Jeg er så sykt stolt!

Jeg er så sykt stolt! Stolt over meg selv, og stolt over hvor langt jeg har kommet.

De siste dagene har vært tøffe. De har vært utrolig tøffe. At livet plutselig blir snudd på hodet, og du føler mye faller helt i grus. Man blir igjen en del av en berg og dalbane, og man må bare følge med uansett om den går opp, eller ned. Man har vel følt at livet har gått mest nedover, men så et sted, så finner man denne enorme styrken, og man tvinger berg og dalbanen til å gå mer riktig vei. I alle fall sånn at man holder hodet over vannet, og prøver å gjøre ens egen dag så god som mulig når ting er som de er.

Før så tenkte jeg nok annerledes enn jeg gjør nå, og jeg er ganske overrasket over hvilken styrke jeg har. Jeg er sannelig sterk. Opp i alt som skjer, så er det godt å kjenne på. Å kjenne på motgang, sinne, frustrasjon og sorg, det ønsker man så lite som mulig å kjenne på, men når følelsene kommer slik det gjør for alle i løpet av livet, så er det godt å kjenne at man faktisk har styrke.

Jeg startet innlegget i dag med å skrive at jeg er stolt. Stolt over meg selv, og hvor langt jeg faktisk har kommet på disse årene hvor endring har stått i fokus. Livsstilsendring er så mye mer enn bare kilo og cm. I alle fall for min del. Det er også hodet. Endring av tanker. Det handler om å være på den gode plassen hvor man blir trygg på seg selv, stoler på seg selv. Jeg er på god vei til å komme dit. Komme på denne veldig gode plassen i livet. Egentlig føler jeg at jeg er der, men jeg har nok noen steg igjen.

For noen år tilbake var ikke trening en del av livet mitt. Unnskyldninger var vel mer en viktig del av livet mitt enn mye annet. Jeg hadde svart belte i unnskyldninger for ikke å være fysisk aktiv. Resultatet av alle unnskyldningene var en stadig større kropp, og et tungt sinn. Man er ikke så lykkelig som man fortjener å være når man ikke er glad i seg selv, og snakker seg selv ned hele tiden.

Nå er trening en viktig del av livet mitt, og det er det jeg er så stolt over akkurat i dag. Selv når livet gir deg utfordringer, så kommer jeg meg på trening. Kanskje er ikke alltid antall treningsdager like uke for uke, men jeg trener alltid 3-5 dager hver uke. Det som gjør meg ekstra stolt er når der kommer ufrivillige treningsstopp. Mange hadde slitt stort med å komme seg tilbake på trening. Jeg sliter ikke, og den følelsen der, at trening er blitt så viktig, og innarbeidet, den er så fantastisk å kjenne på. Forrige uke som var en beintøff uke, det ble en uke uten trening. Jeg orket ikke. Energien var helt borte. Jeg var ikke redd for at pausen skulle bli lang, og jeg hadde rett. Søndag var jeg tilbake på trening, og er i dag snart klar for ukens tredje økt.

Det er så godt å føle på at trening er blitt viktig for meg, at det er en del av hverdagen min, at jeg ikke gir opp. Treningen gir meg så mye. Lysten til og heller sitte her enn å gå ut i regnet for å trene, den er der, men akkurat den følelsen der skal ikke vinne. Trening er ikke det morsomste i verden. Der er jeg ikke…men trening gir så mye, og det gir resultater både fysisk, og psykisk.

Jeg er stolt. Innmari stolt.

En flott høst nærmer seg

Jeg må bare innrømme det. Jeg er litt glad for at den varmen er over. Sommeren har vært fantastisk, men likevel veldig utfordrende for mine lymfebein. Det har vært mye ekstra hevelse, og mye ekstra smerter. Vet jeg banner i kirken, men det ble for varmt. Nå har lymfebein mine det bedre, mye bedre.

For meg som er over middels interessert i klær, så kjenner jeg at jeg gleder meg til å gå i butikkene fremover for å se på høstens kolleksjoner. Sommerklærne begynner å vike for litt mer høstlige klær. Jeg gleder meg til å la sommerklær bytte plass med høstklær.

I høst kommer det til å bli med farger. Gult kommer for fullt, og den gulfargen, den kler jeg faktisk. Har lite gult i garderoben, men jeg er sikker på at det vil komme mer i høst. Det er herlig  se at produsentene har tenkt mer enn de typiske høstfargene. Man trenger litt farger i ei mørk tid.

Forleden dag kom det litt fra Pont Neuf sin flotte høstkolleksjon. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

Tenkte jeg skulle vise dere litt fra Pont Neuf sin høstkolleksjon. I høst bruker Pont Neuf mye blått, de har en del lilla, litt print. Blått er en farge jeg har lite av, spesielt de blåfargene som er i høstens kolleksjon, men sannelig er det flotte farger. Gleder meg til å bruke blått i høst. Pont Neuf har også litt college i kolleksjonen, de plaggene har jeg lagt min elsk på, spesielt jakkene.

Modellen heter ” Pixie “

Lekker! Modellen her heter ” Poppy “

Deilig jakke! Modellen heter ” Elin ” – kommer i to farger. Elsker den! På bildet har jeg på meg genseren i serien.

 

Jeg elsker lilla – lilla blir det i høst.

Pont Neuf har stilige jakker i høst, bla denne.

 

Dette var litt fra Pont Neuf sin høst – mer spennende høstnyheter kommer utover 🙂

Når livet plutselig snur

Denne uken har livet vist seg fra sin brutale side. Denne uken har jeg kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme uke. Det har vært en berg, og dalbane  Det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Vi skal alltid bli flinkere til å ta vare på dagen, til å nyte øyeblikket, til å leve her, og nå, men det blir ikke alltid som vi snakker. Jaget, og kavet etter å føle seg på topp, til å være ” perfekt “, det sitter i mange av oss. Vi sliter oss helt ut for å bli ” best “, for å ha det perfekte huset, for å være de perfekte foreldrene, og for at alle skal se oss som vellykket, de som klarer alt, og har orden på alt. I min endringsreise, og etter egen sykdom så har jeg heldigvis lært mye, jeg har endret meg mye. Jeg vet at jeg ser på hver dag helt annerledes nå enn jeg gjorde før, og jeg vet at jeg ikke kaver etter de store tingene lengre for at jeg skal være som alle andre, og være ” vellykket.” Mye er endret i hodet mitt, fokuset er helt annerledes, men denne uken har likevel fått meg til å tenke på hva som er det viktigste, og hvilket fokus jeg skal ha fremover. Jeg har også kjent på hvordan livet på et knips kan endre seg.

Når en veldig nær deg blir syk, så kjenner man på så mange følelser. Når man står midt oppi det, så tenker man kanskje ikke så mye mer enn å være der for den som er syk, men når man får noen minutter alene, så kommer tankene, og alle følelsene. Usikkerheten rundt sykdommen, jeg vet den er alvorlig. Hva som vil skje, redselen for at noe skal gå galt, følelsen av at livet blir snudd opp, ned. Alt dette i en herlig blanding blir fort tøffe følelser å kjenne på. Man merker at man er i en berg, og dalbane hvor man er med på hele turen, men at man mest stopper på midten, og ikke kan komme videre før man vet mer om situasjonen til den som er syke. Jeg  vet det kan gå veldig galt. Jeg får ikke puste et øyeblikk, men fornuften kommer tilbake, om enn bare så vidt.

Livet blir snudd opp, ned. Alle de vonde følelsene er en heftig ting å kjenne på. Jeg er så utrolig takknemlighet for alle de gode og fantastiske personene jeg har i livet mitt. Mennesker som virkelig bryr seg, som vil være der for meg – det er en gave å ha så mange ekte venner i livet mitt. Jeg er takknemlig for alle gode tingene i livet mitt. Tingene jeg jobber med, brenner for. De er så gode å ha nå. Når vi sier at hver dag er en gave, og at livet er her, og nå, så høres det så rosa ut, men hver dag er sannelig en gave, og det er synd at vi mange ganger må kjenne på sorg, og usikkerhet før vi faktisk innser akkurat det. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre, og gjøre de tingene man har lyst til, og ikke bare de tingene man føler at man må gjøre? Kan vi sette annet fokus, ha mer tid til de nære rundt oss som betyr så utrolig mye for en? Tid til hverandre, samvær, og gode opplevelser, det er viktige stikkord.

Livet er en berg og dalbane, og et sted her befinner jeg meg. Kritisk sykdom, usikkerhet, vissheten om at livet plutselig kan bli tommere. Heldigvis er jeg kommet meg fra endeløs sorg til å kjenne på at jeg har funnet styrken. Berg og dalbanen går opp, og ned, og jeg, jeg må bare følge med….

Livet kommer ikke i reprise

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste alle negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe.

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke ned meg selv. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokuset var på vekten. Jeg vet at jeg ikke er 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi, så tenker jeg i dag at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen?

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har trossalt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og at jeg ikke skal bry meg om hva fremmende mennesker tenker, eller mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg har begynt å jobbe, og jeg vet jeg skal klare å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!  

Motemessen er i gang

I dag starter Norwegian Fashion Week på Fornebu. I en uke skal produsenter stolt vise frem vår/sommer 2019. Jeg skulle så gjerne ha vært der…

Denne gangen blir det ikke motemessen på meg. Motemessen kolliderer denne gangen med Arendalsuken. Når jeg i år har mitt første år som leder av Norsk Lymfødem og Lipødemforbund, så er det Arendalsuken som blir prioritert, og jeg gleder meg stort til å være med der. Arendalsuken for vår del blir både stand, og debatt. Dere vil finne oss på stand hele uken, og fredag som kommer, så skal vi ha debatt rundt lipødem : ” Fett er ikke bare ett fett.”

Tilbake til motemessen som sparkes i gang i dag. Det er så utrolig spennende å gå rundt på messen og se alle de flotte nyhetene som produsentene har. Jeg har vært på motemesen tre ganger tidligere, og det er jo et lite eventyr for meg som elsker klær. Det er så mye flott å se, så mange inntrykk. Man kan gå der i flere timer, noe definitivt butikkene gjør. Lett kan det heller ikke være og skal måtte velge blant alle kolleksjonene.

På motemessen er hele bransjen samlet. Her er forhandlere, her er innkjøpere, her er alle som har den store interessen for mote. Her er journalister, her er bloggere. Det er som blogger jeg er blitt invitert hit. Norwegian Fashion Week er landets viktigste innkjøpsarena og arrangeres to ganger i året. Merkevarer, showrooms og pop-ups stands. Det er her vi får se hvordan moten skal være vår/sommer 2019. Når vi snart forbereder høst og vintergarderoben, så må bransjen tenke flere måneder frem i tid. Det er så mye inntrykk man får når man går rundt her, så man sliter litt med å få sortert alle tankene.

Norwegian Fashion Week, en messe med showrooms, og Pop Up stands. Den største salgsarenaen for mote-Norge, med over 600 merker under samme tak, da blir det mye inntrykk. Norwegian Fashion Center er virkelig en flott arena for motebransjen. Flotte showroom fylt med spennende klær, og flotte leverandører som alltid tar i mot oss på en fantastisk måte. Jeg fokuserer kun på stormote. Skulle jeg hatt med meg mer, så kunne jeg ha gått der hele uken. . Jeg har endel faste som jeg besøker. Pont Neuf selvsagt,  Ciso, Zhenzi, Handberg, Levolution, KK Design og Tinas Agentur. Jeg pleier også å få med en del nye. Gjennom gode samtaler, så knytter jeg kontakter, får nye samarbeidspartnere, og ikke minst opprettholder den gode kontakten jeg allerede har med flere. Jeg ser at også fra leverandørenes side, så er bloggen min en viktig blogg.

Som blogger, så er jeg heldig som får komme på moteuken. En slik messe arrangeres som sagt to ganger i året, og Norwegian Fashion Week er Norges største innkjøpsarena. Butikkene er klare for innkjøp, og de jeg kjenner som driver med stormote skal til Fornebu på messe den neste uken. De har ett tett program. Mange leverandører skal besøkes, klær skal kjøpes inn, og mye penger skal brukes. Selv om jeg i år ikke er på messen, så kan det nok være det blir noen bilder, og noen fristelser likevel på bloggen. Jeg gleder meg til å se neste vår/sommer 019 , farger, og design. Jeg håper det blir mye sprekt, jeg håper der kommer masse farger, spreke farger. For meg betyr farger mye sammen med en passform som er tilpasset en stor kropp.

Bildene på bloggen i dag er fra showrommet til Pont Neuf, og en liten titt innom KK Design. Jeg tar og med noen bilder fra litt av kolleksjonen til Levolution som vises på Fornebu denne uken…men det kommer mer etter hvert 🙂

En liten påminnelse på en mandag

Ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider.

Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag svarer jeg helsen. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg skal ned mange flere kilo, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter for mye med for mange vondter. Jeg har slitt litt med ryggen. Den er litt av og på, den ene foten kan være litt smertefull i blant, men ellers er både kne, skuldre og hofter som de skal være.

En større europeisk helseundersøkelse viser at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv. Tenkte det kunne være en fin påminnelse i starten av en ny uke.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to!

Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd.

Trening er viktig, men det store fokuset som settes på hard trening overskygger kanskje viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det i alle fall der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket. Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Man må starte der det passer for en selv å starte.

Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest undersøkelsen at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen. Jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd. Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg fortsatt har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. -Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst man bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd.

Treningsklærne ligger klare, og jeg er klar for ukens første treningsøkt.

Min lille, reddende engel

Jeg var lenge skeptisk til naturprodukter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg var vel som mange andre som helst stolte på det man fikk kjøpt i butikker, og på apotek. Det man kan lage selv hjemme på kjøkkenbenken, det var jeg skeptisk til. Ikke at jeg hadde prøvd så mye. Jeg var bare skeptisk.

Jeg har slitt mye med roseninfeksjoner de siste årene. Den siste var nok den hardeste. Det er lymfeødemet mitt som er årsaken til at jeg stadig får roseninfeksjon, og tro meg : Roseninfeksjon er noe skikkelig herk! Man blir så dårlig med feber, frostrier, og en elendig allmenntilstand. Rosen (erysipelas) er en avgrenset betennelse i huden. Den infiserte huden blir rød, varm og hoven. Rosen skyldes at bakterier trenger gjennom huden på grunn av skade eller sykdom i huden. Eksempler på dette er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, insektsstikk og eksem. Forstyrret sirkulasjon i lymfekar og vener kan også være bakgrunn for rosen.

Siste roseninfeksjon, det var da jeg hadde dette såret som aldri ville gro. Såret som fikk åpnet opp øynene mine for naturprodukter.  Jeg prøvde alt apoteket kunne tilby, jeg var på sårklinikken på sykehuset, jeg prøvde medisinsk honning. Ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg. Jeg var så lei av å rense sår, og skifte Mepore. Jeg var sikkert den som la ned mest penger på Mepore på apoteket den perioden. Det var rett før det gikk rundt for meg at den lille engelen dukket opp. Det var da en god venninne nærmest tvang meg til å prøve ringblomstsalve. Tro meg, hun hadde prøvd før uten og lykkes. Nå var jeg så drittlei sår at jeg sa ja til å prøve. Hadde jeg bare prøvd lenge før. Hadde jeg bare trodd at ringblomstsalven kunne hjelpe meg. Da hadde jeg sluppet masse frustrasjon.  Ringblomstsalven ble min lille, reddende engel. Etter kun kort tids bruk av salven, så lukket såret seg.

Venninnen min, Marie har drevet med naturprodukter siden 1995. I over 20 år har hun produsert ulike naturprodukter, og blant disse også ringblomstsalve. Marie er aromateraput, hun er hudpleier, og hun har utdannelse som sykepleier med mastergrad i klinisk helse. Marie har jobbet mye med produktene, og ringblomstsalven er ett av de produktene som hun aldri har hatt behov for å justere oppskriften på, og salven er ett av produktene som har fulgt henne gjennom alle disse årene.

Listen er etter hvert blitt lang over alle de som har blitt hjulpet med ulike plager ved bruk av ringblomstsalven. Jeg er definitivt ikke alene. Gjenstridige eksemer, sår som ikke vil lukke seg, kløe, gnagsår, såre brystvorter, brannsår, såre barnerumper, og sprukne lepper.  Marie bruker ringblomstsalven som nærende nattkrem, og til å fjerne øyensminke med. Den er god på insektbitt, og om du er solbrent. Den er flott på hudskader. Mange med atopisk eksem har fått god hjelp av salven sammen med sol, og sjøvann.

Ringblomstsalven er 100% naturlig. Den inneholder ingen parabener. Parabener er forskjellige kjemiske stoffer som brukes for å gi produkter bedre holdbarhet. Det har i den senere tid vært mye omdiskutert fordi det kan ha hormonforstyrrende effekt. Det er også flere, og flere rapporterte tilfeller av allergi mot parabener. Man kan jo nevne at det i all hovedsak nå er forbudt å bruke parabener i hudpleieprodukter i noen av våre naboland. I forhold til ringblomstsalven ville det uansett ikke være aktuelt å bruke verken parabener, eller andre konserveringsmidler fordi råvarene i seg selv er antiseptiske, og langtidsholdbare.

Min lille, reddende engel inneholder kun få ingridienser. Den inneholder bivoks, den inneholder god, kaldpresset, økologisk olivenolje, en olje som har vært kjent siden oldtiden for sine hudlegende egenskaper. I tillegg inneholder salven eterisk olje av lavendel, og den ringblomstekstrakt. Dette er konsentrert uttrekk av blomsten som har vært brukt i uminnelige tider i folkemedisinen på grunn av sine hudlegende egenskaper.”

 

 

Det er ingen tvil om at veldig mange fortsatt er veldig skeptiske til naturprodukter. Det kan sikkert jeg og være i blant. En grunn til skepsis kan komme av at det finnes mange som hevder å ha mirakelkurer som kan hjelpe mot alt mulig. Det er jo utopi at en krem kan kurere ALT, og bidrar til at vi får fordommer. Det finnes også skepsis og fordommer mot naturprodukter som er tilsynelatende ubegrunnet, og man kan selvsagt spekulere i hvorfor det er sånn. Det ligger nok noe i at man ennå tror at apotekene vet best til tross for at det ikke er hudpleie som er deres primærfagfelt. En god huskeregel vil være at man vurderer kvaliteten ved å sjekke innholdsfortegnelsen på produktene. Et godt produkt vil naturligvis ikke se ut som en lærebok i kjemi, det vil ikke inneholde parabener, og det vil definitivt ikke inneholde petroleumsprodukter som for eksempel parafin.

Ringblomstsalven ble min lille, reddende engel. En slik reddende engel er verdt å fortelle om. Jeg har alltid en boks stående hjemme, og jeg har alltid en liten boks med meg i vesken fordi den er så super til så mye. Ringblomstsalven er ett must i alle hjem tenker jeg. Den bør stå i husets lille apotek. Jeg er evig takknemlig.

Til alle lesere, så gir Marie og Urtemor ett utrolig godt tilbud : Du får kjøpe en stor boks med ringblomstsalve ( 100 ml ) til kun 70 kr – ordinær pris er 120 kr. Frakt på 28 kr kommer i tillegg dersom den må sendes. Du kan legge igjen beskjed i kommentarfeltet på bloggen, så tar Urtemor kontakt med deg, eller du kan gå inn på siden deres på Facebook, og sende en melding der : https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/ Lik gjerne siden også.

Lag deg en god søndag – jeg skal avgårde på trening.

Fett er ikke ett fett

Fedme er et av våre absolutt største samfunnsproblem, men fedme er ikke bare fedme. Rundt 100000 norske kvinner har lipødem, sykdommen som gjør at kroppen produserer fett som ikke kan slankes bort. Sykdommen er svært smertefull, og kan i verst fall være invalidiserende. Veldig mange kvinner i Norge går daglig rundt med vonde, hovne, smertefulle bein, og ingen kan fortelle dem hvorfor. Når skal lipødem bli anerkjent? Når skal norsk helsevesen ta oss på alvor, og gi oss nødvendig hjelp? Hvorfor blir vi med lipødem bare sett på som feite?

13.august er Arendalsuken i gang igjen. ” Alle ” er i Arendal denne uken. Her møtes aktører innen politikk, samfunns og næringsliv. Det er en politisk møteplass, og skal bla bidra til at organisasjoner og enkeltpersoner kommer i direkte kontakt med våre mest sentrale nasjonale aktører innenfor politikk, organisasjons- og næringsliv.

Norsk Lymfødem og Lipødemforbund skal også i år være tilstede med stand under Arendalsuken. Kanskje kan vi få viktige personer i tale. Kanskje kan vi nå frem til noen som kan få øynene opp for sykdommene våre. I år skal NLLF også arrangere debatt under Arendalsuken. Dette er noe vi gjør for første gang, og vi er veldig spente. I Arendal skal vi sette fokus på Lipødem, og debatten ” Fett er ikke ett fett ” blir en spennende debatt med ett uhyre viktig tema.

Man antar at rundt 100000 norske kvinner har lipødem. Spør en fastlege om lipødem, og de fleste vil sitte som et spørsmålstegn, og gi deg en resept på vanndrivende. Har du store lår, legger, rompe? Er disse kroppsdelene større enn overkroppen? Det typiske bildet for lipødem er en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og eventuelt hofte og sete-parti, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Lipødem : Forandringen kan strekke seg fra hoften ned til anklene, og kan ramme over og/eller underarmer. Hevelsen slutter ved ankler og håndledd, altså er ikke føtter og hender påvirket. Lipødem er en kronisk sykdom i fettvev og i lymfekanaler som ofte gir “pæreform”.

Pæreformen” er altså ikke alltid tegn på overvekt eller fedme. Lipødem kalles også for smertefullt fettsyndrom. Lipødem kan nemlig være innmari smertefullt. Lipødem fettceller kan bare ta opp fett, ikke gi det fra seg. Over tid utvikles også ekstra markerte fettputer på innsiden av knær, og på utsiden av lår ( ridebukseforandringer ), på innsiden av leggen, rett under kneledd. På leggene finnes hoveddelen av lipødemfettet på baksiden, mens det er forsiden på lårene. Rumpeballer er generelt forstørret. En stor del av kvinner med lipødem er i tillegg overvektig, slik at forskjellen mellom overkropp og underliv blir mindre synlig. Dette gjør også diagnosen vanskeligere.

Huden er i begynnelsen glatt og spenstig, men mister etterhvert elastisiteten, og det oppstår tydelige hudforandringer (appelsinhud/cellulitt). Senere blir hud og underhudsfett stivere og fastere, som tegn for arrdannelse (fibrose) med varige skader. Da finnes også mørkebrune pigmentforandringer av huden, som regel på leggene. Dessverre er mitt lipolymfødem kommet så langt at det er slik min hud er : hard, lite elastikk og med pigmentforandringer på leggene. I tillegg er jo min sykdom kommet så langt at mine legger og lår er veldig store, spesielt leggene. Mine hender, og fingre er også angrepet, men det er fordi jeg har lipolymfødem, altså en blanding av lipødem og lymfødem. Jeg har varige skader av lymfebanene.

Lipødempasienter har som regel innskrenket livskvalitet, som står i sammenheng med framgangen av utviklingen.

  • Den tydelige disproporsjonen fra beina (og armer) i forhold til overkroppen er ikke bare et kosmetisk problem. Det kan bli vanskelig å finne f.eks. passende sko fordi ankler er så store at det er umulig å få på seg støvletter e.l. om vinteren.
  • I varmt vær, etter mye ståing/gåing eller annen fysisk aktivitet lider pasientene ofte av spenningsfølelse og trykk-/berøringssmerter på huden.
  • Lipødempasienter får veldig lett blåmerker etter mindre slag eller støtt.
  • Huden i de rammete områder utvikler tiltagende cellulitt forandringer (appelsinhud).
  • Pasientene beskriver ofte en kuldefølelse i huden, uansett værforhold eller den reelle temperaturen.
  • Over tid blir fettmengden så stor, at det reduserer muligheten for fysisk aktivitet og mobilitet, både pga økt vektbelastning og innskrenket bevegelighet av leddene. Store fettputer på innsiden av lårene fører til feilstilling av beina, og med dette til tidlig slitasje av ankel-, kne- og hofteledd. Pasientene trenger leddproteser hyppigere og oftere enn andre mennesker.
  • Dessuten gnager innsiden av lårene mot hverandre og kan lede til sår og eksem.

Lipødem fører som regel før eller siden til en betydelig reduksjon av livskvaliteten, og tilleggsskader som gjør at pasienter kan bli invalidisert og uføre.Spenningssmerter i beina (og armer) kan bli så intense at kvinnene ikke lengre kan gå selv korte turer uten å måte hvile etterpå.Vekten av lipødemfettet er en tyngdebelastning for hele kroppen. Fettttputer redusere mer og mer for å kunne bøye ankel- og kneleddene; dette lager etter hvert betydelige problemer ved vanlig gåing, eller f.eks. trappestiging.

Vi har fire ulike stadier :

  • Stadie 1: Huden er fremdeles glatt, underhudsfett fortykket, fettstruktur finknudret
  • Stadie 2: Begynnende cellulitt forandringer, fettstruktur grovknudret
  • Stadie 3: I tillegg blir fett og hud stivere/fastere (fibrose), store deformerende hud/fettfolder på innsiden av knær og lår
  • Stadie 4: stadie 3, inkludert manifest lymfødem

Hverdagen med lipolymfødem kan være tøff. Til tider utrolig tøff. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg fungerer fint selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, og beina er sterke som fy. Samtidig så kjenner jeg mer og mer på utfordringene som lipolyfødemet gir meg, spesielt nå i varmen : Vonde bein, smertefulle bein, veldig hovne, sprengte bein. Jeg merker det i hender, fingre, jeg har stygge poser ved knærne som ødelegger så mye. Mitt største ønske er og kunne fettsuge disse posene.

Årsaken til lipødem er ukjent, og dermed finnes det ikke i dag en behandling som kan forebygge, eller helbrede sykdommen. Man kan pr i dag kun lindre plager, og behandle symptomer. Lymfedrenasje sammen med kompresjonsplagg er viktig for alle med lipødem/lipolymfødem. Dette hjelper på væskeansamling og trykk i vevet. Vanndrivende medisiner har ingen effekt verken på lipødem, eller lymfødem, så si nei om legen vil skrive ut resept på dette til deg. Dietter og slankekurer fungerer heller ikke. Fettmengden kan i dag reduseres ved hjelp av en spesiell type fettsuging som heter TLA. Denne er det i dag kun få leger som utfører her i Norge, så her gjelder det å gå til de som innehar denne kompetansen. Pasienter som har utført dette forteller om en forbedret livskvalitet. Pr. i dag dekkes ikke disse inngrepene av det offentlige, så her må man betale av egen lomme.

Mange kvinner der ute lever med lipødem uten selv å vite det. Kjenner du deg igjen i mye av det jeg skriver om i dag, så ta kontakt med en fysioteraput med tilleggsutdannelse innen lymfedrenasje. Man trenger ikke henvisning fra fastlegen lengre, så du kan selv ta direkte kontakt. På hjemmesiden til NLLF, så finner du en oversikt over fysioteraputer som driver med lymfedrenasje. De fleste har nok venteliste, men ring likevel rundt. Du finner oversikten her : http://nllf.no/    På samme side finner du også informasjon om Norsk Lymfødem og lipødemforbund, og du finner informasjon om både lipødem og lymfødem. Du kan også finne masse nyttig informasjon her : https://plastkir.no/behandlinger/fettsuging-liposculpture/lipodem/

Fredag 17.august inviterer Norsk Lymfødem og Lipødemforbund til debatt i Arendal. Der vil man bla møte Dr. Emmes som er en av få leger i Norge som driver med medisinsk fettsuging av lipødem. Riktig behandling, helseutvikling og livskvalitet er stikkord for debatten. Vi håper mange tar turen til Arendal denne dagen, og følger debatten vår. Debatten finner sted på No.9 kaffe og platebar mellom kl.11-13.00. Ellers er du også hjertelig velkommen til å besøke standen vår. Vi er på plass under hele Arendalsuken.

Jeg har håpet og jeg har troen på at vi en dag skal vinne kampen som vi i dag kjemper for å få Helse Norge og politikerne til å se oss, forstå oss, og ikke minst godkjenne at lipødem er en kronisk, smertefull sykdom som så mange kvinner lider av, og dermed gi oss den hjelpen vi trenger. Vi gir oss ikke. Vi starter i Arendal…..

 

 

Kilder : Plastikkirurgisk Institutt AS og NLLF

 

Røft, men utrolig stilig

Noen kaller meg jålete. Jeg tenker ikke så mye over det. Kanskje er jeg litt jålete, men selv liker jeg vel bedre å si at jeg liker å se velstelt ut. Jeg har ikke tatovert eyeliner, bryn og lipliner fordi jeg tror jeg ser så lekker ut, men fordi det er praktisk. Jeg slipper å tenke på så mye sminke. Jeg er jo nesten ferdig sminket når jeg våkner.

I går skrev jeg om lidenskapen for klær, og da spesielt jakker. I dag skal jeg skrive litt om lidenskapen min for smykker. Jeg skal ikke vise dere smykkesamlingen min, for den er stor, men heller vise dere de nye smykkene som jeg handlet nylig.

Smykker gjør mye med et antrekk. En overdel kan være ordinær og kjedelig i utgangspunktet, men får man et smykke på seg, så blir antrekket fort ett helt annet. Et smykke er det lille ekstra, akkurat som skjerf også kan være. Jeg har nok en fin blanding av korte og lange smykker. Det går litt i perioder hva jeg bruker, og noen ganger om hverandre.

Jeg har alltid elsket smykker med bling. Smykker som skinner har alltid fenget meg. Gjerne smykker som skiller seg ut. Smykker kan ha farger, men da ikke for mye. Jeg liker nok stilige design mer enn jeg liker for mye farge på smykkene. Jeg liker også store smykker. Smykker som sees. Jeg har alltid likt bling, også på armbånd, øredobber og ringer. Jeg har liksom vært ei bling jente, men den siste tiden har jeg faktisk tatt meg selv i å bli glad i litt røffere ting også.

Jeg har lagt min elsk på smykker med ett helt annet design enn jeg har likt før. Disse er røffere, og ganske langt fra blingsmykker, men jeg har virkelig lagt min elsk på de. Jeg er usikker hvem produsenten er, men smykkene er kjøpt på Nais i Lyngdal. Jeg vet Boheme har en del smykker i samme stil, men jeg tror ikke disse er fra Boheme. Nå har jeg to lange, og ett kort. Utrolig tøffe synes jeg, og disse lange har jeg omtrent bodd i hele sommeren. De har vært utrolig fine til de fleste av mine sommertopper.

Nå gleder jeg meg til høsten, og til nye smykker kommer i butikkene. Man kan sikkert få for mye smykker, men jeg vet i alle fall at jeg bruker de jeg har, så jeg sliter ikke med dårlig samvittighet når jeg ser smykkesamlingen min….

I dag jubler beina mine for en gråværsdag. Det har vært en slitsom sommer med den intense varmen for meg med tømmerstokker stappfulle av lymfødem  og lipødem. Jeg har kastet kompresjonsstrømpene vegg imellom ofte, og det har jeg vært nødt til for å klare å komme meg igjennom dagene på en grei måte.

Nyt dagen, og starten på en ny uke!

Den store jakkesmellen

Jeg legger meg flat. Jeg innrømmer det glatt. Kanskje er det en ” avhengighet “, kanskje er det heller en stor interesse. Lidenskap er vel ett godt ord. Man skal ikke fleipe for mye med ordet avhengighet, i alle fall ikke når man vet at man har full kontroll. Min ” avhengighet ”  går ikke ut over verken det fysiske, eller det psykiske, og den går heller ikke ut over verken familie, eller lommeboka. Ingen lider, men interesse, eller lidenskap høres vel noe bedre ut likevel.

Jeg elsker klær. Ingen overraskelse vil jeg tro. Jeg elsker også alt av tilbehør som smykker, klokker, skjerf, og vesker. Jeg er jo også veldig glad i sko, men pga store føtter, så kan jeg ikke velge og vrake akkurat på det området. Klær er nok likevel den største lidenskapen min. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare tatt av etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60.

Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålet jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg veldig fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går.

Jeg blir så innmari lei meg når jeg ser store kvinner, og også menn som ikke bryr seg om hvordan de ser ut, og gjemmer seg bort i store telt av noen klær. De trer liksom bare på seg noe fordi de ikke føler det er verdt å pynte seg, eller kle seg pent fordi de er store. Ofte er det mange kvinner som går i tights som viser alt, og som sitter som pølseskinn. Eller som går i store joggebukser, og hettegensere. Hvorfor skal vi bare slenge på oss noe fordi vi er store? Ofte blir man faktisk også mer lagt merke til når man prøver å gjemme seg bort i telt, eller pølseskinn som ofte går i fargen sort. Mange overvektige som jeg snakker med sier at de ikke gidder å kle seg fint fordi de ikke føler seg fine. 

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Jeg vil også garantere deg at du vil føle deg så mye mer vel om du bytter ut teltet, eller pølseskinnet med noen du føler deg enda mer vel i, og enda mer fin i. Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Dersom man sliter med følelsen av at klær er stress, og at man aldri finner noe man føler seg vel i, så skjønner jeg at klær ikke gir den store gleden, men sliter man med å finne noe man kler, så er der masse hjelp å få i butikkene, spesielt om man oppsøker spesialbutikkene på stormote.

Jeg er veldig glad i jakker! Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, og som har flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Jeg har ikke våget å telle jakkene, men det er nok mer enn kanskje gjennomsnittet har i skapene..flere enn 10 – mindre enn 50…. her hjemme smiler bare min bedre halvdel når jeg kommer hjem med en ny jakke – jeg har jo så få fra før av. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine. Ser man i garderobeskapet i gangen her hjemme, så skulle man tro at jeg bodde alene. Min bedre halvdel har vel det som er normalt for en mann å ha som ikke har den store interessen for klær, resten av plassen tar kona, og vår skyvedørsgarderobe er ikke akkurat liten…pluss at det henger jakker på klesstativene mine.

Jeg har vært på salg. Jeg har vært på Nais i Lyngdal, og der gikk jeg på en ny jakkesmell. Verdens beste smell sånn sett. Du ser deg selv i plaggene, og istedenfor å ta en hard, og intens kamp, så lar du deg friste, og du taper kampen uten kamp.  Noen kamper er liksom ikke verd å ta 🙂 Tre jakker ble med meg hjem fra Nais, og jeg gleder meg så til å begynne å bruke de.

Tre jakker, alle fra norske Boheme. Boheme har mye lekkert, spesielt i jakker. To av jakkene var på 50%, den grønne var på 70%. I tillegg ble det to lekre smykker også med hjem i bilen. Jeg som elsker bling har nå også begynt å like litt røffere smykker, gjerne litt lange smykker. 

Den okergule jakken, den jakketypen elsker jeg. Dette er en jakke som kommer år etter år, og da i forskjellige farger. Dette er virkelig stilige jakker, og i tillegg utrolig gode å ha på seg. Jakkene har så mange tøffe detaljer. Jeg har den i rødt, creme og brunt fra før. Nå fikk jeg kjøpt den i oker, og den gulfargen, den passer jeg. En fin jakke til høst, og vår, eller som en ytterjakke på en fin sommerkveld.

Den rødorange, den har jeg sett på en stund. Lekker i fargen, og litt sånn chenilleaktig i stoffet. Veldig stilig, og innmari god å ha på. 

Den grønne og sorte, den er også råfin. Denne er tykkere enn de to andre. De to andre kan jo fint brukes både ute og inne. Denne grønne, det er en ytterjakke. Jeg liker jakker med tøffe design, jakker som skiller seg ut, og som har farger.

Jeg kan jo også nevne at toppen jeg har inni jakkene, den er fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon. Hvit topp/singlet uten armer, og i lin. Helt nydelig er det. Fin under jakker som disse jeg kjøpte nå.

Etter denne jakkesmellen, så skjønner jeg at jeg må på Ikea en dag veldig snart. Jeg må ha flere kleshengere, og jeg må ha flere klesstativer….klærne får snart ikke puste….