En kropp som ikke helt fungerer som den skal, og negativt tankekjør, i perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd dette. Vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet , det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om. Jeg har det sånn for tiden, og så kan jeg skylde på både korona, og at jeg har mistet en jobb jeg er så uendelig glad i. Jeg kan skylde på at lymfebeina utfordrer meg veldig for tiden, og jeg kan skylde på at både jernviljen og stålviljen rett og slett har gjemt seg på et veldig lurt sted…såpass lurt at jeg ikke helt vet hvor verken den ene eller den andre befinner seg. Når alt kommer til alt, så kan jeg kun skylde på meg selv. Uansett hvordan man vrir og vender på alt dette, så er det jeg som tillater at jeg kjenner på utfordrende dager. Det er jeg som tillater meg selv å nedprioritere trening og aktivitet, og da må man liksom ta konsekvensene av det.
Jeg har mange baller i luften. Selv om jeg er permittert fra min faste jobb, og etterhvert mister den, så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp i hodet mitt, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.
Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen er det som hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp. Men treningen, der sliter jeg etter at treningssenteret stengte. Treningsstudioet var så viktig for meg og min trening. Med stengt treningssenter, så sliter jeg veldig. Jeg vet at jeg har mange muligheter likevel, men jeg har ikke kommet meg inn i de gode treningsrutinene som jeg hadde.
Jeg er skuffet over meg selv. Veldig skuffet. Jeg var på en veldig god vei, og så klarer jeg ikke å sparke meg selv bak for å fortsette på denne gode veien. Hva skjer, og hvorfor skal ting som var en veldig viktig del av hverdagen min bli så utfordrende plutselig? Kroppen fungerer bedre når jeg trener, psyken er veldig god når jeg trener og lymfebeina har det mye bedre når jeg trener. Hele kroppen har det bedre, og hodet fungerer optimalt…så hvorfor er trening blitt en utfordring?
Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.
Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål 2. Finn noen å trene sammen med 3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.
Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp forsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med forsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.
Forsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de forsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål 2. Vær realistisk 3. Lag en plan 4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig 5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”
Jeg må ned i kjelleren for å lete etter stålviljen min, og jernviljen min. Jeg tror det er i kjelleren de er begge to. Langt der nede, men det er ikke der jeg vil være. Jeg må komme meg ut, bli like aktiv som før. Jeg må slutte med all verdens unnskyldninger. Jeg må slutte å skuffe meg selv. Jeg vil trene, være aktiv, kjenne oppturene, mestringen, og ikke minst resultatene. Jeg vil kjenne kroppen fungerer som før, og jeg vil kjenne at hodet er på riktig plass. Jeg må igjen bli sjef i eget liv.
