Jeg slapp ikke unna

Jeg trodde jeg var blant de heldige som slapp unna. ” Alle ” snakket om vonde knær, hofter og rygg. Jeg hadde ingenting tiltross for høy vekt over lang tid. Jeg var litt fornøyd med det. I Tangerudbakken snakkes det om at foreldrene til beboerne har kommet i reperasjonsalderen. Heldigvis er jeg vel ikke der ennå, så høyt opp i alder er jeg vel ikke kommet. Likevel føler jeg nå plutselig at det ene etterfølger det andre. Egentlig skal jeg sannelig ikke klage. Det er jo sikkert småting. Likevel så klager jeg . Klager og synes synd på meg selv, men det er vondt, innmari vondt til tider. Jeg skulle ikke oppleve dette. Jeg som var på så god vei. Livet gikk mer eller mindre på skinner. Jeg var så stolt over treningsrutinene, treningsmengden, fremgangen. Da må jo selvsagt noe skje.

Jeg har tidligere skrevet om at ryggen min til tider har kranglet litt. Det kom ut av den blå. Plutselig var smertene der. Så begynte også høyre fot å verke, og foten var virkelig smertefull. Tempoet på tredemølla måtte ned, jeg fikk ikke like mange treningsdager som jeg pleide, og jeg måtte til kiropraktor. Behandlingen hos kiropraktor fungerte ikke som han ønsket, bortsett fra når han sprøytet inn kortison. Noe måtte være galt, så jeg ble sendt til CT. CT viste prolaps i den ene ryggvirvelen, og skiveutglidning i en annen. Jeg ble sendt til utredning på sykehuset med tanke på en eventuell operasjon. Ryggen hadde sett sine glansdager sa legen på sykehuset, og han forstod at dette kunne være veldig smertefullt til tider. Heldigvis er det til tider, og ikke hele tiden.

Det blir ingen operasjon. Jeg hadde ikke de  typiske symptomene som tilsa at de la folk under kniven. Strålingene gikk for eksempel ikke den veien de burde ut i fra hvordan utfordringene i min rygg var. Legen sa jeg burde være glad. Operasjon er ingen spøk, og jeg er absolutt glad. Det fristet ikke å tenke på at de skulle inn ryggen min, og at jeg bare kanskje ble bra. Nå er det å leve i håpet om at prolapsen går over av seg selv. I veldig mange tilfeller tørker den inn, og det får jeg jo sannelig håpe skjer i mitt tilfelle også. Smertene i foten som vi trodde hadde sammenheng med ryggen, det var ikke nervesmerter. Høyst sannsynlig kommer smertene i foten av dårlige vener. Akkurat det siste klarer jeg ikke helt å slå meg til ro med, men jeg får prøve å stole på de som kan dette bittelitt bedre enn meg.

Så blir det å leve med utfordringene. Jeg tåler smerter, men de setter meg tilbake, og det er innmari frustrerende. Jeg synes fort synd på meg selv. Jeg må ha mine treningsdager. Jeg må følge treningsprogrammet, og den aller beste medisinen både fastlegen, kiropraktor og ryggspesialisten ga meg er nettopp trening, det å holde meg i mye aktivitet. Jeg kan trene med smerter bare ikke smertene blir betydelig sterkere. Så får jeg diverse injeksjoner innimellom. I foten får jeg kortison. Uten det klarer jeg ikke å trene når smertene er på det verste. Legen har sagt klart og tydelig at lokale, små mengder ikke vil gi meg høyere vekt som kortison i tablettform ofte gjør, og i løpet av to måneder er dette ute av kroppen. Problemet er at man kun kan få kortison 3 ganger i året. Det kan bli en utfordring. I ryggen får jeg en annen innsprøytning. Navnet husker jeg ikke, men denne kan jeg få så mye jeg vil av da den er helt uten bivirkninger. Med disse herlige blandingene, så tenker jeg at ting skal gå seg til. Akkurat nå er ryggen veldig samarbeidsvillig, og foten glad på kortison. Nå er det bare å trene godt mens det meste samarbeider.

Jeg satser på bedre dager, og jeg tror på bedre dager. Jeg sender også gode tanker til alle dere som må leve med vondter, og smerter hver dag, året rundt. Jeg skal aldri igjen reagere når noen klager på smerter. Jeg er jo tross alt heldig som ikke lever i intense smerter hele tiden, og jeg er heldig som kan gjøre noe når smertene er på det verste. Sånn er det ikke for alle.

Jeg trener videre, og krysser fingrene for at ryggen går seg til, og at all treningen er med på å gjøre positive ting for ryggen. Jeg føler heldigvis jeg fortsatt er på riktig spor, og den følelsen, den er god å føle på.

2 kommentarer
    1. Huff, dette hørtes både kjent og vondt ut🙄Du må ha så masse god bedring du bare kan🤞🤞Jeg føler meg såå heldig som ikke lenger har vondt en eneste plass😇Ønsker det samme for deg!!!😍

    2. Dette er velkjent ja. Jeg lever selv med en trøblete rygg. Et arr på ca 20 cm i ryggen…som har vært snittet opp hele tre ganger. Sist i 2013. Da med bl a avstiving og beintransplantasjon.
      I et par år nå har jeg blitt alt svakere i beina. Det begrenser meg i veldig stor grad. I går fikk jeg resultat av siste MR. Dobbel prolaps og arthrose i nevået over der jeg sist opererte. Det er lite plass til nerverøttene, så disse ligger i klem. Jeg blir nå henvist til nevrokirurg for vurdering i forhold til ny operasjon. Det er ikke gunstig med all den overvekt jeg bærer på heller. Pga cp i ene siden har jeg alltid vært begrenset når det kommer til trening. Men jeg kunne i alle fall gå. Nå kan jeg ikke gå turer.
      Men jeg gir ikke opp. Jeg kjøpte nylig en fantastisk sittesykkel fra sportsmaster. Den kostet mange tusenlapper, men sittekomforten er upåklagelig. Stort polstret sete, og ryggstøtte i tillegg. Når dørene stenges, leter jeg etter et åpent vindu.😃 Når livet byr på utfordringer, blir vi flinke på å finne løsninger.
      Håper du slipper å slite alt for mye med ryggen. Operasjon er ingen « quick fix «. Det dannes arrvev som kan gi nye plager, og gi utfordringer ved en evt ny operasjon. Så det skal være vektige grunner for å legge seg under kniven. Men noen ganger må det til. Hvis jeg får vite at en ny operasjon vil gi meg tilbake mer kraft i beinene, er det verdt å prøve. Som det nå er, blir det vanskelig å gå ned i vekt. Jeg er ganske bevisst på hva jeg putter i meg, men jeg har ikke vært motivert for å gå på en typisk slankekur. Jeg ønsker å spise så pass sunt, men også så pass normalt at det er noe som kan fungere for resten av mitt liv.
      Dette ble visst fryktelig langt. Men som du skjønner, vi er flere i samme båt.❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg