Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Er jeg virkelig så tjukk? Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.
Sånn begynte innlegget som jeg skrev på bloggen for 2 år siden. I dag tar jeg det frem igjen. Ikke fordi jeg har fått en ny kommentar, men fordi jeg nettopp leste et innlegg fra ei svensk jente som hadde fått akkurat samme kommentar fra en gutt på handletur med mammaen sin. Gutten hadde kommentert hvor tjukk hun var, og etterpå rettet han det til at hun var kjempe tjukk. Man skal ikke bli lei seg om en liten unge kommenterer at man er tjukk, eller jo, det er faktisk lov å bli litt lei seg. Det som er et poeng her er at barn ikke vet om vi er fine, eller stygge. Barn ville jo aldri sagt «se, en normalvektig». Det er så innlært at det bare er tjukke man skal reagere på eller kommentere. Om ingen hadde lært dem at tjukk er det samme som noe negativt, hadde de aldri sagt noe slikt.
Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt som kommenterte at jeg var tjukk for de to årene tilbake, og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet.
Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig så husker jeg at jeg kjente at jeg også ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ” ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!
Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det er liksom ikke mer som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjalp ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer. Basta. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man skal høre fra andre mennesker.
Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i mange vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting.
Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk.
Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.
Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig? Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet. Er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg.
Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse….
Jeg sliter som deg med lymfedem ibeina som følge av enannen sykdom. På grunn av dette har jeg ikke gåtti shorts på maaange år. Men med varmen vi har i år, har jeg psyket meg opp til å i føre meg nettopp shorts-lekkert er det jo ikke. Men beina er brune, og det er så deilig. Helt til jeg skulle hente minsta i barnehagen…. På trappa står en femåring og peker på beina mine og sier “fy flate å feite bein du har!” Lettere perpleks svarer jeg “Det er fordi beina mine ikke funker helt som de skal. Og vet du hva som er viktigere? Jeg er faktisk ganske snill.” ungen svarer, “ja, du er snill, men beina dine er fælfeite”. Jeg ble skikkelig lei meg, men samtidig så er det sant. Beina mine er temmelig fæle, men de er mine og de bærer faktisk rundt på denne kroppen daglig. Det er fra fulle folk og unger osv…. Og det må vi bare tåle. Ha en flott søndag
Korr ska æ start egentlig, har så my på hjertet. No, spesielt i sommertider, e det veldig my fokus på utseende og kropp. Man ska helst se ut som en modell med fin kropp og lange fine bein. Det gjør at så mang, inkludert mæ, kan føl sæ utilpass i flere situasjona.
Med et ganske så synlig handicap e det vanskelig å oppnå det «perfekte». Det blir naturlig my stirring når æ går ut med dem her protesan ikledd kjole eller skjørt.
Ja, æ kunna valgt å ha protesa som ser «ekte ut», æ kunna gjemt mæ bort med lange buksa og unngått situasjona som for eksempel basseng der æ må ta av mæ protesan med andre te stede. Men koss liv e no det? å må gå å pass på ka du har på dæ, unngår ting som e artig og generelt går å tenk på at man ska skjul sæ for å unngå blikk og oppmerksomhet. Heldigvis har æ vokst opp i en familie og med venna som ikke har behandla mæ annerledes bare fordi æ mangle litt av føttern, det har gjort at æ sjøl e så komfortabel med min situasjon at æ bryr mæ fint lite om ka andre tenke om mæ.
Æ har valgt å bruk min utfordring te nå positivt, æ vil gjerne inspirer andre, uansett koss «problem» dem har med sin egen kropp te å kos sæ å ha det bra med sæ sjøl. Ikke bry dæ om ka aill annjeran tenke om dæ, det e da så unødvendig bruk av energi 🌸vær stolt over kroppen du har og kos dæ med god samvittighet! #dette er skrevet av min flotte nabojenta på 20 år som mangler føtter# nydelig og tøff jente❤️
Prøv å rette fokus på andre ting enn eget utseende. Vi feite må tåle at andre også synes at vi er «en størrelse for stor».
Tenker at unger kommenterer det meste. Tjukk, mager, store ører,diger nese osv…ei jeg kjenner fortalte ungen sin at du må ikke si sånt ute blant folk. Det kan vi snakke om hjemme. Resultat? En ettermiddag på bussen kom det inn en gammel loslitt gubbe med diger mage. Hvorpå ungen sier HØYT mamma , den mannen der skal vi snakke om når vi kommer hjem !! 😃
Enig med anonym ovenfor. Alt for mye fokus på eget utseende og kropp.
Anonym: Jeg er enig, men uenig. Jeg er enig at vi må ha andre fokus enn utseende. Lett å si, men ikke alltid like lett å endre fokus. Da må man jobbe beinhardt med seg selv. At vi kaller oss selv feite, det synes jeg ikke er bra i det hele tatt. Feit er ett utrolig negativt ladet ord, og kommer ingen vei mentalt om man føler man er feit i egne og andres øyne. Vi som er en størrelse for stor må tåle at andre synes vi er det, men vi skal ikke tåle at andre sier at vi er det! Å tenke er en ting, å si det er en helt annen….