og bortover. Likevel så er det bare å bita tennene sammen, og sykle videre, og håpe at dette vil bedre seg etter hvert. Heldigvis så sliter jeg ikke med andre vondter. Jeg har pr. i dag verken vonde knær, vond rygg, eller vonde skuldre. Dette er ting mange sliter med, og spesielt mange overvektige. Da er det fint med tilpasset trening hvor man gjør det man klarer, og hvor man ikke føler at andre glor deg ned fordi man ikke yter som alle andre. Det er en selv som kjenner hvor mye man kan presse seg, og hvilke øvelser man får til. Man har kun en konkurrent, og den konkurrenten er deg selv. Trening er ikke konkurranse om å løfte tyngst, hoppe høyest, eller klare flest push ups. Hva sidemannen klarer er totalt likegyldig – det som betyr noe er hva DU klarer! Trening betyr å øve, det betyr å utvikle, og forbedre. Trener man, så vil man hele tiden forbedre seg, man klarer mer, man orker mer, og man utvikler en bedre kropp å trene med.

Bloggen min ” En størrelse for stor ” er om livet på godt, og vondt som nettopp en størrelse for stor. Visst jeg kan inspirere, og motivere andre gjennom det jeg skriver, så har jeg oppnådd masse. Det er tungt å være overvektig, og samfunnet rundt en kan til tider også gjøre det tøft å være overvektig, men livet er sannelig ikke kjipt selv om man er en størrelse for stor 🙂 Uansett hva som ligger til grunn for at man bærer de ekstra kiloene man gjør, så har man hele tiden et valg. Man kan fortsette i den onde sirkelen, og se vekta synke mer, og mer sammen, eller man kan gjøre noe med situasjonen. For mange så tar det lang tid før man faktisk innser at ingen kan gjøre endringene for deg, de faller ikke ned i hodet, det er ingen lette løsninger, og superpillen er det ingen vits i å vente på. Jeg har hatt et hav av unnskyldninger, og man kan nesten bli litt flau visst man tenker over alle unnskyldningene man har hatt opp i gjennom…men samtidig, så er det ingen vits i å se seg tilbake, og tenke på alt man har gjort feil, og tenkt feil. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men man kan se fremover…og mye av det som ligger der fremme kan man gjøre noe med. Man må slutte å dvele ved alt det gamle… det høres så enkelt ut, ikke sant? Jeg høres vel nesten perfekt ut her jeg sitter og skriver 🙂 Ingen endring er lett, men det er fullt mulig. Man vil gå i grøfta mange ganger, men man kommer seg mye lettere opp igjen med rett fokus, og hodet mer på plass.

Jeg undrer meg så veldig på hva som skal til for å få overvektige til å trene, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt provosert, og sint når man her i Kristiansand har et tilbud rett foran seg, men likevel så er man full av unnskyldninger for ikke å ta del i tilbudet. Alle som selvfølgelig skulle bli med dersom tilbudet ble en realitet, de stikker fingrene i ørene når jeg forteller at tilbudet er der. Hvorfor er det sånn ? Er det faktisk fordi man ikke gidder?

Har du lyst til å trene sammen med meg? Jeg vil gjerne ha deg som treningskamerat 🙂 Du får ikke bli med meg ut på tur i skog, og mark – der er jeg streng, og veldig rar, men jeg vil gjerne ha deg med i treningsgruppa for overvektige. Om du har 20 kg for mye, eller om du har 60 kg for mye, det spiller ingen rolle! Treningsgruppen for overvektige er en fantastisk mulighet for deg til å bli aktiv, og til å starte med det du har ønsket så lenge. Det er ingen som ler, eller slenger stygge kommentarer. Du må ikke ha fancy treningsklær, og helt nye sko.Terskelen inn til treningstimene er så lav, og du vil føle seg så velkommen. Du vil bli en del av ett helt fantastisk felleskap hvor smilet, og latteren sitter løst, men du vil og møte ei gruppe mennesker som endelig opplever gleden ved å trene, gleden ved å mestre, og gleden ved å se at det er mulig å få ett lettere liv. En uke kan du trene gratis sammen med oss for å se hva tilbudet går ut på.

Om en ikke selv er overvektig, så kjenner man alle noen som sliter med det. Jeg har ett stort ønske om å nå de jeg kan. Dessverre så når jeg ikke lengre enn min egen hjemby, men om du vil hjelpe meg å dele dette innlegget, eller fortelle de rundt deg om gruppa vår, så hadde jeg blitt så uendelig glad <3 

Det er så godt å kjenne på at jeg gleder meg til trening, og at det kun er få ting som kan få meg til å være borte fra en time. I dag skal jeg til og med våge meg på en spinningtime utenfor gruppens egne timer. Jeg kjenner at det er veldig skummelt, man er redd for så mye, men jeg gjør mitt beste, og det er godt nok i haugevis!!

Go’ fredag