En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Dette året har vært et år preget av både sorg og glede. Det har vært et år med både storm og orkan på det private plan. Heldigvis er det ikke kun disse tingene som har preget det siste året. Det siste året har vært et år hvor jeg har lært mye, hvor jeg har fått jobbet med viktige oppgaver, hvor jeg har fått møte nye, flotte mennesker og ikke minst et år hvor jeg har fått jobbet med de tingene jeg brenner for og som engasjerer meg.

I april i fjor ble jeg valgt som ny leder i NLLF, Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Et nytt kapittel i livet mitt startet. Jeg ble vist stor tillit fra en herlig bukett mennesker som var sikker på at jeg det neste året ville gjøre en god jobb for en veldig viktig sak. Jeg ønsket å bli valgt for et år, og ikke to, og det fordi jeg hadde veldig lite erfaring fra styrearbeid. Selv med lite erfaring fra styrearbeid, så har jeg masse engasjement, og masse personlig erfaring. Jeg brenner for å få fokus på sykdommene, og jeg har levd med lymfødem i 16 år.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forrige helg var det klart for nytt landsmøte. Det er her beslutninger tas, og hvor veien videre stakes ut. Landsmøtet er forbundets høyeste organ. Sammen med et flott styre, så kan vi se tilbake på et år hvor vi har jobbet godt både for å bli mer synlige, men også for å øke kunnskapen om sykdommene som så mange lever med. Mange lever også med sykdommene uten å vite det. Mange lider i stillhet uten en diagnose. 

Forrige helg ble jeg gjenvalgt som leder i NLLF. Jeg er glad, ydmyk, og stolt over å ha fått fornyet tillit som leder. Året som leder har vært spennende, utfordrende og utrolig lærerikt. Jeg har fått masse ny lærdom om sykdommene og ikke minst lært masse om menneskene som har sykdommene.Jeg har lært en del om hvordan det politiske systemet fungerer, om hvordan helsesystemet fungerer, jeg har lært masse om forbundsarbeid, og jeg har lært mange, flotte mennesker å kjenne. Det har vært et utrolig flott år, og jeg føler meg heldig som får lov til å jobbe med tingene jeg brenner for. Jeg ønsker å være med å gjøre en forskjell.

Som leder for NLLF det neste året, så har jeg fått med meg et styre bestående av flotte, engasjerte mennesker. Noen av oss har jobbet sammen også det forrige året, noen er helt nye. Sammen skal vi ta fatt på mange viktige oppgaver for å sette fokus, og ikke minst for å spre viktig informasjon. Helse Norge må få vite mer om sykdommene våre, og vi må bli tatt på alvor.

Jeg hadde ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter under kreftoperasjonen. Ingen fortalte meg at jeg hadde lymfødem da beina mine ganske raskt endret seg fra store bein til tømmerstokker. Ingen fortalte meg om lymfedrenasje, eller kompresjonsplagg, ingen fortalte meg at smertene, og hevelsene skyldtes sykdom. Ingen kunne trøste meg og fortelle meg at økning i volum ikke var farlig, ingen kunne fortelle meg at jeg kunne leve ett godt liv med sykdommen – alt måtte jeg finne ut av selv. Jeg har hatt mine kamper, ikke minst med NAV, og jeg har jobbet beinhardt med å akseptere sykdommen. Alle disse tingene skal jeg ta med meg videre i et nytt år som leder. Så er jeg jo heller ikke alene. Jeg har en herlig gjeng flotte mennesker som skal jobbe sammen med meg.

Jeg brenner for lymfødem, og lipødemsaken. Jeg brenner for økt faglig kunnskap, jeg brenner for ett større fokus på sykdommene.  Jeg brenner for at vi skal lære å akseptere, lære å mestre, og at utfordringene våre ikke skal være oss. Jeg er opptatt av at vi skal lære å endre fokus, at vi skal kunne leve ett godt liv på tross av lymfeødemet vårt, el lipødemet vårt . Lett er det ikke, men det er mulig. Klær og sko er også noe som er en stor utfordring for mange av oss som lever med sykdommene. Det er også så utrolig viktig at vi får den hjelpen vi trenger uansett hvor i landet vi bor.

Man regner med at 10 % av et lands befolkning har lymfødem og lipødem. Likevel har vi ingen rene spesialister på områdene. Altfor få vet at de har en, eller begge sykdommene. Lymfe og lipødemsaken er viktig for meg. Det er så utrolig viktig at stadig flere får vite om sykdommene. Jeg tror det er mange der ute som sliter med det samme som oss, men som ikke vet det. Mange har leger som ikke tar de på alvor. Mange får beskjed om å slanke seg, eller de for en resept på vanndrivende. Så økt kompetanse er så utrolig viktig i tiden fremover. Det skal ikke være sånn at legestanden ikke tar oss på alvor.

Med så mange menn og kvinner som lider av enten lymfødem, eller lipødem, eller ofte også en kombinasjon av dette, så er det på tide at vi blir sett, at vi blir hørt, og tatt på alvor. Det neste året skal vi jobbe med nettopp disse tingene.

Vi har en flott hjemmeside hvor du kan finne mer informasjon om sykdommene og forbundet vårt : http://www.nllf.no/

Vi har også en Facebook side : https://www.facebook.com/lymfoedem/

Ta kontakt med meg, eller forbundet om du lurer på noe.

Takk for tilliten som landsmøtet viste meg. Jeg ser frem til et nytt, spennende år som leder i NLLF

For to uker siden, så skrev jeg om en viktig avgjørelse som jeg har tatt. En avgjørelse som forhåpentligvis skal ta meg videre. En avgjørelse som vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Jeg føler at jeg har stått stille en god stund nå når det kommer til vekten, og jeg har vel også følt at jeg trenger noen flere utfordringer på treningsiden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For å komme videre så tok jeg kontakt med Robbie McDermott som driver PrivateFitness. Dette er online coaching, men man kan også få timer med PT om man ønsker det. Utgangspunktet er at man gjennom samtaler kommer frem til et opplegg som består av riktig trening og riktig kosthold for hver enkelt. Robbie skreddersyr trenings og kostholdsplaner. Dette gjør de sammen med deg for å gjøre veien litt lettere og klarere sånn at man kan nå målene man har.  PrivateFitness får deg i gang og følger deg opp. Det er et spennende konsept, og et konsept som gjorde meg nyskjerrig, spesielt når det kom til trening. Jeg var nok noe mer skeptisk til en kostholdsplan.

Jeg er av ulike grunner veldig kresen når det kommer til mat. Det er MYE jeg ikke spiser, og det er klart utfordrende i mange sammenhenger. Av den grunn så visste jeg at en kostholdsplan ikke ville bli lett for Robbie å skrive. Så er jeg jo også redd for å kjenne på at jeg ” ofrer ” for mye, at den gode maten jeg liker skulle bli borte. Feil tankegang? Mulig, men det er nå sånn jeg er skrudd sammen.

Robbie trodde nok ikke jeg ville bli en så stor utfordring som jeg faktisk var. Det er mye jeg ikke spiser, og han måtte gjøre en del endringer underveis. Likevel var han optimist, og veldig sikker på at vi skulle lande på en kostholdsplan som jeg ville bli fornøyd med. Jeg var i tvil, men du verden så imponert jeg er over resultatet! Virkelig imponert! Planen inneholder jo det jeg spiser. Den inneholder bare mat jeg liker. Jeg måtte jo nesten juble litt for meg selv der jeg satt og så over planen. Imponert og veldig glad. Ordet diett har jo blinket rødt foran meg. Dette er ingen diett, men en plan for hvordan jeg best kan spise for å gå ned i vekt.

Kostholdsplanen er virkelig bra! Den inneholder som sagt bare mat jeg liker. Her kan jeg spise både kylling, svin, laks og okse. Her er det grovbrød og knekkebrød i en fin variasjon, her er det grønnsaker, litt poteter og til og med litt saus. Her kan jeg spise litt frukt, og drikke smoothie. Jeg kan spise mørk sjokolade, og jeg kan spise en spesiell type proteinbar. Jeg kan har også rom for å kose meg. Det som er viktig for Robbie og PrivateFitness er at de ønsker å lage et kostholdsprogram som man kan leve med. Det handler ikke om å gå på diett eller bare spise agurk. Det handler om å tilrettelegge for en ny livsstil. Spis hva du vil, så lenge det passer inn i regnestykket. Og igjen så må jeg si at jeg er så imponert over hva jeg faktisk kan spise. Det handler om sammensetning, og det handler om å få i seg nok måltider, og det handler om mengde.

Dette sier Robbie om utfordringene rundt kresenheten min :

Ho var ekstremt skeptisk og usikker på om jeg skulle klare å møte hennes «høye» krav til kosthold. Etter mye om og men falt beslutningen hennes på at ho ønsket å prøve online coaching. Jeg sendte over flere forslag til matplan, noe jeg fort fant ut ble krevende, men etter 3-4 forslag fant vi endelig et som passet perfekt! Nå skal planen testes i praksis og Heidi kan når som helst få gjort nødvendige endringer på plan dersom det skulle oppstå noen vanskeligheter. Jeg følger henne tett opp ukentlig og sørger for at ho skal få den progresjonen som er forventet! Treningsprogrammet var noe lettere å finne ut av og skal snart ha en gjennomgang av øvelsene som er satt opp! Nå har vi både korte og lange mål som skal følges nøye! Forhåpentligvis blir dette eventyret like gøy for Heidi som det gjør for meg:)

Første uken gikk veldig bra. Andre uken gikk nesten like bra. Også denne uken har gått bra, men jeg har hatt et par smell. Jeg går ikke i kjelleren av smell. Det fordi jeg vet at jeg kommert meg på rett spor igjen med en gang. Det har vært mye reising den siste tiden, noe som igjen gjør treningen utfordrende, og matplanen er ikke like lett å holde. Samtidig så vet jeg at fra mandag av, så vil alt bli så mye lettere. Da er det en stund til jeg skal reise igjen, og jeg kan ha alt fokus på de tingene jeg skal ha. Jeg har også fått et treningsprogram som jeg kan trene hjemme, og det hjelper meg veldig. Kostplanen er ingen diett. Den er full av god mat, og lysten på feks sjokolade, den er ikke der slik den var der før. Jeg har virkelig troen på dette opplegget, og jeg vet jeg kan få den progresjonen jeg ønsker, og jeg skal søren med klare det!!

Robbie har sine klare tanker rundt opplegget som har nå tilbyr. Dette sier han selv om opplegget:

Etter å ha jobbet som personlig trener i noen år på treningssenter, fant jeg fort ut at jeg ønsket å ivareta kundene på en litt annerledes måte enn den tradisjonelle «treningssenter pten.” Jeg ønsket å ha et mye tettere forhold til kundene mine med mye større frihet til å jobbe på min måte. Jeg ønsket å ha like stor fokus på det psykiske aspektet som det fysiske. Jeg ønsket å skape en bedre forståelse for hva trening er, finne noe som kan passe hver enkelt kunde og «ufarliggjøre» dette verdenskjente fenomenet, trening. Derfor starter jeg opp med online coaching. Her har vi samtaler med kunde og kunde har mulighet til å kontakte sin Pt uansett tid.

Jeg har brukt Robbie mye. Jeg har spurt om mye. Jeg ser at treningsprogrammet jeg har fått vil bli greit å gjennomføre, men det inneholder endel øvelser som er ukjente for meg, og jeg trenger en gjennomgang, noe vi skal ta neste uke.

Jeg er så spent på tiden videre. Jeg har ingen vektmål, men det er ingen tvil om at jeg gjerne vil ned en del flere kilo. Beina er som de er, kanskje vil jeg kunne oppnå noe der også. Jeg er spent, motivert og veldig klar. Skulle alt gå en viss plass, så skal jeg være ærlig på det også, men jeg har troa, og det hjelper å ha en i ryggen som også har tro på deg og på planen som er satt opp. Jeg er sikker på at dette vil være løsningen for mange av dere for å komme videre på veien dere ønsker. Er det håp for meg, så er håp for de fleste 🙂 En prat med Robbie vil kanskje være starten på det du ønsker….

Du finner PrivateFitness her : https://privatefitness.no/ og på Facebook : https://www.facebook.com/privatefitness.no/

April! Vår! Mindre klær og friskere farger. For meg som er det man kan kalle over middels interessert i klær, så er det alltid spennende når det kommer nye kolleksjoner i butikkene. Nå er man så smått lei av høst og vinterklær, og er rimelig klare for lettere klær, og ikke minst klær med mer farger. Jeg kjenner det kribler i hele kroppen etter å bruke vår og sommerklær.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om jeg trenger det eller ikke, det blir alltid at jeg kjøper nye klær selv om jeg har mer enn nok. Jeg er blitt mye flinkere til å være bevisst på det jeg kjøper, og jeg er blitt mye flinkere til å ta fornuftige valg. En elektriker som var her forleden dag for å installere fiber, han fikk litt sjokk når han innså alle ytterjakkene tilhørte en person alene, og ikke en hel familie. Han trodde også at alle veskene tilhørte en familie, og smilte godt da han skjønte at alt tilhørte meg alene.

I vår og sommer så kommer det mye rødt, det kommer grønt. Det kommer blomster, det kommer mønster. Jeg har fått klær fra Pont Neuf som er strikka plagg i stilige fargesammensetninger, det kommer litt gult, og noen sterke farger. Mye spennende farger, og fargesammensetninger. Jeg tror nok de fleste vil finne farger de vil like, og jeg oppfordrer dere alle til å bruke mer farger!

Forleden dag kom det litt fra Pont Neuf sin flotte vår og sommerkolleksjon. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man bare elsker. Passformen er utrolig god på de fleste plaggene, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

Tenkte jeg skulle vise dere litt fra Pont Neuf sin vår og sommerkolleksjon. Pont Neuf har en del rødt, orange, turkis, flotte strikkeplagg i stilige farger, tunikaer og kjoler hvor de bruker en del lys rosa sammen med andre farger. Mye lekkert! Jeg har falt pladask for strikkejakkene med hette som kommer i lekre farger som kiwi, og rødt. Jeg falt også for strikkejakkene med flotte fargesammensetninger. Strikkejakkene er tynne, og nydelige å ha på seg, og en veldig fin passform. I de fleste plaggene fra Pont Neuf så bruker jeg XL som skal tilsvare ca str. 48. Jeg har gått ned en størrelse, og det er jeg stolt av. Pont Neuf har og lekre ytterjakker til vår og sommer i sterke, flotte farger som orange og turkis. Lange cardigans er det også i kolleksjonen.

Pont Neuf vår og sommer er en flott kolleksjon med mange flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler, og som ikke er min stil. Plagg som er for korte, og bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp.

Jeg vil også legge ved et annet merke som folkene bak Pont Neuf selger, nemlig Chalou. Her er det mye farger, og fargerike mønster på plaggene. Masse flotte overdeler for dere som ikke vil ha veldig lang lengde. Jeg legger ved et bilde av en lekker tunika som jeg nylig kjøpte. Er den ikke flott? Sjekk ut Pont Neuf sine flotte, nye kolleksjoner her : http://pontneuf.dk/foraar-2019/ og her finner du strikkekolleksjonen : http://pontneuf.dk/vinter-2018/

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum.

I dag fyller jeg 49 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avsted i rekordfart, men at man faktisk er blitt 49 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 49 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 49 åring føler seg… Da jeg var mindre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….Jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt etter 25 år, et tøft valg, men det riktige valget. Det har vært stormfullt, men du verden så sterkt jeg har stått. Døren til fortiden er lukket, og døren til fremtiden er åpnet. Fremtiden er lys og spennende, og jeg har det innmari fint.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

Jeg er dette året fått oppleve å bli mormor til verdens nydeligste gutt. Prinsen min, Henry ble født 24.oktober. Alle sa det var fantastisk å bli mormor. Det er mer enn fantastisk. Det er en ubeskrivelig lykke. Det å få holde han, være sammen med han, stelle han og bære være nær han, det er en fantastisk gave, og jeg er så utrolig lykkelig! Jeg gleder meg til dagene fremover sammen med Henry. Jeg gleder meg til Henry og mormor tid <3

I dag feirer jeg dagen sammen med resten av styret, og landsmøtedeltakere i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Denne helgen er landsmøtehelg, og det blir en spennende helg. Denne helgen skal landsmøte samles, vedtak skal tas, og nytt styre skal velges. Om landsmøte ønsker det, så har jeg sagt ja til et nytt år som leder i NLLF. Året som leder har vært et fantastisk år. MYE jobbing, mange utfordringer, men så spennende, lærerikt og interessant. Jeg har lært masse, lært meg selv å kjenne på en ny måte, og jeg har fått jobbet med saker som jeg virkelig brenner for. Jeg er takknemlig og heldig som har fått dette året, og jeg har fått minner for livet. Mange nye mennesker har jeg lært å kjenne, flotte mennesker som jeg alltid vil huske. Mennesker jeg er blitt oppriktig glad i. Jeg ser frem til helgens landsmøte. Og akkurat i dag, dagen før landsmøtet, så er det min dag, min spesielle dag. Et år igjen i 40 årene. Neste år er jeg 50 åring 🙂

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten?

For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen?

Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra?

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

Denne uken har jeg vært i NRK. For en opplevelse! Dette var et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Tirsdag hadde NRK opptak til tv serien jeg skal være med i. Serien heter ” Ikke spør om det “, og programmet jeg skal være med i handler om overvekt. På forhånd har ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så skal serien også ha programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle. Det blir spennende å se hvordan NRK velger å sette sammen programmet. Vi er vel 6 deltakere som skal være med i programmet om overvekt. Alle får de samme spørsmålene, og så blir det klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som skal vises på NRK.

Jeg føler at det gikk veldig greit. Jeg var ikke nervøs, bare veldig spent. Det er jo ikke hver dag man er med på tv, og for meg var dette en helt ny opplevelse, og en veldig fin opplevelse. Silje Ese som har ansvar for programmet jeg var med i er en fantastisk person som tok meg så godt i mot, og som fikk meg til å slappe av, og egentlig bare kose meg. Det var spennende å se hvordan en tv produksjon som denne ble laget. Det var utrolig fine timer hos NRK, og jeg er spent på resultatet, veldig spent. Jeg vet jeg gjorde det riktige da jeg sa ja til å være med. Jeg følte jeg svarte godt på spørsmålene, men det er klart at i ettertid, så husker man ikke helt hva man svarte, og man kunne sikkert ha svart annerledes, og kanskje mer utfyllende på noen av spørsmålene. Men alt i alt, så er jeg veldig fornøyd.

Under opptaket på tirsdag så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Programmet har ikke fått fastsatt sendedato ennå. Høyst sannsynlig blir det sendt til høsten. Jeg vil få nærmere informasjon, og den skal jeg selvsagt dele med dere. Jeg hadde en utrolig fin opplevelse hos NRK, et viktig fokus ble satt, og helt ærlig, så var det utrolig stas å få lov til å være med i dette programmet.

Jeg har tatt et valg, og jeg føler meg både motivert og klar. Samtidig er jeg veldig spent, spent på om jeg klarer å følge opp dette, spent på om dette er det som skal til for at jeg skal komme videre på veien jeg har begynt på. Alt er opp til meg. Følger jeg opp, så vil også resultatene komme.

En avgjørelse er tatt, og så får vi se om den vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Jeg føler at jeg har stått stille en god stund nå når det kommer til vekten, og jeg har vel også følt at jeg trenger noen flere utfordringer på treningssiden.

Jeg har vel alltid være ” redd ” for å gjøre store endringer når det kommer til kostholdet. Mye av årsaken til det er kanskje fordi jeg har vært redd for å ” ofre ” for mye, at jeg må gi slipp på mye av den maten jeg liker å spise. Diett hadde aldri fungert for meg. Jeg hadde aldri kommet dit jeg er nå, og klart å ta av meg 50 kg dersom jeg hadde satt meg selv på diett. I mitt hode så har jeg vel ikke sett at jeg ikke nødvendigvis er nødt til å legge om kosten så drastisk for å komme meg videre, og for at jeg skal kjenne på at vekten fortsetter å gå nedover.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Robbie Mcdermott driver PrivateFitness. PrivateFitness  skreddersyr trenings og kostholdsplaner. Dette gjør de sammen med deg for å gjøre veien litt lettere og klarere sånn at man kan nå målene man har.  PrivateFitness tilbyr onlinecoaching, de får deg i gang og følger deg opp. Det er et spennende konsept, og et konsept som gjorde meg nyskjerrig, spesielt når det kom til trening. Jeg var nok noe mer skeptisk til en kostholdsplan.

Jeg leste om PrivateFitness på Facebook en dag, og jeg har sånn sett lenge hatt lyst på en PT, eller i alle fall noe som kan sparke meg litt bak, gi meg råd og tips. Det at man ikke står helt alene, det kjente jeg var litt viktig for meg der jeg er akkurat nå. Jeg hadde et møte med Robbie hvor vi snakket om konseptet, og noe av det som jeg kjente veldig på var hvordan han glødet for dette, og hvor sikker han var på at han kunne hjelpe meg. Jeg er av ulike grunner veldig kresen når det kommer til mat. Det er MYE jeg ikke spiser, og det er klart utfordrende i mange sammenhenger. Av den grunn så visste jeg at en kostholdsplan ikke ville bli lett for Robbie å skrive. Så er jeg jo også redd for å kjenne på at jeg ” ofrer ” for mye, at den gode maten jeg liker skulle bli borte. Feil tankegang? Mulig, men det er nå sånn jeg er skrudd sammen.

Jeg vet ikke hvor ” galt ” jeg har spist, men jeg har de siste årene vært veldig flink i forhold til søtt og salt. Jeg føler selv at kostholdet ikke har vært så galt, men jeg vet at jeg har spist for få måltider, og at jeg sikkert kunne ha hatt en mer variert kost enn det jeg har. Jeg har heller ikke kjent så mye på vektnedgang den siste tiden, så jeg innså at noe måtte gjøres for å komme ytterligere ned i vekt.

Treningsdelen, den var jeg klar for. Robbie ønsket også å lage en kostholdsplan, men han merket nok også at jeg holdt litt igjen der. Jeg vet jo innmari godt hvor viktig kosten er, men likevel, en kostholdsplan satt langt inne. Robbie ga seg ikke, og var på meg en del ganger. Han var skråsikker på at han ville klare å lage en kostholdsplan som jeg ville klare å følge, og en kostholdsplan som inneholdt den maten jeg likte å spise. Tilslutt sa jeg ja, og må innrømme at jeg var mer enn litt spent på hvordan denne kostholdsplanen ville se ut.

Robbie trodde nok ikke jeg ville bli en så stor utfordring som jeg faktisk var. Det er mye jeg ikke spiser, og han måtte gjøre en del endringer underveis. Likevel var han optimist, og veldig sikker på at vi skulle lande på en kostholdsplan som jeg ville bli fornøyd med. Jeg var i tvil, men du verden så imponert jeg er over resultatet! Virkelig imponert! Planen inneholder jo det jeg spiser. Den inneholder bare mat jeg liker. Jeg måtte jo nesten juble litt for meg selv der jeg satt og så over planen. Imponert og veldig glad. Ordet diett har jo blinket rødt foran meg. Dette er ingen diett, men en plan for hvordan jeg best kan spise for å gå ned i vekt.

Kostholdsplanen er virkelig bra! Den inneholder som sagt bare mat jeg liker. Her kan jeg spise både kylling, svin, laks og okse. Her er det grovbrød og knekkebrød i en fin variasjon, her er det grønnsaker, litt poteter og til og med litt saus. Her kan jeg spise litt frukt, og drikke smoothie. Jeg kan spise mørk sjokolade, og jeg kan spise en spesiell type proteinbar. Jeg kan har også rom for å kose meg. Det som er viktig for Robbie og PrivateFitness er at de ønsker å lage et kostholdsprogram som man kan leve med. Det handler ikke om å gå på diett eller bare spise agurk. Det handler om å tilrettelegge for en ny livsstil. Spis hva du vil, så lenge det passer inn i regnestykket. Og igjen så må jeg si at jeg er så imponert over hva jeg faktisk kan spise. Det handler om sammensetning, og det handler om å få i seg nok måltider, og det handler om mengde.

Treningsprogrammet er jeg også veldig fornøyd med. Etter jeg startet i ny jobb i januar, så har trening blitt et puslespill. Morgentreningene mine, de kan jeg ikke opprettholde lengre, men jeg har fått trent, men jeg må nok være ærlig å si at jeg nok ikke har fått trent så mye som før. Jeg har også følt at jeg trengte utfordringer på treningssiden. Treningsprogrammet jeg har fått er spennende, det er utfordrende, men det trigger meg til å gjennomføre. Jeg er mer motivert enn på lenge. Jeg sier ikke farvel til tredemølla, men jeg skal nok ikke trene like lenge på mølla som før. Nå er det mye mer fokus på styrke. Mye nye øvelser, men når de nye øvelsene sitter, så tenker jeg at dette skal bli spennende, utfordrende og ikke minst moro. Det fine er at PrivateFitness kan skreddersy både kostholds og treningsplan uansett hvor i landet du bor, og du er slettes ikke avhengig av å gå på et treningssenter for å trene programmet du får.

Jeg har lagt bak meg den første uken med kostholdsplan. Jeg var så spent, og når jeg i dag gjør opp status for denne første uken, så kan jeg bare si at jeg er kjempefornøyd. Jeg kjenner meg for første gang motivert til å gjøre noe med kosten. Planen har fungert optimalt. Jeg er faktisk stolt av meg selv, og stolt av Robbie som faktisk har klart å sette sammen denne planen for meg. Jeg har spist godt, mindre, men godt. Middagsporsjonen for eksempel er en del mindre enn hva jeg har spist før, og jeg satt med en veldig god følelse etterpå. Jeg kjente meg god og mett, altså har jeg nok spist altfor mye før. Fredag var jeg nærmest i sjokk da jeg innså at jeg ikke hadde spist noe godteri i løpet av uken. Jeg hadde ikke spist ei eneste skive med fint brød før i går da jeg hadde ei skive til en gryterett. Jeg har i løpet av uken sagt nei til både vafler og kake, og det har vært ikke vært noe problem i det hele tatt.

Etter en uke så føler jeg på flere ting. Jeg er stolt av meg selv som tilslutt sa ja til å gjøre visse endringer i kosten. Jeg er stolt over at jeg er motivert for dette. Jeg er utrolig glad for at det finnes mennesker som Robbie som ikke gir opp, og som har så stor tro på det han driver med at han er sikker på at dette vil gi resultater. Jeg har innsett at jeg kan spise godt, og likevel gå ned i vekt. Jeg har også i løpet av denne første uken merket noe positivt på kroppen. Jeg kan ikke helt forklare hva, men en mer fornøyd og glad kropp, og også et lettere sinn. Jeg veier meg ikke ennå, det kommer etter hvert, men jeg måler. Jeg tror faktisk jeg har gått ned noe i løpet av denne uken, i alle fall føler jeg noe på kroppen som er veldig positivt. Jeg kjenner også på at jeg er motivert til å fortsette, og jeg ser at følger jeg opp, så vil dette gå min vei.

Jeg er så spent på tiden videre. Jeg har ingen vektmål, men det er ingen tvil om at jeg gjerne vil ned en del flere kilo. Beina er som de er, kanskje vil jeg kunne oppnå noe der også. Jeg er spent, motivert og veldig klar. Skulle alt gå en viss plass, så skal jeg være ærlig på det også, men jeg har troa, og det hjelper å ha en i ryggen som også har tro på deg og på planen som er satt opp.

Du skal få følge veien min her på bloggen. Du skal få bli mer kjent med Robbie Mcdermott og PrivateFitness også. Ta turen innom hjemmesiden deres: https://privatefitness.no/

Eller på Facebook, og lik gjerne siden : https://www.facebook.com/privatefitness.no/

Jeg er sikker på at dette vil være løsningen for mange av dere for å komme videre på veien dere ønsker. Er det håp for meg, så er håp for de fleste 🙂 En prat med Robbie vil kanskje være starten på det du ønsker….

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg . det var der ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min tidligere fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at min tidligere fastlege hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter.

Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene.

Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Jeg har fått en fantastisk ny fastlege, og det betyr så mye at man kan drøfte alt. Med min tidligere fastlege, så satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Den tidligere fastlegen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige.

Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander