Voksne mennesker. Egentlig burde man ikke bli overrasket, men jeg blir det. Man har liksom bare hørt at posisjoner betyr at enkelte tramper over hvem som helst bare det er til egen fordel. For meg er ikke det mulig å forstå, men for en del andre er dette noe man gjør uten å blunke.

Man blir overrasket når mennesker man trodde man kjente veldig godt plutselig snur ryggen til. Når man opplever skittent spill for at noen skal oppnå posisjoner. Når enkelte mennesker du har kjent, og samarbeidet med over lang tid plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Jeg tror liksom ikke slikt om folk som har stått meg ganske nært, som man har samarbeidet så godt med. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den sannheten de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å svikte blir en del av spillet. Mennesker man har vært fortrolige med, samarbeidet med, støttet, satt pris på, vært ærlig med, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hva skjer, og hvorfor? Mennesker som kjenner sannheten, som kjenner samtaler og dialog, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan snu om og ” glemme ” viktige ting. Alt for å oppnå egne fordeler og posisjoner.

Å oppleve slike ting, det er jeg garantert ikke alene om. Selv har jeg heldigvis kun opplevd dett en gang før. Jeg har kjent på ett enormt sinne, og en stor skuffelse – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Et riktig valg om å trekke seg ut og bort fra et spill om posisjoner. Trekke seg bort fra mennesker som ikke kan være ærlige. Jeg gidder ikke å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for å oppnå det de selv ønsker, det er liksom ikke til å tro. Man hører om det, og vet at det skjer ” overalt “, men det blir spesielt når man opplever det selv.

Samtidig så er det godt å se deres sanne ansikt etter å ha samarbeidet så tett så lenge. Tøft ? Absolutt. Det er alltid tøft å se at mennesker man trodde man kjente egentlig ikke er slik man trodde. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på. Det er en veldig god følelse å lukke døren godt igjen. Samtidig så har jeg spurt meg mange ganger hvorfor enkelte mennesker er slik. Jeg har ikke funnet noe svar annet enn posisjoner må bety mer enn mennesker. Jeg håper en slik oppførsel en dag vil bite de i rompa, og at feigheten de viser kun er et bevis på hvor svake, og falske de faktisk er.

Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har opplevd noe slikt mer enn en gang før, og det var da jeg tok ut skilsmissen. Da opplevde jeg å bli sviktet av en person som hadde stått meg nær i 27 år. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve noe lignende igjen. Selv om opplevelsene er ulike, så har de også litt likheter. Jeg er så takknemlig for at jeg i alle år har hatt så gode mennesker rundt meg. Mennesker som vil mitt beste. Mennesker som er ærlige mot meg. Mennesker som sier sannheten. Det er slike mennesker jeg trenger i livet mitt. Ugress er det godt man får luket bort.

Ta godt vare på hverandre. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av seg og sitt. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget når jeg trakk meg tilbake, og det er en fantastisk god følelse.

Noen ganger kan livet være tøft. Det er da du skal huske at du er tøffere!