En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Er jeg virkelig så tjukk?  Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.

Sånn begynte innlegget som jeg skrev på bloggen for 2 år siden. I dag tar jeg det frem igjen. Ikke fordi jeg har fått en ny kommentar, men fordi jeg nettopp leste et innlegg fra ei svensk jente som hadde fått akkurat samme kommentar fra en gutt på handletur med mammaen sin. Gutten hadde kommentert hvor tjukk hun var, og etterpå rettet han det til at hun var kjempe tjukk. Man skal ikke bli lei seg om en liten unge kommenterer at man er tjukk, eller jo, det er faktisk lov å bli litt lei seg. Det som er et poeng her er at barn ikke vet om vi er fine, eller stygge. Barn ville jo aldri sagt «se, en normalvektig». Det er så innlært at det bare er tjukke man skal reagere på eller kommentere. Om ingen hadde lært dem at tjukk er det samme som noe negativt, hadde de aldri sagt noe slikt.

Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt som kommenterte at jeg var tjukk for de to årene tilbake,  og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet.

Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig så husker jeg at  jeg kjente at jeg også ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ”  ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!

Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det er liksom ikke mer som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjalp ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer. Basta. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man skal høre fra andre mennesker.

 Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i mange vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting.

Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk.

Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig?  Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet. Er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg.

Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse…. 

I september skal jeg delta på min første paneldebatt som blogger. Jeg er veldig spent, men jeg kjenner også at jeg gleder meg. Jeg er også stolt over at jeg har blitt spurt om å delta. Det må jo bety at de mener jeg har noe viktig å bringe inn i debatten.

Temaet vi skal diskutere er ” Har vi brukt for rosabloggere? Hvilke verdier gir de populære bloggerne til ungdommen.” Dette er ett utrolig viktig tema, og det er så viktig at det settes søkelys på nettopp den påvirkningen som rosabloggerne har. Som bloggere har vi ett enormt stort ansvar, et ansvar også jeg kjenner på selv om jeg verken er rosablogger, eller ung. Det er en rimelig stor forskjell på min blogg, og en rosa blogg. Innholdet er veldig forskjellig, vi har ulike lesergrupper, men likevel har vi alle et ansvar.

Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år har ” Ung Protest ” hvor man skal sette fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem?

En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn. Rosabloggerne skriver om hvordan du selv og hverdagen kan bli vakrere med riktige klær, riktig sminke og det riktige utseende.

14.september deltar jeg på min første paneldebatt. Debatten skal kjøres på Fiskå skole her i Kristiansand. Jeg skal debattere mot sjef for Nettavisen, Gunnar Stavrum. Stavrum og Nettavisen står bak Blogg.no hvor de fleste av oss blogger. Stavrum tjener gode penger på rosabloggerne. Tidligere Playboy modell, Lillian Muller skal være med. Jeg er veldig spent på hennes tanker rundt rosabloggerne, og kroppspresset mot de unge. To rosabloggere deltar i debatten. Jeg må innrømme at jeg ikke er den som leser mest rosablogger, noe jeg nå må begynne med, så jeg måtte google begge to. De unge vet garantert hvem de er. Den ene rosabloggeren er Ann Marielle Lekven Lipinska. Lipinska har i tillegg til å være rosablogger også vært med på Paradise Hotel. Den andre rosabloggeren er Christina Legreid, stripper på 20 år som i følge seg selv ønsker å gi unge mennesker et nytt syn på verdens muligheter….Jeg tror dette kan bli en utrolig spennende, og viktig debatt. Jeg har sterke meninger om rosabloggere, og jeg håper jeg skal klare å gjøre en god debatt, og en god figur.

Hva tenker du om rosabloggere? Hvordan påvirker de dagens unge? Hvilke verdier gir de ungdommen? Det hadde vært spennende og hørt dine tanker rundt emnet vi skal debattere.

Jeg trodde jeg var blant de heldige som slapp unna. ” Alle ” snakket om vonde knær, hofter og rygg. Jeg hadde ingenting tiltross for høy vekt over lang tid. Jeg var litt fornøyd med det. I Tangerudbakken snakkes det om at foreldrene til beboerne har kommet i reperasjonsalderen. Heldigvis er jeg vel ikke der ennå, så høyt opp i alder er jeg vel ikke kommet. Likevel føler jeg nå plutselig at det ene etterfølger det andre. Egentlig skal jeg sannelig ikke klage. Det er jo sikkert småting. Likevel så klager jeg . Klager og synes synd på meg selv, men det er vondt, innmari vondt til tider. Jeg skulle ikke oppleve dette. Jeg som var på så god vei. Livet gikk mer eller mindre på skinner. Jeg var så stolt over treningsrutinene, treningsmengden, fremgangen. Da må jo selvsagt noe skje.

Jeg har tidligere skrevet om at ryggen min til tider har kranglet litt. Det kom ut av den blå. Plutselig var smertene der. Så begynte også høyre fot å verke, og foten var virkelig smertefull. Tempoet på tredemølla måtte ned, jeg fikk ikke like mange treningsdager som jeg pleide, og jeg måtte til kiropraktor. Behandlingen hos kiropraktor fungerte ikke som han ønsket, bortsett fra når han sprøytet inn kortison. Noe måtte være galt, så jeg ble sendt til CT. CT viste prolaps i den ene ryggvirvelen, og skiveutglidning i en annen. Jeg ble sendt til utredning på sykehuset med tanke på en eventuell operasjon. Ryggen hadde sett sine glansdager sa legen på sykehuset, og han forstod at dette kunne være veldig smertefullt til tider. Heldigvis er det til tider, og ikke hele tiden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det blir ingen operasjon. Jeg hadde ikke de  typiske symptomene som tilsa at de la folk under kniven. Strålingene gikk for eksempel ikke den veien de burde ut i fra hvordan utfordringene i min rygg var. Legen sa jeg burde være glad. Operasjon er ingen spøk, og jeg er absolutt glad. Det fristet ikke å tenke på at de skulle inn ryggen min, og at jeg bare kanskje ble bra. Nå er det å leve i håpet om at prolapsen går over av seg selv. I veldig mange tilfeller tørker den inn, og det får jeg jo sannelig håpe skjer i mitt tilfelle også. Smertene i foten som vi trodde hadde sammenheng med ryggen, det var ikke nervesmerter. Høyst sannsynlig kommer smertene i foten av dårlige vener. Akkurat det siste klarer jeg ikke helt å slå meg til ro med, men jeg får prøve å stole på de som kan dette bittelitt bedre enn meg.

Så blir det å leve med utfordringene. Jeg tåler smerter, men de setter meg tilbake, og det er innmari frustrerende. Jeg synes fort synd på meg selv. Jeg må ha mine treningsdager. Jeg må følge treningsprogrammet, og den aller beste medisinen både fastlegen, kiropraktor og ryggspesialisten ga meg er nettopp trening, det å holde meg i mye aktivitet. Jeg kan trene med smerter bare ikke smertene blir betydelig sterkere. Så får jeg diverse injeksjoner innimellom. I foten får jeg kortison. Uten det klarer jeg ikke å trene når smertene er på det verste. Legen har sagt klart og tydelig at lokale, små mengder ikke vil gi meg høyere vekt som kortison i tablettform ofte gjør, og i løpet av to måneder er dette ute av kroppen. Problemet er at man kun kan få kortison 3 ganger i året. Det kan bli en utfordring. I ryggen får jeg en annen innsprøytning. Navnet husker jeg ikke, men denne kan jeg få så mye jeg vil av da den er helt uten bivirkninger. Med disse herlige blandingene, så tenker jeg at ting skal gå seg til. Akkurat nå er ryggen veldig samarbeidsvillig, og foten glad på kortison. Nå er det bare å trene godt mens det meste samarbeider.

Jeg satser på bedre dager, og jeg tror på bedre dager. Jeg sender også gode tanker til alle dere som må leve med vondter, og smerter hver dag, året rundt. Jeg skal aldri igjen reagere når noen klager på smerter. Jeg er jo tross alt heldig som ikke lever i intense smerter hele tiden, og jeg er heldig som kan gjøre noe når smertene er på det verste. Sånn er det ikke for alle.

Jeg trener videre, og krysser fingrene for at ryggen går seg til, og at all treningen er med på å gjøre positive ting for ryggen. Jeg føler heldigvis jeg fortsatt er på riktig spor, og den følelsen, den er god å føle på.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen : har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man aldri vil slutte å elske. Passformen er så utrolig god. Plaggene sitter så fint på kroppen, og Pont Neuf er innmari flinke med farger og design. Årets sommerkolleksjon er intet unntak.

Denne sommeren har også Pont Neuf blomsterdesign på en del av sine modeller, i likhet med andre produsenter.  Flotte kjoler med nydelig blomsterdesign. Det er mye blomster fra mange produsenter i butikkene. Blomster er som regel ikke det jeg finner først på klesstativene. Ofte kan jeg også gå forbi dersom det blir for voldsomt. For blomster må være akkurat passe etter min smak. Blomstene kan være store, slik de er på min nye Pont Neuf, men ikke skrikende. Det må være rolig. Visst ikke går det fort rundt i hodet mitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På fredag fikk jeg den nydeligste tunikaen/kjolen fra Pont Neuf. Jeg hadde sett den på et bilde, og likte den veldig godt. Ofte blir det annerledes å stå med plagget i hendene, men jeg har ennå til gode å bli skuffet over noe fra Pont Neuf. Jeg bruker den som tunika, den heter kjole, så her er det en smakssak hvordan man ønsker å bruke den.

Hele tunikaen/kjolen sier sommer. Nydelige blomster. Nydelige farger. Jeg kommer riktignok til å bruke den hele året, og bare ta en liten jakke over. Den er altfor fin til kun og brukes om sommeren. Fargene er ikke så typisk sommer at jeg må henge den bort når denne sommeren er over. Jeg liker klær jeg kan bruke hele året selv om det er fint å ha noen plagg som kun kommer frem når solen og temperaturen sier sommer.

Pont Neuf er ikke kun stormote. Plaggene starter på XS og går opp i 3 XL, enkelte plagg går også opp i 4 XL. Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er faktisk flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok lang tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Nå har jeg blitt ganske komfortabel med litt kroppsnært. Utrolig, men sant. Jeg får også utrolig mange hyggelige kommentarer når jeg har på meg Pont Neuf, og da spesielt fra personer jeg ikke kjenner.

Kjolen/tunikaen heter Maya, og den finnes også i en kortere modell, altså en tunika modell. Da heter modellen Riva.

Jeg har allerede spradet rundt i min nydelige Maya kjole/tunika, og jeg er så utrolig fornøyd med den. Det er en herlig følelse når jeg føler meg så vel i den, og ikke minst velkledd. På bloggen til uken skal jeg vise dere et par andre flotte nyheter jeg har fått fra Pont Neuf, også de med blomster.

Nyt søndagen – jeg skal på trening nå, og deretter på kombinert tur og fisketur med min bedre halvdel.

For en fantastisk opplevelse! På mandag fikk jeg lov å være med datteren vår, Celina og samboeren hennes, Andreas på ultralyd, og dermed se barnebarnet vårt for aller første gang. Babyen hadde ikke så lyst til å ligge riktig vei slik at vi kunne få se han skikkelig, men etter litt bevegelse og litt eplejuice, så ble det full fart i en lille kroppen.

Det var helt fantastisk å se det lille mennesket ligge der og bevege seg. Strekke ut fingrene, se det lille hjertet slå. Man så alt : fingre, og tær, rygg og mage. Hele hodet med munn og den lille nesetippen. Ryggraden, bein og armer. Babyen hadde det veldig fint, og alt var som det skulle være. I starten av uken var babyen ca 220 gram, mot ukeslutt ca 280 gram. Den lille babyen er nå  22 cm lang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi var spent på om vi på ultralyden kunne se kjønnet til babyen. Jeg husker da vi fikk Celina, så ønsket vi ikke å vite kjønnet før fødselen. Det var liksom en del av spenningen. I dag er det vanlig å vite kjønnet på forhånd, og jeg ser jo at det er praktisk slik at man kan handle inn en del på forhånd i riktige farger. I starten ville ikke babyen ligge riktig vei. En liten stabukk kanskje 🙂 Etter at Celina bevegde seg litt, og fikk litt eplejuice å drikke, så endret den lille mening, og la seg så fint til rette.

Det blir en liten prins! Ultralyden viste klart og tydelig at det er en liten gutt som kommer til verden i november. Terminen er satt til 17.november. Det er fint å vite kjønnet til barnebarnet vårt. Det gjør det mye lettere å handle til den lille, og handle var det første vi gjorde etter vi hadde vært på ultralyden. Det ble mye fint med posene hjem fra handleturen, og der er virkelig mye flotte gutteklær også å få kjøpt.

Den lille prinsen er nå 20 uker gammel, og følelsen av at jeg snart skal bli mormor, den er ubeskrivelig. Jeg gleder meg så enormt til det som skal skje, og jeg håper jeg skal bli en mormor som har masse tid. Tid til å være sammen, tid til å dele opplevelser, tid til å knytte bånd, og en mormor som er tilstede og som har masse å gi av oppmerksomhet og kjærlighet.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at vi har mye å glede oss til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Trond er nok noe roligere enn meg, men han gleder seg også veldig til å bli bestefar. En ny sportsfisker er på vei 🙂 Svigerforeldrene mine blir olderforeldre for første gang, og mamma som bor i samme hus som oss gleder seg stort til at det skal komme ett nytt olderbarn til verden.

Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har mye å gi til den lille prinsen som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, og som er belærende, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir mormoren som tar del i det som skjer i livet til lillegutt. Jeg kan ikke huske at mine besteforeldre var så tilstede, og jeg savnet nok det når jeg var barn.

En liten gutt skal berike livene våre. Da jeg fortalte på bloggen i mai at jeg skulle bli mormor, så skrev jeg også at jeg hadde på følelsen av at den ble en gutt, og det stemte. Vi har undret, og vi har gjettet, og mandag var jordmor 100% sikker : Det blir en liten prins.

Jeg skal bli bestemor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille tid,oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3

Hva er en bestemor?

En bestemor med gode smil
så langt som du kan se
En bestemor er full av trøst
– hun får deg til å le.

Hun kan fortelle historier
fra en svunnen tid.
Hun lar deg gynge på sitt fang
og alltid er hun blid.

En bestemor er et symbol
på omtanke og glede.
Hun deler alltid med seg selv
når hun er til stede.

Det er så herlig å føle seg velkledd i en t-skjorte, og det er så herlig å slippe å tenke på om armlengden dekker det den skal. Grevinneheng, løshud og ” muskler ” er dekket, og da kan man senke skuldrene. Jeg vet jeg ikke burde bry meg, men jeg føler faktisk at overarmene mine ikke er så veldig pene, og da vil jeg gjerne dekke de til. Sånn vet jeg mange av dere også har det.

Jeg får så mange henvendelser fra lesere som er på utkikk etter overdeler med god armlengde. Dette har jeg skrevet mye om på bloggen. Det er ikke lett å finne gode, og fine overdeler med en like god armlengde. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig å produsere en god lengde på armer når det er så mange som ønsker det. Noen produsenter er flinke, og de skal man rose.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forrige uke fikk jeg t-skjorte favoritten min i posten fra Alexis Mote. Jeg hadde den i turkis fra før. Nå fikk jeg den i rødorange og sort. T-skjortene er så flotte! Dette er t-skjorter som man virkelig føler seg velkledd og fin i. God lengde, god passform, og disse har den gode armlengden man ofte ønsker seg. Den rødorange er nok enda mer rød enn det kommer frem på bildet hvor jeg har den på, enda finere i fargen i virkeligheten. Bilde under fra Alexis er mer riktig i fargen.

Jeg er høy. Jeg er 178 cm , så jeg kan ha overdeler med god lengde. Jeg liker at overdeler har en god lengde. T-skjortene fra No Secret har en lengde på ca 90 cm, og til meg, så er det en god lengde. T-skjortene går i hele størrelser, og jeg har kjøpt str. 50. Jeg har egentlig ikke funnet en eneste “feil ”  med den, så i mine øyne, så er den perfekt. Jeg kan ikke skjønne at ikke flere kan produsere t-skjorter med en slik lengde på hele plagget, og ikke minst med en slik, god armlengde. T-skjorten  har en veldig god passform, og det gode stoffet får den til å falle veldig fint.

Jeg digger denne t-skjorten! Det er ei sånn t-skjorte som man kan ha mange av. Der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg ” ei ordinær ” t-skjorte. Denne er ordinær, men likevel så er den veldig pen, og det er en t-skjorte for flere anledninger, også om man skal føle seg litt pynta. Ett stilig smykke i tillegg, eller et skjerf, så er man klar.

Min store t-skjorte favoritt kommer altså fra No Secret. Årets modell er i 62% viskose, 33% polyester, og  5 % elastan. Stoffet er som sagt tungt, så det faller veldig fint, og t-skjorten sitter dermed utrolig fint på. Armlengden dekker nesten halve armen. En armlengde som dekker det meste av det vi ikke ønsker å vise til omverdenen. Slike t-skjorter liker vi.

Min sorte t-skjorte finner du her : https://www.alexismote.no/p/overdeler/topper/no-secret-topp-sort

T-skjorten i rødorange finner du her : https://www.alexismote.no/p/overdeler/topper/no-secret-topp-rod

Jeg er jo så ” heldig ” at jeg er stor både her og der, og når jeg er stor ” all over “, så betyr også det at jeg har store føtter. Jeg har ingen små dukkeføtter, nei. Mine føtter går i verken str. 39, 40, eller 41. Ikke en gang str. 42 passer føttene mine, og str. 42 er liksom den størrelsen som er største størrelse for damer i en ordinær skobutikk. Mine kvinneføtter må vandre inn i herreavdelingen, men der stritter hele meg i mot. Disse føttene skal da ikke gå i herresko! Jeg er jo kvinne. Jeg elsker å kle meg pent, jeg elsker å pynte meg – herresko passer ikke inn i det bildet. 

Tenk deg følelsen av at man bare må tre på seg noen sko fordi det ikke er noe særlig å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke er like fine som klærne, den følelsen er så utrolig kjip. Før ville jeg jo vise antrekket, men skjule skoene. Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Innimellom var jeg heldig, og fant sko som var ålreit. Ikke fine, men helt greie. Da tviholdt man på de, og kjøpte kanskje to par i slengen. Man gikk på de til de var rimelig utslitte, og bare måtte kastes. Joggesko ble veldig guttete. De var alltid typisk mann, og de hadde aldri et snev at feminitet over seg. Store, og klumpete var de også. Nå kan heldigvis også menn har litt farger, så nå finner jeg som regel fine joggesko, og faktisk går både Adidas og Nike nå opp i store størrelser til oss kvinner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Heldigvis er det noen få butikker som har spesialisert seg på store sko til oss med store føtter. Som regel har jeg handlet sko i Oslo når jeg har vært der, men når vi nå nylig var på en helt fantastisk Norgesferie, så har jeg funnet mitt nye, og store skoparadis! Jeg svever litt ennå, for aldri har jeg sett ett så stort utvalg av sko til mine store føtter. Så mye fint! Jeg kunne ha vært der i timesvis. Aldri har jeg heller funnet så mange sko som faktisk satt godt på beina mine. Sko som var behagelige å gå på. Ingenting som klemte verken her eller der, romslige og gode. Det har i noen tilfeller vært litt sånn at jeg har måtet kjøpe sko som ikke var særlig gode når jeg hadde gått på de en stund, som for eksempel pensko. Jeg har aldri hatt virkelig gode pensko. Som regel har de begynt å klemme etter kort stund, og da begynner ofte marerittet, og ønske om å ta dem av.

Mitt nye skoparadis er Big-Foot på Gjøvik. Jeg har lenge visst om butikken, men så er det ikke så ofte jeg er på de traktene, og da har det ikke blitt til at jeg har kommet meg dit. Jeg har registrert at de har hatt ett godt utvalg av sko, men la oss si det sånn: jeg hadde ikke trodd at utvalget var så stort som det faktisk er. Når vi under ferien skulle ha en overnatting på Lillehammer, så ble reiseruten lagt innom Gjøvik, og et besøk på Big-Foot.

Jeg var virkelig i paradis! Det er nesten så man får tårer i øynene når man oppdager at det faktisk er så mye sko som kan passe mine store føtter. Finsko, hverdagssko, fritidssko, støvletter – jeg kunne få alle typer sko. Er det rart man får litt tårer i øynene når man finner en butikk som faktisk tar store føtter så på alvor slik Big-Foot gjør? Jeg har i tillegg brede føtter, men heller ikke det var noe problem. Den mannlige butikkansatte kom med det ene paret etter det andre. Jeg prøvde og prøvde, og smilet ble bredere og bredere. Det var faktisk sånn at jeg slet med å velge. Tenk det! Slite med å velge hva jeg skal kjøpe. Ett sånt problem har jeg veldig sjeldent.

Det ble 5 par sko med hjem til Kristiansand. Jeg svevde på vei ut av butikken. 5 par flotte sko. Blant skoene var bla et par pensko som ikke klemte ett eneste sted. Pensko som jeg ikke vil kaste vegg imellom etter kun få minutter. Jeg fant pene hverdagssko. Sko som var kvinnelige og feminine. Sko som er fine til klærne mine. Jeg kjenner ennå på lykkefølelsen, og den følelsen kommer jeg til å kjenne på hver gang jeg tar på meg skoene kjøpt på Big-Foot. Her er mine skokjøp :

Big-Foot er en stor butikk med ett utrolig godt utvalg både til kvinner og menn. I tillegg har de for eksempel dansesko, de har bandasjesko, de har flotte vesker, litt klær, og litt tilbehør. Butikken har også en utrolig god service, og det betyr enormt mye. Atmosfæren er god. Man senker skuldrene. Jeg møtte innehaveren av butikken da jeg var der. Han hadde startet butikken på bakgrunn av venner som slet med å finne sko til store føtter. Vedkommende jeg møtte hadde stor kunnskap, han var rolig, sindig og serviceinnstilt. Jeg liker det sånn. Jeg liker ikke når butikkansatte står over deg, og presser på deg det meste. Jeg liker den rolige, gode tonen, og det at man vet at man får all hjelp i verden om man ønsker den. Vedkommende jeg traff hadde en stor ryddejobb etter jeg gikk ut av døren tror jeg, for det ble prøvd mange par med sko 🙂

Jeg har funnet mitt skoparadis. Og selv om butikken ligger langt unna her jeg bor, så skal jeg absolutt tilbake. Det er vel et par timer fra Oslo, så da er det en mulighet å kjøre dit når man er i Oslo. Skal du forbi Gjøvik i sommer, så sørg for at du tar turen innom. Dere som bor i nærheten : jeg håper virkelig dere bruker butikken mye. Du finner Big-Foot på Facebook her : https://www.facebook.com/groups/201130076648001/  Det jobbes også med å få en nettbutikk opp å gå, og det gleder jeg meg stort til. Og jeg, jeg er plutselig tilbake i mitt nye skoparadis.

Jeg liker ikke hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine liker ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant har prøvd å ta på meg et hold in produkt. Det blir for stramt, og jeg får det rett, og slett veldig ubehagelig. Årsaken er nok operasjonen i 2002 da tarmene fikk litt hard medfart. Etter den kan tarmene bli i ulage om noe strammer for mye. Jeg klarer meg fint uten hold in jeg altså, men av og til er det vært innmari kjekt.  Jeg har prøvd noen hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kommer fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de.

Jeg har fått endel henvendelser i det siste om tips til hold in produkter. Mange skal i brylluper, og vil stramme inn litt. Hold in produkter er jo i utgangspunktet flotte saker.Når kjole skal på, eller ett spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint. Det er innmari kjekt å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Jeg er jo sånn generellt  og personlig ikke så glad i valker i fri dressur. Kan jeg holde de litt på plass, så føler jeg meg mest vel. Derfor velger jeg ofte bh topper istedenfor vanlige bh’er. Ikke topper med hold in, men det er godt med noe som dekker magen.

Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når den nye trenden i tillegg har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er helt ok. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.

Som nevnt, mine hold in produkter langt bak i undertøysskuffen, og hold in har vært et avsluttet kapittel…men det var før jeg fikk prøve ” torturkammeret.” Jeg lo så jeg skreik da jeg var på en stormotebutikk en dag, og en kunde kom inn og spurte om de hadde torturkammer. Torturkammer er jo ett helt fantastisk navn på disse produktene som skal få oss smalere, og fastere. Kunden i butikken siktet altså til en hold in kjole, og jeg tenkte, stakkars kvinne som skal tre på seg en hel kjole! Det var en slik kjole hvor man beholder egen bh på, og hold in kjolen går under puppene. For meg så skrek tarmene himmelhøyt bare av å se denne torturkjolen. 

Kunden kjøpte sitt torturkammer, og nyskjerrig som jeg er, så måtte jeg jo studere denne kjolen, og jeg lurte på hvordan man skulle få på seg noe slikt, og ikke minst, hvordan skulle man få av seg noe slikt når den først hadde kommet på? Kanskje hele slekten måtte til for at man i det hele tatt skulle få av seg kjolen? Jeg er som sagt veldig nyskjerrig på nye produkter, og selv om kjolen skrek tarmvondt, og tortur mot meg, så måtte jeg prøve den. Selv om jeg ikke bruker så mye kjoler, så kan den fint brukes om man har på seg bukse, og overdel også, så vel hjemme, så bar det rett inn på nettbutikken til Alexis Mote, og hjem i postkassen ett par dager senere kom en Cupid hold in kjole i farge hud. Jeg liker egentlig ikke hudfargede produkter, men en slik hold in kjole kan godt være i hud for å passe til mye.

Så var det å prøve denne hold in kjolen da. Jeg regnet med at jeg ville bruke lang tid, jeg regnet med at tarmene ville begynne å skrike med det samme den kom på, og jeg innrømme at jeg så for meg en skrekkscene hvor jeg ikke fikk den av meg igjen. Ingenting stemte. Hold in kjolen gikk greit på uten at jeg måtte styre for mye. Det er jo trossalt et produkt som skal stramme, og holde på plass, så noe mer tid enn en man bruker på en vanlig overdel, det må man beregne, men det gikk egentlig lekende lett. Hold in kjolen passet perfekt, den strammet, og holdt inn der den skulle, og det var utrolig fint at man kunne ha på seg sin egen bh. Puppene fikk jo i tillegg ett løft, og når man er 48 år, så gjør jo ikke akkurat det noe.

Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige, noe som vel aldri har skjedd før. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg denne kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Orker man ikke litt ekstra jobb, så må man holde seg borte fra slike produkter.

Nå har jeg faktisk et hold in produkt jeg kan bruke ved de anledningene hvor jeg gjerne vil at et plagg skal sitte litt penere. Nå har jeg et plagg som strammer litt, og som holder bulker, og valker på plass uten at jeg får vondt! Hurra! Jeg synes også at å bruke en hold in kjole er bedre enn å bruke topp, og truse, alene, eller sammen.

Hold in kjole heter Cupid, og er fra Alexis Mote. Den glatter, og den holder inn. Stoffet er helt glatt, noe som gjør at kjolen faller veldig fint/sitter veldig fint. Kjolen har også en silikonkant nede, og det er jo helt genialt. Da sitter kjolen på plass, og man slipper å være redd for at den skal skli opp. Silikonkanten på hold in produkter skal alltid være i kontakt med huden for å fungere som de skal. Det står vel at man skal ta den på seg nedenfra, og opp, men her må man bare prøve seg frem. Jeg tar den på meg ovenfra, og ned, og synes det fungerer veldig fint. Kjolen finnes i tillegg til hud også i sort. Jeg har kjøpt meg kjolen i sort også. Den kommer fra str. M som er 38/40, og opp til str. 2 XL som er 50/52. Min er i str. 2XL, og strammere enn dette vil jeg ikke hatt den. Da tror jeg tarmene ville ha protestert. Du finner kjolen her : https://www.alexismote.no/p/undertoy/hold-in/cupid-hold-in-kjole-hud og i sort finner du den her : https://www.alexismote.no/p/undertoy/hold-in/cupid-hold-in-kjole-sort

Jeg har trukket en heldig vinner av det flotte armbåndet fra Collection, og den heldige vinneren ble : KRISTINE ØSTERHAUG! Gratulerer så masse med nytt armbånd, Kristine. Jeg elsker mitt, og er sikker på at du vil gjøre det samme. For dere som ikke vant, så kan dere finner armbåndet her : https://www.collection.no/catalogsearch/result/?q=11657-1

Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man aldri vil slutte å elske. Passformen er så utrolig god. Plaggene sitter så fint på kroppen, og Pont Neuf er innmari flinke med farger og design.

Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der jo selvsagt ulike modeller, så her må man bli litt bedre kjent med de modelleen som finnes. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Pont Neuf starter på XS og går opp i 3 XL som er en str. 54/56. Overdelene jeg ofte velger heter kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg er ganske høy. Jeg er 178, og har dermed høyden til å bruke kjole som tunika. Noen kan bli for lange, en som regel fungerer det veldig fint.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Nå har jeg blitt ganske komfortabel med litt kroppsnært.

Pont Neuf sommer er en flott kolleksjon med mange flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler, og som ikke er min stil. Plagg som er for korte, og bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp. 

I sommer er det en del blomster fra Pont Neuf. Nydelige modeller, både tunikaer, topper og kjoler med blomsterprint. Der er en del lin, og den serien er nydelig å ha på seg. Linkolleksjonen har topper uten armer, tunikaer, bukser og jakker. Jeg har lagt min elsk på toppene uten armer, og da med linjakken utenpå. Kommer i nydelig grønt, i hvitt, sort og sand. Søstermerket ” Choise ” har også lekre linoverdeler i sommer.

Der er ellers litt maritimt, og der er de klassiske Pont Neuf overdelene/ kjolene. Her må jeg trekke frem modellen ” Maya ” – lekker i fargene lime og hvitt. Skikkelig sommer! Jeg digger denne grønne.

” Ingrid ” er en maritim modell. Dette er en kjole man kan få i rødt og hvitt, eller i blått og hvitt. Uten stropper, klar for sommer og sol. Jeg er jo ikke komfortabel med å vise armer, men gjør faktisk et unntak på bloggen i dag. Nydelig på varme dager på terrassen, flott på stranda, eller i båten. Fin nok for en spradetur i byen.

Modellene ” Lisbeth ” og ” Maya ” er nydelige modeller med blomsterprint. Også her får man en nydelig følelse av sommer. ” Lisbeth ” som er den lyse modellen får man i topp, og tunika, og ” Maya ” får man i tunika og kjole. Velger man tunika, så heter modellen der ” Riva.”

Til slutt så må jeg skrive noen ord om ” Erika.” Egentlig er dette en kjole, og kan absolutt brukes til det. Jeg skal bruke den til tunika. Utrolig nydelig på! Myk og herlig, og jeg synes den er innmari stilig. En slags lang collegegenser med hette, bare mye stiligere, og mye bedre å ha på seg. Modellen finnes også i jakke, den heter ” Elin.” Jeg kommer til å bo i disse to når vær og temperatur tillater det.

Jeg har ikke glemt bort trekningen av det lekre armbåndet fra Collection. Vinneren er trukket og hvem den heldige ble, det forteller jeg på lørdag 🙂

Jeg sitter og leser. Jeg nikker, og kjenner i magen at det jeg leser går rett dit som et slag. Det er jo akkurat sånn det er, og det er jo akkurat slik jeg har følt det i mange år. Helsepolitiet av ” perfekte ” mennesker som skal fortelle hvem jeg er ved å se på meg. De trenger ikke kjenner meg. Det er nok at de ser på meg, og ved å se på den store kroppen min, så ser de en lat person uten viljestyrke , og som neppe kan være blant de smarteste. Ingen smart person ville latt kroppen forfalle på den måten som tjukke mennesker gjør.

Jeg har lest Carina E. Carlsens innlegg i VG i går hvor hun skriver så utrolig bra om at det å være tjukk fortsatt er det verste man kan være i 2018. Noen kan sikkert le, men det er sant. Det å være tjukk er som å være lavest nede på rangstigen. Det er ikke akkurat status å være tjukk. Det er en grunn til at så mange tjukke sliter med psyken. Ikke bare skal man takle egne følelser rundt kroppen, men man skal også takle blikk og kommentarer fra så mange andre. Det er nemlig helt ok å snakke ned tjukke mennesker. Det er liksom lov å si stygge ting om tjukke mennesker, og dessverre så tror jeg det alltid vil være sånn. Det er fortsatt så mange mennesker der ute som bare ved å se den store kroppen din kan fortelle hele verden hvem du er. Vi tjukke er late, dumme, vi har ingen mål i livet, og i følge samfunnsnormen, så er vi definitivt ikke vellykka på noen plan. Det er tynne mennesker som er vellykket.

Alle tjukke vet at det det er en risiko å bære for mye vekt. Vi er faktisk ikke dumme. I tillegg til egen kunnskap, så har vi hørt det i alle år fra alle andre. Samtidig så er det faktisk ikke slik at en stor kropp er ensbetydende med dårlig helse. Det er faktisk tjukke mennesker som trener, og som er aktive, og som kan ha en sunnere kropp enn de som har den kroppen samfunnet mener man skal ha. Det er likevel ikke greit at vi som bærer ekstra kilo på kroppen skal bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Selv om man er overvektig, så betyr ikke det at man ønsker at alle skal være det. Man hyller ikke overvekt. All overvekt har en årsak, men den årsaken er ikke så interessant for mange. De ser bare en stor kropp, og en lat, viljeløs person. De ser en kropp hvor alt av alarmer ringer. Her er en kropp som forfaller etter alle kunstens regler. Dessuten er det sosialt akseptert å kommentere en annens vekt og kropp. Noen tror de rett til å si hva de vil til oss tjukke. Jeg tør vel  påstå at det er få andre grupper i samfunnet som opplever den stigmatiseringen som overvektige gjør.

Det er ikke akkurat status å være tjukk. Tjukke blir diskriminert. Er det ok å diskriminere på bakgrunn av hvordan kroppen er? Man opplever diskriminering ved jobbsøking, man opplever det i helsevesenet, i media. Jeg får så mange henvendelser fra lesere som stadig opplever dette, og kanskje spesielt i helsevesenet hvor man skulle tro at de visste bedre. Leger som forteller deg at uansett hva du kommer til de med, så er det fordi du er for stor. Vekten er i følge så mange leger årsaken til alle utfordringer man måtte ha. Jeg fikk tårer i øynene den gangen jeg faktisk opplevde at en lege ikke skyldte på vekten min, og kunne fortelle at jeg hadde hatt de samme utfordringene om jeg hadde veid 50 kg.

Er vi hårsåre, tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Ikke anta noe! Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. De man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin, eller de som sitter på nett og lirker det utroligste ut av seg. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi overvektige som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit. Det er så lett å si ” Ikke bry deg”, men det er faktisk ikke alltid så lett. Det er et sårt tema for så mange.

Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned.  Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. Ingen har rett til å såre andre. Hvorfor må noen alltid mene noe om alle andre?  Jeg vet at problemet ligger hos de som kommenterer, og at de burde feie for egen dør først, men det er like sårende uansett. Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

” Livskvalitet trumfer fettprosent any day ” skriver Carlsen i innlegget sitt – og det er så herlig å lese! Det er sånn det skal være. Vis livsglede uansett hvilken kropp du bærer. Livsglede har ikke noe med kropp å gjøre. Livet skal leves, og nytes, og det er vel kanskje en ting som vil sette helsepolitiet litt ut om de faktisk ser glade, fornøyde tjukke mennesker. Samfunnet forteller oss det ikke, så da bør vi kanskje være flinke til selv å fortelle det – at vi er knallfine akkurat som vi er. Jeg er like fin, og like mye verdt som naboen min med sine 60 kg. Er det noen klyser som blir kvalme av å se kroppen din i badetøy på stranda, så la dem dra hjem og kaste opp, så blir man kvitt slike drittsekker for ei stund.

Helt til slutt, så gjør det litt vondt å bruke ordene tjukk og feit i innlegget i dag, men det er for å understreke at jeg gjør det. Jeg liker nå mye bedre å bruke ord som overvektig, stor, og formfull 🙂